3 Utvidet adgang til å yte lån mellom foretak

3.1 Gjeldende rett

Finansieringsvirksomhet kan bare drives av banker, kredittforetak og finansieringsforetak som har tillatelse til å drive slik virksomhet i Norge, med mindre annet følger av lovgivningen om verdipapirforetak, låneformidlingsforetak, forsikringsformidlingsforetak, forvaltningsselskap for verdipapirfond eller alternative investeringsfond og eiendomsmeglerforetak. Finansieringsvirksomhet kan også drives av utenlandske kredittinstitusjoner som etter finansforetaksloven har adgang til å drive slik virksomhet i Norge, jf. finansforetaksloven § 2-1 første ledd. Banker og kredittforetak kan finansiere utlånsvirksomheten ved å ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, jf. finansforetaksloven §§ 2-7 og 2-8, mens finansieringsforetak ikke har adgang til dette, jf. finansforetaksloven § 2-9 tredje ledd.

Finansforetaksloven § 2-1 annet ledd regulerer hva som er å anse som finansieringsvirksomhet. Bestemmelsen lyder som følger:

«Som finansieringsvirksomhet regnes:

• a. å yte kreditt og stille garantier for egen regning, herunder finansiell leasing,

• b. å formidle kreditt og garantier, samt annen medvirkning ved finansiering av annet enn egen virksomhet»

Bestemmelsens tredje ledd angir hva som ikke anses som finansieringsvirksomhet. Det følger av bestemmelsen at:

«Som finansieringsvirksomhet regnes ikke:

• a. virksomhet i offentlig institusjon eller fond som er opprettet for særlige kredittformål,

• b. virksomhet i stiftelse som ikke har til formål å drive næringsvirksomhet, eller statsforvalterens forvaltning av finansielle eiendeler etter vergemålsloven,

• c. å yte kreditt til, eller stille garantier for, ansatte i foretaket eller foretak i samme konsern som kredittgiver eller garantistiller,

• d. å yte kreditt som selger av en vare eller tjeneste. Det samme gjelder kreditt til kjøperen som etter avtale skal ytes av et foretak i samme konsern som selgeren, dersom foretaket finansierer sin kredittvirksomhet ved lån fra finansforetak eller lån fra foretak som inngår i konsernet, med mindre foretaket som yter selgerkreditten også driver annen finansieringsvirksomhet,

• e. virksomhet som finansagent eller finansrådgiver,

• f. finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller.»

Med konsern legges definisjonen i aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-3 annet ledd til grunn. Av aksjelovenes bestemmelse fremgår at:

«Et aksjeselskap er et morselskap hvis det på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har bestemmende innflytelse over et annet selskap. Et aksjeselskap skal alltid anses å ha bestemmende innflytelse hvis selskapet:

• 1. eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at de representerer flertallet av stemmene i det andre selskapet, eller

• 2. har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre selskapets styre.»

Unntaket i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav c innebærer at det konsesjonsfritt, også utover enkeltstående tilfeller, kan ytes lån eller stilles garanti til alle foretak som inngår i samme konsern.

Det følger av forarbeidene til finansforetaksloven at bestemmelsen i § 1-3 «viderefører materielt unntakene i gjeldende finansieringsvirksomhetslov § 1-2 og § 1-3», jf. Prop. 125 L (2013–2014) Lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) s. 159. Den tidligere finansieringsvirksomhetsloven av 1988 hadde imidlertid i § 1-3 første ledd nr. 5 et unntak fra konsesjonsplikt for «foretak som begrenser sin finansieringsvirksomhet til bare å gjelde foretak hvor det har en betydelig eierinteresse, og under forutsetning av at det ikke selv tar opp eller garanterer for andre lån enn ihendehaverobligasjonslån eller lån fra kredittinstitusjon, långiver i utlandet eller firma hvor foretaket har en betydelig eierinteresse». Uttrykket «betydelig eierinteresse» innebar ikke et krav om konsernforhold. Begrunnelsen for endringen til gjeldende konsernunntak er ikke nærmere omtalt i forarbeidene.

Det norske rammeverket for hvem som kan drive finansieringsvirksomhet, er i endring. Det vises i den sammenheng til nye regler for verdipapirisering jf. finansforetaksloven § 11-17, og Stortingets vedtak til lov 6. februar 2026 nr. 2 om folkefinansiering av næringsvirksomhet, jf. Prop. 167 LS (2024–2025) Lov om folkefinansiering av næringsvirksomhet (folkefinansieringsloven) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 30/2024 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2020/1503.

I tillegg kan gjennomføring av vedtatte EU-regler medføre at alternative investeringsfonds adgang til å yte lån utvides, jf. høring 8. oktober 2025 om gjennomføring av endringer i AIF- og UCITS-direktivene.

3.2 EØS-rett

Kapitalkravsdirektivet (direktiv 2013/36/EU, CRD) regulerer virksomhet som består i å motta innskudd eller andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, og å yte kreditt for egen regning. Slik virksomhet krever konsesjon som kredittinstitusjon.

Det fremgår av fortalen til CRD punkt 14 at direktivet er ment å omfatte «alle institusjoner hvis virksomhet består i å motta midler som skal tilbakebetales, fra allmennheten, enten som innskudd eller i andre former, for eksempel løpende utstedelse av obligasjoner og andre tilsvarende verdipapirer, samt å yte kreditt for egen regning». Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) har påpekt behov for å klargjøre hva som ligger i begrepet løpende utstedelser, se rapport «Opinion of the European Banking Authority on elements of the definition of credit institution under Article 4(1), point 1, letter (a) of Regulation (EU) No 575/2013 and on aspects of the scope of the authorisation» (EBA/OP/2020/15).

Etter artikkel 9 nr. 1 skal landene forby personer eller foretak som ikke er kredittinstitusjoner, å drive virksomhet som består i å motta innskudd eller andre midler fra allmennheten som skal tilbakebetales. Dette gjelder etter nr. 2 likevel ikke i tilfeller som uttrykkelig omfattes av nasjonal rett eller EØS-retten, forutsatt at denne virksomheten er underlagt regelverk og kontroll som er ment å verne innskytere og investorer.

Foretak som driver finansieringsvirksomhet uten å innhente finansiering fra allmennheten, er ikke omfattet av CRD. Spesialforetak for verdipapirisering er etter EØS-retten eksplisitt unntatt krav til konsesjon. Det er et nasjonalt valg om andre foretak skal underlegges tilsvarende konsesjonsplikt som kredittinstitusjoner.

3.3 Forslaget i høringsnotatet (2023)

I høringsnotatet vises det til tidligere vurderinger av konsernunntaket for konsesjonsplikt i arbeidsgrupperapporten om gjennomføring av EUs bankpakke 9. oktober 2020 punkt 10.2. Arbeidsgruppen foreslo å endre finansforetaksloven § 2-1 annet ledd bokstav c, slik at det som tidligere skulle bli adgang til å yte lån til foretak hvor långiver har en betydelig eierinteresse. Av hensyn til forutberegnelighet foreslo arbeidsgruppen at grensen for betydelig eierinteresse fastsettes til 25 prosent av stemmene eller kapitalen i foretaket. Det ble i den sammenheng vist til at dette er den samme grensen som benyttes i hvitvaskingsloven når det gjelder plikten til å identifisere reelle rettighetshavere.

I rapporten ble det gitt følgende begrunnelse for forslaget:

«Arbeidsgruppen ser at foretak som har en betydelig eierandel i et annet foretak, uten at det er foretak i samme konsern, kan ønske å finansiere dette ved å gi lån fremfor å delta i emisjoner og at dette ikke nødvendigvis er noe samfunnsmessig problem. Ordlyden i finansforetaksloven § 2-1 annet ledd bokstav c) har begrenset denne adgangen. Ut fra lovens forarbeider fremstår det som at det ikke var tilsiktet. Konsernunntaket i finansforetaksloven (og unntaket for långivere med betydelig eierinteresser etter den nå opphevede finansieringsvirksomhetsloven) berører ikke andre enn profesjonelle aktører (store eiere med evne til å vurdere risiko ved å gi et lån, og selskap disse har betydelig innflytelse over). Dette er en gruppe långivere/låntakere som ikke er målgruppen for finansforetakslovens regler som skal beskytte aktørene (for eksempel i form av kapitalkrav, løpende tilsyn og rapportering).»

Finansdepartementet ba i brev 23. juni 2022 Finanstilsynet vurdere arbeidsgruppens forslag om endring av finansforetaksloven § 2-1 annet ledd bokstav c, herunder hvilken terskelverdi som eventuelt bør legges til grunn.

Finanstilsynet påpeker i høringsnotatet 6. februar 2023 at spørsmålet om adgangen til å gi lån mellom foretak skal utvides til å omfatte andre foretak enn bare konsernforetak, må vurderes i lys av hensynet bak det norske kravet til konsesjon for finansieringsvirksomhet, det vil si hensynet til finansiell stabilitet og kundevern.

Finanstilsynet deler arbeidsgruppens vurdering av og begrunnelse for at det bør åpnes for at foretak kan gi lån til foretak de har betydelige eierandeler i, uten at dette anses som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet. Finanstilsynet mener at det ikke er behov for å underlegge denne type virksomhet konsesjonsplikt, ettersom finansieringen dreier seg om lån mellom foretak, og utlånsvirksomheten gjelder en begrenset krets (långiver retter virksomheten mot et foretak der långiver har en betydelig eierandel). Etter Finanstilsynets vurdering vil forslaget ha begrenset konkurransemessig betydning, og Finanstilsynet kan heller ikke se at et slikt unntak vil ha særlig betydning for kundevern eller finansiell stabilitet.

I høringsnotatet vises det til regler i Sverige, Danmark og Finland. Svensk lov (se lag 2004:297 om bank- och finansieringsrörelse kapittel 2 § 3 nr. 6) inneholder i tråd med EU-retten krav om konsesjon for foretak som mottar tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, men slik at foretak som bare finansierer andre foretak i samme konsern er unntatt, under forutsetning av at konsernet ikke har som hovedformål å drive finansiell virksomhet. I høringsnotatet vises det videre til at utlån mellom næringsdrivende ikke krever konsesjon i Danmark og Finland. Vurderinger rundt konsesjonskrav ved mottak av tilbakebetalingspliktige midler i disse landene er ikke omtalt.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at konsernunntaket gir unntak fra konsesjon som finansieringsforetak og kredittforetak fordi utlånsvirksomhet innenfor konsern anses som finansiering av egen virksomhet. Når det ikke foreligger et konsernforhold mellom långiver og låntaker, mener Finanstilsynet at det vil være i strid med norsk rett og EØS-retten å tillate at långiver kan finansiere virksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Dette krever konsesjon som kredittinstitusjon etter finansforetaksloven §§ 2-7 og 2-8, som gjennomfører krav til konsesjon for slik virksomhet etter CRD artikkel 8. Dette er også bakgrunnen for at det i finansforetaksloven § 2-9 tredje ledd er presisert at finansieringsforetak ikke kan finansiere utlånsvirksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Finanstilsynet foreslår derfor at det på samme måte presiseres i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav d at foretak som ønsker å benytte det utvidede unntaket, ikke kan finansiere virksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten.

Finanstilsynet er enig med arbeidsgruppen i at «betydelig eierinteresse» bør spesifiseres nærmere i loven og ikke brukes som rettslig standard i lovteksten. Bakgrunnen er at begrepet er skjønnsmessig og skaper lite forutberegnelighet. Finanstilsynet foreslår imidlertid, for å understreke at det må være en nær tilknytning mellom foretakene og ramme inn hva som kan være å anse som en begrenset krets, en høyere terskel for hva som skal anses som betydelig eierandel enn det som ble foreslått i arbeidsgrupperapporten.

I allmennaksjeloven og aksjeloven er det bestemmelser om krav til kvalifisert flertall for ulike avgjørelser. Eksempler på dette er krav om to tredjedels flertall av stemmene og aksjekapitalen som er representert på generalforsamlingen ved beslutninger om vedtektsendringer, herunder kapitalutvidelser og kapitalnedsettelser. Videre er det krav om to tredjedels flertall for beslutning om å gi styret fullmakt til å gjennomføre erverv av selskapets egne aksjer, fusjon, fisjon og oppløsning av selskapet. Kravene til kvalifisert flertall innebærer at eiere med en eierandel på over én tredel kan utøve negativ innflytelse i foretaket, og har mulighet til å stanse enkelte forslag. Finanstilsynet mener derfor at grensen for negativ kontroll etter aksjelovgivningen er en hensiktsmessig terskel for når et foretak kan yte lån eller garantier til et annet foretak uten krav om konsesjon.

Finanstilsynet foreslår en ny bestemmelse i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav d, som regulerer utlånsvirksomheten mellom foretak utenfor konsernforhold.

Finanstilsynet foreslår samtidig å ta inn en presisering av begrepet «konsern» i nytt femte ledd i finansforetaksloven § 2-1, der det fremgår at konsern i bestemmelsens tredje ledd bokstav c og e omfatter tilfeller der långiver i konsernet befinner seg i utlandet. Dette er i tråd med forvaltningspraksis og begrunnet i at det vil være i strid med EØS-avtalen å forskjellsbehandle norske og utenlandske foretak. Hvis norske foretak i konsern ønsker å yte lån til konsernselskaper i andre land, vil det være regelverket i det aktuelle landet som regulerer om dette kan gjøres konsesjonsfritt over landegrensen.

3.4 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter tilbakeføring til tidligere praksis som synes å ligge i lovforslaget, og mener at en grense for minimum eierskap i tråd med arbeidsgruppens forslag på 25 prosent, er egnet til å øke fleksibiliteten knyttet til å kunne yte finansiell bistand i kraft av sin eierposisjon, samtidig som konsesjonsplikten ikke uthules. Advokatforeningen legger til grunn at konsesjonspliktens rekkevidde uansett vil være begrenset av at den gjelder for virksomhet, og at det går en nedre grense for hva som kan regnes for virksomhet, herunder i tilfeller hvor det ytes sporadisk finansiering i egenskap av å være aksjonær.

Finans Norge mener en utvidelse av unntaket fra konsesjonsplikten for finansieringsvirksomhet mellom foretak med betydelig eierinteresse vil kunne bidra til lettere finansiering av næringslivet, sammen med ordinær kreditt fra bankene. Grensen for «betydelig eierinteresse» bør imidlertid settes til 25 prosent eierandel, slik arbeidsgruppen foreslo. Finans Norge mener for øvrig at reglene bør bli bedre tilpasset organiseringen i konsern med større selskapsstrukturer, blant annet for å møte finansieringsbehovet innen fornybarindustrien.

Finans Norge uttaler videre:

«For foretak som vil benytte det foreslåtte utvidede unntaket (utenfor konsern) er det inntatt en begrensning tilsvarende finansforetaksloven § 2-9 tredje ledd, som innebærer at slike foretak ‘ikke kan finansiere virksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten,’ f.eks. ved utstedelse av sertifikater eller obligasjoner. Finans Norge legger i denne forbindelse til grunn at tidligere praksis og forståelse av bestemmelsen også vil gjelde i relasjon til finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav d), nemlig at forbudet ikke er til hinder for industriforetaks adgang til å innhente kapital til sin virksomhet ved opptak av obligasjonslån i verdipapirmarkedet.[fotnote]

Etter forslaget skal unntaket fra konsesjonsplikten gjelde der ‘kredittgiver eller garantistiller’ ikke finansierer virksomheten ved å ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten. I den videre lovbehandling bør det presiseres at vurderingen knytter seg kun til selskapet som er ‘kredittgiver/garantistiller,’ uavhengig av om for eksempel morselskapet til ‘kredittgiver eller garantistiller’ finansierer seg ved å ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten. For å sikre fleksibilitet i større konsernforhold, foreslår vi for øvrig at lovteksten presiserer at unntaket skal gjelde ‘der kredittgiver eller garantistiller direkte eller indirekte har en eierandel.’ Bakgrunnen er at i konsernforhold kan ett eller flere selskaper ha en sterkere balanse enn andre selskaper, og dermed være bedre egnet til å kunne yte kreditt til eller stille garanti for konsernselskaper. Tilsvarende gjelder også overfor foretak der konsernet har en betydelig eierandel. Muligheten til å yte kreditt eller stille garanti bør derfor ikke være begrenset til direkte eier (typisk konsernspiss).»

Det henvises i fotnote til NOU 2011: 8 Bind B punkt 10.2.3 s. 644 der det heter «Forbudet i annet ledd gjelder bare opptak av obligasjonslån for å finansiere kapitalbehov ved egen finansieringsvirksomhet, og omhandler således ikke spørsmål vedrørende adgangen for et industriforetak, for eksempel et kraftselskap, til å innhente kapital til sin virksomhet ved opptak av obligasjonslån i verdipapirmarkedet.»

Advokatfirmaet BAHR mener lån fra aksjonærer/eiere til foretak de er investert i, bør unntas fra konsesjonsplikten, uavhengig av størrelsen på deres eierandel. Advokatfirmaet mener at det sentrale er at lånet ytes til et foretak man har eierinteresser i, og at lånet ikke er finansiert gjennom innlån fra allmennheten (som ville krevd konsesjon som kredittinstitusjon). Det vises i høringsuttalelsen til at det er vanskelig å se hvorfor en investor skal stå fritt til å skyte inn ubegrenset med risikokapital i et foretak, men ikke kunne foreta en mindre risikofylt investering gjennom å yte lån til det samme foretaket. Advokatfirmaet kan ikke se at hensynene bak konsesjonsplikten gjør seg gjeldende for lån fra eiere til foretak de er investert i, hverken når det gjelder hensynet til finansiell stabilitet, forbrukerbeskyttelse, konkurranseforhold på finansmarkedet, eller andre hensyn.

I høringsuttalelsen påpekes det at for de fleste eiere vil ytelse av slike lån skje på irregulær eller ad hoc-preget basis i forbindelse med særskilte investeringer, og derfor ikke bære preg av å være utlånsvirksomhet. Advokatfirmaet viser til at Finanstilsynet synes å ha lagt seg på en restriktiv linje når det gjelder hva som er finansiering som bare ytes i enkeltstående tilfeller, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav f, og at mange ikke tør lene seg på dette unntaket.

Advokatfirmaet BAHR mener videre at det bør legges vekt på at foretak som benytter seg av lån fra eierne ofte er mindre foretak i en vekstfase som ikke har fullgod tilgang på bankfinansiering, og gir uttrykk for at et strengt konsesjonsregime vil gripe unødig hardt inn i disse selskapenes tilgang på fremmedkapital. For det tilfellet man likevel skulle mene at det må oppstilles en nedre grense for eierandel som vilkår for konsesjonsfrihet, bør denne etter advokatfirmaets mening settes betydelig lavere enn 1/3 som foreslått av Finanstilsynet. Det vises i høringsuttalelsen til grensen for flaggeplikt i verdipapirhandelloven § 4-2 (5 prosent) og grensen for kvalifisert eierandel i finansforetaksloven § 6-1 (10 prosent) som egnede grenser for hvem som bør anses som en betydelig eier i relasjon til konsesjonsreglene for finansieringsvirksomhet. Advokatfirmaet mener at dersom grensen for betydelig eierskap settes for høyt, er det grunn til å tro at det vil bli foretatt strukturelle tilpasninger, for eksempel ved at aksjonærer som hver for seg eier aksjeposter under grensen legger sine aksjeposter inn i felleseide holdingselskaper med andre minoritetsaksjonærer for derigjennom å kunne gi lån til målselskapet.

I høringsuttalelsen påpekes det videre:

«I høringsnotatet nederst på side 49 skriver Finanstilsynet at kredittgivning utenfor konsernforhold ikke kan finansieres ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, men at denne begrensningen ikke gjelder for kredittgivning innenfor konsernforhold. Dette er ikke riktig. CRD IV artikkel 9 krever at alle foretak som mottar tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten skal ha konsesjon som kredittinstitusjon, uavhengig av hvem de innlånte midlene lånes videre til. Konsesjonsplikten etter CRD IV er knyttet til mottak av tilbakebetalingspliktige midler (innskudd mv.), og ikke utlånsvirksomheten. Samtidig må foretakets mottak av innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten ha et visst omfang og varighet for å utløse konsesjonsplikt. Uregelmessig/ad hoc preget finansiering i obligasjonsmarkedet utløser ikke konsesjonsplikt etter CRD IV, og heller ikke etter norsk rett. I Norge følger det direkte av finansforetaksloven §§ 2-7 og 2-8 at det bare er banker og kredittforetak som kan motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Vi mener derfor det er misvisende å angi i lovteksten at kredittgivere som låner ut midler til foretak hvor de har betydelig eierandel ikke kan finansiere slike innlån gjennom mottak av tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, da dette gjelder helt generelt for alle som benytter seg av et unntak fra konsesjonsplikten.»

Advokatfirmaet BAHR gir i høringsuttalelsen for øvrig uttrykk for at det bør klargjøres at begrepet «ansatte» i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav c som gir unntak fra konsesjonsplikt for lån til ansatte, må baseres på en videre tolkning av «ansatte» enn det som har vært dagens praksis. Advokatfirmaet mener det må være tilstrekkelig at det foreligger en mer permanent avtale om bestemte tjenesteytinger.

Norges Bank støtter Finanstilsynets forslag til endringer i reglene for unntak for lån mellom foretak og viser til at en slik adgang kan forenkle forvaltningen av eierskap i andre foretak.

3.5 Departementets vurdering

Långivning i enkeltstående tilfeller anses ikke som finansieringsvirksomhet og krever ikke konsesjon etter finansforetaksloven. Hvis långivningen antar en mer permanent karakter, og det dreier seg om mer betydelige beløp, vil det anses som finansieringsvirksomhet.

Etter det såkalte konsernunntaket i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav c kan et foretak løpende yte kreditt til foretak i samme konsern, uten at dette anses som finansieringsvirksomhet. Begrunnelsen for konsernunntaket er at utlånsvirksomhet til foretak innenfor samme konsern anses som finansiering av egen virksomhet.

Finanstilsynet har foreslått at det heller ikke skal anses som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet når det gis lån til foretak der långiver har en betydelig eierinteresse, men uten at det foreligger et konsernforhold. Det foreslås imidlertid et vilkår om at långiverforetaket ikke mottar tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten.

Fortalen til CRD punkt 14 viser til at direktivet er ment å omfatte «alle institusjoner hvis virksomhet består i å motta midler som skal tilbakebetales, fra allmennheten, enten som innskudd eller i andre former, for eksempel løpende utstedelse av obligasjoner [...]». Uregelmessig eller mer enkeltstående tilfeller av finansiering i obligasjonsmarkedet faller dermed utenfor. Grensen for hva som skal anses som «løpende utstedelser» er imidlertid uklar. Departementet merker seg at EBA har påpekt behovet for å klargjøre hva som ligger i dette. Foreløpig har ikke EU-kommisjonen kommet med en slik klargjøring.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å innføre en bestemmelse som sier at det ikke anses som finansieringsvirksomhet å yte kreditt til, eller stille garanti for, foretak der kredittgiver eller garantistiller har en betydelig eierinteresse, så lenge denne kreditten ikke finansieres gjennom å innhente tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Forslaget vil kunne gi foretak med betydelige eierandeler i andre foretak noe mer fleksibilitet til å yte lån til foretakene det har eierandeler i, og det er ikke grunn til å tro at en slik endring vil ha særlig betydning for kundevern eller finansiell stabilitet.

Departementet er enig med Finanstilsynet og arbeidsgruppen i at «betydelig eierinteresse» bør spesifiseres nærmere i loven av hensyn til forutberegnelighet. Finanstilsynet har foreslått å knytte grensen til det som gir negativ kontroll etter aksjelovene, mens arbeidsgruppen foreslo en grense på 25 prosent med henvisning til at samme grense er etablert i regelverket om reelle rettighetshavere. Videre har enkelte av høringsinstansene tatt til orde for en lavere grense enn det som er foreslått av arbeidsgruppen og Finanstilsynet.

Departementet har vurdert grensene som foreslått av henholdsvis arbeidsgruppen og Finanstilsynet, samt forslagene til lavere grenser som er spilt inn av noen høringsinstanser. Etter departementets vurdering kan eierinteressen anses betydelig selv om eieren ikke har en eierandel som gir negativ kontroll. Det vises i den sammenheng til regnskapsloven § 1-4 der det heter at betydelig innflytelse i et foretak normalt anses å foreligge når den regnskapspliktige eier så mange aksjer eller andeler at den regnskapspliktige representerer minst 20 prosent av stemmene i foretaket. Slike foretak, der den regnskapspliktige har betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet, anses som tilknyttede selskap.

Departementet har vurdert om betydelig eierinteresse i finansforetaksloven kan defineres på samme måte som eierskap som anses å gi betydelig innflytelse etter regnskapsreglene. En slik definisjon vil utvide omfanget av foretak som det kan gis lån til noe sammenliknet med forslaget fra Finanstilsynet, men det vil uansett være krav om en nær tilknytning mellom foretakene. Departementet kan ikke se at det vil ha særlig betydning for finansiell stabilitet eller kundevern om grensen for hva som anses som betydelig eierinteresse i denne sammenheng, settes til 20 prosent i stedet for en eierandel tilsvarende det som gir negativ kontroll etter aksjelovene. Departementet understreker samtidig at grensen ikke bør settes lavere enn dette, slik enkelte høringsinstanser har tatt til orde for. Det er etter departementets vurdering viktig at det er en nær tilknytning mellom foretakene, for å unngå at kredittgivningen får karakter av å være kredittgivning til næringslivet mer generelt. Departementet foreslår på bakgrunn av dette at unntaket knyttes til utlån til tilknyttet selskap som definert i regnskapsloven. Det innebærer at et foretak som ikke innhenter finansiering (tilbakebetalingspliktige midler) fra allmennheten, kan yte lån til tilknyttede selskap uten konsesjon.

Finans Norge har bemerket at en begrensning om at foretak som unntas fra konsesjonskrav, ikke kan finansiere virksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, ikke må være til hinder for at industriforetak kan innhente kapital til sin virksomhet ved opptak av obligasjonslån i verdipapirmarkedet uten konsesjon. Departementet bemerker at uregelmessig eller mer enkeltstående tilfeller av finansiering i obligasjonsmarkedet, ikke anses som mottak av tilbakebetalingspliktige midler etter CRD, jf. omtale over. Det foreslåtte vilkåret om at långiverforetaket ikke mottar tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, vil imidlertid være til hinder for at foretak som løpende utsteder obligasjonslån, kan yte lån til andre foretak utenfor konsernet annet enn i enkeltstående tilfeller. Departementet deler Finanstilsynets vurdering av at det vil være i strid med EØS-retten å tillate at foretak som yter lån til andre foretak utenfor konsernet, finansierer virksomheten ved å motta tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, uten at dette utløser krav om konsesjon. Departementet erkjenner samtidig at grensen for hva som skal anses som «løpende utstedelser» kan være uklar, og at det kan være behov for å klargjøre dette nærmere i forskrift eller veiledning fra myndighetene. Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) har som nevnt også påpekt behovet for å klargjøre hva som ligger i dette. Forskriftshjemmelen i finansforetaksloven § 2-1 femte ledd åpner for at departementet kan gi forskrifter som gjør unntak fra, avgrenser eller utfyller bestemmelsene om konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet, og vil derfor være tilstrekkelig for å gi nærmere regler om dette i forskrift.

Finans Norge har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det bør presiseres at vurderingen av om virksomheten finansieres ved å ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, knytter seg kun til foretaket som er kredittgiver, uavhengig av om for eksempel morselskapet til det aktuelle foretaket finansierer seg ved å ta imot tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten. Departementet mener at dersom det åpnes for at et morselskap i et konsern som mottar tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten kan drive finansiering av annen virksomhet via et datterforetak, vil dette være i konflikt med EØS-reglene. Begrensningen på mottak av tilbakebetalingsmidler må derfor gjelde også på konsernnivå og omfatte alle foretakene i konsernet.

Finanstilsynet har foreslått å ta inn en presisering av begrepet «konsern» i nytt femte ledd i finansforetaksloven § 2-1, der det fremgår at konsern i bestemmelsens tredje ledd omfatter tilfeller der långiver i konsernet befinner seg i utlandet. Departementet mener en slik presisering ikke er nødvendig og følger derfor ikke opp dette forslaget.

Når det gjelder rekkevidden av unntaket i finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd bokstav c om lån til ansatte som påpekt av Advokatfirmaet BAHR i høringen, kan ikke departementet se at det er grunn til å foreta endringer i loven på dette punktet.