7 Forbud mot å ha ledelsesfunksjoner i finansforetak mv.

7.1 Gjeldende rett

Bestemmelser som gjennomfører EØS-bestemmelser om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner, også omtalt som ledelseskarantene, er på finansmarkedsområdet blant annet å finne i hvitvaskingsloven § 48, verdipapirsentralloven § 11-8, verdipapirhandelloven § 19-8 og revisorloven § 14-3.

Hverken finansforetaksloven, forsikringsvirksomhetsloven, forsikringsformidlingsloven, låneformidlingsloven eller PRIIPS-loven inneholder i dag regler som gir Finanstilsynet adgang til å forby en person å ha ledelsesfunksjon i foretak som reguleres av disse lovene. Finansforetaksloven § 3-5 stiller imidlertid krav om at finansforetak skal ha en egnet ledelse, se omtale i punkt 4.7. Tilsvarende krav til ledelsen i forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak fremgår av forsikringsformidlingsloven § 6-1, mens krav til ledelsen i låneformidlingsforetak fremgår av låneformidlingsloven § 5-2.

7.2 EØS-rett

CRD artikkel 67 nr. 2 bokstav c underpunkt iv om at tilsynsmyndigheten som et minimum skal kunne ilegge ledelseskarantene ved overtredelser av de samme bestemmelsene i CRD og CRR som skal kunne medføre overtredelsesgebyr, er ikke endret med CRD6. I CRD artikkel 66 nr. 2 bokstav c underpunkt iv har imidlertid ledelseskarantene kommet inn med CRD6 som et virkemiddel som tilsynsmyndigheten som et minimum skal ha til rådighet også ved overtredelser av bestemmelser om erverv av kvalifiserte eierandeler, sammenslåing og deling, overdragelse av en vesentlig del av virksomheten mv.

Etter krisehåndteringsdirektivet artikkel 111 nr. 2 bokstav c skal tilsynsmyndighetene kunne ilegge midlertidig forbud mot at styremedlemmer eller andre personer i den daglige ledelsen i kredittinstitusjoner, finansieringsforetak og finansielle holdingsselskaper ivaretar oppgaver i slike foretak ved de samme overtredelsene som skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Hverken Solvens II-direktivet, boliglånsdirektivet, direktiv (EU) 2016/2341 (det reviderte tjenestepensjonsdirektivet, IORP II) eller PRIIPS-forordningen inneholder bestemmelser om ledelseskarantene.

7.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet viser i høringsnotatet fra 2019 til at forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner kommer i tillegg til kravene om at foretakene skal ha egnet ledelse, og at EØS-bestemmelsene om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner er utformet slik at tilsynsmyndighetene skal kunne rette forbudet direkte mot den fysiske personen som er ansvarlig for en overtredelse. Disse bestemmelsene skiller seg fra reglene om at foretakene skal ha en egnet ledelse, som er et virksomhetskrav rettet mot foretaket. Finanstilsynet viser til at de to regelsettene må anses å ha samme hovedformål, som er å unngå at personer som anses uegnet, inngår i ledelsen i foretak under tilsyn. At ledelsen i foretakene oppfyller krav til kvalifikasjoner og hederlig vandel, er av grunnleggende betydning for å sikre etterlevelse av regelverket for foretak under tilsyn. Det er igjen sentralt for å ivareta hensynet investor-/forbrukerbeskyttelse og hensynet til tilliten til foretak under tilsyn og til markedene som sådan.

I lys av virkemidlene nevnt i avsnittet ovenfor for å hindre at uegnede personer inngår i ledelsen i foretak under tilsyn, tar Finanstilsynet opp spørsmålet om det er behov for å innføre regler om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner. Finanstilsynet anser at norske tilsynsmyndigheter bør ha samme virkemidler til rådighet som EØS-reglene legger opp til at nasjonale tilsynsmyndigheter skal ha. Det vises til at i direktivene og forordningene som inneholder bestemmelser om ledelseskarantene, er adgangen til å ilegge ledelseskarantene særskilt nevnt som et virkemiddel som nasjonale tilsynsmyndigheter som et minimum skal ha. Hensynet til like konkurransevilkår og å unngå regelverksarbitrasje tilsier etter Finanstilsynets vurdering at slike hjemler bør innføres i flere lover på Finanstilsynets område.

Finanstilsynet viser videre til at tilsvarende EØS-bestemmelser blant annet i fjerde hvitvaskingsdirektiv, verdipapirsentralforordningen, MiFID II og markedsmisbruksforordningen, er gjennomført i norsk rett gjennom særskilte hjemler til å kunne ilegge ledelseskarantene. Hensynet til at likeartede EØS-bestemmelser bør gjennomføres på samme måte, tilsier etter Finanstilsynets vurdering at slike hjemler foreslås der EØS-reglene inneholder slike bestemmelser. Etter Finanstilsynets vurdering kan regler om ledelseskarantene bidra til å ansvarliggjøre ledere i foretak under tilsyn på en tydeligere måte, og være et egnet tiltak overfor ledere og andre som kan holdes ansvarlige for en overtredelse. Videre kan det øke tilliten til foretakene og til finansbransjen som sådan om de som er ansvarlige for en overtredelse, kan ilegges forbud mot å ha ledelsesfunksjoner.

Finanstilsynet viser også til at særskilte hjemler for å ilegge ledelseskarantene direkte overfor den fysiske personen det gjelder, kan gi økt forutberegnelighet, bedre rettssikkerhet og en mer effektiv prosess for dem det gjelder. Vedtak om ledelseskarantene vil være rettet direkte mot de aktuelle personene, og ikke mot arbeidsgiverforetaket gjennom pålegg om retting eller avslag på søknad om konsesjon fordi en leder ikke anses egnet. Avgjørelse om ledelseskarantene vil være et enkeltvedtak som den det gjelder kan påklage og bringe inn for domstolene, uten at arbeidsgiverforetaket er involvert.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at legalitetsprinsippet innebærer at det er krav om særskilt hjemmel i lov for at Finanstilsynet skal kunne forby en fysisk person å ha ledelsesfunksjoner. Det vises videre til at EØS-reglene ikke legger føringer på om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner skal gjennomføres i nasjonal rett som en administrativ sanksjon eller et forvaltningstiltak. Finanstilsynet foreslår at hjemlene til å ilegge ledelseskarantene utformes som forvaltningstiltak, og ikke administrative sanksjoner. Forbud mot å ha ledelsesfunksjoner vil etter Finanstilsynets forslag være en reaksjon som ilegges av forvaltningsorganer knyttet til lovbrudd, men som ikke er straff etter EMK. Det vises til at dette er i samsvar med reglene om ledelseskarantene i hvitvaskingsloven, verdipapirhandelloven, verdipapirsentralloven og referanseverdiloven. Finanstilsynet viser til at vurderingen av om ledelseskarantene skal ilegges i den enkelte sak, vil bero på en konkret helhetsvurdering av om vedkommende er skikket til å inneha ledelsesfunksjoner i de aktuelle typene foretak under tilsyn. Vedtak om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner vil dermed være fremoverskuende, og ikke ha pønalt formål. Saker om ledelseskarantene vil følge de alminnelige reglene i forvaltningsloven om enkeltvedtak. De særlige reglene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven kapittel IX (ny forvaltningslov kapittel 11) vil ikke få anvendelse.

Finanstilsynet foreslår at de nye hjemlene i utgangspunktet skal kunne benyttes ved alle overtredelser av den aktuelle loven og bestemmelser gitt i medhold av loven. Tilsvarende løsning er valgt i hvitvaskingsloven § 48 og verdipapirhandelloven § 19-8. Etter Finanstilsynets oppfatning vil en slik løsning gi et mer helhetlig regelverk enn om man begrenset hjemlene til bare å omfatte de overtredelsene som EØS-reglene forutsetter at som et minimum skal kunne medføre ledelseskarantene.

Finanstilsynet viser til at en person som er uskikket til å ha ledelsesfunksjoner i et forsikringsformidlingsforetak fordi vedkommende har overtrådt for eksempel reglene om god forretningsskikk, normalt også vil være uegnet til å ha ledelsesfunksjoner i for eksempel et verdipapirforetak. Det kan gi forutberegnelighet for den det gjelder om dette kommer tydelig til uttrykk i et vedtak rettet mot vedkommende, som kan overprøves. Finanstilsynet viser til at dette kan tale for at et forbud mot å ha ledelsesfunksjoner bør kunne rekke videre enn til å omfatte samme type foretak som er regulert av den aktuelle loven som vedtaket om ledelseskarantene er fattet med hjemmel i.

Finanstilsynet viser til at i motsatt retning taler det forhold at et vedtak om ledelseskarantene er inngripende for den det gjelder. Inngrep fra forvaltningen mot privatpersoner bør ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig for å ivareta hensynet bak reglene. Det må også kreves at vedtaket er tilstrekkelig klart utformet og avgrenset, slik at det på en enkel måte kan avgjøres hvilke typer foretak forbudet omfatter. Finanstilsynet legger avgjørende vekt på dette hensynet og foreslår at forbud mot å ha ledelsesfunksjoner skal omfatte foretak som er regulert av den aktuelle loven som vedtaket om ledelseskarantene er hjemlet i. Imidlertid må adgangen til å ilegge ledelseskarantene for overtredelser av regler som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet, kunne omfatte både forsikringsformidlingsforetak og forsikringsforetak. Det vises videre til at ledelseskarantene for overtredelser av PRIIPS-loven vil kunne få et videre nedslagsfelt siden slike produkter kan selges og formidles av flere typer foretak under tilsyn.

Finanstilsynet går inn for at et vedtak om ledelseskarantene i utgangspunktet ikke skal være tidsbegrenset. En tidsbegrensning kan etter Finanstilsynets vurdering gi et feilaktig inntrykk av at en person uten videre er skikket ved utløpet av tidsbegrensningen. Dette er imidlertid ikke til hinder for at Finanstilsynet kan omgjøre vedtaket på et senere tidspunkt ved en fornyet vurdering. Finanstilsynet viser i denne forbindelse også til departementets uttalelse i Prop. 40 L (2017–2018) Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering punkt 10.7.2.2.

Det vises til utkastet i høringsnotatet fra 2019 til at nye hjemler om ledelseskarantene kan passe inn i finansforetaksloven § 22-4, forsikringsformidlingsloven § 49, låneformidlingsloven § 11-6 og PRIIPS-loven § 11.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet fra 2025 til at CRD6 innebærer at det er et minstekrav at tilsynsmyndigheten skal kunne pålegge ledelseskarantene ved overtredelser av en rekke bestemmelser i CRD og CRR, jf. CRD artikkel 66 nr. 2 bokstav c nytt underpunkt iv og artikkel 67 nr. 2 bokstav c underpunkt iv. Utkast til bestemmelse om ledelseskarantene i finansforetaksloven foreslås tatt inn i finansforetaksloven ny § 22-9.

7.4 Høringsinstansens syn

Advokatforeningen støtter forslaget om innføring av ledelseskarantene. Advokatforeningen viser til at formaliserte regler om ileggelse av ledelseskarantene kan bidra til større forutberegnelighet for den det gjelder enn dersom forholdet i stedet trekkes inn i en senere egnethetsvurdering for en virksomhet personen ansettes i. Advokatforeningen peker på at det i praksis har vært krevende for personer ansatt i finansforetak å forutse hvordan sanksjoner mot deres tidligere arbeidsgiver – som for eksempel tap av konsesjon – vil påvirke en fremtidig egnethetsvurdering av personen. Regler om ileggelse av ledelseskarantene vil derimot sikre notoritet og gi personen adgang til å påklage et eventuelt vedtak umiddelbart.

Advokatforeningen mener videre at normen for vurdering av egnethet og ledelseskarantene må være den samme. Advokatforeningen mener også at vedtak om dette som hovedregel bør være tidsbegrenset. Advokatforeningen begrunner dette ut fra hensynet til forutberegnelighet for personen vedtaket retter seg mot, og at en lengstetid vil bidra til at like tilfeller behandles likt. Advokatforeningen mener videre at Finanstilsynet i senere egnethetsvurderinger av personen ikke skal ha anledning til å vektlegge forholdene som lå til grunn for vedtaket når tidsbegrensningen er utløpt, eller forhold hvor ledelseskarantene ble vurdert, men ikke fattet vedtak om. Til støtte for dette synet viser foreningen til at politiregisterloven har klare regler om hvor lenge et forhold skal fremgå av en politiattest. Advokatforeningen mener at det ikke er noen grunn til at en lovovertreders vern skal være bedre ved sanksjoner som er å anse som straff etter Grunnloven, enn ved administrative sanksjoner.

Brønnøysundregistrene støtter forslaget om ledelseskarantene og en styrket oppfølgning av overtredelser av regelverket innen finanssektoren. Brønnøysundregistrene tar opp spørsmålet om hvordan vedtak om ledelseskarantene skal håndheves og viser til at Brønnøysundregistrene vil kunne ha en rolle i håndhevingen av ledelseskarantene ved å påse at personer ikke innehar roller i strid med slike vedtak, tilsvarende som det gjøres ved både konkurskarantene etter konkursloven og rettighetstap etter straffeloven.

Finans Norge støtter at det innføres adgang til å ilegge ledelseskarantene i overensstemmelse med hva som direkte følger av Norges EØS-rettslige forpliktelser, men etterlyser begrunnelse for hvorfor Norge skal innføre strengere regler om ledelseskarantene enn EU generelt og våre nordiske naboland spesielt. Finans Norge mener også at de personvernsrettslige konsekvensene av å ilegge ledelseskarantene bør vurderes nærmere.

Kommunalbanken viser til at rettssikkerhetshensyn tilsier at det bør foretas en nærmere vurdering av hva som kan danne forsvarlig grunnlag for å konstatere at det foreligger en overtredelse som kan gi grunnlag for karantene. Kommunalbanken viser videre til at hjemmelen som Finanstilsynet har foreslått til å ilegge ledelseskarantene, er uavhengig av hjemmelen til å ilegge administrative overtredelsesgebyrer eller andre hjemler til å ilegge sanksjoner på grunnlag av at det er utvist (og funnet bevist) subjektiv skyld. Etter bestemmelsens ordlyd kan det dermed fremstå som om det uten subjektiv skyld kan ilegges ledelseskarantene for brudd selv om de verken bygger på rettskraftig dom, vedtatt forelegg eller endelig vedtak om administrativt overtredelsesgebyr. Kommunalbanken mener at det fremstår som uforholdsmessig og betenkelig ut fra rettssikkerhetshensyn å åpne for at det kan ilegges tidsubegrenset ledelseskarantene også i tilfeller hvor vedkommende ikke er å bebreide for overtredelsen. Dersom det ikke foreligger en endelig avgjørelse som Finanstilsynets vedtak kan bygge på, og Finanstilsynet skal ta stilling til om en overtredelse er av en karakter som i en fremadskuende skikkethetsvurdering gir grunnlag for ledelseskarantene, mener Kommunalbanken at det er vanskelig å se hvordan Finanstilsynet kan gjøre dette uten å finne det bevist at et skyldkrav er oppfylt, og peker på at dette fort vil kunne innebære en konstatering av straffeskyld etter EMK. Dette vil i så fall innebære at det også her vil måtte gjelde beviskrav i samsvar med EMK, og den enkeltes vern mot selvinkriminering og dobbeltstraff vil måtte hensyntas.

Norske Forsikringsmegleres Forening mener som utgangspunkt at ledelseskarantene bør være tidsbegrenset. Hvis forslaget om livsvarig forbud opprettholdes, må dette etter foreningens syn underlegges domstolene for å sikre at viktige rettssikkerhetsprinsipper som kontradiksjon og ankemuligheter ivaretas.

Pensjonskasseforeningen mener forslaget om forbud om innehav av ledelsesfunksjon i finansforetak, som administrativ reaksjon, ikke bør innføres for pensjonsforetak. Hvis forslaget likevel blir innført, må det etter foreningens syn gjelde en tidsbegrensning.

NHO støtter ikke forslaget om at ledelseskarantene skal kunne være tidsubegrenset.

7.5 Departementets vurderinger

7.5.1 Forbud mot å inneha ledelsesfunksjon (ledelseskarantene)

Departementet foreslår å innføre hjemmel for Finanstilsynet til å ilegge forbud mot å ha ledelsesfunksjon (ledelseskarantene) i finansforetaksloven, forsikringsformidlingsloven, låneformidlingsloven og PRIIPS-loven, slik Finanstilsynet har foreslått.

I Prop. 155 LS (2020–2021) punkt 6.4.5 side 60 uttalte departementet følgende, som etter departementets vurdering også gjør seg gjeldende knyttet til forslagene om ledelseskarantene i proposisjonen her:

«Etter departementets vurdering er det ønskelig at Finanstilsynet kan ilegge forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner for å bidra til å sikre tilliten til fondsforvaltere og bransjen som sådan. Regler om ledelseskarantene kan, etter departementets oppfatning, bidra til å holde aktører ansvarlige på en tydelig måte, og det vil også kunne ha en preventiv effekt. Etter departementets syn er ledelseskarantene et viktig tiltak for Finanstilsynet, et tiltak som i visse situasjoner kan være mer egnet enn andre forvaltningstiltak og sanksjoner. Departementet vurderer det derfor slik at ledelseskarantene både er et egnet og hensiktsmessig tiltak for Finanstilsynet. Etter departementets vurdering er det derfor ikke avgjørende at regelverket på dette området er noe forskjellig fra en del andre EØS-stater. Departementet vil også påpeke at EØS-retten nettopp gir et nasjonalt handlingsrom i dette tilfellet slik at nasjonale myndigheter skal kunne vurdere hvilke løsninger som er best egnet.

Etter departementets vurdering er det heller ikke rettssikkerhetsmessige betenkeligheter som tilsier at det ikke bør innføres en generell hjemmel til å ilegge ledelseskarantene i verdipapirfondloven og AIF-loven.

Etter departementets syn vil også prosessen effektiviseres og øke forutberegneligheten og rettssikkerheten til den enkelte fordi vedtaket vil kunne komme på et tidligere stadium og vil gi selvstendig klagerett for den vedtaket retter seg mot, jf. også vurderingen i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6.

Et vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner er et enkeltvedtak og må følge de alminnelige reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Dette innebærer blant annet selvstendig klage- og innsynsrett for den vedtaket retter seg mot.»

Etter departementets syn er de personvernrettslige konsekvensene av lovforslaget tilfredsstillende utredet. Departementet viser til at Finanstilsynet uansett må følge gjeldende personvernregelverk i sin behandling av personopplysninger i forbindelse med vedtak om ledelseskarantene.

I likhet med Finanstilsynet legger departementet til grunn at ileggelsen av ledelseskarantene vil skje i form av enkeltvedtak, og ikke være å anse som en administrativ sanksjon, jf. forvaltningsloven kapittel IX. Formålet med reglene er å sikre at ledelsesfunksjonene i de aktuelle foretakene utøves av personer som er skikket til å ha slike stillinger. Det er ikke et selvstendig formål at ileggelsen skal virke avskrekkende, og vedtaket vil etter departementets forslag være tidsbegrenset, se punkt 7.5.5. Departementet legger til grunn at slike avgjørelser, som er ment å regulere hvem som er egnet til å drive virksomhet eller aktivitet som krever offentlig tillatelse, som utgangspunkt ikke anses som straff etter EMK. Det vises i den sammenheng til drøftelsene i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 14.2.2, hvor følgende fremgår:

«Utgangspunktet er at tilbaketrekking av en offentlig tillatelse på det grunnlag at den som har tillatelsen, ikke er skikket eller egnet til å inneha en stilling eller til å drive en virksomhet eller aktivitet som bygger på tillatelsen, ikke er straff etter EMK. Det gjelder selv om tilbakekall kan fremstå som meget tyngende for den som rammes. […]

Ordninger med tildeling av offentlige tillatelser, basert på at visse vilkår er oppfylt, vil normalt være begrunnet med at det offentlige ønsker å utøve kontroll med utøvelsen av bestemte typer aktivitet eller virksomhet. Tilbaketrekking av tillatelsen vil gjerne være et sentralt virkemiddel for å utøve denne kontrollen: Faller tillatelsen bort, blir virksomheten eller aktiviteten forbudt. Dermed oppnås normalt noe mer enn at reaksjonen virker straffende og avskrekkende: De interessene som tillatelsesordningen skal ivareta, blir realisert direkte gjennom det tilbakekallet som skjer.

At begåtte straffbare handlinger ofte kan være sentrale for vurderingen av egnetheten eller skikketheten, fører normalt ikke til at tilbakekallet må anses som straff etter EMK. Departementet er ikke kjent med praksis fra Høyesterett eller EMD som har konkludert med at det er straff etter EMK så lenge det må skje en selvstendig vurdering av om innehaveren av tillatelsen er egnet eller skikket til å drive den aktiviteten eller virksomheten som tillatelsesordningen gjelder.»

De ordinære reglene om behandling av enkeltvedtak i forvaltningsloven vil dermed gjelde ved ileggelsen av ledelseskarantene, herunder om klagerett og partsrettigheter for den vedtaket retter seg mot. Som Finanstilsynet og Advokatforeningen har pekt på, vil dette gi forutberegnelighet og sikre rettssikkerheten for den det gjelder. Det kan være fordelaktig for vedkommende at overtredelser av lovverket prøves i en slik prosess, før overtredelsen for eksempel trekkes inn ved vurderingen av om personen er egnet til å ha lederstillinger ved konsesjonsbehandling etter finansforetaksloven § 3-5. Vedtaket vil i slike tilfeller rette seg mot virksomheten som sådan, og ikke de enkelte personene i ledelsen.

7.5.2 De materielle vilkårene for å ilegge ledelseskarantene

Departementet er enig med Finanstilsynet i at det ikke bør utpekes konkrete bestemmelser som må være overtrådt for å kunne ilegge ledelseskarantene, i motsetning til det som er foreslått for overtredelsesgebyr. Departementet viser til at formålet med de foreslåtte reglene er å sikre at personer som ikke anses skikket til å ha ledelsesfunksjoner i de aktuelle foretakene, fratas muligheten til dette. Om personen skal anses skikket til å ha slike ledelsesfunksjoner, vil bero på en helhetlig vurdering av lovovertredelsen og forholdene for øvrig, og det kan være snakk om flere overtredelser av ulike bestemmelser. Etter departementets syn er det derfor ikke ønskelig å begrense reglene til overtredelse av særskilte bestemmelser.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at ledelseskarantene skal kunne ilegges når personen har begått eller medvirket til en overtredelse av en bestemmelse gitt i eller i medhold av den aktuelle loven, og dette medfører at vedkommende må anses uskikket til å inneha ledelsesfunksjoner i foretakene som omfattes av loven. Det er altså et vilkår at personen i noen grad kan bebreides for at det har skjedd en overtredelse av lovverket, men dette vil ikke i seg selv være tilstrekkelig for å ilegge karantene. Det avgjørende er om personen – etter en helhetlig vurdering av overtredelsen og omstendighetene ellers – anses skikket til å ha slike ledelsesfunksjoner. Overtredelsens karakter, omfang og varighet og i hvilken grad personen kan anses ansvarlig for overtredelsen, vil være sentrale momenter i vurderingen av om en person er uskikket og om vedtak om ledelseskarantene skal fattes. Utover dette legger departementet til grunn at det ikke vil være behov for å vurdere personens skyld.

Departementet legger til grunn at også forhold som tidligere har blitt hensyntatt ved vurderinger av ledelseskarantene, skal kunne trekkes inn i vurderingen av om ledelseskarantene skal ilegges. Formålet om å sikre at uskikkede personer utelukkes fra ledelsesfunksjoner, tilsier etter departementets vurdering at Finanstilsynet skal kunne ta i betraktning alle relevante forhold i denne vurderingen. På den annen side vil en tidligere overtredelse som medførte at personen ble ilagt ledelseskarantene, ikke i seg selv kunne medføre at personen igjen ilegges ledelseskarantene når vedtaket er utløpt. Det forutsettes i slike tilfeller at personen igjen har begått eller medvirket til en overtredelse av det aktuelle lovverket for at ledelseskarantene skal kunne ilegges på nytt, og det må gjøres en ny vurdering av om personen anses skikket som følge av overtredelsen.

Advokatforeningen har anført at normen for vurdering av ledelsens egnethet og vurderingen av om det skal ilegges ledelseskarantene, bør være den samme. Etter Advokatforeningens syn bør det ikke være slik at Finanstilsynet ved en senere egnethetsvurdering legger til grunn en strengere norm, slik at personen anses uegnet for en lederstilling grunnet et forhold vedkommende ikke ble ilagt ledelseskarantene for. Departementet er uenig i at normen nødvendigvis må være tilsvarende ved disse vurderingene og viser i den forbindelse til at det er tale om to ulike bestemmelser, med noe ulikt formål. Vedtak om ledelseskarantene retter seg mot enkeltpersoner, ikke foretak. Ved bedømmelsen av om ledelsen er egnet for en virksomhet, vil vurderingen først foretas der det foreligger en aktuell interesse for ledelsesfunksjonen som vurderingen knyttes opp mot. Vurderingen av personens egnethet vil knytte seg til den enkelte stilling og det konkrete foretaket. Et vedtak om ledelseskarantene bør på sin side kunne treffes når personen mer generelt anses uegnet til å inneha ledelsesfunksjoner i foretakene som omfattes av den aktuelle loven, og vil kunne omfatte enhver ledende stilling i flere ulike virksomheter.

Departementet bemerker at de ulike vurderingene av ledelsens egnethet på den ene siden, og den fysiske personens skikkethet på den andre, i praksis kan tenkes å være sammenfallende. Departementet viser likevel til at det her er snakk om vurderinger hvor de konkrete omstendighetene er av stor betydning, slik at det ikke kan ses bort fra at vurderingene for de to ulike beslutningene vil kunne falle noe ulikt ut.

7.5.3 Hvem som skal kunne ilegges forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner

Et forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner, kan i tillegg til å rette seg mot personer i ledelsen, rette seg mot andre ansatte, og mot oppdragstakere, jf. også Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6. Det er altså ikke et vilkår for vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner at vedkommende var leder på tidspunktet for overtredelsen.

Departementet foreslår på samme måte som i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.7.5.6 og Prop. 155 LS (2020–2021) punkt 6.4.5 at medvirkning til overtredelse vil kunne medføre ileggelse av ledelseskarantene. På denne måten vil også overtredelser gjort av fysiske personer der foretaket er pliktsubjekt, kunne medføre vedtak om forbud mot å inneha ledelsesfunksjoner. Departementet mener kretsen av potensielle medvirkere som faller inn under bestemmelsens virkeområde, er tilstrekkelig begrenset ved at bestemmelsen kun gjelder for styremedlemmer, ansatte og oppdragstakere.

7.5.4 Hvilke foretak forbudet skal gjelde for

Departementet støtter Finanstilsynets forslag om at virkeområdet for et vedtak som utgangspunkt bare skal gjelde stillinger i foretak underlagt den aktuelle loven vedtaket er truffet i medhold av. Imidlertid må adgangen til å ilegge ledelseskarantene for overtredelser av regler som gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet, kunne omfatte både forsikringsformidlingsforetak og forsikringsforetak, og ledelseskarantene for overtredelser av PRIIPS-loven vil kunne få et videre nedslagsfelt siden slike produkter kan selges og formidles av flere typer foretak under tilsyn.

7.5.5 Vedtakenes varighet

Departementet foreslår at en person kan fratas muligheten til å utøve ledelsesfunksjoner i inntil fem år. Dette er tilsvarende løsning som ble lagt til grunn i Prop. 155 LS (2020–2021) punkt 6.4.5. Departementet vurderer at dette gir Finanstilsynet mulighet til å kunne benytte seg av administrative tiltak som vil virke effektivt, samtidig som det sikrer større forutberegnelighet for overtrederen.

Departementet vil samtidig understreke at en person ikke nødvendigvis vil være egnet til å delta i en ledelse når ledelseskarantenen er utløpt, jf. punkt 7.5.2.

Departementet viser til forslag til finansforetaksloven § 22-9, forsikringsformidlingsloven § 10-6, låneformidlingsloven § 9-5 og PRIIPs-loven § 8.

Departementet mener samtidig det er hensiktsmessig at bestemmelser på finansmarkedsområdet som i dag gir Finanstilsynet hjemmel til å fatte vedtak om forbud mot å ha ledelsesfunksjoner uten at det i lovhjemlene er angitt en tidsbegrensning, får en slik tidsbegrensning. Departementet viser til forslag til endringer i folkefinansieringsloven § 2-8, hvitvaskingsloven § 48, kryptoeiendelsloven § 10, referanseverdiloven § 10, verdipapirhandelloven § 19-8 og verdipapirsentralloven § 11-8.