Prop. 4 S (2017–2018)

Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om innholdet i rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken

3.1 Direktiv 2009/72/EF (tredje elmarkedsdirektiv)

3.1.1 Innledning

Tredje elmarkedsdirektiv følger samme struktur som annet elmarkedsdirektiv og har i alt elleve kapitler, samt vedlegg. De fleste kapitlene viderefører bestemmelsene fra annet elmarkedsdirektiv. I St.prp. nr. 52 (2005–2006) og Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) ble annet elmarkedsdirektiv og endringene i energiloven til gjennomføring av dette gjennomgått.

De tredje direktivene (elektrisitet og naturgass) har nye krav til uavhengig nasjonal reguleringsmyndighet, som skal være uavhengig fra både sektoren og politiske myndigheter. I tillegg er listen over den nasjonale reguleringsmyndighetens oppgaver og ansvarsområde utvidet.

De tredje direktivene har nye krav til eierskap og organisering av nettvirksomheten på transmisjonsnivå. Som hovedmodell er det krav til eiermessig skille mellom transmisjonssystem og produksjon eller omsetning av elektrisitet eller naturgass. For land med transmisjonssystem som per 3. september 2009 var del av et vertikalt integrert foretak, kan det tas i bruk en alternativ modell med uavhengig systemoperatør (ISO-modellen) eller med uavhengig transmisjonsoperatør (ITO-modellen).

Olje- og energidepartementet forvalter statens eierskap til transmisjonsnettet gjennom Statnett SF, mens Nærings- og fiskeridepartementet forvalter statens eierskap til kraftproduksjon gjennom Statkraft SF. Norge hadde med dette gjennomført et eiermessig skille i tråd med direktivets hovedmodell før tredje energimarkedspakke ble vedtatt.

De tredje direktivene har ytterligere bestemmelser til styrking av forbrukerregler og om offentlige tjenesteforpliktelser. Dette er regler som i stor grad følger av forskrifter under energiloven. I Norge er forbrukernes rettigheter også ivaretatt gjennom forbrukerlovgivningen, først og fremst forbrukerkjøpsloven. Det kan være nødvendig med justeringer i forskriftene til energiloven.

I det følgende gjennomgås de enkelte delene av direktivet.

3.1.2 Formål, anvendelsesområde og definisjoner (kapittel I)

I artikkel 1 angis direktivets virkeområde. Dette omfatter felles regler for produksjon, overføring, distribusjon og forsyning av elektrisk kraft, samt bestemmelser om forbrukervern, med hensikt å forbedre og integrere konkurranseutsatte kraftmarkeder i EU. Direktivet inneholder regler for sektorens organisasjon og funksjon, tilgang til markedet, prosedyrer for anbud og tildeling av tillatelser, samt drift av systemer. Direktivet har også regler om forpliktelser til å yte offentlige tjenester, forbrukernes rettigheter og krav til konkurranse.

I artikkel 2 er det inntatt i alt 35 definisjoner. Disse er avgjørende for tolkningen av de enkelte bestemmelsene i direktivet.

3.1.3 Alminnelige regler for sektoren (kapittel II)

Direktivet artikkel 3 fastsetter at statene kan pålegge selskaper i elektrisitetssektoren offentlige tjenesteforpliktelser for å ivareta allmenne økonomiske interesser, og har en rekke bestemmelser om forbrukerbeskyttelse.

Statene kan pålegge foretak forpliktelser til offentlig tjenesteyting etter artikkel 3 nr. 2 relatert til forsyningssikkerhet, regularitet (kvalitet og pris), miljøbeskyttelse, energieffektivisering, energi fra fornybare kilder og klimabeskyttelse. Slike inngrep skal rapporteres til Kommisjonen, jf. artikkel 3 nr. 15.

Kravene om forbrukervern omhandler forhold som tilknytningsplikt, retten til leverandørskifte, adgang til måledata, behandling av sårbare kunder, energifattigdom, informasjon til forbrukeren mv. Forbrukeren skal gis informasjon om energimiks, miljø- og klimakonsekvenser og rettigheter ved eventuelle tvister. Slik informasjon kan gis på faktura eller i annet materiell fra kraftleverandøren, jf. artikkel 3 nr. 9 og vedlegg 1. Forbrukere skal ha ett sted å henvende seg for å få nødvendig informasjon om forbrukerrettigheter, jf. artikkel 3 nr. 12. Det er også krav om tvisteløsningsmekanisme, for eksempel en klagenemnd, jf. artikkel 3 nr. 13. Bestemmelsene om forbrukervern i direktivet artikkel 3 suppleres av nærmere krav som er fastsatt i vedlegg 1 til direktivet.

Staten skal etter artikkel 4 overvåke forsyningssikkerheten i elektrisitetsmarkedet. Dette innebærer oppsyn med tilbud og etterspørsel i det nasjonale markedet, herunder situasjoner med knapphet hvor en eller flere tilbydere faller ut. Statene kan delegere oppgaven til nasjonal reguleringsmyndighet. En rapport om forsyningssikkerhetssituasjonen skal annethvert år oversendes Kommisjonen. Bestemmelsen er videreført fra annet elmarkedsdirektiv.

Medlemsstater skal etter artikkel 5 sikre at tekniske sikkerhetskrav er definert og at minstekrav til teknisk design og funksjonalitet for anlegg som skal tilknyttes systemet er offentlig tilgjengelig. Det er kun mindre endringer sammenliknet med tilsvarende bestemmelse i annet elmarkedsdirektiv. Etter direktiv 98/34/EF skal tekniske regler sendes på høring i EØS og notifiseres særskilt. Direktivet er gjennomført i lov av 17. desember 2004 nr. 101 om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven).

Statene skal etter artikkel 6 fremme regionalt samarbeid, herunder samarbeidet mellom systemoperatørene og arbeid for harmonisering av nasjonale regelverk. Kommisjonen kan trekke opp geografiske områder i henhold til artikkel 12 nr. 3 i forordning (EF) nr. 714/2009 om grensekryssende krafthandel. Også ACER skal samarbeide med nasjonale reguleringsmyndigheter og TSOer for å harmonisere regelverk og praksis mellom regioner. Direktivet har også andre bestemmelser om internasjonalt samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og med ACER, jf. artikkel 37 nr. 1 bokstav c og artikkel 38.

Det vises til omtale av byrået ACER og forordningen om grensekryssende krafthandel i hhv. punkt 3.3 og 3.4.

3.1.4 Produksjon av elektrisk kraft (kapittel III)

Direktivet artikkel 7 krever at statlige myndigheter har et konsesjonssystem for etablering av ny produksjonskapasitet som er basert på objektive, transparente og ikke-diskriminerende kriterier. Direktivet lister opp hensyn som myndighetene skal legge vekt på i konsesjonsbehandlingen. Bestemmelsen er i all hovedsak videreført fra annet elmarkedsdirektiv. Det er i EØS-tilpasningen presisert at kriteriet i artikkel 7 om å vektlegge bidrag til å nå EUs mål for fornybar energiproduksjon i 2020 ikke gjelder for EØS/EFTA-statene, se omtalen i punkt 4.3.

Etter artikkel 8 skal statlige myndigheter ivareta forsyningssikkerhet gjennom å sørge for muligheter til å fremskaffe ny kapasitet eller forbruksbegrensende tiltak gjennom anbudsprosedyrer.

3.1.5 Transmisjonssystemoperatør (kapittel IV)

Direktivet stiller krav til effektivt skille mellom transmisjon av elektrisk energi og virksomhet knyttet til produksjon eller omsetning. Bestemmelsene om transmisjonssystem oppstiller alternative modeller for organiseringen av selskapene. Det er nye krav om sertifisering av TSO i artiklene 10 og 11. Bestemmelser om oppgaver for TSO videreføres med enkelte mindre justeringer sammenholdt med annet elmarkedsdirektiv.

Hovedregelen etter artikkel 9 er eiermessig skille mellom de ovennevnte virksomhetene. I Norge er transmisjonsnettet hovedsakelig eid av Statnett SF, som eies av staten ved Olje- og energidepartementet. Statens eierskap til produksjon og omsetning ligger i Statkraft SF, som forvaltes av Nærings- og fiskeridepartementet. Den norske organiseringen har dermed basert seg på et eiermessig skille i transmisjonsnettet. For Statnetts vedkommende forelå et slikt skille per 3. september 2009, som lukker muligheten for direktivets alternative modeller til eiermessig skille, jf. artikkel 9 nr. 8. En organisering av Statnett som «independent system operator» eller «independent transmission operator» er derfor ikke aktuelt. Direktivet har også en særlig bestemmelse om spesielle ordninger som forelå per 3. september 2009 og som garanterer mer effektiv uavhengighet for transmisjonssystemoperatøren enn bestemmelsene om «independent transmission operator». Heller ikke denne bestemmelsen er aktuell for norske forhold.

Direktivet artikkel 10 stiller krav om at en transmisjonssystemoperatør skal sertifiseres av nasjonal reguleringsmyndighet. I tillegg må foretaket være utpekt og godkjent av landets myndigheter. Denne sertifiseringsbeslutningen skal notifiseres til Kommisjonen, som avgir en vurdering som reguleringsmyndigheten skal legge behørig vekt på, jf. direktivet artikkel 10 og forordning (EF) nr. 714/2009/EF artikkel 3. For Norges del vil denne funksjonen ivaretas av EFTAs overvåkningsorgan. Etter artikkel 11 gjelder kravene om sertifisering også for eventuell TSO som er hjemmehørende i tredjeland. Det er gjort en tilpasning for EØS/EFTA-statene, se omtalen i punkt 4.3.

I artikkel 12 omtales oppgavene til TSO. Kravet om at denne skal sikre systemets langsiktige evne til å møte rimelig etterspørsel etter nettjenester er videreført. Det er gjort et tillegg om at drift, vedlikehold og utvikling skal skje på økonomiske vilkår og med henvisning til sikkerhet, pålitelighet og effektivitet, samt ta hensyn til miljøet, jf. bokstav a. I bokstav b er det en ny bestemmelse om å sikre TSOen tilstrekkelige midler til å kunne møte tjenesteforpliktelser. I bokstav h er det en ny bestemmelse om at TSO skal ha ansvaret for å innkreve flaskehalsinntekter og betalinger under ordningen med kompensasjonsmekanisme mellom TSOer, innvilge tredjepartsadgang til nettet og begrunne eventuell nektelse. Nasjonal reguleringsmyndighet skal sørge for at TSO utfører sine oppgaver i henhold til direktivet.

I artiklene 13 og 14 er det egne bestemmelser som kommer til anvendelse dersom ISO-modellen anvendes.

Artikkel 15 tilsvarer artikkel 11 i annet elmarkedsdirektiv. Nasjonal reguleringsmyndighet gis en sterkere rolle ved godkjenning av kriterier som skal ligge til grunn for spesialregulering og balansering og bruk av utenlandsforbindelser. TSOens bruk av spesialregulering skjer i størst mulig grad etter markedsbaserte prinsipper. Balansemarkedene er viktige for den momentane kraftbalansen. I artikkel 15 nr. 3 er det henvist til bestemmelsen om forrang for fornybar energi i spesialregulering i fornybardirektivet artikkel 16.

I artikkel 16 videreføres i hovedsak bestemmelsene om transmisjonssystemoperatørens behandling av konfidensiell informasjon.

3.1.6 Uavhengig transmisjons-systemoperatør (kapittel V)

Kapitlet inneholder artiklene 17 til 23 og gjelder for stater som benytter seg av modellen for uavhengig transmisjonssystemoperatør («ITO»). En ITO kan være en del av et vertikalt integrert selskap, men det introduseres en rekke regulatoriske krav for å sikre uavhengig drift av transmisjonssystemet. Oppgavene for en ITO er beskrevet i detalj. Det er også detaljerte bestemmelser om reguleringsmyndighetens kontroll med planlagt nettutvikling hos slike operatører av transmisjonssystemet. I artikkel 22 er det særlige regler om tilknytning av brukere til transmisjonssystemet og reguleringsmyndighetens kontroll med nettilknytninger. Modellen forutsetter at transmisjonssystemet tilhørte et vertikalt integrert selskap per 3. september 2009, og er ikke tilpasset norske eller nordiske forhold. Modellene etter direktivet kapittel V anses derfor ikke som aktuelle for gjennomføring i Norge.

3.1.7 Distribusjonssystemoperatør (kapittel VI)

Kapitlet inneholder artiklene 24 til 29. Sammenlignet med annet elmarkedsdirektiv dreier det seg om mindre endringer i bestemmelsene.

I artikkel 24 er bestemmelsen om utpeking av distribusjonssystemoperatør (DSO) videreført.

I artikkel 25 er bestemmelsen om oppgavene for DSOene videreført, med en justering om TSOens ansvar for å sikre systemets evne til å imøtekomme rimelig etterspørsel etter nettjenester. I bestemmelsen om DSOens oppgaver er det inntatt en henvisning til energieffektivitet. Nasjonal reguleringsmyndighet skal sørge for at DSO utfører sine oppgaver i henhold til direktivet.

I artikkel 26 er gjeldende krav om selskapsmessig og funksjonelt skille videreført, men det er foretatt en innstramming i kravene om overvåkingsplan og nasjonal reguleringsmyndighets overvåking, jf. nr. 2 bokstav d. I nr. 3 stilles nye krav til nøytralitet ved markedsføring og profilering i vertikalt integrerte selskaper.

I artikkel 27 er bestemmelsene om DSOens taushetsplikt videreført fra annet elmarkedsdirektiv.

Artikkel 28 er ny og gjelder lukkede distribusjonssystemer. For at systemet skal bli klassifisert som lukket må det skje en fordeling av elektrisitet innenfor et geografisk begrenset kommersielt eller industrielt område, og som ikke forsyner husholdninger. I så fall kan nasjonal reguleringsmyndighet, dersom staten åpner for dette, unnta operatøren fra krav om å anskaffe nettap etter objektive, ikke-diskriminerende og markedsmessige prinsipper. Videre kan operatøren unntas fra kravet om forhåndsregulering av tariffene.

I artikkel 29 er bestemmelsen om kombinert operatør for distribusjons- og transmisjonssystem endret. En slik aktør vil måtte oppfylle skjerpede krav til eiermessig skille mv. som gjelder for TSO.

3.1.8 Regnskapsmessige krav (kapittel VII)

I artikkel 30 og 31 er eksisterende bestemmelser om tilgang til regnskaper, konfidensialitet, regnskapsføring og regnskapsmessig skille videreført fra annet elmarkedsdirektiv.

3.1.9 Tilgang til systemet (kapittel VIII)

I artiklene 32 til 34 er bestemmelsene om rett til tilgang til systemet videreført fra annet elmarkedsdirektiv. Dette gjelder både på transmisjons- og distribusjonssystemnivå. I artikkel 32 nr. 2 er det gjort visse endringer i direktivteksten om distribusjonsselskapets muligheter for å nekte tilknytning. Etter direktivet kan en DSO nekte tilgang til systemet dersom nødvendig kapasitet mangler og det gis en behørig begrunnelse for dette. Nasjonale myndigheter eller nasjonal reguleringsmyndighet, skal kontrollere at kriteriene anvendes konsistent, og at en aktør som nektes tilknytning har tilgang på tvisteløsningsmekanismer.

I Norge har nettselskapet tilknytningsplikt, jf. energiloven §§ 3-3 og 3-4. Kompetanse til å gi unntak fra tilknytningsplikt for forbruk etter energiloven § 3-4 siste ledd ligger i dag hos Olje- og energidepartementet. Etter departementets vurdering krever ikke direktivet at denne kompetansen må overføres til den nasjonale reguleringsmyndigheten.

Artikkel 33 om markedsåpning og artikkel 34 om direkte linjer tilsvarer henholdsvis artiklene 21 og 22 i annet elmarkedsdirektiv.

3.1.10 Nasjonal reguleringsmyndighet (kapittel IX)

Tredje elmarkedsdirektiv og tredje gassmarkedsdirektiv stiller en rekke nye krav til reguleringsmyndigheten. I elmarkedsdirektivet fremgår disse av artiklene 35 til 40. Det skal utpekes én felles nasjonal reguleringsmyndighet for elektrisitet og gass på de områdene direktivene omfatter. Reguleringsmyndigheten skal være rettslig atskilt og funksjonelt uavhengig. Den skal ikke kunne instrueres ved utførelse av regulatoroppgaver. Direktivet stiller krav om egne budsjettildelinger og at reguleringsmyndigheten fritt skal kunne disponere de tildelte midlene. De nye kravene om uavhengighet skal samtidig ikke være til hinder for samarbeid med andre relevante nasjonale myndigheter, eller politiske retningslinjer om for eksempel forsyningssikkerhet, mål om fornybar energi eller energieffektivisering.

De enkelte oppgavene til reguleringsmyndigheten er særlig knyttet til kontroll med nettvirksomhet og tilgang til transmisjons- og distribusjonsnett, tiltak for å motvirke kryssubsidiering, grensekryssende handel og oppsyn med markedet for øvrig, samt forbrukerbeskyttelse. Oppgavene er detaljert beskrevet i artikkel 37. Direktivet krever at reguleringsmyndighetens vedtak skal kunne påklages til en instans som er uavhengig av de berørte partene og av regjeringen, jf. artikkel 37 nr. 17. En gjennomgang av de enkelte oppgavene for nasjonal reguleringsmyndighet er gitt i Prop. 5 L (2017–2018) om endringer i energiloven og Prop. 6 L (2017–2018) om endringer i naturgassloven.

Artiklene 38 og 39 regulerer samarbeid mellom reguleringsmyndigheter og EU-institusjoner. Etter energiloven § 10-1 fjerde ledd kan Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i dag utveksle opplysninger i den grad det følger av EØS-avtalen.

I artikkel 40 er det en ny bestemmelse om markedsaktørenes oppbevaring og utveksling av informasjon.

3.1.11 Sluttbrukermarkeder (kapittel X)

Direktivet kapittel X fastsetter at staten skal definere roller og ansvar for TSOer, DSOer, leverandører og kunder, samt om nødvendig andre markedsaktører. Slike regler skal offentliggjøres. Større kunder (ikke husholdninger) skal kunne inngå avtaler med flere leverandører samtidig.

3.1.12 Sluttbestemmelser (kapittel XI)

Kapittel XI har bestemmelser om ulike forhold. Det er en bestemmelse om krisetiltak i artikkel 42, tiltak for å sikre like konkurransevilkår i artikkel 43, unntak for mindre og isolerte systemer og enkelte EU-stater i artikkel 44 og unntak etter en egen prosedyre i artikkel 45, vedtagelse av utfyllende regelverk i komitologi i artikkel 46, rapportering fra Kommisjonen i artikkel 47, oppheving av annet elmarkedsdirektiv i artikkel 48, frist for gjennomføring i artikkel 49, ikrafttredelse i artikkel 50 og en bestemmelse om at medlemsstatene er adressat for direktivet i artikkel 51.

3.1.13 Vedlegg I om forbrukerbeskyttelse

Vedlegg I til direktivet inneholder bestemmelser om tiltak for å beskytte forbrukere. Kravene dreier seg om innhold i strømleverandørers kontrakter og innføring av smarte målere. Sammenlignet med annet elmarkedsdirektiv er det gjort visse endringer i vedlegget om blant annet informasjon om kundenes rettigheter, tilgang til målerdata, informasjon om eget forbruk og sluttavregning ved leverandørbytte.

I vedlegget punkt 2 er staten pålagt visse forpliktelser knyttet til innføring av smarte målere. Staten skal sørge for å innføre intelligente målersystemer for å fremme forbrukernes aktive deltakelse i elektrisitetsmarkedet. Avanserte målesystemer skal innføres for 80 prosent av forbrukerne innen 2020 dersom en samfunnsøkonomisk analyse vurderer at tiltaket har positiv nytte. For øvrig er det visse språklige endringer sammenlignet med annet elmarkedsdirektiv.

3.2 Direktiv 2009/73/EF (tredje gassmarkedsdirektiv)

3.2.1 Innledning

Tredje gassmarkedsdirektiv følger samme struktur som tredje elmarkedsdirektiv. Direktivene har langt på vei også identisk ordlyd. De fleste kapitlene viderefører bestemmelsene fra annet gassmarkedsdirektiv uendret. Det vises til Ot.prp. nr. 81 (2001–2002) og Ot.prp. nr. 57 (2005–2006) om gjennomføringen av første og annet direktiv i naturgassloven. Oppstrøms petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster er regulert i medhold av petroleumsloven. Nedstrøms virksomhet omfatter andre tiltak for å bringe gassen frem til markedet, så som videreforedling, transmisjon, distribusjon, innkjøp eller lagring, jf. Ot.prp. nr. 81 (2001–2002) side 2. Gassmarkedsdirektivet er utformet slik at det i det vesentligste gjelder nedstrømssektoren.

På noen områder går det tredje direktivet lenger enn forgjengeren. Et sentralt element i direktivet er nye og styrkede krav til uavhengig nasjonal reguleringsmyndighet, som skal være uavhengig fra både bransjen og politiske myndigheter. I tillegg er listen over oppgaver som den nasjonale reguleringsmyndigheten skal utføre gjort mer omfattende. Direktivet stiller nye og strengere krav til organiseringen av naturgassvirksomheten på transmisjonsnivå. Som hovedmodell har direktivet nye krav om eiermessig skille i transmisjonssystemet. Også på gassmarkedets område er reguleringen gjort mer omfattende ved styrking av forbrukerregler og krav til offentlige tjenesteforpliktelser.

Som det fremgår i punkt 6 nedenfor eksisterer det etter Olje- og energidepartementets vurdering verken transmisjonssystem, LNG-anlegg eller lageranlegg i direktivets forstand i Norge i dag. Reglene for slike anlegg vil etter departementets syn ikke berøre aktører her i landet nå.

3.2.2 Formål, anvendelsesområde og definisjoner (kapittel I)

Artikkel 1 angir direktivets anvendelsesområde. Etter artikkel 1 nr. 1 gjelder direktivet transmisjon, distribusjon, forsyning og lagring av naturgass. Etter artikkel 1 nr. 2 skal direktivets regler, inkludert de som gjelder LNG, også gjelde for biogass og andre typer gass fra biomasse, så lenge slike gasser teknisk og sikkert kan injiseres og transporteres gjennom naturgassystemet.

Artikkel 2 inneholder en rekke definisjoner. Disse er avgjørende for tolkningen av de enkelte bestemmelsene i direktivet. Definisjonen av transmisjon har i tredje direktiv fått et nytt tillegg, som presiserer at høytrykksrør som hovedsakelig anvendes i forbindelse med lokal distribusjon av naturgass ikke er å regne som transmisjon.

3.2.3 Alminnelige regler for sektoren (kapittel II)

Artikkel 3 fastsetter at medlemsstatene kan pålegge naturgassforetak offentlige tjenesteforpliktelser for å ivareta allmenne økonomiske interesser. Bestemmelsen har i tillegg en rekke krav til forbrukerbeskyttelse, som suppleres av vedlegg 1 til direktivet.

Etter artikkel 3 nr. 2 kan statene pålegge forpliktelser til offentlig tjenesteyting relatert til forsyningssikkerhet, regularitet, kvalitet og pris, miljøbeskyttelse, energieffektivisering, energi fra fornybare kilder og klimabeskyttelse. Slike inngrep skal rapporteres til Kommisjonen, jf. artikkel 3 nr. 11. Artikkel 3 nr. 3 og nr. 4 omhandler beskyttelse av sluttkunder, sårbare kunder og energifattigdom. Nr. 5 og nr. 6 gjelder kundenes adgang til å velge leverandør, leverandørbytte og adgang til forbruksdata. Nr. 7 gjelder tiltak for å oppnå sosial og økonomisk likhet og miljøvern. Statene skal tilrettelegge for energieffektivisering, for eksempel gjennom avanserte målere og smarte nett, jf. artikkel 3 nr. 8. Det er krav til et kontaktpunkt der forbrukere kan henvende seg for å få informasjon om sine rettigheter, og det må eksistere tvisteløsningsmekanismer som for eksempel en klagenemnd, jf. artikkel 3 nr. 9.

Artikkel 4 oppstiller krav til eventuelle tillatelsesordninger for infrastruktur for naturgass i medlemsstatene.

Etter artikkel 5 skal medlemsstatene overvåke forsyningssikkerheten i naturgassmarkedet. Oppgaven kan delegeres til reguleringsmyndigheten. Innen 31. juli hvert år skal det publiseres en rapport som skal videresendes til Kommisjonen. Artikkelen er uendret fra forrige direktiv.

Artikkel 6 er ny og omhandler regional solidaritet i relasjon til forsyningssikkerhet. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i tredje elmarkedsdirektiv. Artikkel 6 anses ikke å være EØS-relevant.

Artikkel 7 er også ny, og inneholder bestemmelser om regionalt samarbeid mellom medlemsstatene.

Artikkel 8 omhandler tekniske regler, og er lite endret fra forrige direktiv.

3.2.4 Transmisjon, lager og LNG (kapittel III)

Direktivet stiller strengere krav til effektivt skille mellom transmisjon av naturgass og virksomhet knyttet til produksjon og forsyning. Hovedregelen etter artikkel 9 er eiermessig skille mellom disse virksomhetene. Dersom transmisjonssystemet tilhørte et vertikalt integrert selskap per 3. september 2009, oppstiller direktivet to alternativer modeller til eiermessig skille, enten som «independent system operator» etter artikkel 14 eller som «independent transmission operator» etter bestemmelsene i kapittel IV.

Artikkel 10 stiller krav om at en transmisjonssystemoperatør sertifiseres av nasjonal reguleringsmyndighet. I tillegg må foretaket være utpekt og godkjent av landets myndigheter. Etter artikkel 11 gjelder kravene om sertifisering også for TSO hjemmehørende i tredjeland. EØS-tilpasning er omtalt nedenfor i punkt 4.4.

Ifølge artikkel 12 skal medlemsstatene utpeke, eller kreve at naturgassforetak som eier lager- eller LNG-anlegg, utpeker en eller flere lager- og LNG-systemoperatører. Oppgavene til systemoperatør for transmisjon, lager eller LNG fremgår av artikkel 13. Disse er med noen mindre endringer uendret fra forrige direktiv. Det finnes etter Olje- og energidepartementets vurdering ingen slike anlegg i Norge i dag.

3.2.5 Distribusjon og forsyning (kapittel V)

Direktivet artikkel 24 fastsetter at medlemsstatene skal utpeke, eller kreve at foretak som eier eller er ansvarlig for distribusjonssystemer, utpeker en eller flere distribusjonssystemoperatører (DSO). DSOene skal opptre i overensstemmelse med artiklene 25, 26 og 27. Artikkel 24 er uendret fra forrige direktiv.

Artikkel 25 omhandler oppgavene for distribusjonssystemoperatørene. Artikkelen tilsvarer forrige direktiv, med et tillegg i nr. 1 om at operatøren skal være ansvarlig for å sikre systemets evne til å møte etterspørsel på lang sikt. Når DSO er ansvarlig for balansering av systemet, krever nr. 5 at reglene for dette skal være objektive, transparente og ikke-diskriminerende, og fastsettes i tråd med en ikke-diskriminerende og kostnadsbasert metode.

Artikkel 26 viderefører kravene fra forrige direktiv om selskapsmessig og funksjonelt skille for DSO. Direktivet åpner i artikkel 26 nr. 4 for at medlemsstatene kan gjøre unntak fra kravene om selskapsmessig og funksjonelt skille for DSO som har under 100 000 tilknyttede kunder.

Artikkel 27 omhandler DSOenes konfidensialitet med hensyn til forretningssensitive opplysninger. Bestemmelsen er uendret fra forrige direktiv.

Artikkel 28 er ny og åpner for at medlemsstatene kan klassifisere distribusjonssystemer som lukkede. Forutsetningen er at gass distribueres innenfor et geografisk avgrenset kommersielt eller industrielt område, og at operasjonene eller produksjonsprosessen for brukerne av systemet er integrerte eller at systemet distribuerer gass hovedsakelig til eieren eller operatøren av systemet eller dennes tilknyttede foretak. Reguleringsmyndigheten kan unnta operatøren fra kravet om forhåndsgodkjenning av tariffer eller metoden for tariffene, jf. artikkel 32 nr. 1 og nr. 41.

Artikkel 29 omhandler kombinert systemoperatør. Direktivet er ikke til hinder for en kombinert operatør av transmisjons-, LNG-, lager- og distribusjonssystem. Nytt fra forrige direktiv er at den kombinerte operatøren må oppfylle kravene som stilles til TSO.

3.2.6 Regnskapsmessige krav (kapittel VI)

Artikkel 30 om myndigheters adgang til naturgassforetakenes regnskaper er uendret fra forrige direktiv. Også artikkel 31 om regnskapsmessig skille for naturgassforetak er i hovedsak en videreføring fra annet gassmarkedsdirektiv.

3.2.7 Tilgang til systemet (kapittel VII)

Artikkel 32 krever at medlemsstatene sikrer gjennomføringen av et system for tredjepartsadgang for alle kvalifiserte kunder, inkludert forsyningsforetak, til transmisjons- og distribusjonssystemer og LNG-fasiliteter basert på publiserte tariffer. Artikkelen er i hovedsak uendret fra forrige direktiv.

Artikkel 33 gjelder adgang til lager og lagring i rørledning som er teknisk eller økonomisk nødvendig for å sikre effektiv adgang til systemet for forsyning av kunder, i tillegg til organiseringen av adgang til tilknyttede tjenester. Medlemsstatene kan velge et adgangsregime basert på forhåndsgodkjente og publiserte tariffer eller forhandlet adgang.

Artikkel 34 omhandler adgang til oppstrøms rørledningsnett. Bestemmelsen er uendret fra forrige direktiv.

Naturgassforetaks rett til å nekte adgang til systemet er regulert i artikkel 35. Bestemmelsen er uendret fra forrige direktiv.

Artikkel 36 omhandler medlemsstatenes adgang til å gi unntak fra enkelte av direktivets bestemmelser for ny større infrastruktur, og er noe endret fra forrige direktiv. Direktivet nevner grensekryssende infrastruktur, LNG- og lagerfasiliteter. Artikkelen gir regler for myndighetenes behandling av en søknad om unntak, herunder særskilte regler for infrastruktur som befinner seg i flere medlemsstater, og regler om Kommisjonens godkjennelse av unntak.

Artikkel 37 er uendret fra forrige direktiv, og omhandler kvalifiserte kunder og gjensidighet. Etter direktivet er alle kunder kvalifiserte kunder fra 1. juli 2007.

Artikkel 38 har en egen bestemmelse som skal gjøre det mulig for naturgassforetak å forsyne kvalifiserte kunder gjennom en direkte linje. Eventuelle tillatelsesordninger skal være objektive, transparente og ikke-diskriminerende. Artikkelen er uendret fra forrige direktiv.

3.2.8 Nasjonal reguleringsmyndighet (kapittel VIII)

Medlemsstatene skal utpeke en nasjonal reguleringsmyndighet for gass etter artikkel 39, som skal være rettslig atskilt og funksjonelt uavhengig fra markedsinteresser så vel som fra regjeringen og andre offentlige og private enheter. Generelle formål for regulatorens virksomhet fremgår av artikkel 40.

Oppgavene og kompetansen til reguleringsmyndigheten fremgår av artikkel 41, som er mer detaljert enn i annet gassmarkedsdirektiv. For distribusjon av naturgass (nedstrøms), vil utløpet av unntak for marked under utvikling medføre at reguleringsmyndigheten får flere oppgaver enn tidligere. En nærmere gjennomgang av oppgavene for regulator er gitt i Prop. 6 L (2017–2018) om endringer i naturgassloven.

Artikkel 42 og 43 regulerer samarbeid mellom reguleringsmyndigheter og EU-institusjoner, og omfatter bl.a. bestemmelser om konsultasjon, utveksling av informasjon, utvikling av retningslinjer for samarbeidet, innhenting av råd fra ACER, etterlevelse av slike råd, samt kompetansen til Kommisjonen. I artikkel 44 er det en ny bestemmelse om markedsaktørenes oppbevaring og utveksling av informasjon.

3.2.9 Sluttbrukermarkeder (kapittel IX)

Artikkel 45 omhandler sluttbrukermarkeder, og stiller krav til at medlemsstatene definerer roller og ansvar for de ulike aktørene. Dette knytter seg til kontraktsforhold, forpliktelser overfor kunder, utveksling av informasjon, oppgjør, eierskap til data og ansvar for måling. Slike regler skal offentliggjøres og revideres av myndighetene eller reguleringsmyndighetene.

3.2.10 Avsluttende bestemmelser (kapittel X)

Direktivet kapittel X inneholder en rekke avsluttende bestemmelser. Artikkel 48 omhandler muligheter for unntak fra enkelte av direktivets krav i forbindelse med take-or-pay-kontrakter. Artikkel 49 omhandler også unntak fra direktivet, blant annet for markeder under oppbygging og unntak i geografisk avgrensede områder. Artikkel 46 omhandler krisetiltak, artikkel 47 konkurranse på like vilkår, artikkel 50 visse muligheter for unntak fra direktivet, artikkel 51 komitologi, artikkel 52 rapportering, artikkel 53 oppheving av annet gassmarkedsdirektiv, artikkel 54 implementering, artikkel 55 ikrafttredelse og artikkel 56 adressat for direktivet.

3.2.11 Vedlegg I (forbrukerrettigheter)

Vedlegg 1 til direktivet inneholder krav til en rekke forbrukerbeskyttelsestiltak. Vedlegget er noe endret fra forrige direktiv. Det stilles blant annet krav til tilgang til måledata, kundenes informasjon om eget forbruk og sluttavregning ved leverandørbytte. Det er også gitt regler om innføring av intelligente målesystemer for å fremme forbrukernes aktive deltakelse i markedet. Innføring av intelligente målere kan gjøres under forutsetning av en økonomisk vurdering av de langsiktige kostnadene og fordelene for markedet og den enkelte kunde, eller hvilken form for målere som er økonomisk hensiktsmessige og kostnadseffektive og hvilken tidsramme som er mulig for utrullingen av slike målere.

3.3 Forordning (EF) nr. 713/2009 (opprettelse av ACER)

Gjennom opprettelsen av ACER er det lagt opp til et sterkere samarbeid mellom de nasjonale reguleringsmyndighetene for elektrisitets- og gassmarkedene i Europa. I forordningen reguleres opprettelsen av ACER, dets organisering, oppgaver, kompetanse og finansiering. Byrået erstatter det rådgivende konsultasjonsforumet for statenes reguleringsmyndigheter (ERGEG), som ble lagt ned i 2011. Bakgrunnen for opprettelsen av ACER har vært behovet for et sterkere samarbeid mellom reguleringsmyndighetene i Europa, samt å gi byrået en mulighet til å fatte vedtak på bestemte områder.

Byrået har et administrativt styre, et regulatorisk styre, en direktør med stab og en klageinstans, jf. artikkel 3. I det regulatoriske styret er reguleringsmyndighetene fra hver EU-stat representert med én stemme hver, jf. artikkel 14. Kommisjonen er representert uten stemmerett. Byråets direktør skal følge anvisningene fra regulatorstyret, jf. artikkel 16 nr. 1. Beslutninger i regulatorstyret fattes med 2/3 flertall av de fremmøtte.

ACER skal ha en rådgivende rolle vis-à-vis Kommisjonen, Rådet og Parlamentet når det gjelder utviklingen av regelverket for det indre energimarkedet i Europa. Byrået har ikke lovgivende myndighet, men har en sentral rolle som bidragsyter i utviklingen av nytt regelverk til utfylling av den tredje energimarkedspakken. Byrået skal fremme samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og være en rådgivningsinstans for nasjonale reguleringsmyndigheter om praktisering av EU-regelverket.

ACER skal i samarbeid med Kommisjonen overvåke at de nasjonale reguleringsmyndighetene utøver sine funksjoner i tråd med el- og gassmarkedsdirektivene. På forespørsel kan ACER gi rådgivende uttalelser til nasjonale reguleringsmyndigheter om anvendelse av relevant EU-regelverk i konkrete saker. ACER skal videreføre tilsyn med hvordan det regionale og europeiske samarbeidet mellom systemoperatører (TSOene) fungerer i organisasjonene ENTSO-E og ENTSO-G. ACER skal lage en årlig rapport om energimarkedene på grunnlag av de overvåkingsfunksjoner ACER er tillagt, jf. artikkel 11.

Det er bestemmelser om ENTSO-E og ENTSO-G i forordningene (EF) nr. 714/2009 og (EF) nr. 715/2009 for henholdsvis elektrisk energi og naturgass. ACER skal ha en funksjon ved overvåking av planer for utviklingen av infrastruktur på EU-nivå og skal gi begrunnede standpunkter til ENTSO-Es årlige arbeidsprogram og tiårige investeringsplaner. ACER skal påpeke eventuelle avvik mellom europeiske og nasjonale investeringsplaner. I så fall kan ACER rette en anbefaling til TSO, nasjonale reguleringsmyndigheter eller andre relevante myndigheter om endring i planene.

ACER skal utvikle rammer og prinsipper for ENTSO-Es utarbeidelse av nettkoder i henhold til en egen prosedyre, som er nærmere omtalt i punkt 3.4.4. Videre skal ACER overvåke at nettkoder og bindende retningslinjer gjennomføres etter intensjonen.

Etter ACER-forordningen har byrået vedtaksmyndighet på visse saksområder som involverer flere regulatorer, enten fordi de ikke blir enige innen en angitt frist eller hvis de retter en felles anmodning til ACER om å fatte vedtak. Vedtaksmyndigheten omfatter tekniske spørsmål i den grad dette er hjemlet i direktiver og forordninger i energimarkedspakken, jf. ACER-forordningen artikkel 7. Videre omfattes saker med uenighet om vilkår og forhold for tilgang til, eller operasjonell sikkerhet ved, grensekryssende infrastruktur, jf. artikkel 8. Dette kan dreie seg om kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering for grensekryssende handel. Etter artikkel 9 har ACER også vedtaksmyndighet i saker ved uenighet mellom reguleringsmyndighetene om behandlingen av søknad unntak for nye utenlandsforbindelser etter bestemmelsene i forordningen om grensekryssende krafthandel og gassmarkedsdirektivet.

Det fremgår av artikkel 31 og fortalen punkt 25 at stater som ikke er medlem av EU skal kunne delta i ACER i overensstemmelse med avtaler som inngås med EU for deltakelse. Rammene for deltakelse fra reguleringsmyndighetene i Norge og de andre EØS-/EFTA-statene avklares gjennom EØS-komiteens beslutning om å innlemme forordningen i EØS-avtalen, se punkt 4.

3.4 Forordning (EF) nr. 714/2009 (grensekryssende krafthandel)

3.4.1 Innledning

Forordning (EF) nr. 714/2009 regulerer forhold av særlig betydning for grensekryssende handel med elektrisitet. Sammenlignet med tidligere forordning (EF) nr. 1228/2003 er den nye forordningen mer omfattende. Artiklene 3 til 12 og artikkel 25 er nye. Forordningen viderefører bestemmelser om kompensasjon mellom TSOene, prinsipper for fastsettelse av nettariffer, informasjon om kapasitet i nettet, prinsipper og retningslinjer for flaskehalshåndtering og unntak fra vanlige krav ved bygging av nye overføringsforbindelser.

Forordningen har nye bestemmelser om sertifisering av TSOer, samarbeid mellom europeiske TSOer gjennom ENTSO-E, prosedyrer for vedtagelse av nettkoder og bindende retningslinjer, ACERs overvåking og regionalt samarbeid mellom TSOene. Ved utvikling av nye nettkoder har ENTSO-E, sammen med ACER, en viktig rolle. Kommisjonen og medlemsstatene er fremdeles sentrale aktører i utarbeidelsen av slike regler, men involveres på ulike stadier.

Nettkoder og bindende retningslinjer vedtas av Kommisjonen i medhold av forordning 714/2009, og utfyller hovedprinsippene i denne. De fastsetter blant annet prosesser for samarbeid mellom TSOer (som Statnett), kraftbørser (som Nord Pool) og nasjonale reguleringsmyndigheter (NVE) om videre arbeid for tilrettelegging for grensekryssende krafthandel. Regjeringen arbeider for å sikre norske aktører innflytelse i utarbeidelsen og gjennomføringen av slike regler. Nye rettsakter som vedtas i EU vil bli en del av EØS-avtalen etter beslutning i EØS-komiteen.

Artikkel 21 viderefører gjeldende artikkel 11 i forordning (EF) 1228/2003 om at medlemsland kan gi eller opprettholde mer detaljert regelverk enn det som følger av forordningen.

3.4.2 Bestemmelser om TSO og samarbeid i ENTSO-E

Forordningen artikkel 3 utfyller prosedyrene for sertifisering etter elmarkedsdirektivet. På tilsvarende måte som i direktivet artikkel 10 og 11 har forordningen bestemmelser om at nasjonal reguleringsmyndighet skal sertifisere TSO. Dette innebærer kontroll med at TSOen overholder kravene til eiermessig skille mv. som følger av elmarkedsdirektivet og forordningen. Etter artikkel 3 skal den nasjonale reguleringsmyndighetens notifisere sertifiseringen til Kommisjonen.

Etter artikkel 4 skal TSOene samarbeide i ENTSO-E for å sikre et velfungerende indre marked for elektrisk energi og grensekryssende handel med elektrisk kraft. Etableringen av ENTSO-E er regulert i artikkel 5. I fortalen til beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av tredje pakke er det uttalt at TSOene fra EFTA-stater ikke er å anse som «tredjeland» når det gjelder deltakelse i ENTSO-E.

ENTSO-E skal rullerende vedta en ikke-bindende tiårig europeisk nettutviklingsplan. ACER skal kunne uttale seg om denne, jf. artikkel 8. ACER skal føre tilsyn med ENTSO-E blant annet hva gjelder utvikling og implementering av nettkoder, jf. artikkel 9. ENTSO-E pålegges prosedyrer for konsultasjoner med markedsaktørene og organisasjoner. Nasjonale reguleringsmyndigheter og systembrukere skal bl.a. konsulteres, jf. artikkel 10. Kostnadene knyttet til driften av ENTSO-E skal bæres av TSOene selv, jf. artikkel 11.

ENTSO-E skal etablere regionale samarbeid mellom TSOer som blant annet skal fremme utviklingen av regionale børser og markedsplasser. Kommisjonen kan ha et syn på hva som utgjør et regionalt geografisk område, jf. artikkel 12.

3.4.3 Bestemmelser knyttet til overføring av elektrisk kraft mv.

Artikkel 13 viderefører artikkel 3 i forordning 1228/2003 om kompensasjonsmekanisme mellom TSOene for kostnader ved overføring av kraft gjennom nettet, uten at verken innmating eller uttak skjer i område. Denne er betegnet «Inter Transmission System Operator Compensation Mechanism (ITC)». I medhold av andre pakke er kommisjonsforordning 774/2010 innlemmet i EØS-avtalen vedlegg IV og gjennomført i medhold av energiloven. Denne forordningen er med få endringer erstattet av forordning 838/2010, som vil bli innlemmet i EØS-avtalen gjennom egen beslutning i EØS-komiteen.

Artikkel 14 viderefører gjeldende krav etter artikkel 4 i forordning (EF) 1228/2003 og fastsetter enkelte hovedprinsipper om betaling for nettilgang. Det er krav om at nettariffene skal være transparente, ikke-diskriminerende, ta hensyn til nettsikkerhet og være kostnadsreflekterende. Når det er hensiktsmessig skal tariffene også gi lokaliseringssignaler.

Artikkel 15 viderefører artikkel 5 i forordning (EF) 1228/2003, men med noen nye krav. TSOene skal etablere mekanismer for koordinering og utveksling av informasjon av hensyn til nettsikkerheten i forbindelse med flaskehalshåndtering. TSOene skal også offentliggjøre standarder for sikkerhet, drift og planlegging, samt tilgjengelig overføringskapasitet og prognoser for dette.

Et nytt krav er at TSOene skal publisere anslag for tilgjengelig overføringskapasitet på daglig basis, som også angir hvor mye av kapasiteten som er reservert. TSOene skal offentliggjøre data for aggregerte prognoser og faktisk etterspørsel, når det gjelder produksjon, nettkapasitet, balansering og reservekapasitet mv. Videre skal markedsaktørene levere slike data til TSOen. En ny bestemmelse er også at den som eier eller driver kraftverk med installert ytelse over 250 MW skal sørge for at reguleringsmyndigheten og Kommisjonen disponerer nærmere angitte timesdata i en femårsperiode. Det fremgår av EØS-tilpasningen at «Kommisjonen» i denne sammenheng betyr EFTAs overvåkningsorgan for EFTA-statenes vedkommende.

Fremgangsmåten for offentliggjøring av data gjennom ENTSO-E er nærmere regulert i forordning (EU) 543/2013 (transparensforordningen). Denne endrer bestemmelser i vedlegg I til forordningen om grensekryssende krafthandel. Transparensforordningen ble vedtatt i EU 14. juni 2013, og setter minimumskrav til datarapportering knyttet til produksjon, overføring og forbruk av elektrisitet. Planlagt og faktisk bruk av kapasitet mellom budområder skal også rapporteres. Dataene skal publiseres på en offentlig nettportal i regi av ENTSO-E, og de skal gjøres fritt tilgjengelige for alle som måtte ønske det.

Artikkel 16 har bestemmelser om bruken av flaskehalsinntekter fra nettet. Det er gjort en viss innstramming fra artikkel 6 i forordning (EF) 1228/2003 om hvilke formål inntektene fra flaskehalser kan benyttes til.

Artikkel 17 gjelder nye utenlandsforbindelser, som etter søknad og på nærmere vilkår kan unntas fra kravene om bruk av flaskehalsinntekter, eiermessig skille, tredjepartsadgang og tariffering, mv. De materielle vilkårene for unntak er i hovedsak de samme som i artikkel 7 i forordning (EF) 1228/2003. Det vises til nærmere omtale i Prop. 5 L (2017–2018) om endringer i energiloven.

Artikkel 19 viderefører artikkel 9 i forordning (EF) 1228/2003 om at nasjonale reguleringsmyndigheter skal samarbeide, og sikre at forordningen og retningslinjer gitt i medhold av den blir overholdt.

Artikkel 20 viderefører artikkel 10 og gir Kommisjonen rett til å kreve utlevert informasjon fra foretak direkte knyttet til nærmere angitte formål. I EØS-tilpasningene er denne kompetansen lagt til EFTAs overvåkingsorgan, se punkt 4.2.

Artikkel 22 viderefører artikkel 12 som krever at medlemsstatene skal ha effektive, forholdsmessige og preventive sanksjoner ved brudd på forordningen. Artikkelen viderefører en hjemmel for Kommisjonen til å gi bøter til foretak som ikke overholder pålegg om å utlevere informasjon i tråd med pålegg etter artikkel 20. Reaksjonene skal ikke være av strafferettslig karakter.

Artikkel 23 til 24 har bestemmelser om at en komité skal bistå Kommisjonen ved utarbeidelse av regler, om at Kommisjonen skal utarbeide en rapport om erfaringer med anvendelse av forordningen, om opphevelse av forordning (EF) 1228/2003 og om ikrafttredelse.

3.4.4 Utfyllende regelverk (nettkoder og retningslinjer)

Forordning (EF) 714/2009 har bestemmelser som gir Kommisjonen hjemmel til å vedta bindende regelverk som utfyller og supplerer bestemmelsene i forordningen, såkalte nettkoder og retningslinjer. Kodene skal vedtas etter en prosess som involverer ACER og ENTSO-E. Formelt er kodene forordninger som inneholder mer detaljerte bestemmelser om marked, tilknytning og systemdrift mv.

Medlemsstatene har gjennom EUs ministerråd vært enige om å arbeide for en åpning av det indre markedet for energi i Europa. Denne målsettingen krever at nasjonale reguleringsmyndigheter i samarbeid med ACER og TSOene intensiverer arbeidet med markedskobling, retningslinjer og nettkoder for elektrisitetsnettene i Europa. Arbeidet med ulike retningslinjer og nettkoder pågår for fullt.

NVE har deltatt i forberedelsene av regelverket gjennom uformell deltakelse i ACER. Statnett har gjennom ENTSO-E bidratt i utviklingen av nettkoder og retningslinjer. Til nå er det vedtatt en rekke nettkoder. Disse må vurderes på vanlig måte mht. EØS-relevans, eventuelle tilpasninger og gjennomføring.

Prosedyren for å vedta nettkoder er regulert i forordningen om grensekryssende krafthandel artikkel 6. Innenfor prioriterte saksområder gitt av Kommisjonen, skal ACER gi retningslinjer om rammene for utarbeidelse av nærmere regelverk. Kommisjonen ber deretter ENTSO-E om å utarbeide et forslag til nettkoder, som ACER gjennomgår og gir en uttalelse til. Nettkodene vedtas av Kommisjonen etter prosedyren for komitologi, jf. artikkel 23. I komitologi deltar medlemsstatene. Kommisjonen kan under visse forutsetninger be ACER foreslå nettkoder, eller vedta slike på eget initiativ. Etter artikkel 7 kan ACER foreslå endringer i nettkoder for Kommisjonen, som vedtar disse etter prosedyren for komitologi.

Kommisjonen er i artikkel 18 gitt kompetanse til å vedta bindende utfyllende retningslinjer på en rekke områder ved å anvende komitologiprosedyre. Dette omfatter kompensasjonsmekanisme mellom TSOene for kostnader ved å overføre kraft gjennom sitt nett, tariffer, utlevering av informasjon, handelsregler, regler om investeringsinsentiver for utenlandsforbindelser, inkludert lokaliseringssignaler og nettregler på områder som følger av artikkel 8 nr. 6. Kommisjonen er også tildelt kompetanse til å endre vedlegg I om kapasitetstildeling og flaskehalshåndtering.

Bindende retningslinjer eller nettkoder som vedtas av EU i medhold av forordningen vil etter departementets vurdering måtte behandles på linje med andre nye rettsakter, som innebærer en vurdering av EØS-relevans, eventuelle tilpasninger, innlemmelse i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk lovgivning. Nettkoder og retningslinjer er vedtatt som forordninger.

3.5 Forordning (EF) nr. 715/2009 (andre gasstransmisjons-forordning)

Forordning (EF) nr. 715/2009 supplerer gassmarkedsdirektivet gjennom regulering av visse forhold av særlig betydning for adgang til transmisjonssystem, LNG- og lageranlegg. Den erstatter forordning (EF) nr. 1775/2005 (første gasstransmisjonsforordning). Den første forordningen er ikke gjennomført i norsk rett. Det forelå ikke en forpliktelse til dette for Norge, som hadde unntak for marked under oppbygging.

Den andre gasstransmisjonsforordningen innfører blant annet regler om sertifisering av TSO som utfyller det tredje gassmarkedsdirektivet. På tilsvarende måte som i elektrisitetssektoren har ENTSO-G, som er en sammenslutning av TSO-ene i Europa, sammen med ACER fått en fremtredende rolle i utvikling av felles gassnettregler i EU.

Departementet viser til at forordningen gjelder transmisjon, i tillegg til LNG- og lageranlegg av betydning for transmisjon. Som det fremgår nedenfor i kapittel 6 legger departementet til grunn at virksomheter som faller inn under disse definisjonene ikke finnes i Norge, og denne vurderingen støttes av den offentlige høringen som ble gjennomført i 2016. Etter departementets vurdering vil ikke forordningens bestemmelser få praktisk anvendelse for norske aktører i dag.

På samme måte som for elektrisitet pågår det et arbeid i EU med utarbeidelse av nettkoder med hjemmel i andre gasstransmisjonsforordning. Nettkodene er ikke en del av denne proposisjonen. Nye nettkoder må vurderes og behandles på vanlig måte blant EØS-/EFTA-statene og i Norge.

Til dokumentets forside