Prop. 43 LS (2019–2020)

Endringer i varemerkeloven og tolloven mv. (gjennomføring av nytt varemerkedirektiv mv.) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 27/2020 av 7. februar 2020 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) 2015/2436 (nytt varemerkedirektiv) og samtykke til tiltredelse til Singaporetraktaten 27. mars 2006 om varemerkerett

Til innholdsfortegnelse

12 Bruksplikt

12.1 Gjeldende rett

Regler om bruksplikt for registrerte varemerker ble innført i norsk rett ved gjennomføringen av varemerkedirektivet 1988, og fremgår av varemerkeloven § 37. Bakgrunnen for reglene om bruksplikt er å begrense antallet registrerte varemerker som ikke brukes, og på den måten bidra til at det blir større rom for nye merker og færre varemerkekonflikter.

Reglene innebærer at merket må tas i bruk for de varer eller tjenester det er registrert for innen fem år fra tidspunktet da registreringen ble endelig, jf. § 37 første ledd. Deretter må merket ikke gå ut av bruk i fem sammenhengende år. Hvis kravene til bruk av merket ikke er oppfylt, kan enhver med rettslig interesse i dette, jf. varemerkeloven § 39, sette frem krav om at varemerkeregistreringen slettes ved dom eller ved administrativ overprøving hos Patentstyret etter varemerkeloven § 40.

Kravet til rettslig interesse tolkes vidt når det gjelder sletting på grunn av manglende bruk, slik at krav på dette grunnlaget i praksis kan fremsettes av enhver.

Sletting kan likevel ikke skje hvis bruk av varemerket startes eller gjenopptas etter at merket har vært ute av bruk i fem år, men før det er reist søksmål eller fremsatt krav om administrativ overprøving. Det skal ikke tas hensyn til bruk i de siste tre månedene før søksmål reises eller krav om overprøving fremsettes, hvis forberedelser til bruken er innledet først etter at merkehaveren har fått kjennskap til at et søksmål eller krav om overprøving kan bli fremmet.

For å oppfylle bruksplikten må bruken være reell, dvs. at varemerket må ha blitt brukt for å skape eller bevare en markedsandel for de produkter eller tjenester det dreier seg om, i motsetning til bare for å reservere rettighetene til varemerket, jf. Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 68 med henvisning til praksis fra EU-domstolen. Selv om bruksplikten ikke er oppfylt, skal registreringen likevel ikke slettes hvis merkehaveren har hatt rimelig grunn for å la være å bruke merket. Et eksempel på en rimelig grunn kan være at omstendigheter utenfor merkehaverens kontroll gjør det umulig eller urimelig vanskelig å ta merket i bruk, jf. EU-domstolens dom i sak C-246/05 Le Chef DE CUISINE.

Etter varemerkeloven § 37 andre ledd vil bruk av varemerket i en form som bare skiller seg fra den form det er registrert i ved enkeltheter som ikke endrer dets særpreg, tas med i betraktning ved vurderingen av om bruksplikten er oppfylt. Det samme gjelder hvis merket brukes ved å settes på varer eller deres emballasje utelukkende for eksport. Bruk som andre gjør med merkehaverens samtykke regnes som merkehaverens egen bruk, dvs. at for eksempel lisenshavers bruk kan være tilstrekkelig.

Et registrert varemerke som ikke oppfyller kravene til bruk etter varemerkeloven § 37, gir ikke grunnlag for å sette registreringen av et yngre varemerke til side som ugyldig, jf. varemerkeloven § 35 andre ledd første punktum. Merket vil altså ikke utgjøre et mothold mot den yngre registreringen i en ugyldighetssak, selv om det eldre merket ikke er slettet fra registeret. Dette gjør unntak fra det som ellers er utgangspunktet i norsk rett, nemlig at et eldre registrert varemerke uten nærmere prøving legges til grunn som gyldig registrert og virksomt ved vurderingen av senere registreringer, jf. Lassen/Stenvik, Kjennetegnsrett 3. utgave s. 231 flg. og Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 67.

Etter varemerkedirektivet 2008 er det valgfritt om manglende bruk også gis betydning for det eldre varemerkets status som registreringshinder under søknadsbehandling og ved innsigelser, jf. artikkel 11 nr. 2 i 2008-direktivet, og om manglende oppfyllelse av bruksplikten tillegges betydning for muligheten til å vinne frem i inngrepssaker, jf. artikkel 11 nr. 3. Muligheten for å sanksjonere manglende bruk av et merke i disse relasjonene har ikke vært benyttet i norsk rett. Ved behandlingen av søknader og innsigelser benytter følgelig Patentstyret eldre registrerte merker som mulige registreringshindre (mothold) uten at det gjøres noen vurdering av om bruksplikten er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 64. For å få merket fjernet som mothold, må det i så fall fremmes egen sak om sletting.

12.2 Direktivet

Bruksplikten videreføres innholdsmessig i alt vesentlig uendret i direktivet artikkel 16, og det er bare gjort enkelte mindre klargjøringer og presiseringer. I Max Planck-rapporten som lå forut for Kommisjonens forslag ble det vurdert om tidsperioden for å ta merket i bruk burde reduseres til tre år, og om det burde gjøres endringer slik at fristen for å starte bruken begynte å løpe tidligere. Det ble imidlertid konkludert med ikke å fremme forslag om dette, se rapporten s. 89.

I direktivet presiseres for det første i artikkel 16 nr. 2 og 3 når femårsfristen for å ta merket i bruk, begynner å løpe. For nasjonale varemerkeregistreringer der statene har regler om innsigelsesbehandling i etterkant av registreringen, slik tilfellet er i norsk rett, skal femårsperioden etter artikkel 16 nr. 2 regnes fra tidspunktet da innsigelsesfristen er utløpt eller eventuell innlevert innsigelse avgjort, eller innsigelsessaken trukket.

For internasjonale varemerkeregistreringer følger det av artikkel 16 nr. 3 at femårsperioden skal regnes fra tidspunktet da merket ikke lenger kan avslås eller innsigelser leveres. Bakgrunnen for dette er at det etter Madridprotokollen artikkel 4 og 5 gjelder et prinsipp om «stilltiende aksept» av registreringenes gyldighet, som innebærer at Patentstyret må gi melding om foreløpig avslag, eller ta forbehold om muligheten for innsigelse fra tredjepart, innen 18 måneder fra mottak av meldingen om utpekingen av Norge, jf. varemerkeloven § 70 tredje ledd andre punktum. Der det ikke er gitt slik melding innen fristen på 18 måneder, vil femårsfristen for å ta merket i bruk løpe fra utløpet av denne perioden. I tilfeller der Patentstyret innen utløpet av fristen har gitt melding til Det internasjonale byrået om et avslag, eller om at det kan bli innlevert innsigelse, vil fristen for å ta merket i bruk først begynne å løpe når vurderingen av merkets registrerbarhet etter varemerkeloven § 70 er endelig, eller en eventuell innsigelsessak er endelig avgjort. Patentstyret tar rutinemessig forbehold overfor Det internasjonale byrået om muligheten for innsigelse etter utløpet av fristen i tilfeller der saken fremdeles er under behandling når fristutløp nærmer seg. Dette betyr at det kan ta tid før femårsfristen for å ta merket i bruk begynner å løpe for internasjonale registreringer.

Datoen da femårsperioden begynner å løpe, skal føres inn i varemerkeregisteret for nasjonale varemerkeregistreringer, jf. artikkel 16 nr. 4.

Artikkel 16 nr. 5 bokstav a klargjør at ved vurderingen av bruk av merket i en form som ikke endrer dets særpreg sammenlignet med slik det ble registrert, skal det ikke tillegges betydning om merket i den endrede formen også er særskilt registrert for merkehaveren. Denne endringen er en oppfølging av EU-domstolens avgjørelse i sak C-553/11 Rintisch.

Artikkel 19 viderefører regelen om at manglende bruk gir grunnlag for krav om sletting av registreringen, og artikkel 46 viderefører at en eldre varemerkeregistrering ikke gir grunnlag for å sette til side en yngre registrering som ugyldig hvis bruksplikten for det eldre merket ikke er oppfylt. Samtidig klargjøres det i artikkel 46 at spørsmålet om bruksplikten er oppfylt bare skal prøves der innehaveren av den yngre varemerkeregistreringen fremsetter anførsler knyttet til dette, og at det i så fall er opp til innehaveren av den eldre registreringen å sannsynliggjøre at bruksplikten er oppfylt. Bruksplikten må ha vært oppfylt både i femårsperioden forut for ugyldighetssaken, og i femårsperioden før søknadsdagen (eventuelt prioritetsdagen) for det yngre merket.

Dette innebærer at selv om bruksplikten var oppfylt før søksmål eller krav om administrativ overprøving av registreringens gyldighet ble fremsatt, kan det eldre merket likevel ikke utgjøre et mothold hvis det hadde vært ute av bruk i femårsperioden forut for søknadsdagen for det yngre merket.

Slik det fremgår av artikkel 46, vil spørsmålet om bruksplikt bare vil være relevant der det har gått mer enn fem år fra registreringen av det eldre merket før søknadsdagen for det yngre merket, og før ugyldighetskravet ble fremmet. Bruksplikten må være oppfylt for de varer eller tjenester som er relevante for vurderingen av det yngre merket, og hvis bruksplikten er oppfylt bare for enkelte av varene eller tjenestene, skal merket legges til grunn som registrert bare for disse, jf. artikkel 46 nr. 4. Dette innebærer at merket da bare vil utgjøre grunnlag for å oppheve den yngre registreringen hvis de varene eller tjenestene som det eldre merket er brukt for, er relevante for vurderingen av den yngre registreringen.

Etter artikkel 18 nr. 1 er det slik at når det eldre merket ikke kan utgjøre grunnlag for å få en yngre registrering kjent ugyldig på grunn av manglende bruk, kan innehaveren av det eldre merket heller ikke få nedlagt forbud i en inngrepssak mot den yngre merkehaverens bruk av sitt merke. Dessuten kan heller ikke innehaveren av det yngre merket få nedlagt forbud mot bruken av det eldre, jf. artikkel 18 nr. 3. De to merkene må altså sameksistere.

For å effektivisere håndhevingen av bruksplikten, jf. fortalen punkt 31 og 32, gjøres sanksjonering av bruksplikten obligatorisk også i innsigelsessaker og inngrepssaker ved artikkel 44 og 17 i direktivet.

Artikkel 44 slår fast at innsigeren, der dette kreves av innehaveren av den yngre varemerkeregistreringen, må legge frem dokumentasjon som sannsynliggjør at bruksplikten har vært oppfylt i femårsperioden forut for dagen da søknaden om registrering av det yngre merket ble innlevert, eventuelt prioritetsdagen der denne er tidligere. Hvis bruksplikten ikke er oppfylt for enkelte av de varer eller tjenester merket er registrert for, skal det ved vurderingen av innsigelsen anses registrert bare for de varer eller tjenester der bruksplikten er oppfylt, jf. artikkel 44 nr. 2. Bestemmelsene får bare betydning der det hadde gått mer enn fem år fra registreringen av det eldre merket før søknaden om registrering av det yngre merket ble innlevert. Rettsvirkningen av manglende oppfyllelse av bruksplikten, er etter artikkel 44 er at innsigelsen skal avslås. Den eldre registreringen vil likevel ikke bli slettet fra registeret som følge av dette. I så fall må det leveres eget krav om sletting.

Etter artikkel 17 kan innehaveren av en varemerkeregistrering som ikke har gjort reell bruk av merket sitt i de siste fem årene før stevning ble tatt ut, ikke vinne frem i en inngrepssak basert på varer eller tjenester som bruksplikten ikke er oppfylt for. Hvis saksøkte krever det, må saksøker legge frem bevis som sannsynliggjør at bruksplikten er oppfylt for de varene eller tjenestene som merket er registrert for og som er grunnlag for søksmålet, eventuelt at det foreligger rimelig grunn for unnlatt bruk. Også denne bestemmelsen gjelder bare der det er gått mer enn fem år siden den endelige registreringsavgjørelsen for det eldre merket når søksmålet tas ut. Artikkel 17 innebærer at domstolene i inngrepssaker kan bli nødt til å prøve prejudisielt om bruksplikten for saksøkers merke er oppfylt, som et ledd i å ta standpunkt til inngrepsspørsmålet.

Så lenge femårsfristen ikke er utløpt, inntrer ikke kravet om at merket må være tatt i reell bruk. I så fall får det ikke betydning ved en inngrepsvurdering om merket ikke er tatt i bruk for den typen varer og tjenester som inngriperen markedsfører, jf. EU-domstolens dom i sak C-654/15 Länsförsäkringar (foreleggelse fra Högsta domstolen i Sverige, sak T-3403/14).

12.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 9.3 s. 57 flg. ble det foreslått endringer i varemerkeloven § 37 for å gjennomføre endringene i bestemmelsene om bruksplikten etter direktivet, og det ble foreslått nye bestemmelser om prøving av bruksplikten i innsigelsessaker og inngrepssaker.

I høringsnotatet heter det:

«Det følger av varemerkeloven § 37 første ledd at fristen for å ta merket i bruk først løper fra «endelig avgjørelse om registrering» foreligger. Selv om innsigelsesbehandling skjer i etterkant av registreringen etter norsk rett, forstås uttrykket «endelig avgjørelse om registreringen» i bestemmelsen her som tidspunktet da registreringsavgjørelsen er endelig i den forstand at det ikke lenger kan fremsettes innsigelser eller eventuell innsigelsessak er avsluttet, jf. Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 68. Dette gjelder både for nasjonale og internasjonale registreringer, og er i samsvar med de presiseringene av utgangspunktet for beregningen av femårsfristen som er nedfelt i direktivet artikkel 16 nr. 2 og 3. Det er derfor ikke nødvendig med lovendring for å oppfylle direktivet på dette punktet.
Det må imidlertid tas inn bestemmelser i varemerkeforskriftens bestemmelser om varemerkeregisteret i §§ 29 og 30 om at Patentstyret skal føre inn i registeret datoen da femårsperioden begynner å løpe, jf. artikkel 16 nr. 4. Uten at direktivet krever dette, foreslås at innføring av utgangspunktet for femårsfristen i registeret skal gjøres også for internasjonale varemerkeregistreringer, da dette vil være hensiktsmessig for brukerne.
I tillegg bør det presiseres i varemerkeloven § 37 andre ledd at bruk av merket i en form som avviker fra den registrerte på en måte som ikke endrer dets særpreg, kan anses som tilstrekkelig til å oppfylle bruksplikten, uavhengig av om merket i denne formen er beskyttet ved særskilt registrering i merkehaverens navn, jf. endringen ved artikkel 16 nr. 5 bokstav a i direktivet. Dette innebærer ingen realitetsendring, siden det heller ikke etter gjeldende rett har noen betydning hvorvidt den aktuelle utformingen av merket som benyttes er registrert som et eget varemerke eller ikke.
Bestemmelsen i varemerkeloven § 35 andre ledd om at en varemerkeregistrering ikke kan oppheves som ugyldig der grunnlaget er et eldre merke som ikke oppfyller bruksplikten, videreføres i tråd med artikkel 46 i det nye direktivet. Bestemmelsen må imidlertid justeres slik at det fremgår at bruksplikten både må være oppfylt i de fem årene før ugyldighetssaken ble innledet, og i fem år før søknadsdagen, eventuelt prioritetsdagen, før det yngre merket. Det anses ikke nødvendig å presisere i lovteksten at det bare vil være der motparten knytter anførsler til manglende oppfyllelse av bruksplikten, at innehaveren av den eldre registreringen må fremlegge bevis som sannsynliggjør at den er oppfylt eller at det er rimelig grunn for unnlatt bruk.
Det må innføres en tilsvarende bestemmelse i varemerkeloven § 29, som vil innebære at Patentstyret ved innsigelsesbehandling ikke kan oppheve registreringen av et yngre merke på grunnlag av en eldre varemerkeregistrering dersom bruksplikten for det eldre merket ikke er oppfylt, dvs. der vilkårene for sletting av dette merket etter § 37 er til stede. Også her vil det bare være der innehaveren av den yngre registreringen krever det, at innsigeren må sannsynliggjøre oppfyllelse av bruksplikten. Videre vil bestemmelsen bare være aktuell der det har gått mer enn fem år fra den endelige registreringen av innsigerens merke på tidspunktet da innsigelsen fremsettes, siden det først er da manglende bruk kan sanksjoneres med sletting etter § 37. Heller ikke dette er nødvendig å presisere i § 29, siden dette følger allerede av § 37. På samme måte som i ugyldighetssaker, må merket ha vært i bruk for de varene eller tjenestene som er av betydning for vurderingen av spørsmålet om konflikt mellom merkene. Hvis bruksplikten ikke er oppfylt, vil dette bare få virkning mellom partene i den forstand at det eldre merket ikke kan legges til grunn som mothold mot det yngre. For å få registreringen av det eldre merket opphevet, må det i tillegg fremsettes et eget krav om sletting etter § 37.
Ved søknadsbehandlingen vil det fortsatt ikke gjelde noen krav til prøving av hvorvidt bruksplikten er oppfylt for eldre registrerte varemerker som vurderes som registreringshindre etter varemerkeloven § 20. Patentstyret skal altså ved søknadsbehandlingen fortsatt legge til grunn den eldre registreringen som et gyldig mothold, og ikke gjøre noen vurdering av bruksplikt. Det vil i slike tilfeller fremdeles være opp til søkeren gjennom egen sak eventuelt å kreve sletting av eldre merker som legges til grunn som registreringshinder av Patentstyret.
Endelig må det som følge av direktivet artikkel 17 innføres en bestemmelse om prejudisiell prøving av bruksplikten for saksøkers merke i sivile inngrepssaker. På samme måte som for ugyldighetssaker, er det bare der saksøkte knytter anførsler til manglende oppfyllelse av bruksplikten, at saksøker vil måtte fremlegge bevis for reell bruk av merket for å sannsynliggjøre at den er oppfylt, eventuelt at det er rimelig grunn for unnlatt bruk. Bruksplikten må ha vært oppfylt i de siste fem årene før inngrepssøksmålet ble reist, og for de varer og tjenester som utgjør grunnlag for anførslene om inngrep. Bestemmelsen blir bare aktuell der det før inngrepssaken har gått mer enn fem år siden registreringsprosessen for saksøkers merke ble avsluttet. Etter direktivets ordlyd er det bare sanksjon i form av forbud mot inngrep som bortfaller der bruksplikten ikke er oppfylt, men det må være klart at heller ikke andre sanksjoner som følge av inngrepet kan gjøres gjeldende i disse tilfellene. Domstolens prejudisielle prøving vil bare gjelde spørsmålet om det mellom partene kan nedlegges sanksjoner mot det aktuelle inngrepet, og har ingen rettsvirkning utenfor inngrepssaken. En dom der saksøkte blir frifunnet på grunnlag av manglende oppfyllelse av bruksplikten vil følgelig ikke medføre at registreringen av saksøkerens merke skal slettes fra varemerkeregisteret. I så fall må det fremmes egen sak om dette, enten for domstolene eller for Patentstyret, der det vil måtte tas stilling til hvilken vekt dommen i inngrepssaken skal tillegges for vurderingen av om det er grunnlag for sletting.
Gjennomføringen av artikkel 17 vil innebære et unntak fra utgangspunktet i varemerkeloven § 60 om at innsigelser om ugyldighet og sletting av saksøkerens merke ikke kan prøves prejudisielt i en sivil inngrepssak, og bør derfor tas inn i § 60 som et unntak fra hovedregelen. Det dreier seg om et begrenset unntak, som antakelig vil ha mindre praktisk betydning, men som har gode grunner for seg i eventuelle tilfeller der bruksplikten ikke er oppfylt for saksøkers merke. Det synes ikke som at dette begrensede unntaket fra utgangspunktet om at innsigelser om ugyldighet og sletting ikke kan prøves prejudisielt, eller de øvrige unntak fra dette prinsippet som direktivet artikkel 8 og 18 vil medføre, jf. punkt 4.2.3 i høringsnotatet, gir grunn til å revurdere hovedregelen om at innsigelser om ugyldighet og sletting ikke prøves prejudisielt. En tilsvarende vurdering er lagt til grunn for svensk rett i SOU 2016: 79 s. 309. Utenom disse unntakene har offentligrettslige hensyn knyttet til rettskraft og klarhet om rettighetenes status fortsatt stor vekt.»

12.4 Høringen

International Trademark Association (INTA) mener muligheten til å avslå en innsigelse basert på en eldre varemerkeregistrering som ikke oppfyller bruksplikten er velkommen, og viser til at det kan være vanskelig og tidkrevende for søkeren å imøtegå innsigelser basert på eldre varemerkeregistreringer som ikke er i bruk, og at søkerne bør kunne få registrert merket uten å måtte få slettet eldre registreringer som ikke oppfyller bruksplikten. Også Advokatforeningen slutter seg til endringene som er foreslått.

Foreningen for norske IP-rådgivere (FONIP) støtter også forslaget, og uttaler:

«FONIP stiller seg positiv til endringen som foreslås ved at en registrering ikke kan oppheves ved innsigelse der bruksplikten for det eldre varemerket som utgjør grunnlag for innsigelsen ikke er oppfylt.
Det fremgår av høringsnotatet pkt. 9.3 (nederst på side 57) at det «bare er der innehaveren av den yngre registreringen krever det, at innsigeren må sannsynliggjøre oppfyllelse av bruksplikten». FONIP mener det kan være hensiktsmessig at bestemmelsen i klartekst sier at innehaveren av det yngre merket, dersom han ønsker å imøtegå innsigelsen basert på manglende oppfyllelse av bruksplikten for det eldre merket, må begjære fremlagt dokumentasjon på bruk fra innsiger, for eksempel i første tilsvar.»

12.5 Departementets vurdering

Departementet følger opp forslagene i høringsnotatet når det gjelder bruksplikt, med enkelte mindre justeringer. For det første foreslås å klargjøre uttrykkelig i varemerkeloven § 37 når femårsfristen for å ta merket i bruk begynner å løpe for henholdsvis nasjonale og internasjonale varemerkeregistreringer, samt å nedfelle i loven at Patentstyret skal føre denne datoen inn i varemerkeregisteret. Det presiseres også i § 37 at det ikke har betydning for vurderingen av bruken om den endrede formen som merket brukes i er særskilt registrert for merkehaveren, også her med en noe annen lovteknisk utforming enn i høringsnotatet.

Departementet følger videre opp forslagene om nye bestemmelser i varemerkeloven om mulighet for å anføre manglende oppfyllelse av bruksplikten i innsigelsessaker og inngrepssaker, men sammenlignet med høringsnotatet foreslås bestemmelsen om innsigelsessaker skilt ut til en egen paragraf og bygget ut noe. Dette vil tydeliggjøre, slik FONIP har etterlyst, at det bare er der det fremsettes anførsler fra motparten knyttet til manglende bruk at oppfyllelse av bruksplikten må dokumenteres. Den eksisterende bestemmelsen for ugyldighetssaker bygges ut tilsvarende, og skilles også ut til en egen paragraf. Bestemmelsen om inngrepssaker tas inn i § 57, som et unntak fra adgangen til å få nedlagt forbud.

De nye bestemmelsene om prejudisiell prøving av bruksplikten i innsigelsessaker og inngrepssaker innebærer, sammen med den eksisterende bestemmelsen om slik prøving i ugyldighetssaker, unntak fra utgangspunktet om at eldre varemerkeregistreringer legges til grunn som gyldige og virksomme uten nærmere prøving. Under søknadsbehandlingen får de nye bestemmelsene ikke betydning, slik at Patentstyret da fortsatt skal legge til grunn eldre registreringer som gyldige og virksomme uten en vurdering av bruksplikten, så lenge disse ikke er slettet.

Departementet har ved utformingen av de nye bestemmelsene sett hen til tilsvarende bestemmelser i den danske varemærkeloven § 10 d, § 21 og § 35 og den finske loven 34 § og 49 § jf. 63 § første stycket nr. 2. Siden det i proposisjonen foreslås å innføre tilsvarende bestemmelser om betydningen av manglende bruk for registrerte foretaksnavn, jf. punkt 17.2, foreslås at prøvingen av bruksplikt i varemerkesaker skal gjelde også for eldre foretaksnavn som er grunnlag for innsigelse eller ugyldighetssak. Sameksistens i tilfeller der et eldre kjennetegn ikke kan utgjøre grunnlag for å oppheve registreringen av et yngre, fordi bruksplikten ikke er oppfylt, reguleres i varemerkeloven §§ 8 og 9.

I Danmark er det nå lovfestet at rett til varemerker som kun er vernet gjennom bruk, uten registrering, går tapt dersom merket går ut av bruk, se § 3 stk. 1 nr. 3 og § 10 c stk. 3 i den danske varemærkeloven og merknadene til lovforslaget i Folketingstidende Tillæg A L 49 (2018–2019) s. 50. I norsk rett varer beskyttelsen ved innarbeidelse gjennom bruk så lenge varemerket fortsatt er godt kjent som noens særlige kjennetegn i den relevante omsetningskretsen, og beskyttelsen bortfaller ikke nødvendigvis når bruken av merket opphører, se Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 42. På denne bakgrunn ser ikke departementet grunn til å vurdere lignende bestemmelser i varemerkeloven

Det vises etter dette til forslaget til endringer i varemerkeloven §§ 8, 35, 37 og 57 og til nye § 29 a og § 35 a, samt til merknadene til bestemmelsene.

Til dokumentets forside