2 Sametingets plenumsvedtak

Sametinget behandlet avtaleforslaget i plenum 29. september 2016. Det ble fattet følgende vedtak:

Sametinget viser til det foreliggende forslag til avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget og tilhørende reguleringer.

Sametinget avviser forslaget og de tilhørende reguleringer i sin helhet. Etter Sametingets syn er avtaleutkastet for det første i strid med lokalbefolkningens langvarige og tradisjonsbaserte fiskerettigheter. For det annet er reguleringene gjort uten at lokalbefolkningens erfaringsbaserte tradisjonskunnskap er vektlagt. For det tredje strider avtaleforslaget med nasjonalstatenes konsultasjonsplikt med rettighetshavere og samer som urfolk.

Sametinget viser til at man verken på norsk eller finsk side har klart å komme til enighet med Sametingene og lokale rettighetshavere. Forslaget mangler derfor lokal forankring og legitimitet.

Byrdefordelingen mellom lokale rettighetshavere og tilreisende fiskere er urimelig og hensyntar ikke eksisterende rettigheter. Det foreliggende forslag er i stedet i realiteten et inngrep i eksisterende rettigheter gjennom en forfordeling av ikke- rettighetshavere på bekostning av rettighetshavere. De ekspropriasjonsrettslige sider ved reguleringsforslaget er ikke utredet.

Sametinget viser til at en helt sentral målsetning for forhandlingene med Finland har vært at tilreisendes fiske skal reduseres mer enn lokalbefolkningens. Det foreliggende reguleringsforslaget ivaretar ikke denne målsetningen da det i beste fall rammer lokale garn og stangfiskere, samt tilreisende turister likt. Dette er i seg selv et brudd på folkerettens regler om fisket som materielt kulturgrunnlag i tanadalen og på forhandlingsdelegasjonens egen instruks.

I følge tallmateriale fra lokale organisasjoner og Tanavassdragets Fiskeforvaltning (TF) rammer reguleringsforslaget faktisk de med de sterkest vernede rettighetene, hardest, både når det gjelder reduksjon i fisketid og reduksjon i antatt fangst. Tilreisende fiskere, som ikke har noen rettigheter rammes mildere enn alle andre.

Det er en stor mangel ved reguleringsforslaget at dette ikke gjenspeiler den historiske utviklingen i fisket de siste tiår der særlig garnfiskerne frivillig har redusert sitt fiske betraktelig. Antall garnfiskere har også gått betraktelig ned. I samme periode har turistfisket vokst ut av kontroll.

Sametinget ser behovet for visse begrensninger i fisket i Tanavassdraget av hensyn til laksebestanden. Sametinget er derfor villige til å være med på å rydde opp i situasjonen, men dette må skje slik at vi kan få en løsning som har legitimitet blant rettighetshavere og lokalbefolkningen. Samtidig må så vel prosess som løsning ligge innenfor udiskutable folkerettslige rammer.

Sametinget tilråder derfor at forhandlingene så snart som mulig gjenopptas og at dette skjer gjennom et lokalt initiativ der rettighetshavere og kommuner på begge sider sammen utarbeider et videre forhandlingsgrunnlag som både ivaretar en bærekraftig tanalaksforvaltning og en rettferdig byrdefordeling. Med rettferdig byrdefordeling mener Sametinget her for det første at rettighetshavernes ulike rettigheter må respekteres slik det følger av tanaloven §§ 4 og 5. For det annet må reguleringer først og fremst skje slik at lokale rettighetshavere ikke rammes av reduksjonene i fisket. Det er de tilreisendes fiske som må reduseres først og dette omfatter også hytteeiere som ikke er bosatt ved Tanavassdraget.

Sametinget viser til at det allerede er kontakt mellom organisasjoner og rettighetshavere og at det er en reell vilje til forhandlinger, så lenge dette kan skje på egne og lokale premisser.

Sametinget vil også trekke frem at sjølaksefiskerne på norsk side rammes både direkte og indirekte av forslaget. Sametinget er sterkt kritisk til at Finland gjennom avtaleutkastet gis muligheten til å påvirke reguleringen av sjølaksefiske på norsk territorium. Videre signaliserer myndighetene at man ønsker den samme reduksjonen i sjølaksefisket. Sametinget støtter sjølakefiskernes krav om at også sjølaksefisket må synliggjøres i arbeidet med avtalen og inngå i en rettferdig byrdefordeling. Sjølaksefiskernes synspunkter må innhentes og statlige myndigheter må konsulteres med sjølaksefiskerne før det igangsettes arbeid med eventuelle reduksjoner i sjølaksefisket. Det påpekes sjølaksefiskere anses som rettighetshavere som både har et materielt vern og et prosessuelt vern etter folkeretten.

Lokale fiskere har hatt og har fortsatt liten tillit til den statlige forvaltningen av elva, dette skyldes ulike forhold. En gjennomgående erfaring er at hver gang man har gått med på reduksjoner som man ble forespeilet var midlertidige, ble disse gjort permanente.

Overføring av rettigheter må i ethvert tilfelle vurderes i forhold til nasjonalstatenes forpliktelser etter folkeretten overfor samene som urfolk, jf. tanaloven § 3. En annen stor mangel er at kompenserende tiltak er utelatt, om det er slik at man vurderer reguleringer som i realiteten er en overføring av rettigheter fra trinnhøyere rettigheter til turister uten rettigheter eller trinnlavere rettigheter slik som det lokale stangfisket, må inngripende myndigheter kompensere økonomisk for dette både direkte til skadelidende rettighetshaver, men også til TF som forvalter. Dette følger av alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler.

Sametinget understreker at på norsk side er det naturlig at det er særlig TF, som uavhengig rettighetshaverorgan, som er den nærmeste til å sikre at de løsninger som velges har den nødvendige lokale forankring og ivaretar lokale rettighetshaveres interesser i tilstrekkelig grad. Det er derfor av avgjørende betydning at avtalen og de tilhørende reguleringer er omforent med det til enhver tid sittende styre i TF.

Sametinget påpeker videre at forskningen på tanalaksen må styrkes gjennom økonomisk støtte fra statene. I tillegg bør det arbeides med å skape flere uavhengige forskermiljøer med tilhørighet til Tanavassdraget. Forskningen må suppleres med lokale tradisjonsviteres kunnskaper på en slik måte at tradisjonell forskning og tradisjonell kunnskap tillegges like stor vekt. Tradisjonskunnskapen bidrar til å forklare sammenhengene mellom menneskelig aktivitet og økologi tydeligere enn den mye yngre forskningsbaserte kunnskapen. Av den grunn har man i Naturmangfoldloven stadfestet myndighetenes forpliktelse til å vektlegge den erfaringsbaserte kunnskapen, og da spesielt trukket frem den samiske bruken av naturen og naturressursene. På denne måten vil også forskningen få den nødvendige legitimitet i lokalbefolkningen.

Sametinget ønsker å sette hovedfokus på veien videre og muligheten til å finne gode omforente løsninger. Det er likevel nødvendig å påpeke at forhandlingsprosessen og særlig avslutningen på denne har foregått på en måte som både strider mot intern rett og folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Det vises i denne sammenheng særlig til tanalovens § 6, tredje ledd. Forhandlingene som ledet frem til det foreliggende forslag til avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget og tilhørende reguleringer ble sluttført uten at medlemmene i delegasjonen var informert eller hadde fått anledning til å fremføre sine merknader og å ta en helhetlig stilling til avtalen og reguleringene. Sametinget legger til grunn at en slik krenkelse av samenes prosessuelle rettigheter ikke forekommer i fremtiden.

Forslag til ny avtale mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget

Finske og norske forhandlere har nylig lagt frem utkast til ny overenskomst og fiskeregler for Tanavassdraget, som på en lang strekning danner riksgrense mellom de to landene. Disse utkastene ble sendt på høring 30.6. d.å. og høringsfristen var 12.8, Høringssvarene er publisert på Klima- og miljødepartementets hjemmeside. Flere av disse påpeker forhold som tilsier at avtalen enten må reforhandles, eller sies opp. Sametinget fraråder at avtalen godkjennes slik den foreligger nå. Sametinget vil begrunne dette som følger:

Involvering av lokalbefolkningen – kort høringsfrist

Et forhold som ikke gjelder det materielle innholdet i overenskomsten og fiskereglene, er den knappe tidsfristen for høringen. Laksefisket er en sak som er meget viktig for befolkningen i Tanadalen, på begge sider av grensen. Spørsmålet er derfor om hvor demokratisk forsvarlig det var å sende forslagene til høring midt i laksefisket og fellesferien, noe som også påpekes fra flere av høringsinstansene.

Lovligheten ved manglende involvering av forvaltningsorganet på norsk side

Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) har også flere merknader om mangler ved prosessuelle forhold i forbindelse med forhandlingsprosessen. TF er som kjent etter forskriften om lokal forvaltning av fisk og fisket i Tanavassdraget (04.02.2011) det fiskeforvaltningsorgan, som skal ha ansvar for å forvalte fisken og fisket i vassdraget, herunder organisering av fisket og salg av fiskekort, overvåking av fiskebestandene, oppsyn med fisket, fangstrapportering og informasjon (§ 6, første ledd).

I høringsuttalelsen fra TF heter det at dette organet (og Sametinget) ikke var orientert om de avsluttende forhandlingene med Finland på forsommeren i år, men at disse ble gjennomført i hemmelighet av embetsmenn fra Norge og Finland. I ettertid ble man meddelt resultatet – dvs. det som har vært ute på høring.

Dette har skjedd til tross for at Tanaloven (LOV-2014-06-20-51) har klare bestemmelser om TFs medvirkning i forhandlingene:

Utarbeidelse av forskrifter og forhandlingene med Finland om fisket i lakseførende deler av Tanavassdraget skal skje i samråd med Tanavassdragets fiskeforvaltning og Sametinget (§ 6, siste ledd).

I den juridiske vurderingen av dette som er gjort for TF, heter det at Overnevnte anses (…) å ha skjedd i strid med tanaloven § 6 tredje ledd, og slik denne må forstås i lys av Norges folkerettslige forpliktelser.

Enkelte av høringssvarene anfører at elvedalsbefolkningens tradisjonelle kunnskap om naturlige forhold som kan påvirke laksebestanden(e) ikke har vært en del av kunnskapsgrunnlaget for forhandlingene.

TF skriver i sin høringsuttalelse at det helt sentrale dokumentet – selve overenskomsten – heller ikke ble behandlet på det siste forhandlingsmøtet hvor man deltok, 19. og 20. mai d.å.

Finsk innflytelse over norsk sjølaksefiske

Flere høringsinstanser har også sterkt kritiske merknader til at Finland skal gis innflytelse over reguleringen av sjølaksefisket på norsk territorium. Jf. artikkel 3, pkt. 2:

Forslag til endringer i reguleringene av sjølaksefisket i Finnmark skal sendes ansvarlig myndighet i Finland til uttalelse før vedtak treffes.

Det vises til høringsuttalelsen fra Nærings- og fiskeridepartementet som sier:

«I artikkel 3 er det foreslått et pkt. 2 om at «Forslag til endringer i reguleringene av sjølaksefisket i Finnmark skal sendes ansvarlig myndighet i Finland til uttalelse før vedtak treffes». Vi vil påpeke at det geografiske virkeområdet for avtalen ellers er avgrenset til vassdraget.

Nærings- og fiskeridepartementet ser det som lite naturlig å involvere Finland i reguleringene av sjølaksefisket, selv om det i sjøen høstes laks som er på vandring til Tanavassdraget for å gyte. Det er rimelig forutsigbart hva Finland vil mene om sjølaksefisket i Finnmark som ikke vanligvis er i deres interesse. Å invitere Finland til uttalelse før vedtak treffes, synes lite hensiktsmessig om ikke Finlands synspunkter skal tillegges vekt.

Det finske elvefisket etter laks i Tanavassdraget har som kjent vært sterkt økende over lang tid, og avtalen synes ikke å ville bidra til å redusere dette. I samme periode har det tradisjonsrike sjølaksefisket blitt betydelig redusert gjennom reguleringer. Vi legger til grunn at norske myndigheter i størst mulig grad også ivaretar interessene i sjølaksefisket, og at det unngås ytterligere omfordeling mht. hvem som skal høste overskuddet av denne ressursen.

På bakgrunn av ovennevnte ber vi om at forslaget til pkt. 2 i artikkel 3 utgår.»

Vi er uenige i forslaget om å overføre norsk beslutningsmyndighet i kystsonen til et annet land.

Nye rettighetshavere i Tanavassdraget

I høringsrunden er det flere som har reagert på at det i fiskereglene innføres en ny fiskerettshavergruppe Tanavassdraget, etter finsk fiskerilovgivning. Jf. forslagets paragraf 2, pkt. 2. Dette gjelder personer som ikke er fast bosatt i Tanavassdragets elvedaler.

I praksis er det finske hytteeiere med selveiertomt, som heretter skal ha rett til å drive blant annet dorgefiske på samme vilkår som lokalbefolkningen langs vassdraget (unntatt en viss avkorting i slutten av sesongen), og det avsettes 3600 døgnkort til denne gruppen.

Det kan ikke være riktig at finsk eiendomslovgivning skal bidra til å øke fiskepresset i vassdraget, gjennom at gruppen finske hytteeiere også gis rett til å drive fiske på norsk side av grenselinjen. Vi vil også be statsråden vurdere realismen i å få med lokalbefolkningen på nye reguleringer når det er nødvendig, samtidig som man slipper nye fiskere med nye rettigheter til i elva.

Krav om nye forhandlinger

Mange lokale instanser langs Tanavassdraget har bedt om at de mange uklarhetene og de formelle manglene ved de fremforhandlede dokumentene, må føre til nye forhandlinger hvor rettighetshaverne på begge sider av vassdraget får en sentral rolle.

Vi er uenige i at finsk eiendomslovgivning skal gi rett til fiske på norsk side av vassdraget. Vi er også spørrende til byrdefordelingen – hva reduksjoner i fisket angår – er rimelig og rettferdig mellom de ulike redskapsgruppene. Dét er også sterkt anfektet fra lokalt hold.

Vi håper at regjeringen vil vektlegge synspunktene fra lokalbefolkningen, Fylkesutvalget i Finnmark og stortingsrepresentantene fra fylket.