3 Sametingets konsultasjonsnotat

Sametingets notat til konsultasjonsmøtet 12. januar 2017 er som følger:

Sametinget har følgende fremstilling av forhandlingsprosessen:

I forhandlingene mellom Norge og Finland ble delegasjonsarbeidet lagt opp på en for Sametinget uvanlig måte som innledningsvis TF og Sametingets representanter utviste noen grad av forståelse for. Posisjoner mellom stater ble utvekslet på de offisielle forhandlingsmøter, samtidig ble det langt hyppigere avholdt såkalte delegasjonsledermøter hvor i praksis etterhvert hele den statlige delen av Norges og Finlands delegasjoner deltok, men de lokale og Sametingene på norsk side, ikke fikk anledning til å delta.

Dette fungerte til en viss grad, frem til 2014, der delegasjonsledelsen på norsk side informerte resten av delegasjonen, både før og etter disse møtene. Som prinsipp for gjennomføring av internasjonale forhandlinger, stiller Sametinget seg likevel på generelt grunnlag, skeptisk til denne måten å gjennomføre internasjonale forhandlinger på.

Fra slutten av 2015 har delegasjonsarbeidet ikke fungert som tidligere og hele delegasjonen ble ikke så godt informert som før. Norges delegasjon ble også oppløst for så å bli gjenoppnevnt i denne perioden. Sett i ettertid synes det klart at forhandlingene ikke lenger fant sted i forhandlingsmøtene med fulle delegasjoner, men at de reelle og substansielle forhandlinger i stedet fant sted de såkalte delegasjonsledermøter der Sametinget og TF ikke fikk delta.

Lokalt i Tanavassdraget var det uroligheter og debatt rundt arbeidet som ble gjort i forhandlingene med Finland. Det ble også gått til rettslige skritt da rettighetshavere i Tanavassdraget ikke var tilfreds med det tidligere TF-styrets forankring av sine forhandlingsposisjoner. Det må derfor har vært klart for statlige myndigheter at man burde har søkt en bredere forankring for de lokale posisjoner allerede tidlig i 2015.

I 2015 ble de overordnede premisser lagt i forhold til størrelsen på den tiltenkte reduksjon av fisketrykket. Dette skjedde på direkte politisk nivå mellom statene, uten lokal eller samisk deltagelse.

Reguleringsforslaget var hovedfokus på forhandlingene i Rovaniemi i september 2015. Selve avtalen mellom Norge og Finland var ikke gjenstand for forhandlinger der hele delegasjonen fikk delta. Det ble også avhold et møte mellom rettighetshaverne på begge sider av elva der også sametingenes representanter deltok. På dette møtet ble justeringer av de foreslåtte fisketidene diskutert og man kom frem til en del anbefalinger som ble fremmet for delegasjonene. Samtidig ble det tatt uttrykkelig forbehold fra Sametingets side om at man måtte ta helhetlig stilling til både avtalen og reguleringene før man kunne vurdere om man kunne stille seg bak forhandlingsresultatet som sådan eller ikke.

Norges forhandlingsdelegasjon valgte kun ut deler av anbefalingene fra det lokale møtet og fremmet dette som Norges posisjon i de videre forhandlingene med Finland.

Det forelå således ingen «septemberenighet» som det statlige flertall i delegasjonen i ettertid har henvist til. I hvert fall forelå ingen enighet Sametingets representant har gitt sin tilslutning til.

Ledelsen i TF ble kastet på årsmøtet like etter forhandlingsmøtet i Rovaniemi, og den nye ledelsen ønsket umiddelbart en avklaring rundt Norges posisjoner i forhold til avtale, reguleringer og senere forhåndsavtalte tiltak. Sametinget støttet dette og viste til at Sametinget kun kan støtte en løsning som er omforent med det til enhver tid sittende styre i TF.

Fra den statlige delen av delegasjonen ble det først respondert at forhandlingene var sluttført og at det kun gjensto detaljer. Norges delegasjon hadde derfor status som en referansegruppe for å se på disse detaljene.

Det viste seg snart at forhandlinger fortsatt pågikk mellom landene og referansegruppens status ble endret tilbake igjen til forhandlingsdelegasjon etter påtrykk fra medlemmene i TF og Sametingets medlem.

I 2016 har vi hatt en intern delegasjonsprosess i Norge der vi var nær enighet om endringer i selve avtalen mellom Norge og Finland om fisket i Tanavassdraget. Dette kom imidlertid ikke til utrykk i Norges posisjoner internasjonalt.

Samtidig har TF med støtte fra Sametinget avvist forslaget til kapittel 7 i reguleringsforslaget om forhåndsavtalte tiltak i sin helhet og samtidig gitt eksplisitt utrykk for at man ikke kan gi sin tilslutning til reguleringene slik de foreligger. De lokale innspillene til reguleringer og endring av fisketider ble ikke inntatt i Norges posisjoner.

Det siste ordinære forhandlingsmøtet mellom Norge og Finland fant sted i Svanhovd i mai 2016. Etter en kort innledning fra delegasjonslederne fikk lokale representanter og rettighetshavere komme til orde. De ble her utrykt sterk motstand mot statenes forhandlingsposisjoner, særlig rettet mot reguleringsforslaget. Etter denne innledningssesjonen ble det avholdt delegasjonsledermøte som varte resten av de to møtedagene. Delegatene fra både TF og Sametinget fikk ikke delta på disse møtene. Ved møtets slutt var det klart at partene sto langt fra hverandre og man ikke hadde klart å komme til enighet. Derfor ble det heller ingen forhandlinger mellom statene for hele delegasjonen slik det opprinnelig var planlagt. For den ikke-statlige delen av delegasjonen fremsto dette som et brudd i forhandlingene, selv om selve forhandlingsprosessen formelt fortsatt pågikk.

Sluttføringen av forhandlingene kom derfor brått og uventet på. Delegasjonen ble innkalt til et telefonmøte 21 juni 2016. Her ble det gjort kjent at det hadde vært korrespondanse og forhandlinger gjennom et nytt delegasjonsledermøte der de statlige deler av delegasjonene til Norge og Finland hadde blitt enige om en ny avtale med tilhørende reguleringer. Forhandlingene var nå sluttført uten at medlemmene i delegasjonen var informert eller hadde fått anledning til å fremføre sine merknader og å ta en helhetlig stilling til avtalen og reguleringene.

I Finlands delegasjon opptrådte man noe mer ryddig enn tilfellet var for Norge, selv om de lokale heller ikke her fikk være med på sluttforhandlingene med Norge; det ble innkalt til et møte der man foretok en votering. Alle de lokale og Sametinget var imot. Forslaget ble vedtatt med den statlige delegasjonsleders dobbeltstemme.

I Norge ville tilfellet ha vært det samme, sett bort i fra at vi ikke var sikret lik representasjon i forhandlingene og verken TF eller Sametingets medlem i delegasjonen engang fikk anledning til å ta stilling til sluttføringen av forhandlingene og votere over forslaget før delegasjonslederne ble enige.

For Sametingets del må det være helt klart at både Sametinget og TF klart og tydelig ville ha fremført vår dissens mot forslaget, slik dette har blitt tydelig signalisert gjennom det siste års forhandlinger. TF valgte å sende ut informasjon om dette til samtlige høringsinstanser.

Sametingsrådet har fremført sin synspunktene i konsultasjoner med Klima og Miljødepartementet uten at partene kom til enighet. Etter Sametingets syn har forhandlingsprosessen og særlig avslutningen på denne, ikke vært god og heller ikke i henhold til verken intern rett eller folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Det vises i denne sammenheng til høringsuttalelsen fra TF.

Den etterfølgende konsultasjonsprosess har etter Sametingets vurdering ikke avhjulpet de prosessuelle manglene fra sluttføringene av forhandlingene. Sametinget ser også alvorlig på at den endelige beslutningen i Regjeringen ble fattet før Sametingets plenum hadde fattet sitt vedtak i saken.

Mer alvorlig er det at konsultasjonene heller ikke har vært ført i god tro med sikte på å komme til enighet i de materielle sidene av saken fra regjeringens side. Dette er i seg selv et brudd på konsultasjonsplikten slik den følger av ILO konvensjon 169 art 6 og avtalen om prosedyrer for konsultasjoner mellom Sametinget og statlige myndigheter, da det heller ikke her har vært noe rom for bevegelse i statens posisjoner, selv om dette strider mot forhandlingsdelegasjonens egne målsetninger.

Målsetningene har i Norges forhandlingsdelegasjon ble tidlig definert som:

• 1. Fiskepress på laksebestandene skal reduseres vesentlig.

• 2. Tilreisendes fiske skal reduseres mer enn lokalbefolkningens.

• 3. Lakseressursen skal fordeles mellom Norge og Finland i henhold til produksjonsforholdet.

• 4. Lokalbefolkningen skal få økt tilgang til fisket.

Sametingets posisjoner i Norges delegasjon har vært i henhold til disse opprinnelige målsetninger, og man særlig har fremhevet viktigheten av at enhver mulig løsning må være omforent med de lokale rettighetshavere, da særlig gjennom det til enhver tid sittende styre i TF som lokalt rettighetshaverorgan.

Etter Sametingets syn finnes det positive momenter i selve avtalen i forhold til tidligere, der flere sikkerhetsmekanismer er tatt inn både når det gjelder å kunne øke beskatningen om bestanden tar seg opp, evalueringer av fisketrykket, og muligheter for å evaluere og reforhandle reguleringene. Dette ivaretar likevel ikke TFs rolle som rettighetshaverorgan og forvalter av fisket i elva. I tillegg settes både det folkevalgte lokaldemokratiet og tradisjonell kunnskap fullstendig til side. Man har ikke klart å komme frem til en omforent løsning på verken norsk eller finsk side i forhandlingene.

Når det gjelder reguleringene medfører disse en ganske stor reduksjon i turistfisket men også i det rettighetsbaserte garnfiske og det lokale stangfisket. Hovedproblemet er at denne reduksjonen i beste fall rammer rettighetshaverne og tilreisende fiskere tilnærmet likt og heller ikke hensyntar den historiske utviklingen av det lokale garnfisket som har blitt kraftig redusert og de tilreisendes fiske som har vokst helt ut av kontroll.

Av de fire målsetninger for delegasjonsarbeidet, er det nå kun hensynet til laksebestanden og fordelingsnøkkelen mellom landene som kommer til utrykk i forslaget til avtale og reguleringer. En rettferdig byrdefordeling er ikke på plass og de lokalbefolkningens tilgang på fisket har ikke økt men blir i stedet redusert. På finsk side har man også i sluttfasen av forhandlingene innført en ny gruppe rettighetshavere, nemlig finske hytteeiere.

Sametinget har i forhandlingene holdt fast ved at enhver løsning som innebærer en reduksjon i fisket må ramme de med sterkest rettigheter mildest. Det må være en rimelig proporsjonalitet mellom de som har rettigheter og de som driver med rekreasjon. Vi har tre nivåer av brukere i Tana som i henhold til både tanaloven og høyesterettspraksis innebærer at de med garnfiskerett har de sterkest vernede rettigheter, dernest kommer de lokale stangfiskere, og at turister som fisker med stang fra båt eller fra land har adgang, men dette ikke er noen rettighet. I reguleringer som medfører en reduksjon av fisketrykket må derfor må det samme prinsippet som i fiskerilovgivningen følges, nemlig at ved ressursknapphet prioriteres rettighetshaverne.

Sametinget ser det som kritikkverdig at bare forslaget til avtalen og ikke reguleringene blir forelagt Stortinget, men i stedet har blitt sendt ut på en separat høring med høringsfrist i mars. Forhandlingene med Finland har dreid seg utelukkende om disse reguleringene og forslaget til avtale må ses i lys av disse.