12 Stanse eller forby en overtredelse
12.1 Gjeldende forordning
Håndhevingsorganene skal kunne fremsette et skriftlig krav om at selger eller leverandør stanser en overtredelse, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav d.
Håndhevingsorganene skal også kunne kreve at enhver overtredelse stanses eller forbys, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav f.
12.2 Ny forordning
12.2.1 Generelt
Ifølge ny forordning skal håndhevingsorganene, ved skriftlig henvendelse, kunne pålegge den næringsdrivende å stanse en overtredelse som omfattes av forordningen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav e.
Håndhevingsorganene skal også ha myndighet til å stanse eller forby en overtredelse som omfattes av forordningen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav f.
12.2.2 Hva myndigheten til å stanse eller forby en overtredelse innebærer
12.2.2.1 Vurderingen i høringsnotatet
At håndhevingsorganene skal kunne «stanse eller forby» en overtredelse, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav f, og ikke bare «kreve» at overtredelsen stanses, reiser spørsmålet om håndhevingsorganene skal ha myndighet til å fysisk stanse en overtredelse. Et eksempel kan være å ta ned en lovstridig markedsføringskampanje.
Etter departementets vurdering i høringsnotatet var ordlyden ikke tilstrekkelig klar til å konkludere med at myndigheten også omfatter å fysisk stanse en overtredelse. Departementet viste til at en slik myndighet er uttrykkelig presisert i forordningen innenfor den digitale sfæren, både i fortalen og i de konkrete bestemmelsene, se punkt 13.2. Det er ikke gjort tilsvarende presiseringer i artikkel 9 nr. 4 bokstav f.
12.2.2.2 Høringsinstansenes syn
Forbrukertilsynet mener en naturlig forståelse av forordningen er at håndhevingsorganene også skal kunne gripe inn «fysisk» og stanse overtredelser. Ifølge Forbrukertilsynet kan dette være nødvendig i saker der næringsdrivende ikke retter seg etter vedtakene som myndighetene treffer og fortsetter å bryte loven til skade for forbrukerne.
Når ordlyden i forordningen er at håndhevingsorganene ikke bare skal kunne «kreve stans» men «stanse» lovbrudd, er det, ifølge Forbrukertilsynet, nærliggende å forstå dette som en utvidelse av myndigheten. Forbrukertilsynet uttaler:
«At bokstav f) sier ‹stanse eller forby›, kan etter vårt syn ikke tolkes dithen at det er nok med en forbudshjemmel, slik at man nøyer seg med å oppfylle ett av kravene i bestemmelsen.»
Tilsynet presiserer at myndigheten etter forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav f vil være rettet direkte mot den næringsdrivende som bryter loven, mens det etter bokstav g vil være tredjeparter som mottar pålegg om å fjerne eller sperre tilgang til digitalt innhold. Dette er, ifølge tilsynet, to forskjellige situasjoner, hvor forskjellige hensyn gjør seg gjeldende. Tilsynet mener derfor det ikke har noen betydning at man har regulert myndigheten til å fjerne digitalt innhold eksplisitt i forordningen.
12.2.2.3 Departementets vurdering
Håndhevingsorganene skal etter ny forordning både kunne skriftlig pålegge den næringsdrivende å stanse en overtredelse, og kunne stanse eller forby en overtredelse som omfattes av forordningen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav e og f. Med «overtredelser som omfattes av forordningen» menes brudd på bestemmelser i rettsaktene nevnt i forordningens vedlegg, se nærmere omtale i punkt 4.2.
Ordlyden av «skriftlig å pålegge den næringsdrivende å stanse overtredelser», jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav e, tilsier at håndhevingsorganene skal ha myndighet til å rette en skriftlig henvendelse til en næringsdrivende der det bes om at overtredelsen stanser. Dette kan for eksempel skje ved at den næringsdrivende endrer en lovstridig markedsføringskampanje eller stanser kampanjen helt.
Forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav f angir at håndhevingsorganene også skal ha myndighet til å kunne «stanse eller forby» en overtredelse. Sammenlignet med ordlyden «skriftlig å pålegge den næringsdrivende å stanse», inneholder denne håndhevingsmyndigheten en større grad av makt. Som påpekt av departementet i høringsnotatet og av tilsynet i høringsrunden, kan forordningens ordlyd «stanse», sett hen til at gjeldende forordning artikkel 4 nr. 6 bokstav f kun legger opp til å kunne «kreve stans», tale for at fysisk stans er omfattet av myndigheten. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering er ordlyden imidlertid uklar, og det finnes heller ingen ytterligere holdepunkter i forordningen som taler for dette. For øvrig synes andre språkversjoner av forordningen å være vagere formulert på dette punktet enn den norske uoffisielle oversettelsen. Det vises for eksempel til den engelske ordlyden «the power to bring about the cessation or prohibition».
Etter departementets vurdering er det ingen substansiell forskjell mellom ordlyden i gjeldende og ny forordning når det gjelder myndigheten til å kunne «stanse eller forby» en overtredelse, tross ulik ordlyd. Formuleringen kan etter departementets vurdering kun sees på som en justering for å tydeliggjøre i ny forordning at det ikke er et vilkår at håndhevingsorganene ved skriftlighet pålegger den næringsdrivende å stanse overtredelsen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav e, før håndhevingsorganene fatter et vedtak om at overtredelsen skal stanse, enten ved et påbuds- eller forbudsvedtak, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav f.
Dersom den næringsdrivende nekter å innrette seg etter påbuds- eller forbudsvedtaket vil håndhevingsorganene i tråd med forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav h og nasjonal rett kunne ilegge økonomiske reaksjoner som tvangsmulkt, og på denne måten sørge for at den næringsdrivende innretter seg etter påbuds- eller forbudsvedtaket. Dette vil være et ledd i å «stanse» overtredelsen. De økonomiske reaksjonene vil kunne inndrives etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at ordlyden i gjeldende forordning og ny forordning når det gjelder myndigheten til å stanse eller forby en overtredelse materielt sett er like, til tross for ulik ordlyd.
12.3 Forbrukertilsynet
12.3.1 Gjeldende rett
Forbrukertilsynet skal av eget tiltak, eller etter henvendelse fra andre, søke å påvirke den næringsdrivende til å innrette seg etter bestemmelsene som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter markedsføringsloven (mfl.) § 35, herunder ved å føre forhandlinger med den næringsdrivende eller deres organisasjoner, jf. mfl. § 36 første ledd.
Dersom Forbrukertilsynet oppdager en overtredelse av regelverket det fører tilsyn med etter mfl. § 35, kan det fatte enkeltvedtak om forbud etter mfl. § 40, eller påbud etter mfl. § 41, jf. mfl. § 39 første ledd bokstav a og b. For å sikre at vedtak om forbud eller påbud overholdes, kan tilsynet som hovedregel fastsette en tvangsmulkt etter mfl. § 42, jf. mfl. § 39 første ledd bokstav c. Se punkt 14.3.1 om sanksjoner. Etter mfl. § 42 fjerde ledd og § 43 tredje ledd er vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt tvangsgrunnlag for utlegg.
12.3.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet konkluderte i høringsnotatet med at Forbrukertilsynets myndighet etter gjeldende rett til å ta kontakt med næringsdrivende for å «søke å påvirke» den næringsdrivende til å innrette seg etter forbrukervernreglene, er i samsvar med ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav e, og foreslo ingen lovendring.
Etter ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav f skal håndhevingsorganene også ha myndighet til å stanse eller forby overtredelsen. Departementet konkluderte i høringsnotatet med at Forbrukertilsynets vedtaksmyndighet er i tråd med ny forordning, og foreslo ingen lovendring.
12.3.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om myndigheten til å pålegge næringsdrivende å stanse en overtredelse.
Når det gjelder myndigheten til å stanse eller forby en overtredelse, mener Forbrukertilsynet at myndigheten også omfatter å fysisk stanse en overtredelse, se punkt 12.2.2 over. Tilsynet viser til matloven § 25 tredje ledd, som gir Mattilsynet adgang til å stenge virksomheter, og foreslår at en lignende hjemmel tas inn i markedsføringsloven.
Forbrukertilsynet foreslår videre å justere påbudshjemmelen i markedsføringsloven § 41. Dette skyldes at bestemmelsen i dag kun gir myndighet til å vedta påbud som er nødvendig for å sikre at forbud gitt i medhold av loven overholdes, samt å påby at næringsdrivende gir prisopplysninger. Forbrukertilsynet viser til at det de siste årene har kommet nye bestemmelser i angrerettloven og i øvrig lovgivning som Forbrukertilsynet fører tilsyn med som krever at næringsdrivende skal gi forbrukere visse opplysninger. Forbrukertilsynet uttaler:
«Etter vårt syn bør ordlyden i mfl. § 41 justeres slik at Forbrukertilsynet kan gi de påbud/pålegg vi finner nødvendig uten å måtte knytte disse til et forbudsvedtak. Det er for eksempel en enklere og mer forståelig måte å utforme et vedtak på at vi pålegger næringsdrivende å gi opplysninger enn at vi forbyr dem å fortsette å ikke gi opplysningene. Til påbud må det på samme måte som ved forbud kunne knyttes tvangsmulkt som den næringsdrivende må betale dersom påbudet ikke overholdes.»
12.3.4 Departementets vurdering
Både ny og gjeldende forordning krever at håndhevingsorganene, ved skriftlig henvendelse, skal kunne pålegge den næringsdrivende å stanse en overtredelse av forbrukervernreglene. Dersom Forbrukertilsynet oppdager brudd på forbrukervernreglene det fører tilsyn med, kan tilsynet henvende seg til den ansvarlige næringsdrivende for å søke å påvirke den næringsdrivende til å stanse overtredelsen. Tilsynet gjør dette blant annet ved å rette en skriftlig henvendelse til den næringsdrivende der det orienteres om Forbrukertilsynets syn på praksisen og bes om at den næringsdrivende endrer eller stanser den lovstridige praksisen. Forbrukertilsynets myndighet etter markedsføringsloven § 36 første ledd, slik denne anvendes i praksis, er etter Barne- og familiedepartementets syn i samsvar med ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav e.
Etter ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav f skal håndhevingsorganene ha myndighet til å stanse eller forby overtredelsen. Etter departementets vurdering regulerer forordningen håndhevingsorganenes myndighet til å treffe påbuds- og/eller forbudsvedtak for å stanse eller forby en overtredelse. Et påbudsvedtak innebærer en plikt til å gjøre noe, for eksempel at den næringsdrivende plikter å opplyse om forbrukernes angrerett ved netthandel. Et forbudsvedtak medfører at den næringsdrivende plikter å unnlate noe, for eksempel å ikke drive med villedende markedsføring.
Etter departementets vurdering er Forbrukertilsynets myndighet til å treffe forbuds- og påbudsvedtak i tråd med forordningens føringer. Videre bidrar Forbrukertilsynets myndighet til å ilegge tvangsmulkt til at tilsynet kan stanse eller forby en overtredelse. Dette fordi tilsynet ikke bare har mulighet til å stille krav om at næringsdrivende skal stanse en overtredelse, men også gjennom økonomiske sanksjoner kan sørge for at næringsdrivende faktisk handler i tråd med et slikt vedtak. Det er ikke et vilkår at Forbrukertilsynet søker å påvirke den næringsdrivende, før det kan treffe vedtak om at en overtredelse må stanse.
Forbrukertilsynet foreslår i sin høringsuttalelse å endre påbudshjemmelen i markedsføringsloven § 41, slik at Forbrukertilsynet kan gi de påbud tilsynet finner nødvendig uten å måtte knytte disse til et forbudsvedtak. Departementet er enig i at en slik endring kan være hensiktsmessig, særlig med tanke på at Forbrukertilsynets tilsynsområde gradvis har blitt utvidet med bestemmelser som innebærer en opplysningsplikt for næringsdrivende. Departementet foreslår derfor å endre påbudshjemmelen i markedsføringsloven i tråd med Forbrukertilsynets forslag. Påbudshjemmelen foreslås inntatt i gjeldende § 40 om forbudsvedtak.
Se forslag til markedsføringsloven § 39 første ledd og § 40.
12.4 Helsedirektoratet
12.4.1 Gjeldende rett
12.4.1.1 Alkoholloven
Finner Helsedirektoratet at reklameforbudet er overtrådt, kan det pålegge retting av forholdet, jf. alkoholloven § 9-4 første ledd første punktum. Videre kan Helsedirektoratet etter alkoholloven § 9-4 første ledd annet punktum kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.
12.4.1.2 Tobakksskadeloven
Finner Helsedirektoratet at reklameforbudet er overtrådt kan det pålegge retting av forholdet, jf. tobakksskadeloven § 36 første ledd første punktum. Direktoratet kan etter lovens § 36 første ledd tredje punktum kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet er opphørt.
12.4.2 Forslaget i høringsnotatet
Helse- og omsorgsdepartementet vurderte i høringsnotatet at alkoholloven og tobakksskadeloven gir Helsedirektoratet myndighet til å gi pålegg om at overtredelsen skal opphøre, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav e, og å stanse eller forby overtredelsen, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav f. Departementet så derfor ikke behov for lovendringer.
12.4.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til dette punktet.
12.4.4 Departementets vurdering
Helse- og omsorgsdepartementet merker seg at ingen av høringsinstansene hadde merknader til departementets vurdering i høringsnotatet. Departementet fastholder at det ikke er behov for lovendringer.
12.5 Legemiddelverket
12.5.1 Gjeldende rett
Etter legemiddelforskriften § 13-10 første ledd annet punktum kan Legemiddelverket ved overtredelse av reklamebestemmelsene kreve den konkrete reklamen stoppet eller inndratt. Ved gjentatte overtredelser gir § 13-10 annet ledd hjemmel til å forby all reklame for vedkommende legemiddel for kortere eller lengre tid, eventuelt gi et permanent forbud.
I legemiddelloven § 28 fjerde ledd finnes det en generell hjemmel om pålegg om retting dersom bestemmelser i loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven ikke overholdes. Pålegget rettes til den ansvarlige for virksomheten. Bestemmelsen er foreslått videreført i ny § 13-13 (Tilsyn) i forbindelse med revisjon av legemiddelforskriften kapittel 13 om reklame for legemidler.
Hjemmel om overtredelsesgebyr er vedtatt som ny § 28 a i legemiddelloven, men har ikke trådt i kraft.
12.5.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det vist til at dersom Legemiddelverket oppdager overtredelser av reklameregelverket, tar Legemiddelverket kontakt med den aktuelle aktør i form av et varsel og ber om at overtredelsen blir stanset. Legemiddelverket har, med hjemmel i legemiddelforskriften, myndighet til å stille krav til næringsdrivende om å stanse en overtredelse. Ny forordning krever, etter Legemiddelverkets vurdering i høringsnotatet, ingen lovendring.
Håndheving av legemiddelforskriften § 13-10 for å fatte vedtak om stans og/eller inndragelse av ulovlig reklame skjer gjennom enkeltvedtak. Vedtaksmyndigheten er, etter Legemiddelverkets vurdering, i samsvar med ny forordning. Gjeldende hjemmel § 13-10 i legemiddelforskriften foreslås videreført som ny § 13-13 i forskriftsutkastet.
12.5.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Helse- og omsorgsdepartementet registrerer at høringsinstansene ikke har kommet med noen merknader, og slutter seg til Legemiddelverkets vurdering av at CPC-forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav e og f ikke krever noen endring i legemiddelloven.
12.6 Lotteritilsynet
12.6.1 Gjeldende rett
Etter lotteriloven § 14 a kan Lotteritilsynet gi pålegg til den ansvarlige om å rette det ulovlige forholdet, eller om at den ulovlige virksomheten skal opphøre eller stenge. Videre kan Lotteritilsynet etter lotteriloven § 16 fjerde ledd kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet er opphørt.
12.6.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurderinger
I høringen vurderte Kulturdepartementet at lotteriloven § 14 a gir Lotteritilsynet myndighet til å pålegge alle som oppretter, driver, deltar i eller utbrer ulovlig pyramidevirksomhet å rette eller stanse overtredelsen. Ingen av høringsinstansene hadde merknader til dette punktet. Departementet vurderer at lotteriloven er i samsvar med forordningen på dette punkt, og departementet foreslår ingen endringer i regelverket.
12.7 Luftfartstilsynet
12.7.1 Gjeldende rett
Luftfartsloven § 13 a-3 og § 13 a-4 gir Luftfartstilsynet hjemmel til å pålegge næringsdrivende å rette en virksomhet som krenker forbrukernes rettigheter. Pålegget kan kombineres med tvangsmulkt for å sikre et større etterlevelsespress.
12.7.2 Forslaget i høringsnotatet
Høringsforslaget inneholdt en generell henvisning fra luftfartsloven § 10-42 til håndhevingsbestemmelsene i markedsføringsloven. Denne innebar en mulig dobbel hjemmel for pålegg om retting av ulovlig virksomhet.
12.7.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene har ikke kommentert denne delen av forslaget særskilt.
12.7.4 Departementets vurdering
I det endelige lovforslaget har departementet ønsket å gi et mer presist hjemmelsgrunnlag for Luftfartstilsynets virksomhet. I luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav b første punktum er det foreslått en egen bestemmelse som gir Luftfartstilsynet hjemmel til å gi pålegg om retting eller opphør av forhold i strid med passasjerrettighetene. Bestemmelsen overlapper innholdsmessig med den generelle bestemmelsen om slike pålegg i luftfartsloven § 13 a-3, men forenkler samspillet med bestemmelsen om vedtak med midlertidig virkning i § 10-42 annet ledd bokstav b annet punktum.
Se forslag til luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav b første punktum.
12.8 Medietilsynet
12.8.1 Gjeldende rett
Medietilsynet fører tilsyn med at bestemmelsene i kringkastingsloven med tilhørende forskrift overholdes, jf. kringkastingsforskriften § 1-8 annet ledd. Ved brudd på bestemmelsene er tilsynet gitt myndighet til å ilegge sanksjoner i form av blant annet advarsel, tvangsmulkt og gebyr etter kringkastingsloven kapittel 10.
Videre kan Medietilsynet, etter kringkastingsloven § 2-12 første ledd første punktum, kreve skriftlig bekreftelse fra kringkaster under norsk jurisdiksjon på at overtredelse av bestemmelser som nevnt i § 44 tredje ledd i markedsføringsloven skal opphøre.
Etter kringkastingsloven § 2-12 første ledd annet punktum kan Medietilsynet forby kringkasteren å sende innslag hvis det foreligger en overtredelse som nevnt i markedsføringsloven § 44 tredje ledd.
Videre kan Medietilsynet etter kringkastingsloven § 10-4 ilegge tvangsmulkt for å sikre at plikter etter bestemmelsene i loven blir oppfylt. Et vedtak om tvangsmulkt vil være utformet som et pålegg til aktøren om å stanse overtredelsen innen en nærmere angitt frist.
12.8.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet konkluderte Kulturdepartementet med at gjeldende regelverk er i overensstemmelse med forordningens krav til myndighet til å stille krav til næringsdrivende om å stanse en overtredelse. Departementet viste i denne forbindelse til at Medietilsynet dels gjennom sitt tilsynsoppdrag i kringkastingsforskriften § 1-8 annet ledd, og dels gjennom myndigheten til å ilegge advarsel i kringkastingsloven § 10-2 og øvrige sanksjoner etter kringkastingsloven kapittel 10, må ansees å ha tilstrekkelig kompetanse til å pålegge stans av overtredelsen som kreves etter forordningen. Et vedtak om tvangsmulkt etter kringkastingsloven § 10-4 vil i realiteten bli utformet som et pålegg om å stanse overtredelsen innen en viss frist for å unngå at mulkten starter å løpe.
Når det gjelder myndigheten til å stanse eller forby en overtredelse, viste Kulturdepartementet til at Medietilsynet har hjemmel til å forby kringkasteren å sende innslag hvis det foreligger en overtredelse av forordningen som nevnt i markedsføringsloven § 44 tredje ledd. Medietilsynet har videre gjennom økonomiske sanksjoner mulighet til å sørge for at næringsdrivende faktisk handler i tråd med et slikt vedtak, jf. kringkastingsloven § 10-4 som gir Medietilsynet kompetanse til å ilegge tvangsmulkt.
Kulturdepartementet konkluderte derfor med at Medietilsynet har nødvendige hjemler i kringkastingsloven for å stanse eller forby en overtredelse overfor kringkastere. Departementet foreslo å utvide kringkastingsloven § 2-12 første ledd annet punktum til å omfatte tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester for å gjennomføre forordningen på dette punkt.
12.8.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til departementets vurderinger i høringsnotatet.
12.8.4 Departementets vurdering
Kulturdepartementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å utvide kringkastingsloven § 2-12 første ledd annet punktum til å omfatte tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester.
Kulturdepartementet bemerker at lovlige redaksjonelle ytringer har et særlig sterkt vern gjennom bestemmelsene om ytringsfrihet i EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Å forby hele bildeprogram vil innebære et inngrep i ytringsfriheten, som vil kunne være uproporsjonalt sett i forhold til formålet om å stanse overtredelsen. Etter Kulturdepartementets vurdering må Medietilsynet gjøre en konkret vurdering av forholdsmessigheten og hva som er nødvendig å forby for å oppnå formålet om forbrukerbeskyttelse etter forordningen. Begrepet «innslag» i kringkastingsloven § 2-12 første ledd annet punktum er etter departementets oppfatning snevrere enn «bildeprogram». Medietilsynets kompetanse omfatter kun reklame, produktplassering og sponsing som kan inngå i et innslag eller i seg selv utgjøre et innslag.
Se forslag til kringkastingsloven § 2-12 første ledd annet punktum.
12.9 Sjøfartsdirektoratet
12.9.1 Gjeldende rett
Sjøfartsdirektoratet kan etter sjøloven 418 b første ledd gi pålegg om retting eller opphør av forhold som er i strid med bestemmelse gitt i eller i medhold av sjøloven § 418 a om passasjerrettigheter, eller vedtak gjort i medhold av disse bestemmelsene. For å sikre at forbud eller påbud som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av § 418 a, eller vedtak gjort i medhold av disse bestemmelsene, blir etterlevd, kan Sjøfartsdirektoratet fastsette en løpende tvangsmulkt som løper inntil forholdet er rettet, jf. sjøloven § 418 b annet ledd første punktum.
12.9.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Da Sjøfartsdirektoratet allerede har hjemmel til å påby stansing eller retting av ulovlig virksomhet, konkluderte departementet i høringsnotatet med at lovendring i utgangspunktet ikke er nødvendig.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets forslag.
Departementet foreslår å videreføre tilsynsmyndighetens adgang til å gi pålegg om retting eller opphør av forhold som er i strid med bestemmelser eller vedtak gitt i eller i medhold av § 418 a om passasjerrettigheter, jf. forslag til sjøloven § 418 b første ledd. Tilsynsmyndighetens adgang til å fastsette tvangsmulkt for å sikre at forbud eller påbud som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av § 418 a etterleves, foreslås også videreført, jf. forslaget til sjøloven § 418 b fjerde ledd. Det gjort noen språklige forenklinger i bestemmelsen uten at det er tilsiktet realitetsendringer.
Når det gjelder spørsmålet om pålegg, kombinert med mulighet for fastsettelse av tvangsmulkt, oppfyller kravene etter forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav e og f, vises det til drøftelsen i punkt 12.2.2.
Se forslag til sjøloven § 418 b første ledd.
12.10 Statens jernbanetilsyn
12.10.1 Gjeldende rett
Jernbaneloven § 11 femte ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å kreve korrigerende tiltak ved overtredelse. Det er ikke gitt noen spesifikk hjemmel for å forby en overtredelse.
12.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Departementet vurderte i høringsnotatet at § 11 femte ledd i jernbaneloven omfatter pålegg om at overtredelsen skal opphøre, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav e.
Dersom Statens jernbanetilsyn avdekker overtredelser av jernbanelovgivningen, vil tilsynet kunne gi pålegg om korrigerende tiltak. Departementet så derfor ikke noe behov for en særskilt hjemmel for å forby overtredelser, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav f. Imidlertid foreslo departementet å endre jernbaneloven § 7 c slik at undersøkelses- og håndhevingsregler som gjelder passasjerrettigheter kan følge bestemmelsene i markedsføringsloven.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til dette.
I det endelige lovforslaget har departementet ønsket å gi et mer presist hjemmelsgrunnlag for Statens jernbanetilsyns tilsyn med at reglene om passasjerrettigheter følges. Se også omtale i punkt 5.3.1. I jernbaneloven § 11 c bokstav b første punktum foreslås det en egen bestemmelse som gir Statens jernbanetilsyn hjemmel til å gi pålegg om retting eller opphør av forhold i strid med passasjerrettighetene. Det henvises ikke til markedsføringsloven på dette punktet. Bestemmelsen som foreslås overlapper innholdsmessig med den generelle bestemmelsen om pålegg om korrigerende tiltak i jernbaneloven § 11 femte ledd, men forenkler samspillet med bestemmelsen om vedtak med midlertidig virkning i § 11 c bokstav b annet punktum.
Se forslag til jernbaneloven § 11 c bokstav b første punktum.
12.11 Statens vegvesen
12.11.1 Gjeldende rett
Yrkestransportloven § 32 a femte ledd gir Statens vegvesen myndighet til å gi pålegg om retting og tvangsmulkt ved brudd på reglene i § 32 a første til fjerde ledd om passasjerrettigheter.
12.11.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Dersom Statens vegvesen oppdager brudd på reglene i busspassasjerrettighetsforordningen som de fører tilsyn med, kan det henvende seg til den næringsdrivende for å pålegge dem å rette brudd på regelverket. Statens vegvesen kan skriftlig pålegge den næringsdrivende å stanse overtredelsen med hjemmel i yrkestransportloven § 32 a femte ledd. Dette er i tråd med forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav e.
For å sikre at reglene i busspassasjerrettighetsforordningen overholdes kan Statens vegvesen gi pålegg om retting og ilegge tvangsmulkt. Departementet vurderte i høringsnotatet at Statens vegvesens myndighet til å inndrive tvangsmulkt er i samsvar med forordningens krav om at håndhevingsmyndighetene skal kunne stanse eller forby en overtredelse, fordi tilsynet ikke bare har mulighet til å stille krav om at næringsdrivende skal rette brudd på regelverket, men også gjennom økonomiske sanksjoner kan sørge for at næringsdrivende faktisk handler i tråd med et slikt vedtak. Departementet konkluderte derfor med at Statens vegvesens myndighet er i tråd med kravene i ny forordning artikkel 9 nr. 4 bokstav f.
Departementet foreslo i høringsnotatet at yrkestransportloven endres ved at det gjøres henvisning til markedsføringslovens bestemmelser for å sikre at Statens vegvesen har undersøkelses- og håndhevingsmyndighet i samsvar med den nye CPC-forordningen. På dette punkt representerer dette ikke endringer i forhold til gjeldende rett. Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets forslag.
Som nevnt i punkt 5.3.1 gir det, etter departementets syn, best oversikt om reglene om pålegg om opphør av ulovlig virksomhet gis i den enkelte særloven. I yrkestransportloven § 32 a sjette ledd foreslås det derfor en egen bestemmelse som gir Statens vegvesen hjemmel til å fatte forbuds- og påbudsvedtak for å sikre at passasjerrettighetene blir etterlevd. Det henvises ikke til markedsføringsloven på dette punktet. Bestemmelsen vil erstatte yrkestransportloven § 32 a femte ledd om at Statens vegvesen kan gi pålegg om retting og medfører ikke endringer i forhold til gjeldende rett.
Se forslag til yrkestransportloven § 32 a sjette ledd første punktum.