Prop. 8 LS (2019–2020)

Endringer i markedsføringsloven mv. (gjennomføring av forordning (EU) 2017/2394 om forbrukervernsamarbeid) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 172/2019 av 14. juni 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/2394

Til innholdsfortegnelse

16 Håndhevingsorganenes samarbeid ved grenseoverskridende overtredelser

16.1 Innledning

I likhet med gjeldende forordning, regulerer ny forordning håndhevingsorganenes samarbeid ved grenseoverskridende overtredelser i EU/EØS-området. Forordningen inneholder regler om hvordan medlemsstatenes håndhevingsorganer, de sentrale kontaktpunktene og Kommisjonen skal samarbeide for å avdekke og stanse overtredelser. Samarbeidsreglene følger av artikkel 11 til 37, og vil bli nærmere presentert i dette kapittelet.

Ny forordning foreslås gjennomført ved inkorporasjon i markedsføringsloven § 47 første ledd. Samarbeidsreglene vil dermed komme direkte til anvendelse for håndhevingsorganene som oppnevnes etter § 47 annet ledd, se punkt 3.1. Det er ikke nødvendig med ytterligere endringer i norsk rett for at samarbeidsreglene som presenteres i dette kapittelet, skal gjelde.

Samarbeidsreglene gjelder for eksempel når et håndhevingsorgan i en EU/EØS-stat ber et håndhevingsorgan i en annen EU/EØS-stat om opplysninger for å kunne fastslå om det foreligger en overtredelse, eller om å stanse eller forby en overtredelse. Samarbeidsreglene regulerer også hvordan og når samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak skal gjennomføres. Samarbeidsreglene regulerer blant annet hvem som skal koordinere de samordnede tiltakene, hva det innebærer, og hvilke språk som skal benyttes i kommunikasjonen.

Ny forordning viderefører i stor grad samarbeidsreglene i gjeldende forordning. Forskjellen er at samarbeidsreglene i ny forordning er mer detaljerte. Ny forordning skal også i større grad sikre et effektivt samarbeid mellom håndhevingsorganene, de sentrale kontaktpunktene og Kommisjonen. Håndhevingsorganene skal for eksempel reagere raskt på anmodninger om gjensidig bistand fra andre håndhevingsorganer og fra Kommisjonen. Anmodninger om opplysninger skal følges opp innen 30 dager, og anmodninger om håndhevingstiltak skal følges opp innen 6 måneder. Ny forordning krever også at håndhevingsorganene, innen én måned fra Kommisjonen underretter om at de har en mistanke om en overtredelse, formidler resultater av undersøkelser som har blitt gjort for å avdekke om det foreligger en overtredelse.

Ny forordning utvider virkeområdet ved å ikke bare gjelde overtredelser som «skader eller kan skade» den kollektive forbrukerinteressen, men også på overtredelser som «har skadet» den kollektive forbrukerinteressen, se punkt 4.4. Denne utvidelsen gjelder også enkelte av samarbeidsreglene, for eksempel ved et håndhevingsorgans anmodning om opplysninger etter artikkel 11. Samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak for utbredte overtredelser og for utbredte overtredelser med unionsdimensjon gjelder imidlertid kun der det er rimelig grunn til mistanke om at en slik overtredelse «finner sted», jf. artikkel 16. Det er videre presisert i artikkel 22 at de samordnede tiltakene skal avsluttes når overtredelsen opphører. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering betyr dette at samarbeidsreglene fastsatt i artikkel 16 til 25 ikke skal anvendes på overtredelser som har opphørt.

16.2 Overtredelseskategorier

Forordningen regulerer håndhevingsorganenes samarbeid der det oppstår en overtredelse som berører forbrukere i flere medlemsstater. Hvilke samarbeidsregler som skal anvendes vil være avhengig av hvilken kategori overtredelsen faller inn under: «overtredelse innenfor Unionen», «utbredt overtredelse» eller «utbredt overtredelse med unionsdimensjon».

Overtredelseskategoriene er definert i forordningen artikkel 3 nr. 2 til 4:

  • Overtredelse innenfor Unionen: en overtredelse som har skadet, skader eller kan skade kollektive interesser for forbrukere bosatt i en annen medlemsstat enn medlemsstaten der

    • handlingen eller unnlatelsen har sin opprinnelse eller har funnet sted,

    • den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen er etablert, eller

    • bevismateriale eller den næringsdrivendes eiendeler som kan knyttes til overtredelsen finnes.

  • Utbredt overtredelse: en overtredelse som har skadet, skader eller kan skade kollektive interesser for forbrukere

    • bosatt i minst to andre medlemsstater enn medlemsstaten der

      • overtredelsen har sin opprinnelse eller har funnet sted,

      • den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen er etablert, eller

      • bevismateriale eller den næringsdrivendes eiendeler som kan knyttes til overtredelsen finnes, eller

    • og har fellestrekk, herunder samme ulovlige praksis og tilsidesettelse av samme interesse, og som begås samtidig av samme næringsdrivende i minst tre medlemsstater.

  • Utbredt overtredelse med unionsdimensjon: en utbredt overtredelse som har skadet, skader eller kan skade forbrukernes kollektive interesser i minst to tredeler av de medlemsstatene som samlet har minst to tredeler av Unionens befolkning.

Inndeling av overtredelsene i de tre kategoriene er ny sammenlignet med gjeldende forordning. Reglene om gjensidig bistand i forordningens kapittel III, gjelder ved alle de tre overtredelseskategoriene, se punkt 16.3.1. Reglene for samordnede undersøkelses- og håndhevingsordninger i forordningens kapittel IV, gjelder ved utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon, se punkt 16.3.2.

16.3 Samarbeidsreglene ved grenseoverskridende saker

16.3.1 Ordning for gjensidig bistand

Forordningens kapittel III regulerer ordningen for gjensidig bistand, det vil si anmodninger om opplysninger og håndhevingstiltak. Gjensidig bistand er også omtalt i fortalepunktene 21 til 23.

Et håndhevingsorgan kan be et håndhevingsorgan i en annen medlemsstat om opplysninger for å fastslå om en overtredelse har funnet eller finner sted, og for å stanse overtredelsen, jf. artikkel 11. Håndhevingsorganene skal som hovedregel følge opp anmodninger om opplysninger omgående og senest innen 30 dager.

Et håndhevingsorgan kan be et håndhevingsorgan i en annen medlemsstat om å gjennomføre håndhevingstiltak for å stanse eller forby en overtredelse, jf. artikkel 12. Dette er aktuelt der den næringsdrivende som står bak overtredelsen er etablert i en annen medlemsstat enn der håndhevingsorganet har håndhevingsmyndighet. Håndhevingsorganene skal som hovedregel følge opp anmodninger om tiltak omgående og senest innen 6 måneder etter at anmodningen ble mottatt. Fremgangsmåten for anmodninger om gjensidig bistand er nærmere regulert i artikkel 13.

Håndhevingsorganene kan på nærmere vilkår nekte å etterkomme en anmodning om opplysninger eller håndhevingstiltak, jf. artikkel 14. Adgangen til å nekte er i stor utstrekning i overensstemmelse med gjeldende forordning.

Gjeldende forordning inneholder også regler om gjensidig bistand. Det som er prinsipielt nytt er at ny forordning setter konkrete frister for når håndhevingsorganene som får slike anmodninger, skal gi opplysninger og gjennomføre tiltak. Hensikten med dette er å gjøre ordningen for gjensidig bistand mer effektiv og formålstjenlig, jf. fortalepunkt 22.

16.3.2 Samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak for utbredte overtredelser og for utbredte overtredelser med unionsdimensjon

Forordningens kapittel IV regulerer håndhevingsorganenes samordnede undersøkelses- og håndhevingstiltak for utbredte overtredelser og for utbredte overtredelser med unionsdimensjon. Dette er overtredelser som berører forbrukere i minst to medlemsstater (utbredt overtredelser) og overtredelser som berører minst to tredeler av medlemsstatene og minst to tredeler av Unionens befolkning (utbredte overtredelser med unionsdimensjon), se punkt 16.2. Virkningen av utbredte overtredelser eller utbredte overtredelser med unionsdimensjon er altså ikke begrenset til én enkelt medlemsstat. Derfor er samarbeid mellom håndhevingsorganene for å stanse eller forby overtredelsene særlig viktig, jf. fortalepunkt 32. Gjeldende forordning inneholder også samarbeidsregler ved slike overtredelser, men det ble med ny forordning vurdert som hensiktsmessig med mer detaljerte særregler om hvordan håndhevingsorganene skal samarbeide i slike saker. Samordnede tiltak ved utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon er ytterligere omtalt i fortalepunktene 24 til 32.

Ny forordning setter opp alminnelige prinsipper for samarbeid ved utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon, jf. artikkel 16. Ifølge bestemmelsen skal håndhevingsorganene og Kommisjonen omgående varsle hverandre dersom de får rimelig grunn til mistanke om en overtredelse. Håndhevingsorganene skal utveksle nødvendig bevismateriale og opplysninger, og omgående gi hverandre og Kommisjonen all nødvendig bistand. Håndhevingsorganene skal også sørge for at nødvendige opplysninger innhentes, og treffe alle nødvendige håndhevingstiltak for å stanse overtredelsen. Beslutninger treffes ved enighet mellom håndhevingsorganene, jf. artikkel 15.

Ny forordning setter også opp regler om iverksettingen av samordnede tiltak og utpeking av koordinator, jf. artikkel 17. De samordnede tiltakene skal bygge på en avtale mellom de berørte håndhevingsorganene. Håndhevingsorganene skal melde iverksettingen av det samordnede tiltaket til de sentrale kontaktpunktene som berøres av overtredelsen, og til Kommisjonen. Håndhevingsorganene som berøres av overtredelsen, skal utpeke en koordinator som blant annet har ansvar for å underrette om undersøkelser, tiltak etc. som iverksettes, samt å holde kontakten med næringsdrivende og andre parter som berøres av undersøkelsene. Se artikkel 23 for nærmere detaljer om koordinatorens rolle. Dersom håndhevingsorganene ikke blir enige om hvem som skal inneha koordinatorrollen, skal Kommisjonen påta seg rollen. Hvilke språk som skal benyttes under samarbeidet, og i dialog med næringsdrivende, reguleres i henholdsvis artikkel 24 og 25.

Dersom Kommisjonen har begrunnet mistanke om en utbredt overtredelse med unionsdimensjon, skal den omgående underrette håndhevingsorganene og de sentrale kontaktorganene som berøres, jf. artikkel 17. Håndhevingsorganene skal foreta hensiktsmessige undersøkelser, og formidle resultatene av undersøkelsene til de andre håndhevingsorganene, de sentrale kontaktpunktene og til Kommisjonen. Dette skal gjøres innen én måned fra datoen for Kommisjonens underretting. Dersom undersøkelsene avdekker at en utbredt overtredelse med unionsdimensjon kanskje finner sted, skal håndhevingsorganene blant annet iverksette det samordnede tiltaket og treffe undersøkelsestiltak. Slike samordnede tiltak skal samordnes av Kommisjonen.

Håndhevingsorganene kan på nærmere vilkår avslå å delta i et samordnet tiltak, jf. artikkel 18.

Undersøkelsestiltak i forbindelse med samordnede tiltak reguleres av artikkel 19. Det fastslås for eksempel at undersøkelser og inspeksjoner skal gjennomføres på en effektiv, formålstjenlig og samordnet måte, og at håndhevingsorganene skal framlegge resultatene og vurderingen av overtredelsen i en felles holdning de har blitt enige om. Den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen, skal gis mulighet til å bli hørt om spørsmålene som inngår i den felles holdningen. Den felles holdningen skal som utgangspunkt, dersom dette er i samsvar med forordningen for øvrig, offentliggjøres på håndhevingsorganenes og Kommisjonens nettsider.

Næringsdrivendes forpliktende tilsagn i forbindelse med samordnede tiltak reguleres i artikkel 20. Håndhevingsorganene kan på bakgrunn av den felles holdningen oppfordre den næringsdrivende som er ansvarlig for den utbredte overtredelsen eller den utbredte overtredelsen med unionsdimensjon, til å foreslå forpliktende tilsagn om å stanse overtredelsen. Håndhevingsorganene kan også selv foreslå forpliktende tilsagn til den næringsdrivende. Dersom forpliktende tilsagn ikke oppnås, kan håndhevingsorganene fastsette håndhevingstiltak for å stanse eller forby en overtredelse i forbindelse med samordnede tiltak, for eksempel sanksjoner. Dette reguleres i artikkel 21. Når overtredelsen har opphørt, eller har blitt forbudt i alle berørte medlemsstater, skal det samordnede tiltaket avsluttes, jf. artikkel 22.

16.3.3 Unionsomfattende virksomhet

Forordningens kapittel V gjelder alle grenseoverskridende overtredelser og regulerer de ulike tiltakene som håndhevingsorganene, Kommisjonen og eksterne aktører skal gjennomføre. Ny forordning viderefører gjeldende forordning i stor grad, men fastsetter flere detaljer og presiseringer. Unionsomfattende virksomhet er nærmere omtalt i fortalepunkt 33 til 40.

Håndhevingsorganene og Kommisjonen skal varsle hverandre og sentrale kontaktorganer dersom de har rimelig mistanke om at en overtredelse henholdsvis finner eller har funnet sted, jf. artikkel 26 nr. 1 og 2. Også eksterne aktører, herunder forbruker- og bransjeorganisasjoner etc. som er oppnevnt av medlemsstatene og som har den nødvendige sakskompetansen, skal kunne varsle håndhevingsorganene i de berørte medlemsstater og Kommisjonen om mistanke om overtredelse, jf. artikkel 27 nr. 1. Om norsk oppnevning av eksterne varslere, se punkt 16.7.

Utveksling av andre opplysninger som er relevante for å påvise overtredelser, reguleres i artikkel 28. Kontrollaksjoner, som i utgangspunktet skal samordnes av Kommisjonen, reguleres i artikkel 29.

Artikkel 30 regulerer samordning av annen virksomhet hos medlemsstatene som bidrar til undersøkelse og håndheving. Medlemsstatene skal underrette hverandre og Kommisjonen om for eksempel opplæring av tjenestemenn som er involvert i anvendelsen av forordningen, innsamling, klassifisering og utveksling av opplysninger om forbrukerklager og utvikling av informasjons- og kommunikasjonsverktøy, m.m. Medlemsstatene kan, dersom det er nødvendig for å nå målet for forordningen, samordne og i fellesskap organisere slik virksomhet.

Utveksling av tjenestemenn mellom håndhevingsorganene reguleres i artikkel 31.

Internasjonalt samarbeid med tredjestater reguleres i artikkel 32. Det kan inngås avtaler med berørte tredjestater som fastsetter nærmere bestemmelser om samarbeidet, blant annet opprettelse av ordninger for gjensidig bistand.

16.3.4 Felles ordninger

Forordningens kapittel VI artikkel 33 til 37 fastsetter generelle bestemmelser for samarbeidet.

Artikkel 33 regulerer bruk og offentliggjøring av opplysninger samt taushetsplikt og forretningshemmeligheter, se punkt 16.5 og 15.4. Opplysninger som er innsamlet av eller oversendt håndhevingsorganer og Kommisjonen, skal kun brukes for å sikre overholdelse av forbrukervernreglene og skal behandles som fortrolige. Dette samsvarer i stor grad med gjeldende forordning artikkel 13. Ved bruk og offentliggjøring av opplysningene skal det tas hensyn til fysiske og juridiske personers forretningshemmeligheter.

Bruk av bevismateriale og undersøkelsesresultater reguleres i artikkel 34.

Den elektroniske databasen reguleres i artikkel 35. Databasen brukes for all kommunikasjon mellom håndhevingsorganene, de sentrale kontaktpunktene og Kommisjonen. Ved innlemmelse i EØS-avtalen vil dette også gjelde EFTAs overvåkningsorgan (ESA), se punkt 17.3.

Artikkel 36 regulerer avkall på tilbakebetaling av utgifter. Hovedregelen er at medlemsstatene skal gi avkall på alle krav om tilbakebetalinger av utgifter som påløper i forbindelse med anvendelsen av forordningen.

Medlemsstatene skal innen 17. januar 2020 og deretter hvert annet år utveksle opplysninger, med hverandre og med Kommisjonen, om sine prioriteringer for håndhevingen i forbindelse med anvendelsen av forordningen, jf. artikkel 37. Vesentlige endringer i prioriteringene skal også formidles.

16.4 Utveksling av informasjon mellom myndighetene

Forordningen legger opp til en omfattende utveksling av informasjon mellom myndighetene som ledd i saksbehandlingen i de berørte medlemsstatene, se punkt 16.3. For eksempel kan et håndhevingsorgan be et håndhevingsorgan i en annen medlemsstat om opplysninger for å fastslå om en overtredelse har funnet eller finner sted, og for å stanse overtredelsen, jf. artikkel 11. Håndhevingsorganet skal også underrette Kommisjonen, andre håndhevingsorganer og sentrale kontaktorganer ved å utstede et varsel dersom det er rimelig grunn til mistanke om overtredelser av forbrukervernreglene som kan påvirke forbrukerne i andre medlemsstater, jf. artikkel 26 nr. 1. Varselet skal inneholde opplysninger om den mistenkte overtredelsen, jf. artikkel 26 nr. 3. Dette omfatter blant annet en beskrivelse av handlingen eller unnlatelsen, hvilket produkt eller tjeneste som eventuelt berøres av overtredelsen og identiteten til næringsdrivende som er ansvarlig eller mistenkes å være ansvarlig for overtredelsen, dersom disse opplysningene er kjent.

Informasjon som utveksles skal lagres i databasen som opprettes i forbindelse med forordningen, jf. artikkel 35 og fortalepunkt 44. Databasen skal være direkte tilgjengelig for håndhevingsorganene, sentrale kontaktorganer, Kommisjonen, og ESA.

I norsk rett er opplysninger om noen personlige forhold og forretningshemmeligheter underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13. Slike opplysninger skal dermed unntas fra offentlighet, jf. offentleglova § 13. I sin høringsuttalelse stiller Forbrukertilsynet spørsmål ved forholdet mellom forordningen og lovbestemt taushetsplikt. Forbrukertilsynet viser til konkurranseloven § 7 som gir Konkurransetilsynet mulighet til å gi fremmede stater og organisasjoner opplysninger som er nødvendige for å fremme konkurranseregler uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Tilsynet mener det bør vurderes å ta inn en lignende bestemmelse i norsk rett.

Etter Barne- og familiedepartementets vurdering forutsetter samarbeidsreglene i forordningen at også taushetsbelagte opplysninger utveksles, dersom dette er nødvendig for et effektivt samarbeid mellom håndhevingsorganene om å undersøke og stanse overtredelser. Etter departementets vurdering gir samarbeidsreglene i forordningen håndhevingsorganene tilstrekkelig hjemmel til å utveksle slike opplysninger. Ved inkorporasjon i markedsføringsloven § 47 vil forordningen gjelde som norsk rett, og ved motstrid gå foran offentleglova og forvaltningslovens generelle regler om taushetsbelagte opplysninger, jf. EØS-loven § 2. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig med en bestemmelse tilsvarende konkurranseloven § 7.

Utveksling av opplysninger mellom myndighetene reiser også spørsmål etter personopplysningslovens bestemmelser. Personopplysningsloven inkorporerer personvernforordningen i norsk rett, jf. § 1. Utveksling av informasjon som inneholder personopplysninger krever hjemmel i personvernforordningen artikkel 6. Etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e vil utøvelse av offentlig myndighet som myndigheten er pålagt gi grunnlag for behandling av personopplysninger. For at artikkel 6 nr. 1 bokstav e skal få anvendelse som behandlingsgrunnlag, må det i tillegg foreligge et supplerende rettsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 3. Et slikt supplerende rettsgrunnlag må følge av Unionsretten eller nasjonal rett.

Etter departementets vurdering pålegger CPC-forordningens samarbeidsregler håndhevingsorganene å utveksle opplysninger, herunder personopplysninger, dersom dette er nødvendig for et effektivt samarbeid. Ved inkorporasjon i markedsføringsloven § 47 vil forordningen gjelde som norsk rett og norske håndhevingsorganer plikter dermed å overholde forordningen. Dermed kan personopplysninger, lovlig gis til utenlandske håndhevingsmyndigheter når vilkårene i forordningen er oppfylt. Etter departementets vurdering vil CPC-forordningens samarbeidsregler gjennomført i nasjonal rett utgjøre det supplerende rettsgrunnlaget.

16.5 Bruk og offentliggjøring av opplysninger

For å sikre en fortrolig behandling av opplysningene som utveksles, er det i forordningen tatt inn en egen bestemmelse om konfidensialitet, jf. artikkel 33. Ifølge bestemmelsen skal opplysningene som er samlet inn eller oversendt til håndhevingsorganene og Kommisjonen brukes bare for å sikre overholdelse av forbrukervernreglene og skal behandles som fortrolige. Før opplysningene brukes eller offentliggjøres må blant annet forretningshemmeligheter vurderes og tas hensyn til, jf. også fortalepunkt 31. Konfidensialitetsbestemmelsen utdypes i fortalepunkt 41: Håndhevingsorganene bør bare gi slike opplysninger når det er hensiktsmessig og nødvendig, i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet.

Forbrukertilsynet bemerker i sin høringsuttalelse at det kan være grunn til å vurdere om forordningen artikkel 33 nødvendiggjør endringer i norsk rett. I følge tilsynet kan offentliggjøring av dokumenter potensielt komme i konflikt med artikkel 33 i forordningen, samt skape praktiske utfordringer for samarbeidet.

Forbrukertilsynet peker også på at mange land har forskjellige rammer for innsyn i dokumenter i saker som ikke er avsluttet. Tilsynet anbefaler at man vurderer å ta inn en lignende lovbestemmelse som i den svenske offentlighets- och sekretesslagen, hvor man har valgt å ta inn eksplisitte regler om hvilke krav til offentlighet som gjelder i grenseoverskridende saker som behandles etter blant annet CPC-forordningen.

Forordningen artikkel 33 viderefører i stor grad artikkel 13 nr. 3 i gjeldende forordning. Ved gjennomføringen av gjeldende forordning ble forholdet til daværende offentlighetslov av 1970 grundig diskutert, se Ot.prp. nr. 102 (2005–2006) punkt 3.6.3. Der ble det lagt til grunn at det kan tenkes tilfeller hvor det ikke vil være samsvar mellom forordningen og offentlighetsloven. Ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen vil Norge være folkerettslig forpliktet til å unnta opplysninger fra offentlighet dersom dette følger av forordningen. Dokumenter som inneholder slike opplysninger ville dermed kunne unntas etter daværende offentlighetslov § 6 første ledd nr. 1. Denne bestemmelsen omhandlet opplysninger som, om de ble kjent, ville kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar eller forholdet til fremmede makter eller internasjonale organisasjoner. Bestemmelsen er erstattet av en ny bestemmelse i offentleglova av 2006.

Etter Barne- og familiedepartementets vurdering vil vurderingen som ble foretatt ved gjennomføringen av gjeldende forordning også gjelde ved gjennomføringen av ny forordning. Av offentleglova § 20 første ledd bokstav a fremgår det at det kan gjøres unntak fra innsyn i opplysninger når det er nødvendig av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, dersom det følger av folkerettslige regler at Norge har plikt til å nekte innsyn i opplysningene. Etter departementets syn vil Norge ved innlemmelse av ny forordning i EØS-avtalen, være folkerettslig forpliktet til å nekte innsyn i eller offentliggjøre opplysninger, dersom dette strider mot artikkel 33 i forordningen. Forordningen foreslås gjennomført i markedsføringsloven ved inkorporasjon, jf. punkt 3.1 og forslag til markedsføringsloven § 47. Dette innebærer en ordrett gjengivelse av forordningens innhold i norsk rett, og som ved motstrid med øvrige regler vil gis forrang, jf. EØS-loven § 2. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en egen bestemmelse med eksplisitte regler om hvilke krav til offentlighet som gjelder etter forordningen.

Hvorvidt opplysningene kan offentliggjøres i overensstemmelse med forordningen må vurderes konkret av håndhevingsorganene i hvert enkelt tilfelle. Departementet understreker at opplysninger som nevnt i artikkel 33 ikke må frigis i større grad enn nødvendig. Det er klart nedfelt i forordningen at hovedregelen er fortrolighet og at unntaket er offentlighet.

Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å foreta endringer i norsk rett.

16.6 Særlig om Kommisjonens rolle

Kommisjonen har en rolle både i ny og gjeldende forordning. I gjeldende forordning skal Kommisjonen holdes underrettet om blant annet samordning av markedstilsyn, håndheving- og forvaltningssamarbeid, jf. henholdsvis artikkel 9 nr. 3, artikkel 16 nr. 1 og artikkel 17 nr. 1. Kommisjonen skal også underrettes om hvilke håndhevingstiltak som er truffet som resultat av en anmodning om gjensidig bistand, jf. artikkel 8 nr. 6. Dersom det er uenigheter mellom et anmodende og et anmodet håndhevingsorgan, kan håndhevingsorganene be om at Kommisjonen avgir uttalelse, jf. artikkel 8 nr. 5 og artikkel 15 nr. 5.

Kommisjonen har fått en mer sentral rolle i ny forordning. I tillegg til en videreføring av rollen i gjeldende forordning, kan Kommisjonen avgi uttalelser på eget initiativ dersom håndhevingsorganene ikke blir enige om en sak etter ny forordning, jf. artikkel 14 nr. 4. Slike uttalelser er, etter Barne- og familiedepartementets vurdering, rådgivende.

Kommisjonen skal koordinere samarbeidet mellom håndhevingsorganene og fellesaksjoner ved overtredelser som berører forbrukere i minst to tredeler av de medlemsstatene som samlet har minst to tredeler av Unionens befolkning, jf. artikkel 17 nr. 4 og artikkel 3 nr. 4. Kommisjonen skal altså koordinere i de mest utbredte overtredelsene. Den kan også koordinere ved overtredelser som berører minst to andre medlemsstater enn den medlemstaten hvor overtredelsen fant sted eller den næringsdrivende er etablert (utbredte overtredelser), dersom håndhevingsorganene ikke klarer å bli enige om koordinator, jf. artikkel 17. nr. 2 og artikkel 3 nr. 3. Kommisjonen skal også samordne kontrollaksjoner for å påvise overholdelse eller overtredelse av forbrukervernreglene, jf. artikkel 29 nr. 1 og nr. 2. I tillegg skal Kommisjonen overvåke hvordan ordningen for gjensidig bistand fungerer, og kan, der det er hensiktsmessig, utstede retningslinjer og gi råd til medlemsstatene, jf. artikkel 14 nr. 5 og 6.

Ny forordning skal gjøre Kommisjonen bedre i stand til å samordne og overvåke hvordan ordningen for gjensidig bistand fungerer, utstede retningslinjer, gi anbefalinger og avgi uttalelser til medlemsstatene når problemer oppstår. Ny forordning skal også gjøre Kommisjonen bedre i stand til effektivt og raskt å bistå håndhevingsorganene med å løse tvister om fortolkningen av deres forpliktelser. Dette følger av fortalepunkt 23.

Ny forordning legger også opp til et tettere samarbeid mellom medlemsstatene og Kommisjonen for å hindre omfattende overtredelser. Kommisjonen skal derfor underrette håndhevingsorganene dersom den har mistanke om eventuelle overtredelser, jf. artikkel 17 nr. 3 og fortalepunkt 29.

Som i gjeldende forordning, skal Kommisjonen være assistert av en komité, jf. artikkel 38 nr. 1.

16.7 Norsk oppnevning av eksterne varslere

Hver medlemsstat skal oppnevne eksterne aktører som gis myndighet til å varsle håndhevingsorganene i de berørte medlemsstater og Kommisjonen om mistanke om overtredelser av forbrukervernreglene, jf. artikkel 27 nr. 1. Eksterne varslere kan være utpekte organer, europeiske forbrukersentre, forbrukerorganisasjoner og -sammenslutninger og eventuelt bransjeorganisasjoner, som har den nødvendige sakskompetansen. Hver medlemsstat skal underrette Kommisjonen om hvilke aktører som gis myndighet til å utstede et eksternt varsel.

Barne- og familiedepartementet foreslår at det inntas en forskriftshjemmel i markedsføringsloven som gir departementet kompetanse til å gi forbruker- og bransjeorganisasjoner, og andre som har den nødvendige sakskompetansen, myndighet til å varsle om overtredelser, jf artikkel 27 nr. 1.

Se forslag til markedsføringsloven § 47 annet ledd.

Til dokumentets forside