Prop. 8 LS (2019–2020)

Endringer i markedsføringsloven mv. (gjennomføring av forordning (EU) 2017/2394 om forbrukervernsamarbeid) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 172/2019 av 14. juni 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/2394

Til innholdsfortegnelse

19 Merknader til de enkelte paragrafene

19.1 Til endringene i markedsføringsloven

Til § 34

Paragrafens innhold er utvidet og presisert, og paragrafen har derfor fått ny overskrift som harmonerer bedre med innholdet.

I første ledd første punktum er det foretatt en språklig justering som ikke er ment å innebære en realitetsendring. Tredje punktum er nytt og viderefører adgangen i gjeldende annet ledd til å kreve informasjon utlevert. Et pålegg om å utlevere informasjon eller bærere av informasjon vil for eksempel kunne være relevant under en stedlig kontroll etter annet ledd.

Annet ledd har fått en ny utforming, og viderefører gjeldende annet ledds adgang til å foreta stedlige kontroller. Adgangen til å kreve informasjon utlevert og foreta beslag er flyttet og utdypet i henholdsvis første og tredje ledd. Første punktum tydeliggjør at Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan gjennomføre stedlige kontroller og hva som kan undersøkes under kontrollen. Den stedlige kontrollen avgrenses til lokaler, grunn etc. som benyttes i «næringsvirksomhet». Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan derfor ikke undersøke eiendommer og transportmidler som kun brukes privat av den næringsdrivende, for eksempel privat bolig. Hva som brukes i «næringsvirksomhet» må vurderes konkret. Annet punktum angir hvem som kan pålegges å bistå Forbrukertilsynet og Markedsrådet under den stedlige kontrollen. Ordlyden omfatter også myndighet til å kreve at representanter for eller ansatte hos den næringsdrivende avgir forklaringer om forhold, opplysninger, data eller dokumenter under kontrollen. Svarene skal kunne registreres. Bestemmelsen må tolkes i lys av forordning (EU) 2017/2394 om samarbeid mellom nasjonale myndigheter med ansvar for håndheving av forbrukervernlovgivning som er inkorporert i norsk rett ved § 47 første ledd. Tredje punktum viderefører gjeldende annet ledd annet punktum. Det er kun gjort språklige justeringer.

Tredje leddførste punktum synliggjør at Forbrukertilsynet og Markedsrådet selv kan beslaglegge gjenstander og dokumenter. Dette gjelder uavhengig av form eller format på opplysningene og uavhengig av lagringsmedium eller lagringssted. Endringene er ment som presiseringer av hva som følger av gjeldende annet ledd, og innebærer ingen materiell endring. «[V]areprøver eller annet» er tatt ut av bestemmelsen da det anses dekket opp av begrepet «gjenstander», og er ikke ment å innebære en realitetsendring. For øvrig er det gjort språklige justeringer. Beslaget kan kun opprettholdes så lenge og i det omfanget det er nødvendig, jf. annet punktum.

Fjerde ledd viderefører gjeldende tredje ledd. I første punktum er «gransking og besiktigelse» erstattet med «stedlig kontroll og beslag», som følge av at ordlyden i annet og tredje ledd er justert. I annet punktum gjøres det unntak fra taushetsplikten som følger av straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum om tjeneste eller arbeid for stat og kommune. Endringen medfører at Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan kreve relevante opplysninger og dokumenter fra andre tilsynsorganer, selv om dette er taushetsbelagte opplysninger etter straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum. Opplysningene må være relevante for å kunne fastslå om en overtredelse har funnet sted, eller for å innhente nærmere opplysninger om en slik overtredelse. Kravet om at opplysningene må være relevante vil snevre inn hvem Forbrukertilsynet kan kreve opplysninger fra. Etter departementets vurdering vil det først og fremst være aktuelt å kreve opplysninger fra andre tilsynsorganer. Utleveringen av opplysningene må skje i overensstemmelse med lov av 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), som gjennomfører personvernforordningen i norsk rett. Det vises til omtale i punkt 6.3.4. For øvrig er det gjort språklige justeringer. Tredje punktum er endret slik at tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller –tjeneste kan pålegges å gi opplysninger om antall markedsføringshenvendelser ved elektroniske kommunikasjonsmetoder, selv om dette er taushetsbelagte opplysninger etter straffeprosessloven § 118 første ledd annet punktum. Dette skal gjøre det mulig for Forbrukertilsynet å sikkert fastslå for eksempel mengden SMS eller e-post som en næringsdrivende har sendt forbrukere i strid med markedsføringslovens bestemmelser. To vilkår må være oppfylt for at Forbrukertilsynet kan kreve slike opplysninger: det må foreligge en mistanke om en overtredelse av forbrukervernreglene, og særlige hensyn må gjøre det nødvendig. Av sistnevnte vilkår følger det at informasjonen om antall markedsføringshenvendelser ikke kan skaffes på annen måte. Det vises til merknader til § 34 i Prop. 93 L (2016–2017) for en nærmere beskrivelse av vilkårene.

Femte ledd er nytt. Første punktum hjemler at Forbrukertilsynet kan kjøpe varer og tjenester som testkjøp, med skjult identitet. Med skjult identitet menes en annen identitet enn Forbrukertilsynets. Det trenger ikke å være en falsk identitet. Testkjøp kan benyttes til å avdekke brudd på forbrukervernreglene. I dette ligger det ikke et krav om konkret mistanke om et lovbrudd. Annet punktum hjemler at Forbrukertilsynet kan kreve tilbake innbetalte beløp for testkjøpet. Dette forutsetter at varen kan leveres tilbake, eller at tjenesten kan tilbakeføres helt eller delvis. Det er presisert i bestemmelsen at Forbrukertilsynet også kan kreve betalingskrav ettergitt. Med dette siktes det til tilfeller der betaling ikke er belastet, for eksempel hvor den næringsdrivende har utstedt en faktura eller det er gjort kjøp med kredittkort. Om og eventuelt hvor mye som kan kreves tilbake beror på en konkret vurdering. Ved varekjøp skal det blant annet legges vekt på om næringsdrivende kan selge varen videre, eventuelt om den må selges videre til redusert pris på grunn av Forbrukertilsynets undersøkelse av varen. Ved kjøp av tjenester vil vurderingen være om den næringsdrivende har hatt kostnader av betydning ved leveringen av disse tjenestene, slik at bare en forholdsmessig del av det innbetalte beløpet tilbakebetales.

Se generelle merknader punkt 6.3.4, 7.3.4 og 8.3.4.

Til § 36

Annet ledd første punktum er endret for å bringe lovbestemmelsen i samsvar med Forbrukertilsynets myndighet til å innhente skriftlige bekreftelser i praksis. «Kreve» er derfor erstattet med «innhente», slik at det synliggjøres at skriftlig bekreftelse baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivendes side. Med «innhente» omfattes også tilfeller der Forbrukertilsynet mottar en skriftlig bekreftelse på den næringsdrivendes initiativ. Virkningen av å ikke gi en skriftlig bekreftelse vil være at det ikke er oppnådd en frivillig ordning, jf. § 36 første ledd. Annet punktum gir Forbrukertilsynet hjemmel til å forsøke å få en skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til forbrukere som berøres av en overtredelse som næringsdrivende har ansvar for. Med «innhente» omfattes også tilfeller der Forbrukertilsynet mottar en skriftlig bekreftelse på den næringsdrivendes initiativ. Med «avhjelpende tiltak» menes for eksempel prisavslag, tilbakebetaling, reparasjon og heving. Ordlyden omfatter imidlertid mer enn kun misligholdsbeføyelser. Et konkret eksempel på et annet tiltak er resultatet av forhandlingen i Canal Digital-saken der kunder fikk tilbud om andre tv-kanaler samt et abonnement på en digital strømmetjeneste som kompensasjon for at de hadde mistet mange tv-kanaler som følge av brudd i forhandlingene mellom Canal Digital og Discovery Networks. En skriftlig bekreftelse forutsetter at næringsdrivende og Forbrukertilsynet er blitt enige om passende avhjelpende tiltak. Forbrukertilsynet kan ikke kreve at næringsdrivende går i dialog med tilsynet om passende avhjelpende tiltak. Dersom næringsdrivende gir Forbrukertilsynet en skriftlig bekreftelse på at de skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, skal Forbrukertilsynet fastsette tvangsmulkt etter markedsføringsloven § 41, som skal betales dersom næringsdrivende ikke etterlever det som følger av bekreftelsen.

De avhjelpende tiltakene avskjærer ikke forbrukernes rett til å kreve erstatning eller andre misligholdsbeføyelser som avhjelp og heving via det utenrettslige tvisteløsningssystemet, forliksråd eller domstolene i samsvar med gjeldende norsk rett for øvrig. De avhjelpende tiltakene kan etter departementets syn imidlertid tas med i den konkrete vurderingen av et slikt krav.

Se generelle merknader punkt 10.3.4.

Til § 39

Som følge av at paragrafen om forbudsvedtak og bestemmelsen om påbudsvedtak i henholdsvis § 40 og § 41 er slått sammen i ny § 40 gjøres det justeringer i § 39 første ledd første punktum bokstav a. Gjeldende bokstav c og bokstav d blir ny bokstav b og c. Samtidig endres henvisningene som følge av at bestemmelsen om tvangsmulkt i § 42 og bestemmelsen om overtredelsesgebyr i § 43, er flyttet til henholdsvis § 41 og § 42. Annet punktum viderefører gjeldende fjerde ledd, med enkelte språklige justeringer.

Annet ledd er nytt og gir Forbrukertilsynet hjemmel til å fatte påbuds- eller forbudsvedtak med midlertidig virkning. Etter første punktum må to vilkår være oppfylt for å kunne fatte midlertidige vedtak. Det må for det første være rimelig grunn til å anta at det foreligger brudd på bestemmelsene som Forbrukertilsynet håndhever etter markedsføringsloven § 35. Det vil si at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. For det andre må det foreligge en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. At det må foreligge en risiko for «alvorlig skade» på forbrukernes kollektive interesser tilsier en høy terskel for når tilsynet kan treffe et midlertidig vedtak. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en risiko for skade, den må være alvorlig. Det vises til at prinsippet om forholdsmessighet gjelder, det vil si at risikoen for alvorlig skade på den kollektive forbrukerinteressen skal ses opp mot hvilke skader eller ulemper vedtaket kan medføre for den næringsdrivende. Adgangen til å fatte vedtak med midlertidig virkning må tolkes i lys av forordning (EU) 2017/2394 som er inkorporert i norsk rett ved § 47 første ledd. Det vises til generelle merknader punkt 9.2 vedrørende dette. Forholdsmessigheten må vurderes opp mot vedtakets innhold og varighet. Et midlertidig vedtak anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om enkeltvedtak vil derfor komme til anvendelse, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd. Etter annet punktum kan varigheten av et vedtak med midlertidig virkning ikke overstige tre uker. Bestemmelsen fastsetter ikke virkningstidspunktet for det midlertidige vedtaket. Det må derfor fastsettes av Forbrukertilsynet i vedtaket. Et vedtak med midlertidig virkning skal ikke vare lenger enn hva som er nødvendig. Hva som er nødvendig varighet beror på en avveining av behovet for å stanse en praksis, Forbrukertilsynets saksbehandling, og hvilke ulemper dette kan medføre for den næringsdrivende. Varigheten skal fremgå av vedtaket. Etter tredjepunktum kan et vedtak med midlertidig virkning fornyes dersom mistanken om overtredelsen består og det fremdeles er risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. En fornyelse av det midlertidige vedtaket vil utgjøre et nytt enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. For å sikre at midlertidige vedtak overholdes skal det fastsettes en tvangsmulkt til det midlertidige vedtaket, jf. § 41 sammenholdt med § 39 første og annet ledd.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende annet ledd. I første punktum er det tatt inn en henvisning til første og annet ledd for å synliggjøre at både endelige forvaltningsvedtak etter § 39 første ledd og midlertidige vedtak etter § 39 annet ledd kan rettes mot medvirkere.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende tredje ledd.

Se generelle merknader punkt 9.3.4.

Til § 40

Paragrafen tilsvarer gjeldende § 40 og § 41. Første punktum angir at Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan nedlegge forbud og gi påbud for å sikre at forbrukervernreglene overholdes. Til forskjell fra gjeldende § 41 knyttes ikke ny påbudshjemmel opp til et forbudsvedtak. Det medfører at Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan gi de påbud de finner nødvendig, for eksempel der den næringsdrivende har brutt en opplysningsplikt. Annet punktum viderefører gjeldende § 40 første ledd annet punktum uten realitetsendringer.

Se generelle merknader punkt 12.3.4.

Til § 41

Paragrafen tilsvarer gjeldende § 42. Som følge av at gjeldende § 40 og § 41 er slått sammen i en ny § 40 om forbuds- og påbudsvedtak, er henvisningen i første ledd første punktum endret. Henvisningen til § 40 omfatter både endelige vedtak og vedtak med midlertidig virkning, jf. § 39 første og annet ledd. Første punktum angir også at det skal fastsettes en tvangsmulkt ved brudd på næringsdrivendes skriftlige bekreftelser, jf. § 36 annet ledd. Dette omfatter både skriftlige bekreftelser på at det ulovlige forholdet skal opphøre og skriftlige bekreftelser om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette tvangsmulkt før overtredelse av den skriftlige bekreftelsen har funnet sted (forhåndsfastsatt tvangsmulkt).

Tredje ledd er endret ved at henvisningen til § 34 er presisert til å gjelde første ledd. Det vil si både manglende overholdelse av opplysningsplikten og pålegg om å utlevere informasjon. Det er for øvrig gjort språklige justeringer. Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette tvangsmulkt før det er klart at pålegget ikke etterkommes (forhåndsfastsatt tvangsmulkt).

Se generelle merknader punkt 14.3.3.

Til § 42

I første ledd første punktum er det foretatt en mindre språklig justering som ikke er ment å innebære en realitetsendring. Annet punktum er nytt og gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr dersom den næringsdrivende eller dens representanter og ansatte motsetter seg stedlig kontroll og nekter å samarbeide. Overtredelsesgebyret skal rettes mot den næringsdrivende, ikke dens representanter eller ansatte. Dersom representanter for eller ansatte hos den næringsdrivende nekter å utlevere informasjon eller bærere av slik informasjon under den stedlige kontrollen, kan også tvangsmulkt etter § 41 tredje ledd anvendes.

Se generelle merknader punkt 14.3.3.

Til § 43

Første ledd gir retten, det vil si domstolen, myndighet til å kreve at digitalt innhold fjernes, at forbrukerne får se en advarsel på en nettside, app eller et annet nettbasert grensesnitt, at tilgangen til et nettbasert grensesnitt fjernes eller begrenses, eller at et domenenavn suspenderes, slettes eller omregistreres. Med «nettbasert grensesnitt» menes enhver programvare, blant annet et nettsted, en del av et nettsted eller et program, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere tilgang til den næringsdrivendes varer eller tjenester. Pålegg kan kun gis dersom det ikke finnes andre effektive midler tilgjengelig for å stanse en overtredelse av bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med. Forbrukertilsynet, som tilsynsmyndighet, skal altså ha prøvd eller vurdert andre måter å stanse overtredelsen på. Et annet vilkår for å gi pålegg etter denne bestemmelsen, er at det foreligger en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Terskelen for å bruke denne myndigheten er dermed høy. Overtredelsens grovhet, omfang og virkning er relevante vurderingsmomenter. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. Vilkåret er utledet fra forordning (EU) 2017/2394 som er inkorporert i norsk rett ved § 47 første ledd, og må derfor tolkes i lys av denne. Det nærmere innholdet i vilkåret må klargjøres gjennom rettspraksis, både nasjonalt og innenfor EU/EØS. Det vises til nærmere omtale av vilkårene i generelle merknader punkt 13.7. Grunnvilkårene i tvisteloven § 34-1 første ledd om midlertidig forføyning vil gjelde parallelt, men vil ikke stenge for at myndigheten kan benyttes dersom vilkårene i § 43 første ledd er oppfylt. For nærmere omtale av forholdet til tvisteloven vises det til merknad til § 43 a.

Bokstav a til d angir hvilke aktører som kan gjennomføre de ulike tekniske tiltakene. Bokstav a omfatter vertstjenesteleverandører og enhver som eier et nettbasert grensesnitt. Disse aktørene har tilgang til det lovstridige innholdet og vil derfor kunne fjerne det eller sette inn en advarsel til forbrukerne om at det nettbaserte grensesnittet gir tilgang til lovstridig innhold. Med «vertstjenesteleverandør» menes en som tilbyr lagring av innhold på sine servere. Bokstav b omfatter internettilbydere. «Begrense tilgangen» til et nettbasert grensesnitt tar sikte på ulike former for å vanskeliggjøre tilgangen til lovstridig innhold, for eksempel gjennom blokkering. For en omtale av forskjellige blokkeringsmetoder, se generelle merknader punkt 13.4.2. Bokstav c omfatter vertstjenesteleverandører. Med «fjerne, deaktivere eller begrense tilgangen» menes for eksempel å fjerne et nettbasert grensesnitt midlertidig eller permanent fra internett. Begrepsbruken i bokstav d er tilpasset begrepsbruken i forskrift av 1. august 2003 nr. 990 om domenenavn under norske landkodetoppdomener, og retter seg mot registerenhet for toppdomener og domeneregistrarer. Et pålegg om å slette, suspendere eller omregistrere et domenenavn under det norske landkodetoppdomenet.no, skal rettes mot registerenheten, ikke domeneregistraren. Domeneregistrar er nevnt i bestemmelsen ettersom det ikke kan utelukkes at registraren vil kunne ha en rolle i å slette, suspendere eller omregistrere domenenavn under internasjonale toppdomener. Å suspendere et domenenavn er ikke nevnt i forordning (EU) 2017/2394 artikkel 9 nr. 4 bokstav g, som bestemmelsen er ment å gjennomføre. «[S]uspendere» er likevel tatt med ettersom dette vil være et mindre inngripende tiltak enn å slette et domenenavn. Suspensjon innebærer at domenet slutter å virke, men abonnementet er fortsatt registrert på abonnenten. Med «fullt kvalifisert domenenavn» menes alle delene av domenenavnet, som minst består av et organisasjonsnivå (for eksempel «regjeringen» i domenenavnet «regjering.no») og et toppnivå («.no» i domenenavnet «regjeringen.no»).

Forbrukertilsynet gis myndighet til å begjære at retten pålegger aktørene angitt i bokstav a til d å gjennomføre tekniske tiltak. Dette skal forstås slik at det er Forbrukertilsynet som er innehaver av den prosessuelle handleevnen på vegne av staten.

Annet ledd fastsetter at det må foretas en bred interesseavveining av om myndigheten til å gi pålegg etter første ledd skal benyttes. Bestemmelsen tar sikte på en forholdsmessighetsvurdering hvor det tas hensyn til alle interessene som gjør seg gjeldende i den konkrete saken. Det skal blant annet legges vekt på hensynet til informasjons- og ytringsfriheten. Det vil si at det må vurderes om et pålegg i den konkrete saken vil være i overensstemmelse med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Relevante momenter vil være om pålegget vil ramme lovlig innhold og hvor beskyttelsesverdig innholdet eventuelt er. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. Dette kan for eksempel være økonomiske interesser. Overtredelsens grovhet, omfang og virkninger vil blant annet være relevant, samt om overtredelsen særlig rammer sårbare forbrukergrupper. Med «saksøktes interesser» menes at det i vurderingen må tas i betraktning hvor inngripende et pålegg vil være i den konkrete saken, både overfor aktørene som skal gjennomføre pålegget, men også for den næringsdrivende som overtrer regelverket. Det vil her være relevant å se hen til om det kan være andre og mindre inngripende tiltak som effektivt kan stanse overtredelsen, men som Forbrukertilsynet ikke har anført i begjæringen. Hvilke momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om pålegg skal gis, er ikke uttømmende regulert. Det vil si at også andre hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken kan inngå i vurderingen. Det bør for eksempel legges vekt på om et pålegg i en konkret sak vil medføre uheldige skadevirkninger for andre. Bestemmelsen er ment å virke ved siden av tvisteloven § 34-1 annet ledd som angir at midlertidig forføyning ikke kan besluttes «dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet.» Bestemmelsen er i større grad enn tvisteloven § 34-1 annet ledd tilpasset sakstilfellene, og hvilke hensyn som vil kunne vektlegges i vurderingen. Tvisteloven § 34-1 annet ledd antas ikke å stenge for at pålegg gis dersom dette er forholdsmessig etter § 43 annet ledd. For nærmere omtale av forholdet til tvisteloven vises det til merknader til § 43 a.

Se generelle merknader punkt 13.4 til 13.9 samt punkt 13.10.3.

Til § 43 a

Paragrafen regulerer den nærmere behandlingsmåten for rettens pålegg etter § 43. Første leddførste punktum fastsetter at retten treffer pålegg etter § 43 etter reglene om midlertidig forføyning i tvisteloven kapittel 32 og 34. Det vil si at disse reglene gis anvendelse med mindre noe annet er fastsatt. Vilkårene for å beslutte midlertidig forføyning i tvisteloven § 34-1 første og annet ledd vil derfor gjelde parallelt med vilkårene oppstilt i § 43. Vilkårene antas imidlertid i stor grad å sammenfalle, se omtale i generelle merknader punkt 13.10.4.3. En midlertidig forføyning gjennomføres etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 II til VI, jf. tvisteloven § 34-4 første ledd første punktum. Det aktuelle er at retten pålegger aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak etter § 43 første ledd bokstav a til d, en løpende mulkt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd. Tvangsmulkt kan bare ilegges innenfor tvangsfullbyrdelseslovens virkeområde som blant annet begrenses av folkeretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4.

I annet punktum er det presisert at både den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd og den som skal gjennomføre et pålegg etter § 43 første ledd bokstav a til d får stilling som saksøkt. Med «den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd» menes den som overtrer bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd. Den midlertidige forføyningen vil rette seg mot den som overtrer regelverket, og samtidig gi aktørene nevnt i § 43 første ledd bokstav a til d en handleplikt til å gjennomføre tekniske tiltak. Både overtrederen og aktørene skal dermed gis stilling som saksøkt. Dette medfører at disse gis fulle partsrettigheter etter tvisteloven kapittel 32 og 34. At aktørene som skal gjennomføre et teknisk tiltak får stilling som saksøkt innebærer ingen form for bebreidelse. Aktørenes rolle i saken må dermed holdes adskilt fra rollen til den som overtrer regelverket. Bestemmelsen vil imidlertid sikre at også aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak gis anledning til å uttale seg i saken.

Annet ledd regulerer tvungent verneting og krav til begjæringen fra håndhevingsorganene. Første punktum fastsetter at begjæringen skal være skriftlig og fremsettes for Oslo byfogdembete som tvungent verneting. I motsetning til tvisteloven § 32-5 første ledd kan begjæringen ikke fremsettes muntlig for retten. Reglene om prosesskriv i tvisteloven kapittel 12 skal gjelde. Etter annet punktum skal alle partene i saken angis. «[A]lle partene» vil etter bestemmelsens første ledd omfatte saksøkeren, aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak og den som overtrer regelverket dersom vedkommende er kjent. Hver enkelt aktør som skal gjennomføre tekniske tiltak, skal navngis. Det vil si at dersom det for eksempel anføres at internettilbyderne må gjennomføre tekniske tiltak etter § 43 første ledd bokstav b, må samtlige internettilbydere navngis. Begjæringen skal redegjøre for de grunner den bygger på, jf. tredje punktum. Det vil si hvorfor Forbrukertilsynet mener det er grunnlag for å pålegge aktørene å gjennomføre tekniske tiltak. Begjæringen skal angi faktum og Forbrukertilsynets vurderinger av hvorfor vilkårene for å bruke myndigheten må anses oppfylt. Fjerde punktum angir at dokumenter som påberopes og som saksøkeren er i besittelse av, skal følge med begjæringen. Dette er en «skal»-bestemmelse, i motsetning til tvisteloven § 32-5 tredje ledd som kun fastsetter at slike dokumenter «bør» følge med begjæringen. Dette skyldes behovet for å sikre at domstolene gis et tilstrekkelig solid grunnlag for å vurdere om en midlertidig forføyning skal besluttes.

Se generelle merknader punkt 13.10.2, 13.10.4, 13.10.5, 13.10.7 og 13.10.11.

Til § 43 b

Paragrafen regulerer rettens avgjørelse om midlertidig forføyning samt visse ankesituasjoner. Her er en særskilt regulering som i større grad er tilpasset partskonstellasjonen enn tvisteloven kapittel 32 og 34, nødvendig.

Utgangspunktet i tvisteloven er at retten beslutter en midlertidig forføyning etter at partene har vært innkalt til muntlig forhandling, jf. tvisteloven § 32-7 første ledd. Dermed vil alle partene, det vil si saksøkeren, den som overtrer regelverket og den som skal gjennomføre tekniske tiltak, gis anledning til å uttale seg før det treffes en avgjørelse. Dersom det er fare ved opphold kan retten beslutte en midlertidig forføyning uten muntlig forhandling, jf. § 32-7 annet ledd. Bestemmelsen antas å kunne anvendes der domstolen har tilstrekkelig grunnlag for å treffe avgjørelse uten muntlig forhandling og det foreligger et hasteelement. En avgjørelse om midlertidig forføyning treffes ved kjennelse, jf. tvisteloven § 32-7 første ledd første punktum, jf. § 19-1 annet ledd bokstav e.

Første leddførste punktum åpner for at retten kan beslutte midlertidig forføyning uten at den som overtrer regelverket er innkalt til muntlig forhandling, dersom vedkommende er ukjent eller har ukjent adresse. Bestemmelsen utgjør et unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 32-7 første ledd om at alle parter skal kalles inn til muntlig forhandling. Med «den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd» menes den som overtrer bestemmelser som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter § 35 første ledd.

At overtrederen er ukjent eller har ukjent adresse antas å være tilfelle i de fleste sakene hvor bruk av myndighet etter § 43 er aktuelt, se generelle merknader punkt 13.3. Forbrukertilsynet bør i begjæringen godtgjøre at overtrederen har ukjent identitet eller adresse og hva som er gjort for å bringe dette på det rene. Dette kan for eksempel være oppslag i relevante WHOIS-databaser. Dersom resultatet av søket viser at overtrederen eller overtrederens adresse er skjult, kan det normalt legges til grunn at overtrederen har ukjent identitet eller adresse.

Annet punktum angir at meddelelser fra retten til den som overtrer regelverket kan unnlates der retten beslutter midlertidig forføyning uten at den som overtrer regelverket er innkalt til muntlig forhandling. Bestemmelsen gjelder generelt for alle meddelelser som skal gis etter tvisteloven i forbindelse med en sak om midlertidig forføyning. At en beslutning om midlertidig forføyning treffes uten at den som overtrer regelverket er innkalt til muntlig forhandling gir vedkommende adgang til å kreve etterfølgende forhandlinger etter tvisteloven § 32-8, jf. tredje punktum. Dette gjelder selv om øvrige parter er innkalt til muntlige forhandlinger etter tvisteloven § 32-7 første ledd. Aktørene som anføres at skal gjennomføre tekniske tiltak etter § 43 første ledd bokstav a til d, skal etter tvisteloven § 32-7 første ledd innkalles til muntlig forhandling, selv om overtrederen er ukjent eller har ukjent adresse.

Annet ledd regulerer det særskilte forholdet mellom begjæring om etterfølgende muntlig forhandling og anke som kan oppstå grunnet partskonstellasjonen i sakene. Etter tvisteloven § 32-8 første ledd tredje punktum kan en beslutning om midlertidig forføyning ikke ankes av en part som kan kreve etterfølgende muntlig forhandling etter tvisteloven § 32-8 første ledd første punktum. Den som overtrer regelverket som ikke er kalt inn til muntlig forhandling før det besluttes en midlertidig forføyning, kan kreve etterfølgende muntlige forhandlinger etter tvisteloven § 32-8. Dette følger av § 43 b første ledd tredje punktum. Aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak skal kalles inn til muntlige forhandlinger før det besluttes midlertidig forføyning, jf. tvisteloven § 32-7 første ledd, med mindre det foreligger fare ved opphold etter tvisteloven § 32-7 annet ledd. Etter en muntlig forhandling kan aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak kun påanke beslutningen om midlertidig forføyning etter tvisteloven § 32-2, jf. § 29-8 første ledd, for å oppnå en endring i sin favør. Dersom den som overtrer regelverket begjærer etterfølgende muntlige forhandlinger før en ankesak om midlertidig forføyning er avgjort, angir første punktum at behandlingen av ankesaken skal stanses. Treffer retten en ny realitetsavgjørelse etter etterfølgende muntlige forhandlinger, vil ankesaken og avgjørelser i ankesaken som gjelder sakens realitet falle bort, jf. annetpunktum. Når retten har fattet en avgjørelse etter etterfølgende muntlige forhandlinger, kan avgjørelsen påankes, jf. tredjepunktum.

Se generelle merknader punkt 13.10.6, 13.10.7 og 13.10.9.

Til § 43 c

Paragrafen regulerer forholdet til tvisteloven nærmere. Etter § 43 a gis tvisteloven kapittel 32 og 34 anvendelse i sakene etter § 43. § 43 c gjør unntak fra enkelte bestemmelser i disse kapitlene.

Første ledd fastsetter ansvaret for sakskostnader for aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak etter § 43. Disse kan kun ilegges ansvar for saksøkerens sakskostnader dersom aktørene har anket rettens avgjørelse om midlertidig forføyning, og anken ikke fører frem, jf. første punktum. Det vil si at aktørene ikke vil ilegges ansvar for saksøkerens sakskostnader i første instans, som ellers er hovedregelen i tvisteloven kapittel 20, dersom saksøkerens krav fører frem. Det fremgår av tvisteloven § 32-2 at tvisteloven kapittel 20 gis anvendelse i saker om midlertidig forføyning. Annet punktum fastsetter at tvisteloven § 20-4 bokstav c likevel gjelder. Det vil si at aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak etter § 43, kan ilegges sakskostnader i første instans for kostnader som skyldes aktørenes forsømmelser. Tapet må stå i årsakssammenheng med forsømmelsen. Tvisteloven § 20-4 bokstav c åpner for å også kunne ta hensyn til forsømmelser før saksanlegget. Ettersom aktørenes handleplikt først inntrer ved rettens pålegg etter § 43 må ansvaret i disse sakene begrenses til å gjelde forsømmelser som aktøren foretar under rettens behandling av saken.

Annet ledd fastsetter at tvisteloven § 32-9 ikke gjelder for aktørene som skal gjennomføre tekniske tiltak. Tvisteloven § 32-9 regulerer adgang til å trekke inn hovedkravet til pådømmelse i en sak om midlertidig forføyning. Denne adgangen skal begrenses til håndhevingsorganet og den som overtrer regelverket etter § 43 første ledd.

Tredje ledd fastsetter at tvisteloven § 34-6 første ledd bokstav c ikke gjelder der håndhevingsorganet har fått medhold i kravet. § 34-6 første ledd bokstav c fastsetter at den midlertidige forføyningen faller bort uten opphevelse når kravet er avgjort ved rettskraftig dom. Dersom den næringsdrivende får medhold i kravet, faller den midlertidige forføyningen bort.

Se generelle merknader punkt 13.10.6, 13.10.10 og 13.10.12.

Til § 44

I tredje ledd er henvisningen til forordning (EF) nr. 2006/2004 om forbrukervernsamarbeid erstattet med en henvisning til forordning (EU) nr. 2017/2394 om forbrukervernsamarbeid.

Til § 47

I første ledd inkorporeres forordning (EU) 2017/2394 i norsk rett. Henvisningen til forordning (EU) 2006/2004 fjernes og erstattes av en henvisning til forordning (EU) 2017/2394.

Forordning (EU) 2017/2394 inneholder bestemmelser om hvordan håndhevingsorganene skal samarbeide ved grenseoverskridende overtredelser av forbrukervernregelverket som omfattes av forordningen. Gjennom henvisningen i første ledd vil disse samarbeidsreglene gjelde direkte for Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Medietilsynet, Sjøfartsdirektoratet, Statens jernbanetilsyn og Statens vegvesen sin håndheving av rettsaktene som omfattes av forordningen. Dette er rettsaker som gir forbrukerne rettigheter. Det vises til forordningens vedlegg 1 for hvilke rettsakter som omfattes av forordningen.

Forordning (EU) 2017/2394 inneholder også bestemmelser om hvilken undersøkelses- og håndhevingsmyndighet som nevnte håndhevingsorganer skal ha til å håndheve rettsaktene.

Forskriftshjemmelen i annet ledd gir departementet kompetanse til å oppnevne håndhevingsorganer som skal håndheve forbrukervernregler etter forordning (EU) 2017/2394 og sentralt kontaktorgan. Plikten til å oppnevne håndhevingsorganer og sentralt kontaktorgan fremgår av forordningen artikkel 5. Hvilke håndhevingsorganer som oppnevnes og ansvarsfordelingen mellom disse vil fremgå av forskrift. Hjemmelen gir også departementet forskriftskompetanse til å oppnevne eksterne varslere. Disse kan for eksempel være forbrukerorganisasjoner og bransjeorganisasjoner som innehar den nødvendige sakskompetansen, se forordningen artikkel 27.

19.2 Til endringene i tobakksskadeloven

Til § 35

Annet ledd endres ved at det tas inn at Helsedirektoratet kan «kreve utlevert og beslaglegge» dokumenter mv. Dette er en presisering av hva som følger av gjeldende bestemmelse, og innebærer ingen materiell endring. Opplysningene kan kreves utlevert og beslaglegges innenfor det nødvendige tidsrommet og i det omfanget det er nødvendig.

Se generelle merknader punkt 7.4.4.

Til § 36

I første ledd tredje punktum er det gjort en språklig justering ved at «kreve» er erstattet med «innhente», for å synliggjøre at en skriftlig bekreftelse baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivendes side.

Etter bestemmelsens annet ledd kan Helsedirektoratet fatte vedtak med midlertidig virkning. For å hindre risiko for ytterligere skade på forbrukernes interesser gis Helsedirektoratet adgang til å fatte et vedtak etter første ledd med midlertidig virkning dersom det foreligger en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Begrunnelsen for dette er at overtredelsen bør kunne stanses raskt og effektivt, særlig i det digitale miljøet. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. At det må foreligge en risiko for alvorlig skade på forbrukernes kollektive interesser, tilsier en høy terskel for når tilsynet kan treffe et vedtak om midlertidige tiltak. Det er videre et vilkår at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av bestemmelser som Helsedirektoratet fører tilsyn med etter tobakksskadeloven § 35. Det vil si at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. For øvrig vises det til merknadene til markedsføringsloven § 39 annet ledd og generelle merknader punkt 9.4.4.

Etter tredje leddførste punktum kan varigheten av et vedtak med midlertidig virkning ikke overstige tre uker fra virkningstidspunktet. Vedtaket skal ikke vare lenger enn hva som er nødvendig. Det skal følge av vedtaket hvor lenge et vedtak med midlertidig virkning skal gjelde. Etter annet punktum kan et vedtak med midlertidig virkning fornyes dersom mistanken om overtredelse består og det fremdeles er risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. En fornyelse av det midlertidige vedtaket vil utgjøre et nytt enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Til § 36 d

Bestemmelsen er ny og omfatter pålegg til tredjeparter om fjerning av digitalt nettinnhold. Bestemmelsen henviser til prosessreglene i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c som skal gjelde tilsvarende for saker om å fjerne digitalt nettinnhold etter tobakksskadeloven. Helsedirektoratet utøver partsstilling på vegne av staten. Det vises til merknader til markedsføringsloven § 43, og §§ 43 a til 43 c.

Til § 38 a

Bestemmelsen er ny og klargjør forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten, se for øvrig generelle merknader punkt 6.4.4.

19.3 Til endringene i alkoholloven

Til § 9-3

Første ledd annet punktum er endret ved at det tas inn at Helsedirektoratet ved stedlige kontroller kan «kreve utlevert og beslaglegge» dokumenter mv. Dette er en presisering av hva som følger av gjeldende bestemmelse, og innebærer ingen materiell endring. Opplysningene kan kreves utlevert og beslaglegges innenfor det nødvendige tidsrommet og i det omfanget det er nødvendig. Det er tatt inn i samme ledd tredje punktum en bestemmelse om hvor stedlige kontroller kan gjennomføres. Fjerde punktum regulerer hvem som plikter å gi Helsedirektoratet adgang. Den som plikter å gi Helsedirektoratet adgang til lokaler mv. skal være tilknyttet den virksomheten som skal undersøkes. Det vises for øvrig til merknader til markedsføringsloven § 34 annet ledd og generelle merknader punkt 7.4.4. Femte punktum gir Helsedirektoratet adgang til å anmode politiet om bistand til å gjennomføre kontrollen.

Tredje ledd er nytt og inntatt for å klargjøre forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten, se for øvrig generelle merknader punkt 6.4.4.

Til § 9-4

I første ledd tredje punktum er det gjort en språklig justering ved at «kreve» er erstattet med «innhente», for å synliggjøre at en skriftlig bekreftelse baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivendes side.

Det er tatt inn et nytt tredje ledd om fjerning av digitalt nettinnhold. Tredje ledd henviser til prosessreglene i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c som skal gjelde tilsvarende for saker om å fjerne digitalt nettinnhold etter alkoholloven. Helsedirektoratet utøver partsstilling på vegne av staten. Det vises til merknader til markedsføringsloven § 43, og §§ 43 a til 43 c.

Fjerde ledd fastsetter at det skal foretas en bred interesseavveining av om pålegg etter tredje ledd skal gis i det konkrete tilfellet. Pålegg etter tredje ledd må være forholdsmessig, og det skal blant annet tas hensyn til informasjons- og ytringsfriheten. Det vil si at det må vurderes om et pålegg i den konkrete saken vil være i overensstemmelse med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Relevante momenter vil være om pålegget vil ramme lovlig innhold og hvor beskyttelsesverdig innholdet eventuelt er. Øvrige hensyn som kan vektlegges i vurderingen er blant annet hensynet til folkehelse, risiko knyttet til enkeltindividers helse, krenkelsens alvorlighet og omfang og andre legitime tredjepartsinteresser. Det vises til merknader til markedsføringsloven § 43 annet ledd.

Etter femte ledd kan Helsedirektoratet fatte vedtak med midlertidig virkning. For å hindre risiko for ytterligere skade på forbrukernes interesser gis Helsedirektoratet adgang til å fatte et vedtak etter første ledd med midlertidig virkning dersom det foreligger en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Begrunnelsen for dette er at håndhevingsorganene raskt og effektivt bør kunne stanse overtredelser. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. At det må foreligge en risiko for «alvorlig skade» på forbrukernes kollektive interesser, tilsier en høy terskel for når tilsynet kan treffe et vedtak med midlertidig virkning. Det er videre et vilkår at det er rimelig grunn til å anta at det foreligger overtredelse av alkoholloven § 9-2. Det vil si at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. For øvrig vises det til merknadene til markedsføringsloven § 39 annet ledd og generelle merknader punkt 9.4.4.

Etter sjette ledd første punktum kan varigheten av et vedtak med midlertidig virkning ikke overstige tre uker fra virkningstidspunktet. Vedtaket skal ikke vare lenger enn hva som er nødvendig. Det skal følge av vedtaket hvor lenge et vedtak med midlertidig virkning skal gjelde. Etter annet punktum kan et vedtak med midlertidig virkning fornyes dersom mistanken om overtredelsen består og det fremdeles er risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. En fornyelse av det midlertidige vedtaket vil utgjøre et nytt enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

19.4 Til endringene i kringkastingsloven

Til § 2-12

Første ledd første punktum er endret ved at adgangen til å kreve skriftlig bekreftelse på at overtredelse av bestemmelser som nevnt i markedsføringsloven § 44 tredje ledd, skal opphøre, utvides til å også omfatte tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, i tillegg til kringkastere. Videre er ordet «kreve» erstattet med «innhente», for å synliggjøre at innhenting av bekreftelse er basert på frivillighet fra tilbyderen av medietjenesten.

Første ledd annet punktum er endret ved at Medietilsynets adgang til å forby kringkaster å sende innslag, hvis det foreligger en overtredelse i disse innslagene, utvides til også å omfatte tilbyder av audiovisuelle bestillingstjenester. Utvidelsen av virkeområdet til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester, er en følge av at AMT-direktivet i 2007 ble endret, slik at bestemmelsene i direktivet artikkel 9 til 11 også nå gjelder for slike tjenester. Det vises til generelle merknader punkt 12.8.4.

Nytt annet ledd gir Medietilsynet og Medieklagenemnda kompetanse til å fatte vedtak etter første ledd annet punktum med midlertidig virkning dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger brudd på bestemmelser som Medietilsynet fører tilsyn med etter markedsføringsloven § 47, og det foreligger risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. Beviskravet innebærer at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Tiltaket skal likevel være proporsjonalt og ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å nå målet om å stanse overtredelsen. Dette er særlig presisert i lovteksten. Det vises til generelle merknader punkt 9.8.4. En forutsetning for å benytte midlertidig tiltak er at tiltaket kun retter seg mot den ulovlige reklamen eller sponsoridentifikasjonen, og at tiltaket ikke omfatter redaksjonelt innhold. Når det gjelder varighet og fornyelse av midlertidige vedtak vises det til merknader til markedsføringsloven § 39 annet ledd. Gjeldende § 2-12 annet ledd oppheves.

Nytt tredje ledd første punktum gir domstolene, etter begjæring fra Medietilsynet, kompetanse til å beslutte inngrep i den digitale sfæren. Medietilsynet utøver partsstilling på vegne av staten i slike saker. I denne bestemmelsen gis retten myndighet til å kreve at digitalt innhold fjernes, at forbrukerne får se en advarsel på en nettside, app eller et annet nettbasert grensesnitt, og at tilgangen til et nettbasert grensesnitt stenges, m.m. Et slikt tiltak kan kun begjæres dersom det ikke finnes andre effektive midler tilgjengelig for å stanse eller forby overtredelsen. Medietilsynet skal altså ha prøvd eller vurdert andre måter å stanse overtredelsen på, slik at dette blir den siste utvei. I tillegg må det foreligge en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Terskelen for å bruke denne myndigheten er dermed høy, ettersom skaden må være alvorlig. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser.

Ifølge annetpunktum må det foretas en bred interesseavveining av om pålegg etter første punktum skal gis. Et pålegg etter første punktum må være forholdsmessig, blant annet med hensyn til informasjons- og ytringsfriheten. Det vises til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Eksempelvis innebærer dette for audiovisuelle medietjenester at retten normalt kun kan pålegge disse å fjerne eller begrense tilgangen til ulovlig reklame og ikke annet lovlig innhold. For øvrig vises det til merknader til markedsføringsloven § 43 annet ledd.

Nytt fjerdeledd gir prosessreglene i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c tilsvarende anvendelse ved saker om å fjerne digitalt nettinnhold etter tredje ledd. Det vises til merknader til disse bestemmelsene.

Nytt femte leddførste punktum presiserer at opplysningsplikten i § 2-11 går foran taushetsplikt som følger av lov, pålegg eller avtale. Etter annet punktum gjelder dette imidlertid ikke taushetsplikt som følger av straffeprosessloven §§ 117 til 120. Opplysningsplikten går likevel foran taushetsplikt som følger av straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum om tjeneste eller arbeid for stat og kommune. Endringen medfører at Medietilsynet kan kreve relevante opplysninger og dokumenter fra andre tilsynsorganer, selv om dette er taushetsbelagte opplysninger etter straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum. Opplysningene må være relevante for å kunne fastslå om en overtredelse har funnet sted, eller for å innhente nærmere opplysninger om en slik overtredelse. Kravet om at opplysningene må være relevante vil snevre inn hvem Medietilsynet kan kreve opplysninger fra. Etter departementets vurdering vil det først og fremst være aktuelt å kreve opplysninger fra andre tilsynsorganer. Utleveringen av opplysningene må dessuten skje i overensstemmelse med lov av 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), som gjennomfører personvernforordningen i norsk rett. I markedsføringsloven § 34 fjerde ledd tredje punktum er det presisert at Forbrukertilsynet kan innhente nærmere angitte opplysninger fra en tilbyder av elektroniske kommunikasjonsnett, selv om opplysningene er omfattet av straffeprosessloven § 118 første ledd annet punktum. Det vil etter departementets vurdering per i dag ikke være relevant for Medietilsynet å innhente slike opplysninger i tilsynet etter markedsføringsloven § 47, og det foreslås derfor ikke å lovfeste tilsvarende unntak i kringkastingsloven.

Sjette ledd viderefører gjeldende § 2-12 tredje ledd, med en rent språklig endring.

Syvende ledd tilsvarer gjeldende § 2-12 fjerde ledd og gir departementet myndighet til å gi forskrift om vedtak om forbud og midlertidige tiltak.

Til § 10-3

Det presiseres i første ledd at hjemmelen ikke åpner for å ilegge gebyr ved brudd på § 2-12. Utover dette er det foretatt enkelte rent språklige endringer.

19.5 Til endringene i legemiddelloven

Til § 19

I annet leddtredje punktum gis en ny fullmaktshjemmel som fastslår at det i forskrift kan gis bestemmelser om midlertidige tiltak. Midlertidige tiltak er hensiktsmessig når det gjelder å stanse eller inndra en konkret, ulovlig reklame.

Se generelle merknader punkt 9.5.4.

Til § 21 a

Denne paragrafen er ny.

Første ledd gir Statens legemiddelverk myndighet til å kreve at digitalt innhold fjernes, eller at tilgangen til det nettbaserte grensesnittet fjernes, deaktiveres m.m. Dette kan kun gjøres dersom det ikke finnes andre effektive midler tilgjengelig for å stanse eller forby overtredelsen. Legemiddelverket skal ha prøvd eller vurdert andre måter å stanse overtredelsen på, slik at dette blir en siste utvei. En annen forutsetning er at det foreligger en betydelig helserisiko, herunder akutt fare for liv og helse. Et pålegg til tredjeparter etter første ledd vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Forvaltningsloven kapittel IV til VI om enkeltvedtak vil derfor komme til anvendelse, jf. § 3 første ledd. Den som overtrer regelverket og tredjeparten som skal gjennomføre et teknisk tiltak anses som parter i saken etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Forhåndsvarsel kan unnlates dersom slik varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a og b.

Bokstava til d angir hvilke aktører som kan gjennomføre de ulike tekniske tiltakene. Det vises til merknad til markedsføringsloven § 43 samt generelle merknader punkt 13.4, for en nærmere omtale av disse.

Annet ledd fastsetter at det må foretas en bred interesseavveining av om myndigheten til å gi pålegg etter første ledd skal benyttes. Det skal blant annet legges vekt på hensynet til informasjons- og ytringsfriheten, og vurderes om et pålegg i den konkrete saken vil være i overensstemmelse med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Hvilke momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om myndigheten skal benyttes er ikke uttømmende regulert i bestemmelsen.

Tredje ledd gir Legemiddelverket adgang til å gi pålegg etter første ledd med midlertidig virkning, der det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av regelverket for legemiddelreklame og det foreligger betydelig helserisiko. Det vil således være en meget høy terskel for Legemiddelverkets myndighet til å gi pålegg etter denne bestemmelsen, eksempelvis tilfeller der det foreligger akutt fare for liv og helse. Midlertidige pålegg er særlig aktuelle i saker hvor forsøk med mindre inngripende tiltak vil kunne forsinke effektiv etterlevelse av pålegget og hvor en slik forsinkelse i betydelig grad vil øke den samlede helsefaren for forbrukere og pasienter.

Ved manglende overholdelse av pålegg etter § 21 a kan det ilegges tvangsmulkt etter legemiddelloven § 28 femte ledd.

Se generelle merknader punkt 13.

Til § 28

Annet ledd presiserer myndigheten til å beslaglegge dokumenter i forbindelse med tilsyn, og at myndigheten bare gjelder innenfor det nødvendige tidsrommet og i det omfanget det er nødvendig. Det presiseres også at det kan foretas kontroller av markedsføringsaktiviteter.

I femte leddførste punktum er det foretatt mindre språklige justeringer. Annet punktum er nytt og angir eksplisitt at tvangsmulkt kan fastsettes der den næringsdrivende bryter skriftlig bekreftelse om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. I tredje punktum presiseres det således at forpliktende avhjelpende tiltak sidestilles med pålegg ved fastsettelse av tvangsmulktens størrelse.

Siste leddførste punktum er endret ved at begrepet «kreve» er erstattet med begrepet «innhente». I nytt annet punktum presiseres det at departementet, i tilfeller hvor markedsføring av et legemiddel har vært ulovlig, kan innhente skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Ved å bruke begrepet «innhente» i disse bestemmelsene synliggjøres det at ordningen baserer seg på dialog og frivillighet. Myndigheten vil ligge i Statens legemiddelverk etter delegasjon fra departementet, jf. tilsvarende løsning for myndigheten etter første punktum.

Se generelle merknader punkt 7.5.3 og 10.5.4.

Til § 28 a

Endringen i første ledd er oppretting av en inkurie fra tidligere endring, jf. lovvedtak 22. juni 2018 nr. 76. Vedtakskompetansen på dette området ligger hos EFTAs overvåkingsorgan, ikke departementet, jf. EØS-komiteens vedtak nr. 92/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse av forordning (EF) nr. 1901/2006, 1902/2006, 469/2009 og 488/2012 i EØS-avtalen og Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 92/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 1901/2006 om legemidler til barn mv. av 8. juni 2017.

Det inntas et nytt tredje ledd som fastslår at overtredelsesgebyr kan ilegges der en næringsdrivende, eller noen som opptrer på næringsdrivendes vegne, forsettlig eller uaktsomt overtrer pålegg om stedlig kontroll etter § 28 annet ledd. Dette kan for eksempel være pålegg om praktisk bistand under kontrollen.

§ 28 a nåværende tredje til sjette ledd blir fjerde til syvende ledd.

Se generelle merknader punkt 14.5.4.

19.6 Til endringene i jernbaneloven

Til § 7 c

Første ledd innebærer en mindre omarbeiding av eksisterende hjemmel for å gi forskrift til gjennomføring av EUs passasjerrettighetsregler tatt inn i EØS-avtalen.

Til § 11 c

Paragrafen er ny og lister opp de ulike virkemidlene tilsynsmyndigheten skal ha ved sin håndheving av de passasjerrettighetene som er tatt inn i EØS-avtalen, og som er gjennomført i norsk rett ved forskrift hjemlet i § 7 c første ledd. Bestemmelsen skal sikre gjennomføring av forordning (EU) 2017/2394 (CPC-forordningen), men er ikke begrenset til virkeområdet for den dersom det skulle bli tatt inn regler om passasjerrettigheter i EØS-avtalen som ikke samtidig føyes til vedlegget til forordningen. De enkelte bokstavene i § 11 c må i tvilstilfelle tolkes i lys av innholdet i de underliggende bestemmelsene i CPC-forordningen.

Bestemmelsen tar ikke selv stilling til hvilken myndighet eller hvilken organisasjon som skal være tilsynsmyndighet. Det vil typisk bli bestemt i forskrift. I dag er det Statens jernbanetilsyn som har denne rollen for passasjerrettighetsbestemmelsene i EØS-avtalen på jernbaneområdet.

Bokstav a gjennomfører flere av bestemmelsene i CPC-forordningen. Den gir tilsynsmyndigheten på jernbaneområdet tilsvarende kompetanse som følger av markedsføringsloven § 34, og er slik sett avhengig av hvordan bestemmelsen i markedsføringsloven er å forstå. Meningen er å vise til alle de ulike undersøkelsestiltakene som er hjemlet i markedsføringsloven § 34, selv om de ikke skulle være nødvendig for å gjennomføre CPC-forordningen og selv om tiltakene er av en annen art enn de som nevnes uttrykkelig i bokstav a.

Bokstav bførste punktum hjemler pålegg om retting eller opphør av alle former for brudd på bestemmelsene som er gjennomført med hjemmel i § 7 c første ledd. Bestemmelsen omfatter alle krav om at ulovlige tilstander skal opphøre, eller at praksis som ikke lenger følges, skal gjeninnføres. Bestemmelsen forutsettes å ha en eller flere bestemte adressater. Annet punktum gjør det klart at tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak med midlertidig virkning. Det vises til merknadene til markedsføringsloven § 39 som gjelder tilsvarende.

Bokstav c gjelder både skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre og skriftlig bekreftelse om avhjelpende tiltak til berørte passasjerer. Om forståelsen av hva som menes med avhjelpende tiltak vises det til merknadene til nytt annet ledd annet punktum i markedsføringsloven § 36, som har gyldighet så langt de passer også i relasjon til bokstav c.

Bokstav d åpner for at tvangsmulkt kan benyttes til å sikre etterlevelse av alle vedtak fattet av tilsynsmyndigheten i medhold av bokstav a og b. I tillegg kan tvangsmulkt brukes til å sikre etterlevelse av slike tilsagn som er gitt i form av bekreftelser fra foretak som nevnt i bokstav c.

Bokstav e gir mulighet for å anmode domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold, jf. reglene i markedsføringsloven § 43. Ved en begjæring til domstolene skal reglene i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c anvendes. Tilsynsmyndigheten utøver partsstilling på vegne av staten.

Til § 13 a

Paragrafen er ny og gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelser gitt i medhold av § 7 c første ledd, samt ved manglende medvirkning til stedlig kontroll, jf. § 11 c bokstav a.

Se generelle merknader punkt 14.10.2.

19.7 Til endringene i luftfartsloven

Til § 10-42

Paragrafen har fått et nytt annet ledd som lister opp de ulike midlene Luftfartstilsynet skal ha ved sin håndheving av de passasjerrettighetene som er tatt inn i EØS-avtalen, og som er gjennomført i norsk rett ved forskrift hjemlet i paragrafens første ledd. Bestemmelsene i § 10-42 overlapper saklig sett med de generelle håndhevingsbestemmelsene i luftfartsloven kapittel 13 a, og på grunn av de sistnevnte bestemmelsenes generelle ordlyd er det ikke noe i veien for å bruke disse dersom det skulle vise seg at de hjemler noe bestemmelsene i § 10-42 ikke gir hjemmel for.

Første ledd annet punktum er gitt en litt mer generell ordlyd enn i den gjeldende bestemmelsen. Endringen er ikke gjort med tanke på bestemte endringsbehov, men snarere for å unngå utilsiktede innskrenkinger, dersom det i fremtiden skulle være behov for utfyllende regler som det er tradisjon for å gi i tilknytning til slike materielle regler som er omfattet av første punktum.

Annet ledd er endret for å sikre gjennomføringen av forordning (EU) 2017/2394 om forbrukervernsamarbeid (CPC-forordningen), men bestemmelsen er ikke begrenset til virkeområdet for den, dersom det skulle bli tatt inn regler om passasjerrettigheter i EØS-avtalen som ikke samtidig føyes til vedlegget til forordningen. De enkelte bokstavene i annet ledd må i tvilstilfelle tolkes i lys av innholdet i de underliggende bestemmelsene i CPC-forordningen.

Annet ledd tar ikke selv stilling til hvilken myndighet eller hvilken organisasjon som skal være tilsynsmyndighet. Det vil typisk bli bestemt i forskrift. I dag er det Luftfartstilsynet og Forbrukertilsynet som har denne rollen for passasjerrettighetsbestemmelsene i EØS-avtalen.

Annet ledd bokstav a gjennomfører flere av bestemmelsene i CPC-forordningen. Den gir markedsføringsloven § 34 tilsvarende anvendelse innenfor luftfartsområdet, og er slik sett avhengig av hvordan bestemmelsen i markedsføringsloven er å forstå. Meningen er å vise til alle de ulike undersøkelsestiltakene som er hjemlet i markedsføringsloven § 34, selv om de ikke skulle være nødvendig for å gjennomføre CPC-forordningen og selv om tiltakene er av en annen art enn de som nevnes uttrykkelig i bokstav a.

Annet ledd bokstav bførste punktum hjemler pålegg om retting eller opphør av alle former for brudd på bestemmelsene som er gjennomført med hjemmel i første ledd. Bestemmelsen omfatter alle krav om at ulovlige tilstander skal opphøre, eller at praksiser som ikke lenger følges, skal gjeninnføres. Bestemmelsen forutsettes å ha en eller flere bestemte adressater. Annet punktum gjør det klart at tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak med midlertidig virkning dersom det foreligger tungtveiende grunner. Det vises til merknadene til markedsføringsloven § 39 som gjelder tilsvarende.

Annet ledd bokstav c gjelder både skriftlig bekreftelse på at et ulovlig forhold skal opphøre og skriftlig bekreftelse om avhjelpende tiltak til berørte passasjerer. Om forståelsen av hva som menes med avhjelpende tiltak vises det til merknadene til nytt annet ledd annet punktum i markedsføringsloven § 36, som har gyldighet så langt de passer også i relasjon til bokstav c.

Annet ledd bokstav d åpner for at tvangsmulkt kan benyttes til å sikre etterlevelse av alle vedtak fattet av tilsynsmyndigheten i medhold av § 10-42 annet ledd bokstav a og b. I tillegg kan tvangsmulkt brukes til å sikre etterlevelse av slike tilsagn som er gitt i form av bekreftelser fra tjenesteytere som nevnt i bokstav c.

Annet ledd bokstav e forutsetter at luftfartsloven § 13 a-5 viser til § 10-42. Det finnes en slik henvisning i § 13 a-5 første ledd nr. 6, som omhandler brudd på forskriftsbestemte plikter og rettigheter – slik som tilfellet er med passasjerrettigheter gitt i medhold av luftfartsloven § 10-42 første ledd. Det finnes også en slik henvisning i § 13 a-5 første ledd nr. 9 som er presisert til å omfatte manglende overholdelse av krav eller pålegg under tilsyn, besiktigelse eller undersøkelse nevnt i § 10-42 annet ledd bokstav a. I tillegg er det tilføyd en henvisning til luftfartsloven § 10-42 i § 13 a-5 første ledd nr. 10 som gjelder manglende etterlevelse av pålegg om å gi opplysninger.

Annet ledd bokstav f gir tilsynsmyndigheten tilsvarende kompetanse til å begjære domstolen om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold som fremgår av markedsføringsloven § 43. Domstolsprosessen angitt i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c gjelder tilsvarende. Tilsynsmyndigheten utøver partsstilling på vegne av staten.

Til § 13 a-5

Endringene er forklart i merknadene til luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav e.

19.8 Til endringene i sjøloven

Til § 418 a

Gjeldende § 418 a første ledd videreføres med enkelte språklige justeringer.

Gjeldende tredje ledd blir annetledd, og videreføres med noen mindre språklige endringer, uten at noen realitetsendring er tilsiktet. Det vises til merknadene til første og annet ledd i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 24.

Gjeldende annet ledd oppheves. Bestemmelsen i gjeldende annet ledd første punktum om adgang til å gi forskrift blir overflødig ved siden av den foreslåtte forskriftshjemmelen med et tilsvarende innhold i § 418 d annet ledd. Bestemmelsen i annet ledd annet punktum som fastsetter at luftfartsloven § 10-42 annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende, må oppheves da tilsynsmyndighetens adgang til å pålegge plikter i forbindelse med tilsyn foreslås regulert i sjøloven § 418 d første ledd.

Til § 418 b

Førsteledd viderefører gjeldende bestemmelse med den endringen at «Tilsynsorganet» endres til «Tilsynsmyndigheten». Det vises til merknadene til bestemmelsen i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 24.

Annetleddførstepunktum gir hjemmel for å treffe vedtak om pålegg etter § 418 b første ledd med midlertidig virkning, dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger et brudd med bestemmelsene gitt i eller i medhold av § 418 a, og det foreligger en risiko for alvorlig skade på passasjerenes kollektive interesser. Vilkårene «dersom det er rimelig grunn til å anta» og «risiko for alvorlig skade» skal forstås på tilsvarende måte som tilsvarende vilkår i markedsføringsloven § 39 annet ledd. Bakgrunnen for reguleringen av adgangen til å treffe midlertidige vedtak om pålegg omtales i generelle merknader punkt 9.9.2.

Etter annetpunktum skal vedtaket gjelde for en bestemt tid som ikke kan overstige tre uker fra virkningstidspunktet. Kravene skal forstås tilsvarende kravene i markedsføringsloven § 39 annet ledd annet punktum. Etter tredjepunktum kan vedtaket fornyes dersom vilkårene etter § 418 b annet ledd første punktum fortsatt er oppfylt. Bestemmelsen skal forstås på tilsvarende måte som markedsføringsloven § 39 annet ledd tredje punktum.

I tredjeledd fastsettes det at tilsynsmyndigheten har tilsvarende kompetanse til å innhente skriftlig bekreftelse som nevnt i markedsføringsloven § 36 annet ledd. Det vises til omtalen i generelle merknader punkt 10.9.2.

Etter fjerde ledd første punktum kan tilsynsmyndigheten, for å sikre at pålegg etter § 418 b første og annet ledd etterleves, fastsette en løpende tvangsmulkt som løper inntil forholdet er rettet. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 418 b annet ledd første punktum med den realitetsendringen at det også gis hjemmel for å fastsette tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av vedtak om midlertidige pålegg etter § 418 b annet ledd. Det vises til merknadene til gjeldende § 418 b annet ledd første punktum i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 24. Det er også foretatt noen mindre rent språklige justeringer i bestemmelsen. Endringen innebærer at det gis adgang til å fastsette trussel om tvangsmulkt samtidig med vedtaket om pålegg med midlertidig virkning etter § 418 b annet ledd, eller senere. For å fastsette tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av et pålegg med midlertidig virkning, må det være en rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse. At det må være rimelig grunn innebærer ikke noe krav om sannsynlighetsovervekt. Tvangsmulkten kan bare løpe så lenge det midlertidige pålegget varer. Det ligger i ordlyden «løper inntil forholdet er rettet» i første punktum at tvangsmulkt som fastsettes for å sikre etterlevelse av det midlertidige pålegget, bare påløper såfremt det foreligger et brudd på bestemmelsene i sjøloven § 418 a. Der det ikke foreligger noen ulovlighet, er det ikke noe forhold som kan «rettes» i bestemmelsens forstand. Etter annetpunktum kan det fastsettes tvangsmulkt overfor den ansvarlige for å sikre etterlevelse av skriftlige bekreftelser innhentet etter bestemmelsen i tredje ledd.

Gjeldende § 418 b annet ledd annet og tredje punktum videreføres ikke, da de anses overflødige. Tilsvarende regler som fastsettes i disse lovbestemmelsene følger også av forvaltningsloven § 51 annet ledd siste punktum, samt av formålet med tvangsmulktinstituttet, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 31.1 på side 174 og punkt 34.1 på side 205 til 208.

Forskriftshjemmelen i femteledd viderefører gjeldende § 418 b fjerde ledd uendret med unntak av noen språklige endringer. Det vises til merknadene til gjeldende bestemmelse i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 24. I tillegg til noen rent språklige endringer, er uttrykket «ileggelse», som står foran «tvangsmulkt», endret til «fastsettelse». Det samsvarer med uttrykkene som brukes i forvaltningsloven § 51 og i forarbeidene til denne paragrafen, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 34.1 på side 205 til 208.

Til § 418 c

Gjeldende § 418 c videreføres med noen realitetsendringer. Det vises til merknadene til gjeldende § 418 c i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 25. Bakgrunnen for endringene omtales i generelle merknader punkt 14.9.3.

I første ledd er uttrykket «foretak» erstattet med uttrykket «virksomhet». Virksomhetsbegrepet omfatter for det første det som dekkes av foretaksbegrepet etter forvaltningsloven § 46, se om dette i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 34.1 på side 199. I tillegg omfattes enhver virksomhet som er pliktsubjekt etter reglene i båtpassasjerforordningen. En enkeltperson kan være pliktsubjekt etter båtpassasjerforordningen, jf. generelle merknader punkt 14.9.3.3. Videre er det innført en hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr der virksomheten bryter plikten til å medvirke til stedlig kontroll etter § 418 d første ledd første punktum.

Bestemmelsen i gjeldende første ledd annet punktum om at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld oppheves. Opphevingen innebærer ingen realitetsendring. Tilsvarende regulering av skyldkravet følger av forvaltningsloven § 46 første ledd første punktum, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 34.1 på side 198 til 199. Det er da overflødig i tillegg å fastsette dette skyldkravet i særlovgivningen.

Annet ledd første punktum viderefører reguleringen etter gjeldende § 418 c første ledd første punktum av hvilken personkrets som kan pådra foretaket sanksjon. I annetpunktum fastsettes det i tillegg at fysiske personer kan ilegges overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme overtredelser.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 418 c annet ledd med den endring at «foretakets» erstattes med «virksomhetens».

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 418 c tredje ledd første til fjerde punktum med den endring at uttrykket «foretaket» i fjerde punktum endres til «virksomheten». Gjeldende § 418 c tredje ledd femte til sjette punktum oppheves. Femte punktum regulerer omfanget av domstolskontrollen, mens sjette punktum regulerer domstolenes adgang til å gi dom for realitet. Bestemmelsene har etter departementets vurdering et tilnærmet tilsvarende innhold som etter forvaltningsloven § 50, jf. Prop. 62 L (2015–2016) punkt 23.8.4 og 34.1 på side 203 til 205, og er dermed overflødige.

Femte ledd viderefører gjeldende § 418 c fjerde ledd med noen endringer for å tilpasse bestemmelsen til de øvrige endringene i paragrafen. Uttrykket «foretaket» i annet punktum erstattes med «virksomheten», se omtalen ovenfor. Bestemmelsen justeres for at den skal dekke alle handlingsnormene etter § 418 c første ledd.

Sjette ledd viderefører gjeldende § 418 c femte ledd med en rent språklig endring.

Til § 418 d

Første ledd første punktum fastsetter at ved tilsyn med reglene om passasjerrettigheter etter § 418 a, har tilsynsmyndigheten tilsvarende myndighet som nevnt i markedsføringsloven § 34. Annet punktum fastsetter at tilsynsmyndigheten kan fremme begjæring til retten om pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold etter markedsføringsloven § 43 etter ellers tilsvarende regler. Det innebærer at forslaget til markedsføringsloven § 43 får tilsvarende anvendelse, med den forskjellen at saken må gjelde brudd på passasjerrettigheter i sjøloven § 418 a. Domstolsprosessen angitt i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c gjelder tilsvarende. Tilsynsmyndigheten utøver partsstilling på vegne av staten.

Annet ledd viderefører gjeldende forskriftshjemmel i § 418 a annet ledd første punktum. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen i Prop. 4 LS (2015–2016) punkt 5 på side 24.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel for tvangsmulkt overfor den ansvarlige for å sikre at plikter som pålegges med hjemmel i § 418 d første ledd første punktum blir etterlevd. Begrunnelsen for denne løsningen omtales i generelle merknader punkt 14.9.2.3. Ved pålegg om stansing og retting av brudd på passasjerrettigheter etter sjøloven § 418 a, er det bare adgang til å ilegge trussel om tvangsmulkt etter at en overtredelse er konstatert, jf. punkt 14.9.2.1. Løsningen etter § 418 d tredje ledd er derimot at trussel om tvangsmulkt kan fastsettes samtidig med et pålegg etter § 418 d første ledd eller senere. Se om bakgrunnen for denne løsningen i punkt 14.9.2.3. I annet punktum fastsettes det at kompetansen til å gi forskrift etter § 418 b femte ledd gjelder tilsvarende. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

19.9 Til endringene i lotteriloven

Til § 16 a

Paragrafen er ny og regulerer Lotteritilsynets undersøkelsesmyndighet ved tilsyn med pyramidespillregelverket. Førsteledd gir Lotteritilsynet adgang til å kreve opplysninger fra enhver, både private virksomheter, privatpersoner og offentlige myndigheter. Dette innebærer en utvidelse av myndigheten som Lotteritilsynet har etter gjeldende bestemmelse i lotteriloven § 12 fjerde ledd. Den nye bestemmelsen innebærer at Lotteritilsynet, i tilsynet med ulovlig pyramidevirksomhet, også vil få myndighet til å innhente opplysninger fra tredjepartsselskap og andre offentlige myndigheter.

Annetleddførstepunktum gir Lotteritilsynet adgang til å beslaglegge dokumenter mv. ved gransking og besiktigelse, når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger en overtredelse av pyramidebestemmelsen i lotteriloven § 16. Bestemmelsen viderefører og presiserer gjeldende bestemmelse i lotteriloven § 12 fjerde ledd som oppheves. Beviskravet er endret fra «rimelig grunn til mistanke» til «rimelig grunn til å anta». Dette innebærer at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Lotteritilsynet kan undersøke lokaler, innretninger og utstyr som det finner nødvendig hos den næringsdrivende. Dette innebærer en utvidelse av hva som følger av gjeldende bestemmelse om gransking og besiktigelse i lotteriloven § 12 fjerde ledd. Forbudet mot pyramidespill gjelder for enhver, men Lotteritilsynets adgang til å foreta stedlige kontroller og beslag begrenses til næringsdrivende. Dokumentene mv. kan beslaglegges innenfor det nødvendige tidsrommet og i det omfanget som er nødvendig. Etter annetpunktum plikter representanter for eller ansatte hos den næringsdrivende å gi nødvendig veiledning og bistand ved gjennomføring av kontrollen. Tredje punktum gir Lotteritilsynet adgang til å anmode politiet om bistand til å gjennomføre kontrollen.

Tredjeledd klargjør forholdet mellom opplysningsplikten og taushetsplikten. Første punktum gjør det klart at taushetsplikt som et utgangspunkt ikke skal være til hinder for å utlevere opplysninger til Lotteritilsynet. Annet punktum unntar imidlertid opplysninger m.m. som er omfattet av enkelte yrkesgruppers taushetsplikt eller andre særskilte forhold hvor det er pålagt taushetsplikt, jf. straffeprosessloven §§ 117 til 120. Taushetsplikt som er vist til i straffeprosessloven § 118 første ledd første punktum skal imidlertid ikke være til hinder for at Lotteritilsynet skal ha mulighet til å innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter. I tredje punktum gjøres det unntak fra taushetsplikten også for enkelte opplysninger som tilbydere av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller –tjeneste innehar. Bestemmelsen tilsvarer markedsføringsloven § 34 fjerde ledd og bør tolkes i lys av denne.

Fjerdeleddførstepunktum innebærer en presisering av Lotteritilsynets adgang til å kjøpe varer og tjenester som testkjøp, om nødvendig med skjult identitet. Med skjult identitet menes en annen identitet enn Lotteritilsynets. Det trenger ikke å være en falsk identitet. Annetpunktum hjemler at Lotteritilsynet kan kreve tilbake innbetalte beløp for testkjøpet. Hvor mye som kan kreves tilbake beror imidlertid på en forholdsmessighetsvurdering. Det skal blant annet legges vekt på om næringsdrivende kan selge varen videre, eventuelt om det må selges videre til redusert pris på grunn av Lotteritilsynets undersøkelse av varen.

Til § 16 b

Paragrafen er ny og regulerer Lotteritilsynets håndhevingsmyndighet ved tilsyn med pyramidespillregelverket. Førsteleddførstepunktum gir Lotteritilsynet hjemmel til å gi pålegg om retting eller stans med midlertidig virkning. Dette kan gjøres dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger brudd på pyramidebestemmelsen i lotteriloven § 16. Det vil si at det må foreligge en konkret mistanke om en overtredelse, men det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Videre må det foreligge en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Dette innebærer en høy terskel, ettersom skaden må anses som alvorlig. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser.

Adgangen til midlertidige tiltak må tolkes i lys av forordning (EU) 2017/2394 som er inkorporert i norsk rett ved markedsføringsloven § 47 første ledd. Det vises også til forvaltningslovens bestemmelser om saksbehandling ved hastesaker, jf. forvaltningsloven § 17, og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forholdsmessighet som ligger til grunn.

Etter annet og tredjepunktum skal et vedtak med midlertidig virkning maksimalt vare i tre uker. Vedtaket må ikke gå lenger eller gjelde lenger enn hva som er nødvendig. Hva som er nødvendig beror på en avveining av behovet for å stanse en praksis, Lotteritilsynets saksbehandling, og hvilke ulemper dette kan medføre for den næringsdrivende. Varigheten skal følge av vedtaket. Vedtaket kan fornyes dersom vilkårene for å fatte vedtak med midlertidig virkning fremdeles er oppfylt.

Annet ledd første punktum er flyttet fra § 16 fjerde ledd og endret for å bringe lovbestemmelsen i samsvar med Lotteritilsynets myndighet til å innhente skriftlige bekreftelser i praksis. «[K]reve» er derfor erstattet med «innhente», slik at det synliggjøres at skriftlig bekreftelse baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivendes side. Med ordlyden «innhente» omfattes også tilfeller der Lotteritilsynet mottar en skriftlig bekreftelse på den næringsdrivendes initiativ.

Annetpunktum gir Lotteritilsynet adgang til å innhente skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Selv om Lotteritilsynet kan motta slike forpliktelser fra overtrederen uten lovhjemmel, er denne bestemmelsen nødvendig for at Lotteritilsynet skal kunne sanksjonere brudd på slike forpliktelser, slik forordningen krever.

Tredje ledd gir Lotteritilsynet adgang til å fastsette tvangsmulkt ved manglende overholdelse av opplysningsplikt og stedlige kontroller etter § 16 a første og annet ledd, manglende overholdelse av midlertidige vedtak etter § 16 b første ledd og manglende etterlevelse av skriftlige bekreftelser etter § 16 b annet ledd. Kulturdepartementet vurderer at det ikke vil være hensiktsmessig å straffesanksjonere eventuelle overtredelser av opplysningsplikten, stedlige kontroller, vedtak med midlertidig virkning og manglende etterlevelse av skriftlige bekreftelser. Departementet anser bruk av tvangsmulkt som en mer hensiktsmessig reaksjon i disse tilfellene. Brudd på disse bestemmelsene vil i utgangspunktet falle inn under lotteriloven § 17 om straff, men departementet vurderer at straffesanksjonering ikke bør anvendes i slike tilfeller.

Til § 16 c

Paragrafen er ny og regulerer pålegg om fjerning av digitalt nettinnhold ved overtredelser av pyramidespillregelverket. Førsteledd gir domstolene myndighet til å kreve at digitalt nettinnhold fjernes, at forbrukerne får se en advarsel på en nettside, app eller et annet nettbasert grensesnitt, eller at tilgangen til et nettbasert grensesnitt stenges, m.m. Lotteritilsynet gis myndighet til å begjære domstolene om å pålegge slike tiltak. Det vil si at Lotteritilsynet utøver partsstilling på vegne av staten i slike saker. Et pålegg kan kun gis dersom det ikke finnes andre effektive midler tilgjengelig for å stanse eller forby overtredelsen. Lotteritilsynet skal altså ha prøvd eller vurdert andre måter å stanse overtredelsen på, før denne bestemmelsen tas i bruk. Et annet vilkår for å gi pålegg er at det foreligger en risiko for alvorlig skade på forbrukernes interesser. Terskelen for å bruke denne myndigheten er dermed høy, da skaden må være alvorlig. Med «forbrukernes interesser» menes kollektive forbrukerinteresser. Bestemmelsen skal tolkes i lys av forordning (EU) 2017/2394 som er inkorporert i norsk rett ved markedsføringsloven § 47 første ledd. Det vises for øvrig til merknader til markedsføringsloven § 43.

Etter annetledd skal det foretas en bred interesseavveining av om myndigheten etter første ledd skal benyttes. Et pålegg etter første ledd må være forholdsmessig, blant annet med hensyn til informasjons- og ytringsfriheten. Det vises til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. For øvrig vises det til merknader til markedsføringsloven § 43 annet ledd.

Tredjeledd viser til prosessreglene i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c som gis tilsvarende anvendelse ved saker etter første ledd. Det vises til merknader til disse bestemmelsene.

19.10 Til endringene i yrkestransportloven

Til § 32 a

Femte ledd andre punktum endres slik at bestemmelsen sikrer at håndhevingsorganet har tilsvarende kompetanse til å innhente informasjon, kreve opplysninger fra enhver, gjennomføre stedlige kontroller, gjøre testkjøp og innhente bekreftelse fra tjenesteyteren på samme vilkår som er nevnt i markedsføringsloven § 34 og § 36 andre ledd.

Sanksjonsreglene er flyttet ut av femte ledd.

Sjette ledd gir håndhevingsorganet myndighet til å gjøre vedtak om påbud eller forbud for å sikre at reglene i § 32 a første til fjerde ledd etterleves. For midlertidige vedtak vises det til markedsføringsloven § 39. Håndhevingsorganet kan, på tilsvarende vilkår som i markedsføringsloven § 43, begjære domstolen om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Domstolsprosessen angitt i markedsføringsloven §§ 43 a til 43 c gis tilsvarende anvendelse. Håndhevingsorganet utøver partsstilling på vegne av staten.

Sjuende ledd gir håndhevingsorganet myndighet til å fastsette tvangsmulkt for å sikre oppfylling av vedtak etter sjette ledd første og andre punktum. Håndhevingsorganet kan også fastsette tvangsmulkt for den som har plikt til å gi opplysninger eller bekreftelse etter reglene i femte ledd.

Åttende ledd gir håndhevingsorganet myndighet til å fastsette overtredelsesgebyr (lovbrotsgebyr) overfor en virksomhet, dersom virksomheten eller noen på vegne av virksomheten har handlet i strid med reglene i § 32 a første til fjerde ledd. Man kan også fastsette overtredelsesgebyr ved manglende medvirkning under stedlige kontroller. Markedsføringsloven § 42 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyret.

19.11 Til endringene i tjenesteloven

Til § 19

Tredje ledd fastsetter håndhevingsorgan og sanksjoner for brudd på tjenesteloven § 19. Tjenesteloven § 19 gjennomfører tjenestedirektivet artikkel 20 i norsk rett. Forordning (EU) 2017/2394 fastsetter at det skal oppnevnes håndhevingsorgan som skal håndheve forbrukervernreglene i tjenestedirektivet artikkel 20. Første punktum angir at Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal føre kontroll med at tjenesteloven § 19 overholdes. Kompetansen til å føre tilsyn skal følge bestemmelsene i markedsføringsloven, jf. annet punktum. Henvisningen til markedsføringsloven § 41 gir bestemmelsen om tvangsmulkt i markedsføringsloven anvendelse ved brudd på tjenesteloven § 19. Markedsføringsloven §§ 32 til 40, § 42 første ledd annet punktum og § 43 gir regler om Forbrukertilsynets og Markedsrådets kompetanse, organisering og oppgaver. Med henvisningen til § 43 omfattes også prosessreglene fastsatt i §§ 43 a til 43 c. Tredje punktum regulerer adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på tjenesteloven § 19. Etter fjerde punktum gjelder prinsippene for utmålingen av overtredelsesgebyr og reglene om når overtredelsesgebyret forfaller til betaling etc., fastsatt i markedsføringsloven § 42 annet og tredje ledd, tilsvarende.

Se generelle merknader punkt 5.1.4 og 14.3.3.

19.12 Til endringene i angrerettloven

Til § 41

Henvisningen til markedsføringsloven i annet punktum er endret som følge av at gjeldende markedsføringslov § 40 og § 41 er slått sammen til én bestemmelse om forbuds- og påbudsvedtak i ny § 40. Dette innebærer ikke realitetsendringer. I tillegg er det tatt inn en henvisning til markedsføringsloven § 42 første ledd annet punktum som gir Forbrukertilsynet myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende overholdelse av stedlige kontroller. Henvisningen til markedsføringsloven § 43 gir Forbrukertilsynet myndighet til å begjære domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Med henvisningen til § 43 omfattes også prosessreglene fastsatt i §§ 43 a til 43 c.

Til § 42

I første ledd første punktum er det foretatt en språklig justering. I annet punktum er henvisningen til gjeldende markedsføringslov § 43 annet og tredje ledd endret til § 42 annet og tredje ledd som følge av ny nummerering i markedsføringsloven. Endringen medfører ikke realitetsendringer.

19.13 Til endringene i pakkereiseloven

Til § 51

Henvisningen til markedsføringsloven i annet punktum er endret som følge av at gjeldende markedsføringslov § 40 og § 41 er slått sammen til én bestemmelse om forbuds- og påbudsvedtak i ny § 40. Dette innebærer ikke realitetsendringer. I tillegg er det tatt inn en henvisning til markedsføringsloven § 42 første ledd annet punktum som gir Forbrukertilsynet myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende overholdelse av stedlige kontroller. Henvisningen til markedsføringsloven § 43 gir Forbrukertilsynet myndighet til å begjære domstolene om å pålegge tredjeparter å fjerne digitalt nettinnhold. Med henvisningen til § 43 omfattes også prosessreglene fastsatt i §§ 43 a til 43 c.

Til dokumentets forside