Prop. 8 LS (2019–2020)

Endringer i markedsføringsloven mv. (gjennomføring av forordning (EU) 2017/2394 om forbrukervernsamarbeid) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 172/2019 av 14. juni 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) 2017/2394

Til innholdsfortegnelse

4 Forordningens virkeområde

4.1 Generelt

Forordningen får anvendelse på overtredelser av felleseuropeiske forbrukervernregler som er listet opp i forordningens vedlegg. Den får anvendelse på handlinger over landegrensene i EU/EØS-området som har skadet, skader eller vil kunne skade kollektive forbrukerinteresser. Forordningen angir også nærmere hvilke rettsområder og rettsakter som ikke berøres av forordningen.

4.2 Overtredelser som omfattes av forordningen

Forordningen får anvendelse på overtredelser av felleseuropeiske forbrukervernregler som omfattes av rettsaktene i forordningens vedlegg, jf. artikkel 1 og artikkel 3 nr. 1. Det vil si at forordningen skal anvendes ved overtredelser av de materielle bestemmelsene som fremgår av rettsaktene, slik de er innarbeidet i nasjonal lovgivning. Alle rettsaktene i forordningens vedlegg er ment å beskytte forbrukernes interesser.

Vedlegget i gjeldende forordning inneholdt opprinnelig 15 rettsakter. Vedlegget er imidlertid dynamisk, og etter vedtakelsen av gjeldende forordning i 2004 har rettsakter blitt erstattet, fjernet og lagt til. I dag består vedlegget av 20 rettsakter.

Vedlegget til ny forordning viderefører de fleste av rettsaktene som er omfattet av den gjeldende forordningen, og utvider listen med nye rettsakter. Totalt omfatter den nye forordningen 26 rettsakter. Undersøkelses-, håndhevings- og samarbeidsreglene i ny forordning vil dermed få anvendelse på flere områder enn i dag. For noen av rettsaktene er det bare enkelte bestemmelser som omfattes av kravene i den nye forordningen.

Rettsakter som videreføres fra gjeldende forordning:

  • Direktiv 93/13/EØF av 5.april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler

  • Direktiv 98/6/EF av 16. februar 1998 om forbrukervern ved opplysninger om priser på forbruksvare

  • Direktiv 99/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier

  • Direktiv 2001/83/EF av 6. november 2001 om innføring av et felleskapsregelverk for legemidler for mennesker artikkel 86-100

  • Direktiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester, særlig elektronisk handel, i det indre marked (direktivet om elektronisk handel)

  • Direktiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (kommunikasjonsverndirektivet) artikkel 131

  • Direktiv 2002/65/EF av 23. september 2002 om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere

  • Direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked (direktivet om urimelig handelspraksis)

  • Direktiv 2006/114/EF av 12. desember 2006 om villedende og sammenlignbare reklamer (reklamedirektivet) artikkel 1, artikkel 2 litra c) og artikkel 4 til 8

  • Direktiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler

  • Direktiv 2008/122/EF av 14. januar 2009 om forbrukervern med hensyn til visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett, langtidsferieprodukter, videresalg og bytte (timesharedirektivet)

  • Direktiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester (direktiv om audiovisuelle medietjenester) artikkel 9, 10 og 11 og artikkel 19 til 26

  • Direktiv 2013/11/EU av 21. mai 2013 om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker artikkel 13

  • Direktiv 2015/2302/EU av 25. november 2015 om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer (pakkereisedirektivet)2

  • Forordning nr. 261/2004 av 11. februar 2004 om fastsettelse av felles regler for erstatning og assistanse til passasjerer som nektes ombordstigning og ved innstilt eller vesentlig forsinket flygning

  • Forordning nr. 1177/2010 av 24. november 2010 om passasjerenes rettigheter ved sjøreiser og reiser på indre vannveier og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004

  • Forordning nr. 181/2011 av 16. februar 2011 om busspassasjerers rettigheter

  • Forordning 524/2013 av 21. mai 2013 om et online system for tvisteløsning i forbrukersaker artikkel 14.

Øvrige rettsakter som er tatt inn i ny forordning:

  • Direktiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) artikkel 20

  • Direktiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet)3

  • Direktiv 2014/17/EU av 4. februar 2014 om kredittavtaler for forbrukere i forbindelse med fast eiendom til boligformål (boliglånsdirektivet)

  • Direktiv 2014/92/EU av 23. juli 2014 om sammenlignbarhet av kostnader forbundet med betalingskontoer, bytte av betalingskontoer og adgang til å opprette og bruke betalingskontoer med grunnleggende funksjoner (betalingskontodirektivet) artikkel 3 til 18 og artikkel 20 nr. 2

  • Forordning nr. 1107/2006 av 5. juli 2006 om funksjonshemmedes og bevegelseshemmedes rettigheter i forbindelse med lufttransport

  • Forordning nr. 1371/2007 av 23. oktober 2007 om jernbanepassasjerers rettigheter og forpliktelser (jernbanepassasjerrettighetsforordningen)

  • Forordning nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for driften av lufttransporttjenester i Felleskapet

  • Forordning 524/2013 av 21. mai 2013 om et online system for tvisteløsning i forbrukersaker artikkel 10, 11, 13, 15, 16, 17, 18, 21, 22 og 23, kapittel 10 samt bilag I og II

  • Forordning 2017/1128 av 14. juni 2017 om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester i det indre marked (forordning om portabilitet).

Forordning 2018/302 om uberettiget geoblokkering og andre former for forskjellsbehandling på grunnlag av kundenes nasjonalitet, bosted eller hjemsted i det indre marked (geoblokkeringsforordningen), ble vedtatt i etterkant av vedtakelsen av ny forordning om forbrukervernsamarbeid. Ifølge geoblokkeringsforordningen artikkel 10, tas forordningen inn i vedleggene til gjeldende og ny forordning om forbrukervernsamarbeid. Nærings- og fiskeridepartementet vil foreslå nasjonalt håndhevingsorgan for geoblokkeringsforordningen i forbindelse med gjennomføringen av forordningen i norsk rett.

4.3 Handlinger som kan skade kollektive forbrukerinteresser

Forordningen får anvendelse på overtredelser som kan skade «kollektive interesser for forbrukere», jf. artikkel 3 nr. 2.

Med skade på forbrukernes kollektive interesser menes faktisk eller potensiell skade på interessene til en rekke forbrukere som berøres av overtredelsen(e), jf. artikkel 3 nr. 14. Den enkelte forbrukers mangelskrav i en konkret sak, for eksempel krav om heving og erstatning, vil derfor ikke være en sak for håndhevingsorganene. Et slikt krav må fremmes for og behandles av det utenrettslige tvisteløsningssystemet for forbrukersaker, eller eventuelt forliksrådet, konfliktrådet eller domstolene. Etter forordningen er imidlertid håndhevingsorganene forpliktet til å forfølge systematiske brudd på forbrukerrettigheter, og dette inkluderer de kontraktsrettslige rettighetene som følger av rettsakter som er inntatt i forordningens vedlegg. Et eksempel på dette er forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv 1999/44/EF) som gir forbrukere en rekke mangelskrav ved kjøp av varer, herunder retting, prisavslag, heving og erstatning, og som i Norge er gjennomført i forbrukerkjøpsloven. Ny forordning gir, i motsetning til gjeldende forordning, håndhevingsorganene myndighet til å motta og akseptere forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav c, se punkt 10.

Regler som beskytter andre interesser enn forbrukerinteresser, omfattes ikke av forordningen, jf. artikkel 1 forutsetningsvis. Dette innebærer at forordningens krav til samarbeid og håndheving ikke gjelder for alle reglene i de rettsaktene som er inntatt i vedlegget til forordningen. I vedlegget gis det en anvisning på hvilke artikler som beskytter forbrukernes interesser. Etter Barne- og familiedepartementets vurdering må også andre bestemmelser i rettsaktene som ikke kan sies å være forbrukervernregler, unntas kravene til samarbeid og håndheving i forordningen, selv om det ikke eksplisitt fremgår av vedlegget. Dette gjelder blant annet portabilitetsforordningen (2017/1128) som har flere bestemmelser som ikke faller innenfor det man normalt anser som forbrukervernregler, se Prop. 10 LS (2018–2019) punkt 6.5 om gjennomføringen av forordningen i norsk rett.

4.4 Forordningen gjelder under og etter en overtredelse

Gjeldende forordning gjelder ved overtredelser som «skader eller kan skade» kollektive interesser for forbrukere, jf. artikkel 3 bokstav b. Ifølge ny forordning skal overtredelse forstås som en handling eller unnlatelse som «har skadet, skader eller kan skade» kollektive interesser for forbrukere, jf. artikkel 3 nr. 2 til 4. Ny forordning utvider derfor virkeområdet ved at den også kommer til anvendelse der en overtredelse «har skadet» forbrukernes kollektive interesser. Dette følger også av artikkel 2 nr. 1, der det fremgår at ny forordning kommer til anvendelse selv om overtredelsene har opphørt før håndhevingen er avsluttet. Med dette omfattes for eksempel korte villedende kampanjer som er avsluttet når håndhevingsorganene får kjennskap til dem. Ifølge fortalepunkt 5 bør forbrukerne også være beskyttet mot overtredelser som allerede har opphørt, men som fortsatt kan ha skadevirkninger.

For at forordningen skal gis anvendelse må det altså foreligge en overtredelse. Det vil si at forordningen ikke kan anvendes på overtredelser som ennå ikke har skjedd. Forordningen er dermed i overenstemmelse med Grunnloven § 100 fjerde ledd som forbyr forhåndssensur.

Reglene om samordnede tiltak ved utbredte overtredelser og utbredte overtredelser med unionsdimensjon gjelder likevel ikke der overtredelsen har opphørt, jf. artikkel 16 til 25. For disse gjelder forordningen kun når en overtredelse «finner sted», se punkt 16.1.

4.5 Hva som er unntatt fra forordningens saklige virkeområde

Ny forordning artikkel 2 nr. 2 til 10 avgrenser forordningens virkeområde. Forordningen skal ikke ha noen innvirkning på reglene om internasjonal privatrett, domsmyndighet og lovvalg, jf. artikkel 2 nr. 2. Forordningen har heller ingen innvirkning på medlemsstatenes samarbeid om sivilrettslige og strafferettslige spørsmål, herunder samarbeidet innenfor Det europeiske rettslige nettverk (EJN), jf. artikkel 2 nr. 3 og fortalepunkt 45.

Etter artikkel 2 nr. 4 skal ikke forordningen påvirke medlemsstatenes forpliktelse til gjensidig bistand ved vern av kollektive økonomiske forbrukerinteresser som følger av andre rettsakter.

Ny forordning er ikke ment å gripe inn i forbudsdirektivets regler (direktiv 2009/22/EF), jf. artikkel 2 nr. 5. Forbudsdirektivets formål er å gjøre det mulig for forbrukerorganisasjoner eller uavhengige offentlige organer å anlegge sak for å stanse handlinger som bryter forbrukervernlovgivningen, både nasjonalt og på tvers av landegrensene.

Ny forordning har ingen innvirkning på offentlige eller private håndhevingstiltak etter nasjonal rett, som gjennomføres i tillegg til håndhevingstiltakene som følger av forordningen, jf. artikkel 2 nr. 6. Nasjonale regler for erstatning til forbrukere for skade påført som følge av brudd på forbrukervernlovgivningen skal heller ikke påvirkes av forordningen, jf. artikkel 2 nr. 8 og fortalepunkt 46.

Ny forordning har ingen innvirkning på EU-lovgivningen om behandling av personopplysninger, jf. artikkel 2 nr. 7. Det inkluderer for eksempel den nye personvernforordningen (forordning 2016/679), jf. fortalepunkt 47.

Ny forordning påvirker heller ikke håndhevingsorganenes rett til å utøve undersøkelses- og håndhevingsmyndighet overfor mer enn én næringsdrivende for lignende overtredelser som de som omfattes av ny forordning, jf. artikkel 2 nr. 9.

Unntakene i artikkel 2 nr. 5, 6, 7, 8 og 9 er nye, mens de øvrige unntakene er videreført fra gjeldende forordning. Gjeldende forordning berører ikke EU-regelverket om det indre marked og regelverket for tjenester knyttet til fjernsynskringkasting, jf. artikkel 2 nr. 6 og 7. Disse unntakene er ikke videreført i ny forordning.

Forordningens regler om gjensidig bistand (kapittel III) gjelder ikke ved overtredelser av boliglånsdirektivet (direktiv 2014/17/EU) og betalingskontodirektivet (direktiv 2014/92/EU), jf. artikkel 2 nr. 10. Det vil si at ved overtredelser av dette regelverket skal håndhevingsorganene kunne benytte undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som forordningen fastsetter som et minimum, men de kan ikke anmode eller bli anmodet om gjensidig bistand etter kapittel III. Dette fordi disse allerede omfattes av et annet samarbeidsregime i regi av EU, jf. fortalepunkt 49 og 50 samt boliglånsdirektivet kapittel 13 og betalingskontodirektivet kapittel V. Artikkel 23 nr. 3 i ny forordning presiserer at dersom de samordnede tiltakene i kapittel VI gjelder overtredelser av boliglånsdirektivet eller betalingskontodirektivet, skal Den europeiske banktilsynsmyndighet (EUs finanstilsyn) oppfordres til å opptre som observatør.

4.6 Forordningens geografiske virkeområde

Ny forordning gjelder ved «overtredelser innenfor Unionen», jf. artikkel 2 nr. 1. Etter artikkel 3 nr. 2 omfatter dette enhver overtredelse som skader forbrukere bosatt i en annen medlemsstat enn medlemsstaten der a) overtredelsen har sin opprinnelse eller har funnet sted, b) den næringsdrivende er etablert, eller c) bevismateriale eller den næringsdrivendes eiendeler er. Gjeldende forordning definerer forordningens geografiske virkeområde på samme måte.

Ny forordning sondrer mellom ulike typer overtredelser, avhengig av hvor mange medlemsstater og forbrukere som berøres av overtredelsen: «overtredelser innenfor Unionen», «utbredte overtredelser» og «utbredte overtredelser med unionsdimensjon», jf. artikkel 2 nr. 2 til 4, se punkt 16.2 om hvordan overtredelseskategoriene blir definert i ny forordning. Grenseoverskridende saker som ikke er omfattet av rettsaktene som er listet opp i forordningens vedlegg, samt alle nasjonale saker, faller utenfor forordningens anvendelsesområde. Medlemsstatene kan likevel bestemme at håndhevingsorganene skal ha den samme undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten i slike saker som ved grenseoverskridende saker som faller innenfor forordningens anvendelsesområde.

4.7 Om forordningens bestemmelser skal anvendes i saker som faller utenfor forordningens virkeområde

Forordningen gjennomføres i norsk rett ved inkorporasjon i markedsføringsloven § 47 første ledd, se punkt 3.1. Det vil si at forordningen i utgangspunktet vil gjelde «som sådan» i norsk rett innenfor forordningens saklige og geografiske virkeområde. Dette omfatter for eksempel samarbeidsreglene som er nærmere omtalt i punkt 16, som ikke krever ytterligere gjennomføring i norsk rett.

Forordningens bestemmelser om undersøkelses- og håndhevingsmyndighet i artikkel 9 nr. 3 og 4 krever i tillegg nærmere gjennomføring i nasjonal rett, se punkt 3.2. Medlemsstatene har kun en plikt til å sikre at håndhevingsorganene som er oppnevnt etter forordningen, har undersøkelses- og håndhevingsmyndigheten som fremgår av artikkel 9 nr. 3 og nr. 4 i grenseoverskridende saker som omfattes av forordningens virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 1. Medlemsstatene kan imidlertid bestemme at reglene også skal gjelde i andre saker.

For enkelte håndhevingsorganer vil det være hensiktsmessig at undersøkelses- og håndhevingsmyndighetene gis anvendelse også utenfor forordningens geografiske virkeområde. Det vil si at undersøkelses- og håndhevingsreglene også vil gjelde i nasjonale saker. Dette gjelder for Forbrukertilsynet, Helsedirektoratet, Legemiddelverket, Lotteritilsynet, Luftfartstilsynet, Statens vegvesen, Statens jernbanetilsyn og Sjøfartsdirektoratet. Med dette vil disse håndhevingsorganene kun ha ett regelsett å forholde seg til. Se nærmere om de lovtekniske løsningene for hvert enkelt håndhevingsorgan i punkt 5.3.

Forbrukertilsynet støtter forslaget og begrunner dette med at en annen løsning ville gjort håndhevingen mer komplisert og uoversiktlig. Det vil også være vanskelig å gi en god begrunnelse for hvorfor etterforsknings- og håndhevingsmyndigheten skal være forskjellig avhengig av om saken har en EU-dimensjon eller ikke. Barne- og familiedepartementet er enig med Forbrukertilsynet i at både hensynet til effektivt vern av forbrukerne i nasjonale saker, og forutberegnelighet for de næringsdrivende, tilsier at håndhevingsorganene må kunne anvende de samme virkemidlene i alle typer saker.

For enkelte håndhevingsorganer foreslås det dessuten at undersøkelses- og håndhevingsreglene gis anvendelse utenfor forordningens saklige virkeområde. Se nærmere om dette i punkt 5.3.

Fotnoter

1.

Innlemmelsen av direktivet i gjeldende CPC-forordning er foreløpig ikke inntatt i EØS-avtalen. Se direktiv 2009/136/EF

2.

Beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er foreløpig ikke trådt i kraft

3.

Direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet) erstatter både direktiv 85/377/EØF (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF (fjernsalgsdirektivet) som omfattes av gjeldende forordning

Til dokumentets forside