10 Forpliktelser fra næringsdrivende
10.1 Gjeldende forordning
Håndhevingsorganene skal kunne få en selger eller leverandør som er ansvarlig for en overtredelse til å forplikte seg til å stanse overtredelsen, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav e.
Gjeldende forordning har ingen bestemmelse om at håndhevingsorganene skal kunne motta forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til forbrukere.
10.2 Ny forordning
Ifølge ny forordning skal håndhevingsorganene ha myndighet til å forsøke å få eller godta forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav b.
Et forpliktende tilsagn kan blant annet inneholde de trinn og tiltak som den næringsdrivende må gjennomføre for å stanse en overtredelse, jf. fortalepunkt 15.
Håndhevingsorganene kan rådføre seg med forbrukerorganisasjoner, bransjeorganisasjoner, andre håndhevingsorganer eller berørte personer om effektiviteten av de forpliktende tilsagnene som skal stanse overtredelsen, jf. artikkel 9 nr. 8.
Ifølge ny forordning skal håndhevingsorganene også ha myndighet til å motta forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende om avhjelpende tiltak til forbrukere som er berørt av overtredelsen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav c. Tilsagnet kan gis på næringsdrivendes eller håndhevingsorganenes initiativ.
Tiltakene kan blant annet omfatte reparasjon, bytting, prisavslag, heving av avtalen eller tilbakebetaling av beløpet som er betalt for varene eller tjenestene, og bør bidra til å redusere de negative følgene av overtredelsen. Dette avskjærer likevel ikke forbrukerens rett til å kreve erstatning på annen måte, jf. fortalepunkt 17. Forbrukerne kan eksempelvis kreve erstatning etter norsk rett ved å ta saken til et utenrettslig klageorgan.
10.3 Forbrukertilsynet
10.3.1 Gjeldende rett
Forbrukertilsynet skal av eget tiltak, eller etter henvendelser fra andre, forsøke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter de bestemmelsene som Forbrukertilsynet fører tilsyn med etter markedsføringsloven (mfl.) § 35, herunder ved å føre forhandlinger med de næringsdrivende eller deres organisasjoner, jf. mfl. § 36 første ledd. Forbrukertilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende på at det ulovlige forholdet skal opphøre, jf. mfl. § 36 annet ledd.
Markedsføringsloven har ingen bestemmelse om at Forbrukertilsynet kan forhandle med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Det er imidlertid heller ikke noe forbud mot dette, verken i markedsføringsloven eller i alminnelig forvaltningsrett. Forbrukertilsynet har i enkelte saker hatt samtaler med næringsdrivende om en passende løsning for berørte forbrukere. I Canal Digital-saken (2016) ble for eksempel Forbrukertilsynet og Canal Digital enige om kompensasjon til kundene som hadde mistet mange TV-kanaler på grunn av forhandlingsbrudd mellom Canal Digital og Discovery Networks. Kundene fikk tilbud fra Canal Digital om å få andre kanaler som en erstatning, samt å få dekket kostnaden til et abonnement på Discoverys digitale strømmetjeneste.
Forbrukertilsynet kan også, uten lovhjemmel, rådføre seg med forbruker- og bransjeorganisasjoner og andre, såfremt de ikke deler taushetsbelagte opplysninger i strid med forvaltningsloven § 13.
10.3.2 Forslaget i høringsnotatet
Når det gjelder myndigheten til å motta forpliktelser fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse, konkluderte det daværende Barne- og likestillingsdepartementet med at det ikke var behov for lovendring i og med at markedsføringsloven allerede gir Forbrukertilsynet denne myndigheten. Det var heller ikke behov for å regulere Forbrukertilsynets mulighet til å rådføre seg med andre organisasjoner eller personer om effektiviteten av de forpliktende tilsagnene.
I og med at markedsføringsloven ikke regulerer Forbrukertilsynets mulighet til å forhandle med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til forbrukere, er det heller ingen bestemmelser om muligheten til å få et forpliktende tilsagn om dette. Departementet foreslo av klarhetshensyn at det tas inn en bestemmelse om dette i markedsføringsloven. Dette er også nødvendig for at Forbrukertilsynet skal kunne knytte sanksjoner til brudd på disse forpliktelsene, slik forordningen krever etter artikkel 9 nr. 4 bokstav h.
10.3.3 Høringsinstansenes syn
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om myndigheten til å motta forpliktelser fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse.
Forbrukertilsynet støtter departementets forslag om å synliggjøre i mfl. § 36 annet ledd at tilsynet kan motta eller forsøke å få næringsdrivende til å forplikte seg til å gi avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
Når det gjelder ordlyden som er foreslått stiller Forbrukertilsynet spørsmål ved om denne er for snever og gjenspeiler myndigheten etter forordningen godt nok. Tilsynet foreslår i stedet at man legger seg tettere opp til ordlyden i forordningen og ikke bruker ordet «kreve», men heller sier at tilsynet kan «motta eller søke å få» en skriftlig bekreftelse fra næringsdrivende.
10.3.4 Departementets vurdering
Håndhevingsorganene kan etter ny forordning «forsøke å få eller godta» forpliktende tilsagn om at en overtredelse som omfattes av forordningen skal stanse. For en nærmere omtale av hvilke overtredelser som omfattes av forordningen, se punkt 4.2. Etter gjeldende forordning skal håndhevingsorganene kunne «få» næringsdrivende til å forplikte seg til å bringe overtredelsen til opphør. Selv om ordlyden er endret, er det, etter Barne- og familiedepartementets vurdering, ingen materiell forskjell mellom bestemmelsene. I begge tilfeller forutsettes det at håndhevingsorganene og næringsdrivende blir enige om at næringsdrivende skal sørge for at en overtredelse opphører. Håndhevingsorganet må forsøke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter de bestemmelsene som håndhevingsorganet fører tilsyn med.
Forbrukertilsynet har per i dag myndighet til å forsøke å få næringsdrivende til å innrette seg etter forbrukervernreglene, jf. mfl. § 36 første ledd. Dersom tilsynet finner at en næringsdrivende handler i strid med disse reglene, kan tilsynet kreve skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre, eller fatte vedtak, jf. mfl. § 36 annet ledd. Av forarbeidene til markedsføringsloven fremgår det at Forbrukertilsynet ikke har myndighet til å faktisk kreve en slik bekreftelse. Dette vil være en frivillig handling, og rettsvirkningene av å ikke gi en skriftlig bekreftelse vil kun være at det ikke er oppnådd en frivillig ordning, jf. merknader til mfl. § 35 i Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) s. 209. Det følger verken av gjeldende eller ny forordning at myndighetene skal kunne kreve en slik bekreftelse. Etter departementets vurdering bør derfor lovteksten i gjeldende mfl. § 36 annet ledd justeres ved å erstatte «kreve» med «innhente».
For øvrig opprettholder departementet vurderingen om at bekreftelsen skal gis skriftlig, selv om forordningen ikke krever skriftlighet. Forordningens bestemmelser er minimumsbestemmelser, se nærmere omtale i punkt 3.2. Dette gir medlemsstatene adgang til å gå lenger enn hva forordningen krever.
Etter ny forordning skal håndhevingsorganene kunne rådføre seg med forbrukerorganisasjoner, bransjeorganisasjoner, utnevnte organer eller andre berørte personer, om effektiviteten av de forpliktende tilsagn som er foreslått for å stanse overtredelsen. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende forordning. Med dette presiseres betydningen av at håndhevingsorganene er i dialog med forbruker- og næringsorganisasjoner og andre interessenter. Håndhevingsorganene pålegges likevel ikke noen plikt til å rådføre seg med disse organisasjonene, de gis kun rett til dette. Etter departementets vurdering er dette noe Forbrukertilsynet kan gjøre uten lovhjemmel, og en bestemmelse som kodifiserer denne praksisen er derfor ikke nødvendig.
Etter departementets vurdering vil det heller ikke være behov for å kunne dele taushetsbelagte opplysninger i dialogen. Forbrukertilsynet som offentlig forvaltningsorgan vil i en slik dialog være bundet til forvaltningsloven og dens bestemmelser om offentlighet og taushetsplikt. Forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende vil uansett neppe anses å være en forretningshemmelighet som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. På visse vilkår vil organisasjoner og organer også kunne få innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Etter denne bestemmelsen er taushetsplikten ikke til hinder for at forvaltningsorganet kan bruke opplysningene til en forsvarlig forberedelse av saken og gjennomføring av den avgjørelse som skal treffes. Unntaket fra taushetsplikten som gjelder behandlingen av den enkelte sak, oppstiller ingen begrensninger med hensyn til hvem som kan gjøres kjent med opplysningene, jf. Ot.prp. nr. 3 (1976–77) s. 33.
Forordningen stiller krav om at Forbrukertilsynet skal ha myndighet til å motta forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Med avhjelpende tiltak menes blant annet kontraktsrettslige misligholdsbeføyelser slik som retting, prisavslag, heving og erstatning.
Det vanlige er at hver enkelt forbruker på egenhånd fremmer krav om avhjelp eller kompensasjon til et utenrettslig forbrukerklageorgan, som for eksempel Transportklagenemnda eller Finansklagenemnda, eventuelt til forliksrådet eller domstolene. Dersom den næringsdrivendes brudd på forbrukervernreglene berører mange forbrukere, kan det likevel være hensiktsmessig at et håndhevingsorgan som Forbrukertilsynet forsøker å få forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende om avhjelpende tiltak slik som ble gjort i Canal Digital-saken, se nærmere omtale ovenfor. Med dette slipper hver enkelt forbruker å føre sin sak for et klageorgan eller for domstolene. En slik prosess vil kunne være ressursbesparende og effektiv både for forbrukerne, næringsdrivende, klageorganene og domstolsapparatet.
Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig med en lovhjemmel for at Forbrukertilsynet skal kunne gå i dialog med den næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Det er imidlertid viktig at næringsdrivende gjøres oppmerksom på at Forbrukertilsynet har denne muligheten. En hjemmel vil også være nødvendig for at Forbrukertilsynet skal kunne ilegge sanksjoner dersom næringsdrivende ikke handler i tråd med de forpliktende tilsagnene, jf. punkt 14.3. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om at det synliggjøres i markedsføringsloven at Forbrukertilsynet har slik myndighet.
Departementet foreslår å endre ordlyden i mfl. § 36 annet ledd om skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre fra «kreve» til å «innhente», se drøftelse over. Departementet mener at tilsvarende ordlyd bør benyttes når det gjelder tilsynets myndighet til å gå i dialog med næringsdrivende om avhjelpende tiltak, noe også Forbrukertilsynet har påpekt i sin høringsuttalelse. Ved å ta inn «innhente» synliggjøres det at en bekreftelse om avhjelpende tiltak til forbrukerne baserer seg på dialog og frivillighet, og ikke en plikt for den næringsdrivende.
Etter departementets vurdering bør forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere gis skriftlig, selv om forordningen ikke krever skriftlighet. Dette vil samsvare med løsningen som er valgt for forpliktende tilsagn om at overtredelsen skal stanses. Forbrukertilsynet vil samtidig få tydelig dokumentasjon på den næringsdrivendes forpliktelser og dens innhold. Dette vil være hensiktsmessig, blant annet fordi tilsynet skal kunne fastsette sanksjoner for manglende etterlevelse av slike tilsagn, jf. punkt 14. Forordningens bestemmelser er minimumsbestemmelser, noe som gir medlemsstatene adgang til å gå lenger enn hva som kreves av forordningen.
Se forslag til markedsføringsloven § 36 annet ledd.
10.4 Helsedirektoratet
10.4.1 Gjeldende rett
10.4.1.1 Alkoholloven
Helsedirektoratet kan etter alkoholloven § 9-4 første ledd tredje punktum kreve en skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.
Alkoholloven har ingen bestemmelse om at Helsedirektoratet kan forhandle med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
10.4.1.2 Tobakksskadeloven
Helsedirektoratet kan etter tobakksskadeloven § 36 første ledd tredje punktum kreve en skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.
Tobakksskadeloven har ingen bestemmelse om at Helsedirektoratet kan forhandle med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
10.4.2 Forslaget i høringsnotatet
Helse- og omsorgsdepartementet kom i høringsnotatet til at gjeldende regelverk ivaretar adgangen Helsedirektoratet har til å kreve at tjenesteytere under AMT-direktivet bekrefter sin forpliktelse til å stanse overtredelsen. Departementet la også til grunn at dagens regelverk gir direktoratet adgang til å rådføre seg med forbruker- og næringsorganisasjoner dersom direktoratet finner det hensiktsmessig. Departementet la i høringsnotatet til grunn at forbrukeren ikke er et rettighetssubjekt etter denne lovgivningen, og kompensasjon vil derfor ikke være aktuelt i noen form. Regler som gir håndhevingsorganene myndighet til å motta forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere knyttet til overtredelse av reklameforbudet i tobakksskadeloven og alkoholloven, ble derfor ikke ansett nødvendig.
10.4.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene hadde merknader knyttet til vurderingene av at Helsedirektoratet, etter dagens regelverk, innehar nødvendig myndighet til å forsøke å få eller godta forpliktende tilsagn fra næringsdrivende om å stanse en overtredelse.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets vurdering av myndigheten til å motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
10.4.4 Departementets vurdering
Helse- og omsorgsdepartementet registrerer at høringsinstansene ikke har kommentert forslaget i høringen.
Departementet foreslår en språklig endring i alkoholloven § 9-4 første ledd tredje punktum og tobakksskadeloven § 36 første ledd tredje punktum ved at ordet «kreve» erstattes med «innhente» for å synliggjøre at en slik bekreftelse er basert på frivillighet fra den næringsdrivende.
I samsvar med vurderingene i høringsnotatet foreslås det ikke øvrige endringer i alkoholloven eller tobakksskadeloven.
Se forslag til alkoholloven § 9-4 første ledd tredje punktum og tobakksskadeloven § 36 første ledd tredje punktum.
10.5 Legemiddelverket
10.5.1 Gjeldende rett
Ifølge legemiddelloven § 28 siste ledd kan Helse- og omsorgsdepartementet ved overtredelser kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre. Det finnes ingen bestemmelse i legemiddellovgivningen om at Legemiddelverket på vegne av berørte forbrukere skal kunne motta eller forsøke å få ytterligere forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak.
10.5.2 Forslaget i høringsnotatet
Som nevnt i punkt 10.3.4 stiller forordningen ingen formkrav for næringsdrivendes forpliktende tilsagn, mens markedsføringsloven stiller krav om at bekreftelsen fra næringsdrivende må være skriftlig. Legemiddelloven § 28 siste ledd har et tilsvarende skriftlighetskrav.
Legemiddelverket vurderte i høringsnotatet at legemiddelloven § 28 siste ledd er i samsvar med den nye forordningens bestemmelse om forpliktende tilsagn fra næringsdrivende.
Legemiddelverket la til grunn at det ikke er nødvendig med lovhjemmel for at Legemiddelverket skal kunne motta forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. Legemiddelverket stilte imidlertid spørsmål om det av klarhetshensyn bør inntas en tilsvarende bestemmelse som foreslått i markedsføringsloven i legemiddelforskriften kapittel 13 om reklame for legemidler i det endringsforslaget som var på høring samtidig med høringen av CPC-forordningen.
10.5.3 Høringsinstansenes syn
To høringsinstanser, Legemiddelindustriforeningen (LMI) og Apotekforeningen har uttalt seg om behovet for Legemiddelverket til å kunne motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak fra næringsdrivende i tilfeller hvor markedsføring av et legemiddel har vært ulovlig.
LMI mener det er unødvendig og unaturlig å inkludere en bestemmelse som regulerer at Legemiddelverket kan motta forpliktende tilsagn fra næringsdrivende. LMI viser til at annen lovgivning kommer til anvendelse på dette området og at Legemiddelverket synes lite egnet til å vurdere om det bør gis kompensasjon til forbrukere. LMI mener på denne bakgrunn at bestemmelsen ikke bør innføres.
Apotekforeningen mener bestemmelsen er lite praktisk når det gjelder brudd på reklamebestemmelsene i legemiddelforskriften. Videre mener Apotekforeningen at ordlyden bør endres dersom Legemiddelverket vil videreføre forslaget. Det kommer ikke frem av forslaget at det er den næringsdrivende selv som beslutter om kompensasjon skal gis.
10.5.4 Departementets vurdering
Helse- og omsorgsdepartementet har i samarbeid med Legemiddelverket vurdert innspillene fra LMI og Apotekforeningen. Legemiddelverket vurderte i høringsnotatet at Legemiddelverket kan inngå avtale med næringsdrivende om avhjelpende tiltak uten lovhjemmel. En slik hjemmel vil imidlertid synliggjøre muligheten for dialog med den næringsdrivende om avhjelpende tiltak. Ettersom CPC-forordningen fastsetter at brudd på skriftlige bekreftelser skal kunne sanksjoneres, vil en slik lovhenvisning etter departementets vurdering også være nødvendig. Økonomiske tap eller lignende som rammer forbrukere er ikke et forhold som Legemiddelverket per i dag har som arbeidsområde. Legemiddelverket vil derfor ha behov for bistand fra Forbrukertilsynet i denne type saker.
Det foreslås således at det inntas hjemmel om at Legemiddelverket kan innhente skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak i tilfeller hvor all markedsføring av et legemiddel har vært ulovlig. Ved å bruke begrepet «innhente» synliggjøres det at en bekreftelse om avhjelpende tiltak baserer seg på dialog og frivillighet, og ikke en plikt for den næringsdrivende.
Etter legemiddelloven § 28 femte ledd er det en forutsetning for å ilegge tvangsmulkt at frist for oppfyllelse av et pålegg er oversittet. Departementet kan ilegge tvangsmulkt ved brudd på legemiddelloven § 28 siste ledd, dersom overtrederen ikke sørger for at det ulovlige forholdet opphører innen den frist som er fastsatt.
Når det gjelder forslag til nytt punktum i legemiddelloven § 28 siste ledd om at departementet kan innhente skriftlig bekreftelse om avhjelpende tiltak, ser departementet at forslaget er problematisk ved ileggelse av tvangsmulkt. Ordlyden «kan departementet innhente» tilsier at departementet ikke kan kreve slik bekreftelse fra den næringsdrivende, og således er det vanskelig å påstå at departementet har kommet med et «pålegg» i henhold til legemiddelloven § 28 femte ledd. Selv om man kan si at departementet har kommet med et pålegg, så er det også vanskelig å tolke § 28 slik at tvangsmulkt kan anvendes der det foreligger brudd på bekreftelsen om avhjelpende tiltak. Departementet foreslår derfor at det fremkommer eksplisitt av § 28 femte ledd at tvangsmulkt kan ilegges der den næringsdrivende ikke oppfyller avtalen om avhjelpende tiltak. Departementet foreslår å innta en slik bestemmelse i § 28 femte ledd annet punktum.
Se forslag til endringer i legemiddelloven § 28 femte og siste ledd.
10.6 Lotteritilsynet
10.6.1 Gjeldende rett
Lotteritilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at en overtredelse av pyramidebestemmelsen er opphørt, jf. lotteriloven § 16 fjerde ledd.
Lotteriloven har ingen bestemmelse om at Lotteritilsynet kan forhandle med næringsdrivende om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
10.6.2 Forslaget i høringsnotatet
Kulturdepartementet foreslo i høringsnotatet at det av klarhetshensyn tas inn en bestemmelse i lotteriloven om at Lotteritilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse på at den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
10.6.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget.
10.6.4 Departementets vurdering
Kulturdepartementet viser til at Lotteritilsynet allerede har adgang til å kreve at den næringsdrivende skriftlig bekrefter sin forpliktelse om å stanse en overtredelse. Departementet legger også til grunn at dagens regelverk gir Lotteritilsynet adgang til å rådføre seg med forbruker- og næringsorganisasjoner dersom tilsynet finner det hensiktsmessig.
Lotteriloven gir Lotteritilsynet adgang til å «kreve» skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende. Slik bekreftelse baserer seg imidlertid på frivillighet, og Lotteritilsynet kan ikke pålegge den næringsdrivende å gi slik bekreftelse. Forordningen legger også til grunn at det skal være frivillig for den næringsdrivende å gi slik bekreftelse. For å synliggjøre at skriftlig bekreftelse baserer seg på frivillighet fra den næringsdrivende, foreslår departementet å erstatte «kreve» med «innhente» i lovteksten. Med ordlyden «innhente» omfattes også tilfeller der Lotteritilsynet mottar en skriftlig bekreftelse på den næringsdrivendes initiativ.
Forordningen stiller også krav om at Lotteritilsynet skal ha myndighet til å motta eller forsøke å få forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak, for eksempel erstatning, til berørte forbrukere. Lotteriloven inneholder ingen regler om å forsøke å påvirke næringsdrivende til å gi forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til fordel for forbrukere som er berørt av overtredelse av pyramidebestemmelsen i lotteriloven § 16. Det er heller ingen regler som forhindrer Lotteritilsynet fra å motta forpliktelse eller fra å godta forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende.
Departementet opprettholder likevel forslaget om at det av klarhetshensyn tas inn en bestemmelse om at Lotteritilsynet kan innhente skriftlig bekreftelse på at den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen, skal tilby avhjelpende tiltak til berørte forbrukere. En slik bestemmelse er også nødvendig for at Lotteritilsynet skal kunne sanksjonere brudd på disse forpliktelsene, slik forordningen forutsetter i artikkel 9 nr. 4 bokstav h.
Se forslag til lotteriloven § 16 b annet ledd.
10.7 Luftfartstilsynet
10.7.1 Gjeldende rett
Luftfartsloven § 10-42 annet ledd nr. 5 innebærer at Luftfartstilsynet kan be en tjenesteyter om å bekrefte sin forpliktelse til å stanse overtredelser, og eventuelt offentliggjøre denne forpliktelsen. Bestemmelsen er utformet med tanke på å gjennomføre gjeldende forordning artikkel 4 nr. 6 bokstav e.
Luftfartsloven har ingen regler om at Luftfartstilsynet kan motta forpliktende tilsagn fra tjenesteyteren om avhjelpende tiltak til fordel for forbrukere som er berørt av en overtredelse.
10.7.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått at luftfartsloven § 10-42 skulle vise generelt til håndhevingsbestemmelsene i markedsføringsloven. I dette lå det også at Luftfartstilsynet vil kunne benytte den foreslåtte bestemmelsen i markedsføringsloven § 36 annet ledd annet punktum om innhenting av skriftlig bekreftelse på at næringsdrivende skal tilby avhjelpende tiltak til berørte passasjerer.
10.7.3 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene hadde ikke merknader til forslaget.
10.7.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår at realiteten i høringsforslaget opprettholdes. For å sikre et klart hjemmelsgrunnlag i luftfartsloven innebærer det endelige forslaget at § 10-42 annet ledd bokstav c nevner både skriftlig bekreftelse på at ulovlig forhold skal opphøre og skriftlig bekreftelse på tilbud om avhjelp til berørte passasjerer.
Se forslag til luftfartsloven § 10-42 annet ledd bokstav c.
10.8 Medietilsynet
10.8.1 Gjeldende rett
Medietilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse fra kringkaster under norsk jurisdiksjon på at overtredelse av bestemmelser som nevnt i § 44 tredje ledd i markedsføringsloven skal opphøre, jf. kringkastingsloven § 2-12 første ledd.
Medietilsynet har, som en del av tilsynets generelle tilsynsmetodikk, utstrakt dialog med aktørene som det føres tilsyn med. Medietilsynet har hittil ikke ansett det nødvendig med lovhjemmel for å ha en slik dialog.
Kringkastingsloven inneholder ingen bestemmelser om at Medietilsynet på vegne av berørte mediebrukere skal kunne motta eller forsøke å få forpliktelser fra kringkastere eller audiovisuelle bestillingstjenester om avhjelpende tiltak, for eksempel økonomisk kompensasjon. En slik oppgave kan heller ikke sies å ligge innenfor en naturlig fortolkning av Medietilsynets hjemmel for å føre tilsyn i kringkastingsforskriften § 1-8.
10.8.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet viste Kulturdepartementet til at gjeldende bestemmelse i kringkastingsloven § 2-12 første ledd gir Medietilsynet materielt sett den samme kompetansen som kreves etter forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav b.
Etter forordningen er rettssubjektet «den næringsdrivende». Artikkel 9 til 11 i AMT-direktivet får anvendelse på alle audiovisuelle medietjenester. Kringkastingsloven § 2-12 første ledd omfatter kun kringkaster (fjernsyn), men ikke tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Departementet foreslo på denne bakgrunn at kringkastingsloven § 2-12 første ledd endres til å også omfatte tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester for å gjennomføre forordningen på dette punkt.
Når det gjelder myndigheten til å motta eller forsøke å få forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere, jf. forordningen artikkel 9 nr. 4 bokstav c, påpekte departementet at kringkastingsloven primært regulerer forholdet mellom myndighet og tilbydere av medietjenester. Kringkastingsregelverket gir ikke forbrukerne noen økonomiske rettigheter overfor kringkastere eller audiovisuelle bestillingstjenester. Kulturdepartementet foreslo derfor ingen endringer i kringkastingsloven på dette punkt.
10.8.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene hadde merknader til departementets vurderinger i høringsnotatet.
10.8.4 Departementets vurdering
Kulturdepartementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om at det ikke er behov for å gi Medietilsynet myndighet til å motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak.
Kulturdepartementet opprettholder for øvrig forslaget i høringen om at kringkastingsloven § 2-12 første ledd første punktum endres til også å omfatte tilbydere av audiovisuelle medietjenester. Det foreslås også en språklig endring i kringkastingsloven § 2-12 første ledd første punktum, ved at ordet «kreve» erstattes med «innhente» for å synliggjøre at en slik bekreftelse er basert på frivillighet fra kringkasteren eller tilbyderen av audiovisuelle bestillingstjenester.
Se forslag til kringkastingsloven § 2-12 første ledd første punktum.
10.9 Sjøfartsdirektoratet
10.9.1 Gjeldende rett
Etter sjøloven § 418 a annet ledd siste punktum gjelder luftfartsloven § 10-42 annet og fjerde ledd «tilsvarende» for tilsynsmyndighetens kompetanse. Luftfartsloven § 10-42 annet ledd nr. 5 lyder:
«Når det er rimelig grunn til mistanke om overtredelse av regler som nevnt i første ledd kan luftfartsmyndigheten, uten hinder av taushetsplikt, kreve av tjenesteyteren:
[…] 5. at vedkommende bekrefter sin forpliktelse til å stanse overtredelsen, og eventuelt offentliggjør denne forpliktelsen.»
Innholdet i denne bestemmelsen er gjentatt i forskrift om båtpassasjerrettigheter § 1 annet ledd nr. 5.
Regelverket på Sjøfartsdirektoratets område inneholder ingen hjemmel om at tilsynsmyndigheten skal motta tilsagn om avhjelpende tiltak til fordel for forbrukere som er berørt av en overtredelse. Sjøfartsdirektoratet går ikke inn i tvister mellom forbrukere og tjenesteytere om passasjerrettigheter etter sjøloven § 418 a. Transportklagenemnda behandler klager fra forbrukere etter disse reglene, jf. forskrift om klagenemnd for passasjertransport (transportklagenemndforskriften) § 1-3 og § 1-4 bokstav d. Transportklagenemndas avgjørelser er rådgivende, jf. transportklagenemndforskriften § 5-7 første ledd.
10.9.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Gjeldende regelverk gir Sjøfartsdirektoratet hjemmel til å innhente bekreftelse fra tjenesteytere om forpliktelse til å stanse overtredelsen. I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse i sjøloven § 418 a annet ledd om at det i forskrift kunne fastsettes at markedsføringslovens regler om innhenting av skriftlige bekreftelser helt eller delvis skulle gjelde tilsvarende for tilsynsmyndigheten etter sjøloven. Videre foreslo departementet en endring i forskrift om båtpassasjerrettigheter som gikk ut på at markedsføringsloven § 36 annet ledd om innhenting av skriftlig bekreftelse skulle gjelde tilsvarende ved Sjøfartsdirektoratets tilsyn etter sjøloven § 418 a.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til dette.
Departementet foreslår at det gis regler i sjøloven om at markedsføringsloven § 36 annet ledd om innhenting av skriftlige forpliktelser fra næringsdrivende skal gjelde tilsvarende. Om bakgrunnen for de løsningene som er valgt, vises det til drøftelsen i punkt 10.3.4. Begrunnelsen som gis der gjør seg tilsvarende gjeldende for håndhevingen av passasjerrettigheter.
Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at reglene, i likhet med løsningen i markedsføringsloven, bør fremgå av loven, og ikke i forskrift gitt i medhold av loven. Det gir etter departementets vurdering et mer tilgjengelig regelverk. Det vises til forslaget til sjøloven § 418 b tredje ledd. Henvisningen til luftfartsloven i sjøloven § 418 a annet ledd siste punktum blir overflødig og foreslås opphevet.
Se forslag til sjøloven § 418 b tredje ledd.
10.10 Statens jernbanetilsyn
10.10.1 Gjeldende rett
Jernbaneloven § 11 femte ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å pålegge jernbanevirksomheter som er ansvarlig for en overtredelse, å gjennomføre korrigerende tiltak. Sett i sammenheng med bestemmelsen i § 11 annet ledd, innebærer det også mulighet til å pålegge virksomheten å bekrefte at overtredelsen er opphørt.
Jernbanelovgivningen inneholder ingen hjemmel om at tilsynsmyndigheten skal kunne motta tilsagn om avhjelpende tiltak til fordel for forbrukere som er berørt av en overtredelse.
10.10.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Departementet konkluderte i høringsnotatet med at hjemmelen til å pålegge korrigerende tiltak er tilstrekkelig til å oppfylle forordningens krav om skriftlig bekreftelse på at overtredelsen skal opphøre. Et slikt pålegg vil kunne omfatte at den manglende etterlevelsen av jernbanelovgivningen skal stanse. Et pålegg om å gi opplysninger tilbake til tilsynsmyndigheten om hvordan korrigerende tiltak er gjennomført, vil være et pålegg til virksomheten om å gi et forpliktende tilsagn om å stanse overtredelsen. Etter departementets oppfatning var det ikke behov for noen ytterligere hjemmel på dette punkt. Imidlertid foreslo departementet å endre jernbaneloven § 7 c slik at undersøkelses- og håndhevingsregler som gjelder passasjerrettigheter, kan følge bestemmelsene i markedsføringsloven.
Departementet påpekte også at det vil være nødvendig å innføre en hjemmel om at tilsynsmyndigheten skal kunne motta tilsagn om avhjelpende tiltak til berørte forbrukere.
Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets forslag, som opprettholdes.
Se forslag til jernbaneloven § 11 c bokstav c.
10.11 Statens vegvesen
10.11.1 Gjeldende rett
Yrkestransportloven § 32 a femte ledd gir Statens vegvesen myndighet til å gi pålegg om retting og tvangsmulkt ved brudd på reglene i § 32 a første til fjerde ledd om passasjerrettigheter. Yrkestransportregelverket har for øvrig hverken bestemmelser om å motta forpliktende tilsagn fra næringsdrivende, eller regler om at Statens vegvesen på vegne av berørte passasjerer skal kunne motta eller forsøke å få ytterligere forpliktelser fra næringsdrivende om avhjelpende tiltak.
10.11.2 Forslaget i høringsnotatet, høringsinstansenes syn og departementets vurdering
Håndhevingsorganet skal kunne forsøke å få, eller godta, forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende som er ansvarlig for overtredelsen, om å stanse overtredelsen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav b.
Yrkestransportregelverket har ingen regler om å forsøke å påvirke næringsdrivende til å gi forpliktende tilsagn eller å motta dette fra de næringsdrivende. Etter departementets vurdering i høringsnotatet kreves det imidlertid ingen særskilt lovhjemmel for dette da Statens vegvesen har myndighet til å føre tilsyn etter busspassasjerrettighetsforordningen, og således har anledning til å ta kontakt med transportører og bussterminaloperatører. Departementet påpekte at forordningen ikke krever at håndhevingsorganet skal ha myndighet til å kreve et forpliktende utsagn fra den næringsdrivende, kun å «forsøke å få». Det er heller ingen regler som hindrer Statens vegvesen fra å motta en forpliktelse eller fra å godta forpliktende utsagn fra den næringsdrivende. Departementet vurderte derfor at dette dekkes av hjemmelen i yrkestransportloven § 32 a femte ledd.
Som nevnt i punkt 5.3.2.9 foreslås det at yrkestransportloven endres ved at det gjøres henvisning til markedsføringslovens bestemmelser for å sikre at Statens vegvesen har undersøkelses- og håndhevingsmyndighet i samsvar med den nye CPC-forordningen. På dette punkt representerer dette ikke endringer i forhold til gjeldende rett.
Ifølge ny forordning skal håndhevingsorganet også kunne motta, fra den næringsdrivende og på den næringsdrivendes initiativ, ytterligere forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak til fordel for forbrukere som er berørt av den påståtte overtredelsen. Håndhevingsorganene skal eventuelt kunne forsøke å få forpliktende tilsagn fra den næringsdrivende om å tilby egnede avhjelpende tiltak til de forbrukerne som er berørte av overtredelsen, jf. artikkel 9 nr. 4 bokstav c.
Statens vegvesen fører tilsyn med busspassasjerrettighetsforordningen. Det er imidlertid Transportklagenemnda som i forskrift 20. januar 2012 om klagenemnd for passasjertransport (transportklagenemndforskriften) i medhold av yrkestransportloven § 32 a er utpekt som nasjonalt klageorgan etter busspassasjerrettighetsforordningen. Transportklagenemnda behandler tvister mellom passasjerer og transportører eller andre som har forpliktelser overfor passasjerene i henhold til regelverk eller avtale, herunder terminaleiere og reisebyråer. Dersom en busspassasjer etter å ha sendt klage til den næringsdrivende, ikke kommer frem til en løsning, kan vedkommende enten ta saken til Transportklagenemnda eller domstolsapparatet. Transportklagenemnda behandler klager fra passasjerene gratis.
I høringsnotatet vurderte departementet derfor at behovet Statens vegvesen som håndhevingsorgan for busspassasjerrettighetsforordningen vil ha for å motta forpliktende tilsagn om avhjelpende tiltak, vil være svært begrenset. Imidlertid må hjemmelsgrunnlaget i yrkestransportloven § 32 a femte ledd endres for å overholde de EØS-forpliktelsene som den nye CPC-forordningen medfører. I høringsnotatet foreslo derfor departementet å henvise til markedsføringslovens regler om undersøkelses- og håndhevingsmyndighet for å sikre at Statens vegvesen som håndhevingsorgan for busspassasjerrettighetsforordningen har utfyllende undersøkelses- og håndhevingsmyndighet i samsvar med reglene i den nye CPC-forordningen.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag i høringsnotatet.
Departementet opprettholder vurderingen, og foreslår derfor å ta inn i yrkestransportloven § 32 a femte ledd en bestemmelse som gir håndhevingsorganet kompetanse tilsvarende det som følger av markedsføringsloven § 36 annet ledd.
Se forslag til yrkestransportloven § 32 a femte ledd annet punktum.