2 Rådsforordning (EU) 2015/1589 av 13. juli 2015 om fastsettelse av nærmere regler for anvendelsen av artikkel 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (kodifisering)

RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 109,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet1 og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1) Kommisjonsforordning (EF) nr. 659/19992 er blitt betydelig endret flere ganger3. Av klarhetshensyn og av praktiske årsaker bør nevnte forordning kodifiseres.

  • 2) Uten å berøre de spesielle saksbehandlingsreglene som er fastsatt i forordninger innen visse sektorer, bør denne forordning få anvendelse på støtte i alle sektorer. I forbindelse med anvendelsen av artikkel 93 og 107 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) har Kommisjonen etter traktatens artikkel 108 særlig myndighet til å avgjøre om statsstøtte er forenlig med det indre marked når den undersøker eksisterende støtte, når den treffer beslutninger om ny eller endret støtte, og når den treffer tiltak som gjelder manglende overholdelse av dens beslutninger eller av meldingsplikten.

  • 3) I et modernisert system av statsstøtteregler som skal bidra til både gjennomføringen av Europa 2020-strategien for vekst og til konsolideringen av budsjettet, bør artikkel 107 i TEUV anvendes effektivt og ensartet i hele Unionen. Forordning (EF) nr. 659/1999 konsoliderte og styrket Kommisjonens tidligere praksis for å øke rettssikkerheten og støtte utviklingen av statsstøttepolitikken i et gjennomsiktig miljø.

  • 4) Av hensyn til rettssikkerheten bør det bestemmes under hvilke omstendigheter støtte skal anses som eksisterende støtte. Gjennomføringen og videreutviklingen av det indre marked er en gradvis prosess som gjenspeiles i den kontinuerlige utviklingen av politikken på området statsstøtte. Som følge av denne utvikling kan tiltak som ikke utgjorde statsstøtte på det tidspunktet da de ble iverksatt, ha blitt det siden.

  • 5) I henhold til artikkel 108 nr. 3 i TEUV skal Kommisjonen underrettes om alle planer om å innføre nye støtteordninger, og slike planer kan ikke iverksettes før Kommisjonen har gitt sitt samtykke.

  • 6) I henhold til artikkel 4 nr. 3 i traktaten om Den europeiske union (TEU) plikter medlemsstatene å samarbeide med Kommisjonen og gi den alle de opplysninger som er nødvendige for at den skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til denne forordning.

  • 7) Kommisjonens frist for å avslutte sin foreløpige undersøkelse av meldt støtte bør settes til to måneder fra den har mottatt en fullstendig melding eller en behørig begrunnet erklæring fra den berørte medlemsstaten om at den anser meldingen som fullstendig fordi de tilleggsopplysningene som Kommisjonen har krevd, ikke er tilgjengelige eller allerede er oversendt. Av hensyn til rettssikkerheten bør denne undersøkelsen avsluttes gjennom en beslutning.

  • 8) I alle de tilfeller der Kommisjonen etter å ha avsluttet sin foreløpige undersøkelse ikke kan fastslå at støtten er forenlig med det indre marked, bør det innledes en prosedyre for formell undersøkelse slik at Kommisjonen kan innhente alle de opplysninger den trenger for å kunne vurdere støttens forenlighet, og slik at de berørte parter kan framlegge sine merknader. Prosedyren for formell undersøkelse i henhold til artikkel 108 nr. 2 i TEUV er den tryggeste måten å ivareta de berørte parters interesser på.

  • 9) For å vurdere om en meldt eller ulovlig statsstøtte er forenlig med det indre marked, der Kommisjonen har enekompetanse i henhold til artikkel 108 i TEUV, bør det sikres at Kommisjonen for å kunne håndheve statsstøttereglene har myndighet til å kreve alle nødvendige markedsopplysninger fra medlemsstater, foretak eller sammenslutninger av foretak dersom den er i tvil om det berørte tiltaket er forenlig med Unionens regler og har innledet prosedyre for formell undersøkelse. Kommisjonen bør særlig utøve denne myndighet i saker der det er nødvendig å foreta en omfattende og grundig vurdering. Kommisjonen bør når den vurderer om den skal utøve denne myndighet, ta behørig hensyn til den foreløpige undersøkelsens varighet.

  • 10) For å vurdere om et støttetiltak er forenlig etter at en prosedyre for formell undersøkelse er innledet, og særlig i forbindelse med teknisk kompliserte tilfeller som krever en grundig vurdering, bør Kommisjonen ved en enkel forespørsel eller beslutning kunne kreve at medlemsstater, foretak eller sammenslutninger av foretak gir alle markedsopplysninger som er nødvendige for at den skal kunne avslutte sin vurdering, dersom opplysningene som den berørte medlemsstaten har framlagt under den foreløpige undersøkelsen, ikke er tilstrekkelige, idet det tas behørig hensyn til forholdsmessighetsprinsippet, særlig for små og mellomstore bedrifter.

  • 11) I lys av det særlige forholdet mellom støttemottakere og den berørte medlemsstaten bør Kommisjonen kunne anmode om opplysninger fra en støttemottaker bare med den berørte medlemsstatens samtykke. Det at mottakeren av det berørte støttetiltaket framlegger opplysninger, utgjør ikke et rettslig grunnlag for bilaterale forhandlinger mellom Kommisjonen og den berørte støttemottakeren.

  • 12) Kommisjonen bør velge ut mottakerne av anmodninger om opplysninger på grunnlag av objektive kriterier som fastsettes fra sak til sak, samtidig som den sikrer at utvalget av opplysningsgivere er representativt innenfor hver kategori når anmodningen rettes til et utvalg av foretak eller sammenslutninger av foretak. Opplysningene det bes om, bør særlig omfatte faktaopplysninger om selskapet og markedet samt faktabaserte analyser av hvordan markedet virker.

  • 13) Kommisjonen, som tar initiativet til prosedyren, bør være ansvarlig for å kontrollere overføringen av opplysninger fra medlemsstatene, foretakene eller sammenslutningene av foretak samt fortroligheten av opplysningene som skal formidles.

  • 14) For å sikre at ethvert foretak eller enhver sammenslutning av foretak etterkommer Kommisjonens anmodninger om opplysninger, bør den ved behov kunne ilegge forholdsmessige overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter. Ved fastsettelsen av størrelsen på overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter bør Kommisjonen ta behørig hensyn til prinsippene om forholdsmessighet og rimelighet, særlig for små og mellomstore bedrifter. Rettighetene til partene som anmodes om å framlegge opplysninger, bør ivaretas ved at de får mulighet til å framlegge sine synspunkter før det tas en eventuell beslutning om å ilegge overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter. Den europeiske unions domstol bør ha full domsmyndighet med hensyn til slike overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter i henhold til artikkel 261 i TEUV.

  • 15) Idet det tas behørig hensyn til prinsippene om forholdsmessighet og rimelighet bør Kommisjonen kunne redusere tvangsmulktene eller ettergi dem når mottakere av anmodninger framlegger opplysningene det anmodes om, selv om dette skjer etter fristens utløp.

  • 16) Medlemsstater kan ikke ilegges overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter, ettersom de i henhold til artikkel 4 nr. 3 i TEU har plikt til å samarbeide lojalt med Kommisjonen og gi Kommisjonen alle opplysninger som kreves for at den skal kunne utføre sine oppgaver i henhold til denne forordning.

  • 17) Etter å ha vurdert de merknader som de berørte parter har framlagt, bør Kommisjonen avslutte sin undersøkelse gjennom en endelig beslutning så snart tvilen er fjernet. Dersom undersøkelsen ikke er avsluttet innen 18 måneder etter at prosedyren ble innledet, bør den berørte medlemsstaten ha mulighet til å be om en beslutning, som Kommisjonen så bør treffe innen to måneder.

  • 18) For å ivareta den berørte medlemsstatens rett til et forsvar bør den motta kopier av de anmodningene om opplysninger som sendes til andre medlemsstater, foretak eller sammenslutninger av foretak, og ha mulighet til å framlegge sine synspunkter på de mottatte merknadene. Den bør også underrettes om hvilke foretak og sammenslutninger av foretak som er anmodet om å framlegge opplysninger, med mindre disse enhetene har godtgjort at de har et legitimt behov for at deres identitet ikke avsløres.

  • 19) Kommisjonen bør ta behørig hensyn til foretakenes berettigede interesse i å beskytte sine forretningshemmeligheter. Den bør i en beslutning ikke kunne anvende opplysningsgiveres fortrolige opplysninger dersom disse ikke kan aggregeres eller anonymiseres på annen måte, med mindre den på forhånd har innhentet deres tillatelse til å formidle disse opplysningene til den berørte medlemsstaten.

  • 20) I tilfeller der opplysninger som er merket som fortrolige, ikke ser ut til å være omfattet av taushetsplikt, bør det finnes en ordning som gir Kommisjonen mulighet til å avgjøre i hvilket omfang slike opplysninger kan formidles. I enhver slik beslutning om å avvise et krav om fortrolig behandling bør det angis en frist ved hvis utløp opplysningene vil bli formidlet, slik at opplysningsgiveren får mulighet til å påberope seg det rettslige vernet vedkommende har tilgjengelig, herunder midlertidig forføyning.

  • 21) For å sikre en korrekt og effektiv anvendelse av reglene for statsstøtte bør Kommisjonen ha mulighet til å tilbakekalle en beslutning som er truffet på grunnlag av feilaktige opplysninger.

  • 22) For å sikre at artikkel 108 i TEUV overholdes, særlig med hensyn til meldingsplikten og iverksettelsesforbudet i artikkel 108 nr. 3, bør Kommisjonen undersøke alle tilfeller av ulovlig støtte. Av hensyn til gjennomsiktigheten og rettssikkerheten bør det fastsettes prosedyrer som skal følges i slike saker. Dersom en medlemsstat ikke har overholdt meldingsplikten eller iverksettelsesforbudet, bør Kommisjonen ikke være bundet av frister.

  • 23) Kommisjonen bør på eget initiativ kunne undersøke opplysninger om ulovlig støtte fra enhver kilde for å sikre overholdelse av artikkel 108 i TEUV, særlig meldingsplikten og iverksettelsesforbudet fastsatt i artikkel 108 nr. 3 i TEUV, og vurdere støttens forenlighet med det indre marked.

  • 24) I tilfeller av ulovlig støtte bør Kommisjonen ha rett til å innhente alle nødvendige opplysninger for å kunne treffe en beslutning og gjenopprette like konkurransevilkår. Kommisjonen bør derfor ha mulighet til å treffe midlertidige forføyninger rettet mot den berørte medlemsstaten. Disse midlertidige forføyningene kan bestå i påbud om å gi opplysninger, påbud om stans eller påbud om tilbakebetaling. Dersom et påbud om å gi opplysninger ikke overholdes, bør Kommisjonen kunne treffe en beslutning på grunnlag av de tilgjengelige opplysninger, og dersom et påbud om stans eller tilbakebetaling ikke overholdes, bør den kunne forelegge saken direkte for Domstolen i samsvar med artikkel 108 nr. 2 annet ledd i TEUV.

  • 25) I tilfeller av ulovlig støtte som er uforenlig med det indre marked, bør effektiv konkurranse gjenopprettes. For dette formål er det nødvendig at støtten, inklusive renter, umiddelbart betales tilbake. Det er hensiktsmessig at tilbakebetalingen skjer i samsvar med de prosedyrene som nasjonal rett fastsetter. Anvendelsen av disse prosedyrene bør ikke forsinke gjenopprettelsen av effektiv konkurranse ved at de hindrer en øyeblikkelig og effektiv gjennomføring av Kommisjonens beslutning. For å nå dette mål bør medlemsstatene treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at Kommisjonens beslutning virker etter hensikten.

  • 26) Av hensyn til rettssikkerheten bør det innføres en foreldelsesfrist på ti år for ulovlig støtte, slik at det ikke kan kreves noen form for tilbakebetaling etter fristens utløp.

  • 27) Av hensyn til rettssikkerheten bør det innføres foreldelsesfrister for ilegging og innkreving av overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter.

  • 28) Misbruk av støtte kan ha virkninger for det indre markeds virkemåte som tilsvarer virkningene av ulovlig støtte, og slik bruk bør derfor behandles etter tilsvarende prosedyrer. I motsetning til ulovlig støtte er imidlertid støtte som muligens er blitt brukt uriktig, støtte som tidligere er godkjent av Kommisjonen. Kommisjonen bør derfor ikke ha adgang til å gi påbud om tilbakebetaling ved uriktig brukt støtte.

  • 29) I henhold til artikkel 108 nr. 1 i TEUV skal Kommisjonen sammen med medlemsstatene kontinuerlig undersøke alle eksisterende støtteordninger. I gjennomsiktighetens og rettssikkerhetens interesse er det hensiktsmessig å fastsette omfanget av samarbeidet i henhold til nevnte artikkel.

  • 30) For å sikre at eksisterende støtteordninger er forenlige med det indre marked, bør Kommisjonen i samsvar med artikkel 108 nr. 1 i TEUV foreslå hensiktsmessige tiltak når en eksisterende støtteordning ikke er eller ikke lenger er forenlig med det indre marked, og innlede prosedyren fastsatt i artikkel 108 nr. 2 i TEUV dersom den berørte medlemsstaten nekter å gjennomføre de foreslåtte tiltakene.

  • 31) Det er hensiktsmessig å fastsette alle de muligheter tredjemann har til rådighet for å forsvare sine interesser i prosedyrer som gjelder statsstøtte.

  • 32) Klager er en viktig informasjonskilde for å avsløre overtredelser av unionsregler om statsstøtte. For å sikre kvaliteten på klagene som oversendes til Kommisjonen, og samtidig sørge for gjennomsiktighet og rettssikkerhet er det hensiktsmessig å fastsette vilkår som en klage bør oppfylle, slik at Kommisjonen får tilgang til opplysninger om den påståtte ulovlige støtten og kan iverksette en foreløpig undersøkelse. Klager som ikke oppfyller disse vilkårene, bør behandles som alminnelige markedsopplysninger og bør ikke nødvendigvis føre til undersøkelser som iverksettes på eget initiativ.

  • 33) Klagere bør pålegges å godtgjøre at de er berørte parter i tråd med artikkel 108 nr. 2 i TEUV og artikkel 1 bokstav h) i denne forordning. De bør også pålegges å framlegge en viss mengde opplysninger i en form som Kommisjonen gis myndighet til å fastsette i en gjennomføringsbestemmelse. For ikke å avskrekke mulige klagere bør det i gjennomføringsbestemmelsen tas hensyn til at kravene som stilles til berørte parter i forbindelse med inngivelse av klage, ikke bør være for tyngende.

  • 34) For å sikre at Kommisjonen behandler lignende spørsmål på en ensartet måte i hele det indre marked, er det hensiktsmessig å fastsette et særskilt rettslig grunnlag for å kunne iverksette undersøkelser av økonomiske sektorer eller av bestemte støtteinstrumenter i flere medlemsstater. Av forholdsmessighetshensyn og i lys av den store administrative byrden som slike undersøkelser medfører, bør sektorundersøkelser gjennomføres bare dersom tilgjengelige opplysninger underbygger en berettiget mistanke om at statsstøttetiltak i en bestemt sektor kan begrense eller vri konkurransen vesentlig på det indre marked innenfor flere medlemsstater, eller at eksisterende støttetiltak i en bestemt sektor innenfor flere medlemsstater ikke er eller ikke lenger er forenlige med det indre marked. Slike undersøkelser vil gjøre det mulig for Kommisjonen å behandle overordnede spørsmål om statsstøtte på en effektiv og gjennomsiktig måte og å skaffe seg oversikt over den berørte sektor på forhånd.

  • 35) For at Kommisjonen effektivt skal kunne kontrollere at dens beslutninger overholdes, og for å lette samarbeidet mellom Kommisjonen og medlemsstatene med henblikk på den kontinuerlige undersøkelsen av eksisterende støtteordninger i medlemsstatene i henhold til artikkel 108 nr. 1 i TEUV, er det nødvendig å fastsette en generell rapporteringsplikt for samtlige eksisterende støtteordninger.

  • 36) I tilfeller der Kommisjonen er i alvorlig tvil om hvorvidt dens beslutninger overholdes, bør den kunne benytte ytterligere virkemidler som setter den i stand til å innhente de opplysninger som er nødvendige for å kunne kontrollere om dens beslutninger faktisk blir overholdt. For dette formål er stedlig kontroll et hensiktsmessig og nyttig virkemiddel, særlig dersom det foreligger mistanke om uriktig bruk av støtte. Kommisjonen bør derfor ha myndighet til å foreta kontroller på stedet, og den bør samarbeide med vedkommende myndigheter i medlemsstatene når et foretak motsetter seg et slikt kontrollbesøk.

  • 37) En ensartet anvendelse av statsstøttereglene forutsetter at det fastsettes ordninger for samarbeid mellom medlemsstatenes domstoler og Kommisjonen. Et slikt samarbeid er relevant for alle domstoler i medlemsstatene som anvender artikkel 107 nr. 1 og artikkel 108 i TEUV. De nasjonale domstolene bør særlig kunne anmode Kommisjonen om opplysninger eller uttalelser om anvendelsen av statsstøttereglene. Kommisjonen bør dessuten ha mulighet til å framlegge skriftlige eller muntlige merknader for domstoler som har ansvar for anvendelsen av artikkel 107 nr. 1 eller artikkel 108 i TEUV. Når Kommisjonen bistår nasjonale domstoler på dette området, bør den opptre i samsvar med sin plikt til å forsvare den offentlige interesse.

  • 38) Disse merknadene og synspunktene fra Kommisjonen bør ikke berøre artikkel 267 i TEUV og bør ikke være rettslig bindende for de nasjonale domstolene. De bør avgis innenfor rammen av nasjonale rettergangsregler og nasjonal praksis, herunder slike som ivaretar partenes rettigheter, med full respekt for de nasjonale domstolenes uavhengighet. Kommisjonen bør avgi uttalelser på eget initiativ bare i saker som er viktige for en ensartet anvendelse av artikkel 107 nr. 1 eller artikkel 108 i TEUV, særlig i saker som er av betydning for håndhevingen eller videreutviklingen av Unionens rettspraksis i forbindelse med statsstøtte.

  • 39) I gjennomsiktighetens og rettssikkerhetens interesse bør Kommisjonens beslutninger offentliggjøres, samtidig som prinsippet om at beslutninger i saker om statsstøtte skal være rettet til den berørte medlemsstaten, fastholdes. Det er derfor hensiktsmessig å offentliggjøre i sin helhet eller i sammendrags form alle beslutninger som kan påvirke de berørte parters interesser, eller å stille kopier av beslutningene til rådighet for partene dersom de ikke er blitt offentliggjort eller ikke er blitt offentliggjort i sin helhet.

  • 40) Når Kommisjonen offentliggjør sine beslutninger, bør den overholde reglene om taushetsplikt, herunder vern av alle fortrolige opplysninger og personopplysninger, i samsvar med artikkel 339 i TEUV.

  • 41) Kommisjonen bør i nært samarbeid med Den rådgivende komité for statsstøtte kunne vedta gjennomføringsbestemmelser som fastsetter nærmere regler for prosedyrene i henhold til denne forordning.

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Kapittel I

Generelt

Artikkel 1

Definisjoner

I denne forordning menes med

  • a) «støtte» ethvert tiltak som oppfyller alle kriterier fastsatt i artikkel 107 nr. 1 i TEUV,

  • b) «eksisterende støtte»

    • i) uten å berøre artikkel 144 og 172 i tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige, nr. 3 og tillegget til vedlegg IV til tiltredelsesakten for Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia, nr. 2 og nr. 3 bokstav b) og tillegget til vedlegg V til tiltredelsesakten for Bulgaria og Romania og nr. 2 og nr. 3 bokstav b) og tillegget til vedlegg IV til tiltredelsesakten for Kroatia, all støtte som eksisterte før TEUV trådte i kraft i de respektive medlemsstatene, det vil si støtteordninger og individuell støtte som var innført før og fortsatt gjelder etter TEUVs ikrafttredelse i de respektive medlemsstatene,

    • ii) godkjent støtte, det vil si støtteordninger og individuell støtte som er godkjent av Kommisjonen eller Rådet,

    • iii) støtte som anses for å være godkjent i henhold til artikkel 4 nr. 6 i forordning (EF) nr. 659/1999 eller artikkel 4 nr. 6 i denne forordning eller før forordning (EF) nr. 659/1999, men i samsvar med denne prosedyren,

    • iv) støtte som anses som eksisterende støtte i henhold til artikkel 17 i denne forordning,

    • v) støtte som anses som eksisterende støtte fordi det kan godtgjøres at den ikke utgjorde støtte på tidspunktet da den ble innført, men som uten å være blitt endret av medlemsstaten, er blitt en form for støtte på grunn av utviklingen i det indre marked. Tiltak som blir til støtte som følge av at en virksomhet liberaliseres av unionsretten, skal ikke anses som eksisterende støtte etter datoen som er satt for liberaliseringen,

  • c) «ny støtte» all støtte, det vil si støtteordninger og individuell støtte, som ikke er eksisterende støtte, herunder endringer i eksisterende støtte,

  • d) «støtteordning» enhver rettsakt som, uten at det kreves ytterligere gjennomføringstiltak, gir grunnlag for å gi individuell støtte til foretak som er definert i rettsakten på en generell og abstrakt måte, samt enhver rettsakt som gir grunnlag for at støtte som ikke er knyttet til et særskilt prosjekt, kan gis til ett eller flere foretak for et ubestemt tidsrom og/eller med et ubestemt beløp,

  • e) «individuell støtte» støtte som ikke gis på grunnlag av en støtteordning, og meldingspliktig støtte som gis på grunnlag av en støtteordning,

  • f) «ulovlig støtte» ny støtte som innføres i strid med artikkel 108 nr. 3 i TEUV,

  • g) «uriktig brukt støtte» støtte brukt av støttemottakeren i strid med en beslutning truffet i henhold til artikkel 4 nr. 3 eller artikkel 7 nr. 3 eller 4 i forordning (EF) nr. 659/1999 eller artikkel 4 nr. 3 eller artikkel 9 nr. 3 eller 4 i denne forordning,

  • h) «berørt part» enhver medlemsstat og enhver person, ethvert foretak eller enhver sammenslutning av foretak hvis interesser vil kunne bli berørt av tildelingen av støtte, særlig støttemottakeren, konkurrerende foretak og bransjeorganisasjoner.

Kapittel II

Prosedyre ved meldt støtte

Artikkel 2

Melding om ny støtte

  • 1. Med mindre annet er fastsatt i forordninger vedtatt i henhold til artikkel 109 i TEUV eller andre relevante bestemmelser i traktaten, skal alle planer om å gi ny støtte i god tid meldes til Kommisjonen av den berørte medlemsstaten. Kommisjonen skal uten opphold underrette den berørte medlemsstaten om at den har mottatt meldingen.

  • 2. I meldingen skal den berørte medlemsstaten framlegge alle de opplysninger som er nødvendige for at Kommisjonen skal kunne treffe en beslutning i henhold til artikkel 4 og 9 («fullstendig melding»).

Artikkel 3

Iverksettelsesforbud

Støtte som skal meldes etter artikkel 2 nr. 1, kan iverksettes bare dersom Kommisjonen har truffet en beslutning eller anses for å ha truffet en beslutning om godkjenning av slik støtte.

Artikkel 4

Foreløpig undersøkelse av meldingen og Kommisjonens beslutning

  • 1. Kommisjonen skal undersøke meldingen så snart den er mottatt. Uten at det berører artikkel 10 skal Kommisjonen treffe en beslutning i henhold til nr. 2, 3 eller 4 i denne artikkel.

  • 2. Dersom Kommisjonen etter en foreløpig undersøkelse fastslår at det meldte tiltaket ikke utgjør støtte, skal den gjøre dette kjent gjennom en beslutning.

  • 3. Dersom Kommisjonen etter en foreløpig undersøkelse fastslår at det meldte tiltaket, såframt det kommer under virkeområdet for artikkel 107 nr. 1 i TEUV, ikke gir grunn til tvil om at det er forenlig med det indre marked, skal den treffe beslutning om at tiltaket er forenlig med det indre marked («beslutning om ikke å gjøre innsigelse»). I beslutningen skal det angis hvilket unntak i TEUV som er blitt anvendt.

  • 4. Dersom Kommisjonen etter en foreløpig undersøkelse fastslår at det meldte tiltaket gir grunn til tvil om at det er forenlig med det indre marked, skal den treffe beslutning om å innlede prosedyren fastsatt i artikkel 108 nr. 2 i TEUV («beslutning om å innlede prosedyre for formell undersøkelse»).

  • 5. Beslutningene nevnt i nr. 2, 3 og 4 i denne artikkel skal treffes innen to måneder. Denne fristen skal løpe fra dagen etter at fullstendig melding ble mottatt. Meldingen skal anses som fullstendig dersom Kommisjonen innen to måneder etter å ha mottatt meldingen eller de tilleggsopplysninger den måtte ha anmodet om, ikke anmoder om flere opplysninger. Fristen kan forlenges etter avtale mellom Kommisjonen og den berørte medlemsstaten. Kommisjonen kan eventuelt fastsette kortere frister.

  • 6. Dersom Kommisjonen ikke har truffet beslutning i samsvar med nr. 2, 3 eller 4 innen fristen fastsatt i nr. 5, skal støtten anses som godkjent av Kommisjonen. Den berørte medlemsstaten kan da gjennomføre de aktuelle tiltakene etter på forhånd å ha underrettet Kommisjonen, med mindre Kommisjonen treffer beslutning i henhold til denne artikkel innen en frist på 15 virkedager fra den dagen den mottok nevnte underretning.

Artikkel 5

Anmodning om opplysninger rettet til meldermedlemsstaten

  • 1. Dersom Kommisjonen anser at de opplysninger den berørte medlemsstaten har framlagt om et tiltak meldt i henhold til artikkel 2, er ufullstendige, skal den anmode om alle nødvendige tilleggsopplysninger. Dersom en medlemsstat besvarer en slik anmodning, skal Kommisjonen underrette medlemsstaten om at den har mottatt svaret.

  • 2. Dersom den berørte medlemsstaten ikke framlegger opplysningene det anmodes om, innen den fristen Kommisjonen har satt, eller dersom den framlegger ufullstendige opplysninger, skal Kommisjonen sende en purring der den fastsetter en passende utvidet frist for framlegging av opplysningene.

  • 3. Dersom de opplysningene det anmodes om, ikke er framlagt innen den fastsatte fristen, skal meldingen anses for å være trukket tilbake, med mindre fristen innen utløpet er blitt forlenget etter avtale mellom Kommisjonen og den berørte medlemsstaten, eller den berørte medlemsstaten innen utløpet av fristen ved en behørig begrunnet erklæring underretter Kommisjonen om at den anser meldingen for å være fullstendig, siden de ønskede tilleggsopplysningene ikke er tilgjengelige eller allerede er blitt framlagt. I så fall skal fristen nevnt i artikkel 4 nr. 5 begynne å løpe dagen etter at erklæringen er mottatt. Dersom meldingen anses for å være trukket tilbake, skal Kommisjonen underrette medlemsstaten om dette.

Artikkel 6

Prosedyre for formell undersøkelse

  • 1. Beslutningen om å innlede en prosedyre for formell undersøkelse skal inneholde et sammendrag av de relevante faktiske og juridiske forhold og Kommisjonens foreløpige undersøkelse av om det foreslåtte tiltaket kan sies å ha karakter av støtte, og skal angi grunnene for at tiltakets forenlighet med det indre marked betviles. I beslutningen skal den berørte medlemsstaten og de øvrige berørte partene oppfordres til å framlegge sine merknader innen en fastsatt frist, som normalt ikke skal overstige én måned. I behørig begrunnede tilfeller kan Kommisjonen forlenge denne fastsatte fristen.

  • 2. De mottatte merknadene skal oversendes den berørte medlemsstaten. Enhver berørt part kan av hensyn til mulige skadevirkninger anmode om at dens identitet ikke røpes for den berørte medlemsstaten. Den berørte medlemsstaten har anledning til å svare på de merknadene som er oversendt, innen en fastsatt frist som normalt ikke skal overstige én måned. I behørig begrunnede tilfeller kan Kommisjonen forlenge denne fastsatte fristen.

Artikkel 7

Anmodninger om opplysninger rettet til andre kilder

  • 1. Etter innledningen av prosedyren for formell undersøkelse fastsatt i artikkel 6 og særlig i forbindelse med teknisk kompliserte tilfeller som krever en grundig vurdering, kan Kommisjonen, dersom opplysningene som den berørte medlemsstaten har gitt under den foreløpige undersøkelsen, ikke er tilstrekkelige, anmode en annen medlemsstat, et foretak eller en sammenslutning av foretak om å framlegge alle markedsopplysninger som er nødvendige for at Kommisjonen skal kunne fullføre sin vurdering av det berørte tiltaket, idet den tar behørig hensyn til forholdsmessighetsprinsippet, særlig for små og mellomstore bedrifter.

  • 2. Kommisjonen kan anmode om opplysninger

    • a) bare dersom disse begrenses til prosedyrer for formell undersøkelse som ifølge Kommisjonen har vært ineffektive hittil, og

    • b) fra støttemottakere bare dersom den berørte medlemsstaten gir sitt samtykke til anmodningen.

  • 3. Foretak eller sammenslutninger av foretak som framlegger opplysninger etter en anmodning fra Kommisjonen om markedsopplysninger i henhold til nr. 6 og 7, skal oversende sine svar samtidig til Kommisjonen og den berørte medlemsstaten, forutsatt at de framlagte dokumentene ikke inneholder opplysninger som er fortrolige med hensyn til den berørte medlemsstaten.

    Kommisjonen skal styre og overvåke overføringen av opplysninger mellom medlemsstatene, foretakene eller sammenslutningene av foretak og kontrollere den påståtte fortrolige arten av opplysningene som overføres.

  • 4. Kommisjonen skal bare anmode om opplysninger som er tilgjengelige hos medlemsstaten, foretaket eller sammenslutningen av foretak som berøres av anmodningen.

  • 5. Medlemsstatene skal framlegge opplysningene på grunnlag av en enkel forespørsel og innen en frist Kommisjonen fastsetter, som vanligvis ikke bør overstige én måned. Dersom en medlemsstat ikke framlegger opplysningene det anmodes om, innen fristen, eller dersom den framlegger ufullstendige opplysninger, skal Kommisjonen sende en purring.

  • 6. Kommisjonen kan ved en enkel forespørsel be et foretak eller en sammenslutning av foretak om å framlegge opplysninger. Når Kommisjonen sender en enkel forespørsel om opplysninger til et foretak eller en sammenslutning av foretak, skal den opplyse om det rettslige grunnlaget og formålet for anmodningen, angi hvilke opplysninger som kreves, og fastsette en rimelig frist for framlegging av opplysningene. Den skal også vise til overtredelsesgebyrene omhandlet i artikkel 8 nr. 1 som ilegges når det gis uriktige eller villedende opplysninger.

  • 7. Kommisjonen kan ved en beslutning be et foretak eller en sammenslutning av foretak om å framlegge opplysninger. Når Kommisjonen ved en beslutning ber et foretak eller en sammenslutning av foretak om opplysninger, skal den opplyse om det rettslige grunnlaget og formålet for anmodningen, angi hvilke opplysninger som kreves, og fastsette en rimelig frist for framlegging av opplysningene. Den skal også vise til overtredelsesgebyrene omhandlet i artikkel 8 nr. 1 og vise til eller ilegge tvangsmulktene omhandlet i artikkel 8 nr. 2, alt etter det som er relevant. Den skal i tillegg vise til den rett foretaket eller sammenslutningen av foretak har til å få beslutningen prøvet ved Den europeiske unions domstol.

  • 8. Når Kommisjonen oversender en anmodning i henhold til nr. 1 eller 6 i denne artikkel eller treffer en beslutning i henhold til nr. 7, skal Kommisjonen også samtidig oversende den berørte medlemsstaten en kopi av den. Kommisjonen skal angi de kriteriene den anvendte da den valgte ut mottakerne av anmodningen eller beslutningen.

  • 9. Foretakenes eiere eller deres representanter eller, dersom det gjelder juridiske personer eller selskaper eller foreninger som ikke er juridiske personer, de personene som i henhold til lov eller vedtekter har fullmakt til å representere dem, skal framlegge de opplysningene det anmodes om eller som kreves, på vegne av foretakene. Personer med behørig fullmakt kan framlegge opplysningene på vegne av sine klienter. Sistnevnte skal likevel ha det fulle ansvaret dersom de framlagte opplysningene er uriktige, ufullstendige eller villedende.

Artikkel 8

Overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter

  • 1. Kommisjonen kan, dersom det anses nødvendig og rimelig, ved beslutning ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak overtredelsesgebyrer på opptil 1 % av den samlede omsetningen i foregående regnskapsår dersom de forsettlig eller ved grov uaktsomhet

    • a) framlegger uriktige eller villedende opplysninger som svar på en anmodning i henhold til artikkel 7 nr. 6,

    • b) framlegger uriktige, ufullstendige eller villedende opplysninger som svar på en beslutning truffet i henhold til artikkel 7 nr. 7, eller ikke framlegger opplysningene innen den fastsatte fristen.

  • 2. Kommisjonen kan ved beslutning ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak tvangsmulkter dersom et foretak eller en sammenslutning av foretak ikke framlegger fullstendige og riktige opplysninger som Kommisjonen har anmodet om ved en beslutning truffet i henhold til artikkel 7 nr. 7.

    Tvangsmulktene skal ikke overstige 5 % av det berørte foretakets eller sammenslutningens gjennomsnittlige daglige omsetning i foregående regnskapsår for hver virkedag fristen overskrides, beregnet fra det tidspunkt som er fastsatt i beslutningen, inntil den framlegger fullstendige og riktige opplysninger i henhold til Kommisjonens anmodning eller krav.

  • 3. Når overtredelsesgebyrets eller tvangsmulktens størrelse fastsettes, skal det tas hensyn til overtredelsens art, grovhet og varighet, idet det tas behørig hensyn til prinsippene om forholdsmessighet og rimelighet, særlig for små og mellomstore bedrifter.

  • 4. Når foretakene eller sammenslutningene av foretak har oppfylt den forpliktelsen som tvangsmulkten gjelder, kan Kommisjonen redusere tvangsmulktens endelige størrelse til et mindre beløp enn i den opprinnelige beslutningen om å ilegge tvangsmulkter. Kommisjonen kan også ettergi en tvangsmulkt.

  • 5. Før Kommisjonen treffer en beslutning i henhold til nr. 1 eller 2 i denne artikkel, skal den fastsette en siste frist på to uker for mottakelse av de manglende markedsopplysningene fra de berørte foretakene eller sammenslutningene av foretak, og også gi dem mulighet til å framlegge sine synspunkter.

  • 6. Den europeiske unions domstol skal ha full domsmyndighet i henhold til artikkel 261 i TEUV til å prøve beslutninger der Kommisjonen har ilagt overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter. Den kan oppheve, redusere eller forhøye det ilagte overtredelsesgebyret eller tvangsmulkten.

Artikkel 9

Kommisjonens beslutning om å avslutte prosedyren for formell undersøkelse

  • 1. Uten at det berører artikkel 10 skal en prosedyre for formell undersøkelse avsluttes ved at det treffes en beslutning i samsvar med nr. 2–5 i denne artikkel.

  • 2. Dersom Kommisjonen fastslår at det meldte tiltaket, eventuelt etter å ha blitt endret av den berørte medlemsstaten, ikke utgjør støtte, skal den gjøre dette kjent gjennom en beslutning.

  • 3. Dersom Kommisjonen fastslår at tvilen om hvorvidt et meldt tiltak er forenlig med det indre marked, er fjernet, eventuelt etter å ha blitt endret av den berørte medlemsstaten, skal den treffe beslutning om at støtten er forenlig med det indre marked («positiv beslutning»). I beslutningen skal det angis hvilket unntak i TEUV som er blitt anvendt.

  • 4. Kommisjonen kan til en positiv beslutning knytte vilkår for at støtte skal anses som forenlig med det indre marked, og den kan fastsette forpliktelser som gjør det mulig å kontrollere at dens beslutning blir overholdt («betinget beslutning»).

  • 5. Dersom Kommisjonen fastslår at den meldte støtten er uforenlig med det indre marked, skal den treffe beslutning om at støtten ikke kan iverksettes («negativ beslutning»).

  • 6. Beslutninger som treffes i henhold til nr. 2–5, skal treffes så snart tvilen omhandlet i artikkel 4 nr. 4 er fjernet. Kommisjonen skal i den grad det er mulig bestrebe seg på å treffe beslutninger innen en frist på 18 måneder etter at prosedyren er innledet. Denne fristen kan forlenges etter avtale mellom Kommisjonen og den berørte medlemsstaten.

  • 7. Etter utløpet av fristen omhandlet i nr. 6 i denne artikkel, og dersom den berørte medlemsstaten anmoder om det, skal Kommisjonen innen en frist på to måneder treffe en beslutning på grunnlag av de opplysninger den har til rådighet. Dersom de framlagte opplysningene ikke gjør det mulig å fastslå forenlighet, skal Kommisjonen eventuelt treffe en negativ beslutning.

  • 8. Før Kommisjonen treffer en beslutning i henhold til nr. 2–5, skal den gi de berørte medlemsstatene mulighet til å framlegge sine synspunkter innen en frist som vanligvis ikke skal overskride én måned, på opplysningene som er mottatt av Kommisjonen og oversendt til de berørte medlemsstatene i henhold til artikkel 7 nr. 3.

  • 9. Kommisjonen skal i en beslutning som er truffet i samsvar med nr. 2–5 i denne artikkel, ikke anvende opplysningsgiveres fortrolige opplysninger som ikke kan aggregeres eller anonymiseres på annen måte, med mindre den har innhentet deres tillatelse til å formidle disse opplysningene til den berørte medlemsstaten. Kommisjonen kan treffe en begrunnet beslutning som skal meddeles det berørte foretaket eller den berørte sammenslutningen av foretak, der den fastslår at opplysninger som er framlagt av en opplysningsgiver og merket som fortrolige, ikke er vernet, og fastsetter en frist for når opplysningene vil bli formidlet. Fristen skal være på minst én måned.

  • 10. Kommisjonen skal ta behørig hensyn til foretakenes berettigede interesse i å beskytte sine forretningshemmeligheter og andre fortrolige opplysninger. Et foretak eller en sammenslutning av foretak som gir opplysninger i henhold til artikkel 7, og som ikke er begunstiget av det berørte statsstøttetiltaket, kan av hensyn til mulige skadevirkninger anmode om at dets/dens identitet ikke røpes for den berørte medlemsstaten.

Artikkel 10

Tilbaketrekking av en melding

  • 1. Medlemsstaten kan trekke tilbake en melding i henhold til artikkel 2 i god tid før Kommisjonen har truffet en beslutning i samsvar med artikkel 4 eller artikkel 9.

  • 2. Dersom Kommisjonen har innledet en prosedyre for formell undersøkelse, skal den avslutte prosedyren.

Artikkel 11

Oppheving av en beslutning

Kommisjonen kan oppheve en beslutning truffet i henhold til artikkel 4 nr. 2 eller 3 eller artikkel 9 nr. 2, 3 eller 4 etter å ha gitt den berørte medlemsstaten mulighet til å framlegge sine merknader, dersom beslutningen ble truffet på grunnlag av feilaktige opplysninger som ble framlagt under prosedyren, og som har hatt avgjørende betydning for beslutningen. Før Kommisjonen opphever en beslutning og treffer en ny, skal den innlede en prosedyre for formell undersøkelse i henhold til artikkel 4 nr. 4. Artikkel 6, 9 og 12, artikkel 13 nr. 1 samt artikkel 15, 16 og 17 får tilsvarende anvendelse.

Kapittel III

Prosedyre ved ulovlig støtte

Artikkel 12

Undersøkelse, anmodning om opplysninger og påbud om å gi opplysninger

  • 1. Uten at det berører artikkel 24 kan Kommisjonen på eget initiativ undersøke opplysningene om påstått ulovlig støtte fra enhver kilde.

    Kommisjonen skal uten unødig opphold undersøke enhver klage som inngis av en berørt part i henhold til artikkel 24 nr. 2, og skal sikre at den berørte medlemsstaten holdes fullt og regelmessig underrettet om undersøkelsens forløp og resultater.

  • 2. Ved behov skal Kommisjonen anmode om opplysninger fra den berørte medlemsstaten. Artikkel 2 nr. 2 og artikkel 5 nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse.

    Etter innledningen av prosedyren for formell undersøkelse kan Kommisjonen også anmode om opplysninger fra en annen medlemsstat, et foretak eller en sammenslutning av foretak i samsvar med artikkel 7 og 8, som får tilsvarende anvendelse.

  • 3. Dersom den berørte medlemsstaten tross purring i henhold til artikkel 5 nr. 2 ikke framlegger opplysningene det anmodes om, innen den fristen Kommisjonen har satt, eller dersom den framlegger ufullstendige opplysninger, skal Kommisjonen treffe en beslutning med krav om å framlegge opplysningene («påbud om å gi opplysninger»). I beslutningen skal det angis hva slags opplysninger som kreves, og det skal fastsettes en passende frist for oversending av opplysningene.

Artikkel 13

Påbud om stans eller midlertidig tilbakebetaling av støtte

  • 1. Kommisjonen kan, etter å ha gitt den berørte medlemsstaten mulighet til å framlegge sine merknader, treffe en beslutning der medlemsstaten pålegges å stanse utbetalingen av all ulovlig støtte inntil Kommisjonen har truffet en beslutning om hvorvidt støtten er forenlig med det indre marked («påbud om stans»).

  • 2. Kommisjonen kan, etter å ha gitt den berørte medlemsstaten mulighet til å framlegge sine merknader, treffe en beslutning der medlemsstaten pålegges å kreve midlertidig tilbakebetalt all ulovlig utbetalt støtte inntil Kommisjonen har truffet en beslutning om hvorvidt støtten er forenlig med det indre marked («påbud om tilbakebetaling»), forutsatt at følgende kriterier er oppfylt:

    • a) i henhold til fastlagt praksis foreligger det ingen tvil om at det aktuelle tiltaket har karakter av støtte,

    • b) det er viktig å handle raskt,

    • c) det er alvorlig risiko for betydelig og uopprettelig skade for en konkurrent.

    Tilbakebetalingen skal skje i samsvar med prosedyren fastsatt i artikkel 16 nr. 2 og 3. Når støtten faktisk er tilbakebetalt, skal Kommisjonen treffe en beslutning innen de frister som gjelder for meldt støtte.

    Kommisjonen kan tillate at medlemsstaten kombinerer tilbakebetalingen av støtten med utbetaling av krisestøtte til det berørte foretaket.

    Bestemmelsene i dette nummer får anvendelse bare på ulovlig støtte som er iverksatt etter at forordning (EF) nr. 659/1999 har trådt i kraft.

Artikkel 14

Manglende overholdelse av et påbud

Dersom medlemsstaten unnlater å overholde et påbud om stans eller om tilbakebetaling, skal Kommisjonen ha myndighet til, samtidig som den undersøker sakens faktiske forhold på grunnlag av tilgjengelige opplysninger, å forelegge saken for Den europeiske unions domstol og begjære at den manglende overholdelsen erklæres som en krenkelse av TEUV.

Artikkel 15

Kommisjonens beslutninger

  • 1. Etter undersøkelsen av en mulig ulovlig støtte skal det treffes en beslutning i henhold til artikkel 4 nr. 2, 3 eller 4. Dersom det besluttes å innlede prosedyren for formell undersøkelse, skal saken avsluttes ved en beslutning i henhold til artikkel 9. Dersom en medlemsstat unnlater å overholde et påbud om å gi opplysninger, skal beslutningen treffes på grunnlag av tilgjengelige opplysninger.

  • 2. Dersom det foreligger et tilfelle av mulig ulovlig støtte, og uten at det berører artikkel 13 nr. 2, skal Kommisjonen ikke være bundet av fristen fastsatt i artikkel 4 nr. 5, artikkel 9 nr. 6 og artikkel 9 nr. 7.

  • 3. Artikkel 11 får tilsvarende anvendelse.

Artikkel 16

Tilbakebetaling av støtte

  • 1. Dersom det treffes en negativ beslutning i forbindelse med ulovlig støtte, skal Kommisjonen beslutte at den berørte medlemsstaten skal treffe alle nødvendige tiltak for å få tilbakebetalt støtten fra støttemottakeren («beslutning om tilbakebetaling»). Kommisjonen skal ikke kreve støtten tilbakebetalt dersom dette vil være i strid med et alminnelig prinsipp i unionsretten.

  • 2. Støtten som skal tilbakebetales i henhold til en beslutning om tilbakebetaling, skal omfatte renter beregnet etter en passende sats fastsatt av Kommisjonen. Rentene skal løpe fra den dagen da den ulovlige støtten ble stilt til støttemottakerens rådighet, og fram til tilbakebetalingsdagen.

  • 3. Uten at det påvirker en eventuell beslutning i Den europeiske unions domstol etter artikkel 278 i TEUV skal tilbakebetalingen skje uten opphold og i samsvar med prosedyrene fastsatt i den berørte medlemsstatens nasjonale rett, såframt prosedyrene tillater en umiddelbar og effektiv gjennomføring av Kommisjonens beslutning. For dette formål, og i tilfelle søksmål ved de nasjonale domstoler, skal de berørte medlemsstatene treffe alle nødvendige tiltak som er til rådighet i deres respektive rettsordener, herunder midlertidige tiltak, uten at dette påvirker unionsretten.

Kapittel IV

Foreldelsesfrister

Artikkel 17

Foreldelsesfrist for krav om tilbakebetaling av støtte

  • 1. Kommisjonens myndighet til å kreve støtte tilbakebetalt skal ha en foreldelsesfrist på ti år.

  • 2. Foreldelsesfristen skal løpe fra den dagen da den ulovlige støtten tildeles støttemottakeren enten som individuell støtte eller som støtte etter en støtteordning. Ethvert tiltak med hensyn til den ulovlige støtten som treffes av Kommisjonen eller av en medlemsstat etter anmodning fra Kommisjonen, avbryter foreldelsesfristen. Etter hver avbrytelse begynner foreldelsesfristen på nytt. Foreldelsesfristen skal utsettes mens Kommisjonens beslutning behandles av Den europeiske unions domstol.

  • 3. Enhver støtte der foreldelsesfristen er utløpt, skal anses som eksisterende støtte.

Artikkel 18

Foreldelsesfrister for ilegging av overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter

  • 1. Den myndighet som er tillagt Kommisjonen ved artikkel 8, skal ha en foreldelsesfrist på tre år.

  • 2. Fristen fastsatt i nr. 1 skal regnes fra den dagen overtredelsen omhandlet i artikkel 8 skjer. Ved fortsatte eller gjentatte overtredelser skal imidlertid fristen regnes fra den dagen overtredelsen opphører.

  • 3. Ethvert tiltak som er truffet av Kommisjonen med henblikk på undersøkelser eller prosedyrer i forbindelse med en overtredelse omhandlet i artikkel 8, skal avbryte foreldelsesfristen for ilegging av overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter med virkning fra det tidspunktet tiltaket ble meddelt det berørte foretaket eller den berørte sammenslutningen av foretak.

  • 4. Etter hver avbrytelse begynner foreldelsesfristen på nytt. Foreldelsesfristen skal imidlertid utløpe senest den dagen det har gått seks år uten at Kommisjonen har ilagt overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter. Denne fristen skal forlenges med den tiden foreldelsesfristen har vært utsatt i henhold til nr. 5 i denne artikkel.

  • 5. Foreldelsesfristen for ilegging av overtredelsesgebyrer eller tvangsmulkter skal utsettes mens Kommisjonens beslutning behandles av Den europeiske unions domstol.

Artikkel 19

Foreldelsesfrister for inndrivelse av overtredelsesgebyrer og tvangsmulkter

  • 1. Kommisjonens myndighet til å håndheve beslutninger som er truffet i henhold til artikkel 8, skal ha en foreldelsesfrist på fem år.

  • 2. Fristen fastsatt i nr. 1 skal regnes fra den dagen beslutningen som er truffet i henhold til artikkel 8, er endelig.

  • 3. Foreldelsesfristen fastsatt i nr. 1 i denne artikkel skal avbrytes

    • a) ved underretning om en beslutning der overtredelsesgebyrets eller tvangsmulktens opprinnelige beløp blir endret, eller der en anmodning om slik endring blir avslått,

    • b) ved ethvert tiltak som treffes av Kommisjonen eller av en medlemsstat etter anmodning fra Kommisjonen for å tvangsinndrive overtredelsesgebyret eller tvangsmulkten.

  • 4. Etter hver avbrytelse begynner foreldelsesfristen på nytt.

  • 5. Foreldelsesfristen fastsatt i nr. 1 skal utsettes så lenge

    • a) opplysningsgiveren har betalingsutsettelse,

    • b) tvangsfullbyrdelsen er utsatt i henhold til en beslutning truffet av Den europeiske unions domstol.

Kapittel V

Prosedyre ved uriktig brukt støtte

Artikkel 20

Uriktig brukt støtte

Uten at det berører artikkel 28 kan Kommisjonen ved uriktig brukt støtte innlede prosedyre for formell undersøkelse i henhold til artikkel 4 nr. 4. Artikkel 6–9, 11 og 12, artikkel 13 nr. 1 og artikkel 14–17 får tilsvarende anvendelse.

Kapittel VI

Prosedyre i forbindelse med eksisterende støtteordninger

Artikkel 21

Samarbeid i henhold til artikkel 108 nr. 1 i TEUV

  • 1. Kommisjonen skal av den berørte medlemsstaten få alle opplysninger som er nødvendige for undersøkelsen i samarbeid med medlemsstaten av eksisterende støtteordninger i henhold til artikkel 108 nr. 1 i TEUV.

  • 2. Dersom Kommisjonen anser at en eksisterende støtteordning ikke er eller ikke lenger er forenlig med det indre marked, skal den underrette den berørte medlemsstaten om denne foreløpige konklusjonen og gi den mulighet til å framlegge sine merknader innen en frist på én måned. I behørig begrunnede tilfeller kan Kommisjonen forlenge denne fristen.

Artikkel 22

Forslag til hensiktsmessige tiltak

Dersom Kommisjonen i lys av de opplysninger som medlemsstaten har framlagt i henhold til artikkel 21, kommer til den konklusjonen at en eksisterende støtteordning ikke er eller ikke lenger er forenlig med det indre marked, skal den rette en henstilling til den berørte medlemsstaten med forslag til hensiktsmessige tiltak som kan treffes. Henstillingen kan særlig inneholde forslag om å

  • a) foreta grunnleggende endringer i støtteordningen,

  • b) innføre saksbehandlingskrav eller

  • c) avvikle støtteordningen.

Artikkel 23

Rettsvirkninger av et forslag til hensiktsmessige tiltak

  • 1. Dersom den berørte medlemsstaten godtar de foreslåtte tiltakene og underretter Kommisjonen om dette, skal Kommisjonen ta dette til etterretning og underrette medlemsstaten om det. Ved å godta tiltakene er medlemsstaten forpliktet til å gjennomføre de hensiktsmessige tiltakene.

  • 2. Dersom den berørte medlemsstaten ikke godtar de foreslåtte tiltakene og Kommisjonen fortsatt anser tiltakene som nødvendige etter å ha vurdert de argumentene medlemsstaten framlegger, skal Kommisjonen innlede prosedyrene fastsatt i artikkel 4 nr. 4. Artikkel 6, 9 og 11 får tilsvarende anvendelse.

Kapittel VII

Berørte parter

Artikkel 24

De berørte parters rettigheter

  • 1. Enhver berørt part kan framlegge merknader i henhold til artikkel 6 etter at Kommisjonen har truffet beslutning om å innlede prosedyren for formell undersøkelse. Enhver berørt part som har framlagt slike merknader, og enhver mottaker av individuell støtte skal motta en kopi av beslutningen Kommisjonen har truffet i henhold til artikkel 9.

  • 2. Alle berørte parter kan inngi en klage for å underrette Kommisjonen om påstått ulovlig støtte eller påstått uriktig brukt støtte. Den berørte parten skal i den forbindelse behørig fylle ut et skjema som er fastsatt i en gjennomføringsbestemmelse omhandlet i artikkel 33, og skal framlegge de obligatoriske opplysningene det anmodes om der.

    Dersom Kommisjonen mener at den berørte parten ikke har fulgt det obligatoriske klageskjemaet, eller at de faktiske og rettslige omstendighetene som den berørte part beskriver, ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å kunne påvise, etter en innledende undersøkelse, at det foreligger ulovlig støtte eller uriktig brukt støtte, skal den underrette den berørte parten om dette og oppfordre den til å framlegge merknader innen en fastsatt frist som vanligvis ikke skal overstige én måned. Dersom den berørte parten ikke har framsatt sine merknader innen den fastsatte fristen, skal klagen anses for å være trukket tilbake. Kommisjonen skal underrette den berørte medlemsstaten når en klage anses for å være trukket tilbake.

    Kommisjonen skal sende klageren en kopi av beslutningen i en sak som gjelder klagens innhold.

  • 3. Enhver berørt part skal etter anmodning få en kopi av enhver beslutning truffet i henhold til artikkel 4 og 9, artikkel 12 nr. 3 og artikkel 13.

Kapittel VIII

Undersøkelser av økonomiske sektorer og av støtteinstrumenter

Artikkel 25

Undersøkelser av økonomiske sektorer og av støtteinstrumenter

  • 1. Dersom tilgjengelige opplysninger gir rimelig grunn til mistanke om at statsstøttetiltak i en bestemt sektor eller på grunnlag av et bestemt støtteinstrument kan begrense eller vri konkurransen vesentlig på det indre marked innenfor flere medlemsstater, eller at eksisterende støttetiltak i en bestemt sektor innenfor flere medlemsstater ikke er eller ikke lenger er forenelige med det indre marked, kan Kommisjonen undersøke denne økonomiske sektoren eller bruken av det berørte støtteinstrumentet i flere medlemsstater. I forbindelse med undersøkelsen kan Kommisjonen anmode medlemsstatene og/eller de berørte foretakene eller sammenslutningene av foretak om å gi opplysningene som er nødvendige for anvendelsen av artikkel 107 og 108 i TEUV, idet det tas behørig hensyn til forholdsmessighetsprinsippet.

    Kommisjonen skal begrunne undersøkelsen og valg av mottakere i alle anmodninger om opplysninger i henhold til denne artikkel.

    Kommisjonen skal offentliggjøre en rapport om resultatene av sin undersøkelse av bestemte økonomiske sektorer eller av bestemte støtteinstrumenter i flere medlemsstater, og skal oppfordre medlemsstatene og alle berørte foretak eller sammenslutninger av foretak til å framlegge merknader.

  • 2. Opplysninger som innhentes fra sektorundersøkelser, kan anvendes innenfor rammen av denne forordnings prosedyrer.

  • 3. Artikkel 5, 7 og 8 i denne forordning får tilsvarende anvendelse.

Kapittel IX

Kontroll

Artikkel 26

Årlige rapporter

  • 1. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen årlige rapporter om alle eksisterende støtteordninger som ikke er underlagt en særlig rapporteringsplikt etter en betinget beslutning truffet i henhold til artikkel 9 nr. 4.

  • 2. Dersom en medlemsstat tross purring unnlater å framlegge en årlig rapport, kan Kommisjonen handle i samsvar med artikkel 22 med hensyn til den aktuelle støtteordningen.

Artikkel 27

Kontroll på stedet

  • 1. Dersom Kommisjonen er i alvorlig tvil om hvorvidt beslutninger om ikke å gjøre innsigelse, positive beslutninger eller betingede beslutninger med hensyn til individuell støtte overholdes, skal den berørte medlemsstaten, etter å ha fått anledning til å framlegge sine merknader, tillate Kommisjonen å foreta kontroller på stedet.

  • 2. Ved kontroll av om den aktuelle beslutningen er overholdt, skal Kommisjonens representanter som har fullmakt, ha myndighet til å

    • a) få adgang til alle lokaler og all grunn som tilhører det aktuelle foretaket,

    • b) be om muntlige forklaringer på stedet,

    • c) kontrollere bøker og andre forretningsdokumenter og til å ta eller be om kopier.

    Kommisjonen kan eventuelt bistås av uavhengige sakkyndige.

  • 3. Kommisjonen skal i god tid underrette den berørte medlemsstaten skriftlig om kontrollen på stedet og om identiteten til de representanter og sakkyndige som har fått fullmakt til å foreta den. Dersom medlemsstaten har behørig begrunnede innvendinger mot Kommisjonens valg av sakkyndige, skal de sakkyndige oppnevnes etter avtale med nevnte medlemsstat. Kommisjonens representanter og sakkyndige som har fått fullmakt til å foreta kontrollen på stedet, skal ved ankomsten framlegge en skriftlig fullmakt som angir gjenstanden for og formålet med kontrollen.

  • 4. Representanter for medlemsstaten på hvis territorium kontrollen skal foretas, kan være til stede under kontrollen.

  • 5. Kommisjonen skal gi medlemsstaten en kopi av enhver rapport som utarbeides etter kontrollen.

  • 6. Dersom et foretak motsetter seg en kontroll pålagt ved en beslutning truffet av Kommisjonen i henhold til denne artikkel, skal den berørte medlemsstaten yte representantene og de sakkyndige som har fått fullmakt fra Kommisjonen, den bistand som er nødvendig for at de skal kunne utføre kontrollen.

Artikkel 28

Manglende overholdelse av beslutninger og dommer

  • 1. Dersom den berørte medlemsstaten ikke overholder en betinget eller negativ beslutning, særlig i tilfeller som omhandlet i artikkel 16 i denne forordning, kan Kommisjonen forelegge saken direkte for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 108 nr. 2 i TEUV.

  • 2. Dersom Kommisjonen anser at den berørte medlemsstaten ikke har overholdt en dom avsagt av Den europeiske unions domstol, kan Kommisjonen forfølge saken i samsvar med artikkel 260 i TEUV.

Kapittel X

Samarbeid med nasjonale domstoler

Artikkel 29

Samarbeid med nasjonale domstoler

  • 1. Ved anvendelse av artikkel 107 nr. 1 og artikkel 108 i TEUV kan medlemsstatenes domstoler anmode Kommisjonen om å oversende opplysninger den har i sin besittelse, eller uttalelser om spørsmål som gjelder anvendelsen av statsstøttereglene.

  • 2. Dersom det er nødvendig for en ensartet anvendelse av artikkel 107 nr. 1 eller artikkel 108 i TEUV, kan Kommisjonen på eget initiativ framlegge skriftlige merknader for de av medlemsstatenes domstoler som har ansvar for anvendelsen av statsstøttereglene. Med tillatelse fra den berørte domstolen kan den også framlegge muntlige merknader.

    Kommisjonen skal underrette den berørte medlemsstaten om at den har til hensikt å framlegge merknader, før den framlegger dem formelt.

    Bare når formålet er å utarbeide merknader, kan Kommisjonen anmode medlemsstatens relevante domstol om å oversende de dokumentene som domstolen har tilgjengelig, og som er nødvendige for Kommisjonens vurdering av spørsmålet.

Kapittel XI

Felles bestemmelser

Artikkel 30

Taushetsplikt

Kommisjonen og medlemsstatene, deres tjenestemenn og andre ansatte, herunder uavhengige sakkyndige oppnevnt av Kommisjonen, skal ikke gi videre opplysninger som de har innhentet i anvendelsen av denne forordning, og som er underlagt taushetsplikt.

Artikkel 31

Beslutningenes adressater

  • 1. Beslutningene som treffes i henhold til artikkel 7 nr. 7, artikkel 8 nr. 1 og 2 og artikkel 9 nr. 9, skal rettes til det berørte foretaket eller den berørte sammenslutningen av foretak. Kommisjonen skal uten opphold underrette adressaten om beslutningene og gi adressaten mulighet til å meddele Kommisjonen hvilke opplysninger den anser for å være underlagt taushetsplikt.

  • 2. Alle andre beslutninger som treffes av Kommisjonen i henhold til kapittel II, III, V, VI og IX, skal rettes til den berørte medlemsstaten. Kommisjonen skal uten opphold underrette den berørte medlemsstaten om dem og gi medlemsstaten mulighet til å meddele Kommisjonen hvilke opplysninger den anser for å være underlagt taushetsplikt.

Artikkel 32

Kunngjøring av beslutninger

  • 1. Kommisjonen skal i Den europeiske unions tidende kunngjøre en kortfattet melding om de beslutningene den har truffet i henhold til artikkel 4 nr. 2 og 3 og artikkel 22 sammenholdt med artikkel 23 nr. 1. Av meldingen skal det framgå at det er mulig å få en kopi av beslutningene på deres originalspråk.

  • 2. Kommisjonen skal i Den europeiske unions tidende kunngjøre de beslutningene den treffer i henhold til artikkel 4 nr. 4, på deres originalspråk. I de utgavene av EUT som offentliggjøres på andre språk enn beslutningens originalspråk, skal originalbeslutningen følges av et dekkende sammendrag på den aktuelle EUT-utgavens språk.

  • 3. Kommisjonen skal i Den europeiske unions tidende kunngjøre de beslutningene den treffer i henhold til artikkel 8 nr. 1 og 2 og artikkel 9.

  • 4. I de tilfeller der artikkel 4 nr. 6 eller artikkel 10 nr. 2 får anvendelse, skal det i Den europeiske unions tidende kunngjøres en kortfattet melding.

  • 5. Rådet kan enstemmig vedta å kunngjøre i Den europeiske unions tidende de beslutninger som er truffet i henhold til artikkel 108 nr. 2 tredje ledd i TEUV.

Artikkel 33

Gjennomføringsbestemmelser

Kommisjonen skal etter prosedyren fastsatt i artikkel 34 ha myndighet til å vedta gjennomføringsbestemmelser om

  • a) form, innhold og andre enkeltheter i meldinger,

  • b) form, innhold og andre enkeltheter i årlige rapporter,

  • c) form, innhold og andre enkeltheter i klager inngitt i samsvar med artikkel 12 nr. 1 og artikkel 24 nr. 2,

  • d) enkeltheter i forbindelse med frister og beregning av frister og

  • e) rentesatsen nevnt i artikkel 16 nr. 2.

Artikkel 34

Samråd med Den rådgivende komité for statsstøtte

  • 1. Før Kommisjonen vedtar eventuelle gjennomføringsbestemmelser i henhold til artikkel 33, skal den rådføre seg med Den rådgivende komité for statsstøtte opprettet ved rådsforordning (EU) 2015/15884 («komiteen»).

  • 2. Samrådet med komiteen skal finne sted på et møte sammenkalt av Kommisjonen. Utkast og dokumenter som skal undersøkes, skal være vedlagt møteinnkallingen. Møtet skal finne sted tidligst to måneder etter at møteinnkallingen er sendt ut. Dette tidsrommet kan reduseres i hastetilfeller.

  • 3. Kommisjonens representant skal framlegge for komiteen et utkast til tiltak som skal treffes. Komiteen skal uttale seg om utkastet, om nødvendig ved avstemning, innen en frist som lederen kan fastsette etter hvor mye saken haster.

  • 4. Uttalelsen skal protokollføres. I tillegg skal hver medlemsstat ha rett til å anmode om å få sitt standpunkt protokollført. Komiteen kan anbefale at denne uttalelsen kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

  • 5. Kommisjonen skal i størst mulig grad ta hensyn til komiteens uttalelse. Kommisjonen skal underrette komiteen om på hvilken måte den har tatt hensyn til uttalelsen.

Artikkel 35

Oppheving

Forordning (EF) nr. 659/1999 oppheves.

Henvisninger til den opphevede forordningen skal forstås som henvisninger til denne forordning og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.

Artikkel 36

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 13. juli 2015.

For Rådet

F. ETGEN

Formann

VEDLEGG I

Opphevet forordning med liste over endringer

Rådsforordning (EF) nr. 659/1999

(EFT L 83 av 27.3.1999, s. 1)

Punkt 5.6 i vedlegg II til tiltredelsesakten fra 2003

Rådsforordning (EF) nr. 1791/2006

(EUT L 363 av 20.12.2006, s. 1)

Rådsforordning (EU) nr. 517/2013

(EUT L 158 av 10.6.2013, s. 1)

Rådsforordning (EU) nr. 734/2013

(EUT L 204 av 31.7.2013, s. 15)

VEDLEGG II

Sammenligningstabell

Forordning (EF) nr. 659/1999

Denne forordning

Artikkel 1–6

Artikkel 1–6

Artikkel 6a

Artikkel 7

Artikkel 6b

Artikkel 8

Artikkel 7

Artikkel 9

Artikkel 8

Artikkel 10

Artikkel 9

Artikkel 11

Artikkel 10

Artikkel 12

Artikkel 11 nr. 1

Artikkel 13 nr. 1

Artikkel 11 nr. 2 første ledd innledende tekst

Artikkel 13 nr. 2 første ledd innledende tekst

Artikkel 11 nr. 2 første ledd første strekpunkt

Artikkel 13 nr. 2 første ledd bokstav a)

Artikkel 11 nr. 2 første ledd annet strekpunkt

Artikkel 13 nr. 2 første ledd bokstav b)

Artikkel 11 nr. 2 første ledd tredje strekpunkt

Artikkel 13 nr. 2 første ledd bokstav c)

Artikkel 11 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd

Artikkel 13 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd

Artikkel 12

Artikkel 14

Artikkel 13

Artikkel 15

Artikkel 14

Artikkel 16

Artikkel 15

Artikkel 17

Artikkel 15a

Artikkel 18

Artikkel 15b

Artikkel 19

Artikkel 16

Artikkel 20

Artikkel 17

Artikkel 21

Artikkel 18

Artikkel 22

Artikkel 19

Artikkel 23

Artikkel 20

Artikkel 24

Artikkel 20a

Artikkel 25

Artikkel 21

Artikkel 26

Artikkel 22

Artikkel 27

Artikkel 23

Artikkel 28

Artikkel 23a

Artikkel 29

Artikkel 24

Artikkel 30

Artikkel 25

Artikkel 31

Artikkel 26 nr. 1 og 2

Artikkel 32 nr. 1 og 2

Artikkel 26 nr. 2 bokstav a)

Artikkel 32 nr. 3

Artikkel 26 nr. 3

Artikkel 32 nr. 3

Artikkel 26 nr. 4

Artikkel 32 nr. 4

Artikkel 26 nr. 5

Artikkel 32 nr. 5

Artikkel 27

Artikkel 33

Artikkel 28

Artikkel 29

Artikkel 34

Artikkel 35

Artikkel 30

Artikkel 36

Vedlegg I

Vedlegg II

Fotnoter

1 Uttalelse avgitt 29. april 2015 (ennå ikke offentliggjort i EUT).
2 Rådsforordning (EF) nr. 659/1999 av 22. mars 1999 om fastsettelse av nærmere regler for anvendelsen av artikkel 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (EUT L 83 av 27.3.1999, s. 1).
3 Se vedlegg I.
4 Rådsforordning (EU) 2015/1588 av 13. juli 2015 om anvendelse av artikkel 107 og 108 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte på visse kategorier horisontal statsstøtte (se EUT L 248 av 24.09.2015, s. 1.).