7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Innlemmelse av den reviderte prosedyreforordningen i EØS-avtalen vil først og fremst innebære en effektivisering av håndhevingen av regelverket om offentlig støtte, som vil føre til et mer målrettet og effektivt ESA. De reviderte reglene skal gjøre det lettere for ESA å prioritere saker der det er et reelt konkurranseproblem, og sørge for at de vanskeligste sakene blir best mulig belyst før ESA fatter sin beslutning.

De reviderte prosedyrereglene innebærer en skjerping av de formelle kravene for å få en klage behandlet av ESA. ESA vil for det første få adgang til å avvise klager der klagen ikke oppfyller formelle minstekrav satt til klagens utforming. Når det gjelder formkravene til klage, vil disse etter departementets vurdering være relativt enkle å oppfylle og bidra til å gjøre klagene mer systematiske og enklere å behandle. Skjemaene vil kunne gjøre det enklere for klager å vurdere hvilke opplysninger som er relevante og også om det er grunnlag for klage. Dette vil trolig også redusere behovet for at ESA må be om ytterligere informasjon fra klager. For det andre vil ESA kunne avvise klager der den som klager ikke har tilstrekkelig konkurransemessig tilknytning til saken, det vil si er å anse som «berørt part». Eksempler på klager som kan avvises, er klager fra naboer, andre privatpersoner eller organisasjoner som gjelder lokale reguleringssaker eller andre lokale politiske vedtak. ESA er ikke rettslig forpliktet til å avvise slike klager, og kan fortsatt behandle saken dersom ESA mener at det er hensiktsmessig.

For ordens skyld understreker departementet at endringene i prosedyreregelverket knyttet til klageadgang, kun gjelder vilkårene for å klage en sak om påstått ulovlig støtte eller misbruk av støtte inn for ESA. Endringene berører ikke adgangen etter norsk rett til å påklage norske myndigheters avgjørelser etter forvaltningsretten, eller bringe slike avgjørelser inn for domstolene, under henvisning til at de er i strid med regelverket om offentlig støtte.

I dag må ESA realitetsbehandle alle klager ESA mottar. I de fleste sakene er det nødvendig at ESA innhenter informasjon fra norske myndigheter, og i mange saker er det også behov for flere runder med informasjonsinnhenting. ESA har som nevnt opplyst at ESA siden den reviderte prosedyreforordningen trådte i kraft i EU, har mottatt 93 klager om angivelig ulovlig støtte. Av disse kunne omlag 42 prosent ha blitt avvist av ESA under den reviderte prosedyreforordningen. Flere av sakene som kunne vært avvist, har vært saker med behov for omfattende saksbehandling, hvor saksbehandlingen pågår i lang tid, og i noen tilfeller i flere år.

En reduksjon i antall klagesaker på over 40 prosent vil frigjøre ressurser både hos ESA og hos nasjonale myndigheter, som i stedet kan brukes på andre, prioriterte saker om offentlig støtte. Det foreligger en usikkerhet både for norske myndigheter, støttemottaker og støttemottakers konkurrenter i markedet så lenge ESAs behandling av en klage pågår. Slik usikkerhet kan også få betydning for foretakenes investeringsbeslutninger. Det er dermed en fordel for de berørte aktørene at klager om påstått ulovlig støtte blir behandlet mer effektivt, og at perioden med usikkerhet reduseres. En innføring av adgangen til å avvise klager vil dermed føre til forenkling og effektivisering.

Det kan reises spørsmål om ESAs utvidede mulighet til å avvise klager kan være negativt for næringslivet, dersom det er en risiko for at saker om offentlig støtte som har stor betydning for konkurransen, ikke vil bli behandlet av ESA. Etter departementets vurdering vil det primært være saker av mindre betydning for konkurransen og samhandelen som vil bli avvist av ESA under den reviderte prosedyreforordningen. ESAs gjennomgang viser også at det primært er klager som gjelder lokale forhold, som kunne ha blitt avvist under de nye reglene. Departementet vurderer derfor at risikoen for avvisning av klager over viktige saker som kan ha stor påvirkning på konkurransen og samhandelen er relativt lav. Dessuten vil støttemottakers konkurrenter og deres næringsorganisasjoner fortsatt ha rettslig klageinteresse etter den reviderte prosedyreforordningen, ved at de vil regnes som «berørt part», jf. redegjørelsen i punkt 4.1.1. Videre kan ESA velge å ta en klage til behandling, selv om de formelle vilkårene for klageinteresse ikke er oppfylt. Departementet antar at dette særlig kan være aktuelt dersom ESA vurderer at saken kan ha stor betydning for konkurransen og samhandelen, jf. også formålet med reformen av prosedyreregelverket om å prioritere håndheving av de største og viktigste sakene, som nevnt i punkt 2.2.

Under enhver omstendighet kan klager håndheve saker som gjelder påstått ulovlig støtte ved å klage på et vedtak om støtte etter forvaltningslovens regler, eller ved å bringe inn en sak for nasjonale domstoler etter støtteprosessloven. Klager vil derfor ikke være uten rettsmidler, selv om ESA skulle avvise klagen. Statsforvalter kan også gjennomføre lovlighetskontroll av kommunale og fylkeskommunale vedtak etter kommuneloven. Dette omfatter også kontroll av om et vedtak innebærer ulovlig offentlig støtte.

Adgangen for ESA til å avvise klager kan potensielt føre til en økning i antallet søksmål om offentlig støtte for nasjonale domstoler fra aktører som avvises av ESA. Antallet tvister om offentlig støtte for domstolene i Norge er imidlertid lavt, og de økonomiske og administrative konsekvensene av en eventuell økt pågang for nasjonale domstoler som skyldes innskjerpingen, antas å være begrensede.

ESAs adgang til å innhente opplysninger direkte fra foretak vil kunne medføre merkostnader for de foretakene som blir berørt. Gjennomgangen i denne proposisjonen viser imidlertid at det sjelden vil være aktuelt for ESA å bruke myndigheten. En rekke vilkår må være oppfylt for at kompetansen skal kunne benyttes. Det er hovedsakelig dersom norske myndigheter ikke selv har gitt ESA den informasjonen ESA trenger, at det vil være aktuelt for ESA å be om opplysninger direkte fra norske foretak.

Effekten av at ESA får adgang til å innhente opplysninger direkte fra foretak etter reglene i prosedyreforordningen, er at ESA vil få bedre og mer presis informasjon, noe som vil kunne føre til raskere og bedre beslutninger. Dette kan igjen bidra til å redusere usikkerheten som oppstår i markedet mens den formelle undersøkelsesprosedyren pågår. Videre vil det kunne føre til bedre vedtak i første instans og dermed redusere risikoen for at vedtaket blir omgjort av EFTA-domstolen.

ESA vil på nærmere vilkår få kompetanse til å ilegge private foretak økonomiske reaksjoner i form av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt, dersom foretaket bryter opplysningsplikten. Overtredelsesgebyrene og tvangsmulktene kan potensielt komme opp i betydelige beløp.

Reaksjonene kan bare ilegges ved manglende oppfyllelse av opplysningsplikten, og på strenge vilkår. Departementet viser til redegjørelsen i punkt 4.3 og 6.6 for vilkårene for ileggelse av sanksjoner, og metoden for utmåling. Formålet med reaksjonsadgangen er å sikre at foretakene faktisk svarer og at opplysningene som sendes inn er korrekte. Den angitte andelen av omsetningen som gebyret og mulkten kan utgjøre, oppstiller en terskel for hvor høyt beløpet kan bli, men sier ikke noe om hvilket konkret beløp som kan påregnes ved utmåling av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt. Kommisjonen har så langt ikke ilagt overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt etter denne bestemmelsen, se nærmere om dette i punkt 4.3.8.1. Det foreligger derfor ikke veiledning fra praksis for hvilket nivå overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt vil kunne ligge på, innenfor de øvre tersklene. Som nevnt vil ESA praktisere regelverket på samme måte som Kommisjonen hittil har gjort. Det vil dermed svært sjelden være aktuelt at norske foretak ilegges gebyrer eller tvangsmulkt etter det reviderte regelverket. De økonomiske effektene av de nye hjemlene er etter departementets vurdering derfor begrenset.

Dersom ESA ilegger overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt, vil beløpet etter at årsregnskapet er gjort opp returneres EFTA-statene etter gjeldende fordelingsnøkkel, det vil si 89 prosent for Norge, 9 prosent for Island og 2 prosent for Liechtenstein. Fordelingsnøkkelen følger av ESAs «Financial Regulations» artikkel 8, sist endret ved ESA/Court Committee Decision 03/2017.

Oppsummert anses de økonomiske og administrative konsekvensene av å gjennomføre de reviderte prosedyrereglene i norsk rett for å være begrensede, både for offentlige myndigheter og private aktører. Den viktigste konsekvensen vil være mer effektiv bruk av ESAs og norske myndigheters ressurser på saker om offentlig støtte, som følge av adgangen til å avvise klager. Ingen av de økonomiske effektene er prissatt.