11 Forskjellige bestemmelser

11.1 Forsøk

11.1.1 Gjeldende rett

Introduksjonsloven § 27 fastsetter at departementet etter søknad fra kommunen kan godkjenne unntak fra loven og forskriftene etter loven i forbindelse med tidsavgrensede lokale forsøk. Forsøkene kan være utprøving av modeller som innebærer behov for unntak fra bestemmelser som gjelder pedagogiske eller organisatoriske forhold. Rammene for forsøk og hvilke krav som stilles til en søknad om forsøk, er omtalt i rundskriv til introduksjonsloven.

For en nærmere redegjørelse av bakgrunnen for førsøkshjemmelen, se Prop.146 L (2015–2016) og Innst. 103 L (2016–2017).

11.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre muligheten til å søke om unntak fra bestemmelser i introduksjonsloven for å gjennomføre tidsbegrensede forsøk, men det ble foreslått å utvide dagens forsøkshjemmel til også å omfatte forsøk av økonomisk art.

Videre ble det foreslått at departementet kan gi forskrift om kriteriene for å få godkjent forsøk.

11.1.3 Høringsinstansenes syn

Fire høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å innføre en mulighet for å bruke økonomiske forsøk, herunder Fylkesmannen i Agder, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Kompetanse Norge og Trøndelag fylkeskommune.

Tre instanser støtter forslaget. IMDi støtter forslaget, men mener det er uheldig å gjennomføre forsøk som bidrar til å begrense enkeltpersoners rettigheter, i form av for eksempel økonomiske sanksjoner. Kompetanse Norge støtter også forslaget, men mener kriteriene for når forsøk kan iverksettes bør bygge på kravene Fafo viser til i sin rapport Økonomiske insentiver i integreringsarbeidet (Fafo-rapport 2019:29). Trøndelag fylkeskommune støtter forslaget hvis det formuleres på en måte som gir den enkelte mulighet for å få økt introduksjonsstønad hvis norskmålet nås innen en viss tid.

Fylkesmannen i Agder mener det er viktig å kunne søke om forsøk som er av pedagogisk eller organisatorisk art, tilsvarende opplæringsloven § 1-5, men støtter ikke forslaget om å innføre en mulighet for økonomiske forsøk. Fylkesmannen i Agder anser at reglene om trekk i stønad på grunn av fravær og stans er tilstrekkelige.

Fylkesmannen i Agder påpeker også at departementet i 2016 forslo å innføre en forsøkshjemmel som gikk lenger en lov om forsøk i offentlig forvaltning, men forslaget ble ikke tatt med i lovendringen. Høringsinstansen kan ikke se at det foreligger nye opplysninger som tilsier at det nå bør åpnes for økonomiske forsøk. Videre mener fylkesmannen at det må komme klart frem hva som er vilkårene for at departementet skal kunne innvilge unntak fra bestemmelser i lov eller forskrift.

11.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre muligheten til å søke om unntak fra bestemmelsene i integreringsloven for å gjennomføre tidsbegrensede forsøk, og at forsøkshjemmelen utvides til å omfatte forsøk av økonomisk art, se forslag til § 38.

En utvidelse av forsøkshjemmelen til å omfatte forsøk av økonomisk karakter innebærer at det kan gjennomføres forsøk der det gjøres unntak fra kapittel 5 om introduksjonsstønad. Redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet når deltageren oppnår sine mål er én mulig modell, men også andre modeller kan være aktuelle for forsøk. Slike forsøk kan bidra til bedre resultater i ordningene som reguleres i loven, for eksempel ved å gi insentiver til at flere deltagere kommer på et høyere språklig nivå enn de ellers ville gjort og at flere kommer i utdanning og arbeid.

I introduksjonsloven i dag er det åpnet for tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk. Da forsøkshjemmelen i introduksjonsloven ble innført i 1. januar 2017 inkluderte forslaget økonomiske forsøk i tillegg til pedagogiske og organisatoriske. Flertallet i Stortinget ønsket den gangen ikke ytterligere hjemler som tar sikte på å bruke kutt i stønad som et insentiv for bedre læring, se Innst. 103 L (2016–2017).

Forsøksloven gir muligheter for forsøksvirksomhet i forvaltningen, der særlovgivningen ikke åpner for det. Forsøksloven gir imidlertid ikke mulighet til å godkjenne forsøk som fører til innskrenkning av rettigheter eller utvidelse av plikter som enkeltpersoner har eller gjeldende lover, se forsøksloven § 4 andre ledd. Som nevnt er én mulig modell for forsøk å gi redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet ved oppnådd mål. Slike forsøk dekkes ikke av nåværende forsøkshjemmel i introduksjonsloven og kan heller ikke foretas med hjemmel i forsøksloven. Hensikten med denne typen forsøk er å gi insentiver til at flere deltagere kommer på et høyere språklig nivå enn de ellers ville gjort. For å tydeliggjøre i loven at forsøk kan innebære inngrep i rettigheter etter loven, foreslår departementet å presisere i § 38 første ledd at det kan godkjennes forsøk som innskrenker rettigheter eller utvider plikter etter loven.

Fylkesmannen i Agder har i sin høringsuttalelse vist til at de ikke kan se at det foreligger nye opplysninger som tilsier at det nå bør åpnes for økonomiske forsøk. Departementet bemerker at forslaget til integreringslov innebærer mer målfokuserte kvalifiseringsordninger enn det er lagt opp til i introduksjonsloven. Det innføres krav om sluttmål og norskmål, og disse utformes etter fastsatte kriterier. I tillegg arbeides det med å utarbeide standardiserte elementer og revidere læreplanene for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Departementet mener at denne målrettingen av ordningene etter loven aktualiserer økonomiske forsøk. Å nå målene som blir satt vil uansett være en stor fordel for deltageren, både på kort og lengre sikt.

Rammene for forsøk og kriteriene for godkjenning vil bli fastsatt i forskrift. Det er ikke aktuelt å godkjenne forsøk som vil være i strid med Grunnloven § 98 om usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling eller internasjonale konvensjoner, herunder blant annet FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og det generelle diskrimineringsforbudet i artikkel 26 og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte innebærer at inngrep i rettigheter som rammer enkelte personer eller grupper, må tilfredsstille krav til begrunnelse og forholdsmessighet. Dette er særlig viktig i vurderingen av om det skal gis adgang til å gjøre unntak fra rettigheter deltagerne er gitt i integreringsloven, for eksempel til introduksjonsstønad. Selv om verken Grunnloven eller internasjonale konvensjoner i seg selv gir noen rett for eksempel til introduksjonsstønad på et visst nivå, innebærer de likevel at inngrep i særlig økonomiske rettigheter som rammer enkelte personer eller grupper, må være saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig. De samlede fordelene ved forsøksordningen må oppveie ulempene som inngrepet i rettigheter etter loven medfører.

Som følge av dette er en forutsetning for å få godkjent forsøk, særlig unntak fra bestemmelsene om introduksjonsstønad, at kommunen i søknaden må begrunne hvorfor den mener at forsøket kommunen ønsker å prøve ut kan ha en effekt på resultatene. Kommunen må beskrive hvilke ulemper et slikt forsøk vil få for deltagerne i introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og gi en vurdering av hvordan de samlede fordelene med forsøksordningen for deres deltagere oppveier ulempene inngrepet i rettigheter etter loven medfører. Søknader om forsøk som ikke oppfyller denne forutsetningen vil ikke bli godkjent.

11.2 Kompetansekrav for lærere

11.2.1 Gjeldende rett

Det følger av introduksjonsloven § 19 tredje ledd at den som skal undervise i norsk og samfunnskunnskap som hovedregel skal ha faglig og pedagogisk kompetanse. Dette forstås som at den som underviser som hovedregel må ha godkjent lærerutdanning og i tillegg bør ha norsk som andrespråk som fag.

Flere av lærerne som underviser i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven underviser også i grunnopplæring etter opplæringsloven og er omfattet av kompetansekravene som følger av opplæringsloven. Kompetansekravene er regulert i forskrift til opplæringsloven kapittel 14. Kravene til formell kompetanse i grunnopplæringen varierer mellom 30 og 60 studiepoeng i forskjellige fag.

Over 90 prosent av lærerne som underviser i norsk etter introduksjonsloven har pedagogisk kompetanse.

11.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å innføre et krav om at lærere som underviser etter integreringsloven skal ha generell formell pedagogisk kompetanse. Departementet presiserte i høringsnotatet at begrepet generell formell pedagogisk utdanning tilsvarer det som omtales som faglig og pedagogisk kompetanse i introduksjonsloven i dag og som i dagens rundskriv omtales som godkjent lærerutdanning.

Videre ble det foreslått å innføre et krav om minimum 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven.

Det ble foreslått at kravet skal gjelde for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven. Kravene skal både gjelde for offentlig og privat ansatte lærere som er ansatt i fast eller midlertidig stilling, dette innebærer at det ikke vil gjelde for lærere som underviser etter opplæringsloven.

Departementet foreslo også at det innføres overgangsregler for lærere som allerede underviser, men som ikke oppfyller de nye kompetansekravene. Det ble foreslått at lærere som allerede underviser må oppfylle de nye kompetansekravene innen 2029. Departementet innførte i 2019 en stipendordning som lærere som underviser i norsk etter introduksjonsloven kan søke på. Fristen ble satt på bakgrunn av at dette er ti år etter innføringen av denne ordningen.

Det ble også foreslått å innføre en overgangsperiode som innebærer at opplæringsstedene kan ansette nye lærere som ikke oppfyller kompetansekravene under forutsetning av at lærerne påbegynner videreutdanning innen ett år, og gjennomfører 30 studiepoeng innen tre år. Det foreslås at denne overgangsperioden også skal vare frem til 2029. Dette vil tilsvare dispensasjonsordningene som er gjeldende for lærere i grunnopplæringen. Det ble foreslått at overgangsreglene skal fremgå av forskrift.

11.2.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 80 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om innføring av kompetansekrav for lærere. I underkant av 70 høringsinstanser støtter forslaget, herunder flere kommuner i tillegg til blant annet Antirasistisk senter, Fylkesmannen i Nordland, Leiarnettverka for vaksenopplæringssentera i Sogn og Fjordane, Norsk lektorlag og Skolelederforbundet. Antirasistisk senter mener at alle burde ha rett å undervises av en lærer med godkjent utdanning. Skolelederforbundet uttaler at det er på høy tid at det kommer krav til pedagogisk kompetanse og fagkunnskap også for norskopplæring etter integreringsloven. Rælingen kommune uttaler:

Det er svært fornuftig at det endelig blir et kompetansekrav for lærere som skal undervise i norsk for innvandrere og flyktninger. Det er dessverre en altfor utbredt bruk av lærere uten god nok kompetanse på fagfeltet med norsk for minoritetsspråklige og voksenopplæring og vi mener at en kvalitetssikring på dette feltet er på høy tid. Riktig og god kompetanse hos lærerne vil gi bedre tilpasset opplæring som vil kunne gi bedre deltagelse i og mestring av det norske arbeidslivet og samfunnet.

Sola kommune påpeker at kompetansekrav markerer at dette er et område som må prioriteres, og at det kan bidra til å øke statusen til lærerne som underviser i norsk etter introduksjonsloven. Fylkesmannen i Nordland mener at det at de nyankomne innvandrerne har en god forståelse av norsk, både skriftlig og muntlig, legger grunnlaget for deltagelse i samfunnet og en varig tilknytning til arbeidslivet.

Selv om forslaget om innføring av kompetansekrav har klar støtte, har en rekke instanser innspill til justeringer, tilføyelser eller mindre endringer av forslaget. Dette gjelder blant annet Askøy kommune, Utdanningsforbundet og Voss vaksenopplæring som vurderer at begrepet generell formell pedagogisk utdanning er utydelig og lett kan misforstås, og mener at departementet i loven bør bytte begrepet med godkjent lærerutdanning.

Også Trøndelag fylkeskommune støtter forslaget, men bemerker at det kan være problematisk å fylle kravet i områder av landet der det er liten tilgang på lærere med pedagogisk utdanning. Flyktningtjenesten og voksenopplæringen iLevanger kommune trekker frem at realkompetanse bør telle med i beregningen av lærernes samlede kompetanse.

Enkelte instanser mener kravet burde utvides til 60 studiepoeng i faget norsk som andrespråk, deriblant Kompetanse Norge og Nye Orkland kommune. Nye Orkland kommune uttaler:

For lærere som ønsker å utvide til 60 studiepoeng, bør det opprettes studietilbud (nettbaserte og/eller samlingsbaserte) for å muliggjøre dette.

Omtrent 20 instanser kommer med innspill om at kompetansekravet også burde gjelde andre grupper. I sær fremheves det at lærere i videregående opplæring som skal gi deltagere i fulltid videregående skole opplæring i norsk, burde omfattes av samme kompetansekrav. Eksempelvis er Elverum kommune, Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid (ffkf),Høgskolen på Vestlandet og Kristiansand kommune av denne oppfatningen.

Det er også flere høringsinstanser som uttaler at kompetansekravet burde gjelde lærere i grunnskolen for voksne. Noen instanser har merknader om at det burde stilles kompetansekrav overfor andre grupper, for eksempel lærere i samfunnskunnskap og programrådgivere. Dette fremheves blant annet av Interesseorganisasjonen for kommunal voksenopplæring (IKVO), Gran og Lunner voksenopplæring og Kompetanse Norge. Kompetanse Norge skriver:

Det er et klart behov for sterkere satsing på kompetanseheving av lærere som underviser i samfunnskunnskap. Kompetanse Norge anbefaler at det utredes hvordan dette kan gjøres og hvilke kompetansekrav som kan være hensiktsmessige for denne lærergruppa.

Flere instanser har merknader om at det er andre fag som burde sidestilles med faget norsk som andrespråk, blant annet Bømlo kommune, Folkeuniversitetet Asker, Melhus kommune og Skolelederforbundet.Melhus kommune uttaler at 30 studiepoeng i begynneropplæring for grunnskolen, og 30 studiepoeng innenfor språkdelen av nordisk, favner mye av det samme som norsk som andrespråk. Bømlo kommune mener at utdanning i voksenpedagogikk burde sidestilles med norsk som andrespråk.

Det har også kommet innspill, blant annet fra Bodø kommune og Seljord kommune, om at satsingen på kompetanseheving for lærere i norsk etter ny integreringslov burde inn under eller ses i sammenheng med Utdanningsdirektoratets satsing Kompetanse for kvalitet.

Leiarnettverka for vaksenopplæringssentera i Sogn og Fjordane og Voss vaksenopplæring mener at deltagerne i norskopplæringen også burde gis rett til kontaktlærer og rådgiver (tilsvarende opplæringsloven).

Noen instanser er skeptiske til forslaget, eksempelvis Grong kommune, Kommunesektorens Organisasjon (KS) og Vaksenopplæringa i Vinje kommune. Enkelte høringsinstanser trekker frem at forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser. Vaksenopplæringa i Vinje kommune mener at forslaget kan få økonomiske konsekvenser fordi erfarne og dyktige lærere må sendes på etterutdanning, som igjen fører til utfordringer med vikarer og dårlig kvalitet på undervisninga. KS mener at de administrative og økonomiske konsekvensene ikke er godt nok utredet. Dette gjelder først og fremst at man ikke ser forslaget i sammenheng med kommunens øvrige plikter og utfordringer knyttet til rekruttering av lærere og læreres kompetanse innen oppvekstfeltet.

KS er videre bekymret for at departementet i sin styringsiver fratar kommunene et viktig styringsvirkemiddel når det gjelder å kvalitetssikre opplæringen, og at tiden blir brukt til å administrere formelle krav fremfor å sikre en god samlet undervisningskompetanse i undervisningen i norsk og samfunnskunnskap.

Vaksenopplæringa i Vinje kommune mener også at forslaget kan gi store utfordringer i mange kommuner og uttaler:

Det blir og ei ny «avskilting» av dyktige lærarar med lang erfaring med norskopplæring for flyktningar. Fleire skuleslag kjem og til å måtte konkurrere om dei same lærekreftene.

Grong kommune problematiserer at svingninger i bosettingen kan føre til rekrutteringsproblemer til voksenopplæring, og at disse utfordringene vil bli ytterligere forsterket ved innføring av krav. Grong kommune mener at mange lærere kan vurdere å søke seg bort fra fagfeltet fremfor å satse på en videreutdanning til en jobb som man ikke vet om det er behov for i fremtida.

11.2.4 Departementets vurdering

Et klart flertall av høringsinstansene som har uttalt seg støtter forslaget om å innføre et kompetansekrav for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven.

God kompetanse hos lærerne har stor betydning for kvaliteten i opplæringen i norsk for voksne innvandrere, jf. omtale i punkt 2.2. Departementet mener at innføringen av kompetansekrav for lærere i norsk etter integreringsloven vil bidra til bedre resultater og mindre variasjon i resultatene mellom kommunene. En undersøkelse utført av Kompetanse Norge viser at 73 prosent av lederne av opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven er positive til innføring av kompetansekrav.

Enkelte av høringsinstansene vurderer at begrepet generell formell pedagogisk utdanning er utydelig og lett kan misforstås, og mener at departementet i loven bør bruke et annet begrep. Departementet ser at formell pedagogisk utdanning ikke er et entydig begrep og at det kan misforstås. Departementet foreslår derfor at det benyttes samme ordlyd som i opplæringsloven § 10-1, hvor det fremgår at den som skal ansettes må ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Hva som ligger i dette er nærmere regulert i forskrift til opplæringsloven kapittel 14, og det stilles ulike kompetansekrav ut fra hvilket trinn det skal undervises på. Det er imidlertid gjort unntak for de som skal undervise voksne etter opplæringsloven kapittel 4A, der kan også personer uten formell pedagogisk kompetanse ansettes. Forslaget om kompetansekrav i integreringsloven innebærer at kommuner som organiserer opplæring i norsk etter integreringsloven i voksenopplæringen vil måtte ha lærere med relevant faglig og pedagogisk kompetanse, selv om dette ikke følger av kravene i opplæringsloven. Hvilke krav til relevant faglig og pedagogisk kompetanse som skal gjelde etter integreringsloven vil bli regulert i forskrift. I forskriftsarbeidet vil det vurderes unntak tilsvarende unntakene i opplæringsloven kapittel 10, for tilfeller hvor kommunen ikke har eller får rekruttert personer som oppfyller kravene.

I tillegg til de generelle kravene i forskrift til opplæringsloven kapittel 14, foreslår departementet at det skal stilles krav om dokumentert kompetanse i faget norsk som andrespråk, tilsvarende 30 studiepoeng. Dette vil også bli regulert i forskrift.

Noen høringsinstanser hadde innspill til at 30 studiepoeng er for lavt og mener det bør stilles krav om 60 studiepoeng. Et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk etter integreringsloven, vil bidra til mer faglig bredde og dybde hos lærerne. Departementet vurderer likevel at det ikke bør settes et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk for lærere i norsk etter integreringsloven. Et krav om 60 studiepoeng i norsk som andrespråk vil gjøre det vanskelig for mange kommuner å få tak i kvalifiserte norsklærere. De fleste videreutdanningstilbudene som er etablert, dekker et pensum på 30 studiepoeng. Et krav om flere studiepoeng enn 30 forutsetter at tilbudet utvides og at påbyggingsemner opp til et høyere nivå må prioriteres. Det vil også være kostbart å videreutdanne dagens lærere slik at de oppnår 60 studiepoeng i norsk som andrespråk, blant annet fordi det ikke finnes en stipendordning som dekker 60 studiepoeng.

Departementet mener at dagens utdanningstilbud for 30 studiepoeng i norsk som andrespråk er tilstrekkelig til å håndtere en første økning i antall søkere som følge av forslaget. Departementet vil også legge til rette for å utvikle studietilbudet videre. Det er etablert en stipendordning til videreutdanning i 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk. Ordningen gir stipend til om lag 200 lærere årlig.

Departementet opprettholder også forslaget om å innføre overgangsregler i forskrift for kravet om 30 studiepoeng i norsk som andrespråk. Flere høringsinstanser er positive til at det innføres overgangsregler med en dispensasjonsordning for allerede tilsatte lærere og en overgangsperiode for ansettelse av nye lærere som ikke oppfyller kompetansekravene. Overgangsregler vil være sentrale for å redusere økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene, beholde allerede ansatte lærere og styrke rekrutteringsgrunnlaget av nye lærere. Overgangreglene vil også gi kommunene tid til å ha en helhetlig tilnærming til rekruttering av lærere, hvor de ser lærernes kompetanse både innen grunnopplæringen og voksenopplæringen i sammenheng. Det er anslagsvis 3 500 lærere som underviser i norsk etter introduksjonsloven. Om lag 53 prosent av disse vil trenge kompetanseheving hvis krav om 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk innføres, viser en undersøkelse fra Kompetanse Norge. De aller fleste, om lag 43 prosent (ca. 1500 lærere), vil trenge 30 studiepoeng. En mindre del, om lag 10 prosent, vil trenge noen færre studiepoeng for å fylle kompetansekravet om norsk som andrespråk.

Flere instanser har innspill til at andre lærergrupper også burde omfattes av kompetansekravet. For departementet har det vært sentralt å lovfeste et krav til lærere som underviser i norsk etter integreringsloven. På sikt kan det imidlertid være aktuelt å innføre krav til særskilt kompetanse også for andre som underviser voksne innvandrere i norsk, og departementet vil også vurdere om det er hensiktsmessig å innføre kompetansekrav for lærere i samfunnskunnskap. Departementet har i utredningen av kompetansekrav for norsklærere sett hen til Utdanningsdirektoratets satsing Kompetanse for kvalitet, men har ikke funnet det hensiktsmessig å legge kompetanseheving av lærere som underviser etter integreringsloven inn under denne satsingen.

Departementet har også bemerket seg at flere instanser mener at andre fagretninger burde sidestilles med faget norsk som andrespråk. Forslaget om at det er norsk som andrespråk det skal stilles krav om, opprettholdes med bakgrunn i at dette er en særlig relevant kompetanse for lærere som gir norskopplæring til voksne innvandrere. Innspillene om at deltagere i norsk og samfunnskunnskap burde gis rett til kontaktlærer og rådgiver, vil eventuelt bli utredet på et senere tidspunkt.

Departementet vil presisere at kompetansekravet som foreslås er et minimumskrav, og at det er henholdsvis kommunen og fylkeskommunen som vurderer hvilken kompetanse de mener er nødvendig for å kunne gi et tilbud i henhold til kravene i integreringsloven og opplæringsloven til sine deltagere.

Lærere som har yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat og som skal undervise i norsk etter denne loven, skal godkjennes etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrift. Det er NOKUT som godkjenner lærere med yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. Departementet vil i forskriftsarbeidet vurdere om det skal inntas tilsvarende regler som i forskrift til opplæringsloven § 14-7 om godkjenning for personer som ikke er omfattet av yrkeskvalifikasjonsloven.

11.3 Forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

11.3.1 Gjeldende rett

Fra 1. august 2018 ble det innført forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i opplæring etter introduksjonsloven i introduksjonsloven § 27 a. Forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg i introduksjonsloven ble innført samtidig med et lignende forbud i barnehager og i andre undervisningssituasjoner. Forbudet gjelder i både offentlig og private institusjoner.

Bakgrunnen for forslaget var behandlingen av representantforslag 3 S (2016–2017) hvor Stortinget i Innst. 63 S (2016–2017) ba regjeringen om å utarbeide og eventuelt foreslå nasjonale regler som sikrer at ansiktene til elever, studenter og lærere skal være fullt ut synlige på skoler, universitet og høyskoler.

Forbudet omfattet hele utdanningsløpet fra barnehage via skole til fagskoler, høyskoler og universitet, i tillegg til deltagere i introduksjonsprogram og opplæring etter introduksjonsloven.

Dersom ansatte, elever, studenter eller deltagere i opplæring etter introduksjonsloven bruker plagg som helt eller delvis dekker ansiktet, kan dette være til hinder for god samhandling og kommunikasjon. God samhandling og kommunikasjon er avgjørende for et godt læringsutbytte.

Forbudet mot bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet, omfatter plagg som nikab og burka. Nikab er en kombinasjon av hode- og ansiktsplagg som kan brukes på flere måter, men vanligvis dekker plagget hele ansiktet så nær som øynene. Burka dekker hele kroppen og har et tekstilgitter foran øynene. Forbudet omfatter også andre plagg som helt eller delvis dekker ansiktet, som finlandshetter med stoff foran ansiktet. Hijab, som bare dekker håret og halsen, er ikke et plagg som dekker ansiktet. For en grundigere redegjørelse for forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg, se Prop. 51 L (2017–2018).

11.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre forbudet mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i integreringsloven, men foreslo en liten språklig justering slik at bestemmelsens første ledd første punktum endres fra «opplæringssituasjoner og vurderingssituasjoner» til «opplærings- og vurderingssituasjoner».

11.3.3 Høringsinstansenes syn

Seks høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å videreføre forbudet mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i opplæring etter introduksjonsloven, og ingen av dem støtter forslaget. Dette gjelder Antirasistisk senter, Fylkesmannen i Agder, Jussbuss, Lillehammer kommune, Utdanningsforbundet og Vergeforeningen Følgesvennen. Antirasistisk senter, Fylkesmannen i Agder, Utdanningsforbundet og Vergeforeningen Følgesvennen uttaler at bruken av ansiktsdekkende plagg er marginal og at det er unødvendig å ha et eget lovforslag om dette. Fylkesmannen i Agder ser at behovet for kommunikasjon og samspill gjør seg gjeldende, men mener likevel at et forbud vil kunne få større negativ innvirkning for den enkelte deltager enn for andre elever, studenter og ansatte når det gjelder personlige, økonomiske og juridiske forhold. Fylkesmannen i Agder uttaler:

En deltaker som i en årrekke har brukt nikab eller burka vil kunne oppleve det som en ytterligere belastning å ta av seg det ansiktsdekkende plagget etter kort botid i Norge. Det vil kunne gjelde uavhengig om årsaken til det ansiktsdekkende plagget er kulturelt og/eller religiøst betinget, eller som resultat av ytre press.

Fylkesmannen i Agder, Jussbuss, og Vergeforeningen Følgesvennen påpeker at et forbud i praksis vil føre til at disse kvinnene ikke møter til pliktig opplæring, som vil resultere i at enkelte kan miste sin inngangsport til det norske samfunnet. De mener at dette vil få konsekvenser for norskopplæring og på sikt søknad om permanent opphold og statsborgerskap. Det vil også innebære tap av introduksjonsstønad. Jussbuss fremhever at forbudet strider mot hensikten bak lovforslaget, som nettopp er å fremme integrering. Utdanningsforbundet mener at det kan åpnes for innføring av lokale forbud om nødvendig.

Fylkesmannen i Agder foreslår at kommunen i stedet bør få en plikt til jevnlig å samtale med de aktuelle deltagerne, og forklare hvorfor det ikke er ønskelig at de bruker ansiktsdekkende plagg i arenaer for læring, integrering og kommunikasjon. Også Antirasistisk senter understreker at god dialog og godt samarbeid lokalt best løser utfordringer av denne typen.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om en liten språklig justering.

11.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre forbudet mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i opplæring etter integreringsloven, se forslag til § 40. Bestemmelsen ble innført i 2018 samtidig som lignende bestemmelser ble innført i flere andre lover. Det har ikke kommet innvendinger mot bestemmelsen som ikke er vurdert i Prop. 51 L (2017– 2018).

Departementet opprettholder også forslaget om en liten språklig justering slik at bestemmelsens første ledd første punktum endres fra «opplæringssituasjoner og vurderingssituasjoner» til «opplærings- og vurderingssituasjoner». Til dette punktet har det ikke kommet noen uttalelser.

11.4 Behandling av personopplysninger

11.4.1 Gjeldende rett

Introduksjonsloven §§ 25 til 25 b regulerer behandling av personopplysninger. Etter introduksjonsloven § 25 kan offentlige organer behandle personopplysninger, inkludert sensitive personopplysninger, når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med:

• tiltak for å gi asylsøkere kjennskap til norsk språk, kultur og samfunnsliv

• tiltak for å gi innvandrere kunnskap og ferdigheter for å kunne delta i det norske samfunnslivet

• gjennomføring av prøver for dokumentasjon av norskkunnskaper og samfunnskunnskap

• bosetting av innvandrere

• utbetaling av tilskudd for tiltakene nevnt ovenfor

Personopplysninger kan innhentes fra utlendingsmyndighetene og folkeregistermyndigheten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, jf. § 25 andre ledd. Når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig, kan personopplysninger også innhentes fra barnevernet og krisesentre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Personopplysningene kan utveksles mellom offentlige organer som har behov for opplysningene for å utføre oppgaver nevnt i første ledd, uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven. Organisasjoner og private som utfører oppgaver nevnt i første ledd anses som offentlige organer i denne sammenhengen.

Introduksjonsloven § 25 a gir hjemmel for opprettelse av nasjonale personregistre for formålene nevnt i § 25 første ledd. Det mest sentrale registeret er Nasjonalt introduksjonsregister (NIR), som inneholder opplysninger om enkeltpersoners deltagelse i introduksjonsprogram og opplæring etter loven. Utlevering av personopplysninger kan skje gjennom direkte søketilgang i registrene. integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), kommunene og Arbeids- og velferdsetaten er blant aktørene som har direkte tilgang til NIR, og som derfor kan se relevante opplysninger om enkeltpersoner. Etter introduksjonsloven § 25 a har kommunen plikt til å registrere personopplysninger om personer som omfattes av introduksjonsloven i slike registre. Plikten er presisert i forskrift om behandling av personopplysninger etter introduksjonsloven.

Etter introduksjonsloven § 25 b kan offentlige organer pålegge følgende organer å utlevere personopplysninger om asylsøkere og innvandrere uten hinder av lovbestemt taushetsplikt:

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

• Kompetanse Norge

• Arbeids- og velferdsetaten

• Utlendingsdirektoratet

• Utlendingsnemnda

• folkeregistermyndigheten

• kommunene

Hvilke personopplysninger som kan behandles reguleres i forskrift om behandling av personopplysninger etter introduksjonsloven. Dette gjelder blant annet opplysninger om den enkeltes kompetanse, gjennomført opplæring og tiltak i introduksjonsprogrammet, bosetting, prøveavvikling og tilskudd.

I forskriften reguleres også ansvaret til IMDi, Kompetanse Norge og kommunene. IMDi og Kompetanse Norge er behandlingsansvarlige for registre med opplysninger om deltagere i ordningene etter introduksjonsloven. I tillegg har direktoratene ansvar for å overføre opplysninger til utlendingsmyndighetene til bruk for behandling av søknader etter utlendingsloven og statsborgerloven. Kommunene er behandlingsansvarlig for behandling av personopplysninger som ikke skjer i registre etter introduksjonsloven § 25a.

Se Prop. 45 L (2017–2018) Endringer i introduksjonsloven (opplæring i mottak og behandling av personopplysninger mv.) for utdypende omtale av gjeldende rett.

11.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i hovedsak å videreføre dagens regulering av behandling av personopplysninger, men at det inntas en hjemmel for å behandle tilsvarende opplysninger om personer som får innvilget norsk statsborgerskap.

Det ble også foreslått å oppdatere begrepsbruken til den nye personopplysningsloven. Begrepet «sensitive personopplysninger» ble foreslått erstattet med en henvisning til personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Dette innebærer ingen realitetsendring.

Departementet foreslo også et nytt andre ledd som gir hjemmel for å behandle personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven.

Departementet foreslo videre at plikten til å registrere personopplysninger i personregister også skal gjelde for fylkeskommunen, ettersom fylkeskommunen i forslaget får oppgaver etter loven. Hvilke opplysninger som skal registreres ble foreslått regulert i forskrift. Det ble også foreslått at fylkeskommunene inntas i listen over organer som kan pålegges å utlevere personopplysninger.

Departementet foreslo videre at den enkelte skal kunne reservere seg mot bruk av egne personopplysninger til forskningsformål, når opplysningene direkte kan identifisere vedkommende. Slike opplysninger inkluderer blant annet navn, adresse, fødselsnummer, telefonnummer m.m. Det ble ikke foreslått at reservasjonsadgangen skulle gjelde indirekte identifiserbare personopplysninger eller pseudonymiserte personopplysninger. Departementet foreslo at dette reguleres i forskrift.

Videre foreslo departementet at det kan gis forskrift om bruk av automatiserte avgjørelser.

Departementet foreslo også at hjemmelen for behandling av personopplysninger i Nasjonalt tolkeregister videreføres i integreringsloven frem til tolkeloven trer i kraft. Bestemmelsen i introduksjonsloven § 25 c trådte i kraft 1. januar 2020.

11.4.3 Høringsinstansenes syn

Tolv høringsinstanser uttalte seg om forslaget til bestemmelser om behandling av personopplysninger, herunder Barne- og familiedepartementet (BFD), Bufetat region øst, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Justis- og beredskapsdepartementet (JD), Kompetanse Norge, MiRA-Senteret, Telemark fylkeskommune, Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE), Vergeforeningen Følgesvennen,Vestfold fylkeskommune og Viken fylkeskommune. De fleste støtter forslaget.

Telemark fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune og Viken fylkeskommune peker på at det ikke fremkommer av forslaget til § 42 at fylkeskommunene har plikt til å registrere opplysninger i NIR eller Kompass, og at dette må presiseres.

JD mener at behandling av personopplysninger og bestemmelser om informasjonsdeling og unntak fra taushetsplikt bør reguleres i atskilte paragrafer. Videre uttaler JD:

Forholdet mellom § 41 annet og tredje ledd og § 43 bør klargjøres. Det er videre uklart hvordan bestemmelsene i § 41 annet og tredje ledd forholder seg til forvaltningslovens generelle regler om unntak fra taushetsplikten, jf. forvaltningsloven § 13 b. Selv om reglene er en videreføring av gjeldende rett, anbefaler vi at en benytter det videre lovarbeidet til å vurdere behovet for og utformingen av eventuelle særregler nærmere.

BFD og Bufetat region øst viser til at det er uklart hva som menes med «barnevernet» i forslaget til § 41 og den gjeldende introduksjonsloven § 25. BFD uttaler:

Når det gjelder adgangen til å innhente opplysninger i utkastets § 41 henvises det til «barnevernet». Det synes uklart om dette gjelder den kommunale barneverntjenesten, eller også statlig barneverntjeneste (dvs. Bufetat), eller også eventuelt omsorgssenteret hvor barnet er plassert. Det synes som om tolkningen av dette begrepet kan få betydning dersom «barnets beste» er til hinder for at det oversendes opplysninger.

Bufetat region øst uttaler videre:

Bufetat, region øst er opptatt av at det ikke åpnes opp for at kartlegging som gjennomføres av omsorgssentrene etter § 5A-6 kan oversendes uten samtykke fra barnet/vergen. Dette spesielt etter det i forslag til ny barnevernslov ble forslått å fjerne kravet til samtykke med begrunnelse i harmonisering med introduksjonsloven. Med bakgrunn i dette er det derfor ønskelig at forholdet mellom bestemmelsene, men også forståelsen av barnevernet i § 41 annet ledd tydeliggjøres ytterligere i forarbeidene til ny lov.

UDI har merknader til forskrift om behandling av personopplysninger etter introduksjonsloven, blant annet om innhenting av prøveresultater og pålegg om utlevering av personopplysninger. UDI har ikke merknader til de foreslåtte bestemmelsene om behandling av personopplysninger i integreringsloven. UNE ser behovet for den foreslåtte hjemmelen i andre ledd ut fra departementets beskrivelse, og viser til at nødvendighetsvilkåret setter grenser for når opplysninger kan innhentes. UNE kommenterer ikke hvorvidt det bør være en slik hjemmel.

Vergeforeningen Følgesvennen mener at lovforslaget viderefører en for vid adgang til å utlevere personopplysninger. Vergeforeningen Følgesvennen uttaler:

Regjeringen ønsker at informasjon skal videreformidles til bosettingsmyndighetene uten samtykke. Etter vår mening er en slik bestemmelse ikke forenlig med personvern. Det er flyktningen som eier opplysningene og de bør selv kunne få velge hvilke andre instanser og personer som skal få videreformidlet informasjonen. Om det er noe flyktningen ikke ønsker at andre skal vite om, må dette respekteres.

Vi erfarer at mange flyktninger har negative erfaringer med myndigheter og andre autoritetspersoner fra sine hjemland. I ytterste konsekvens vil en slik vid bestemmelse kunne føre til at de holder tilbake essensiell informasjon samt at opplysninger kommer på avveie.

På grunnlag av dette anbefaler Vergeforeningen Følgesvennen at asylgrunnlaget og andre sensitive opplysninger i noen tilfeller ikke blir gitt ut, og at opplysninger som skal gis videre krever samtykke fra flyktningen.

MiRA-Senteret har også merknader til videreføringen av bestemmelsene om utlevering av taushetsbelagte opplysninger, og uttaler at det ikke sies noe om hvilke kriterier som må oppfylles for at utlevering skal være nødvendig. MiRA-Senteret mener at det er nødvendig med en nærmere presisering av til hvilke formål og i hvilke situasjoner en slik utleveringsplikt vil være aktuell.

Kompetanse Norge støtter forslaget og er positiv til at det foreslås å innta en utvidet hjemmel for behandlingsansvaret i § 41, slik at personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap omfattes av loven. Samtidig uttaler Kompetanse Norge:

Vi oppfatter at det er behov for å utvide den nye hjemmelen som omfatter norske borgere, slik at også personer som har vært norske borgere hele livet, kan omfattes av myndighetenes behandlingsansvar. Slik lovteksten nå er formulert, vil personer som alltid har vært norske statsborgere falle utenfor offentlige organers behandlingsansvar, ref. formuleringen i utkastets § 41 annet ledd; «.. personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter [vår kursivering] å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven». Det finnes norske borgere som f. eks. har behov for å ta norskprøver i Kompetanse Norges administrative prøvesystem (PAD). En kan blant annet tenke seg en norsk borger som har bodd i utlandet hele livet, men som i voksen alder vil flytte til Norge for å studere og/eller arbeide. Det er nærliggende å tro at vedkommende raskt vil få et behov for å kunne dokumentere språknivå i norsk gjennom prøveresultater etter prøvegjennomføring i PAD. Utfordringen med hjemmelen slik den nå er formulert, er at norske myndigheter ikke har grunnlagshjemmel for å behandle personopplysninger fra slike borgere. Vi ser derfor et behov for at også norske borgere blir omfattet av behandlingsansvaret som skrives inn i den aktuelle bestemmelsen. For øvrig antar vi at departementet har ment å omfatte denne gruppen norske borgere da den er omtalt i høringsnotatet i tilknytning til § 41 første ledd bokstav c), s. 189 som en del av den såkalte privatistgruppen som har mulighet for å gjennomføre prøver i norsk og samfunnskunnskap.

Kompetanse Norge støtter også departementets forslag om at det kan gis forskrift om automatiserte avgjørelser.

IMDi støtter forslaget, men viser til at det er behov for å endre forskrift om behandling av personopplysninger.

11.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i hovedsak forslaget om å videreføre bestemmelsene om behandling av personopplysninger, men foreslår å dele en av bestemmelsene slik at det blir fire bestemmelser istedenfor tre. Se forslag til §§ 41 til 44. Introduksjonsloven § 25 om behandling av personopplysninger ble endret 1. september 2018. Da ble også §§ 25 a og 25 b lagt til. Oppdelingen av bestemmelsene innebærer ingen realitetsendring, og det vises til Prop. 45 L (2017–2018) for omtale av bestemmelsene. Departementet foreslår også å videreføre bestemmelsen om Nasjonalt tolkeregister, se forslag til § 45. Det vises til Prop. 6 L (2019–2020) for omtale av bestemmelsen.

Da endringene i introduksjonsloven ble vedtatt i juni 2018 hadde ikke den nye personopplysningsloven trådt i kraft. Begrepsbruken var derfor tilpasset den gamle personopplysningsloven og det er nå behov for å oppdatere. Begrepet «sensitive personopplysninger» er i den nye personvernforordningen erstattet med «særlige kategorier av opplysninger». Innholdet er i hovedsak det samme, med unntak av at opplysninger som kan avsløre siktelse o.l. i straffbare forhold ikke lenger omfattes. Opplysninger som kan avsløre straffbare forhold reguleres isteden i personvernforordningen artikkel 10. Bestemmelsene om behandling av personopplysninger i integreringsloven viser til opplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10.

Flere høringsinstanser ber om at fylkeskommunene inkluderes i hjemmelen for behandling av personopplysninger. Slik bestemmelsene i §§ 41 til 44 er formulert, gjelder behandlingsgrunnlaget alle offentlige organer som har oppgaver innenfor formålene. Ved regionreformen og oppgavene som foreslås i integreringsloven, vil fylkeskommunene være omfattet av hjemmelen.

Departementet opprettholder forslaget om et nytt andre ledd i § 41 som gir hjemmel for å behandle personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Dette har sammenheng med at man skal ha rett til å fullføre påbegynt introduksjonsprogram dersom man får statsborgerskap, og at det kan være behov for å prøve ut nye tiltak som også kan omfatte personer med norsk statsborgerskap. Forslaget begrenses av at også denne behandlingen må være nødvendig for å utføre oppgaver som nevnt i bestemmelsens første ledd. Det vil trolig dreie seg om et lite antall personer, som i mange tilfeller også vil ha samtykket til deltagelse i utprøvinger og lignende. I høringen har Kompetanse Norge spilt inn at også personer som har vært norske statsborgere hele livet bør omfattes av denne bestemmelsen. Departementet viser til at § 41 første ledd bokstav c om prøver allerede har et videre virkeområde enn de andre formålene i bestemmelsen. Mens bokstav a, b og d er begrenset til å gjelde for henholdsvis asylsøkere og innvandrere, viser bokstav c til «gjennomføring av prøver for dokumentasjon…». Departementet ser at forslaget til andre ledd kan skape en uklarhet ved tolkningen av første ledd bokstav c. Samtidig kan en presisering i lovteksten av at det nye andre leddet henviser til bokstav a, b og d tolkes som en begrensning av bokstav c. Det foreslås derfor ikke endringer i dette.

BFD og Bufetat region øst har etterlyst presiseringer om barnevernets adgang til å utlevere opplysninger, og barnets beste som vilkår for utlevering av personopplysninger. Det fremgår av forslaget til § 42 første ledd andre punktum (og introduksjonsloven § 25 andre ledd andre punktum) at personopplysninger kan innhentes fra den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig. I merknaden til bestemmelsen i Prop. 45 L (2017–2018) fremgår at det dette for eksempel kan være nødvendig dersom det har foregått vold i familien. Bakgrunnen for bestemmelsen er særlig bosettingsprosessen, og situasjoner der medlemmer av en familie ikke bør bosettes i samme kommune. Bufetat region øst har konkret vist til kartleggingen av enslige mindreårige som bor på omsorgssentre. Denne kartleggingen oversendes til bosettingskommunene. Forslag til ny barnevernslov er sendt på høring, og der er det foreslått å fjerne dagens krav om samtykke fra barnet eller vergen for å oversende kartleggingen til integreringsmyndighetene. Begrunnelsen for forslaget er dels å harmonisere regelverket med introduksjonsloven, der det ikke kreves samtykke for slike oversendelser, og dels å sikre at integreringsmyndighetene har tilgang til god informasjon om barnets situasjon og behov, slik at barnet bosettes på best mulig måte. Intensjonen bak bestemmelsen om innhenting av informasjon fra barnevernet og krisesentre har ikke vært å innføre en vurdering av barnets beste ved oversendelse av denne kartleggingen. Departementet foreslår derfor å presisere at denne bestemmelsen gjelder ved tiltak fra den kommunale barnevernstjenesten.

Når det gjelder høringsuttalelsene fra Vergeforeningen og MiRA-Senteret om adgangen til å utlevere opplysninger, viser departementet til Prop. 45 L (2017–2018) punkt 8 som inneholder en gjennomgang av hvorfor samtykke ikke kan brukes som behandlingsgrunnlag, formålene for behandling av personopplysninger og nødvendighetskriteriet.

I Prop. 45 L (2017–2018) ble det varslet at departementet ville utrede en bestemmelse som sikrer at den enkelte skal kunne reservere seg mot bruk av personopplysninger til forskningsformål, med bakgrunn i retten til å råde over egne personopplysninger.

Departementet opprettholder forslaget om at den enkelte skal kunne reservere seg mot bruk av egne personopplysninger til forskningsformål når opplysningene direkte kan identifisere vedkommende.

Retten til å råde over egne personopplysninger er et utslag av det grunnleggende prinsippet om medbestemmelse. Utgangspunktet er at personer selv skal kunne bestemme om opplysninger om dem skal samles inn, og hva opplysningene skal kunne brukes til. Prinsippet om medbestemmelse har særlig stor betydning ved behandling av direkte identifiserbare personopplysninger, for eksempel navn, personnummer, DUF-nummer eller andre personentydige kjennetegn. Indirekte identifiserbare opplysninger er opplysninger som kun kan identifisere enkeltpersoner gjennom kombinasjon med tilleggsopplysninger, for eksempel bostedskommune kombinert med alder og kjønn. Graden av identifikasjon kan reduseres eller fjernes helt med ulike tiltak, for eksempel pseudonymisering eller anonymisering. Pseudonymiserte opplysninger er opplysninger der navn, personnummer eller andre personentydige kjennetegn er erstattet med et nummer eller lignende, som viser til en atskilt liste med de direkte identifiserbare personopplysningene. Anonyme opplysninger er opplysninger som ikke kan identifisere enkeltpersoner i et datamateriale, verken direkte eller indirekte.

Personopplysninger skal i utgangspunktet kun behandles til formål som er forenlige med formålene opplysningene har blitt samlet inn for. Det fremgår av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at viderebehandling av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning, eller for statistiske formål, ikke anses som uforenlig med de opprinnelige formålene.

Forskning er helt sentralt i videreutviklingen av integreringslovens ordninger. Statistikk, evalueringer og kunnskapsoppsummeringer gir kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer, og hvilke forbedringspunkter som finnes. Dette gir et sterkere grunnlag for å videreutvikle ordningene og sette i gang nye tiltak som forbedrer tilbudet for de som allerede er her, og nye innvandrere som kommer til Norge. Det er viktig å både se på helheten og å dykke ned på individnivå. Erfaringer fra enkeltpersoner kan gi verdifull kunnskap som statistiske undersøkelser ikke fanger opp. Departementet viser til omtalen i Prop. 45 L (2017–2018) punkt 8.4 for mer om viderebehandling av personopplysninger til forskningsformål.

Reservasjonsadgangen skal ikke gjelde indirekte identifiserbare personopplysninger eller pseudonymiserte personopplysninger. Bakgrunnen er den viktige rollen statistikk og forskning spiller i videreutviklingen av ordningene etter loven. Det er for eksempel behov for statistikk som kan detaljeres ned til alder og nasjonalitet til deltagere i introduksjonsprogrammet. Dersom ulike grupper enten jevnt over, eller ved noen utvalgte steder, oppnår dårligere resultater enn andre, er det enklere å utvikle særskilte tiltak for disse. Opplysninger om alder og nasjonalitet i kombinasjon med for eksempel bostedskommune kan særlig på små steder identifisere enkeltdeltagere, men vil altså ikke være mulig å reservere seg mot.

Departementet viser til Prop. 47 L (2019–2020) der forskriftshjemmelen i introduksjonsloven § 25 foreslås endret slik at det kan gis forskrift om bruk av automatiserte avgjørelser. Departementet opprettholder det tilsvarende forslaget i integreringsloven. Det følger av personvernforordningen artikkel 22 nr. 1 at den registrerte har rett til ikke å være gjenstand for en avgjørelse som utelukkende er basert på automatisert behandling, og som har rettsvirkning for vedkommende. Etter artikkel 22 nr. 2 gjelder dette ikke hvis avgjørelsen er tillatt etter nasjonal rett, eller hvis avgjørelsen er basert på den registrertes uttrykkelige samtykke, jf. bokstav b og c.

Bakgrunnen for forslaget er at noen av de avsluttende prøvene sensureres av et automatisk system, og at resultatet derfor kan utgjøre en automatisert avgjørelse. Prøveresultatene har stor betydning for den enkelte ved at de er bestemmende for retten til permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap. Departementet mener derfor at integreringsloven bør åpne for bruk av automatiserte avgjørelser. Hjemmelen inntas i forskrift.

Kompetanse Norge, UDI og IMDi viser til at det er behov for justeringer i forskrift om behandling av personopplysninger etter introduksjonsloven. Departementet vil følge opp disse innspillene i arbeidet med forskrift til integreringsloven.