14 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen regulerer formålet med integreringsloven. Formålet med loven er at innvandrere tidlig integreres i det norske samfunnet og blir økonomisk selvstendige, jf. første ledd første punktum. Begrepet «integreres» er et vidt begrep og sikter til innvandreres deltagelse på ulike områder av samfunnet, deriblant arbeid, utdanning, frivillighet, nærmiljø, og oppfølging av barn i barnehage og skole med videre. Lovens ordninger er i hovedsak kvalifisering til arbeid eller utdanning. Også andre tiltak enn integreringslovens ordninger skal bidra til integrering. Det er viktig at den enkelte raskt kan bli en del av små og store samfunn. Frivilligheten er for eksempel sentral for at innvandrere så raskt som mulig skal komme inn i en ny hverdag med skole, arbeid og deltagelse i lokalsamfunnet.

Loven skal etter første ledd andre punktum bidra til at innvandrere får gode norskkunnskaper, kunnskap om norsk samfunnsliv, formelle kvalifikasjoner, og en varig tilknytning til arbeidslivet. Denne delen av formålet retter seg mot de konkrete ordningene som reguleres i loven, herunder opplæring i norsk og samfunnskunnskap og introduksjonsprogrammet.

Etter andre ledd skal loven legge til rette for at asylsøkere tidlig får kjennskap til norsk språk og samfunnsliv. Denne delen av formålet retter seg mot opplæringen som gis til asylsøkere i mottak. Mange asylsøkere blir værende på mottak en stund før de får søknaden sin behandlet. Det er viktig at de settes i stand til å kommunisere på enkel norsk på mottaket, og at de har kjennskap til det norske samfunnslivet.

Formålsbestemmelsen har ikke selvstendig rettslig betydning, men andre bestemmelser i loven skal tolkes i lys av formålet.

Til § 2

Bestemmelsen definerer noen utvalgte begreper i loven. Med asylsøker menes en person som søker beskyttelse etter utlendingsloven § 28, jf. bokstav a. Med innvandrer menes etter bokstav b en person med oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven. Definisjonen av innvandrer er dermed vid, og omfatter flere enn de som omfattes av integreringslovens ordninger.

Til § 3

Bestemmelsen synliggjør kommunens ansvar etter integreringsloven. I første ledd fremheves det at kommunen er ansvarlig for tidlig kvalifisering, introduksjonsprogram, og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter lovens kapittel 3, 4 og 6. Dette er de sentrale ordningene etter loven, og er kommunens kjerneansvar.

I andre ledd reguleres et forsvarlighetskrav til opplæring og andre tjenester som kommunen yter etter loven. Krav til forsvarlighet er en rettslig standard. Det innebærer at innholdet er forankret blant annet i fagkunnskap og faglige retningslinjer. Innholdet i kravet endrer seg dermed også i takt med utviklingen av fagkunnskap og endringer i verdioppfatninger. Forsvarlighetskravet har en dobbel funksjon. Det er en rettesnor for kommunen og viser til normer som beskriver hvordan tilbudet bør være. Disse normene utgjør kjernen i forsvarlighetskravet, og kan betegnes som god praksis. Samtidig danner normene utgangspunkt for å fastlegge hvor grensen mot det uforsvarlige går. Det vil si de konkrete vurderingene av hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres før avviket medfører at tjenestetilbudet blir uforsvarlig. Mellom god praksis og forsvarlighetskravets nedre grense vil det være rom for at kommunen kan utøve skjønn. Det følger av forsvarlighetskravet at opplæringen og andre tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Kravet må ses i sammenheng med de øvrige pliktene i loven.

Det følger av tredje ledd at kommunens plikter etter loven ikke gjelder overfor personer som har avbrutt eller avvist deltagelse i opplæring i mottak, introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det må som utgangspunkt kreves uttrykkelig avbrytelse eller avvisning fra den enkelte. Fravær er ikke tilstrekkelig, da opplæringen eller programmet under disse omstendighetene kan stanses. Personer som flytter eller forsvinner anses for å ha avbrutt eller avvist deltagelse.

Kommunen kan etter fjerde ledd gi andre i oppdrag å utføre kommunens oppgaver etter integreringsloven. Dette innebærer for eksempel at kommunen kan engasjere private eller ideelle aktører til å tilby hele eller deler av opplæring i norsk og samfunnskunnskap eller introduksjonsprogram. Kommunen har fortsatt overordnet ansvar for tilbudet selv om oppgaven gis til en annen aktør.

Til § 4

Bestemmelsen synliggjør og regulerer fylkeskommunens ansvar for regionale oppgaver på integreringsfeltet. Fylkeskommunens oppgaver og ansvar strekker seg lengre enn det som reguleres særskilt i loven, se punkt 6.2.4.1.

Det fremgår av første ledd første punktum at fylkeskommunen er ansvarlig for det regionale integreringsarbeidet. Bestemmelsen synliggjør fylkeskommunens nye rolle etter regionreformen. Flere oppgaver ble overført fra IMDi til fylkeskommunen som en del av regionreformen, blant annet det regionale arbeidet mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, regional oppfølging av frivillighet og samfunnsdeltagelse og samarbeid med regionale sektormyndigheter om kvalifisering av innvandrere.

Etter første ledd andre punktum skal fylkeskommunen utarbeide planer for kvalifisering av innvandrere. Slike planer er et virkemiddel for å bidra til at flere innvandrere deltar i arbeidslivet. Planene skal omfatte tiltak for å kvalifisere innvandrere til å møte regionale arbeidsmarkedsbehov. Det er særlig aktuelt å fremheve hvilken opplæring innvandrere trenger for å møte regionale behov for arbeidskraft.

Fylkeskommunen skal anbefale hvor mange flyktninger som bør bosettes i den enkelte kommune i fylket, jf. andre ledd. Anbefalingen skal ta utgangspunkt i anmodningstall fra Nasjonalt utvalg. Anbefalingen skal være basert på nasjonale føringer, herunder anmodningskriterier. Fylkeskommunen skal i sin anbefaling også legge vekt på regionale planer for kvalifisering av innvandrere, samt fylkeskommunens kjennskap til regionen og den enkelte kommune. Det forutsettes at fylkeskommunen har kunnskap om hvilke tilpassede opplæringstilbud som finnes, herunder innføringstilbud, kombinasjonsklasser og fag- og yrkesopplæring for voksne, samt kunnskap om det lokale arbeidsmarkedet og avstander til sentrale tilbud.

Tredje ledd synliggjør forpliktelsene fylkeskommunen har etter øvrige deler av integreringsloven. Det er for det første tilbud om karriereveiledning og for det andre opplæring i norsk og samfunnskunnskap for deltagere som går fulltid i videregående opplæring. Se merknader til §§ 11 og 30 om dette.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om fylkeskommunens ansvar for det regionale integreringsarbeidet. Det kan blant annet gis forskrift om ansvaret for regionalt arbeid mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse samt regional oppfølging av frivillighet og samfunnsdeltagelse. Det kan også gis forskrift om ansvaret for oppgavene som det er overført midler til fra de tidligere tilskuddsordningene etablereropplæring for innvandrere, mentor- og traineeordninger og Jobbsjansen del B. Rammene for fylkeskommunens ansvar, og dermed hva det kan gis forskrift om, fremgår av Meld. St. 6 (2018-2019) Oppgaver til nye regioner.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer opplæring i mottak for asylsøkere og viderefører store deler av reglene i introduksjonsloven kapittel 4A, som ble innført 1. september 2018.

Det følger av første ledd første punktum at asylsøkere som bor i mottak og som er over 18 år har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Opplæringen kan foregå utenfor mottaket.

Første ledd andre punktum regulerer unntak fra plikten til å delta i opplæring i mottak. Asylsøkere som får sin søknad behandlet etter hurtigprosedyrer i Utlendingsdirektoratet, som nektes å få asylsøknaden realitetsbehandlet etter utlendingsloven § 32, som bor på ankomstsenter eller i transittmottak eller som har fått avslag på søknad om beskyttelse av Utlendingsdirektoratet, har ikke plikt til å delta i opplæringen. Sistnevnte unntak innebærer at plikten opphører ved første avslag på søknad om beskyttelse, selv om vedkommende klager på vedtaket, og dermed ikke har fått endelig avslag. Plikten opphører også hvis den enkelte får innvilget søknad om beskyttelse, ettersom vedkommende da ikke lenger er asylsøker.

Andre ledd regulerer kommunens plikt til å sørge for opplæring så snart som mulig etter at asylsøkere som omfattes av plikten er registrert i et mottak i kommunen. Dette innebærer at kommunen skal ta initiativ til å sette i gang opplæringen for de som har plikt til deltagelse etter første ledd. Kommunen kan ta hensyn til når det er praktisk og fornuftig å starte opplæringen, særlig med tanke på andre prosesser asylsøkeren skal gjennom i den innledende asylfasen. Det stilles ikke et absolutt krav om å ha gjennomført helseundersøkelse, asylintervju eller utvidet registrering. Det skal legges vekt på å komme tidlig i gang med opplæringen. Plikten følger direkte av loven og kommunen skal ikke treffe enkeltvedtak om deltagelse i opplæringen. Det skal ikke være nødvendig for den enkelte å fremsette en søknad.

Asylsøkerens plikt til å delta etter første ledd inntrer idet opplæringen tilbys av kommunen.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om omfanget av og innholdet i opplæringen. Blant annet vil antallet timer opplæring bli regulert i forskrift.

Til § 6

Bestemmelsen regulerer kompetansekartlegging før bosetting i en kommune.

Personer som bor i mottak, og som har fått en oppholdstillatelse som nevnt i § 9, skal etter første ledd kartlegges av vertskommunen for mottak. De som skal kartlegges er fremtidige deltagere i introduksjonsprogrammet.

Etter andre ledd skal IMDi kartlegge kompetansen til overføringsflyktninger før innreise til Norge, jf. § 10. De overføringsflyktningene som IMDi ikke kartlegger, kartlegges etter ankomst i Norge. Det presiseres at en overføringsflyktning etter bestemmelsen er en person som har fått flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 før innreise til Norge, eller som har fått en innreisetillatelse i påvente av behandling av sin søknad om flyktningstatus.

Det følger av tredje ledd første punktum at kartleggingen skal bidra til bosetting i en kommune med relevant tilbud om arbeid eller utdanning, og til at introduksjonsprogrammet blir tilpasset den enkeltes behov. Utdanning i denne sammenhengen inkluderer også grunnskole. Kompetansekartleggingen er ett av flere hensyn som vektlegges i bosettingsarbeidet. Den er videre et sentralt grunnlag for et tilpasset introduksjonsprogram etter bosetting.

Det følger av tredje ledd andre punktum at den enkelte har rett og plikt til å gjennomføre kartleggingen. Dette innebærer at den enkelte både har krav på tilbud om kartlegging, og at vedkommende må gjennomføre kartleggingen. Personer som av ulike grunner ikke kartlegges før bosetting skal kartlegges etter bosetting, jf. § 10.

I fjerde ledd fremgår det at kravene til kartleggingen i § 10 andre ledd og forskrift etter § 10 fjerde ledd gjelder tilsvarende. Det vises til merknadene til § 10.

Til § 7

Bestemmelsen synliggjør muligheten for at vertskommuner for mottak kan tilby standardiserte elementer fra introduksjonsprogrammet og andre integreringsfremmende tiltak til personer som bor i mottak og som har fått en oppholdstillatelse som nevnt i § 9. Hensikten med å tilby slike tiltak er å bidra til en mer smidig overgang til introduksjonsprogram i bosettingskommunen. Det kan for eksempel settes i gang praksis, en prosess for realkompetansevurdering eller godkjenning av medbrakt høyere utdanning. Karriereveiledning er et annet eksempel, som imidlertid krever samarbeid med fylkeskommunen. Vertskommunen for mottak har ikke plikt til å tilby slike tiltak.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer målgruppen for introduksjonsprogrammet. Det er flere kriterier som må møtes for at en person skal ha rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, jf. første ledd. Vedkommende må være innvandrer, altså ha en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, jf. § 2. Ikke alle oppholdstillatelser gir grunnlag for rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser i § 9. Videre må den enkelte være mellom 18 og 55 år. Det er alderen da oppholdstillatelsen nevnt i § 9 ble innvilget som er avgjørende for om personen inngår i målgruppen, jf. første ledd andre punktum. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse får altså ikke rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram når vedkommende fyller 18 år. Personen må være bosatt i kommunen etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene.

Bare innvandrere som har bodd i en kommune med en oppholdstillatelse nevnt i § 9 i mindre enn to år når vedtak etter § 12 treffes, har rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, jf. første ledd tredje punktum. Dette viderefører introduksjonslovens krav om at den enkelte må være «nyankommet», men knytter vilkåret tydeligere opp mot oppholdstillatelsen. Ved innvilgelse av noen oppholdstillatelser nevnt i § 9, kan vedkommende ha bodd i kommunen i mer enn to år fra før med en annen oppholdstillatelse, for eksempel oppholdstillatelse etter § 9 første ledd bokstav g. Det er likevel bare den første oppholdstillatelsen som er gitt i medhold av § 9 som gir rett og plikt til deltagelse.

Det følger av andre ledd at kravet om å være bosatt etter avtale med integreringsmyndighetene ikke gjelder personer som har fått oppholdstillatelse som nevnt i § 9 første ledd bokstav f og g. Bokstav f gjelder oppholdstillatelse som familiemedlem etter utlendingsloven kapittel 6. Bokstav g gjelder fortsatt oppholdstillatelse for de som tidligere har hatt oppholdstillatelse som familiemedlem, men som gis ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag dersom samlivet er opphørt, og det er grunn til å anta at utlendingen eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, eller av svigerfamilie. Disse personene bosetter seg direkte i kommunen, uten at det inngås avtale mellom IMDi og kommunen. Personer med slike oppholdstillatelser omfattes altså ikke av kravet om å være bosatt etter avtale.

I tredje ledd reguleres kommunens mulighet til å tilby introduksjonsprogram til andre enn de som inngår i målgruppen. Det er kun noen utvalgte grupper kommunen kan tilby introduksjonsprogram til. Disse gruppene er innvandrere med oppholdstillatelse i henhold til utlendingsloven kapittel 6 og som er familiemedlemmer til andre enn personer nevnt i § 9 første ledd bokstav f, innvandrere over 55 år med oppholdsgrunnlag som nevnt i § 9, og innvandrere nevnt i første ledd, som er bosatt uten avtale med kommunen. Også for disse gruppene er det et vilkår at innvandreren har bodd i en kommune i mindre enn to år når vedtak etter § 12 treffes.

Fjerde ledd presiserer at nordiske borgere og utlendinger som omfattes av EØS-avtalen ikke er omfattet av bestemmelsen.

Til § 9

Bestemmelsen lister i første ledd opp hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Dette er henholdsvis oppholdstillatelse som flyktning, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd på grunnlag av søknad om beskyttelse, begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie, kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, oppholdstillatelse som familiemedlem til person med en av de nevnte oppholdstillatelsene, og fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd.

Personer som har påbegynt et introduksjonsprogram har etter andre ledd rett til å fullføre sitt program uavhengig av om oppholdstillatelsen endres eller om de får innvilget statsborgerskap. Dette innebærer at personer som endrer tillatelse fra en tillatelse som gir rett og plikt til introduksjonsprogram, til en tillatelse som ikke gir rett og plikt, kan fullføre programmet. Retten gjelder kun dersom den enkelte fortsatt har lovlig opphold i Norge, altså ikke hvis oppholdstillatelsen blir tilbakekalt eller utløper.

Til § 10

Bestemmelsen regulerer kompetansekartlegging etter bosetting i en kommune.

Det følger av første ledd at personer som omfattes av § 8 første ledd, har rett og plikt til å gjennomføre kompetansekartlegging etter bosetting i en kommune. Rett og plikt innebærer at den enkelte både har krav på tilbud om kartlegging, og at vedkommende må gjennomføre denne. Retten og plikten gjelder ikke personer som har gjennomført kompetansekartlegging etter § 6.

Formålet med kompetansekartlegging fremgår av andre ledd første punktum. Kartleggingen skal bidra til at introduksjonsprogrammet blir tilpasset den enkeltes behov. Dette må ses i lys av blant annet kriteriene for fastsettelse av sluttmål i § 13, der utdanningsbakgrunn er sentralt. Informasjon om tidligere arbeidserfaring og annen kompetanse er også svært relevant for å planlegge hvilke elementer som skal være en del av introduksjonsprogrammet. Andre ledd andre punktum regulerer hvilke opplysninger som minst skal inngå i kartleggingen. Dette er opplysninger om hvilke språkkunnskaper og hvilken utdanning, arbeidserfaring og annen relevant kompetanse den enkelte har. Regulering av hvilke opplysninger som minst skal inngå i kartleggingen skal bidra til at de samme opplysningene kartlegges uansett hvilken kommune den enkelte bosettes i, slik at kartleggingen kan følge vedkommende videre.

Det følger av tredje ledd at det er kommunen som skal sørge for kompetansekartlegging. Kommunen er ansvarlig for introduksjonsprogrammet, og vet hvilke opplysninger den har behov for i sitt arbeid.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om hvilke opplysninger som kan kartlegges.

Til § 11

Bestemmelsen regulerer karriereveiledning for personer i målgruppen for introduksjonsprogrammet, jf. § 8. Karriereveiledningen danner et viktig grunnlag for fastsettelse av sluttmål etter § 13, og for utforming av introduksjonsprogrammet for den enkelte. Gjennomføring av karriereveiledning er en rett og plikt for den enkelte, jf. første ledd første punktum. Rett og plikt innebærer at den enkelte både har krav på tilbud om karriereveiledning og at vedkommende må gjennomføre denne. Etter første ledd andre punktum skal karriereveiledningen bygge på kompetansekartleggingen etter §§ 6 eller 10. Karriereveiledningen må altså gjennomføres etter kompetansekartleggingen. Videre bør karriereveiledningen gjennomføres før det treffes vedtak om introduksjonsprogram etter § 12, slik at karriereveiledningen kan brukes i fastsettelsen av sluttmål og utformingen av programmet.

Karriereveiledningen skal bidra til at den enkelte kan ta informerte valg om arbeid og utdanning, og til at introduksjonsprogrammet blir tilpasset den enkeltes behov, jf. andre ledd. Som for kompetansekartleggingen må dette ses i sammenheng med kriteriene for fastsettelse av sluttmål i § 13.

Etter tredje ledd er det fylkeskommunen som skal sørge for karriereveiledning. Fylkeskommunen har også ansvar for karriereveiledning for andre målgrupper. Det er viktig at fylkeskommunen og kommunen samarbeider tett, ettersom karriereveiledningen må gjennomføres etter kompetansekartleggingen, og bør gjennomføres før kommunen treffer vedtak om introduksjonsprogram.

Når karriereveiledningen er gjennomført, følger det av fjerde ledd at det bør gis en anbefaling om arbeid eller utdanning for den enkelte deltager innenfor rammen av §§ 13 og 14, som regulerer sluttmål, varighet og innhold av introduksjonsprogrammet. Det er den som gjennomfører karriereveiledningssamtalen på vegne av fylkeskommunen som gir en slik anbefaling. En slik anbefaling vil være nyttig for kommunen i fastsettelsen av sluttmål og i utformingen av introduksjonsprogrammet.

Til § 12

Bestemmelsen regulerer ansvaret for introduksjonsprogrammet. Det følger av første ledd at kommunen skal sørge for introduksjonsprogram. Med «sørge for» menes at kommunen har ansvar for at den enkelte får et tilbud, selv om oppgaven kan være satt ut til noen andre.

Etter andre ledd skal kommunen treffe vedtak om, og sørge for oppstart av, introduksjonsprogram til innvandrere som omfattes av § 8 første ledd så snart som mulig og senest innen tre måneder etter bosetting eller krav om program fremsettes. Fristen på tre måneder gjelder altså både for vedtaket og oppstart av programmet. Integreringsplan og integreringskontrakt skal utarbeides samtidig som det treffes vedtak, jf. §§ 15 og 16. Både kompetansekartleggingen og karriereveiledningen bør være gjennomført i forkant av vedtaket og utarbeidelse av integreringsplanen og integreringskontrakten. Dette innebærer at kommunen bør sette i gang med arbeidet så snart som mulig etter bosetting.

Kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt program, jf. tredje ledd. Deltagerbevis gir dokumentasjon på hva den enkelte har gjennomført, både når vedkommende gjennomfører hele introduksjonsprogrammet og dersom vedkommende avbryter det.

Til § 13

Bestemmelsen regulerer sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet. Det fremgår av første ledd at kommunen skal sette et sluttmål for den enkeltes deltagelse i introduksjonsprogrammet. Sluttmålet skal reflektere hva deltageren skal oppnå innen programmet avsluttes, og skal være så konkret som mulig. Hvilket sluttmål som settes for den enkelte får betydning for varigheten av programmet. Både sluttmålet og varigheten av programmet fastsettes i integreringsplanen, jf. § 15. Slik får deltageren samlet informasjon om mål, varighet og annet innhold av programmet.

Det gis kriterier for fastsettelse av sluttmål og varighet i andre til fjerde ledd.

Etter andre ledd første punktum skal sluttmålet for deltagere som minimum har utdanning på videregående nivå fra før, være at deltageren skal kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid. Med minimum utdanning på videregående nivå fra før menes en utdanning som tilfredsstiller utdanningskravet etter GSU-listen. Deltageren behøver ikke å tilfredsstille språkkravet ifølge GSU-listen for å være omfattet av definisjonen. For deltagere fra en del land kreves det ett års høyere utdanning i tillegg til videregående opplæring for å tilfredsstille utdanningskravet i GSU-listen. Bestemmelsen omfatter også de som har mer utdanning enn videregående nivå. Aktuelle sluttmål for denne gruppen vil være at deltageren skal kvalifisere til høyere utdanning eller arbeid, definert ned til en bransje, få godkjent høyere utdanning, eller påbegynne en kompletterende utdanning. Varigheten av programmet for denne gruppen reguleres i andre ledd andre punktum. Programmet skal vare mellom tre og seks måneder. Hvilken varighet som fastsettes innenfor denne rammen avhenger av sluttmålet og deltagerens behov. Programmet kan forlenges med inntil seks måneder hvis deltageren ikke vil nå sitt sluttmål innenfor programtiden, og det er grunn til å forvente at deltageren oppnår sluttmålet med en forlengelse, se femte ledd.

Sluttmål for deltagere under 25 år, som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før, reguleres i tredje ledd. Det følger av tredje ledd første punktum at sluttmålet for disse deltagerne som hovedregel skal være fullført videregående opplæring. Unge i denne aldersgruppen har et langt liv i yrkesaktiv alder foran seg, og formell kompetanse i form av fullført videregående opplæring blir stadig viktigere for varig tilknytning til arbeidslivet. Etter tredje ledd andre punktum skal programmet vare mellom tre måneder og tre år, og kan forlenges med inntil ett år. Dette gir mulighet for fire års program. Dersom deltagere i denne gruppen har andre sluttmål enn fullført videregående opplæring, skal programmet vare mellom tre måneder og to år, og kan forlenges med inntil ett år, jf. tredje ledd tredje punktum. Disse deltagerne kan altså ikke ha introduksjonsprogram på mer enn tre år til sammen, unntatt hvis kommunen i løpet av programtiden ser at deltageren vil kunne fullføre videregående opplæring, og dermed endrer sluttmålet.

For øvrige deltagere skal sluttmålet være at den enkelte kommer i arbeid, eller fullfører hele eller deler av grunnskolen eller videregående opplæring, jf. fjerde ledd første punktum. Med øvrige deltagere menes deltagere over 25 år som ikke har minimum utdanning på videregående nivå fra før. Dette er en stor gruppe deltagere, og det er derfor et større spenn i hvilket sluttmål som kan settes. Hvilket sluttmål som settes må vurderes konkret ut fra deltagerens ønsker og forutsetninger, samt tilbudet i kommunen. Mange deltagere bør ha sluttmål som er relatert til formell kompetanse, herunder grunnskole eller videregående opplæring. Det kan settes sluttmål om å fullføre hele eller deler av opplæringen, ut fra hvilken bakgrunn deltageren har. Sluttmål om å komme i arbeid bør detaljeres ned til en bransje. Programmet for deltagere i denne gruppen skal etter fjerde ledd andre punktum vare mellom tre måneder og to år, og kan forlenges med inntil ett år. Dersom deltagere i denne gruppen har sluttmål om fullført videregående opplæring, skal imidlertid programmet vare mellom tre måneder og tre år, og kan forlenges med inntil ett år, jf. fjerde ledd tredje punktum.

I femte ledd fremgår kriteriet for forlengelse av introduksjonsprogrammet. Det er bare anledning til å forlenge programmet hvis det er grunn til å forvente at deltageren kan oppnå sitt sluttmål med en forlengelse. Dersom deltageren har sluttmål om fullført videregående opplæring, og programmet kan forlenges med inntil et år, er det altså kun aktuelt med forlengelse hvis deltageren da vil kunne fullføre. Hvor lang tid programmet kan forlenges med fremgår av andre til fjerde ledd for de ulike gruppene deltagere.

Sjette ledd regulerer avslutning av programmet. I sjette ledd første punktum fremgår det at programmet avsluttes ved oppnådd sluttmål eller varighet. Dersom deltageren oppnår sluttmålet sitt før den fastsatte varigheten av programmet utløper, avsluttes programmet før avtalt tid. Programmet avsluttet også dersom varigheten av programmet utløper før deltageren har oppnådd sluttmålet. Etter sjette ledd andre punktum legges godkjent permisjon til i programmets varighet. Dette innebærer at deltagere som har fått godkjent permisjon i for eksempel to måneder, får programmet utvidet med to måneder, uten at dette anses som forlengelse etter femte ledd. Det følger av sjette ledd tredje punktum at kommunen i samarbeid med andre aktører bør legge til rette for at deltagere som ikke oppnår sitt sluttmål innenfor programtiden, unngår avbrudd i kvalifiseringen. Slike avbrudd er uheldige, ettersom det er mer utfordrende å komme i gang igjen jo lengre tid det går fra programmet ble avsluttet. Avbrudd i kvalifiseringen etter avsluttet introduksjonsprogram kan ha flere årsaker. Manglende støtte til livsopphold er en vanlig årsak, og det kan særlig være aktuelt for kommunen å planlegge overgang til Arbeids- og velferdsetatens ordninger eller lån/flyktningstipend ved avsluttet program.

Til § 14

Bestemmelsen regulerer innholdet i og omfanget av introduksjonsprogrammet.

Første ledd angir minstekravene til innholdet i introduksjonsprogrammet. Programmet skal som et minimum inneholde opplæring i norsk, opplæring i samfunnskunnskap, kurs i livsmestring, og arbeids- eller utdanningsrettede elementer, jf. bokstavene a til d.

For deltagere som har barn under 18 år følger det av andre ledd at kurs i foreldreveiledning er en obligatorisk del av introduksjonsprogrammet. Det samme gjelder deltagere som får barn i løpet av programmet.

Det fremgår av tredje ledd at det øvrige innholdet i introduksjonsprogrammet skal tilpasses den enkeltes behov og det fastsatte sluttmålet, jf. § 13. Programmet kan altså inneholde mer enn det som følger av første og andre ledd, men sluttmålet er utgangspunktet for hvilket innhold programmet kan ha.

Introduksjonsprogrammet skal være helårlig og på fulltid, jf. fjerde ledd. At programmet skal være helårlig innebærer at det skal tilsvare et normalt arbeidsår, og at deltagerne mottar introduksjonsstønad hele året. Deltagere som har kortere enn ett års programtid mottar bare stønad for den tiden de deltar i programmet. Videre innebærer helårskravet at den enkelte deltager for hvert kalenderår skal ha opptil 25 virkedager ferie. En deltager som kun har seks måneders program, skal ha inntil 12 ½ virkedager ferie. Hva som utgjør fulltid følger arbeidslivet, noe som innebærer at programmet skal ha et omfang på mellom 30 og 40 timer per uke, med et gjennomsnitt på 37,5 timer per uke. Deltagelse i grunnskole eller videregående opplæring oppfyller fulltidskravet dersom opplæringen er på minimum 30 timer i uken.

Femte ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om minstekrav for kurs i livsmestring og foreldreveiledning. Dette er obligatoriske elementer i programmet, og det vil derfor bli gitt mer detaljerte regler i forskrift for å sikre at tilbudet i kommunene oppfyller visse minstekrav.

Til § 15

Bestemmelsen regulerer integreringsplan for deltagere i introduksjonsprogrammet.

Det følger av første ledd at kommunen skal utarbeide en integreringsplan samtidig som det treffes vedtak om introduksjonsprogram etter § 12. Fristen for utarbeidelse av planen er dermed tre måneder etter bosetting eller krav om program fremsettes, jf. § 12 andre ledd.

Planen skal utarbeides sammen med deltageren, jf. andre ledd første punktum. Det er likevel kommunen som tar endelig beslutning, jf. første ledd. Planen skal utformes på bakgrunn av gjennomført kompetansekartlegging, karriereveiledning og en vurdering av hvilke elementer deltageren kan nyttiggjøre seg av. Kompetansekartlegging utgjør et viktig grunnlag for arbeidet. Planen skal etter andre ledd andre punktum også bygge videre på elementer vedkommende har gjennomført før bosetting i kommunen. Dette kan for eksempel være kartlegging, veiledning, godkjenning av kompetanse og kompletterende utdanning. Bestemmelsen skal sikre at kommunen tar hensyn til og vektlegger tidligere kartlegginger, karriereveileding og andre tiltak når individuell plan skal utformes. Bestemmelsen skal videre sikre at dette arbeidet ikke starter på nytt ved bosetting, og at innvandreren ikke opplever unødvendige gjentakelser eller avbrudd i sin kvalifisering. I formuleringen «bygge videre på» ligger det et rom for skjønn, slik at kommunene kan vurdere innholdet i den individuelle planen ut fra lokale forhold. Elementene kan både være påbegynt og fullført.

Minimumskravene til innholdet i integreringsplanen reguleres i tredje ledd. Planen skal minst inneholde deltagerens sluttmål og norskmål etter §§ 13 og 31, angivelse av omfanget av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, programmets varighet, elementene i programmet og klagemuligheter. Deltageren skal kunne bruke integreringsplanen som en timeplan eller kalender. De opplistede kravene er minimumskrav. Planen kan også inneholde andre punkter.

Etter fjerde ledd skal det begrunnes i planen hvilke arbeids- eller utdanningsrettede elementer som er valgt, og hvordan disse vil styrke den enkeltes mulighet for deltagelse i yrkeslivet.

Det følger av femte ledd at kommunen avgjør innholdet i integreringsplanen dersom det er uenighet mellom kommunen og den enkelte. I praksis betyr dette at kommunen for eksempel kan ta endelig beslutning om sluttmålet og innholdet i introduksjonsprogrammet.

Planen skal vurderes jevnlig og ved vesentlig endring i deltagerens livssituasjon, jf. sjette ledd. Planen skal være et dynamisk dokument, og kommunen skal derfor jevnlig vurdere den. Dersom det avdekkes behov for å endre planen, skal planen endres. Det kreves imidlertid ikke at planen endres hvis det ikke er behov for det. Vesentlige endringer i deltagerens livssituasjon kan for eksempel være sykdom, svangerskap eller familieinnvandring, som i en periode kan forsinke fremdriften eller kreve ekstra innsats fra deltageren.

Det følger av sjuende ledd at deltagere i introduksjonsprogram skal ha én samlet integreringsplan for deltagelse i programmet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Disse deltagerne skal ikke ha to planer, og dermed skal det ikke utarbeides en egen norskplan etter § 34.

Til § 16

Bestemmelsen regulerer integreringskontrakt for deltagere i introduksjonsprogrammet. Det følger av første ledd første punktum at kommunen og deltageren skal inngå en integreringskontrakt samtidig som det utarbeides en integreringsplan. Fristen er altså tre måneder etter bosetting eller krav om program fremsettes også for inngåelse av kontrakten. Kontrakten skal angi kommunens og deltagerens gjensidige forpliktelser, jf. første ledd andre punktum. Dette gjøres på et overordnet nivå. Kontrakten skal også angi deltagerens langsiktige mål. Det langsiktige målet utgjør hva deltageren ønsker å gjøre på lengre sikt, for eksempel arbeid i en konkret bransje. Det langsiktige målet og sluttmålet kan være sammenfallende eller ulike.

Etter andre ledd skal kommunen forplikte seg til å tilby introduksjonsprogram og opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter kapittel 4 og 6, slik at deltageren kan oppfylle sitt sluttmål og sitt norskmål. Dette er forpliktelser som følger direkte av loven allerede, men de skal altså også synliggjøres i integreringskontrakten.

Deltageren skal etter tredje ledd forplikte seg til å følge opp målene og elementene som er fastsatt i integreringsplanen etter § 15. Også dette følger av loven, men skal synliggjøres i kontrakten i tillegg.

Til § 17

Bestemmelsen regulerer fravær og permisjoner fra introduksjonsprogrammet.

Deltagere kan etter første ledd søke kommunen om tillatelse til fravær fra introduksjonsprogram.

Deltageren kan også innvilges permisjon fra introduksjonsprogram etter søknad til kommunen, jf. andre ledd. Det følger av § 13 at godkjent permisjon legges til programtiden.

Tredje ledd regulerer departementets myndighet til å gi forskrift om fravær og permisjoner fra introduksjonsprogram. Departementet vil blant annet gi regler om hva som utgjør gyldig og ugyldig fravær, samt hvilke permisjoner som kan innvilges, og for hvor lenge.

Til § 18

Bestemmelsen regulerer stans av introduksjonsprogrammet.

Kommunen kan stanse programmet midlertidig eller permanent for en deltager dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Bestemmelsen gjelder ikke ved frivillig avslutning av programmet, eller der programmet avsluttes som følge av oppnådd sluttmål eller endt programtid. Forhold som kan begrunne stans er blant annet omfattende fravær fra programmet, særlig ugyldig fravær, atferd i eller utenfor programmet som kan skade deltagerens eller andres muligheter til å gjennomføre programmet eller alvorlig eller langvarig sykdom.

Til § 19

Bestemmelsen regulerer rett til introduksjonsstønad. Deltagere i introduksjonsprogram har rett til introduksjonsstønad for deltagelsen.

Til § 20

Bestemmelsen regulerer beregning av introduksjonsstønaden. Etter første ledd utgjør stønaden to ganger folketrygdens grunnbeløp på årsbasis. Per måned er stønaden 1/12 av stønaden på årsbasis, jf. andre ledd. Stønaden per dag utgjør 1/30 av månedsstønaden. Per time utgjør den 1/1 850 av stønaden på årsbasis. Deltagere under 25 år som ikke bor med foreldre mottar 2/3 stønad, jf. tredje ledd. Deltagere under 25 år som bor med en eller begge foreldrene mottar 1/3 stønad.

Til § 21

Bestemmelsen regulerer reduksjon i stønad på grunn av fravær. Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner, og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres stønaden tilsvarende lengden på fraværet, jf. § 20 andre ledd.

Til § 22

Bestemmelsen regulerer samordning med andre offentlige ytelser. Det følger av første ledd at stønaden reduseres i den utstrekning deltageren har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger eller foreldrepenger, og retten til disse er opparbeidet før vedkommende startet i et introduksjonsprogram. Stønaden reduseres tilsvarende for uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger vedkommende mottar. Etter andre ledd reduseres stønaden på årsbasis for deltagere som mottar overgangsstønad med 40 prosent av den overgangsstønad som overstiger halvparten av folketrygdens grunnbeløp. Barnetrygd og kontantstøtte kommer ikke til fradrag i stønaden, jf. tredje ledd.

Til § 23

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom stønaden og deltagerens egne midler. Stønaden reduseres ikke på grunn av inntekter av egen eller andres virksomhet, eller som følge av formue, jf. første ledd. Den reduseres heller ikke på grunn av mottatt barnebidrag. I den utstrekning lønnet arbeid inngår i programmet, reduseres stønaden tilsvarende den tid arbeidet tar, jf. § 20 andre ledd. Hvis det er til gunst for deltageren, reduseres stønaden krone for krone.

Til § 24

Bestemmelsen regulerer utbetaling av stønaden. Stønaden utbetales etterskuddsvis på grunnlag av registrert fremmøte. Det er kommunen som beslutter hvordan og til hvilke tidspunkter utbetaling skal skje.

Til § 25

Bestemmelsen regulerer trekk i og tilbakebetaling av stønad. Dersom deltageren har fått utbetalt høyere stønad enn det vedkommende har krav på, kan kommunen trekke det overskytende i fremtidig stønad, jf. første ledd. Det følger av andre ledd at kommunen kan vedta at stønaden skal betales tilbake dersom noen har fått utbetalt en ytelse fordi vedkommende, eller noen som har handlet på vedkommende sine vegne, forsettlig eller grovt uaktsomt, har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger. Hvis mottakeren av introduksjonsstønad med tilbakevirkning får innvilget ytelser som gir grunnlag for trekk i stønaden etter § 22, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales, til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom, jf. tredje ledd.

Til § 26

Bestemmelsen regulerer målgruppen for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Første ledd regulerer hvem som har rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, mens tredje ledd regulerer hvem som kun har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det er flere kriterier som må møtes for at en person skal ha rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. første ledd. Vedkommende må være innvandrer, altså ha en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, jf. § 2. Ikke alle oppholdstillatelser gir grunnlag for rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir rett og plikt til deltagelse i opplæringen i § 27. Vedkommende må også være mellom 18 og 67 år for å inngå i målgruppen.

I andre ledd reguleres tidspunktet for når rett og plikt til opplæring inntrer. Rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap inntrer når oppholdstillatelsen som gir rett og plikt til opplæring innvilges, eller ved ankomst til Norge for personer som har fått innvilget oppholdstillatelsen før innreise til landet. For personer med oppholdstillatelse som nevnt i § 9 første ledd bokstav d inntrer rett og plikt til opplæring ved førstegangs fornyelse av tillatelsen. Slike oppholdstillatelser har normalt ett års varighet, og ved den første fornyelsen inntrer rett og plikt til opplæring. For personer med oppholdstillatelse nevnt i § 9 første ledd bokstav e, inntrer rett og plikt til opplæring på tidspunktet personen bosettes etter avtale mellom kommunen og integreringsmyndighetene, se merknad til §§ 2 og 9. I særlige tilfeller kan rett og plikt til deltagelse i opplæringen inntre fra det tidspunkt krav om opplæring settes frem, for eksempel ved store omsorgsforpliktelser eller tilbakeholdelse mot sin vilje. Departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som særlige tilfeller.

Bestemmelsens tredje ledd regulerer hvem som har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det er gitt en liste over oppholdstillatelser som gir plikt til deltagelse i opplæringen i § 28. Den enkelte må være mellom 18 og 67 år. Det følger av § 30 fjerde ledd at kommunen kan kreve betaling fra deltagere som kun har plikt til å delta i opplæring.

Etter fjerde ledd inntrer plikten når oppholdstillatelsen som gir plikt innvilges, eller ved ankomst til Norge for de som har fått innvilget oppholdstillatelse før innreise.

Det følger av femte ledd første punktum at det er alderen da oppholdstillatelsen etter §§ 27 eller 28 ble innvilget som er avgjørende for om personen omfattes av første eller tredje ledd. En person som er 17 år på tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, får altså ikke rett og plikt eller bare plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap når vedkommende fyller 18 år. Rett og plikt til opplæring opphører ved fylte 67 år, jf. femte ledd andre punktum. En person som er 66 år får bare rett og plikt til å delta i opplæringen frem til vedkommende fyller 67 år.

I sjette ledd fremgår det at personer som har rett til å fullføre introduksjonsprogrammet etter § 9 andre ledd, også har rett til å fullføre opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Se merknad til § 9 andre ledd.

Kommunen kan tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap til andre enn de som har rett og plikt eller bare plikt til deltagelse i opplæring, jf. sjuende ledd. Det kan for eksempel være aktuelt å tilby opplæring til arbeidsinnvandrere fra EØS-land og deres familiegjenforente, eller til personer som ikke omfattes av målgruppen på grunn av alderskravet. Når kommunen tilbyr opplæring til andre, kan det kreves egenbetaling for opplæringen, jf. § 30 fjerde ledd.

Til § 27

Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir rett og plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Oppholdstillatelser som er nevnt i § 9 gir rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogrammet. Dette er henholdsvis beskyttelse, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd på grunnlag av søknad om beskyttelse, begrenset oppholdstillatelse som medlem av barnefamilie, kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon, oppholdstillatelse som familiemedlem til person med en av de nevnte oppholdstillatelsene og fornybar oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, andre ledd eller tredje ledd.

Også andre oppholdstillatelser som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse gir rett og plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjelder for eksempel oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer som har permanent oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 62, eller personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til norske og andre nordiske borgere. Unntaket er oppholdstillatelser nevnt i § 28, som gjelder plikt til opplæring. Se merknad til § 28.

Til § 28

Bestemmelsen regulerer hvilke oppholdstillatelser som gir plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Personer med oppholdstillatelse etter utlendingsloven §§ 23 eller 25 har plikt til å delta i opplæringen, forutsatt at oppholdstillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. De som har oppholdstillatelse etter de nevnte bestemmelsene er i hovedsak arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS. Også personer som har fått oppholdstillatelse etter utlendingsloven kapittel 6 som familiemedlem til personer med slike oppholdstillatelser, har plikt til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Til § 29

Bestemmelsen regulerer fritak fra plikten til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd første punktum at personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper i norsk eller samisk, etter søknad, kan fritas fra plikten til å delta i opplæring i norsk. Videre kan personer som kan dokumentere et minimum av kunnskaper om det norske samfunnet, etter søknad, fritas fra plikten til å delta i opplæring i samfunnskunnskap, jf. første ledd andre punktum. Hva som utgjør et minimum av kunnskaper i norsk og samisk og om det norske samfunnet, reguleres i forskrift. Dersom dokumentasjonen er i orden skal kommunen innvilge fritak.

Bestemmelsens andre ledd regulerer fritak på grunn av særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker som hindrer deltagelse i opplæringen. Også i disse tilfellene må den enkelte selv søke om fritak. Det må foretas en helhetlig vurdering av situasjonen i den enkelte sak av om det foreligger helsemessige eller tungtveiende årsaker som forhindrer vedkommende fra å delta i opplæring i lang tid fremover. Dersom den særlige helsemessige eller tungtveiende årsaken har oppstått underveis eller etter at opplæringen er gjennomført, kan det søkes fritak fra plikt til å fullføre opplæringen og plikt til å avlegge prøver.

Vilkårene særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker er alternative, og skal vurderes adskilt. Utgangspunktet er at opplæringen i norsk og samfunnskunnskap skal tilpasses den enkelte deltager, også den som av helsemessige årsaker har begrensede muligheter til å delta i opplæringen. Adgangen til fritak fra plikt til å delta i opplæring gjelder derfor bare for personer som overhodet ikke kan delta i og gjennomføre opplæringen i løpet av opplæringsperioden på tre år eller 18 måneder. Se punkt 10.1.4.4 om fritaksgrunnene.

Personer som har fritak fra opplæring i norsk og samfunnskunnskap er også fritatt fra plikten til å avlegge avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, jf. § 37.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om hvilken dokumentasjon som er nødvendig for å få fritak fra plikt til deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Det vil blant annet bli gitt forskrift om hva som utgjør et minimum av kunnskaper i norsk og samisk, samt kunnskap om det norske samfunnet.

Til § 30

Bestemmelsen regulerer ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at kommunen skal treffe vedtak om, og sørge for, opplæring til personer som omfattes av § 26 første og tredje ledd som er folkeregistret i kommunen. Det vil si både deltagere med rett og plikt til opplæring, og deltagere som bare har plikt til opplæring. Kommunens plikt gjelder også overfor personer som er i målgruppen, men som bor midlertidig på asylmottak i kommunen i påvente av bosetting.

Etter bestemmelsens andre ledd er det fylkeskommunen som skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer som omfattes av § 26 første ledd som går i videregående opplæring etter opplæringsloven, så fremt denne opplæringen er på full tid. Med full tid menes minimum 30 timer i uken. Opplæringen i fylkeskommunen kan gis etter læreplaner i fagene norsk og samfunnskunnskap etter opplæringsloven. Dersom den ordinære undervisningen ikke medfører at deltageren kan oppnå minimumsnivået i norsk etter § 31, må fylkeskommunen sørge for ekstra opplæring. Utover dette er det opp til fylkeskommunen å organisere opplæringen slik den mener er hensiktsmessig.

Det følger av tredje ledd første punktum at tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap skal gis så snart som mulig, og innen tre måneder, etter folkeregistrering i kommunen eller krav om deltagelse blir fremsatt. Det følger av tredje ledd andre punktum at fylkeskommunens ansvar inntrer ved oppstart i videregående opplæring. I praksis vil mange starte opplæringen i kommunen før fylkeskommunen overtar ansvaret.

I fjerde ledd er det presisert at kommunen kan kreve betaling fra deltagere som har plikt til å delta i opplæringen, jf. § 26 tredje ledd, eller deltagere som tilbys opplæring etter § 26 sjuende ledd. Kommunen må ikke kreve betaling, men har mulighet til det etter loven.

Kommunen skal utstede deltagerbevis ved gjennomført eller avbrutt opplæring, jf. femte ledd. Deltagerbevis gir dokumentasjon på hva den enkelte har gjennomført, både dersom vedkommende gjennomfører hele opplæringen eller avbryter den.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i opplæringen, jf. sjette ledd. Det er i hovedsak aktuelt å forskriftsfeste læreplaner for opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

Til § 31

Bestemmelsen regulerer krav til opplæring i norsk.

Det følger av første ledd første punktum at deltagere i opplæring i norsk skal oppnå et minimumsnivå i norsk. Hvilket minimumsnivå deltageren skal oppnå vil bli regulert i forskrift, jf. andre ledd. Videre følger det av første ledd andre punktum at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for opplæring slik at deltageren når minimumsnivået. Det må altså tilbys opplæring med tilstrekkelig intensitet og kvalitet slik at deltageren kan nå minimumsnivået innenfor varigheten som følger av § 32. Kommunen har ikke plikt til å sørge for opplæring lenger enn det som følger av § 32, men fylkeskommunens plikter etter opplæringsloven kan likevel strekke seg lengre. Etter første ledd tredje punktum utgjør minimumsnivået deltagerens norskmål. Norskmålet fastsettes i integreringsplanen eller norskplanen etter §§ 15 eller 34, og utgjør et enkeltvedtak som kan påklages.

Departementet kan gi forskrift om veiledende minimumsnivåer for ulike grupper deltagere, jf. andre ledd. De veiledende minimumsnivåene vil bli differensiert ut fra bakgrunnen til deltagerne.

Til § 32

Bestemmelsen regulerer varighet og omfang av opplæring i norsk.

Det følger av første ledd første punktum at rett og plikt til opplæring i norsk for deltager med oppholdstillatelse etter § 27, gjelder til deltageren har nådd et minimumsnivå i norsk etter § 31. Utgangspunktet er altså at vedkommende både har rett til å delta i opplæring og plikt til å møte opp i opplæringen, frem til norskmålet er nådd. Rett og plikt gjelder likevel ikke lenger enn tre år med tillegg av godkjent permisjon. I første ledd andre punktum fremgår det at en deltager som minimum har utdanning på videregående nivå fra før, ikke har rett eller plikt til opplæring i lenger enn 18 måneder med tillegg av godkjent permisjon.

Reglene om varighet gjelder også deltagerne som går fulltid i videregående opplæring og som fylkeskommunen dermed har ansvar for. Fylkeskommunen har også plikter etter opplæringsloven overfor denne gruppen. Disse pliktene kan fortsatt bestå, selv om fylkeskommunens plikt etter integreringsloven opphører.

Etter andre ledd gjelder plikt til opplæring i norsk for deltagere med oppholdstillatelse etter § 28 frem til deltageren har nådd et minimumsnivå i norsk, eller ved gjennomførte 300 timer. Deltagere som bruker færre enn 300 timer opplæring på å nå sitt norskmål, må altså ikke delta i flere timer norskopplæring.

Til § 33

Bestemmelsen regulerer krav til opplæring i samfunnskunnskap.

Etter første ledd første punktum skal opplæringen i samfunnskunnskap gjennomføres på et språk deltageren forstår. For mange deltagere vil dette være morsmålet eller et annet språk vedkommende har lært før ankomst til Norge. Videre følger det av første ledd andre punktum at opplæringen skal gjennomføres innen ett år etter at rett og plikt inntrådte etter § 26 andre ledd, eller plikten inntrådte etter § 26 fjerde ledd. Dette innebærer at kommunen må sørge for tidlig oppstart av opplæringen, slik at opplæringen gjennomføres før fristen utløper.

Det fremgår av andre ledd at kravene i første ledd ikke gjelder når fylkeskommunen har ansvar for opplæringen i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd. Dette innebærer at personer som går i videregående opplæring på fulltid ikke må ha gjennomført opplæringen innen ett år og at det ikke stilles samme krav om opplæring på et språk deltageren forstår.

Til § 34

Bestemmelsen regulerer norskplan for deltagere i opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Kommunen skal, samtidig som det treffes vedtak etter § 30, utarbeide en plan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. første ledd første punktum. Dette innebærer at fristen er innen tre måneder etter folkeregistrering i kommunen eller at krav om deltagelse blir fremsatt. Det følger av første ledd andre punktum at § 15 om integreringsplan gjelder tilsvarende, som innebærer at minimumsinnholdet som reguleres der også gjelder for norskplanen. Norskplan skal kun utarbeides for deltagere i opplæringen som ikke også deltar i introduksjonsprogrammet. Planen skal da kun inneholde det som er relevant for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, blant annet deltagerens norskmål og omfanget av opplæringen. Deltagere i introduksjonsprogrammet skal ha én samlet plan som omfatter både programmet og opplæringen, se merknad til § 15.

Etter første ledd tredje punktum gjelder ikke kravet om å utarbeide en plan for opplæringen i norsk og samfunnskunnskap når fylkeskommunen har ansvar for norskopplæringen. Det forutsettes at opplæringen da følger læreplaner etter opplæringsloven, eventuelt at fylkeskommunen velger å følge læreplanene etter integreringsloven.

Til § 35

Bestemmelsen regulerer fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd at deltageren kan søke kommunen om tillatelse til fravær fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Dersom deltageren har omfattende ugyldig fravær kan opplæringen stanses etter § 36. Se merknader til § 36.

Etter andre ledd kan deltageren etter søknad til kommunen innvilges permisjon fra opplæringen. Det følger av § 32 at godkjent permisjon legges til den maksimale varigheten av opplæringen.

I tredje ledd fremgår det at departementet gir forskrift om regler for fravær og permisjoner fra opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Det vil blant annet bli gitt regler for hva som utgjør gyldig og ugyldig fravær, samt hvilke permisjoner som kan innvilges, og for hvor lenge.

Til § 36

Bestemmelsen regulerer stans av opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Kommunen kan stanse opplæringen midlertidig eller permanent for den enkelte dersom det er saklig begrunnet i den enkeltes forhold. Når opplæringen stanses midlertidig bør ikke perioden være lengre enn tre måneder. Forhold som kan begrunne stans er blant annet omfattende fravær fra opplæringen, særlig fravær som det ikke er gitt tillatelse til, atferd i eller utenfor opplæringen som kan skade deltagerens eller andres muligheter for å gjennomføre opplæringen eller alvorlig eller langvarig sykdom.

Til § 37

Bestemmelsen regulerer prøver i norsk og samfunnskunnskap.

Det følger av første ledd første punktum at deltagere som er omfattet av § 26 første ledd, har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap. Dette innebærer at gjennomføring av prøvene er obligatorisk. Personer som har fritak fra å delta i opplæringen, jf. § 29, har også fritak fra å gjennomføre prøve i faget vedkommende har fritak fra, jf. første ledd andre punktum.

Etter andre leddførste punktum skal avsluttende prøve i samfunnskunnskap gjennomføres innen ett år etter at rett og plikt til opplæring inntrådte etter § 26 andre ledd. Dette må ses i sammenheng med at opplæringen også skal være gjennomført innen samme frist, jf. § 33. Dette gjelder ikke når fylkeskommunen har ansvar for opplæring i samfunnskunnskap etter § 30 andre ledd, jf. andre ledd andre punktum.

Det følger av tredje ledd at deltagere etter søknad kan fritas fra plikten i første ledd. I disse tilfellene gjelder § 29 tilsvarende, slik at fritaksgrunnene nevnt der også kan danne grunnlag for fritak fra prøver. Se merknad til § 29.

Kommunen skal sørge for at deltagere som har plikt til å gå opp til avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap får gjennomført prøvene, jf. fjerde ledd. Ansvaret gjelder overfor deltagere som er folkeregistrert i kommunen.

Femte ledd regulerer departementets myndighet til å gi forskrift om innholdet i, og gjennomføringen av, prøver i norsk og samfunnskunnskap, og om reaksjoner ved overtredelse av bestemmelser om gjennomføringen av prøvene.

Til § 38

Bestemmelsen regulerer forsøk etter integreringsloven.

Det følger av første ledd at departementet etter søknad fra kommunen kan godkjenne unntak fra loven og forskriftene i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske, økonomiske eller organisatoriske forsøk. Forsøkene kan være utprøving av modeller som innebærer behov for unntak fra bestemmelser som gjelder pedagogiske, organisatoriske eller økonomiske forhold. Bestemmelsen er knyttet til gjennomføring av konkrete forsøk hvor kommunen søker om og får innvilget unntak fra klart angitte bestemmelser i lov eller forskrift for en avgrenset periode. Den gir ingen generell adgang til å gjøre unntak fra bestemmelser i lov eller forskrift. De samlede fordelene ved forsøksordningen må oppveie ulempene som inngrepet i rettigheter etter loven medfører. At det kan gjennomføres økonomiske forsøk innebærer at det kan gjøres unntak fra integreringsloven kapittel 5 om introduksjonsstønad. Redusert introduksjonsstønad i en periode mot å motta det resterende beløpet når deltageren oppnår sine mål er én mulig modell, men også andre modeller kan være aktuelle for forsøk. Det presiseres uttrykkelig at det kan godkjennes forsøk som innskrenker rettigheter eller utvider plikter etter integreringsloven.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift om rammene for forsøk og kriteriene for godkjenning.

Til § 39

Bestemmelsen regulerer kompetansekrav for lærere.

Det følger av første ledd at den som skal undervise i norsk i kommunen etter integreringsloven skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Departementet vil legge til grunn samme forståelse av pedagogisk kompetanse som etter opplæringsloven, altså pedagogisk bakgrunn i samsvar med krav i rammeplanene for lærerutdanningene med forskrifter. Med relevant faglig kompetanse menes 30 studiepoeng i faget norsk som andrespråk. Hva som menes med relevant faglig og pedagogisk kompetanse, vil bli regulert i forskrift. Kompetansekravet gjelder for offentlige og private ansatte lærere i fast eller midlertidig stilling. Kompetansekravet gjelder ikke for lærere i norsk og samfunnskunnskap i fylkeskommunen.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i overgangsregler til kravet i første ledd, jf. andre ledd.

Til § 40

Bestemmelsen regulerer forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg.

Første ledd fastslår at personer som deltar i introduksjonsprogram eller opplæring etter integreringsloven, ikke skal bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i forbindelse med opplærings- og vurderingssituasjoner. Med opplæringssituasjoner menes opplæring etter integreringsloven og opplæringslignende tiltak. Opplæringslignende tiltak kan for eksempel være språk- og arbeidspraksis, eller andre elementer etter § 14 første ledd bokstav d. Turer som innebærer opplæring vil være omfattet av forbudet. Forbudet gjelder også ved gjennomføring av avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap og statsborgerprøven. Det skal tilrettelegges for deltagerne ved gjennomføring av prøver. Aktuell tilrettelegging kan for eksempel være identifisering foran bare én person, og gjennomføring av prøven på et eget rom. Forbudet gjelder ikke når bruk av ansiktsdekkende plagg er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold. Det er for eksempel tillatt å bruke ansiktsdekkende plagg ved opplæring ute i sterk kulde.

Andre ledd angir reaksjoner ved brudd på forbudet i første ledd. Kommunen kan stanse introduksjonsprogram eller opplæring midlertidig etter §§ 18 og 36, for personer som tross skriftlig advarsel bruker klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet. Skriftlig advarsel kan gis flere ganger. Kommunen skal alltid forsøke å få den det gjelder til å rette seg etter forbudet gjennom samtale før den setter i verk reaksjoner. Terskelen for å stanse introduksjonsprogrammet eller opplæringen midlertidig skal være høy.

Tredje ledd slår fast at forbudet i første ledd gjelder tilsvarende for lærere og andre personer som i opplærings- og vurderingssituasjoner bidrar til at kommunen oppfyller pliktene i loven. Dette gjelder også personer med lignende roller som arbeider for private rettssubjekter, når disse har etablert samarbeid med kommunen om oppfyllelse av pliktene kommunen har etter integreringsloven. Ved brudd på forbudet skal den det gjelder bli pålagt å fjerne klesplagget. Gjentatte brudd på forbudet kan gi grunnlag for oppsigelse etter arbeidsrettslige regler. Oppsigelse må gjøres i tråd med regelverket for dette.

Til § 41

Bestemmelsen regulerer behandling av personopplysninger. Bestemmelsen gjelder både behandling av personopplysninger etter integreringsloven og behandling av personopplysninger ved andre integreringstiltak. Virkeområdet er således videre enn andre bestemmelser i loven.

Første ledd gir en overordnet regulering av behandling av personopplysninger, også personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Offentlige organer som har oppgaver i forbindelse med formålene kan behandle personopplysninger etter bestemmelsen. Dette inkluderer også private som utfører oppgaver for de nevnte formålene for stat, fylkeskommune eller kommune, jf. bestemmelsens tredje ledd. For at behandling skal være tillatt, må behandlingen og personopplysningene være nødvendige for å utføre oppgaver for formålene. Dette innebærer at det ikke er tilstrekkelig at opplysningene er nyttige.

Bestemmelsen lister opp hvilke formål det kan behandles personopplysninger for i bokstav a til e. Tiltak for å gi asylsøkere kjennskap til norsk språk og samfunnsliv i bokstav a omfatter blant annet opplæring i norsk og samfunnskunnskap i mottak. Tiltak for å gi innvandrere kunnskap og ferdigheter for å kunne delta i det norske samfunnslivet i bokstav b dekker for eksempel introduksjonsprogrammet, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, arbeidstrening, språkpraksis og andre lignende tiltak.

Gjennomføring av prøver for dokumentasjon av norskferdigheter i bokstav c har et videre virkeområde enn § 41 for øvrig. Bestemmelsen gir hjemmelsgrunnlag for å behandle personopplysninger om personer som avlegger prøver for å dokumentere norskkunnskaper og samfunnskunnskap. Dokumentasjon av norskkunnskaper er et av vilkårene for permanent oppholdstillatelse og norsk statsborgerskap, etter henholdsvis utlendingsloven og statsborgerloven. Det kreves også dokumentasjon av norskkunnskaper for å få opptak til høyere utdanning i Norge. Selv om mange av de som avlegger prøver er innenfor integreringslovens målgruppe, er det også flere andre grupper som avlegger disse prøvene som privatister. Dette kan for eksempel være norske statsborgere med grunnskole fra utlandet og EU/EØS-borgere. Statsborgerprøven er en prøve som dokumenterer samfunnskunnskap, og omfattes derfor av bestemmelsen.

Etter bokstav d kan det behandles personopplysninger for bosetting av innvandrere. Dette dekker hele bosettingsprosessen, herunder IMDis anmodning til kommunene om bosetting, kommunenes tilrettelegging av botilbud og lignende. Bokstav e gjelder utbetaling av tilskudd til kommunene for tiltakene i bokstav a, b og d. Tilskuddsordningen reguleres i rundskriv, og adgangen til å behandle personopplysninger for dette formålet gjelder for den til enhver tid gjeldende tilskuddsordning.

Andre ledd gir hjemmel for behandling av personopplysninger om personer som har fått innvilget norsk statsborgerskap etter å ha hatt en oppholdstillatelse etter utlendingsloven, når det er nødvendig for å utføre oppgaver som nevnt i første ledd. Dette har særlig relevans for formålene i første ledd bokstav a, b og d. Første ledd bokstav c har allerede et videre virkeområde enn de andre formålene, og omfatter blant annet også personer som har vært norske statsborgere hele livet dersom de har behov for å dokumentere kunnskaper i norsk, se ovenfor.

Tredje ledd presiserer at også private aktører som for eksempel har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap i en kommune, kan behandle personopplysninger for disse formålene. Private aktører må utføre oppgaver for formålene nevnt i første ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, for at de skal ha adgang til å behandle personopplysninger med hjemmel i § 41.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å gi forskrift om behandlingen av personopplysninger etter loven. Det kan for eksempel gis forskrift om krav til behandlingen, bruk av automatiserte avgjørelser, hvilke organer som kan behandle personopplysninger og hvilke opplysninger som kan behandles.

Til § 42

Bestemmelsen regulerer innhenting og utveksling av personopplysninger.

Første ledd første punktum presiserer at personopplysninger nevnt i § 41 første ledd kan innhentes fra utlendingsmyndighetene og folkeregistermyndigheten uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Med utlendingsmyndighetene menes i hovedsak Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. Første ledd andre punktum gir hjemmel for innhenting av opplysninger fra den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre uten hinder av taushetsplikt, når hensynet til barnets beste gjør det nødvendig. Slike opplysninger kan for eksempel være nødvendig dersom det har foregått vold i familien. Den kommunale barnevernstjenesten og krisesentre innhenter personopplysninger for andre formål enn de som fremgår av § 41 første ledd.

Andre ledd regulerer utveksling av personopplysninger mellom organer som har behov for det for å utføre oppgaver i forbindelse med formålene nevnt i § 41 første ledd. Det gjøres unntak fra lovbestemt taushetsplikt. Utvekslingsadgangen gjelder når personopplysningene er innsamlet for formålene i første ledd, eller er innsamlet for formål som er forenlige med formålene i første ledd. Unntaket fra taushetsplikten gjelder ikke taushetsplikt etter helsepersonelloven. Personopplysninger skal utleveres i statistisk form, eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, dersom det er tilstrekkelig for formålet.

Tredje ledd presiserer at også private som for eksempel har ansvar for opplæring i norsk og samfunnskunnskap i en kommune kan behandle personopplysninger for disse formålene. Private må utføre oppgaver for formålene nevnt i § 41 første ledd for stat, fylkeskommune eller kommune, for at de skal ha adgang til å utveksle personopplysninger med hjemmel i § 42.

Fjerde ledd regulerer departementets mulighet til å gi forskrift om innhenting og utveksling av personopplysninger, herunder innhenting av personopplysninger fra helsepersonell og utlevering av personopplysninger til utlendingsmyndighetene.

Til § 43

Bestemmelsen regulerer personregister og plikt til å registrere personopplysninger.

Første leddførste punktum gir hjemmel for å opprette nasjonale personregistre for formålene nevnt i § 41 første ledd. I første ledd andre punktum presiseres det at utlevering av opplysninger kan skje gjennom direkte søketilgang i personregistre. Dette tillater at for eksempel kommuner har egen brukerinnlogging til registrene.

Etter andre ledd har kommunen plikt til å registrere personopplysninger om personer i kommunen som omfattes av loven i personregister. Det samme gjelder fylkeskommunen. Plikten vil presiseres i forskrift.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om personregistre og om kommunens og fylkeskommunens plikt til å registrere personopplysninger.

Til § 44

Bestemmelsen regulerer pålegg om å utlevere personopplysninger.

Organ som har oppgaver etter loven, kan pålegge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Kompetanse Norge, Arbeids- og velferdsetaten, Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, folkeregistermyndigheten, kommunene og fylkeskommunene å utlevere personopplysninger om asylsøkere og innvandrere, jf. første ledd. Adgangen gjelder når det er nødvendig for å utføre et offentlig organs oppgaver etter loven, og uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Andre ledd begrenser unntaket fra taushetsplikten, slik at taushetsplikt etter helsepersonelloven ikke omfattes.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om adgangen til å pålegge utlevering av personopplysninger. Det kan for eksempel gis forskrift om hvilke personopplysninger som kan pålegges utlevert.

Til § 45

Bestemmelsen regulerer behandling av personopplysninger i Nasjonalt tolkeregister.

Bestemmelsens første ledd viser til at det skal være et nasjonalt register over kvalifiserte tolker for å øke bruken av kvalifiserte tolker i offentlig sektor. Bestemmelsen hjemler et register som allerede finnes, og tydeliggjør at registeret forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

I andre ledd første punktum gis det hjemmel for å innhente personopplysninger om tolker fra Folkeregisteret og utlendingsmyndighetenes registre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt, når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. I andre ledd andre punktum fremgår det at direktoratet kan behandle opplysninger om etnisk opprinnelse når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. Opplysninger om etnisk opprinnelse er en særlig kategori av personopplysninger etter personvernforordningen. Språk kan i visse tilfeller avsløre etnisk opprinnelse, og det gis derfor særlig hjemmel for å behandle slike opplysninger. Det fremgår av andre ledd tredje punktum at opplysninger i registeret kan gjøres tilgjengelig for offentligheten. Dette gjelder kun opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt. Opplysninger om for eksempel fødsels- og personnummer vil ikke bli offentliggjort selv om disse opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om formelle krav for oppføring i Nasjonalt tolkeregister, hvilke språklige og tolkefaglige ferdigheter som kreves, tolkers opplysningsplikt, krav til forvaltningen av registeret og hvilke opplysninger som kan registreres. Det fremgår også at departementet kan gi forskrift om advarsel og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.

Til § 46

Bestemmelsen regulerer forholdet til forvaltningsloven.

Det følger av første ledd at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i integreringsloven. Dette innebærer blant annet at reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring kommer til anvendelse på enkeltvedtak etter integreringsloven.

Andre ledd gir en oversikt over avgjørelsene etter loven som regnes som enkeltvedtak. Dette gjelder blant annet tildeling av introduksjonsprogram, introduksjonsstønad, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, utarbeidelse og vesentlig endring av integrerings- og norskplan, fravær og permisjoner, forlengelse og refusjon i ytelser fra folketrygden, samt oppføring i og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.

I tredje ledd presiseres at personer som har rett til tjenester etter integreringsloven ikke regnes som parter i samme sak. Det kan ikke klages over at en annen har fått ytelsen.

Fjerde ledd viderefører deler av utlendingsloven § 95, og presiserer at forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage ikke gjelder for vedtak om tildeling av bosettingskommune. Dette innebærer at personer ikke kan klage på slike vedtak.

Til § 47

Bestemmelsen regulerer klage på enkeltvedtak etter integreringsloven.

Det følger av første ledd første punktum at enkeltvedtak truffet etter integreringsloven kan påklages til fylkesmannen. Etter første ledd andre punktum er departementet klageinstans for enkeltvedtak om oppføring i og utestengelse fra Nasjonalt tolkeregister.

Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket, jf. andre ledd. Ved prøving av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.

Til § 48

Bestemmelsen regulerer tilsyn.

Det følger av første ledd første punktum at fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av pliktene etter lovens kapittel 3 til 6 og §§ 39, 40 og 43. Dette innebærer at det kan føres tilsyn med bestemmelsene om kommunens oppfyllelse av plikter ved tidlig kvalifisering, introduksjonsprogram, introduksjonsstønad, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, samt bestemmelsene om kompetansekrav til lærere, forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet og plikten til å registrere personopplysninger i personregister. Videre kan fylkesmannen etter første ledd andre punktum føre tilsyn med plikten til å ha internkontroll etter kommuneloven § 25-1.

I andre ledd fremgår det at kommuneloven kapittel 10 A gjelder for tilsyn etter første ledd.

Til § 49

Bestemmelsen regulerer oppmerksomhetsplikten og opplysningsplikten til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt, og alvorlige atferdsvansker for personell som arbeider innenfor loven.

Første ledd regulerer personellets særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Andre ledd regulerer personellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. Plikten omfatter alle som utfører tjeneste eller arbeid etter loven. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknaden til barnevernloven § 6-4 første ledd.

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. Det nærmere innholdet i plikten er omtalt i merknad til barnevernloven § 6-4.

Til § 50

Bestemmelsen regulerer ikrafttredelse. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Integreringsloven erstatter introduksjonsloven, og introduksjonsloven oppheves derfor fra samme tidspunkt.

Til § 51

Bestemmelsen regulerer overgangsregler mellom introduksjonsloven og integreringsloven. Integreringsloven gjelder etter første punktum for de som får innvilget oppholdstillatelse etter lovens ikrafttredelse. De som har fått oppholdstillatelse i Norge før integreringsloven trer i kraft omfattes av introduksjonsloven. Det kan være behov for å fastsette ytterligere overgangsregler og i noen tilfeller kan det også være grunn til å gjøre unntak fra overgangsregelen som er fastsatt i loven. Departementet kan derfor gi forskrift om overgangsreglene og det kan gjøres unntak fra regelen som følger av første punktum, jf. andre punktum.

Til § 52

Bestemmelsen endrer folketrygdloven, NAV-loven, utlendingsloven og skatteforvaltningsloven. Utlendingsloven § 95 tredje ledd andre punktum endres fordi deler av innholdet er flyttet til integreringsloven § 46 fjerde ledd. De øvrige lovene endres slik at de henviser til integreringsloven istedenfor introduksjonsloven.