Prop. 89 L (2019–2020)

Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven)

Til innholdsfortegnelse

12 Saksbehandlingsregler mv.

12.1 Forholdet til forvaltningsloven

12.1.1 Gjeldende rett

Det følger av introduksjonsloven § 21 at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her. Utgangspunktet er at forvaltningsloven gjelder fullt ut for saker som behandles etter introduksjonsloven. At forvaltningsloven gjelder betyr blant annet at regler om inhabilitet, veiledning, saksbehandlingstid, nedtegning av muntlige opplysninger, advokat eller annen fullmektig, taushetsplikt, forhåndsvarsel, utredningsplikt, partsinnsyn, begrunnelse, skriftlig underretning, klage, omgjøring og partsrettigheter gjelder ved behandlingen av saker etter introduksjonsloven. I tillegg gjelder de ikke-lovfestede saksbehandlingsreglene her som ellers i forvaltningen, som for eksempel normen for god forvaltningsskikk, forsvarlig saksbehandling og veiledning og informasjon til deltagerne.

Hva som utgjør et enkeltvedtak følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. Et enkeltvedtak er en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som generelt, eller konkret, er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Spørsmålet om en avgjørelse er å anse som et enkeltvedtak er av sentral betydning, da det er bestemmende for om de særlige reglene i forvaltningslovens kapittel IV til VI kommer til anvendelse. Dette har blant annet betydning for de formelle kravene til saksforberedelsen og vedtaket, samt den enkeltes mulighet til å klage.

I introduksjonslovens § 21 andre ledd presiseres det hva som skal anses som et enkeltvedtak etter loven. Listen er ikke uttømmende. Beslutninger som ikke er listet opp i § 21 andre ledd kan være enkeltvedtak, slik som vedtak om tilbakebetaling av stønad på grunn av uriktige opplysninger, avgjørelser om fritak fra prøver, tilrettelegging ved prøve, eller bortvisning fra prøve på grunn av fusk.

Tildeling av plass i introduksjonsprogram med tilhørende stønad og opplæring i norsk og samfunnskunnskap regnes som enkeltvedtak, jf. andre ledd bokstav a. Også beslutninger om forlengelse av programmet utover to år, jf. § 5 er å anse som enkeltvedtak.

Revidering av deltagerens individuelle plan er i utgangspunktet ikke et enkeltvedtak. Dersom revideringen fører til vesentlige endringer av planens innhold, skal imidlertid avgjørelsen regnes som nytt enkeltvedtak. Hva som er vesentlig endring må avgjøres etter en konkret vurdering. Endringens omfang og betydningen for den enkelte deltager er relevante momenter i denne vurderingen.

Det følger av § 21 andre ledd bokstav c at også permanent eller midlertidig stans av introduksjonsprogrammet skal anses som et enkeltvedtak. Det samme gjelder avgjørelser om permisjon. Avgjørelse om å stanse programmet kan påklages til fylkesmannen, jf. § 22.

Videre vil trekk i stønaden med 50 prosent eller mer av en enkelt utbetaling utgjøre et enkeltvedtak, jf. § 21 andre ledd bokstav e. Trekket i den enkelte utbetalingen må minst utgjøre 1/12 av G. Mindre trekk i introduksjonsstønaden på grunn av illegitimt fravær regnes i utgangspunktet ikke som selvstendige enkeltvedtak.

Avslag eller innvilgelse av søknad om fritak fra plikt til opplæring etter § 20 a annet eller tredje ledd utgjør også et enkeltvedtak, jf. § 21 andre ledd bokstav f.

Listen er som nevnt ikke uttømmende, og listen er blant annet supplert av forskrift om norskopplæring mv. for innvandrere § 31. Når avgjørelsen ikke er listet opp i lov eller forskrift, må det vurderes om avgjørelsen utgjør et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Det følger av § 21 tredje ledd at kandidater til å motta tjenester etter denne loven ikke regnes som parter i samme sak. Det kan ikke klages over at en annen har fått ytelsen. Det betyr at vedkommende for eksempel ikke får partsinnsyn i andre søknader, selv om de konkurrerer om de samme plassene/ressursene. Vedkommende får heller ikke klagerett. Den enkelte som søker om deltagelse i introduksjonsprogrammet eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap vil i avgjørelser som fattes etter introduksjonsloven være part i saken. Det samme vil gjelde den som deltar i en av ordningene. Avgjørelser som retter seg mot andre søkere eller deltagere vil den enkelte ikke kunne kreve å gjøre seg kjent med, eller kunne se dokumenter i saken. Bestemmelsen er hentet fra sosialtjenesteloven § 8-1 andre ledd, som nå er opphevet.

Det følger i dag av utlendingsloven § 95 at forvaltningsloven §§ 24 og 25 om begrunnelse og §§ 28 til 34 om klage ikke gjelder for utlendingsmyndighetenes vedtak om tildeling av botilbud og overføring til nytt innkvarteringssted. Videre vil forvaltningsloven §§ 28 til 34 om klage ikke gjelde for utlendingsmyndighetenes vedtak om kommunebosetting og bortfall av botilbud.

12.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre at utgangspunktet for integreringsloven er at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i loven. Videre ble det foreslått å oppdatere listen over hva som utgjør et enkeltvedtak, men at listen likevel ikke er uttømmende, og at kommunen selv må vurdere hvilke avgjørelser som vil være bestemmende for en persons rettigheter og plikter.

Når det gjelder spørsmålet om partsstilling, foreslo departementet å videreføre det begrensede partsbegrepet og klageretten.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde merknader til forslaget. UDI viste til omtalen av utlendingsloven § 95 om at utlendingsmyndighetenes vedtak om kommunebosetting ikke kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. UDI mener at bestemmelsen i dag skaper en uklarhet, ettersom det ikke er utlendingsmyndighetene som fatter vedtak om bosetting. Som følge av dette mener UDI at bestemmelsens innhold bør flyttes til integreringsloven.

12.1.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i integreringsloven, og at listen over hva som utgjør enkeltvedtak etter loven oppdateres, se forslag til § 46. Opplistingen er forsøkt gjort uttømmende.

Det foreslås også å videreføre det begrensede partsbegrepet og klageretten.

Departementet er enig med UDI om at dagens utlendingslov § 95 tredje ledd andre punktum om vedtak om bosetting i en kommune bør flyttes til integreringsloven. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen inntas som nytt tredje ledd i integreringsloven § 46. Departementet foreslår også å endre utlendingsloven § 95 tredje ledd andre punktum slik at bestemmelsen kun gjelder bortfall av botilbud, se forslag til § 52.

12.2 Klage

12.2.1 Gjeldende rett

Det følger av introduksjonsloven § 22 at enkeltvedtak truffet etter introduksjonsloven kan påklages til fylkesmannen. Hva som utgjør enkeltvedtak følger av introduksjonsloven § 21.

Fylkesmannen kan som hovedregel prøve alle sider av et vedtak som påklages, unntatt den delen av vedtaket som gjelder kommunens frie skjønn.

I den alminnelige overprøvingsadgang, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd, ligger at fylkesmannen skal kunne prøve vedtaket om det foreligger feil ved saksbehandlingen som kan ha hatt betydning for resultatet. Det vil si hvorvidt vedtaket er lovstridig, eller om det foreligger feil eller ufullstendigheter ved grunnlaget for avgjørelsen som har betydning for resultatet.

Ved prøving av det frie skjønn, er fylkesmannens adgang til å endre vedtaket begrenset til de tilfeller hvor skjønnet er åpenbart urimelig. I dette ligger også at fylkesmannen kan endre vedtaket dersom det er tatt utenforliggende hensyn ved vurderingen, dersom avgjørelsen er vilkårlig, eller hvor det er gjort usaklig eller urimelig forskjellsbehandling.

Forvaltningsloven fastsetter at kommunenes selvstyre skal vektlegges ved utøvelse av prøvingsretten. Introduksjonsloven går her lengre, og slår i § 22 andre ledd annet punktum fast at fylkesmannen bare kan endre et vedtak der skjønnet er «åpenbart urimelig». Dette er en begrensning av første punktum om prøving av «alle sider av saken». Ved denne vurderingen må det ses hen til lovens formål, og særlig hvor tyngende vedtaket vil virke for den enkelte deltager. Det må foretas en konkret vurdering av deltagerens situasjon. Den enkelte kommune anses også å være best skikket til å fatte visse beslutninger på grunnlag av sin særlige kompetanse og nærhet til deltagerens situasjon.

12.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre reglene om klageadgang fra introduksjonsloven og at klageadgangen skulle fremgå av deltagerens integreringskontrakt.

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

12.2.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre dagens regler om klageadgang i ny integreringslov, se forslag til § 47. Hva som er et enkeltvedtak, og som dermed kan påklages, følger av forslag til § 46. Klagemuligheten skal beskrives i deltagerens integreringsplan, slik at informasjonen blir lett tilgjengelig for den enkelte. Avgjørelser etter opplæringsloven følger klagereglene der.

12.3 Tilsyn

12.3.1 Gjeldende rett

Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter introduksjonsloven. Det vil si introduksjonsprogram, introduksjonsstønad, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, opplæring i norsk kultur og norske verdier i mottak og kommunens registrering i Nasjonalt introduksjonsregister (NIR), jf. introduksjonsloven § 23.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med kapittel 2 og 3 om introduksjonsprogram og introduksjonsstønad. Det betyr at fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene oppfyller sin plikt til å tilrettelegge for introduksjonsprogram innen tre måneder, at minimumskravene til programinnhold er oppfylt, at programmet er helårig og på fulltid at det er utarbeidet en individuell plan som er tilpasset den enkeltes opplæringsbehov.

Fylkesmannen skal videre føre tilsyn med at kommunen overholder sin plikt til å utbetale introduksjonsstønad i tråd med bestemmelsene i kapittel 3.

Fylkesmannen skal også føre tilsyn med at kommunen overholder sin plikt til å sørge for tilbud om opplæring i norsk og samfunnskunnskap innen tre måneder, at deltagerne blir tilbudt 600 eller 300 timer opplæring, og at det utarbeides en individuell plan.

Videre slår bestemmelsen fast at fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller sin plikt til å tilby opplæring i norsk, og opplæring i norsk kultur og norske verdier i mottak.

Det skal føres tilsyn med at kommunen overholder forbudet mot bruk av ansiktsdekkende plagg etter introduksjonsloven § 27a.

Fylkesmannen skal også etter § 25 a andre ledd føre tilsyn med registrering i personregister av opplysninger om deltagelse i introduksjonsprogram, opplæring i norsk og samfunnskunnskap og opplæring i mottak.

Tilsyn med kommunens plikter etter introduksjonsloven skal gjennomføres etter prosessreglene for tilsyn i kommuneloven kapittel 30. Fylkesmannen kan etter kommuneloven føre tilsyn med kommunenes etterlevelse av lovpålagte krav (lovlighetstilsyn). Det innebærer blant annet at fylkesmannen ikke kan overprøve kommunens skjønnsutøvelse. Kommuneloven gir regler om utlevering av opplysninger og innsyn, samt adgang til å foreta de undersøkelsene som fylkesmannen mener er nødvendige. Det fremgår også at fylkesmannen kan gi pålegg om å rette forhold som er i strid med loven.

Fylkesmannen gjennomfører statlig tilsyn med kommunenes virksomhet på en rekke områder, som for eksempel opplæringsområdet. Etter kommuneloven kapittel 10A har de plikt til å samordne tilsynsvirksomheten og bruk av reaksjoner rettet mot kommunen.

Det følger av tildelingsbrev og instruks til fylkesmennene at de skal gjennomføre to tilsyn etter introduksjonsloven i hvert fylke per år. Temaet for tilsyn fastsettes av IMDi. Siden 2017 har tema for tilsyn vært kravene til individuell plan for deltagere i introduksjonsprogram, og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. IMDi har utarbeidet en metodehåndbok som fylkesmennene skal bruke i sitt arbeid med tilsyn, og en tilsynsinstruks. Tilsynsinstruksen beskriver lovgrunnlaget for det som er tema for tilsynet i den aktuelle tidsperioden.

For private tilbydere som har fått godkjenning fra Kompetanse Norge til å tilby opplæring i norsk og samfunnskunnskap, er det Kompetanse Norge som kontrollerer at grunnlaget for godkjenningen er oppfylt.

Aktiviteten til studieforbund og nettskoler er regulert i lov 19. juni 2009 nr. 95 om voksenopplæring (voksenopplæringsloven). Studieforbund og nettskoler er forhåndsgodkjent til å drive opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Kunnskapsdepartementet kan etter voksenopplæringsloven §§ 11 og 15 føre tilsyn med deres aktivitet. Kunnskapsdepartementet har delegert denne oppgaven til Kompetanse Norge.

Der en kommune har inngått et etablert samarbeid med et studieforbund, en nettskole eller en privat tilbyder som har fått godkjenning til å drive opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra Kompetanse Norge, vil disse kunne bli underlagt tilsyn av fylkesmannen. Tilsynet skjer dersom temaet for tilsynet gjelder opplæring i norsk og samfunnskunnskap og kommunen som har inngått et samarbeid blir underlagt tilsyn.

12.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre fylkesmannens tilsyn med kommunens lovpålagte krav etter integreringsloven. Det ble foreslått at fylkesmannen kan føre tilsyn med kapittel 3 til 6 og §§ [4], 39, 40 og 42. Klammene rundt § 4 ble satt fordi departementet ikke hadde konkludert på hvorvidt det skal kunne føres tilsyn med forslaget om forsvarlighetskrav, men stilte dette som er særlig spørsmål i høringen.

Departementet foreslo også å videreføre tilsyn med bestemmelsen som regulerer forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, og med bestemmelsen om registrering i personregister.

I høringsnotatet ble det også foreslått noen nye plikter for kommunene. Flere av de nye pliktene i lovforslaget har sterk tilknytning til eksisterende plikter etter introduksjonsloven. Dette gjelder for eksempel de nye kravene til individuell plan om å også fastsette slutt- og norskmål, integreringskontrakt, samt nytt obligatorisk innhold i introduksjonsprogrammet. Det ble foreslått å føre tilsyn med de nye pliktene om krav til informasjonsflyt, kompetansekartlegging før og etter bosetting, utarbeidelse av integreringskontrakt, og kompetansekrav for lærere. Det ble også stilt spørsmål om det skulle kunne føres tilsyn med forslaget om et forsvarlighetskrav.

Departementet foreslo ikke å øke antallet tilsyn etter introduksjonsloven eller å innføre tilsyn med fylkeskommunenes overholdelse av pliktene etter loven.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 30 høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag om tilsyn. Over halvparten støtter forslaget om videreføring av tilsyn med lovens ordninger, herunder Fylkesmannen i Agder, Fylkesmannen i Innlandet, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Rogaland, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Kompetanse Norge, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Oslo kommune,Statens Helsetilsyn og Sør-Varanger kommune. Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) støtter også videreføringen av tilsyn, og fremhever viktigheten av at det må følges opp at den nye loven etterleves for at loven skal kunne ha ønsket effekt. Oslo kommune viser blant annet til at tilsyn bidrar til å avdekke eventuell svikt og forbedringsområder i tjenestene, og gir innbyggerne trygghet på at tjenestene de mottar er forsvarlige. LDO uttaler at tilsynsordningen bør følges opp videre og evalueres. Kompetanse Norge støtter forslaget, men ber om at det klargjøres hvorvidt fylkesmannens tilsyn også skal omfatte fylkeskommunens ansvar etter loven.

Noen av høringsinstansene som støtter forslaget mener at det fordrer tydelighet og klarhet fra myndighetens side på lovgrunnlaget for tilsynet. Blant disse høringsinstansene er Alvdal kommune, Hedmark fylke flerkulturelle råd, Regionrådet for Fjellregionen, Tolga kommune og Tynset kommune.

Fylkesmennene som har uttalt seg mener at det bør føres tilsyn med forsvarlighetskravet. Fylkesmannen i Rogaland uttaler:

Det er ikkje avklart om Fylkesmannen skal ha tilsyn med § 4 om kommunen sitt ansvar for eit forsvarleg tilbod. I det aktuelle tilfellet gjeld det nye landsmenn og ofte spesielt sårbare enkeltindivid, som skal gjennomføre eit introduksjonsprogram. Deira einaste moglegheit for klage er knytt til enkeltvedtaka. Det er ikkje andre instansar som kan fanga opp lovstridige forhold, og det kan få store følgjer for enkeltindivida sitt liv dersom deira introduksjonsprogram eller andre rettar vert forsømte. Fylkesmannen i Rogaland meiner derfor at det viktig å føre tilsyn etter § 4.
Det kjem fram i høyringa at også (…) Klageordningen, ombudsmannsordningen og saker for domstoler er viktige rettsikkerhetsordninger. Fylkesmannen er einig i at dette krev at den enkelte deltakaren har kjennskap til systemet og sine rettar. Det er kommunen sitt ansvar å sørge for samfunnskunnskap som informerer om systemet og rettar. Fylkesmannen i Rogaland finn det lite sannsynleg at deltagarar som ikkje mottek undervisninga dei har rett på, sjølv skal klare å ta opp saka si opp for ein domstol. Etter Fylkesmannen i Rogaland si vurdering vil det å gi Fylkesmannen tilsynsheimel på dette området være viktig for å bevara deltagarane sin rettstryggleik.

Fylkesmannen i Nordland viser til at tiltakene kommunen velger i stor grad vil være avgjørende for hvor raskt innvandrerne blir integrert, og om de får en varig overgang til arbeidslivet. Fylkesmannen i Nordland uttaler:

Det fremstår for oss som uheldig hvis fylkesmannen skal kunne føre tilsyn med om et program er på fulltid, men ikke om det samlede programmet er forsvarlig. Vi anser det som viktig kommunene tilbyr et godt og egnet introduksjonsprogram. Tilsyn på dette feltet vil også kunne hjelpe kommunene til å finne gode løsninger på lokalt nivå. Vi er enig med departementet om at tilsyn på forsvarlighetskravet vil kunne by på utfordringer innledningsvis. Fylkesmennene har lang erfaring med å vurdere kommunenes skjønnsmessige vurderinger. Etter vår oppfatning vil et tilsyn på forsvarlighetskravet ikke medføre andre utfordringer enn klagebehandling knyttet til kommunens frie skjønn. Vi legger til grunn at det vil utarbeides en praksis for gjennomføring av disse tilsynene over tid. Fylkesmannen mener at muligheten for tilsyn vil kunne gi et bedre og mer systematisk tilbud til innvandrerne, og at fordelene er større enn ulempene.

Noen få høringsinstanser er skeptiske til fylkesmannens tilsyn med forsvarlighetskravet. Askøy kommune mener det kan være vanskelig å sette gode kriterier til hva fylkesmannen bør legge til grunn ved tilsyn etter et slikt forsvarlighetskrav, fordi det er skjønnsmessige vurderinger som vil ligge til grunn. Sola kommune mener at økt kvalitet kan oppnås på andre måter, blant annet gjennom god informasjon og veiledning til kommunene. Røyrvik kommune uttaler:

Vurderinger hvorvidt kommunene virkelig tilbyr tjenester etter dagens lov og hvorvidt disse er tilgjengelige, innehar kompetanse, har et innhold, et omfang, holder tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang, bør være basert på et bredere grunnlagsmateriale enn tilfeldige funn ved enkelte tilsyn av fylkesmannen.

Nordre Land kommune bemerker at det er utfordringer når det kommer til vurderingskriteriene. De trekker frem at tilsyn med kommunes interne informasjonsflyt og om hvorvidt tilbudet som gis anses som forsvarlig i lys av formålsparagrafen er områder som vil kreve ytterligere avklaringer.

Det er flere høringsinstanser som har hatt innspill til hvilke kriterier som eventuelt skal legges til grunn for fylkesmannens tilsyn med forsvarlighetskravet, blant annet AVdir, Alvdal kommune, Sør-Varanger kommune, Hedmark fylke flerkulturelle råd og Caritas. Høringsinstansene trekker særlig frem tydelig oppgave- og ansvarsfordeling, samsvar mellom kompetansekartlegging, karriereveiledning og de øvrige tjenestene, god kompetanse blant personalet og saksbehandling i samsvar med forvaltningsloven, samt overholdelse av frister.

Fylkesmannen i Nordland mener at det bør opprettes felles nasjonale retningslinjer for hva som er akseptable kurs og tiltak innenfor introduksjonsprogrammet. Fylkesmannen i Nordland uttaler:

Vi opplever at kommunen syns det er vanskelig å finne gode og egne tiltak for å fylle programmet på heltid. Som følge av dette har kommunene tidvis tiltak eller kurs som faller utenfor rammene av introduksjonsloven og formålet med loven. Slike retningslinjer kan legge et grunnlag for tilsyn fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan også føre tilsyn med om tiltak som er arbeids- eller utdanningsrettet, inneholder de foreslåtte elementene som livsmestring og foreldreveiledning, eller med utgangspunkt i de standardiserte elementene som skal utarbeides av IMDi og Kompetanse Norge. De standardiserte elementene vil kunne gi et grunnlag for hvilke kurs og tiltak kommunene bør se hen til utformingen av deres program. Vi anser også at formålet i loven kan gi veiledning på tilsyn på forsvarlighetskravet.

Fylkesmannen i Agder og IMDi er opptatt av at det bør kunne føres tilsyn med kommunenes internkontroll. Fylkesmannen i Agder uttaler:

Kvaliteten på et introduksjonsprogram er i stor grad avhengig av kommunens internkontroll, og det er en sammenheng mellom statlig tilsyn og kommunal plikt til egenkontroll. Fylkesmannen mener vi må kunne føre tilsyn med kommunens internkontroll. Kunnskapsdepartementet forvalter også opplæringsloven, og etter denne loven har Fylkesmannen hjemmel til å kunne føre tilsyn med kommunens internkontroll (forsvarlig system). Internkontroll skal sikre at lover og forskrifter følges, nettopp det et lovlighetstilsyn har mulighet til å undersøke. Målet for tilsyn er størst mulig læring og nytte, og å unngå unødvendig dobbeltarbeid. I veileder til «Plikt med kommunal internkontroll med ordningene i introduksjonsloven» (utgitt av daværende Barne -, Likestillings – og Inkluderingsdepartementet) heter det at ved å se «sammenhengen mellom kommunens egenkontroll og statlig tilsyn, kan en oppnå mer effektiv ressursutnyttelse og bedre vilkår for læring og forbedring i kommunene».

IMDi viser til lovbruddene som er avdekket i gjennomførte tilsyn, og uttaler:

Tilsyn med internkontrollplikten vil gi fylkesmannen mulighet til å vurdere om kommunen arbeider systematisk med å sikre at de aktuelle pliktene overholdes. Dette vil kunne ha fordeler tilsynsmetodisk, blant annet når det gjelder innhenting av informasjons- og dokumentasjonsgrunnlag, for dialogen med kommuneledelsen og for vurderingen av om kommunen har på plass et system sikrer regelverksetterlevelse fremover i tid ved retting av eventuelle lovbrudd. IMDi mener det er viktig at det legges til rette for at synergien mellom den kommunale internkontrollen og fylkesmannens tilsyn kan utnyttes. Formålet med begge er å sikre etterlevelse av lov og forskrift, slik at deltagerne får det tilbudet de har krav på og kommunene når egne og nasjonale mål. At kommunens internkontroll og tilsyn ses i sammenheng kan gi effektiviseringsgevinster for både fylkesmannen og kommunen. Det vil også kunne gi mulighet for større grad av læring og forbedring i kommunen. I tillegg vil det kunne bidra til at behovet for tilsyn med pliktene i integreringsloven på sikt reduseres. Dette fordi regelverksetterlevelsen i større grad vil bli ivaretatt gjennom kommunens egen internkontroll.

IMDi viser videre til forslaget om at det skal kunne føres tilsyn med internkontrollplikten etter blant annet opplæringsloven, barnehageloven, sosialtjenesteloven, barnevernloven, krisesenterloven og folkehelseloven. For at tilsynsmetodikken og gjennomføringen av tilsynet etter ny integreringslov skal kunne samordnes med tilsyn på andre områder, må regelverkene for tilsyn være utformet likt. IMDi uttaler videre:

IMDi kan ikke se at det foreligger holdepunkter for at det skal være annerledes etter integreringsloven enn etter de nevnte regelverkene. Hensynene som begrunner tilsyn med internkontrollplikten etter disse regelverkene, vil gjelde tilsvarende på integreringslovens område. IMDi mener det vil være enklere å føre tilsyn med det foreslåtte forsvarlighetskravet, dersom det også føres tilsyn med kommunens internkontroll. De alminnelige reglene om tilsyn i ny kommunelov kapittel 30 vil gjelde for fylkesmannens tilsyn med kommunens internkontroll. Det betyr at tilsyn med internkontrollkravet skal være et lovlighetstilsyn. Fylkesmannen skal dermed kun kontrollere at kommunelovens minstekrav til internkontroll er oppfylt. Hvilke metoder og fremgangsmåter kommunen velger innenfor lovens krav, vil ligge utenfor tilsynet. IMDi mener en hjemmel for statlig tilsyn med kommunens internkontrollplikt ikke vil få økonomiske eller administrative konsekvenser. Formålet er å gjøre tilsynet mer målrettet, effektivt og samordnet. I tillegg vil slike tilsyn kunne øke læringseffekten for kommunen. Tilsyn med internkontrollplikten etter kommuneloven vil ikke i seg selv påvirke omfanget av tilsyn med kommunene.

AVdir er positive til forsvarlighetskravet, og viser til at fylkesmannen ved et tilsyn må operasjonalisere kravet:

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å videreføre fylkesmannens tilsyn med kommunenes lovpålagte krav etter integreringsloven. Med innføring av ny lov, vil kommunen få nye oppgaver og det er viktig at det følges opp at den nye loven etterleves for at den skal kunne ha ønsket effekt.
Departementet spør høringsinstansene om hvorvidt et eventuelt forsvarlighetskrav skal legges til i fylkesmannens tilsyn. Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om et forsvarlighetskrav. Slik vi ser det vil et krav til forsvarlighet sikre bedre kvalitet på det tilbudet som gis. Vi legger til grunn at forsvarlighetskravet vil fungere som en rettslig standard. Det betyr at forsvarlighetskravet vil bli en bindende rettsregel som er dynamisk og endrer seg over tid.

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å føre tilsyn med kapittel 3 til 6 og §§ 39, 40 og 43, se forslag til § 48, men foreslår ikke å føre tilsyn med forsvarlighetskravet i § 3. Tilsyn er et virkemiddel for å sikre at kommuner og andre aktører oppfyller sine lovpålagte krav.

Når det vurderes å innføre statlig tilsyn, skal vurderingen bygge på en risiko- og sårbarhetsanalyse. Valg av tilsyn som virkemiddel skal kunne forsvares gjennom en kost- og nytteanalyse, jf. Prop. 46 L (2017–2018) og Innst. 369 L (2017–2018). Det fremgår av veilederen Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner (Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2016), at der det foreslås å videreføre eksisterende tilsynshjemler, skal det vises til den risiko- og sårbarhetsanalyse og kost- og nytteanalyse som ble gjort da hjemmelen ble innført.

Risikovurderingen skal knyttes til sannsynligheten for at loven brytes, og hvilke konsekvenser dette vil få. Hva som vil være konsekvensen av brudd på loven vil ofte følge av formålet med loven.

En kost- og nytteanalyse av tilsyn skal tilstrebe å få frem hva som ville ha skjedd dersom det ikke hadde vært tilsyn på det aktuelle området. Pålagte kontrolltiltak i eller overfor kommunene skal være forholdsmessige, blant annet med tanke på kostnader og hensynet til enkeltmenneskers liv, helse og integritet.

Departementets forslag innebærer i stor grad at det kan føres tilsyn med de samme pliktene som følger av introduksjonsloven i dag, men også at det kan føres tilsyn med nye plikter som følger av lovforslaget, herunder krav til at tilbudet skal være forsvarlig, krav til informasjonsflyt, kompetansekartlegging, integreringskontrakt, og kompetansekrav for lærere.

I det følgende gjennomgås behovet for å videreføre tilsyn med pliktene som i dag følger av introduksjonsloven, samt behovet for tilsyn med de nye pliktene.

Fylkesmannens tilsyn med introduksjonsloven ble innført da evalueringer av loven viste at ikke alle kommuner oppfyller minstekravene som loven stiller, blant annet kravet om at programmet skal tilpasses den enkeltes behov, kravet om fulltidsprogram og fristen for å gi tilbud om program innen tre måneder. Departementet vurderte i Prop. 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven at statlig tilsyn ville kunne bidra til å redusere risikoen for lovbrudd, og til å styrke rettssikkerheten for den enkelte deltager. Det føres to tilsyn per år i hvert fylkesmannsembete. Fylkesmennenes årsrapporter viser at tilsyn er et effektivt virkemiddel, og at kommunene retter opp lovbrudd som påpekes i tilsynene.

Fylkesmennene har til nå ført tilsyn på to temaer: kravet om at introduksjonsprogrammet skal være helårlig og på fulltid, og kravet om individuell plan. Det er avdekket lovbrudd i flere kommuner på begge temaene.

Også evalueringer av introduksjonsloven viser at ikke alle kommuner oppfyller de minstekrav som loven stiller. Det er blant annet en rekke kommuner som ikke oppfyller lovens krav om å tilpasse introduksjonsprogrammet til den enkelte deltagers kvalifiseringsbehov. Noen kommuner tilbyr heller ikke tiltak som forbereder for deltagelse i arbeidslivet. Tall fra IMDi viser at bare rundt 65 prosent starter opp i introduksjonsprogrammet innen tre måneder. Fafo sin evaluering av loven (Fafo-rapport 2017:31) viser at over 20 prosent av kommunene ikke tilfredsstiller kravet om å tilby heldagstilbud til deltagerne, og at over 15 prosent ikke møter kravet om at introduksjonsprogrammet skal være helårlig. Fafo sin brukerundersøkelse (Fafo-rapport 2018:35) viser også påfallende lite variasjon i programinnhold hos deltagerne i de kommunene de besøkte, og selv om den enkelte hadde en individuell plan, var ikke programmet nødvendigvis individuelt tilpasset. Enkelte kommuner oppfyller ikke kravet om individuell tilrettelegging av opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Noen kommuner oppfyller heller ikke plikten til å gi opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår tidlig i opplæringsløpet, slik det forutsettes i regelverket.

Resultater fra 28 tilsyn i 2017 viser at det var 53 lovbrudd knyttet til utarbeidelse, innhold og endringer i deltagernes individuelle plan. Det betydelige antallet lovbrudd var bakgrunnen for at individuell plan ble videreført som tilsynstema også i 2020.

Kommunens pliktige registrering av personopplysninger i NIR er i flere tilfeller mangelfull. Opplysningene i NIR har avgjørende betydning for den enkeltes rettigheter etter flere andre lover. Blant disse er utlendingsloven, som for eksempel stiller krav om gjennomført pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap for rett til permanent oppholdstillatelse.

Registrering i NIR er også viktig for å få et godt datagrunnlag som kan brukes både av kommunen selv og av andre organer, som for eksempel NAV. Opplysningene i NIR brukes dessuten også til statistikk og forskning som er viktig for å kunne evaluere loven.

Brudd på kravene som stilles i loven kan ha store konsekvenser for den enkelte deltager. Svikt i kommunens ansvar for å tilby introduksjonsprogram eller opplæring i norsk og samfunnskunnskap, kan føre til at personer må vente lenge før de får startet opplæringen, eller ikke får den opplæringen de har krav på. Dette har igjen konsekvenser for personenes mulighet til å raskt lære seg norsk, og komme i arbeid eller utdanning. Videre kan et mangelfullt introduksjonsprogram som ikke fyller gapet mellom hva slags kompetanse deltagerne har når de kommer til Norge, og hva som kreves i det norske arbeidsmarkedet, bidra til at færre flyktninger blir sysselsatt og får en varig tilknytning til arbeidslivet. Det kan også føre til at en større andel faller ut av arbeidslivet.

Det kan også ha samfunnsøkonomiske konsekvenser dersom kommunen ikke oppfyller lovens forpliktelser. Manglende overholdelse av fristen for å tilby introduksjonsprogram, medfører i mange tilfeller at den enkelte må få økonomisk sosialhjelp til livsopphold i mangel av utbetalt introduksjonsstønad. Forsinkelser i den enkelte deltagers overgang til arbeid og utdanning vil også føre til at det tar lengre tid før deltageren blir økonomisk selvstendig. Slike forsinkelser kan medføre økte offentlige utgifter til nye kvalifiseringstiltak og/eller ytterligere økonomisk sosialhjelp. Dersom flere faller ut av arbeidslivet kan dette også bidra til at bruken av inntektssikringsordninger for denne gruppen forsetter å øke relativt til norskfødte.

Mangelfull registrering i NIR har ringvirkninger også for andre organer som er avhengig av opplysningene i registeret. Som nevnt har opplysningene betydning for blant annet søknader etter utlendingsloven, og mangelfull registrering kan forsinke innvilgelse av permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Dersom opplysninger ikke er tilgjengelig for andre organer, må opplysninger oppgis eller innhentes flere ganger, noe som innebærer en ineffektiv forvaltning.

På bakgrunn av mengden lovbrudd som er dokumentert, og de store konsekvensene slike brudd har for den enkelte og for samfunnet for øvrig, mener departementet at det er nødvendig å videreføre tilsyn med kapitlene som regulerer tidlig kvalifisering, introduksjonsprogram, introduksjonsstønad og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Formålet med tilsynet er å styrke deltagernes rettsikkerhet og bidra til at målene med ordningene i loven blir nådd. Departementet viser også til vurderingen i Prop. 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven punkt 6 om behovet for tilsyn.

Det foreslås også å videreføre tilsyn med bestemmelsen som regulerer forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, jf. § 40, og bestemmelsen om registrering i personregister, jf. § 43. Bakgrunnen for forbudet i § 40 er at det ikke er ønskelig at personer som deltar i opplærings- og vurderingssituasjoner dekker til ansiktet, da dette kan hindre samhandling, kommunikasjon og et godt læringsmiljø. Brudd på forbudet vil motvirke disse formålene. Det føres også tilsyn med de tilsvarende forbudene blant annet i opplæringsloven, barnehageloven og friskoleloven.

Kompetansekartlegging utgjør et viktig grunnlag for utarbeidelse av integreringsplan og for hvilket innhold introduksjonsprogrammet skal ha for den enkelte. Brudd på bestemmelsene om kompetansekartlegging kan føre til at programmet ikke blir individuelt tilrettelagt, og kan ha konsekvenser for deltagernes mulighet til å komme i arbeid eller utdanning.

Integreringskontrakten synliggjør kommunens plikter, og klargjør at deltageren også har plikter så vel som rettigheter. Kontrakten utgjør dermed et viktig informasjonsgrunnlag for både kommunen og deltageren. Det vil først og fremst være aktuelt å føre tilsyn med at kommunene utarbeider integreringskontrakt og at minimumskravene etter § 16 overholdes.

Tilstrekkelig kompetanse hos lærerne er avgjørende for kvaliteten i norskopplæringen og departementet mener det er viktig å sikre at kommunen overholder de foreslåtte kravene i § 39. Målet med å innføre kompetansekrav for lærere er å heve kvaliteten i opplæringen og bidra til at deltagerne raskere får et høyere nivå i norsk.

Samlet vurderer departementet at de nye pliktenes nære tilknytning til eksisterende plikter og konsekvensene ved brudd på disse, medfører at det er behov for å inkludere pliktene i tilsynshjemmelen.

Departementet ba om høringsinstansenes innspill på hvorvidt det burde føres tilsyn med forsvarlighetskravet i § 3, dersom det ble innført. Etter høringen foreslår departementet å innføre forsvarlighetskravet, se punkt 6.1.4.2 ovenfor. Forsvarlighetskrav innebærer et krav til kvaliteten i tilbudet, og har nær sammenheng med eksisterende plikter om blant annet innholdet i programmet. På dette grunnlaget kan det være hensiktsmessig at fylkesmannen også kan føre tilsyn med kvaliteten på tilbudet som gis, når det allerede kan føres tilsyn med de øvrige pliktene som kravet har sammenheng med. Dette har også langt på vei fått støtte i høringen.

Likevel ser departementet at forsvarlighetskravet innebærer noe nytt for kommunene, som også må innrette tilbudet sitt etter nye og andre krav enn det som følger av introduksjonsloven. I tillegg arbeider departementet med økt tilgjengeliggjøring av det faglige grunnlaget for forsvarlighetskravet. Dette kan tale for at loven bør virke i en periode før det bør kunne føres tilsyn med det nye forsvarlighetskravet. I lys av dette foreslår departementet ikke å innføre tilsyn med forsvarlighetskravet nå, men vil vurdere dette på et senere tidspunkt.

Departementet har vurdert om det finnes andre måter å forebygge brudd på loven. Statlig tilsyn er bare ett av flere alternative virkemidler som kan vurderes, og valg av virkemiddel beror på en vurdering av de ulike virkemidlenes formåls- og kostnadseffektivitet. Svikt i kommunens forpliktelser kan for eksempel forebygges ved andre sikkerhetstiltak, slik som klage- og tilsynsordninger, sivilombudsmannsordningen, og domstolskontroll. I tillegg kan kommunenes internkontroll etter ny kommunelov § 25-1 forebygge svikt.

Klageordningen, ombudsmannsordningen og saker for domstoler er viktige rettsikkerhetsordninger, men forutsetter at den enkelte deltager har kjennskap til systemet, til sine rettigheter og at vedkommende selv tar et initiativ. Disse mulighetene benyttes i praksis av få deltagere i ordningene etter introduksjonsloven. I 2016 var det totalt 122 klager, og i 2017 var det 204 klager. En stor del av målgruppen til introduksjonsloven har ikke de samme forutsetningene som befolkningen for øvrig til å benytte seg av klageordningen, da de som regel har kort botid i landet, og dårligere norskkunnskaper. Det kan også bare klages over enkeltvedtak.

Fylkesmannens tilsyn bidrar til å redusere risikoen for lovbrudd, styrke rettssikkerheten for den enkelte deltager, og til å redusere risikoen for negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. Tilsyn med kommunens plikter kan også bidra til at kommunene praktiserer loven likt, noe som reduserer risikoen for vilkårlige forskjeller for deltagerne. Som nevnt viser fylkesmennenes årsrapporter at tilsyn er et effektivt virkemiddel og at kommunene retter opp lovbrudd som påpekes. På dette grunnlaget vurderer departementet at tilsyn er nødvendig, og egnet, for å forebygge brudd på loven. Selv om tilsyn medfører ressursbruk for den kommune som det føres tilsyn i, mener departementet at de mulige konsekvensene ved brudd på loven gjør dette nødvendig.

Departementet viser også til at høringsinstansene som har uttalt seg støtter den foreslåtte videreføringen av tilsyn med kommunenes overholdelse av pliktene etter loven.

Tilsynstema for hver tilsynsperiode fastsettes i tilsynsinstruks. Fylkesmannsembetene involveres i fastsettelsen av tilsynstema. Utvidelsen av hvilke plikter som det kan føres tilsyn med får derfor ikke konsekvenser for fylkesmannen før en av de nye pliktene fastsettes som tilsynstema.

Det ble ikke foreslått i høringsnotatet at fylkesmannen skulle føre tilsyn med at kommunen oppfyller sin plikt til internkontroll etter ny kommunelov § 25-1. IMDi, Fylkesmannen i Agder og Fylkesmannen i Rogaland har uttalt seg om dette. Fylkesmannen i Rogaland uttaler at det ikke er behov for å føre tilsyn med internkontrollplikten dersom det kan føres tilsyn med forsvarlighetskravet. Både IMDi og Fylkesmannen i Agder mener derimot at det bør kunne føres tilsyn med kommunenes internkontroll etter kommuneloven § 25-1. IMDi viser til at tilsyn med internkontrollplikten vil gi fylkesmannen mulighet til å vurdere om kommunen arbeider systematisk med å sikre at de aktuelle pliktene overholdes, og mener det er viktig å utnytte synergien mellom internkontroll og tilsyn. Fylkesmannen i Agder viser også til sammenhengen mellom kommunenes internkontroll og tilsyn, som begge har som formål å sikre at lover og forskrifter følges. Begge viser til sammenhengen med annet regelverk, som for eksempel opplæringsloven, der det åpnes for at Fylkesmannen kan føre tilsyn med kommunenes internkontroll, og mener at de samme hensynene som begrunner tilsyn der også gjør seg gjeldende for integreringsloven. Departementet er enig med IMDi og Fylkesmannen i Agder om at de samme hensynene som begrunner tilsyn med internkontrollplikten etter opplæringsloven gjør seg gjeldende for integreringsloven. Departementet foreslår derfor at fylkesmannen også skal kunne føre tilsyn med kommunenes internkontrollplikt.

Kompetanse Norge har bedt om klargjøring av om fylkesmannens tilsynsmyndighet også gjelder overfor fylkeskommunens ansvar for denne målgruppe etter ny lov. Departementet foreslår ikke å innføre tilsyn med fylkeskommunenes overholdelse av pliktene etter integreringsloven. Som det fremgår ovenfor, ble fylkesmannens tilsyn med introduksjonsloven først innført da evalueringer av loven viste at minstekravene ikke ble fulgt. Fylkeskommunens ansvar på integreringsfeltet inntrådte 1. januar 2020. Fylkeskommunen er dermed en ny aktør på integreringsfeltet, og det er foreløpig ikke grunnlag for å hevde at oppgavene ikke vil bli utført. De mulige konsekvensene av at fylkeskommunen ikke overholder sine forpliktelser kan være store, for eksempel forsinket oppstart av introduksjonsprogram, eller et program som ikke er tilpasset det enkeltes behov. Likevel mener departementet at tilsyn ikke bør innføres før det finnes holdepunkter for at lovens minstekrav ikke blir overholdt.

12.4 Internkontroll

12.4.1 Gjeldende rett

Kommunens plikt til å føre internkontroll er lovfestet i introduksjonsloven § 24. Bestemmelsens første ledd pålegger kommunene en plikt til å føre internkontroll. Plikten til internkontroll har nær sammenheng med kommunens lovpålagte plikter og statens tilsyn med kommunene. Det skal føres internkontroll med de samme områdene som er underlagt statlig tilsyn, jf. § 23. Det vil si at det skal føres internkontroll med kommunens arbeid etter kapitlene 2 til 4, og registrering av deltagelse i introduksjonsordningen, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og norskopplæring for asylsøkere i personregister etter § 25 første ledd. Kommunen må kunne gjøre rede for hvordan kommunen oppfyller denne plikten, men fylkesmannen fører ikke tilsyn med kommunens internkontroll. Statlig tilsyn kan likevel ta hensyn til egenkontrollen ved at kommunen fremlegger sitt system for internkontroll på et område, som dokumentasjon på at de oppfyller sine lovpålagte oppgaver.

Generelle bestemmelser om kommunens egenkontroll er gitt i kommuneloven. Kommuneloven gir i kapittel 12 generelle regler om kontrollutvalg, regnskapsrevisjon og forvaltningsrevisjon. Administrasjonssjefens ansvar for internkontroll er regulert i kommuneloven § 23. Bestemmelsen her er en supplerende regel på dette forvaltningsområdet.

Det er laget en veileder om plikt til kommunal internkontroll, se Q-2014-1221 B. Veilederen gir veiledning til kommunene om formålet med internkontroll, hva plikt til internkontroll innebærer, og hvem som skal føre internkontroll.

I den nye kommuneloven innføres det en ny og mer omfattende internkontrollbestemmelse. Det fremgår av Prop. 46 L (2017–2018) at det er en forutsetning med en gjennomgang av særlovgivningens regler om internkontroll, med sikte på at disse i utgangspunktet skal oppheves. Forslag om å oppheve blant annet introduksjonsloven § 24 ble sendt på høring 26. april 2019 med frist 16. september 2019.

Ny kommunelov § 25-1 første ledd regulerer at kommuner og fylkeskommuner skal ha internkontroll med administrasjonens virksomhet for å sikre at lover og forskrifter følges. Det fremgår av Prop. 46 L (2017–2018) at internkontrollbestemmelsen skal gjelde for alle lovpålagte plikter kommunen har, noe som både inkluderer kommuneplikter (plikter som bare er pålagt kommuner) og aktørplikter (plikter som stiller krav til enhver som driver en aktivitet eller tilbyr en tjeneste).

12.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo ikke en bestemmelse om internkontroll i den nye loven.

12.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader.

12.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet, og foreslår ikke en bestemmelse om internkontroll i den nye loven. Pliktene som pålegges kommuner og fylkeskommuner etter introduksjonsloven er i hovedsak å anse som kommuneplikter. For slike plikter er det kommunelovens bestemmelse som skal regulere internkontrollen, jf. Prop. 46 L (2017–2018).

I tråd med ny kommunelov § 25-1 skal kommuner og fylkeskommuner føre internkontroll for å sikre at lover og forskrifter følges. Pliktene som følger av loven er derfor gjenstand for internkontroll. Internkontrollen er et middel for kommunene og fylkeskommunene til å sikre bedre styring og bidra til gode kommunale og fylkeskommunale tjenester.

Internkontrollen etter kommuneloven § 25-1 skal sikre at lover og forskrifter følges. Pliktene i introduksjonsloven dreier seg blant annet om tilbud av opplæring i mottak, opplæring i norsk og samfunnskunnskap, introduksjonsprogram, og registrering av personopplysninger. Alle kommunens og fylkeskommunens plikter etter introduksjonsloven vil være omfattet av interkontrollen etter kommuneloven.

12.5 Opplysningsplikt til barnevernet

12.5.1 Gjeldende rett

Det følger av introduksjonsloven § 26 at personell som arbeider innenfor rammen av loven skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Det skal meldes fra til barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt og uten ugrunnet opphold:

  • a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,

  • b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

  • c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,

  • d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Personell som arbeider innenfor rammen av introduksjonsloven, plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernloven § 6-4, jf. introduksjonsloven § 26 tredje ledd. Dette leddet ble innført 1. juli 2018, se Prop. 169 L (2016–2017) for omtale av endringen.

12.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre gjeldende regulering av opplysningsplikten til barnevernet.

12.5.3 Høringsinstansenes syn

Det Felles Innvandrerråd i Hordaland og Oslo kommune kommenterte forslaget. Oslo kommune støtter videreføringen av bestemmelsen, men mener terskelen for opplysningsplikt til barnevernet er satt for høyt. Det Felles Innvandrerråd i Hordaland støtter også forslaget om videreføring, og fremhever behovet for kompetanseheving i flerkulturell forståelse for barnevernsansatte.

12.5.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre reguleringen av opplysningsplikt til barnevernet, se forslag til § 49. Opplysningsplikten er viktig for å sikre at barn og unge får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Bestemmelsene om opplysningsplikt til barnevernet er likelydende i flere lover, og departementet foreslår derfor ikke endringer etter høringsuttalelsen fra Oslo kommune.

12.6 Overgangsregler

12.6.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at den nye loven gjelder for de som starter i opplæring i mottak eller får vedtak om opplæring eller introduksjonsprogram etter lovens ikrafttredelse.

12.6.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

12.6.3 Departementets vurdering

Forslaget til ny lov innebærer andre rettigheter og plikter enn dagens introduksjonslov. Departementet mener det er viktig å gi overgangsregler for å hindre usikkerhet om hvilket regelverk som gjelder for hvem.

Departementet ser imidlertid at det er behov for et annet skjæringstidspunkt enn det som ble foreslått i høringsnotatet, blant annet av hensyn til systemutvikling og forutsigbarhet for den enkelte. Departementet foreslår derfor at integreringsloven gjelder for de som får innvilget oppholdstillatelse etter lovens ikrafttredelse, se forslag til § 51. De som har fått innvilget oppholdstillatelse før integreringsloven trer i kraft, omfattes altså av introduksjonsloven. Det kan være behov for å fastsette ytterligere overgangsregler og i noen tilfeller kan det også være grunn til å gjøre unntak fra overgangsregelen som er fastsatt i loven. På dette grunnlaget foreslås det at departementet kan gi forskrift om overgangsreglene og at det i forskrift kan gjøres unntak fra den fastsatte overgangsregelen.

Til dokumentets forside