Prop. 89 L (2019–2020)

Lov om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven)

Til innholdsfortegnelse

13 Økonomiske og administrative konsekvenser

13.1 Innledning

Med dette lovforslaget vil store deler av dagens introduksjonslov videreføres. Samtidig innebærer lovforslaget flere små og store endringer for kommuner, fylkeskommuner og staten. Formålet med endringene er å bidra til at flere innvandrere får en varig tilknytning til arbeidslivet.

Hoveddelen av integreringsarbeidet skjer i kommunene. Forslaget til ny integreringslov er en sentral del av arbeidet med å reformere introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap. Den enkelte kommune vil blant annet få tilgang til standardiserte elementer og en digital ressurs, og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Kompetanse Norge vil veilede kommunen og fylkeskommunen med dette. For å lykkes med reformen er det imidlertid også nødvendig med økt bruk av digitale løsninger og endringer i måten kommunen og fylkeskommunen løser sine oppgaver på.

Enkelte av tiltakene som foreslås fører isolert sett til moderate merutgifter for kommunene, mens andre fører til moderate innsparinger. Departementet mener at de økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene samlet sett kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer. Forslagene vil gi kommunene tydeligere rammer og bedre verktøy til å gjennomføre integreringsarbeidet, for eksempel gjennom innføring av standardiserte elementer i introduksjonsprogrammet. Det skal bli lettere for kommunene å oppnå gode resultater. At flere personer er i arbeid er lønnsomt for kommunene, både i form av at personene er (mer) økonomisk selvhjulpne, og fordi de bidrar med skatteinntekter.

Mange av høringsinstansene mener at kommunene, og i noen grad fylkeskommunene, må kompenseres særskilt for merutgifter som følge av lovforslaget. Enkelte av høringsinstansene påpeker også at forventningen om at loven skal bidra til at innvandrere får formelle kvalifikasjoner og varig tilknytning til arbeidslivet, vil få økonomiske konsekvenser for kommunene. Nordfjordkommunene frykter større økonomiske konsekvenser, særlig for små og mellomstore kommuner med få flyktninger.

Bosatte flyktninger inngår i grunnlaget for rammetilskuddene til kommunene og fylkeskommunene på linje med øvrige innbyggere. I tillegg er merutgiftene knyttet til bosetting og integrering finansiert særskilt i form av tilskudd fra staten per person i målgruppen for tilskuddene. Tilskuddene skal bidra til at kommunene gjennomfører et planmessig bosettings- og integreringsarbeid. Kommunene står fritt til å disponere de fleste tilskuddsmidlene innenfor rammen av gjeldende lovverk, og de beholder eventuelle overskudd av midlene. At kommunene beholder eventuelle overskudd av tilskuddene, gir et insentiv til å få flyktninger raskt over i arbeid eller utdanning.

Beregningsutvalget kartlegger hvert år kommunenes utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Utvalgets siste kartlegging viser en samlet gjennomsnittsutgift per person over femårsperioden for integreringstilskudd på 766 200 kroner for 2018. De største utgiftsområdene er utgifter til introduksjonsstønad, økonomisk sosialhjelp, integreringstiltak, utgifter til barne- og ungdomsvern, sosialrådgivning- og veiledning, introduksjonsprogram, bolig og- boligadministrasjon og helseutgifter. Når det gjelder utgifter for tilrettelegging og gjennomføring av introduksjonsprogrammet per person i målgruppen i programmet, viser kartleggingen en gjennomsnittsutgift på om lag 92 000 kroner per person i 2018 over femårsperioden for integreringstilskudd. Utgifter per person varierte fra 19 000 kroner til 162 500 kroner blant utvalgskommunene.

I beregningsutvalgets kartlegging sees utgiftene opp mot integreringstilskuddet, særskilt tilskudd ved bosetting av enslige mindreårige flyktninger og tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og gir en gjennomsnittlig dekningsgrad for kommunene som deltar i kartleggingen. En dekningsgrad på 100 prosent betyr at tilskuddene dekker kommunens utgifter, mens en dekningsgrad over eller under 100 prosent betyr at kommunen har henholdsvis et overskudd eller et underskudd. Det innebærer at enkelte kommuner har høyere utgifter enn tilskuddene, mens andre kommuner vil ha lavere utgifter enn det tilskuddene dekker. Dekningsgradene har variert gjennom årene. Integreringstilskuddets dekningsgrad har eksempelvis økt fra 90 prosent i 2014 til 99,6 i 2018. Dekningsgraden for tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap er særlig følsom for antall personer i målgruppen i kommunene. Dersom man ser på kommuner som har 12 og 14 personer i målgruppen, er dekningsgraden 87 og 101 prosent i 2018. I 2017 ble refusjonsordning for kommunale barnevernsutgifter for enslige mindreårige avviklet. Midlene ble overført til særskilt tilskudd ved bosetting av enslige mindreårige. Det er ikke hensiktsmessig å vurdere dekningsgraden for tilskuddet før omleggingen. Dekningsgraden for tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap var på om lag 113 prosent i både 2017 og 2018.

Tilskuddenes dekningsgrader har med andre ord vært relativt høye de siste årene. Kommunene har dermed hatt gode økonomiske forhold for integreringsarbeidet. Departementet mener at dersom noen kommuner får noe høyere utgifter i en periode som følge av nye krav i loven, vil kommunene likevel kunne finansiere dette innenfor dagens økonomiske rammer. En dekningsgrad som ligger noen prosentpoeng lavere enn dagens, vil fortsatt være en god dekningsgrad, både i faktisk dekningsgrad og relativt til tidligere år. Departementet presiserer at dersom kommunene skulle få høyere utgifter, så legges det til grunn at det bare vil være midlertidig, til kommunene har gjort de nødvendige investeringene for å sikre tilstrekkelig kvalitet i tilbudet, og til man ser resultatene av endringene. Beregningsutvalgets kartlegging vil, som tidligere, fange opp eventuelle fremtidige endringer i kommunenes utgifter som følge av endringer i sammensetning av målgruppen for tilskudd. Departementet vil følge tilskuddenes dekningsgrad gjennom Beregningsutvalgets årlige kartlegginger.

Under følger omtale av forslag i proposisjonen som ventes å ha økonomiske og administrative konsekvenser.

13.2 Kommunens og fylkeskommunens ansvar

Flere integreringsoppgaver er overført fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) regionskontorer til fylkeskommunene, jf. Meld. St. 6 (2018–2019). Dette gjaldt blant annet oppgaver relatert til bosetting og oppfølging av kommunene i arbeidet med kvalifisering av nyankomne innvandrere. Videre ble det overført midler til fylkeskommunene for tre tilskuddsordninger, henholdsvis Jobbsjansen del B, tilskudd til etablereropplæring for innvandrere og tilskudd til mentor- og traineeordninger. Fylkeskommunene har fått overført stillingsmidler som følge av oppgaveoverføringen fra IMDi til fylkeskommunene.

Fylkeskommunene har også ansvar for å utarbeide regionale kompetanseplaner for kvalifisering av innvandrere.

For omtale av fylkeskommunens ansvar for karriereveiledning, videregående opplæring og opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se punkt 13.4 og 13.6.

13.3 Tidlig kvalifisering

Departementet foreslår i kapittel 7.2.4 å lovfeste kartlegging av kompetanse før bosetting i en kommune. Departementet foreslår at ansvaret overføres til vertskommunene for asylmottak. Lovforslaget vil medføre økte utgifter til vertskommunene for asylmottak. Departementet legger til grunn vertskommunene i snitt vil bruke 70 minutter per person på kartleggingen. Anslaget er beregnet ut fra gjennomsnittlig tidsbruk for de seks mottakene som var med i forsøket med utprøving av kompetansekartlegging i mottak. Utgiftene for vertskommuner for asylmottak finansieres gjennom et øremerket tilskudd. Kunnskapsdepartementet (KD) vil sammen med Justis- og beredskapsdepartementet vurdere størrelsen på overføring av midler til vertskommunetilskuddet for arbeidet. Økning i tilskudd til vertskommunene vil finansieres innenfor KD sitt budsjett.

Videre foreslår departementet at asylsøkere som er 16 og 17 år ikke skal inngå i målgruppen for plikt til å delta i opplæring i mottak. Kommunene vil dermed ikke få utgifter til opplæring i mottak for denne gruppen, og de vil heller ikke motta tilskudd til opplæring i mottak for denne gruppen.

13.4 Introduksjonsprogrammet

Departementet foreslår i kapittel 8.5.4 bestemmelser om differensiert programtid. Endret programlengde får innvirkning på antall måneder/år kommunen vil ha utgifter til program og introduksjonsstønad for den enkelte deltager.

13.4.1 Sluttmål og varighet av introduksjonsprogrammet

Noen av høringsinstansene har påpekt at gruppefordelingen vil endres ut fra hvilke flyktninggrupper som kommer. Det er flere forhold som påvirker fordelingen, blant annet deltagernes landbakgrunn, alder og utdanningsnivå. Departementets beregninger tar primært utgangspunkt i utdanningsbakgrunn og alder. Departementet er enig i at det hefter noe usikkerhet ved beregningene og at gruppesammensetningen vil variere over tid.

På bakgrunn av tall fra IMDi og SSB la departementet i høringsnotatet til grunn at omtrent 20 prosent av deltagerne i introduksjonsprogrammet skulle ha program på inntil seks måneder. 30 prosent skulle ha sluttmål om gjennomført videregående opplæring og programtid på inntil tre år, med mulighet til et års forlengelse hvis det er realistisk at sluttmålet kan nås. De resterende skulle ha inntil to års program, med mulighet til et års forlengelse hvis det er realistisk at sluttmålet kan nås. Departementet har foretatt enkelte justeringer i forslaget om differensiert programtid som har betydning for disse anslagene.

Departementet har presisert hva som menes med minimum utdanning på videregående nivå fra tidligere, se punkt 8.5.4.3. Dette innebærer at gruppen som har rett og plikt til kort programtid blir tydeligere avgrenset, og at det kun er personer med utdanning som kan gi generell studiekompetanse i Norge som vil inngå i gruppen. Avgrensningen antas ikke å føre til økte kostander for kommunen. Tall fra SSB over utdanningsnivået per 1.10.2018 viser at blant flyktningene som kom i 2017 og 2018 hadde 20 prosent utdanning på universitets- og høgskolenivå. Departementet legger derfor fortsatt til grunn at omtrent 20 prosent av deltagerne skal ha kort programtid.

Departementet har også sett nærmere på anslaget om at 30 prosent skal ha sluttmål om gjennomført videregående opplæring og programtid på inntil tre år, med mulighet til et års forlengelse. Enkelte høringsinstanser har påpekt at det kan ta noe tid før de unge mellom 18 og 25 år, som primært skal ha gjennomført videregående opplæring som sluttmål, kan starte i videregående opplæring. Ventetiden kan både skyldes manglende rett til videregående opplæring, og søknadsfristen for opptak. Ved manglende rett til videregående opplæring på grunn av at grunnskolen ikke er fullført kan vedkommende starte i grunnskole for voksne, der mange kommuner har jevnlig oppstart gjennom året. Tilsvarende utfordringer er gjeldende for de over 25 år som skal ta videregående opplæring. Disse utfordringene vil i en viss utstrekning gjøre at det for en del av deltagerne ikke vil være realistisk å fullføre videregående opplæring innenfor rammene av introduksjonsprogrammet. Departementet legger derfor til grunn at en noe mindre andel enn det som ble anslått i høringsnotat (30 prosent), anslagsvis 20 prosent, vil ha gjennomført videregående opplæring som sitt sluttmål, dvs. programtid på inntil tre år med mulighet til et års forlengelse. For de øvrige deltagere, omtrent 60 prosent, kan programmet vare i inntil to år, og kan utvides med inntil ett år hvis det er realistisk at deltageren kan nå sitt sluttmål med en forlengelse.

Anslagene over de forskjellige gruppene er usikre, og fordelingen vil endres ut fra hvilke flyktninggrupper som ankommer. Departementet presiserer at det ikke er slik at alle som har fullført videregående opplæring som sitt sluttmål skal ha fire år med introduksjonsstønad. Noen av disse vil ha påbegynt videregående skole fra før, og vil trenge kortere tid til å gjennomføre opplæringen. Videre vil de som går i fagopplæring få utbetalt lærlinglønn de to siste årene av opplæringen. Introduksjonsstønaden skal avkortes mot lærlinglønnen.

Departementet viser videre til endringene i forskrift om arbeidsmarkedstiltak som åpner for at flere kan tilbys yrkesopplæring dersom de har mål om å oppnå enten fagbrev, praksisbrev, eller kompetansebevis gjennom lærekandidatordningen, se punkt 3.4. Endringene i forskriften åpner også opp for muligheten til at kommunen og Arbeids- og velferdsetaten kan samarbeide om lengre løp for deltagere i introduksjonsprogrammet.

Departementet fastholder at de samlede økonomiske og administrative konsekvensene ved forslaget til sluttmål og differensiert programtid for kommunene kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

13.4.2 Innhold i og omfang av introduksjonsprogrammet

Det er et mål at introduksjonsprogrammet skal gi mer formelle kvalifikasjoner for deltagere som har behov for det, og lovforslaget legger til rette for at flere skal få muligheten til å ta videregående opplæring på fulltid som del av sitt introduksjonsprogram. Forslaget innebærer at kommunene ikke lenger skal tilby hoveddelen av innholdet i introduksjonsprogrammet for deltagerne som har videregående opplæring på fulltid, men kun ha ansvar for en mindre del av innholdet i programmet, blant annet de obligatoriske elementene. Forslaget innebærer at kommunene vil få reduserte utgifter til innhold i introduksjonsprogram for denne gruppen. Gruppen vil fortsatt ha rett til introduksjonsstønad.

For at flere voksne innvandrere skal få formell kompetanse, må de få tilrettelagt opplæring. Voksne innvandrere trenger annen tilrettelegging av fag- og yrkesopplæring enn andre voksne. Tilbudet bør være på fulltid og med tilrettelegging av ekstra/forsterket språk- og læringsstøtte, og kostnadene ved dette vil være høyere enn for annen videregående opplæring for voksen etter opplæringslova § 4A-3. Det er derfor opprettet en tilskuddsordning som skal stimulere fylkeskommuner til å etablere, videreutvikle og gjennomføre tilbud om tilrettelagt fag- og yrkesopplæring for voksne innvandrere.

Utgiftene til en videregående opplæringen tilfaller fylkeskommunene. Departementet legger til grunn at fylkeskommunen gjennomfører endringen innenfor gjeldende rammer.

Relevant for forslaget er også at det fra 2020 ble overført 95 millioner kroner i fylkeskommunens ramme til forsterket grunnskoleopplæring (tidligere Jobbsjansen del B).

Det er flere høringsinstanser som mener at kurs i livsmestring og foreldreveiledning vil føre til merkostnader for kommunene, og som må bli kompensert. Det er allerede mange kommuner som tilbyr denne type kurs i dag. Ifølge rapporten Foreldreveiledning til deltakere i introduksjonsprogrammet (2020) utarbeidet av Rambøll på oppdrag av IMDi, tilbyr nesten 60 prosent av kommunene foreldreveiledning i introduksjonsprogrammene. Departementet har også gitt i oppdrag til IMDi om å samarbeide med Barne-, ungdoms og familiedirektoratet om å arrangere ICDP-veiledningskurs for ansatte i kommunene. ICDP er et av flere relevante foreldreveiledningskurs, se punkt 8.6.4.1 for mer om innholdet i foreldreveiledningen. Departementet vil også sørge for at det utarbeides informasjonsmateriell og øvrig nødvendig informasjon til kommunene om elementet som omhandler livsmestring.

Det er godt dokumentert at etablering av heldagstilbud, individuell tilpasning av program og tilstrekkelig tilgang på gode og relevante tiltak er en utfordring for kommunene. Særlig gjelder dette deltagere med liten eller ingen utdanning. De standardiserte elementene skal bidra til å gjøre det enklere for kommunene å tilby differensierte introduksjonsprogram på fulltid av god kvalitet, og de skal være tilpasset deltagere med ulik kompetanse, og ønsker og muligheter i arbeidsmarkedet. Det vil bli utviklet en digital ressurs med lett tilgjengelige kvalitetsstandarder, faglige anbefalinger og verktøy som skal gjøre det enklere for kommunene å få på plass relevante tiltak. Utover at kommunene må ivareta kravene etter § 14 til innholdet i programmet, er det ikke pliktig for kommunene å ta i bruk de standardiserte elementene.

Kommunene får ansvar for gjennomføring av elementene og dekker det innenfor den samlede inntektsrammen. For deltagere som har videregående opplæring på hel- eller deltid i sitt program vil kommunen få et mindre ansvar for innholdet i programmet. Forslaget innebærer at kommunene vil få reduserte utgifter til innhold i introduksjonsprogram for denne gruppen.

13.4.3 Øvrige forslag

Departementet foreslår å regulere karriereveiledning for personer i målgruppen for introduksjonsprogram. Det er tilført 5,2 millioner kroner til dette arbeidet i fylkeskommunenes ramme, jf. Kunnskapsdepartementets og Kommunal- og moderniseringsdepartementets Prop. 1 S (2019–2020). Kunnskapsdepartementet vil fremme forslag for Stortinget om å innlemme helårseffekt av disse midlene fra loven trer i kraft. Det er lagt til grunn at deltagerne får tilbud om en og en halv time individuell veiledning, og en og en halv time gruppeveiledning.

Departementet foreslår at kommunen skal utarbeide en integreringsplan og en integreringskonktrakt mellom deltageren og kommunen. Integreringsplanen vil i stor grad være en videreføring av dagens individuelle plan. Departementet anslår at kommunen vil bruke marginalt mer tid på arbeidet som følge av forslaget, enn de gjør i dag.

Departementet foreslår at det ikke skal være mulig å vokse seg inn og ut av målgruppen for introduksjonsprogram, se punkt 8.1.4.2. I henhold til departementets beregninger vil det etter forslaget samlet sett være noe færre deltagere i introduksjonsprogrammet. Kommunene får integreringstilskudd per bosatte flyktning uavhengig av om personene er i målgruppen for introduksjonsprogram. Kommunene vil derfor, når man kun ser på inntekter fra integreringstilskuddet, tjene noe på en slik endring.

Departementet foreslår at vilkåret om at innvandreren må ha et behov for grunnleggende kvalifisering ikke videreføres. Departementet legger til grunn at endringen vil gi marginalt utslag i hvor mange som omfattes av målgruppen. Personer som ikke vil ha behov for, eller har et svært lite behov for, grunnleggende kvalifisering vil gjerne være personer med medbrakt kompetanse. Uansett er minstetiden i programmet kun tre måneder for alle grupper. For personer som for eksempel er i arbeid, så kan dette vær en del av programmet, i tillegg til de obligatoriske elementene. Departementet legger til grunn at de samlede økonomiske og administrative konsekvensene ved forslagene kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

13.5 Introduksjonsstønad

Departementet foreslår i kapittel 9.4 å redusere introduksjonsstønaden for personer under 25 år som bor med foreldrene sine. Forslaget innebærer at kommunene får lavere utgifter til introduksjonsstønad for denne gruppen. Departementet påpeker imidlertid at deltagere under 25 år som bor hjemme har rett til individuell behandling etter sosialtjenesteloven, og kan søke om å få supplerende økonomisk sosialhjelp for livsoppholdsutgifter de ikke kan dekke på annen måte.

For deltagere som går i fagopplæring som en del av introduksjonsprogrammet skal introduksjonsstønaden de to siste årene av opplæringen avkortes mot lærlinglønnen.

Stønaden skal reduseres krone for krone hvis det er til gunst for deltageren, se punkt 9.4. Dette vil sikre at deltagere som mottar lønn som ligger under stønaden per time, vil få stønaden redusert krone for krone, og ikke time for time. Regelen om at stønaden reduseres tilsvarende den tid arbeidet tar kan gi et dissinsentiv til å jobbe hvis lønnen er lavere enn stønaden. Dette vil for eksempel være aktuelt for deltagere som har fagopplæring som del av sitt program og mottar lærlinglønn. Lærlinglønn kan i noen tilfeller være lavere enn stønaden per time. Endringen skal bidra til at flere skal få formelle kvalifikasjoner i introduksjonsprogrammet, herunder fagbrev.

13.6 Opplæring i norsk og samfunnskunnskap

Departementet foreslår i kapittel 10.3.4 at dagens krav om at det skal gjennomføres et visst antall timer, erstattes med krav om at deltageren skal oppnå et minimumsnivå i norsk. I dag er gjennomsnittlig antall timer i norskopplæring, for alle deltagere, om lag 1 100 timer. Det betyr at kommunene i dag bruker i gjennomsnitt mer enn minimumsgrensen på 600 timer. Departementet er kjent med at det er stor kommunal variasjon i omfanget av gjennomførte timer norskopplæring. Departementet er også kjent med at det er stor variasjon i kvalitet og intensitet i opplæringen.

Et stort flertall av høringsinstansene er positive til å erstatte timer med et norskmål, men flere reiser spørsmål om den foreslåtte ordningen er mer ressurskrevende enn dagens og gir uttrykk for at oppgaven allerede er underfinansiert. Som nevnt i 10.3.4 forutsetter departementet at forslaget om å gå bort fra dagens krav om opplæring i et visst antall timer skal bidra til innovasjon og endringer i hvordan opplæringen tilbys i kommunen. Individuelt tilpasset opplæring, innføring av kompetansekrav for lærere, standardiserte elementer og økt bruk av digitale løsninger i opplæringen vil bidra til å heve kvaliteten i norskopplæringen.

Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at kommunene vil kunne oppnå den enkeltes mål på færre timer enn i dag for noen deltagere. Det er dermed også mulig å finansiere de som trenger flere timer innenfor samme ramme som i dag.

Departementet foreslår videre at fylkeskommunen skal sørge for opplæring i norsk og samfunnskunnskap til personer i målgruppen som går fulltid i videregående opplæring etter opplæringsloven, både for de unge under 25 år og for voksne. I overkant av halvparten av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget støtter det og mener det er positivt at fylkeskommunen i større grad får ansvar for norskopplæring for ungdom. Samtidig er det også noen høringsinstanser som mener at splitting av opplæring på to aktører vil gi begge aktørene utfordringer med å differensiere opplæringen optimalt og at finansieringen ikke vil strekke til for noen av dem. Departementet erkjenner at endringene som er foreslått kan skape enkelte utfordringer i en overgangsperiode. Som omtalt under punkt 10.1.4.1 og 10.2.4 er elevgrunnlaget for opplæring i norsk og samfunnskunnskap uansett ikke konstant, ettersom det varierer hvor mange som kommer til Norge. Kommunene har derfor allerede erfaring med, og må fortsatt være forberedt på å skalere kapasiteten opp eller ned etter behov.

Når ansvaret for en del av målgruppen overføres til fylkeskommunen, mener departementet at det er rimelig at fylkeskommunene får tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunnskap som i dag tilfaller kommunen for disse personene. Tilskuddet skal gå til fylkeskommunens ekstra tilrettelegging til gruppen. Eventuelle behov for å dele tilskudd mellom kommuner og fylkeskommuner, vil reguleres i tilskuddsordningens rundskriv.

Departementet opprettholder i all hovedsak dagens målgruppe for deltagelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, men foreslår en mindre innskrenking ved å heve den nedre aldersgrensen for deltagelse i opplæringen fra 16 til 18 år og at det ikke lenger skal være mulig å vokse seg inn i målgruppen, jf. punkt 10.1.4.1. Forslaget innebærer at kommunene får utbetalt tilskudd for færre personer. Etter departementets beregninger vil dette utgjøre en liten andel. Det ventes at dette heller ikke får store konsekvenser for eventuelle stordriftsfordeler og at det dermed ikke vil påvirke kommunens økonomi i særlig grad.

Departementet foreslår at dagens individuelle plan for deltagere i norsk og samfunnskunnskap skal vurderes jevnlig og ved vesentlig endring i deltagerens livssituasjon. Det foreslås også at for deltagere som i tillegg deltar i introduksjonsprogram, skal det utarbeides en samlet integreringsplan for opplæring i norsk og samfunnskunnskap og deltagelse i introduksjonsprogram. Siden dette vil innebære at kommunen kun skal utarbeide én plan for denne målgruppen, legger departementet til grunn at dette vil føre til noe redusert arbeid for kommunen.

Som omtalt i punkt 10.1.4.3 foreslår departementet en innsnevring i vilkårene for fritak. Dette gjelder fritaksgrunnen ved bestått norskprøve som er foreslått hevet fra minimum A2 til B1 (skriftlig og muntlig), og forslaget om at det kan søkes om fritak fra opplæringen i norsk dersom den enkelte kan dokumentere gjennomført opplæring i norsk eller samisk i henhold til læreplaner for faget i grunnskolen, og hvor det er satt standpunktkarakter 2 eller høyere i faget. Sistnevnte innebærer en heving fra dagens fritaksgrunn som er karakter 1 eller høyere. Samlet sett vil dette innebære at noe færre personer vil få innvilget fritak fra opplæringen.

Departementets forslag til innføring av et norskmål vil trolig føre til at det vil bli avlagt flere prøver i norsk. Departementet legger imidlertid til grunn at de samlede konsekvensene for kommunene blir små.

Departementet legger til grunn at de samlede økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

Det vises også til at departementet foreslår at antall prøvesteder reduseres. Departementet vil vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene når det foreligger en beslutning om antall prøvesteder.

13.7 Forskjellige bestemmelser

Departementet foreslår i kapittel 11.2.4 at det innføres et krav om at lærere som underviser i norsk etter introduksjonsloven skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Departementet mener dette vil bidra til at flere deltagere oppnår et høyere nivå i norsk, og at flere deltagere avslutter opplæringen tidligere. Siden kommunene mottar tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap uavhengig av hvor lenge en person deltar i opplæringen, vil dette isolert sett kunne være en innsparing for kommunene. Det ventes at flere personer får jobb som følge av bedre resultater i norsk. Dette vil være lønnsomt for kommunene, både i form av at personene er (mer) økonomisk selvhjulpne og fordi de bidrar med skatteinntekter.

Over 90 prosent av lærerne som underviser i voksenopplæringen har relevant pedagogisk kompetanse. Forslaget om å innføre krav om denne kompetansen vil dermed ikke være vanskelig å oppfylle, og de økonomiske konsekvensene av denne delen av forslaget vil være små. Anslagsvis underviser om lag 3 500 lærere i norsk etter introduksjonsloven i dag. Omtrent 43 prosent av disse vil ha behov for 30 studiepoeng i norsk som andrespråk når kravet om relevant faglig kompetanse innføres i ny integreringslov. 10 prosent vil ha behov for færre en 30 studiepoeng for å oppfylle kravet. Stortinget har bevilget midler til at om lag 200 lærere kan tildeles stipend til videreutdanning i 30 studiepoeng i norsk som andrespråk i 2020. Med denne ordningen vil mellom 1 000 til 2 000 lærere kunne oppnå 30 studiepoeng innen 5 til 10 år. Det legges opp til dispensasjonsordning for tilsatte lærere, og en overgangsperiode til ansettelse av nye lærere som ikke oppfyller kompetansekravene.

Departementet foreslår at forsøkshjemlene i loven utvides til å omfatte økonomiske forsøk. Forslaget vil i seg selv ikke føre til merkostnader for den enkelte kommune. Eventuelle kostnader for den enkelte kommune vil avhenge av innretningen på det enkelte forsøket. Kostnadene dekkes innenfor kommunens gjeldende rammer, eksempelvis fra integreringstilskuddet og tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Avhengig av innretningen på forsøket kan kommunen også søke om prosjektmidler fra tilskuddsordningen for utvikling av kommunale integreringstiltak. Forslaget vil også ha mindre administrative konsekvenser for kommuner som gjennomfører forsøkene. Forslaget vil ha administrative konsekvenser for departementet og underliggende etater i forbindelse med ressursbruk til behandling og godkjenning av søknader om unntak fra integreringsloven. Økonomiske konsekvenser som følge av dette vil dekkes innenfor Kunnskapsdepartementets og underliggende etaters gjeldende budsjettrammer.

Til dokumentets forside