Prop. 91 LS (2017–2018)

Endringer i vegtrafikkloven (krav til CO2-utslipp) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 109/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 443/2009 og EØS-komiteens beslutning nr. 111/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 510/2011, med tilknyttede rettsakter

Til innholdsfortegnelse

4 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011 av 11. mai 2011om fastsettelse av utslippsstandarder for nye lette nyttekjøretøyer som del av Unionens integrerte metode for å redusere CO2-utslipp fra lette kjøretøyer

(uoffisiell oversettelse)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 192 nr. 1,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

etter samråd med Regionkomiteen,

etter den ordinære regelverksprosessen2 og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1) De forente nasjoners rammekonvensjon om klimaendring, som ble godkjent på vegne av Det europeiske fellesskap ved rådsvedtak 94/69/EF3, har som mål å stabilisere konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil hindre farlig menneskeskapt forstyrrelse av klimasystemet. For å nå dette målet bør den globale gjennomsnittstemperaturen ved jordoverflaten ikke stige med mer enn 2 °C over de førindustrielle nivåene. Den seneste vurderingsrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) viser at de globale utslippene av klimagasser må kulminere innen 2020 dersom dette målet skal nås. På sitt møte 8.–9. mars 2007 forpliktet Det europeiske råd seg til å redusere Fellesskapets samlede klimagassutslipp med minst 20 % sammenlignet med 1990-nivåene innen 2020, og med 30 % forutsatt at andre industriland forplikter seg til sammenlignbare utslippsreduksjoner, og at økonomisk mer utviklede utviklingsland i rimelig grad bidrar etter evne.

  • 2) I 2009 fullførte Kommisjonen en gjennomgang av Unionens strategi for bærekraftig utvikling med særlig fokus på de mest akutte problemene i forbindelse med bærekraftig utvikling, som for eksempel transport, klimaendringer, folkehelse og energiøkonomisering.

  • 3) Det bør gjennomføres politikk og tiltak på medlemsstatsplan og på unionsplan i alle sektorer av Unionens økonomi, ikke bare i industri- og energisektorene, for å oppnå de nødvendige vesentlige utslippsreduksjoner. Ved europaparlaments- og rådsvedtak nr. 406/2009/EF av 23. april 2009 om medlemsstatenes innsats for å redusere sine klimagassutslipp med henblikk på å oppfylle Fellesskapets forpliktelser til å redusere klimagassutslippene fram til 2020(4) er det fastsatt et gjennomsnittlig utslippsmål på 10 % sammenlignet med 2005-nivåene i sektorer som ikke er omfattet av EUs ordning for handel med utslippskvoter, opprettet ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/87/EF av 13. oktober 2003 om opprettelse av en ordning for handel med utslippskvoter for klimagasser i Fellesskapet5, inkludert veitransport. Veitransportsektoren er den nest største kilden til utslipp av klimagasser i EU, og utslippene fra denne sektoren, inkludert utslipp fra lette nyttekjøretøyer, fortsetter å øke. Dersom utslipp fra veitransport fortsetter å øke, vil det i vesentlig grad undergrave andre sektorers innsats for å motvirke klimaendringene.

  • 4) Unionens mål for nye veigående kjøretøyer gir produsentene større planleggingssikkerhet og fleksibilitet når det gjelder å oppfylle kravet om å redusere CO2-utslippene enn det som ville vært tilfelle med separate nasjonale mål for utslipp. Ved fastsettelse av utslippsstandarder er det viktig å ta hensyn til konsekvensene for markedet og produsentenes konkurranseevne, de direkte og indirekte kostnader som påføres foretakene, og de fordeler som følger av at innovasjon stimuleres og energiforbruk og drivstoffkostnader reduseres.

  • 5) For å styrke konkurranseevnen til den europeiske bilindustrien bør det satses på stimuleringstiltak som miljøinnovasjon og superkreditter.

  • 6) I sine meldinger av 7. februar 2007 med titlene «Results of the review of the Community Strategy to reduce CO2 emissions from passenger cars and light-commercial vehicles» og «A Competitive Automotive Regulatory Framework for the 21st Century (CARS 21)» understreket Kommisjonen at Fellesskapets mål om gjennomsnittlige utslipp for den nye personbilparken på 120 g CO2/km ikke kunne nås innen 2012 med mindre det ble truffet ytterligere tiltak.

  • 7) I meldingene ble det foreslått en integrert metode for å nå fellesskapsmålet om gjennomsnittlige utslipp på 120 g CO2/km fra nye personbiler og lette nyttekjøretøyer som ble registrert i Fellesskapet innen 2012, ved å fokusere på obligatoriske reduksjoner i CO2-utslipp for å nå et mål på 130 g CO2/km for den gjennomsnittlige nybilparken gjennom forbedringer i bilmotorteknologi og en ytterligere reduksjon på 10 g CO2/km eller tilsvarende gjennom andre teknologiske forbedringer, inkludert forbedringer i drivstoffeffektivitet for lette nyttekjøretøyer, dersom det viser seg å være teknisk nødvendig.

  • 8) Bestemmelsene som gjennomfører målet om utslipp fra lette nyttekjøretøyer, bør være i samsvar med den rettslige rammen for gjennomføring av målene om utslipp fra den nye personbilflåten fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 443/2009 av 23. april 2009 om fastsettelse av utslippsstandarder for nye personbiler som del av Fellesskapets integrerte metode for å redusere CO2-utslipp fra lette kjøretøyer6.

  • 9) Den rettslige rammen for oppnåelsen av det gjennomsnittlige utslippsmålet for nybilparken av lette nyttekjøretøyer bør sikre konkurransemessig nøytrale, sosialt rettferdige og bærekraftige reduksjonsmål som tar hensyn til mangfoldet av europeiske bilprodusenter, og som forhindrer enhver form for urettmessig konkurransevridning mellom dem. Den rettslige rammen bør være forenlig med det overordnede målet om å nå Unionens utslippsmål, og bør utfylles med flere bruksrelaterte instrumenter som differensierte bil- og energiavgifter eller tiltak for å begrense hastigheten til lette nyttekjøretøyer.

  • 10) For å opprettholde mangfoldet i markedet for lette nyttekjøretøyer og dets evne til å imøtekomme ulike forbrukeres behov bør CO2-målene for lette nyttekjøretøyer fastsettes som en lineær funksjon av kjøretøyets nytteverdi. Masse er en egnet parameter til å beskrive denne nytteverdien, ettersom det skaper en korrelasjon med nåværende utslipp og derfor gir mer realistiske og konkurransemessig nøytrale mål. Videre er data om masse lett tilgjengelig. Data om alternative nytteparametrer som avtrykk (gjennomsnittlig sporvidde x akselavstand) og nyttelast, bør samles inn for å legge til rette for langsiktig evaluering av den nyttebaserte metoden.

  • 11) Denne forordning fremmer aktivt miljøinnovasjon og tar hensyn til framtidig teknologisk utvikling som kan øke den europeiske bilindustriens konkurranseevne på lang sikt og skape flere kvalitetsarbeidsplasser. For å kunne gjøre en systematisk vurdering av reduserte utslipp som følge av miljøinnovasjon bør Kommisjonen vurdere muligheten for å inkludere miljøinnovasjonstiltak i gjennomgangen av prøvingsmetoder i henhold til artikkel 14 nr. 3 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 715/2007 av 20. juni 2007 om typegodkjenning av motorvogner med hensyn til utslipp fra lette person- og nyttekjøretøyer (Euro 5 og Euro 6) og om tilgang til opplysninger om reparasjon og vedlikehold av kjøretøyer7, samtidig som det tas hensyn til de tekniske og økonomiske virkningene av å inkludere dem.

  • 12) Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/94/EF av 13. desember 1999 om tilgjengeligheten av forbrukeropplysninger om drivstofføkonomi og CO2-utslipp i forbindelse med markedsføring av nye personbiler8 krever allerede at salgsfremmende materiell for biler oppgir offisielle tall for CO2-utslipp og drivstofforbruk til sluttbrukerne. Kommisjonen har i sin rekommandasjon 2003/217/EF av 26. mars 2003 om anvendelse av bestemmelsene i direktiv 1999/94/EF på salgsfremmende materiell på andre medier9 tolket dette som at det omfatter reklame. Virkeområdet til direktiv 1999/94/EF bør derfor utvides til lette nyttekjøretøyer, slik at reklame som inneholder energi- eller prisrelatert informasjon for lette nyttekjøretøyer, senest innen 2014 bør inneholde offisielle tall for CO2-utslipp og drivstofforbruk til sluttbrukerne.

  • 13) Ettersom kostnadene ved forskning og utvikling og produksjonskostnadene per enhet er svært høye for de første generasjonene av teknologi for kjøretøyer med svært lave karbondioksidutslipp som bringes i omsetning etter at denne forordning har trådt i kraft, tar denne forordning foreløpig sikte på å påskynde og fremme innføringen på unionsmarkedet av kjøretøyer med ultralave karbondioksidutslipp på det første stadiet av markedsføringen av dem.

  • 14) Bruk av visse alternative drivstoffer kan gi betydelige CO2-reduksjoner dersom man ser på kjøretøyets forbruk av energi fra både produksjon og bruk. Denne forordning inneholder derfor særskilte bestemmelser som har til hensikt å fremme bruk av visse kjøretøyer med alternativt drivstoff på unionsmarkedet.

  • 15) Innen 1. januar 2012 og med sikte på bedre datainnsamling om og måling av drivstofforbruk bør Kommisjonen vurdere å endre det relevante regelverket for å innføre en forpliktelse for produsenter som søker om typegodkjenning for kjøretøyer i gruppe N1 som definert i vedlegg II til europaparlaments- og rådsdirektiv 2007/46/EF av 5. september 2007 om fastsettelse av en ramme for godkjenning av motorvogner og deres tilhengere, og av systemer, deler og tekniske enheter til slike motorvogner10, til å utstyre alle kjøretøyer med måler for drivstofforbruk.

  • 16) For å sikre samsvar med forordning (EF) nr. 443/2009 og unngå misbruk av reglene bør målet gjelde for alle nye lette nyttekjøretøyer som registreres i Unionen for første gang, og som, bortsett fra i en begrenset periode, ikke tidligere har vært registrert utenfor Unionen.

  • 17) Ved direktiv 2007/46/EF opprettes en harmonisert ramme som omfatter administrative bestemmelser og alminnelige tekniske krav for godkjenning av alle nye kjøretøyer som omfattes av direktivet. Den enhet som har ansvar for at denne forordning etterleves, bør være den samme som har ansvar for alle deler av typegodkjenningsprosessen i samsvar med nevnte direktiv, og for å sikre produksjonssamsvar.

  • 18) Produsentene bør ha fleksibilitet til å bestemme hvordan de skal oppfylle sine mål i henhold til denne forordning, og bør kunne benytte gjennomsnittlige utslipp for sin nybilpark i stedet for å oppfylle CO2-målene for hvert enkelt kjøretøy. Produsentene bør derfor pålegges å sikre at gjennomsnittlige spesifikke utslipp for alle nye lette nyttekjøretøyer som registreres i Unionen, og som de er ansvarlige for, ikke overskrider gjennomsnittet av utslippsmålene for slike kjøretøyer. For å lette innføringen bør dette kravet fases inn mellom 2014 og 2017. Dette er i samsvar med overgangsperiodene og innfasingsperioden fastsatt i forordning (EF) nr. 443/2009.

  • 19) For å sikre at målene gjenspeiler situasjonen til produsenter av kjøretøyer i små serier og nisjeprodusenter og er i samsvar med produsentenes reduksjonspotensial, bør det for slike produsenter fastsettes alternative utslippsmål som tar hensyn til det tekniske potensialet for at de spesifikke CO2-utslippene til en produsents kjøretøyer kan reduseres for slike produsenter, og som er i samsvar med de aktuelle markedssegmentenes kjennetegn. Dette unntak bør omfattes av gjennomgåelsen av målene for spesifikke utslipp i vedlegg I, som skal være avsluttet senest i begynnelsen av 2013.

  • 20) I Unionens strategi for å redusere CO2-utslipp fra personbiler og lette nyttekjøretøyer er det fastsatt en integrert metode for å nå Unionens mål om 120 g CO2-utslipp/km innen 2012, og strategien legger også fram en langsiktig visjon for ytterligere utslippsreduksjoner. I forordning (EF) nr. 443/2009 er denne langsiktige visjonen underbygget med et mål for gjennomsnittlige utslipp for nybilparken på 95 g CO2-utslipp/km. For å sikre samsvar med denne strategien og gi bransjen forutsigbarhet, bør det fastsettes et langsiktige mål for spesifikke CO2-utslipp for lette nyttekjøretøyer i 2020.

  • 21) For å gi produsentene fleksibilitet i måten de oppfyller sine utslippsmål på i henhold til denne forordning kan produsentene bli enige om å gå sammen i en sammenslutning på en åpen, gjennomsiktig og ikke-diskriminerende måte. Når en sammenslutning opprettes, bør målene til de enkelte produsentene erstattes av et felles mål for sammenslutningen som skal oppnås i fellesskap av dens medlemmer.

  • 22) De spesifikke CO2-utslippene til etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer bør tildeles produsenten av basiskjøretøyet.

  • 23) For å sikre at verdiene for CO2-utslipp og drivstoffeffektivitet for etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer er representative bør Kommisjonen foreslå en særlig framgangsmåte og vurdere om det bør foretas en gjennomgang av typegodkjenningsregelverket.

  • 24) En robust samsvarsordning er nødvendig for å sikre at målene i denne forordning blir oppfylt.

  • 25) De spesifikke CO2-utslippene fra nye lette nyttekjøretøyer måles på harmonisert grunnlag i Unionen i samsvar med metoden fastsatt i forordning (EF) nr. 715/2007. For å redusere den administrative byrden ved denne ordningen bør samsvar måles på grunnlag av data om registreringer av nye kjøretøyer i Unionen som medlemsstatene samler inn og rapporterer til Kommisjonen. For å sikre at dataene som brukes til å vurdere samsvar, er konsistente, bør reglene for innsamling og rapportering av dataene i størst mulig grad harmoniseres.

  • 26) Direktiv 2007/46/EF fastsetter at produsentene skal utstede et samsvarssertifikat for alle nye lette nyttekjøretøyer, og at medlemsstatene skal tillate registrering og ibruktaking av et nytt lett nyttekjøretøy bare dersom det har et gyldig samsvarssertifikat. Data som samles inn av medlemsstatene, bør være i samsvar med samsvarssertifikatet som produsenten har utstedt for det lette nyttekjøretøyet, og bør bare baseres på dette dokumentet. Det bør finnes en standarddatabase på unionsplan med data om samsvarssertifikater. Den bør brukes som eneste referanse for at medlemsstatene lettere skal kunne vedlikeholde sine registreringsdata om nyregistrerte kjøretøyer.

  • 27) Hvor godt produsentene oppfyller målene i denne forordning, bør vurderes på unionsplan. Produsenter hvis gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp overskrider grensene fastsatt i denne forordning, bør pålegges et overtredelsesgebyr for hvert kalenderår fra 1. januar 2014. Gebyret bør justeres etter i hvilken utstrekning produsentene ikke oppfyller målet. For å sikre samsvar bør gebyrordningen tilsvare den som er fastsatt i forordning (EF) nr. 443/2009. Overtredelsesgebyret bør betraktes som en inntekt som inngår i Den europeiske unions alminnelige budsjett.

  • 28) Eventuelle nasjonale tiltak som medlemsstatene kan opprettholde eller innføre i samsvar med artikkel 193 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, bør, i betraktning av denne forordnings formål og framgangsmåter, ikke medføre ytterligere eller høyere avgifter for produsenter som ikke oppfyller sine mål i henhold til denne forordning.

  • 29) Denne forordning bør ikke være til hinder for at Unionens konkurranseregler anvendes fullt ut.

  • 30) Kommisjonen bør vurdere nye metoder for å nå det langsiktige målet, særlig når det gjelder kurvens helling, nytteparameteren og ordningen med overtredelsesgebyrer.

  • 31) Hastighet har stor betydning for drivstofforbruk og CO2-utslipp. Uten hastighetsbegrensning for lette nyttekjøretøyer vil en eventuell konkurransefaktor når det gjelder topphastighet, muligens føre til overdimensjonerte framdriftssystemer og dermed ineffektivitet under langsommere driftsforhold. Det bør derfor undersøkes om virkeområdet til rådsdirektiv 92/6/EØF av 10. februar 1992 om installering og bruk av hastighetsbegrensere på visse grupper motorvogner i Fellesskapet11 kan utvides med sikte på å inkludere lette nyttekjøretøyer som omfattes av denne forordning.

  • 32) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning, særlig for vedtak av nærmere bestemmelser om overvåking og rapportering av gjennomsnittlige utslipp, dvs. innsamling, registrering, presentasjon, oversending, beregning og formidling av data om gjennomsnittlige utslipp og anvendelse av kravene fastsatt i vedlegg II samt for vedtak av nærmere ordninger for innsamling av overtredelsesgebyrer og nærmere regler om prosedyren for godkjenning av innovative teknologier, bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av sin gjennomføringsmyndighet12.

  • 33) Kommisjonen bør gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 290 i TEUV for å endre kravene til overvåking og rapportering fastsatt i vedlegg II i lys av erfaringene fra anvendelsen av denne forordning, justere verdien M0 nevnt i vedlegg I til den gjennomsnittlige massen for nye lette nyttekjøretøyer i de tre foregående kalenderårene, fastsette regler for tolkning av kriteriene for unntak, innholdet i søknader om unntak og innholdet i og vurderingen av programmer for reduksjon av spesifikke CO2-utslipp samt tilpasse formelen i vedlegg I slik at den gjenspeiler alle endringer i den påbudte prøvingsmetoden for måling av spesifikke CO2-utslipp. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå.

  • 34) Ettersom målet for denne forordning, som er å fastsette felles krav for CO2-utslipp for nye lette nyttekjøretøyer, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av forordningens omfang og virkninger bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1

Formål

  • 1. Denne forordning fastsetter krav til CO2-utslipp for nye lette nyttekjøretøyer. I denne forordning fastsettes de gjennomsnittlige CO2-utslippene for nye lette nyttekjøretøyer til 175 g CO2/km, noe som skal oppnås gjennom forbedringer i kjøretøyteknologi og måles i samsvar med forordning (EF) nr. 715/2007 og dens gjennomføringstiltak, og gjennom innovative teknologier.

  • 2. Fra 2020 fastsetter denne forordning et mål på 147 g CO2/km for gjennomsnittlige utslipp fra nye lette nyttekjøretøyer som registreres i Unionen, under forutsetning av at det bekreftes at dette kan gjennomføres, i samsvar med artikkel 13 nr. 1.

Artikkel 2

Virkeområde

  • 1. Denne forordning får anvendelse på motorvogner i gruppe N1 som definert i vedlegg II til direktiv 2007/46/EF, med en referansemasse som ikke overskrider 2 610 kg og kjøretøyer i gruppe N1 med utvidet typegodkjenning i samsvar med artikkel 2 nr. 2 i forordning (EF) nr. 715/2007 («lette nyttekjøretøyer») som registreres i Unionen for første gang, og som ikke har vært registrert utenfor Unionen tidligere («nye lette nyttekjøretøyer»).

  • 2. Det skal ikke tas hensyn til tidligere registrering utenfor Unionen som er gjort mindre enn tre måneder før registreringen i Unionen.

  • 3. Denne forordning får ikke anvendelse på spesialkjøretøyer som definert i del A nr. 5 i vedlegg II til direktiv 2007/46/EF.

Artikkel 3

Definisjoner

  • 1. I denne forordning menes med:

    • a) «gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp» når det gjelder en produsent, gjennomsnittet av de spesifikke CO2-utslippene for alle nye lette nyttekjøretøyer fra denne produsenten,

    • b) «samsvarssertifikat» sertifikatet nevnt i artikkel 18 i direktiv 2007/46/EF,

    • c) «etappevis ferdigoppbygd kjøretøy» et kjøretøy der typegodkjenningen gis etter en typegodkjenningsprosess i flere trinn i samsvar med direktiv 2007/46/EF,

    • d) «ferdigoppbygd kjøretøy» et kjøretøy som ikke behøver å oppbygges ytterligere for å oppfylle relevante tekniske krav i direktiv 2007/46/EF,

    • e) «basiskjøretøy» et kjøretøy som brukes i første etappe av en etappevis typegodkjenningsprosess,

    • f) «produsent» den personen eller det organet som er ansvarlig overfor typegodkjenningsmyndigheten for alle deler av EF-typegodkjenningsprosessen i samsvar med direktiv 2007/46/EF, og for å sikre produksjonssamsvar,

    • g) «masse» et kjøretøys masse med karosseri i driftsferdig stand som angitt på samsvarssertifikatet og definert i punkt 2.6 i vedlegg I til direktiv 2007/46/EF,

    • h) «spesifikke CO2-utslipp» utslippene fra et lett nyttekjøretøy målt i samsvar med forordning (EF) nr. 715/2007 og angitt som masseutslipp av CO2 (blandet kjøring) i samsvarssertifikatet,

    • i) «mål for spesifikke utslipp» når det gjelder en produsent, gjennomsnittet av de veiledende spesifikke CO2-utslipp som er fastsatt i samsvar med vedlegg I for alle nye lette nyttekjøretøyer fra nevnte produsent, eller dersom produsenten er innrømmet et unntak i samsvar med artikkel 11, målet for spesifikke utslipp som er fastsatt i henhold til nevnte unntak,

    • j) «avtrykk» gjennomsnittlig sporvidde multiplisert med akselavstanden som angitt på samsvarssertifikatet og definert i punkt 2.1 og punkt 2.3 i vedlegg I til direktiv 2007/46/EF,

    • k) «nyttelast» differansen mellom største teknisk tillatte totalmasse i henhold til vedlegg II til direktiv 2007/46/EF og kjøretøyets masse.

  • 2. I denne forordning menes med «en gruppe av tilknyttede produsenter» en produsent og dennes tilknyttede foretak. Når det gjelder en produsent, menes med «tilknyttede foretak»

    • a) foretak der produsenten direkte eller indirekte

      • i) kan utøve mer enn halvparten av stemmerettene, eller

      • ii) har myndighet til å utpeke over halvparten av medlemmene av tilsynsorganet, styret eller organer som representerer foretaket juridisk, eller

      • iii) har rett til å lede foretakets virksomhet,

    • b) foretak som overfor produsenten direkte eller indirekte har de rettigheter eller den myndighet som er nevnt i bokstav a),

    • c) foretak der et foretak som er nevnt i bokstav b), direkte eller indirekte har de rettigheter eller den myndighet som er nevnt i bokstav a),

    • d) foretak der produsenten sammen med ett eller flere av foretakene som er nevnt i bokstav a), b) eller c), eller foretak der to eller flere av de sistnevnte foretakene i fellesskap har de rettigheter eller den myndighet som er nevnt i bokstav a),

    • e) foretak der de rettigheter eller den myndighet som er nevnt i bokstav a), innehas i fellesskap av produsenten eller ett eller flere av dets tilknyttede foretak som nevnt i bokstav a)-d), og én eller flere tredjemenn.

Artikkel 4

Mål for spesifikke utslipp

For kalenderåret som starter 1. januar 2014, og hvert etterfølgende kalenderår skal hver produsent av lette nyttekjøretøyer sikre at dens gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp ikke overskrider dens mål for spesifikke utslipp som fastsatt i vedlegg I, eller dersom en produsent er innrømmet et unntak i henhold til artikkel 11, i samsvar med nevnte unntak.

Dersom det ikke foreligger spesifikke utslipp for et etappevis ferdigoppbygd kjøretøy, skal produsenten av basiskjøretøyet bruke det spesifikke utslippet for basiskjøretøyet ved fastsettelse av gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp.

For å fastsette hver enkelt produsents gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp skal det tas hensyn til følgende prosentdeler av hver enkelt produsents nye lette nyttekjøretøyer registrert i det aktuelle året:

  • 70 % i 2014,

  • 75 % i 2015,

  • 80 % i 2016,

  • 100 % fra og med 2017.

Artikkel 5

Superkreditter

Ved beregning av gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp skal hvert enkelt nye lette nyttekjøretøy med spesifikke CO2-utslipp under 50 g CO2/km regnes som:

  • 3,5 lette nyttekjøretøyer i 2014,

  • 3,5 lette nyttekjøretøyer i 2015,

  • 2,5 lette nyttekjøretøyer i 2016,

  • 1,5 lette nyttekjøretøyer i 2017,

  • 1 lett nyttekjøretøy i 2018.

Så lenge superkredittsystemet varer, skal det høyeste antall nye lette nyttekjøretøyer med spesifikke CO2-utslipp på mindre enn 50 g CO2/km som skal omfattes ved bruk av multiplikatorene i første ledd, ikke overstige 25 000 lette nyttekjøretøyer per produsent.

Artikkel 6

Mål for spesifikke utslipp for lette nyttekjøretøyer som bruker alternativt drivstoff

Ved vurdering av hvorvidt en produsent oppfyller målene for spesifikke utslipp nevnt i artikkel 4, skal de spesifikke CO2-utslippene for hvert lette nyttekjøretøy som er konstruert for å kunne kjøre på en blanding av bensin og 85 % bioetanol («E85»), og som oppfyller det relevante unionsregelverket eller europeiske tekniske standarder, reduseres med 5 % innen 31. desember 2015 ettersom det teknologiske potensial og potensialet for utslippsreduksjon øker ved bruk av biodrivstoffer. Denne reduksjonen skal bare få anvendelse dersom minst 30 % av bensinstasjonene i medlemsstaten der det lette nyttekjøretøyet er registrert, tilbyr en form for denne typen alternativt drivstoff som er i samsvar med kriteriene for bærekraftig utvikling for biodrivstoffer fastsatt i det relevante unionsregelverket.

Artikkel 7

Opprettelse av sammenslutninger

  • 1. Produsenter av lette nyttekjøretøyer som ikke er innrømmet unntak i henhold til artikkel 11, kan opprette en sammenslutning for å oppfylle sine forpliktelser i henhold til artikkel 4.

  • 2. En avtale om å opprette en sammenslutning kan gjelde for ett eller flere kalenderår, forutsatt at den enkelte avtales sammenlagte varighet er høyst fem kalenderår, og at avtalen inngås senest 31. desember i det første kalenderåret der utslippene skal slås sammen. Produsenter som oppretter en sammenslutning, skal legge fram følgende opplysninger for Kommisjonen:

    • a) en liste over de produsenter som skal inngå i sammenslutningen,

    • b) navnet på den produsent som er utpekt som leder for sammenslutningen, som vil være kontaktpunkt for sammenslutningen, og som vil ha ansvar for å innbetale ethvert overtredelsesgebyr som sammenslutningen måtte bli ilagt i samsvar med artikkel 9, og

    • c) dokumentasjon på at lederen for sammenslutningen kan oppfylle forpliktelsene i henhold til bokstav b).

  • 3. Dersom den foreslåtte lederen for sammenslutningen ikke oppfyller kravet om å innbetale ethvert overtredelsesgebyr som sammenslutningen ilegges i samsvar med artikkel 9, skal Kommisjonen underrette produsentene.

  • 4. Produsentene i en sammenslutning skal i fellesskap informere Kommisjonen om enhver endring av leder for sammenslutningen eller dens finansielle status, i den grad dette kan påvirke sammenslutningens evne til å oppfylle kravet om å betale ethvert overtredelsesgebyr som sammenslutningen ilegges i samsvar med artikkel 9, og eventuelle endringer med hensyn til medlemskap i eller oppløsning av sammenslutningen.

  • 5. Produsenter kan gå sammen i sammenslutninger forutsatt at deres avtaler er i samsvar med artikkel 101 og 102 i TEUV, og at de gjør det mulig for produsenter som anmoder om medlemskap i sammenslutningen, å delta på en åpen, gjennomsiktig og ikke-diskriminerende måte på forretningsmessig rimelige vilkår. Uten å begrense den allmenne anvendelsen av Unionens konkurranseregler på slike sammenslutninger skal samtlige medlemmer av en sammenslutning sikre at det verken deles data eller utveksles opplysninger innenfor rammen av deres sammenslutningsordning, unntatt når det gjelder følgende opplysninger:

    • a) gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp,

    • b) mål for spesifikke utslipp,

    • c) det samlede antall kjøretøyer som er registrert.

  • 6. Nr. 5 gjelder ikke dersom samtlige produsenter i sammenslutningen tilhører samme gruppe av tilknyttede produsenter.

  • 7. Med mindre det gis en melding i henhold til nr. 3, skal produsentene i en sammenslutning når det gjelder opplysninger som legges fram for Kommisjonen, vurderes som én produsent når det gjelder oppfyllelsen av forpliktelsene i henhold til artikkel 4. Overvåkings- og rapporteringsopplysninger om individuelle produsenter og om eventuelle sammenslutninger skal registreres, rapporteres og gjøres tilgjengelige i sentralregisteret nevnt i artikkel 8 nr. 4.

Artikkel 8

Overvåking og rapportering av gjennomsnittlige utslipp

  • 1. For kalenderåret som starter 1. januar 2012, og hvert etterfølgende kalenderår skal hver medlemsstat registrere data om hvert nye lette nyttekjøretøy som registreres på deres territorium i samsvar med del A i vedlegg II. Disse opplysningene skal gjøres tilgjengelige for produsentene og deres utpekte importører eller representanter i hver medlemsstat. Medlemsstatene skal gjøre det de kan for å sikre at rapporteringsorganene arbeider på en gjennomsiktig måte.

  • 2. Innen 28. februar hvert år, første gang i 2013, skal hver medlemsstat fastsette og oversende til Kommisjonen de opplysninger som er oppført i del B i vedlegg II for foregående kalenderår. Dataene skal oversendes i samsvar med formatet angitt i del C i vedlegg II.

  • 3. På anmodning fra Kommisjonen skal en medlemsstat også oversende alle data som samles inn i samsvar med nr. 1.

  • 4. Kommisjonen skal opprette et sentralt register over dataene som medlemsstatene rapporterer i henhold til denne artikkel, og registeret skal være offentlig tilgjengelig. Innen 30. juni 2013 og hvert etterfølgende år skal Kommisjonen gjøre en foreløpig beregning av følgende for hver produsent:

    • a) gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp i foregående kalenderår,

    • b) målet for spesifikke utslipp i foregående kalenderår,

    • c) differansen mellom produsentens gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp i foregående kalenderår og dens mål for spesifikke utslipp for samme år.

    Kommisjonen skal underrette hver produsent om dens foreløpige beregning for produsenten. Meldingen skal inneholde data for hver medlemsstat om antall nye lette nyttekjøretøyer som er registrert, og deres spesifikke CO2-utslipp.

  • 5. Produsentene kan innen tre måneder etter mottak av underretningen om den foreløpige beregningen i henhold til nr. 4, underrette Kommisjonen om eventuelle feil i dataene og angi i hvilken medlemsstat produsenten mener feilen har oppstått.

  • 6. Kommisjonen skal se nærmere på alle meldinger fra produsentene og innen 31. oktober enten bekrefte eller endre de foreløpige beregningene i henhold til nr. 4.

  • 7. Dersom Kommisjonen på grunnlag av beregningene som er gjort i henhold til artikkel 5, mener at en produsents gjennomsnittlige spesifikke utslipp av CO2 i kalenderårene 2012 og 2013 overskrider dens mål for spesifikke utslipp, skal den underrette produsenten om dette.

  • 8. I hver medlemsstat skal den vedkommende myndighet som er ansvarlig for innsamling og formidling av overvåkingsdata i samsvar med denne forordning, være den som er utpekt i samsvar med artikkel 8 nr. 7 i forordning (EF) nr. 443/2009.

  • 9. Kommisjonen skal vedta nærmere regler for overvåking og rapportering av data i henhold til denne artikkel, og for anvendelsen av vedlegg II. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 14 nr. 2.

    For å ta hensyn til erfaringene fra anvendelsen av denne forordning kan Kommisjonen endre vedlegg II ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 15 og i henhold til vilkårene fastsatt i artikkel 16 og 17.

  • 10. Medlemsstatene skal også samle inn og rapportere data i samsvar med denne artikkel om registreringer av kjøretøyer i gruppe M2 og N2 som definert i vedlegg II til direktiv 2007/46/EF med en referansemasse på høyst 2 610 kg, og kjøretøyer med utvidet typegodkjenning i samsvar med artikkel 2 nr. 2 i forordning (EF) nr. 715/2007.

Artikkel 9

Overtredelsesgebyr

  • 1. For perioden fra og med 1. januar til og med 31. desember 2014 og hvert etterfølgende kalenderår skal Kommisjonen ilegge en produsent eller leder av en sammenslutning et overtredelsesgebyr dersom en produsents spesifikke CO2-utslipp overskrider dens mål for spesifikke utslipp.

  • 2. Overtredelsesgebyret i henhold til nr. 1 beregnes ved hjelp av følgende formel:

    • a) fra 2014 til 2018:

      • i) ved utslippsoverskridelser på mer enn 3 g CO2/km:

        ((utslippsoverskridelse – 3 g CO2/km) × 95 euro + 45 euro) × antall nye lette nyttekjøretøyer,

      • ii) ved utslippsoverskridelser på mer enn 2 g CO2/km, men ikke mer enn 3 g CO2/km:

        ((utslippsoverskridelse – 2 g CO2/km) × 25 euro + 20 euro) × antall nye lette nyttekjøretøyer,

      • iii) ved utslippsoverskridelser på mer enn 1 g CO2/km, men ikke mer enn 2 g CO2/km:

        ((utslippsoverskridelse – 1 g CO2/km) × 15 euro + 5 euro) × antall nye lette nyttekjøretøyer,

      • iv) ved utslippsoverskridelser på høyst 1 g CO2/km:

        ((utslippsoverskridelse x 5 euro) × antall nye lette nyttekjøretøyer,

    • b) fra 2019:

      ((utslippsoverskridelse x 95 euro) × antall nye lette nyttekjøretøyer.

    I denne artikkel menes med:

    • «utslippsoverskridelse» antall (et positivt tall) g/km som produsentens gjennomsnittlige spesifikke utslipp av CO2, idet det tas hensyn til reduksjon i CO2-utslipp som følge av innovative teknologier som er godkjent i samsvar med artikkel 12, overstiger dens mål for spesifikke utslipp med i kalenderåret eller deler av kalenderåret som forpliktelsen i henhold til artikkel 4 gjelder for, avrundet til nærmeste tre desimaler, og

    • «antall nye lette nyttekjøretøyer» antall nye lette nyttekjøretøyer som produsenten har produsert, og som er registrert i nevnte periode i henhold til innfasingskriteriene fastsatt i artikkel 4.

  • 3. Kommisjonen skal vedta nærmere ordninger for innkreving av overtredelsesgebyrer i henhold til nr. 1 i denne artikkel. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 14 nr. 2.

  • 4. Overtredelsesgebyrene skal betraktes som en inntekt som inngår i Den europeiske unions alminnelige budsjett.

Artikkel 10

Offentliggjøring av produsentenes resultater

  • 1. Innen 31. oktober 2013 og 31. oktober i hvert etterfølgende år skal Kommisjonen offentliggjøre en liste med følgende opplysninger for hver produsent:

    • a) produsentens mål for spesifikke utslipp i foregående kalenderår,

    • b) produsentens gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp i foregående kalenderår,

    • c) differansen mellom produsentens gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp i foregående kalenderår og produsentens mål for spesifikke utslipp for samme år,

    • d) gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp for alle nye lette nyttekjøretøyer registrert i Unionen i foregående kalenderår,

    • e) gjennomsnittlig masse for alle nye lette nyttekjøretøyer registrert i Unionen i foregående kalenderår.

  • 2. Fra og med 31. oktober 2015 skal listen som offentliggjøres i henhold til nr. 1, også angi hvorvidt produsenten har oppfylt kravene i artikkel 4 for foregående kalenderår.

Artikkel 11

Unntak for visse produsenter

  • 1. En søknad om unntak fra målene for spesifikke utslipp beregnet i samsvar med vedlegg I kan inngis av en produsent av færre enn 22 000 nye lette nyttekjøretøyer som registreres i Unionen per kalenderår, og som

    • a) ikke tilhører en gruppe av tilknyttede produsenter, eller

    • b) tilhører en gruppe av tilknyttede produsenter som samlet er ansvarlig for færre enn 22 000 nye lette nyttekjøretøyer som registreres i Unionen per kalenderår, eller

    • c) tilhører en gruppe av tilknyttede produsenter, men driver eget produksjonsanlegg og egen utviklingsavdeling.

  • 2. Et unntak som det søkes om i henhold til nr. 1, kan innrømmes for en periode på høyst fem år. En søknad skal inngis til Kommisjonen og inneholde

    • a) navn på og kontaktperson hos produsenten,

    • b) dokumentasjon på at produsenten oppfyller kriteriene for å søke om unntak i henhold til nr. 1,

    • c) nærmere opplysninger om lette nyttekjøretøyer som den produserer, inkludert kjøretøyenes masse og spesifikke CO2-utslipp, og

    • d) et mål for spesifikke utslipp som står i forhold til reduksjonspotensialet, inkludert det økonomiske og teknologiske potensial til å redusere de spesifikke CO2-utslippene, og som tar hensyn til kjennetegnene ved markedet for typen lett nyttekjøretøy som produseres.

  • 3. Dersom Kommisjonen anser at produsenten oppfyller kriteriene for unntak i henhold til nr. 1 og er overbevist om at produsentens forslag til mål for spesifikke utslipp står i forhold til dens reduksjonspotensial, inkludert det økonomiske og teknologiske potensial til å redusere de spesifikke CO2-utslippene, samtidig som det tas hensyn til kjennetegnene ved markedet for typen lett nyttekjøretøy som produseres, skal Kommisjonen innrømme produsenten unntak. Unntaket skal gjelde fra 1. januar i året etter at unntaket ble innrømmet.

  • 4. En produsent som er gjenstand for et unntak i samsvar med denne artikkel, skal umiddelbart underrette Kommisjonen om enhver endring som fører til eller kan føre til at den ikke lenger oppfyller kriteriene for unntak.

  • 5. Dersom Kommisjonen på grunnlag av en melding i henhold til nr. 4 eller på annen måte anser at en produsent ikke lenger oppfyller kriteriene for unntak, skal Kommisjonen tilbakekalle unntaket med virkning fra 1. januar i neste kalenderår og underrette produsenten om dette.

  • 6. Dersom produsenten ikke oppnår sine mål for spesifikke utslipp, skal Kommisjonen ilegge produsenten et overtredelsesgebyr som fastsatt i artikkel 9.

  • 7. Kommisjonen skal vedta regler som utfyller nr. 1–6 i denne artikkel, blant annet om tolkningen av kriteriene for unntak, innholdet i søknadene og innholdet i og vurderingen av programmene for reduksjon av spesifikke CO2-utslipp, ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 15 og med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 16 og 17.

  • 8. Søknader om unntak, inkludert opplysninger som støtter søknaden, meldinger i henhold til nr. 4, tilbakekallinger i henhold til nr. 5 og enhver ilegging av overtredelsesgebyr i henhold til nr. 6 samt rettsakter som vedtas i henhold til nr. 7, skal offentliggjøres i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter13.

Artikkel 12

Miljøinnovasjon

  • 1. På anmodning fra en leverandør eller en produsent skal det tas hensyn til CO2-reduksjoner som oppnås ved bruk av innovative teknologier. Det samlede bidraget fra slike teknologier til reduksjon av en produsents mål for spesifikke utslipp, kan være på høyst 7 g CO2/km.

  • 2. Kommisjonen skal vedta nærmere bestemmelser om en framgangsmåte for godkjenning av slike innovative teknologier innen 31. desember 2012. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med undersøkelseskomité nevnt i artikkel 14 nr. 2 i denne forordning. Disse nærmere bestemmelsene skal være i samsvar med bestemmelsene i artikkel 12 nr. 2 i forordning (EF) nr. 443/2009, og skal bygge på følgende kriterier for innovative teknologier:

    • a) CO2-reduksjonene som oppnås ved bruk av innovative teknologier, skal kunne tilskrives leverandøren eller produsenten,

    • b) de innovative teknologiene skal bidra til en bekreftet reduksjon av CO2-utslippene,

    • c) de innovative teknologiene skal ikke omfattes av den standardiserte prøvingssyklusen for CO2-målinger eller obligatoriske bestemmelser som følge av utfyllende ytterligere tiltak som gjennomføres for å oppnå en CO2-reduksjon på 10 g/km som nevnt i artikkel 1 i forordning (EF) nr. 443/2009, eller være obligatorisk i henhold til andre bestemmelser i Unionens regelverk.

  • 3. En leverandør eller produsent som søker om å få et tiltak godkjent som en innovativ teknologi, skal framlegge en rapport, inkludert en verifikasjonsrapport utarbeidet av et uavhengig, godkjent organ, for Kommisjonen. Dersom det foreligger en mulig vekselvirkning mellom tiltaket og en annen innovativ teknologi som allerede er godkjent, skal rapporten nevne denne vekselvirkningen, og verifikasjonsrapporten skal vurdere i hvilken utstrekning vekselvirkningen påvirker den reduksjon som oppnås gjennom det enkelte tiltak.

  • 4. Kommisjonen skal godkjenne den oppnådde reduksjonen på grunnlag av kriteriene fastsatt i nr. 2.

Artikkel 13

Vurdering og rapportering

  • 1. Innen 1. januar 2013 skal Kommisjonen fullføre en gjennomgåelse av målene for spesifikke utslipp i vedlegg I og unntakene i artikkel 11, med sikte på å fastsette

    • nærmere bestemmelser for å oppnå et langsiktig mål på 147 g CO2/km innen 2020 på en kostnadseffektiv måte, under forutsetning av at det bekreftes at dette kan gjennomføres, og

    • aspekter ved gjennomføringen av dette målet, inkludert overtredelsesgebyret.

    På grunnlag av denne gjennomgåelsen og konsekvensanalysen, som omfatter en samlet vurdering av konsekvensene for bilindustrien og de industrier som er avhengige av den, skal Kommisjonen ved behov framlegge et forslag om å endre denne forordning i samsvar med den ordinære regelverksprosessen og på en måte som er så konkurransemessig nøytral som mulig, og som er sosialt rettferdig og bærekraftig.

  • 2. Kommisjonen skal ved behov og senest i 2014 framlegge et forslag for Europaparlamentet og Rådet om at denne forordning, med sikte på å oppnå det langsiktige målet fra 2020, skal omfatte kjøretøyer i gruppe N2 og M2 som definert i vedlegg II til direktiv 2007/46/EF med en referansemasse på høyst 2 610 kg, og kjøretøyer med utvidet typegodkjenning i samsvar med artikkel 2 nr. 2 i forordning (EF) nr. 715/2007.

  • 3. Innen 2014 skal Kommisjonen etter en konsekvensanalyse offentliggjøre en rapport om tilgjengeligheten av data om avtrykk og nyttelast og bruk av dem som nytteparametrer for å fastsette mål for spesifikke utslipp, og ved behov framlegge et forslag for Europaparlamentet og Rådet om endring av vedlegg I i samsvar med den ordinære regelverksprosessen.

  • 4. Innen 31. desember 2011 skal Kommisjonen fastsette en framgangsmåte for å oppnå representative verdier for CO2-utslipp, drivstoffeffektivitet og masse for etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer samtidig som det sikres at produsenten av basiskjøretøyet i god tid har tilgang til opplysninger om masse og spesifikke CO2-utslipp for det etappevis ferdigoppbygde kjøretøyet.

  • 5. Innen 31. oktober 2016 og deretter hvert tredje år skal Kommisjonen ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 15 og med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 16 og 17 endre vedlegg I for å tilpasse verdien M0 til den gjennomsnittlige massen for nye lette nyttekjøretøyer i de tre foregående kalenderårene.

    Nevnte tilpasninger skal tre i kraft første gang 1. januar 2018 og deretter hvert tredje år.

  • 6. Kommisjonen skal inkludere lette nyttekjøretøyer i gjennomgåelsen av framgangsmåten for å måle CO2-utslipp i samsvar med artikkel 13 nr. 3 i forordning (EF) nr. 443/2009.

    Fra og med den dato da den reviderte framgangsmåten for måling av CO2-utslipp får anvendelse, skal innovative teknologier ikke lenger godkjennes i henhold til framgangsmåten fastsatt i artikkel 12.

    Kommisjonen skal inkludere lette nyttekjøretøyer i gjennomgåelsen av direktiv 2007/46/EF i samsvar med artikkel 13 nr. 4 i forordning (EF) nr. 443/2009.

    For å gjenspeile eventuelle endringer i den påbudte prøvingsmetoden for måling av spesifikke CO2-utslipp skal Kommisjonen vedta formlene i vedlegg I ved hjelp av delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 15 og med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 16 og 17.

Artikkel 14

Komitéframgangsmåte

  • 1. Kommisjonen skal bistås av Komiteen for klimaendringer nedsatt ved artikkel 9 i europaparlaments- og rådsvedtak 280/2004/EF av 11. februar 2004 om en overvåkingsordning for Fellesskapets utslipp av klimagasser og for gjennomføring av Kyoto-protokollen14. Nevnte komité er en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

  • 2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

Artikkel 15

Utøvelse av delegert myndighet

  • 1. Myndigheten til å vedta de delegerte rettsaktene nevnt i artikkel 8 nr. 9 annet ledd, artikkel 11 nr. 7, artikkel 13 nr. 5 og artikkel 13 nr. 6 fjerde ledd skal gis Kommisjonen for en periode på fem år fra 3. juni 2011. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest seks måneder før utgangen av femårsperioden. Den delegerte myndigheten skal forlenges automatisk med perioder av samme varighet med mindre Europaparlamentet eller Rådet tilbakekaller den i samsvar med artikkel 16.

  • 2. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

  • 3. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i artikkel 16 og 17.

Artikkel 16

Tilbakekalling av delegert myndighet

  • 1. Den delegerte myndigheten nevnt i artikkel 8 nr. 9 annet ledd, artikkel 11 nr. 7, artikkel 13 nr. 5 og artikkel 13 nr. 6 fjerde ledd kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet.

  • 2. Institusjonen som har innledet en intern framgangsmåte for å beslutte om en delegert myndighet skal tilbakekalles, skal bestrebe seg på å underrette den andre institusjonen og Kommisjonen i rimelig tid før endelig beslutning treffes, med angivelse av hvilken delegert myndighet som kan bli tilbakekalt, samt mulige årsaker til tilbakekallingen.

  • 3. Beslutningen om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som angis i beslutningen, opphører å gjelde. Den får anvendelse umiddelbart eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft. Den skal kunngjøres i Den europeiske unions tidende.

Artikkel 17

Innsigelser mot delegerte rettsakter

  • 1. Europaparlamentet eller Rådet kan gjøre innsigelse mot en delegert rettsakt innen en frist på to måneder fra den dag underretningen ble gitt.

    På Europaparlamentets eller Rådets initiativ forlenges denne fristen med to måneder.

  • 2. Dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse mot den delegerte rettsakten innen fristen nevnt i nr. 1, skal den kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft den dag som angis der.

    Den delegerte rettsakten kan kunngjøres i Den europeiske unions tidende og tre i kraft før utløpet av nevnte frist dersom både Europaparlamentet og Rådet har underrettet Kommisjonen om at de ikke har til hensikt å gjøre innsigelse.

  • 3. Dersom Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelse mot den delegerte rettsakten innen fristen nevnt i nr. 1, trer den ikke i kraft. Institusjonen som gjør innsigelse mot den delegerte rettsakten, skal grunngi dette.

Artikkel 18

Ikrafttredelse

Denne forordning trer i kraft den tredje dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Strasbourg, 11. mai 2011.

For Europaparlamentet

For Rådet

J. BUZEK

GYŐRI E.

President

Formann

Vedlegg I

Mål for spesifikke CO2-utslipp

  • 1. De veiledende spesifikke CO2-utslippene for hvert lette nyttekjøretøy, målt i g/km, skal fastsettes i samsvar med følgende formler:

    • a) fra 2014 til 2017:

      Veiledende spesifikke CO2-utslipp = 175 + a × (M – M0)

      Der

      M

      =

      kjøretøyets masse i kilo (kg)

      M0

      =

      1 706,0

      a

      =

      0,093,

    • b) fra 2018:

      Veiledende spesifikke CO2-utslipp = 175 + a × (M – M0)

      Der

      M

      =

      kjøretøyets masse i kilo (kg)

      M0

      =

      den vedtatte verdien i henhold til artikkel 13 nr. 5

      a

      =

      0,093.

  • 2. Målet for spesifikke utslipp for en produsent i et kalenderår skal beregnes som gjennomsnittet av de veiledende spesifikke CO2-utslippene fra hvert nye lette nyttekjøretøy registrert i det aktuelle kalenderåret, og som produsenten har produsert.

Vedlegg II

Overvåking og rapportering av utslipp

  • A. Innsamling av data om nye lette nyttekjøretøyer og fastsettelse av hvilke opplysninger som skal registreres ved overvåking av CO2-utslipp

    • 1. For året som starter 1. januar 2012, og hvert etterfølgende år skal medlemsstatene registrere følgende opplysninger om hvert nye lette nyttekjøretøy som registreres på deres territorium:

      • a) produsent,

      • b) dets type, variant og versjon,

      • c) dets spesifikke CO2-utslipp (g/km),

      • d) dets masse (kg),

      • e) dets akselavstand (mm),

      • f) dets sporvidde for styreaksel (mm) og annen aksel (mm),

      • g) dets største teknisk tillatte totalmasse (i kg) i henhold til vedlegg III til direktiv 2007/46/EF.

    • 2. Opplysningene nevnt i nr. 1 skal hentes fra samsvarssertifikatet til det aktuelle lette nyttekjøretøyet. Dersom det i samsvarssertifikatet angis både en minste og en største masse for et lett nyttekjøretøy, skal medlemsstatene bare bruke det største tallet med henblikk på anvendelsen av denne forordning. For kjøretøyer som bruker to typer drivstoff (bensin/gass), og der samsvarssertifikatet inneholder tall for spesifikke CO2-utslipp for begge drivstofftyper, skal medlemsstatene bare bruke tallet som måles for gass.

    • 3. For kalenderåret som starter 1. januar 2012, og hvert etterfølgende kalenderår skal hver medlemsstat i samsvar med metodene i del B i dette vedlegget, for hver produsent fastsette

      • a) samlet antall nye lette nyttekjøretøyer som er registrert på medlemsstatens territorium,

      • b) gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp i henhold til del B nr. 2 i dette vedlegg,

      • c) gjennomsnittlig masse i henhold til del B nr. 3 i dette vedlegg,

      • d) for hver versjon av hver variant av hver type nytt lett nyttekjøretøy:

        • i) samlet antall nye lette nyttekjøretøyer registrert på medlemsstatens territorium i henhold til del B nr. 4 i dette vedlegg,

        • ii) spesifikke CO2-utslipp,

        • iii) masse,

        • iv) kjøretøyets avtrykk i henhold til del B nr. 5 i dette vedlegg,

        • v) nyttelast.

  • B. Metode for å fastsette hvilke data som skal registreres ved overvåking av CO2-utslipp fra nye lette nyttekjøretøyer

    Overvåkingsdata som medlemstatene er pålagt å fastsette i samsvar med del A nr. 3 i dette vedlegg, skal fastsettes i samsvar med metoden i denne del.

    • 1. Antall registrerte nye lette nyttekjøretøyer (N)

      Medlemsstatene skal fastsette antall nye lette nyttekjøretøyer som er registrert på deres territorium i det aktuelle overvåkingsåret (N).

    • 2. Gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp fra nye lette nyttekjøretøyer (Save)

      Gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp fra alle nye lette nyttekjøretøyer som er registrert på en medlemsstats territorium i overvåkingsåret (Save), beregnes ved å dividere summen av spesifikke CO2-utslipp fra hvert enkelt nytt kjøretøy (S) med antall nye kjøretøyer (N).

      Save = (1/N) × Σ S

    • 3. Gjennomsnittlig masse for nye lette nyttekjøretøyer

      Gjennomsnittlig masse for alle nye lette nyttekjøretøyer som er registrert på en medlemsstats territorium i overvåkingsåret (Mave), beregnes ved å dividere summen av massen for hvert enkelt nye kjøretøy (M) med antallet nye kjøretøyer (N).

      Mave = (1/N) × Σ M

    • 4. Nye lette nyttekjøretøyers fordeling på ulike versjoner

      For hver versjon av hver variant av hver type nytt lett nyttekjøretøy skal antall nyregistrerte kjøretøyer, kjøretøyenes masse, spesifikke CO2-utslipp, akselavstand, sporvidde og største teknisk tillatte totalmasse registreres.

    • 5. Avtrykk

      Kjøretøyets avtrykk skal beregnes ved å multiplisere kjøretøyets akselavstand med bilens gjennomsnittlige sporvidde.

    • 6. Nyttelast

      Kjøretøyets nyttelast defineres som differansen mellom største teknisk tillatte totalmasse i henhold til vedlegg II til direktiv 2007/46/EF og kjøretøyets masse.

    • 7. Etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer

      De spesifikke CO2-utslippene til etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer skal tildeles produsenten av basiskjøretøyet.

      For å sikre at verdiene for CO2-utslipp, drivstoffeffektivitet og masse for etappevis ferdigoppbygde kjøretøyer er representative uten å påføre produsenten av basiskjøretøyer for store byrder, skal Kommisjonen foreslå en særlig framgangsmåte for overvåking og gjennomgå og foreta nødvendige endringer i det relevante typegodkjenningsregelverket senest innen 31. desember 2011.

      Ved fastsettelse av en slik framgangsmåte skal Kommisjonen ved behov fastsette hvordan massen og CO2-verdier overvåkes, basert på en tabell over CO2-verdier som tilsvarer ulike endelige treghetsvektklasser, eller basert på bare én CO2-verdi utledet fra basiskjøretøyets masse pluss en standardmasse avhengig av klasse N1. I sistnevnte tilfelle brukes denne massen også til del C i dette vedlegg.

      Kommisjonen skal også sikre at produsenten av basiskjøretøyet i god tid har tilgang til opplysninger om masse og spesifikke CO2-utslipp for det etappevis ferdigoppbygde kjøretøyet.

  • C. Format for oversending av data

    For hver produsent og hvert år skal medlemsstatene rapportere dataene i del A nr. 3 i dette vedlegg i følgende formater:

Avsnitt 1 – Aggregerte overvåkingsdata

Medlemsstat1

År:

Datakilde:

Produsent

Samlet antall registrerte nye lette nyttekjøretøyer

Antall nye lette nyttekjøretøyer med utslippsverdi

Antall nye lette nyttekjøretøyer med masseverdi

Antall nye lette nyttekjøretøyer med verdi for akselavstand

Antall nye lette nyttekjøretøyer med verdi for sporvidde for styreaksel

Antall nye lette nyttekjøretøyer med verdi for sporvidde for annen aksel

(Produsent 1)

(Produsent 2)

Samlet for alle produsenter

1 ISO 3166 tobokstavskoder, unntatt for Hellas og Det forente kongerike, hvis kode er henholdsvis «EL» og «UK».

Avsnitt 2 – Detaljerte overvåkingsdata

Produsentens navn

EU-standardbetegnelse

Produsentens navn

Nasjonal standardbetegnelse

Produsentens navn

Betegnelse i nasjonalt register

Type

Variant

Versjon

Merke

Handelsbetegnelse

Det typegodkjente kjøretøyets gruppe

Det registrerte kjøretøyets gruppe

Samlet antall nyregistreringer

Spesifikke CO2-utslipp

(g/km)

Masse

(kg)

Største teknisk tillatte totalmasse

(kg)

Akselavstand

(mm)

Sporvidde styreaksel

(mm)

Sporvidde annen aksel

(mm)

Drivstofftype

Driftsmodus

Kapasitet

(cm3)

Forbruk av elektrisk energi

(Wh/km)

Kode for innovativ teknologi eller gruppe av innovative teknologier

Utslippsreduksjon ved bruk av innovative teknologier

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 1

Variant 1

Versjon 1

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 1

Variant 1

Versjon 2

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 1

Variant 2

Versjon 1

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 1

Variant 2

Versjon 2

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 2

Variant 1

Version 1

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 2

Variant 1

Versjon 2

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 2

Variant 2

Versjon 1

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Type 2

Variant 2

Versjon 2

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 1

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 1

Variant 1

Versjon 1

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 1

Variant 1

Versjon 2

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 1

Variant 2

Versjon 1

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 1

Variant 2

Versjon 2

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 2

Variant 1

Versjon 1

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 2

Variant 1

Versjon 2

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 2

Variant 2

Versjon 1

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Type 2

Variant 2

Versjon 2

Prod. 2

Prod. 2

Prod. 2

Fotnoter

1.

EUT C 44 av 11.2.2011, s. 157.

2.

Europaparlamentets holdning av 15. februar 2011 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og rådsbeslutning av 31. mars 2011.

3.

EFT L 33 av 7.2.1994, s. 11.

4.

EUT L 140 av 5.6.2009, s. 136.

5.

EUT L 275 av 25.10.2003, s. 32.

6.

EUT L 140 av 5.6.2009, s. 1.

7.

EFT L 171 av 29.6.1996, s. 1.

8.

EFT L 12 av 18.1.2000, s. 16.

9.

EUT L 82 av 29.3.2003, s. 33.

10.

EUT L 263 av 9.10.2007, s. 1.

11.

EFT L 57 av 2.3.1992, s. 27.

12.

EUT L 55 av 28.2.2011, s. 13.

13.

EFT L 145 av 31.5.2001, s. 43.

14.

EUT L 49 av 19.2.2004, s. 1.

Til forsiden