Prop. 91 LS (2017–2018)

Endringer i vegtrafikkloven (krav til CO2-utslipp) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 109/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 443/2009 og EØS-komiteens beslutning nr. 111/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 510/2011, med tilknyttede rettsakter

Til innholdsfortegnelse

4 EØS-komiteens beslutning nr. 109/2017 av 16. juni 2017 og EØS-komiteens beslutning nr. 111/2017 av 16. juni 2017

EØS-komiteen har i to beslutninger 16. juni 2017 vedtatt tilpasningstekster til forordning (EF) nr. 443/2009 og forordning (EU) nr. 510/2011. Tilpasningsteksten er materielt lik for begge forordningene (443/2009 og 510/2011) og omtales samlet.

I henhold til EØS-komiteens beslutning nr. 109/2017 av 16. juni 2017 og EØS-komiteens beslutning nr. 111/2017 av 16. juni 2017 skal EØS-avtalens vedlegg XX (Miljø) endres ved at forordningene (EF) nr. 443/2009 og (EU) nr. 510/2011 med tilknyttede forordninger tas inn i EØS-avtalen. Kommisjonens myndighet etter forordningen til å bøtelegge bilprodusenter eller en sammenslutning av bilprodusenter, (som betegnes en pool) vil i henhold til EØS-komitéens beslutninger om innlemmelse av forordningene legges til EFTAs overvåkningsorgan (ESA).

Beslutningene pålegger også nasjonale myndigheter en rapporteringsplikt overfor Kommisjonen for nye person- og lette nyttekjøretøy som blir registrert. For EFTA/EØS-stater skal rapporteringen sendes til ESA. Norsk rapportering etter forordningen håndteres allerede av Vegdirektoratet. Rapporteringsplikten retter seg bare mot nasjonale myndigheter og berører ikke borgernes rettigheter og plikter.

Artikkel 1 i begge beslutningene bestemmer at teksten i vedlegg XX skal endres ved at forordning (EF) nr. 443/2009 og forordning (EU) nr. 510/2100 med tilknyttede rettsakter, tas inn i EØS-avtalen. Videre inneholder artikkelen blant annet bestemmelser om når opplysninger etter forordningenes artikkel 7 nr. 2 og informasjon etter artikkel 7 nr. 4 skal gis til ESA i stedet for eller i tillegg til Kommisjonen. Artikkelen inneholder også bestemmelser om ESAs og Kommisjonens oppgaver og myndighet i forbindelse med innkreving og fordeling av overtredelsesgebyr.

Kommisjonen har i henhold til forordningen myndighet til etter søknad fra en bilprodusent eller en leverandør å godkjenne innovative teknologier som bidrar til reduksjon i CO2-utslipp. ESA vil ikke ha en rolle når det gjelder å godkjenne innovative teknologier. For at Kommisjonens beslutninger skal få virkning for EØS/EFTA-statene må de innlemmes i EØS-avtalen. Myndigheten til å godkjenne innovative teknologier overføres altså ikke til ESA. Artikkelen inneholder også tilpasninger til tilknyttede rettsakter.

Artikkel 2 bestemmer at også oversettelse til islandsk og norsk skal gis gyldighet.

Artikkel 3 og 4 omhandler henholdsvis ikrafttredelse og kunngjøring.

4.1 Om forholdet til norsk rett

Utslippsstandarder som definert i basisforordningene (EF) nr. 443/2009 for personbiler og (EU) nr. 510/2011 for lette nyttekjøretøyer og avledete rettsakter, er i dag ikke regulert i norsk rett. Rettsaktene foreslås gjennomført samlet i én forskrift med hjemmel i vegtrafikkloven ved ny bestemmelse § 13 b i kapittel III.

4.2 Særlig om myndighetsoverføring

Forordningene gir Kommisjonen myndighet til å ilegge og innkreve overtredelsesgebyr overfor bilprodusenter som overskrider forordningenes grenser for utslipp av CO2. Gjennom tilpasningsteksten i EØS-komiteens beslutning vil Kommisjonens myndighet og oppgaver i hovedsak bli overført til ESA når det gjelder bilprodusenter i EØS/EFTA-statene. For tilfeller hvor produsenten eller «pool manager» er i en EØS/EFTA-stat, skal ESA fastsette og innkreve overtredelsesgebyr overfor produsenter som overskrider grensene for maksimalt CO2-utslipp etter forordningene. Innkrevet overtredelsesgebyr skal fordeles mellom Kommisjonen og ESA på bakgrunn av andelen nye kjøretøy (personbiler og lette nyttekjøretøy) i henholdsvis EU og EØS/EFTA-statene, sett i forhold til det totale antall kjøretøy som er registrert i EØS-området. For sitt område skal ESA videre fastsette metodene for innkreving.

Hvis en «pool» bare omfatter produsenter i EØS/EFTA-statene, skal produsentene rapportere til ESA. Hvis en «pool» omfatter minst én produsent i en EU-stat og minst én produsent i en EØS/EFTA-stat, skal produsentene rapportere både til Kommisjonen og ESA.

I tråd med forordning (EF) nr. 443/2011 og forordning (EU) nr. 510/2011 har Kommisjonen myndighet til etter søknad fra en bilprodusent eller en leverandør å godkjenne innovative teknologier som bidrar til CO2 reduksjon. Reduksjon i CO2-utslipp som oppnås ved bruk av en godkjent miljøinnovasjon kan bli kreditert bilfabrikanter ved beregning av fabrikantenes gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp etter nærmere fastsatte regler. For at Kommisjonens beslutninger skal få virkning for EØS/EFTA-statene må de innlemmes i EØS-avtalen. ESA vil ikke ha en rolle når det gjelder å godkjenne innovative teknologier og denne myndigheten overføres altså ikke til ESA.

Prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av innovative miljøteknologier er i henhold til artikkel 12 (miljøinnovasjoner) både i forordning (EF) nr. 443/2009 og forordning (EU) nr. 510/2011, fastsatt i gjennomføringsforordning (EU) nr. 725/2011 for personbiler og gjennomføringsforordning (EU) nr. 427/2014 for lette nyttekjøretøy. Denne kompetansen ligger til Kommisjonen og blir ikke overført til ESA.

Nasjonale myndigheter pålegges også en rapporteringsplikt overfor Kommisjonen for nye personbiler og lette nyttekjøretøy som blir registrert. For EØS/EFTA-stater skal det rapporteres til ESA. Krav og innhold i rapporteringen følger av forordning (EF) nr. 443/2009 og avledet forordning (EU) nr. 396/2013, som endrer forordning (EU) nr. 1041/2011. Tilsvarende rapporteringsplikt for lette nyttekjøretøy følger av forordning (EU) nr. 510/2011 og avledet forordning (EU) nr. 205/2012, forordning (EU) nr. 293/2012 og forordning (EU) nr. 253/2014. Rapporteringsplikten retter seg bare mot nasjonale myndigheter og berører ikke borgernes rettigheter og plikter. Vegdirektoratet rapporterer i henhold til kravene i forordningene.

Innlemmelsen av forordningen (EF) nr. 443/2009 og forordning nr. (EU) 510/2011 og de tilknyttede rettsaktene med tilhørende EØS-tilpasninger innebærer med dette at ESA gis myndighet til å fatte bindende vedtak overfor norske borgere. For tilfeller hvor produsenten eller «pool manager» er i en EØS/EFTA-stat, skal ESA fastsette og innkreve overtredelsesgebyr overfor produsenter som overskrider grensene for gjennomsnittlig spesifikt utslipp av CO2 fastsatt etter bestemmelsene i forordningene. Innlemmelse av forordningene i EØS-avtalen innebærer således en begrenset overføring av norsk statlig myndighet til et organ utenfor norske myndigheters kontroll.

Myndighetsoverføringen etter forordningene gjelder et bestemt og avgrenset saksområde. Videre er det i dag heller ingen bilprodusenter i Norge som vil omfattes av regelverket. I tillegg vil det være liten grad av skjønn i ESAs avgjørelser fordi overtredelsesgebyret vil ilegges på bakgrunn av overskridelser av konkrete utslippsgrenser.

Ordningen hvor avgrenset sanksjonsmyndighet, her bøteleggingskompetanse som legges til ESA, er lagt til et overnasjonalt organ, ligner langt på vei ordninger som Norge har akseptert på flere andre områder, herunder luftfart. Forordning (EU) nr. 2016/2008 – om felles regler for sivil luftfart og opprettelsen av et europeisk flysikkerhetsbyrå (EASA) – gir Kommisjonen kompetanse til å pålegge bøter for brudd på reglene i forordningen. Gjennom luftfartsloven § 13-a-6 er ESA gitt kompetanse til å ilegge bøter for brudd på reglene i 2016/2008. Også forordning (EF) nr. 80/2009 som er innlemmet i norsk rett gjennom lov om reservasjonssystemer for flyreiser mv., gir ESA kompetanse til å gi pålegg om at ulovlig praksis skal opphøre (art. 13) og å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene i forordningen (art. 15). ESAs bøteleggingskompetanse fremgår også av lovens § 3.

På bakgrunn av ovennevnte vurderer Samferdselsdepartementet myndighetsoverføringen etter forordning (EF) nr. 443/2009 og forordning (EU) nr. 510/2011 som «lite inngripende». og at Stortingets samtykke til innlemmelse av rettsaktene i EØS-avtalen kan innhentes i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.

Til dokumentets forside