Prop. 91 LS (2017–2018)

Endringer i vegtrafikkloven (krav til CO2-utslipp) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 109/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EF) nr. 443/2009 og EØS-komiteens beslutning nr. 111/2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning (EU) nr. 510/2011, med tilknyttede rettsakter

Til innholdsfortegnelse

3 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutninger

3.1 Forordning (EF) nr. 443/2009

Forordningen retter seg mot personbilfabrikanter og gir bl.a. regler om beregning av gjennomsnittlig spesifikt CO2-utslipp for årlig registrerte biler for hver enkelt fabrikant. Det er mulig for to eller flere produsenter å danne en «pool» slik at gjennomsnittlig spesifikt CO2-utslipp beregnes samlet for hele «poolen». Forordningen åpner for unntak for fabrikanter som registrerer færre enn 10 000 biler i året i EU.

Dersom fabrikanten ikke når sitt spesifikke utslippsmål, vil Kommisjonen kunne pålegge fabrikantene en økonomisk sanksjon. Forordningen har bestemmelser for beregning av størrelsen på sanksjonen. Midlene skal etter forordningen betraktes som inntekter som inngår i EUs alminnelige budsjett.

I tillegg pålegges nasjonale myndigheter en årlig rapporteringsplikt overfor Kommisjonen for nye personbiler som blir registrert. Rapporteringsplikten retter seg bare mot nasjonale myndigheter og berører ikke borgernes rettigheter og plikter.

3.2 Forordning (EU) nr. 63/2011

Forordning (EU) nr. 63/2011 er en gjennomføringsforordning avledet av forordning (EF) nr. 443/2009. Den ble vedtatt av EU-kommisjonen 26. januar 2011 og trådte i kraft i EU den 16. februar 2011. Forordningen var på nasjonal høring i november 2011.

I kjøretøyforskriften § 6-3 er det riktignok tatt høyde for endringene etter forordning (EU) nr. 63/2011. Dette anses imidlertid ikke å tilfredsstille kravene til implementering av forordningen.

Forordningen retter seg særlig mot personbilfabrikanter med små produksjonsvolum og nisjefabrikanter. Den inneholder gjennomføringsbestemmelser til forordning (EF) nr. 443/2009 og fastsetter detaljerte krav til opplysninger i søknader om unntak fra de spesifikke CO2-utslippsmålene for bilprodusenter gitt i forordning (EF) nr. 443/2009.

3.3 Forordning (EU) nr. 1014/2010

Forordning (EU) nr. 1014/2010 ble vedtatt 10. november 2010, og trådte i kraft i EU 15. desember 2010.

Forordningen gjelder tilsyn og rapportering av data om registrering av nye personbiler i henhold til forordning (EF) nr. 443/2009. Rapporteringsforpliktelsene følger av forordning (EF) nr. 443/2009, mens forordning (EU) nr. 1014/2010 spesifiserer innholdet i rapporteringen

For å kunne fastslå gjennomsnittsutslippet for personbilene i hele EU fra alle produsenter, må medlemslandene overvåke og rapportere antall biler og tekniske data for de forskjellige bilmodellene som blir registrert i landet. Forordning (EU) nr. 1014/2010 harmoniserer reglene for hvordan opplysninger skal innsamles og rapporteres, og regulerer i detalj hvordan medlemslandene skal overvåke og rapportere data til EU-kommisjonen.

Forordningen regulerer hvordan data skal overføres til Kommisjonen, hvor data skal hentes fra og hvilke data som skal brukes når det er flere valgmuligheter. Videre spesifiserer forordningen hvordan medlemslandene skal forberede data og hvordan landene skal rapportere andel drivstoffyllestasjoner som tilbyr bioetanol (E85).

For kjøretøy som er godkjent etter direktiv 2007/46/EF artikkel 23 (nasjonal småserietypegodkjenning) eller artikkel 24 (enkeltgodkjenning), skal kun antall kjøretøy rapporteres, og ikke detaljerte data.

Bilprodusentene skal informere EU-kommisjonen om fabrikantnavn og første del av understellnummer (VIN) som benyttes i samsvarssertifikatene til bilene de produserer. På bakgrunn av disse opplysningene skal EU-kommisjonen sende ut lister over bilprodusenter, fabrikantnavn og VIN-koder til medlemslandene, som skal bruke disse listene når de sammenstiller data.

3.4 Forordning (EU) nr. 725/2011

Forordning (EU) nr. 725/2011 ble vedtatt 25. juli 2011 og trådte i kraft i EU 15. august 2011.

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 725/2011 fastsetter prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av innovative miljøteknologier i henhold til forordning (EF) nr. 443/2009, artikkel 12 (miljøinnovasjoner). Forordning (EU) nr. 725/2011 fastsetter krav til opplysninger i søknaden, som blant annet skal inneholde en beskrivelse av selve teknologien og hvordan den skal brukes på kjøretøyet, og en beskrivelse av testmetoden som skal benyttes til å påvise faktiske reduksjoner i CO2-utslipp. Reduksjonen i CO2-utslipp som oppnås ved bruk av teknologien må kunne måles med tilfredsstillende nøyaktighet, og testmetoden skal gi resultater som kan verifiseres, repeteres og sammenlignes. Teknologier som allerede er regulert gjennom andre EU-rettsakter, vil ikke bli ansett som miljøinnovasjoner. Eksempler på dette er dekktrykksmålere, girskifteindikator og bruk av biodrivstoff. Videre vil heller ikke teknologi som allerede er allment tilgjengelig på markedet regnes som miljøinnovasjoner.

Vedlagt søknaden skal det følge en testrapport fra et uavhengig godkjent testorgan. For å sikre en transparent søknadsprosess, vil et kort sammendrag av teknologibeskrivelsen og testmetoden bli offentliggjort av Kommisjonen når søknaden er mottatt. Når søknaden er godkjent, vil testmetoden i sin helhet som hovedregel gjøres tilgjengelig for allmennheten.

De CO2-reduksjonene som oppnås ved bruk av den nye miljøteknologien, kan tas med i beregningen av de spesifikke CO2-utslippene. Reduksjonen må være minimum 1 g CO2/km for å kunne bli godskrevet. Bilfabrikanter som ønsker å benytte denne muligheten, søker typegodkjenningsmyndigheten om EF-typegodkjenningsattest for de kjøretøy som er utstyrt med den nye miljøteknologien. De sertifiserte CO2-reduksjonene kjøretøyet oppnår ved bruk av teknologien skal angis særskilt i typegodkjenningsdokumentasjonen og i samsvarssertifikatet (COC) i henhold til godkjenningsdirektiv nr. 2007/46/EF.

Kommisjonen skal sikre at sertifiseringer og CO2-reduksjoner for det enkelte kjøretøy blir verifisert fortløpende. Dersom det oppdages avvik mellom sertifiserte CO2-reduksjoner og de reduksjonene som blir verifisert ved bruk av relevant testmetode, skal fabrikanten underrettes om dette. Fabrikanten kan innen 60 dager fremlegge dokumentasjon på at de sertifiserte CO2-reduksjonene er korrekte. Dersom ikke tilfredsstillende dokumentasjon fremlegges, kan Kommisjonen fatte vedtak om ikke å ta hensyn til disse reduksjonene ved beregning av fabrikantens spesifikke CO2-utslipp etter forordning (EF) nr. 443/2009.

3.5 Forordning (EU) nr. 429/2012

Forordning (EU) nr. 429/2012 er avledet av forordning (EF) nr. 443/2009 og endrer forordning (EU) nr. 1014/2010 om tilsyn og rapportering av CO2-utslipp for personbiler.

Forordningen fastsetter nærmere regler om hvordan personbilfabrikanter skal underrette Kommisjonen om feil ved CO2-dataene fra fabrikantene. Fabrikantenes rapporteringer om feil er et viktig ledd i Kommisjonens arbeid med å etterprøve de data som danner grunnlaget for beregninger av spesifikke utslippsmål og gjennomsnittlige spesifikke utslipp for alle fabrikanter. Forordningen vil også bidra til at Kommisjonen hurtigere kan verifisere og behandle rapportene som kommer inn.

3.6 Forordning (EU) nr. 396/2013

Forordning (EU) nr. 396/2013 endrer forordning (EU) nr. 1014/2010 om tilsyn og rapportering av CO2-data for personbiler og trådte i kraft i EU 8. mai 2013. Forordningen forenkler kravene til medlemslandenes rapportering. Det gjøres også endringer for rapportering av personbiler med nasjonal småserietypegodkjenning eller individuell godkjenning

3.7 Forordning (EU) nr. 397/2013

Forordning (EU) nr. 397/2013 endrer forordning (EF) nr. 443/2009 og trådte i kraft i EU 8. mai 2013. Formålet er å forenkle rapporteringskravene, samt å bedre kvaliteten på data som rapporteres fra medlemslandene. Kravene til hvilke data som skal rapporteres utvides noe. Personbiler med nasjonal småserietypegodkjenning i henhold til art. 23 i direktiv 2007/46/EC, eller med individuell godkjenning i henhold til art. 24 i samme direktiv, skal ikke tas med ved beregningen av gjennomsnittlig spesifikt utslipp fra hver bilprodusent. Imidlertid skal antall registreringer av slike kjøretøy rapporteres årlig.

Informasjonen som rapporteres skal hovedsakelig hentes fra personbilens samsvarssertifikat (COC). Dersom informasjonen hentes fra typegodkjenningsdokumentasjonen, bør dataene være i samsvar med de data som fremgår av COC utstedt av bilprodusenten.

3.8 Forordning (EU) nr. 333/2014

Forordning (EU) nr. 333/2014 ble vedtatt 11. mars 2014, og trådte i kraft i EU 8. april 2014. Den endrer forordning (EF) nr. 443/2009.

Fra og med 2020 skal kravet for gjennomsnittlig utslipp fra alle registrerte nye personbiler være 95 g CO2 pr. km.

For beregningen av hver personbilprodusents gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp legges følgende andel til grunn av den enkelte produsents nye personbiler:

  • 65 % i 2012

  • 75 % i 2013

  • 80 % i 2014

  • 90 % i 2015–2019

  • 95 % i 2020

  • 100 % fra utgangen av 2020

Fra 1. januar 2012 gjelder unntak for produsenter med mindre enn 1000 nye personbiler registrert i året. Dette begrunnes med at småserieprodusenters kostnader ved å opprettholde utslippskravene ikke står i forhold til den utslippsmengden deres kjøretøy representerer totalt. Unntakene vil bli videreført i perioden etter 2020. Det forventes imidlertid at også nisjefabrikanter skal redusere sine CO2-utslipp. Videre forenkles prosedyrene for søknader etter artikkel 14 om unntak for visse produsenter.

Forordning (EF) nr. 443/2009 artikkel 5 gjelder beregningen av såkalte «superkreditter». Ifølge forordning (EU) nr. 333/2014 vil personbiler med svært lave CO2-utslipp telles som flere personbiler når gjennomsnittlig CO2-utslipp pr. km skal beregnes. Kjøretøy med lavere utslipp enn 50 g CO2/km vil telle som to biler i 2020, 1,67 i 2021, 1,33 i 2022 og som én bil i 2023.

Med bakgrunn i forordning (EF) nr. 443/2009 artikkel 13 har Kommisjonen utviklet en ny avgassmålemetode og kjøresyklus, World Light Duty Test Procedure (WLTP) som bedre enn tidligere metoder reflekterer bilenes faktiske utslippsverdier i trafikken. Regelverket for WLTP er gitt i forordning (EU) nr. 2017/1151.

3.9 Forordning (EU) nr. 2015/6

Forordning (EU) nr. 2015/6 ble vedtatt av Kommisjonen 31. oktober 2014 og trådte i kraft i EU 27. januar 2015.

I vedlegg I til forordning (EF) nr. 443/2009 er det angitt hvordan bilprodusentenes spesifikke utslippsmål for CO2 skal beregnes. Til beregningen benyttes en gjennomsnittsvekt, M0 = 1372,0 kg. Verdien for denne gjennomsnittsvekten skal etter artikkel 13 nr. 2 justeres hvert tredje år for å ta hensyn til endringer i vekten på nye kjøretøy som registreres i EU. I tråd med dette fastsetter forordning (EU) nr. 2015/6 ny verdi for gjennomsnittsvekten M0 med virkning fra 1. januar 2016. Verdien økes med 20,4 kg til 1392,4 kg. Verdien er beregnet på bakgrunn av rapporteringer for kalenderårene 2011, 2012 og 2013. Ved beregning av ny verdi er det tatt hensyn til antallet nye registeringer i hvert referanseår.

3.10 Forordning (EU) nr. 510/2011

Forordning (EU) nr. 510/201 ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet 11. mai 2011 og trådte i kraft i EU 3. juni 2011.

Forordningen gjelder krav til gjennomsnittlig spesifikt CO2-utslipp fra nye lette nyttekjøretøy og inngår i EUs integrerte arbeid for å redusere utslipp av CO2. Forordningen retter seg mot den enkelte produsent og gjelder de gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslippene fra alle nye lette kjøretøy fra den enkelte bilprodusent som registreres i EU per kalenderår. Ved hjelp av forbedringer i kjøretøyteknologien og innovative teknologier, skal de gjennomsnittlige CO2-utslippene fra alle varebiler som registreres i EU gradvis reduseres.

Produsenter kan som hovedregel danne en sammenslutning («pool») for å oppfylle utslippskravene. Kommisjonen kan pålegge produsenten eller forvalteren av poolen en økonomisk sanksjon dersom spesifikke utslippsmål det enkelte år overskrides. Forordningen har bestemmelser for beregning av størrelsen på sanksjonen. Midlene inngår i EUs offentlige budsjett. Etter søknad til Kommisjonen kan produsenter helt eller delvis unntas fra de spesifikke utslippskravene. Dette forutsetter blant annet at produksjonen av varebiler er under 22.000 biler per år.

Forordningen har også bestemmelser om miljøinnovasjoner som også betegnes som innovative teknologier. Etter søknad fra en bilprodusent eller leverandør av teknologiske løsninger, kan det tas hensyn til CO2-besparelsene som oppnås ved å anvende slike innovative teknologier. Forordningen pålegger også nasjonale myndigheter en rapporteringsplikt overfor Kommisjonen i tilknytning til nyregistrerte varebiler i landet. Rapporteringsplikten retter seg bare mot nasjonale myndigheter og berører ikke borgernes rettigheter og plikter.

Forordningen fastsetter at Kommisjonen ved overtredelse av de gjennomsnittlige spesifikke utslippskravene kan ilegge og innkreve et gebyr av produsentene. Med bakgrunn i EØS-avtalens to-pilar-system vil det være ESA som tillegges denne rollen overfor EFTA-statene, jf. omtalen i kap. 4.2 om myndighetsoverføring.

3.11 Forordning (EU) nr. 205/2012

Forordning (EU) nr. 205/2012 ble vedtatt av EU-Kommisjonen 6. januar 2012, og ble umiddelbart gjort gjeldende i medlemsstatene.

Forordningen gir mer utfyllende regler om rapporteringsforpliktelsene etter forordning (EU) nr. 510/2011. Det åpnes for at medlemsstatene kan bruke andre datakilder enn bilenes samsvarssertifikat (CoC) som grunnlag for sin rapportering til Kommisjonen. Forutsetningen er at disse datakildene er like nøyaktige som CoC. Tilsvarende gjelder for personbiler i henhold til forordning (EF) nr. 443/2009.

Forordningen innfører også krav om rapportering av bilenes typegodkjenningsnummer og handelsnavn. Dette skal bidra til bedre kontroll av data som rapporteres.

3.12 Forordning (EU) nr. 293/2012

Gjennomføringsforordning (EU) nr. 293/2012 ble vedtatt av Kommisjonen 3. april 2012, og trådte i kraft i EU 7. april 2012.

Forordningen gjelder overvåkning og rapportering av data vedrørende registrering av nye lette nyttekjøretøy. Den angir hvilke data som skal innrapporteres og hvilke datakilder som kan brukes. Videre inneholder forordningen regler om rapportering for enkeltgodkjente kjøretøy og kjøretøy med nasjonal småserietypegodkjenning i henhold til direktiv nr. 2007/46/EF artikkel 23 og 24.

3.13 Forordning (EU) nr. 114/2013

Forordningen (EU) nr. 114/23 ble vedtatt 6. nov 2012 og trådte i kraft 1. mars 2013 (publisert i Off. Jour. 6. feb. 2013). Forordningen gjelder prosedyrer for søknad om unntak for spesifikke CO2-utslippsmål for produsenter av varebiler med færre enn 22 000 kjøretøy årlig.

3.14 Forordning (EU) nr. 1047/2013

Forordningen endrer forordning (EU) nr. 114/2013 og ble vedtatt 21. aug. 2013, og trådte i kraft 19.nov 2013 (publisert i Off. Jour 29. okt. 2013). Forordningen gjelder korreksjon av gjennomsnittlig spesifikt CO2-utslipp for produsenten Piaggio.

3.15 Forordning (EU) nr. 427/2014

Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) nr. 427/2014 ble vedtatt 25. april 2014 og trådte i kraft i medlemslandene 16. mai 2014.

Forordningen fastsetter prosedyrer for søknad, vurdering, godkjenning og sertifisering av innovative miljøteknologier for lette nyttekjøretøyer i henhold til Europaparlamentets- og rådsforordning (EU) nr. 510/2011, artikkel 12 (miljøinnovasjoner). Forordningen tilsvarer forordning (EU) nr. 725/2011 som gjelder miljøinnovasjoner for personbiler. Forordningen fastsetter krav til opplysninger i søknaden, bl.a. om selve teknologien, hvordan den skal brukes på kjøretøyet og testmetoden som skal benyttes for å påvise faktiske reduksjoner i CO2-utslipp. Reduksjonene må kunne måles med tilfredsstillende nøyaktighet, og testmetoden skal gi resultater som kan verifiseres, repeteres og sammenlignes. Teknologier som allerede er regulert gjennom andre EU-rettsakter, vil ikke bli ansett som miljøinnovasjoner i denne sammenheng. Eksempler på dette er dekktrykksovervåkning, girskifteindikator og krav til rullemotstand for dekk. Videre vil heller ikke teknologi som allerede er allment tilgjengelig på markedet regnes som miljøinnovasjoner.

Både bilfabrikanter og leverandører kan søke om å få anerkjent en teknologi som miljøinnovasjon. Vedlagt søknaden skal det følge en testrapport fra et uavhengig, godkjent testorgan. For å sikre en transparent søknadsprosess, vil et kort sammendrag av teknologibeskrivelsen og testmetoden bli offentliggjort av Kommisjonen når søknaden er mottatt. Når søknaden er godkjent, vil testmetoden i sin helhet som hovedregel gjøres tilgjengelig for alle. Dersom søker ønsker fortrolig behandling av sin søknad, skal søker begrunne dette.

Bare teknologier som er montert i 3 % eller færre av alle varebiler registrert i 2009, skal etter forordningen kunne betraktes som en miljøinnovasjon. Denne terskelverdien vil bli revidert.

CO2-reduksjoner som oppnås ved bruk av ny miljøteknologi, kan godskrives fabrikanter ved beregning av de spesifikke CO2-utslippene etter forordning (EU) nr. 510/2011. Reduksjonen må være minimum 1 g CO2/km for å kunne bli godskrevet. En fabrikant som ønsker å benytte seg av denne muligheten, søker typegodkjenningsmyndigheten om EF-typegodkjenningsattest for kjøretøy utstyrt med den nye miljøteknologien. De sertifiserte CO2-reduksjonene kjøretøyet oppnår ved bruk av teknologien, skal angis særskilt i typegodkjenningsdokumentasjonen og i samsvarssertifikatet (COC) i henhold til godkjenningsdirektiv 2007/46/EF.

Dersom det oppdages avvik mellom de sertifiserte CO2-reduksjonene og de reduksjonene som blir verifisert ved bruk av relevant testmetode, skal fabrikanten underrettes av Kommisjonen. Fabrikanten kan innen 60 dager fremlegge dokumentasjon på at de sertifiserte CO2-reduksjonene er korrekte. Dersom slik dokumentasjon ikke fremlegges eller ikke er tilfredsstillende, kan Kommisjonen velge ikke å ta hensyn til disse reduksjonene ved beregning av fabrikantenes gjennomsnittlige spesifikke CO2-utslipp etter forordning (EU) nr. 510/2011.

3.16 Forordning (EU) nr. 253/2014

Forordning (EU) nr. 253/2014 ble vedtatt 26. februar 2014, og trådte i kraft i medlemslandene 23. mars 2014.

Forordningen setter rammebetingelser for reduksjon av CO2-utslipp fra nye lette nyttekjøretøy innen EU. Målet for gjennomsnittlig CO2-utslipp i 2020 er 147 g pr. km. Produsenter som registrerer færre enn 1000 kjøretøy per år vil være unntatt fra kravet om 147 g CO2/km. Dette begrunnes med at småserieprodusenters kostnader ved å opprettholde slike krav ikke står i forhold til den utslippsmengden deres kjøretøy representerer.

3.17 Forordning (EU) nr. 404/2014

Forordning (EU) nr. 404/2014 ble vedtatt 17. februar 2014 og trådte i kraft i EU 14. mai 2014.

Forordningen endrer vedlegg II til forordning (EU) nr. 510/2011. Vedlegg II angir hvilke data som skal rapporteres til Kommisjonen i forbindelse med beregning og overvåkning av CO2-utslipp fra varebiler. Forordningen regulerer også rapportering av data for varebiler som er typegodkjent i flere etapper. Det blir etter forordningen blant annet obligatorisk å rapportere understellnummer (også kalt VIN eller chassisnummer).

3.18 Forordning (EU) nr. 410/2014

Forordning (EU) nr. 410/2014 ble vedtatt 23. april 2014 og trådte i kraft i EU 14. mai 2014.

Forordningen endrer forordning (EU) nr. 293/2012 og gjelder overvåkning av CO2-utslipp fra nye lette nyttekjøretøy som er etappevis typegodkjent. Den angir nærmere hvilke data som skal rapporteres.

For etappevis typegodkjente varebiler skal målene for bilprodusentens spesifikke CO2-utslipp gjelde fabrikanten av basiskjøretøyet, jf. forordning (EU) nr. 510/2011 vedlegg II B pkt. 7. Dette forutsetter at lette nyttekjøretøy som er etappevis bygd gjenkjennes i forbindelse med rapporteringsprosessen, og at fabrikanten av basiskjøretøyet kan identifiseres.

3.19 Forordning (EF) nr. 692/2008

Forordning (EF) nr. 692/2008 er ikke avledet av forordning (EU) nr. 510/2011 og er allerede implementert i norsk rett ved forskrift FOR 2012-07-05-817 om godkjenning av bil og tilhenger til bil. En kort beskrivelse av forordningen tas likevel med som bakgrunn for forståelsen av særlig forordningene (EU) nr. 404/2014 og (EU) nr. 410/2014.

I vedlegg XII til Kommisjonsforordning (EF) nr. 692/2008 er det fastsatt en ny metode for å bestemme CO2-utslipp og drivstofforbruk for N1-kjøretøy som er bygd i flere trinn og etappevis typegodkjent. Den nye metoden skal benyttes fra 1. januar 2014. For etappevis typegodkjente varebiler, skal målene for bilprodusentens spesifikke CO2-utslipp gjelde fabrikanten av basiskjøretøyet, jf. forordning (EU) nr. 510/2011 vedlegg II B pkt. 7. Dette forutsetter at lette nyttekjøretøy som er etappevis bygd gjenkjennes i forbindelse med rapporteringsprosessen, og at fabrikanten av basiskjøretøyet kan identifiseres. Det forutsetter også at visse data om basiskjøreøyet bestemmes i overensstemmelse med ovennevnte metode.

Et kjøretøy blir identifisert ved hjelp av et kjøretøyidentifikasjonsnummer, kjent som VIN, chassisnummer eller understellnummer. Som hovedregel skal understellnummeret fra basiskjøretøyet videreføres i påfølgende etapper av typegodkjenningsprosessen. Ved hjelp av understellnummeret skal det derfor være mulig å knytte det ferdige kjøretøyet til et basiskjøretøy og dermed identifisere fabrikanten av basiskjøretøyet, som CO2-utslippsmålene er knyttet til.

Samtidig vil fabrikanten av basiskjøretøyet ha anledning til å kontrollere de relevante data som er knyttet til det aktuelle kjøretøyet. Videre skal det rapporteres data om basiskjøretøyets masse (egenvekt og tillatt totalvekt, alternativt standard tilleggs-masse – «default added mass») slik at det spesifikke utslippsmålet for etappevis bygde lette nyttekjøretøy kan beregnes.

Til dokumentets forside