Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien

Til innholdsfortegnelse

6 Sentrale drivere for fremtidens sjømatindustri

6.1 Bærekraft og grønn omstilling

Vår tids største utfordring

Klimaet og miljøet er i endring som følge av menneskeskapt påvirkning. Hvor omfattende endringene blir, avhenger av i hvilken grad landene i verden klarer å redusere de globale utslippene og ivareta naturmangfoldet. Det grønne skiftet i økonomien handler om omstillingen til et samfunn hvor det produseres og konsumeres varer og tjenester med betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag.

Begrepet bærekraftig utvikling ble lansert allerede i 1987 av Verdenskommisjonen for utvikling og miljø, ledet av Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen definerte bærekraftig utvikling som en utvikling som tilfredsstiller behovene til befolkningen i dag, uten å ødelegge kommende generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine. Dette innebærer å se samfunnsmessige handlinger i et lengre og større perspektiv, og være bevisst på at valg som tas nå kan ha varige konsekvenser og påvirke handlingsfriheten til de som kommer etter.

Etter at Brundtland-kommisjonen definerte bærekraft, har verdens miljø- og klimatilstand forverret seg. På samme tid har bærekraft og miljøpåvirkning blitt satt høyt på den globale agendaen, og man har kommet langt i diskusjonene om hvilke tiltak og virkemidler som kreves for å omstille verdensøkonomien i en mer bærekraftig retning.

I 2015 ble 2030-agendaen med 17 bærekraftmål vedtatt av alle FNs medlemsland. Bærekraftmålene ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Parisavtalen, den første globale klimaavtalen som er juridisk bindende og reelt forpliktende for alle land, ble vedtatt i 2015 og trådte i kraft i 2016. Gjennom Paris-avtalen har landene satt et mål om at den globale oppvarmingen skal holdes godt under to grader, sammenlignet med førindustriell tid. Landene skal tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.

Grønt skifte

Det grønne skiftet, eller grønn omstilling, handler om veien mot et lavutslippssamfunn. Om målsetningene i Paris-avtalen skal nås, må alle deler av samfunnet omstilles slik at vekst og utvikling er forenlig med naturens og klimaets tålegrenser. Behovet for endring er globalt. På samme tid må alle land finne sin vei til mer bærekraftige samfunn. For havlandet Norge vil mange av de viktigste løsningene for en grønnere fremtid være havbaserte.

All produksjon av varer og tjenester kommer med miljø- og klimamessige fotavtrykk. Dette gjelder også produksjonen av matvarer, og det globale matsystemet står for mer enn én tredjedel av verdens totale utslipp av drivhusgasser.xxxv Overordnet sett, står produksjonen av kjøtt for den klart største andelen av utslippene, mens fiskeri- og akvakulturnæringens utslipp samlet sett er langt lavere. Dette gir sjømatindustrien et viktig fortrinn i utviklingen av et globalt matsystem, som må bli mer bærekraftig. Samtidig må også sjømatindustrien ta kraftfulle grep. En mer bærekraftig sjømatindustri kan ikke bare spille en viktig rolle i arbeidet med å oppnå en rekke av bærekraftmålene. Den har også store muligheter for å lede an i det grønne skiftet gjennom å sette høye standarder for bærekraftig matproduksjon.

Det globale ressursgrunnlaget

Høsting av fisk og andre viltlevende marine ressurser har globalt sett stabilisert seg på et uttak på om lag 90 millioner tonn sjømat per år. De fleste kommersielt viktige marine arter er i dag maksimalt utnyttet. Noen arter er også utsatt for overfiske, og flere marine økosystemer er truet av forurensning og forsøpling. Menneskeskapte klimaendringer fører på sin side til havforsuring og temperaturøkning som endrer levevilkårene i havet, og får arter til å flytte på seg. Mengden villfanget sjømat som kan hentes fra havet flater ut, samtidig som utviklingen går i retning av at den kommersielle fiskeflåten fisker dypere i havet, og etter tidligere uutnyttede marine ressurser, som mesopelagisk fisk og krill. Det kommersielle fisket flytter seg også i flere tilfeller ut fra regulerte områder og inn i uregulerte farvann, hvor kontrollen over ressursuttaket er begrenset. For å sikre en fortsatt stabil sjømatforsyning basert på ville marine ressurser er det en forutsetning at bestandene forvaltes på bærekraftig måte, og at en større andel av fisken som tas opp føres til land.

Akvakultur er en måte å øke verdens produksjon av sjømat. I dag blir mer sjømat oppdrettet enn fangstet globalt, og det antas at verdens akvakulturproduksjon vil øke betydelig i årene som kommer. Økt akvakulturproduksjon medfører nye utfordringer knyttet til bærekraft, fordi produksjonen krever arealer i sjø, til havs eller på land, og store mengder fôr av høy kvalitet. I tillegg er det behov for god forvaltning og kontroll med blant annet sykdommer og avfallshåndtering. En hovedkilde til klimagassutslipp fra lakseproduksjon er produksjon av fôrråvarer. Klimautslippene for en kilo norsk oppdrettslaks ligger likevel på et relativt lavt nivå sammenlignet med andre proteinkilder, og utvikling av mer bærekraftige fôrråvarer har høy prioritet i næringen og hos myndighetene. Fôrproduksjon har potensiale til å utvikle seg til en ny, viktig industri i Norge.

Matsikkerhet

Folketallet på kloden vokser raskt. Mens verdens befolkning i dag teller rundt 7,9 milliarder mennesker, forventes den å øke til nærmere 10 milliarder innen 2050. En viktig utfordring er å sikre verdens befolkning tilgang til nok mat, både i dag og i fremtiden. I et matsikkerhetsperspektiv handler det ikke bare om å produsere nok mat. Maten må, i tillegg til å være bærekraftig produsert, også være sunn, trygg og god å spise. I dag kommer en relativt sett liten andel av verdens matforbruk fra havet. En ekspertrapport tilknyttet Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, anslår at havet kan forsyne verden med seks ganger så mye mat som i dag. Gitt betydelig press på verdens land- og vannressurser, og et økende behov for mer bærekraftig mat, forventes sjømat å få en stadig viktigere rolle for den globale matforsyningen i fremtiden.

Bærekraft i hele verdikjeden

Bærekraftig sjømat tar utgangspunkt i god hav- og fiskeriforvaltning. Kunnskap og bærekraftig høsting av marine ressurser er fundamentet i norsk fiskeriforvaltning, og Havressursloven setter premisser for hvordan vi kan høste av havet. Vitenskapelige råd, gode forvaltningsprinsipper og god kontroll med høstingen er avgjørende for å kunne realisere et høyt, bærekraftig langtidsutbytte av de marine bestandene. Norge hadde tidligere utfordringer med overkapasitet, overfiske og ulovlig fiske, men det har blitt gjennomført mange gode forvaltningsmessige grep de siste 40 årene. Norsk fiskeriforvaltning er i dag internasjonalt anerkjent, og mange ønsker å lære av norske erfaringer.

Mens fiskeriforvaltning legger grunnlaget for høstingen av bestandene og utøvelsen av fisket, vil et bærekraftig sjømatprodukt innebære at den totale aktiviteten fra fangst via bearbeiding og videre ut i markedet skjer med et lavest mulig klima- og miljømessig fotavtrykk. En livssyklusanalyse er en systematisk kartlegging og vurdering av miljø- og ressurspåvirkninger gjennom hele livsløpet til et produkt. Man følger produktet fra uttak av råvaren i naturen til produktet anvendes og ender som avfall, eller ressurser til nye produkter. Det er med andre ord ikke bare selve materialet i produktet eller produktsystemet som undersøkes, men også alle materialer og energikilder som brukes til produksjon, transport, og vedlikehold.

Livsløpsanalyser utført av SINTEF viser at sjømat har et lavt klimaavtrykk sammenliknet med annen produksjon av animalsk protein. Generelt sett har produkter fra pelagiske fiskerier de laveste klimagassutslippene sammelignet med andre proteinkilder, inkludert annen sjømat. Utslipp fra produkter av torskefisk er funnet å ligge i et område mellom utslipp fra pelagiske produkter og lakseprodukter, mens avtrykket fra fisket etter reker er relativt høyt.

Oppsummert kommer sjømatprodukter godt ut når det gjelder miljø- og klimapåvirkning sammenlignet med annen proteinproduksjon. Analysen viser derimot også at sjømatprodukter, som annen matvareproduksjon, påvirker miljø- og klima, og at det finnes flere områder med forbedringspotensial som kan redusere fotavtrykket ytterligere. Mulige tiltak for å redusere klimagassutslippene i fiskerisektoren inkluderer forbedret drivstoffeffektivitet og overgang til alternative energityper, elektrifisering, bruk av mindre miljøskadelige kuldemedier og forbedret effektivitet ved kjøling av fangster, økt optimalisering av restråstoff fra villfisk i hele produksjonskjeden og mer klimavennlig transport. Havbruksnæringen deler flere av de samme utfordringene som villfisknæringen, men skiller seg ut blant annet ved muligheten for å elektrifisere deler av produksjonen, og muligheten for å vri fôrsammensetningen til mer bærekraftige kilder.

Økte krav til bærekraft fra myndigheter og markeder

Samfunnet og forbruket utvikler seg over tid. Sjømatindustrien er avhengig av god kjennskap til utviklingen i ulike markeder og hos forbrukerne. Det er viktig å følge samfunnsutviklingen, forstå og møte de til enhver tid gjeldende samfunnstrender.

Norges sjømatråd kom sommeren 2021 med en rapport om trender som er toneangivende for sjømatnæringen i dag og som forventes å bli sentrale i årene som kommer.xxxvi Oppsummert tyder mye på at konsumentene som verden ellers blir mer sammensatt, og at makrotrender blir viktige for mulighetsrommet til sjømatindustrien når det kommer til å skape verdier av norsk sjømat. Selv om noen trender kan variere mellom markeder, synes det som en klar utvikling at bærekraft blir stadig viktigere for forbrukere verden over, og spesielt hos unge forbrukere. Det økte fokuset på bærekraft har også ledet til fremveksten av private merkeordninger for bærekraft og i noen markeder er slike sertifiseringsordninger avgjørende om man skal få plass hos enkelte dagligvarekjeder. Dette resulterer i en stadig større vektlegging av bærekraft i alle deler av verdikjeden fra råvare til ferdig produkt.

Blant de mest sentrale private merkeordningene er Marine Stewardship Council (MSC), som har vokst betydelig i senere år og har utviklet seg til et anerkjent merke for bærekraftig sjømat. For sjømatindustrien er MSC-sertifikat i dag avgjørende for å få innpass hos innkjøpere i viktige markeder.

Siden MSC er en privat sertifiseringsordning, er den frivillig å bruke, og prosessen med å sertifisere fiskerier fasiliteres av næringen. I Norge er det Norges fiskarlag som står som klient i slike sertifiseringsprosesser på vegne av norsk fiskerinæring.

Norske fiskerier har i lengre tid vært MSC-sertifisert for mesteparten av sine landinger. Ved inngangen til 2018 omfattet dette om lag 90 prosent av det norske volumet for villfisk. På relativt kort tid har det vært en betydelig nedgang i andelen som er sertifisert. I begynnelsen av 2019 ble sertifiseringen for makrell suspendert, og mot slutten av 2019 skjedde det samme for NVG-sild og kolmule. I 2021 bortfalt også MSC-sertifisering for fisket etter torsk og hyse utenfor 12 nautiske mil. Volumet av norsk villfisk som er MSC-sertifisert ligger nå på rundt 40 prosent.

Det er ulike bakenforliggende årsaker til bortfallet av MSC-sertifisering for de nevnte fiskeriene. For makrell var bakgrunnen for bortfall forankret i rådgivning fra ICES som anslo en nedadgående trend i gytebestanden. For NVG-sild og kolmule skyldes det manglende innfrielse av vilkår satt av MSC med hensyn til fullstendige kyststatsavtaler med kvotefordeling. For torsk og hyse skyldes bortfallet utfordringer med å skille nordøstarktisk torsk og hyse fra kysttorsk.

Gitt utbredelsen av MSC-sertifiserte produkter globalt, og viktigheten av MSC i viktige markeder, har situasjonen negative konsekvenser for norsk sjømatindustri i en tid hvor forbrukerne i økende grad er opptatt av bærekraftig produserte matvarer.

De siste ti årene har eksportverdien for norsk sjømat i gjennomsnitt økt med syv prosent, eller 5,9 milliarder kroner, per år ifølge Norges sjømatrådet. Veksten ventes å fortsette i samme takt i årene som kommer, og eksportverdien for norsk sjømat vil da ligge på rundt 170 milliarder kroner i 2030. Sjømatrådet har videre beregnet at eksportverdien kan økes med ytterligere 30 milliarder kroner, dersom sjømat fra Norge i større grad inntar en bærekraftsposisjon i markedet. Slik kan eksportverdien av norsk sjømat nå 200 milliarder kroner i 2030, i et globalt marked som får en stadig økende betalingsvilje for bærekraftige produkter. Det er gode grunner til å omtale slike framskrivninger med forsiktighet, med bakgrunn i fremtidig kvotesituasjon, utviklingen innen havbruksproduksjonen og prisutviklingen. Det må likevel forventes å ligge et stort potensial i å posisjonere norsk sjømat som et klokt valg, i en verden som etterspør mer sunn og bærekraftig mat.

EUs taksonomi og produkters fotavtrykk

Våren 2018 la Europakommisjonen frem en handlingsplan for finansiering av bærekraftig vekst, for å legge til rette for at finansnæringen kan bidra til omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Handlingsplanen er en del av «EUs grønne giv», hvor formålet er å dreie privat kapital mot mer bærekraftige investeringer, håndtere klima- og miljørelatert risiko og fremme åpenhet og langsiktighet innen finansiell og økonomisk aktivitet.

I EU har det blitt vedtatt forordninger om et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet (taksonomiforordningen), og bærekraftrelatert rapportering i finanssektoren (offentliggjøringsforordningen). Etter endringer i referanseverdiforordningen, som trådte i kraft i EU i desember 2019, er det også etablert et rammeverk for såkalte klimareferanseverdier. Endringene er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett. Lov 22. desember 2021 om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer, gjennomfører taksonomiforordningen og offentliggjøringsforordningen. Ikrafttredelsestidspunktet vil avhenge av når regelverket tas inn i EØS-avtalen. Stortinget samtykket 14. desember 2021 i at forordningene skal tas inn i EØS-avtalen, og det kan forventes at dette vil skje i løpet av første halvår av 2022. De tekniske kriteriene for aktiviteter innen ulike sektorer tas inn i norsk rett som utfyllende regelverk til den nye loven. Dette er relevant for sjømatnæringen fordi taksonomiforordningen legger til grunn at alle selskaper med over 500 ansatte, og alle børsnoterte selskap, skal inkludere informasjon om hvilken tilknytning virksomheten har til bærekraftige økonomiske aktiviteter i sin selskapsrapportering. EU har foreslått å utvide dette kravet til også å gjelde selskaper med mer enn 250 ansatte.

Taksonomiforordningen fastsetter også kriterier for hvorvidt en økonomisk aktivitet kan anses som bærekraftig. Kravene i forordningen retter seg mot finansmarkedsaktører som tilbyr finansielle produkter, og mot store selskaper som er underlagt krav til rapportering av ikke-finansiell informasjon etter regnskapsdirektivet. Formålet er å etablere en felles forståelse av hvilke aktiviteter og investeringer som kan regnes som bærekraftige, slik at det blir enklere for investorer å identifisere og sammenligne grønne investeringsmuligheter og å gi selskaper insentiver til å gjøre sine forretningsmodeller mer bærekraftige.

Selv om kravene retter seg mot finansmarkedsaktørene og store selskaper, forventes det at en klassifisering vil få stor betydning for de næringene som får sin aktivitet klassifisert, som betyr at det reelle nedslagsfeltet vil omfatte alle næringsaktiviteter som underlegges klassifiseringskrav.

For at en økonomisk aktivitet skal kunne regnes som bærekraftig etter forordningen må den bidra vesentlig til å oppnå minst ett av seks definerte miljømål. I tillegg stilles det krav om at aktiviteten ikke har en betydelig negativ innvirkning på de øvrige miljømålene, og at den oppfyller minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold.

De seks miljømålene er: 1) Begrensning av klimaendringer, klimagassutslipp, 2) Klimatilpasning, 3) Bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser, 4) Omstilling til en sirkulærøkonomi, avfallsforebygging og gjenvinning, 5) Forebygging og kontroll av forurensning, 6) Beskyttelse av artsmangfold og sunne økosystemer.

De foreslåtte kriteriene for de to første miljømålene, klimaendringer og klimatilpasning, er vedtatt av Kommisjonen. Disse omfatter ikke fiskeri og havbruk. I arbeidet med kriteriesettene har Kommisjonen prioritert å utvikle kriterier for aktiviteter som i størst grad kan bidra til utslippskutt/klimatilpasning i EU. At en aktivitet ikke er omfattet av det første kriteriesettet, betyr ikke at aktiviteten regnes som ikke-bærekraftig etter taksonomien, eller at den ikke kan gi et vesentlig bidrag til målene om utslippskutt eller klimatilpasning.

En ekspertgruppe nedsatt av Kommisjonen skal gi råd om kriteriene for de fire neste miljømålene. Ekspertgruppen har gjennomført høring av et kriterieutkast for en rekke aktiviteter under fire av miljømålene i taksonomien, herunder kriterier med betydning blant annet for industrien, maritim transport, flytransport, overnatting, IKT og fiskeri. Havbruk er ikke med, men gruppen anbefaler at havbruk tas med neste gang. Ekspertgruppen vil legge frem sine endelige anbefalinger til Kommisjonen i 1. kvartal 2022. Kommisjonen vil utarbeide sitt forslag til kriteriesett, og sende det på høring i form av en delegert rettsakt på våren 2022. Rettsakten er ventet vedtatt innen utgangen av 1. halvår 2022 med ikrafttredelse fra 1. januar 2023. På sikt vil det utvikles kriterier for bidrag til utslippskutt (mål 1) og klimatilpasning (mål 2) for flere aktiviteter.

På grunnlag av EUs grønne giv, har Europakommisjonen også styrket prioriteringen av standardisering av miljøregnskap for å beregne miljøavtrykket til produkter som markedsføres i EØS-området. Metoden som kalles «Product Environmental Footprint» (PEF) er basert på gjennomføring av livsløpsanalyser. Metoden setter fokus på klimagassutslipp og annen miljøpåvirkning, for eksempel næringssaltutslipp. Norske aktører har hatt en ledende rolle i å utarbeide beregningsregler for fôr til matproduserende dyr og for marin fisk for konsum (fangst og havbruk), i samarbeid med europeisk sjømatindustri og Europakommisjonen. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) har vesentlig bidratt til finansiering av arbeidet. Et av målene med å innføre standardiserte regler for miljøregnskap, er å kunne sammenlikne resultatene for produkter innenfor samme varegrupper.

6.2 Norge etter oljealderen

I årene som kommer vil norsk økonomi bli stilt overfor en rekke utfordringer. Samfunnet skal omstilles i en miljø- og klimavennlig retning. Andelen yrkesaktive vil bli redusert i forhold til andelen pensjonerte, og offentlige utgifter vil øke uten at inntektene øker i like stor grad. Å sikre en bærekraftig økonomisk utvikling blir derfor avgjørende for å opprettholde et fortsatt høyt, norsk velferdsnivå. Dette vil kreve at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser, at sysselsettingen øker og at ressursene utnyttes best mulig.

Norge har over tid hatt en formidabel velferdsøkning, drevet frem av høy produksjonsvekst og handel med utlandet. Eksporten av olje og gass har vært spesielt viktig. Fremover må det legges til rette for at norsk økonomi blir mindre avhengig av olje og gass, både fordi olje- og gass er ikke-fornybare ressurser, og fordi verdens energibruk må effektiviseres og skiftes til mer klimavennlige kilder.

Det er ventet at norsk produksjon av petroleumsprodukter vil avta frem mot 2050, og at lavere aktivitet vil skape store ringvirkninger i norsk økonomi og tvinge fram omstilling. Olje- og gass vil fortsatt være viktig for Norge i mange tiår, men for å sikre en omstilling av økonomien må det legges til rette for at andre lønnsomme næringer overtar som sentrale drivere i økonomien.

Sjømatindustrien er allerede en sentral del norsk økonomi, og Norge har fortrinn i produksjon av mat fra havet. Dette er fortrinn som må utnyttes for at Norge skal få flere ben å stå på, i takt med at aktiviteten i olje- og gassnæringen blir lavere.

6.3 Digitalisering og automatisering

Utviklingen av teknologiske og digitale løsninger i industrien vil fortsette å spille en sentral rolle i tiden fremover. Nye løsninger som effektiviserer og automatiserer produksjonen vil legge til rette for høyere produktivitet, og i flere tilfeller erstatte arbeidsoppgaver som i dag utføres av mennesker. Samtidig vil utviklingen innen teknologi og digitalisering lede til nye produkter, tjenester og arbeidsoppgaver.

Teknologiutviklingen påvirker mange yrker med ulike kompetansekrav, også innenfor sjømatindustrien. Flere arbeidsoppgaver som i dag er manuelle vil på sikt bli automatisert, slik at mer arbeid kan utføres med færre hender. På noen områder vil dette frigjøre arbeidskraft, som kan fylle andre behov og utføre andre oppgaver i virksomhetene. I hovedsak vil det være rutinejobber som i størst grad er utsatt for endringer, men også arbeidsoppgaver som krever høyere kompetanse kan bli erstattet med ny teknologi. På samme tid vil det også i fremtiden være behov for flinke hender i sjømatindustrien, hvor teknologiske løsninger bidrar til å gjøre arbeidsoppgavene lettere og mindre risikofylte.

Digitalisering gir muligheter for å samle store mengder data. Innsamlet data vil gi økt kunnskap til beslutningstakere, det vil gi muligheter for bedre tilpassing av produksjonen, og det vil også kunne brukes til å informere, skape åpenhet og tillit om produktenes vei fra primærleddet til forbruker. For sjømatindustrien kan dette bidra til å sørge for at råstoffet blir brukt på en optimal måte, og eksempler på slike løsninger er allerede på god vei til å kommersialiseres.

Selv om nye teknologiske nyvinninger innebærer en viss risiko for at enkelte arbeidstakere vil miste arbeidsoppgaver, vil utviklingen også føre med seg nye arbeidsoppgaver, med endrede kompetansekrav. Dette er i seg selv ikke noe nytt for et næringsliv som er vant til kontinuerlig endring og omstilling. Evnen til å omstille seg vil forutsette god tilgang på rett kompetanse.

Etterspørselen etter arbeidskraft vil derfor i økende grad ventes å rette seg mot personer med yrkeskompetanse eller høyere utdanning, slik at fravær av relevant utdanning i større grad enn tidligere vil redusere mulighetene i arbeidslivet. Det er derfor viktig å sørge for at det utdannes nok arbeidskraft med den kompetansen som kreves i sjømatindustrien, samtidig som industrien må være aktiv innen rekruttering og videreutdanning.

6.4 Demografi, kompetanse og attraktive regioner

Demografi

Urbanisering er en sterk driver i samfunnsutviklingen. Halvparten av verdens befolkning bor i dag i urbane strøk, og i 2050 forventes dette til å gjelde 2/3 av verdensbefolkningen. Trenden gjør seg også sterkt gjeldende i Norge, selv om Norge også kjennetegnes ved en relativt spredt befolkning. Regionale framskrivninger fra SSB viser at befolkningen i Norge vil vokse med 11 prosent frem mot 2050, men at veksten er ujevnt fordelt på ulike regioner. Den overordnede trenden er at befolkningen blir boende mer sentralt, og at veksten gjør seg gjeldende særlig i østlandsområdet og i og rundt de store byene. Mange av kommunene som forventes å få reduserte befolkningstall ligger i distriktene.

Distriktene har over tid hatt svak befolkningsvekst. Dette har nylig blitt adressert i to offentlige utredninger om hhv. demografiutfordringer i distriktenexxxvii og næringslivets betydning for bærekraftige og levende lokalsamfunnxxxviii. Utredningene peker på at den viktigste årsaken til svak befolkningsvekst i distriktene de siste ti årene skyldes befolkningssammensetningen i starten av perioden, hvor andelen kvinner i aldersgruppen som kan få barn var lav, og andelen eldre var høy, noe som ledet til et fødselsunderskudd. Den nest viktigste driveren for folketallsutviklingen, er et sentraliserende flyttemønster, som ikke kan knyttes til veksten i arbeidsplasser. Det er særlig unge voksne som flytter til mer sentrale steder, noe som antas å skyldes de unges preferanser for bosted, og at de fleste høyere utdanningsinstitusjoner har tilhold i byer. Fødselsbalanse og et sentraliserende flyttemønster er med andre ord de viktigste forklaringsfaktorene for distriktenes svake befolkningsutvikling, mens utviklingen av arbeidsplasser i næringslivet bare forklarer en liten del av utviklingen.

Lignende observasjoner er gjort for fiskeritilknyttede samfunn i Norge. Fiskeritilknyttede samfunn har overordnet sett lav befolkningsutvikling, og selv om fiskeriaktivitet har en positiv virkning for noen kommuner, er konklusjonen samlet sett at mer generelle samfunnstrender har sterkere påvirkning på folketallsutviklingen.xxxix

Tilgang på arbeidskraft

Tilgjengelig arbeidskraft er en sentral forutsetning for næringslivet. Utviklingen i norsk økonomi har gjort det mulig å betale norsk arbeidskraft høyere lønninger enn de fleste land. Videre har det vært lav arbeidsledighet og høy lønnsvekst sammenlignet med andre land, noe som først og fremst har vært drevet av høye oljepriser og stor aktivitet innen olje- og gassnæringen. Økte priser på eksporterte produkter, rimelige importvarer og en styrket norsk krone har også sammen med produktivitetsvekst bidratt til høy lønnsvekst. Dette vil også være tilfelle fremover, dersom Norge lykkes med å øke produktiviteten på linje med andre land.

Lønnsnivået i sjømatindustrien ligger noe under gjennomsnittet for norsk industri. Nofima har pekt på at timelønnskostnaden i norsk industri i 2016 var 33 prosent høyere enn et vektet snitt av noen av de undersøkte handelspartnerne. I 2020 var forskjellen redusert til 20 prosent. Sett sammen med den teknologiske utviklingen medfører dette at lønnskostnader blir en mindre vesentlig faktor, noe som er positivt for sjømatindustriens konkurransekraft.

Norsk sjømatindustri har i senere år vist seg attraktiv for arbeidskraft fra EØS-området, hvor det er høy arbeidsledighet og lavere lønnsnivå. Dette har gjort det mulig å håndtere produksjonstoppene som følger av sesongmessige svingninger. Mens det tidligere har bidratt til å redusere kostnadsulemper i norsk sjømatindustri, er minstelønnen fra 2015 allmenngjort ved tariff.

For at sjømatindustrien skal være attraktiv for norske arbeidstakere, må næringen tilby arbeidsplasser på steder der folk ønsker å bosette seg. Videre må lønnsnivået være konkurransedyktig sammenlignet med arbeidstakernes øvrige muligheter på arbeidsmarkedet, det må være flest mulig helårlige arbeidsplasser, og arbeidsoppgavene bør ikke være for fysisk belastende.

Sjømatindustriens kompetansebehov

Norge besitter viktige fortrinn innen havnæringene, inkludert sjømatindustrien. Kompetansen som besittes av industrien er avgjørende for å utnytte mulighetene ved økt produksjon og utnyttelse av marine ressurser i Norge.

Kompetansebehovet er stort i ulike deler av næringen, og mulighetene for å gjøre karriere er mange. Kompetansebehovet forventes særlig å bli større fremover innen områder som automasjon, prosessteknologi, næringsmiddelteknologi, kvalitet, markedskompetanse og ledelse. Tilgang på rett kompetanse blir viktig for å imøtekomme de utfordringer og muligheter som følger av det grønne skiftet.

Konkurransen om kloke hoder og flinke hender er tøff. Om sjømatindustrien skal lykkes med å øke bearbeidingen og skape flere helårlige arbeidsplasser må industrien oppleves som attraktiv og lykkes med å tiltrekke seg talenter med ulik kompetanse, især unge mennesker som skal velge karrierevei. Dette fordrer at industrien kan tilby stabile arbeidsplasser og konkurransedyktige betingelser. En betydelig del av arbeidskraften vil også fremover måtte forventes å hentes fra utlandet. Her vil det være særlig viktig med opplæring som er arbeidsrettet, som øker språkkunnskapene og som øker kompetansen i en næring som blir stadig mer automatisert.

Fordi sjømatnæringen er en næring med aktivitet spredt langs en langstrakt kyst, ligger mange sjømatindustribedrifter lokalisert utenfor større arbeidsmarkedsregioner. Dette skaper utfordringer i rekrutteringen av norsk personell med relevant utdanning og kompetanse. Det blir derfor viktig fremover å synliggjøre hvilke muligheter som finnes i næringen, og hvilke arbeidsoppgaver og karrieremuligheter som finnes for norske arbeidstakere innen ulike fagretninger og med ulik kompetanse.

Sjømatnæringen har i senere år gjennomgått en betydelig utvikling, og interessen for sjømatnæringen anses å være økende. Dette ses blant annet på søknadstall til videregående opplæring innen sjømatrelaterte fag, og til marint relaterte studier på høyere utdanningsnivå. Siden de høye søkertallene for den videregående skolen først og fremst er utdanninger som retter seg mot havbruk, fiske og fangst, er det viktig å arbeide for at enda flere som er under utdanning sikter seg inn mot eksempelvis læreplasser som sjømatindustrien har behov for.

Sjømatnæringen er som samfunnet ellers i kontinuerlig endring. FHF har utlyst et prosjekt for å øke kunnskapen om fremtidens kompetansebehov i sjømatnæringen. I den grad behovet kan tallfestes vil dette være et viktig bidrag i det videre arbeidet for målrettede tiltak for å sikre sjømatindustrien, og sjømatnæringen som helhet, tilstrekkelig kompetanse i fremtiden.

Boks 6.1 Ny nasjonal sjømatlinje i Vardø

Sjømatindustrien har fått et spesialisert utdanningsløp i den videregående skolen.

Ved Vardø Videregående tilbys det nå en praktisk rettet utdanning hvor elevene får yrkesfaglig kompetanse og studiekompetanse på samme tid. På linjen tar elevene både fellesfag, og sjømatrettede programfag, som blant annet gir kunnskap om råvarer, produksjon og kvalitet innen sjømatproduksjon.

Når man har gjennomført skoleløpet i Vardø kan man studere videre på høyskole eller universitet, eller gå i lære i ett år og ta fagbrev.

Sjømatlinjen i Vardø er en såkalt nasjonal linje, som betyr at ungdommer kan søke seg dit fra hele landet og stille likt i opptaket til skoleplass.

Attraktive og smarte regioner

Målet med regional- og distriktspolitikken er å skape balanse mellom bærekraft, vekstkraft og levevilkår i hele landet. I dette ligger det å sikre en bærekraftig befolkningssammensetning og forvaltning både av menneskelige og naturgitte ressurser.

Virkemidlene i regional- og distriktspolitikken er både brede og mer spissede. Den brede tilnærmingen handler om tilgangen på offentlige goder som samferdsel og infrastruktur, helsetjenester, og tjenester for barn og unge, inkludert videregående skole og høyere utdanning. Et eksempel på et mer spisset virkemiddel er den geografiske differensieringen av arbeidsgiveravgiften, med lavere avgiftssatser for mindre sentrale områder. Videre vil flere andre forhold være sterkt medvirkende til hvor folk velger å bosette seg, så som tilgangen på arbeidsplasser i privat næringsliv og offentlig sektor, øvrige servicetilbud, kulturtilbud og situasjonen på boligmarkedet.

Som vist i utredningen fra distriktsnærningsutvalget, har arbeidsplassutviklingen i næringslivet over tid vært betydelig lavere i distriktene enn det nasjonale gjennomsnittet. På den annen side har verdiskapingen i senere tid vært sterkere i distriktene enn i mer sentrale strøk, grunnet utviklingen innen næringer som fiskeri, havbruk og kraftproduksjon. Distriktskommuner har i dag mer spesialiserte næringsstrukturer, og i de minst sentrale kommunene er det nesten ni ganger så mange som arbeider innen fiskeri og havbruk enn for gjennomsnittet.

Sjømatnæringen er i stor grad en distriktsnæring. Fiskeri, havbruk og landbasert sjømatindustri gjør seg gjeldende langs hele norskekysten. For den landbaserte sjømatindustrien har det over tid gått i retning av færre og større enheter, mens antallet har stabilisert seg i tiden etter 2014. Dette gjelder kysten som helhet. Det at færre kommuner har sjømatindustri i dag enn tidligere skyldes flere forhold som er pekt på ulike steder i denne rapporten; landinger av fisk har over tid blitt større og færre, og fiskefartøyene har blitt mer mobile, viktige deler av næringen har et sterkt sesongpreg, og det har skjedd en strukturering på land blant annet for å tilpasse seg utviklingen på fartøysiden og med sikte på bedret lønnsomhet.

Sjømatnæringen er tillagt et særlig distriktspolitisk samfunnsansvar gjennom at den skal bidra til økonomisk aktivitet og sysselsetting i kystdistriktene, og bidra til å sikre en desentralisert næringsstruktur og bosettingsmønster. Over tid har subsidiene i næringen blitt trappet ned. I dag må sjømatnæringen i langt større grad en tidligere forholde seg til sterk konkurranse i et globalt marked. Dette fordrer en satsing på produktivitet som ikke alltid er forenlig med det betydelige samfunnsoppdraget som sjømatnæringen er pålagt. En konkurransepreget næring vil stilles overfor krav om rasjonalisering, herunder også en viss grad av sentralisering av produksjonen og redusert sysselsetting for å oppnå lønnsomhet.

Om sjømatindustrien skal lykkes med å bearbeide mer råstoff og sysselsette flere, og samtidig utnytte mulighetene som følger av det grønne skiftet, må det legges til grunn at sjømatindustrien er geografisk spredt langs en langstrakt kyst. Videre må det hensyntas at næringen er eksportavhengig. En diskusjon om tiltak for å sikre økt bearbeiding og flere helårlige arbeidsplasser i sjømatindustrien, samt det betydelige bidraget sjømatindustrien kan spille i det grønne skiftet må anerkjenne disse forholdene. Sjømatindustrien kan ikke alene sørge for sysselsetting og bosetting i norske distriktskommuner. På samme tid må en industri som baserer seg på bruk av fellesskapets marine ressurser forventes å spille en viktig rolle, som en del av et større bilde.

Alle regioner har ulike forutsetninger og særegne muligheter for å lykkes med næringsutvikling. Fra flere hold anbefales det at slike forskjeller må utnyttes og at politiske tiltak i større grad må skreddersys for hver enkelt region. Det er dette som ofte betegnes som «smart spesialisering». I dette ligger det at man gjennom en strategisk tilnærming styrker utviklingen på områder hvor regionen på en effektiv måte kan koble ressurser og kompetansefortrinn med markedspotensialet. Innenfor sjømatnæringen kan det hevdes at man har regioner som på ulike måter har utnyttet ulike fortrinn for å kunne lykkes i det internasjonale markedet. Det er viktig å bygge videre på denne typen fortrinn, og støtte opp om dem både gjennom brede og mer spissede regional- og distriktspolitiske virkemidler.

6.5 Oppsummering

Samfunnet preges kontinuerlig av endringer; både økonomiske, miljømessige og sosiale. i vår tid gjelder dette spesielt miljø- og klimarelaterte problemstillinger og behovet for tiltak for å skape en mer bærekraftig fremtid. Disse rammene gjør seg gjeldende for sjømatindustrien blant annet gjennom stadig strengere krav fra myndigheter og forbrukere om mer bærekraftige produkter.

Som øvrig næringsliv er sjømatindustrien vant til raske skifter og jevnlige omstillingsprosesser. Det avgjørende for sjømatindustrien er å fange opp, forstå og utnytte de muligheter som ligger i endrede rammevilkår knyttet til miljø og klima, for å posisjonere sjømatindustrien som en fremtidsrettet næring med gode svar på nåtidens utfordringer.

Markedene og forbrukerne etterspør i økende grad informasjon om hvordan matprodukter er produsert, og hvilken påvirkning produksjonen har hatt på miljø og klima. Det forventes også et økt behov for å dokumentere produsentenes ansvarlighet og troverdighet når det kommer til bærekraft. Dette er utfordringer som må løses gjennom et utstrakt samarbeid mellom industriaktører, forskningsmiljøer og myndigheter.

En industri som skal gjennom en grønn omstilling og øke bearbeidingsgraden er avhengig av tilgang til nok arbeidskraft med riktig kompetanse. Sjømatindustrien vil de kommende årene gjennomgå store endringer som følge av digitalisering og automasjon, og kravene til kompetanse forventes å øke. Dette fordrer på den ene siden at det legges til rette for å utdanne nok og riktig kompetanse, og på den andre siden at sjømatindustrien lykkes i å gjøre seg attraktiv som arbeidsgiver overfor en stadig høyere utdannet befolkning som kan velge mellom arbeid i en rekke sektorer.

Det grønne skiftet representerer betydelige muligheter for norsk sjømatindustri. Det bør være ambisjonen at norsk sjømatindustri skal innta en ledende rolle i produksjon av miljø- og klimamessig bærekraftig sjømat, gjennom hele verdikjeden.

Gjennom å ta ledelsen på dette området, kan miljø- og klimavennlig sjømat bli et konkurransefortrinn for norsk sjømatindustri.

Til dokumentets forside