Grønn verdiskaping og økt bearbeiding i sjømatindustrien

Til innholdsfortegnelse

8 Tiltakenes betydning for verdiskaping og arbeidsplasser

Dette kapittelet er en nærmere vurdering av hvilken betydning utvalgets anbefalinger vil kunne få for total verdiskaping i sjømatindustrien, og sysselsetting og bosetting i kystsamfunn, med vekt på helårlige lønnsomme arbeidsplasser.

Målsetningene i mandatet er, på samme måte som i fiskeripolitikken, sammensatte, og ikke alltid i overensstemmelse med hverandre. Å skulle innfri på grønn omstilling, verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser fordrer at tiltak treffer behov og mulighetsrom både innen klima-, miljø og ressurshensyn og økonomi- og samfunnsutvikling. I praksis vil det måtte gjøres avveininger mellom ulike mål. Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet fra 2020 viste at hensynet til sysselsetting i slike avveininger gjerne har blitt nedprioritert. Dette kan imidlertid ikke bøtes på ved å se bort fra de andre målsetningene. Ambisjonen må være å utforme rammebetingelser som gjør at den videre utviklingen er både miljømessig, økonomisk og sosialt bærekraftig.

Utvalgets klare standpunkt er at ambisjonene om økt bearbeiding og flere helårige arbeidsplasser ikke kan nås ved enkelttiltak alene, men at det vil kreve en helhetlig prioritering over tid. Å styrke de grunnleggende rammebetingelsene for sjømatindustrien, vil legge bedre til rette for helårige lønnsomme arbeidsplasser. Samtidig er det slik at sysselsetting og bosetting avgjøres av langt flere faktorer enn arbeidsplasser. Utviklingen innen teknologi, digitalisering og automatisering gir muligheter for produktutvikling og kostnadsbesparelser. Samtidig monner dette lite dersom avgjørende betingelser som tilgang til råstoff og markedsadgang ikke er på plass, eller industrien ikke er lønnsom nok til å kunne investere. Klima og miljø blir en stadig større faktor, og innlemmes i større grad enn tidligere i økonomiske og finansielle virkemidler. Dette virker direkte inn på verdiskapingen. Dette understreker hvordan enkeltmål ikke kan og bør prioriteres uten en helthetsvurdering.

Hvilken effekt som kan forventes av utvalgets tiltak er også et tidsspørsmål. Tiltak som kan gi effekt på kort sikt er ikke nødvendigvis de riktige på lang sikt, og tiltak som kan gi langsiktig effekt er vanskeligere å vurdere effekten av fordi det er krevende å forutsi hvordan øvrige rammebetingelser vil utvikle seg. Denne utfordringen forsterkes av at sjømatindustrien konkurrerer i et internasjonalt marked.

Kompleksiteten gjør det også vanskelig å gjøre eksakte vurderinger av enkelttiltak. I tabellen under er utvalgets anbefalinger nærmere kommentert med tanke på potensiell påvirkning på verdiskaping og økt bearbeiding. De foreslåtte tiltakene er heller ikke vurdert opp mot hvilke effekter de vil ha for grønn omstilling, med noen unntak. Tiltak som skal bidra til grønn omstilling vil ikke nødvendigvis gi umiddelbar høyere verdiskaping eller økt sysselsetting, men dersom de ikke gjennomføres vil de på sikt kunne bidra til å redusere verdiskapingen. Selv om tiltakene er vurdert enkeltvis, er det viktig å presisere at tiltakene må ses i sammenheng for å oppnå størst mulig effekt.

Utvalget legger til grunn at departementet i den videre oppfølgingen av rapporten vil foreta prioriteringer av hvilke tiltak og målsetninger som skal forfølges. Når tiltakene skal konkretiseres og operasjonaliseres vil det være viktig og formålstjenlig å gjøre helhetlige analyser av potensielle effekter og se på økonomiske og administrative konsekvenser av tiltakene.

Verdiskapingspotensialet i sjømatnæringen er stort. En dekkende og forsvarlig ressursforvaltning er et premiss. Videre vil en velfungerende førstehåndsomsetning, forutsigbar tilgang til råstoff av høy kvalitet og styrket markedsadgang for bearbeidede produkter være de mest sentrale rammevilkårene for at aktørene i samarbeid skal kunne utløse dette potensialet.

Effekten av tiltak som søker å gi landindustrien forutsigbar tilgang på råstoff vil være rettet mot å hente ut mulige gevinster av kontinuitet i produksjonen. Slike gevinster vil på kort sikt først og fremst være å skape stabil sysselsetting gjennom året, øke kapasitetsutnyttelsen og redusere kapasitetskostnadene. Kontinuitet i tilgangen på råstoff vil samtidig bidra til å redusere kostnadene ved stans og oppstart. For eksempel er opplæringskostnader ved stadig utskifting av ansatte betydelig i en sesongbasert produksjon. Kontinuitet er også en forutsetning for å redusere utskifting i staben.

Tiltak

Betydning for verdiskaping og arbeidsplasser

1.

Å gjennomføre foreslåtte endringer i kvotesystemet knyttet til oppsplitting av kvotepakker og innføring av en kvoteutvekslingsordning for å legge bedre til rette for spesialisering og utnyttelse av alle kommersielle arter.

Tiltaket vil indirekte kunne legge til rette for økt verdiskaping og bearbeiding.

Kvoteoppsplitting gjør det enklere for næringsaktørene å sette sammen kvoteporteføljer hvor fangstkapasiteten utnyttes bedre innen året. Det vil også bli lettere å utnytte spesialisering- og diversifiseringsmuligheter for aktørene.

Under forutsetning av at aktørene tillates å utveksle en ikke uvesentlig andel av sine kvoter, vil dette medføre betydelig bedring i fleksibiliteten. Dette gjennom at aktørene får bedre utnyttet sin kapasitet, bedre utnyttelse av spesialisering og diversifiseringsgevinster.

2.

Å inndra og refordele kvoter innenfor samme fartøygruppe som ikke utnyttes over tid.

Tiltaket vil indirekte kunne legge til rette for økt verdiskaping og bearbeiding.

Optimal utnyttelse av kvoter er en forutsetning for at industrien skal ha tilgang til råstoff

3.

Å justere klausulen i forvaltningsplanen for torsk slik at kvoteendringer fra ett år til neste som hovedregel ikke kan overstige 10 prosent.

Tiltaket vil indirekte kunne legge til rette for økt verdiskaping og bearbeiding.

Det bidrar til bedre å regulere volumendringer uten å strekke sesonger for høsting (se tiltak 4)

4.

At det innføres risikoavlastende virkemidler for videreutvikling og implementering av nye metoder for frysing, lagring og tining av fiskeråstoff i industriell skala.

Tiltaket vil kunne legge til rette for økt verdiskaping og bearbeiding og helårige arbeidsplasser

Tiltaket handler om å sikre tilgang til råstoff som kan brukes hele året, uten å dempe det naturlige sesongmønsteret i flåten. Sesongbasert høsting er økonomisk rasjonelt for flåteleddet for mange av de viktigste fiskeartene i norske fiskeri. Dette har først og fremst sammenheng med biologi og vandringsmønster til sentrale bestander. Fartøyene søker å fange fisken når den mest verdifulle delen bestanden er lett tilgengelig (nært kysten med høye fangstrater med lite bifangst av arter som er truet). Dette er et fangstmønster som minimerer den største bidragsyteren for klimagassutslipp i villfangstnæringen – drivstofforbruket i fangstleddet.

Tiltaket vil kunne bidra til lavere kapasitetskostnader, større kontinuitet i produksjonen, større kontinuitet i leveranser, mindre permitteringer og sesongarbeid. Samtidig vil tiltakene kunne føre til økte råstoffkostnader.

Tiltaket har samme risikoprofil som øvrig innovasjonsarbeid, her har imidlertid utviklingen allerede kommet langt, og flaskehalsene handler om å kunne ta det over i industriell skala.

5.

Utforme ekstrakvoteordninger slik at hensynet til både miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft tas i betraktning og er gjenstand for jevnlige evalueringer for å sikre at de virker etter hensikten. Ferskfiskordningen bør videreføres med krav om at artene som inngår i ferskfiskordningen og som gir bonuskvantum på torsk, må gå til humankonsum.

Tiltaket vil kunne legge til rette for økt verdiskaping og bearbeiding, og vil kunne ha særlig betydning i enkelte deler av landet.

Se kommenter til tiltak 4 om sesongbasert høsting. Ekstrakvoteordninger har gjerne hatt som formål å strekke sesongene, og står i motsats til dette. Dersom en helhetsvurdering legges til grunn for utforming av ev. nye ordninger vil uønskede effekter kunne unngås. Dette understreker betydningen av jevnlige evalueringer.

En endring av ferskfiskordningen med krav om at artene som inngår og som gir bonuskvantum på torsk, må gå til konsum vil unngå å stimulere til fangstaktivitet med redskap og metode som gir råstoff av så laber kvalitet at det ikke er egnet til konsumproduksjon. Det er spesielt i fisket etter hyse med snurrevad at det har blitt levert store fangster med rund småhyse som i et samfunnsøkonomisk perspektiv trolig er lite lønnsomt, men som for det enkelte rederi kan være rasjonelt hvis fisket gir et økonomisk bidrag.

6.

Å innføre en prøveordning med utviklingskvoter til sjømatindustrien.

Tiltaket vil kunne legge til rette for økt verdiskaping, økt bearbeiding og helårige arbeidsplasser.

Kan fungere bedre enn ekstrakvoteordninger fordi aktørene samtidig får et ansvar for å dokumentere og dele erfaringer. Vil ta ned risikoen ved å prøve ut ny teknologi, nye redskaper etc. og legge til rette for bedre kommunikasjon og samarbeid i verdikjeden.

Tiltaket har samme risikoprofil som øvrig utviklingsarbeid.

7.

Nærings- og fiskeridepartementet iverksetter en gjennomgang og evaluering av om salgslagenes praksis knyttet til lagsavgift er i overensstemmelse med fiskesalgslagsloven §§ 9 og 1.

Tiltaket vil ikke ha direkte effekt for verdiskaping og bearbeiding, men kan kartlegge om nivået på lagsavgiften fastsettes riktig, og om det er grunnlag for en reduksjon i lagsavgiften for alle landinger, eller landinger fra utenlandske fartøy dersom dette gir økt tilgang på råstoff til norsk industri.

Omsetning på like vilkår

8.

Salgslagenes omsetningssystemer må innrettes slik at råstoff gjøres tilgjengelig for konkurranse og bearbeiding i det norske råstoffmarkedet. Det må utredes videre hvordan dette kan operasjonaliseres i tråd med intensjonen i fiskeslagslagslova og deltakerloven.

Tiltaket vil kunne ha stor effekt for verdiskaping og bearbeiding dersom det bidrar til riktig prising og avvergelse av fusk. Like konkurransevilkår bidrar til forutsigbarhet for industrien som også har stor betydning.

Et viktig premiss for at den markedsbaserte løsningen skal fungere effektivt, er at det er lave transaksjonskostnader og at mest mulig av råvaren er tilgjengelig for flest mulig kjøpere som kan produsere et bredt spekter av produkter til ulike kunder. I så måte vil tiltaket kunne føre til et mer velfungerende marked, og dermed også i større grad kunne legge til rette for økt bearbeiding i Norge. Jo mer fisk som omsettes i førstehåndsmarkedet, jo mer vil det bidra til kvalitetsgradering i pris og avverging av fusk som også er viktige betingelser.

Tiltaket vil bidra til en mer rettferdig konkurranse om råstoffet. I tillegg til «låsing» av råstoff til egen bedrift, har lukking av fiskeriene samt , og strukturvirkemidlene i flåten, lagt til rette for høsting av ressursrente i fangstleddet. Det innebærer også at slik ressursrente, og lav pris på «eget» råstoff, kan benyttes i priskampen om råstoff fra fartøy aktører ikke eier. Konsekvensene av tiltaket vil være at en større andel av fangsten i vertikalt integrerte selskap blir tilgjengelig for kjøpere uten eierskap i fartøy. Dette vil sannsynligvis føre til at gevinsten av vertikal integrering blir svekket. Dels gjennom større konkurranse om råstoffet, og sannsynligvis høyere råstoffkostnader. Effekten dette vil ha for bearbeiding avhenger av hvem av kjøperne som produserer produkter med høyest bearbeiding. Det vil også kunne påvirke mulighetene for å skape helårige arbeidsplasser.

Prinsipielt er det et poeng at konsekvensene for verdiskaping og økt bearbeiding kunne vært enda bedre dersom det var større anledning til å integrere vertikalt, altså å fjerne de de institusjonelle ordningene som regulerer forholdet mellom flåte og landindustri. Da fjernes konkurransen i mellommarkedene (for eksempel førstehåndsmarkedet). Selskapene kan bruke dette fortrinnet til å styre kvalitet, dempe sesongsvingningene og produsere mer bearbeidede produkter for å skape helårige arbeidsplasser. Selv om flere faglige rapporter har foreslått dette, har et slik grep hatt lav politiske oppslutning. Dersom dagens vertikalt integrerte selskaper i liten grad bearbeider eget råstoff, men heller bruker fortrinnet til å konkurrere om tilgjengelig råstoff fra fristilte fartøy, oppnås ikke økt bearbeiding, men økte råstoffkostnader for landindustrien. Dette understreker utfordringene med institusjonelle ordninger som uthules, og at det er viktig å legge for at alle aktører har lik anledning til å konkurrere i markedet.

Detaljering av tiltaket vil være avgjørende for hvilken effekt det får. En videre utredning av dette bør gis høy prioritet.

9.

I påvente av resultatet av en total gjennomgang i henhold til punkt 8 bør gjennomføring og evaluering av salgslagenes vedtak om å gjøre 50 prosent av det frosne råstoffet tilgjengelig for auksjon fra 1. januar 2022 danne grunnlaget for valg av omsetningssystem for slikt råstoff framover. Herunder bør det gjøres løpende vurderinger om 50 prosent er tilstrekkelig.

Se effekter av tiltak 8

10.

Nærings- og fiskeridepartementet innfører en ordning med årlige forventningsbrev til fiskesalgslagene der salgslagenes ansvar for å medvirke til en samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlevende marine ressurser presiseres i lys av den til enhver tid gjeldende status og utvikling i næringen, og at dette krever gode rammer for førstehåndsomsetning som ivaretar grunnleggende interesser for både fisker- og industrisiden.

Tiltaket vil i seg selv ikke ha noen effekt på verdiskaping og økt bearbeiding, men er viktig for tempo og legitimiteten til prosessene som bestemmer avgjørende rammevilkår.

Tiltaket vil gi anledning til å evaluere, oppfordre og ev. instruere salgslagene med hensyn på for eksempel styresammensetning, tilgjengeliggjøring av råstoff fra vertikalt integrerte selskap og forretningsvilkår. Dette vil også kunne gi et fast grunnlag for å utvikle førstehåndsmarkedet slik at det gir like konkurransevilkår, hindrer fiskerikriminalitet og motiverer til økt råstoffkvalitet. Uten at dette tiltaket tas på alvor av departement og salgslag, kan dette tiltaket bli en ressurskrevende rutinepreget avlevering av nok en årsrapport. En måte å unngå dette på, er å rette oppmerksomheten mot tiltak i rapporteringsåret for å øke legitimitet, bedre råstoffkvalitet og ressurskontroll.

11.

Salgslagenes salgsvilkår for sjømat, herunder reklamasjonsregler, utformes i tråd med kjøpsloven, så langt det er mulig.

Tiltaket vil kunne ha effekt for verdiskaping ettersom det vil kunne bidra til bedre prisdifferensiering for råstoffkvalitet.

Tiltaket må også forstås som ledd i å normalisere handelsvilkår mellom det som har blitt jevnbyrdige partnere.

12.

Salgslagene endrer sine vedtekter jfr. samvirkeloven § 66 (3) og gir Nærings- og fiskeridepartementet rett til å velge 40 prosent av medlemmer til styrene i salgslagene. Departementet bør oppnevne personer med næringskompetanse fra leverandør- og kjøpersiden, samt juridisk og økonomisk kompetanse. Det bør sees hen til økt representasjon av begge kjønn i styresammensetningen.

Tiltaket vil i seg selv ikke ha noen effekt på verdiskaping og økt bearbeiding, men er viktig for legitimiteten til prosessene som bestemmer avgjørende rammevilkår.

13.

Vanlig forretningspraksis der alle aktører sikrer egne fordringer bør gjelde også for fiskere, og kan eksempelvis inkluderes i tjenesten som dekkes av lagsavgiften.

Kostnadene dette utgjør er for små til å kunne ha direkte effekt på verdiskaping og økt bearbeiding.

Prinsipielt er det vanlig i all handel at alle aktører bærer risikoen for egne fordringer. Tiltaket må forstås som ledd i å normalisere handel mellom det som har blitt jevnbyrdige handelspartnere.

Bærekraft i hele verdikjeden

14.

Myndighetene må gjennom eget forvaltningssystem samt ved forhandlinger og enighet med andre nasjoner sikre en langsiktig og god forvaltning av norske og felles fiskeriressurser.

Langsiktig og god forvaltning av norske og felles fiskeriressurser vi bidra til å sikre maksimalt langtidsutbytte og råstoff til industrien, sysselsetting og verdiskaping.

Store endringer innen klima og miljø, samt krevende internasjonale forhandlinger vil fordre økt forskning, nye metoder og generelt større ressursbruk for til enhver tid å ha det kunnskapsgrunnlaget som må være på plass for å lykkes.

Potensielt enorme konsekvenser for hele verdiskapingsgrunnlaget dersom det ikke gis prioritet

15.

Det etableres en FoU-satsing på utvikling og implementering av teknologi for lagringsstabile sjømatprodukter for å redusere behovet for frakt med fly og bil, og muliggjøre økt bruk av sjøtransport.

Dette er tiltak som ikke har en direkte påvirkning på verdiskaping og bearbeiding. Det er imidlertid en økende trend at klima- og miljøhensyn innlemmes i finansmarkedet samt i markedsorienterte merkeordninger. Dette vil blant annet innebære bærekraftrapporteringer som gjør det viktig å se hele verdikjeden i sammenheng, også når det kommer til mulighetene for økt bearbeiding

Effekter på verdiskaping og bearbeiding av redusert behov for fly- og biltransport vil kunne være avhengig av flere forhold, blant annet hvordan etterspørselen etter slike produkter vil utvikle seg. En må anta at etterspørselen etter klimavennlige produkter vil øke.

16.

Regler for utforming av fartøy må sikre en fiskeflåte som er best mulig tilpasset et lavest mulig klimaavtrykk og best mulig ivaretakelse av råstoffet. Det bør for eksempel etableres et bedre egnet kriterium enn lengde for å skille mellom ulike fartøygrupper.

Dette er tiltak som ikke har en direkte påvirkning på verdiskaping og bearbeiding. Det er imidlertid en økende trend at klima- og miljøhensyn innlemmes i finansmarkedet, og i markedsorienterte merkeordninger. Dette vil blant annet innebære bærekraftrapporteringer som gjør det viktig å se hele verdikjeden i sammenheng, også når det kommer til mulighetene for økt bearbeiding

Drivstofforbruk per kg fisk varier svært mye i forhold til art, redskap, fartøyutforming og fangsttidspunkt og fangstområde. Variasjonen er også stor innad i samme fartøygruppe. Forskningsresultater tyder på at redskapsbruk og sesongprofil på fangstene er langt viktigere kriterier enn fartøylengde og fartøyutforming for å redusere klimaavtrykket fra fiskeflåten. I dag er det meste av energiforbruket i fiskeflåten i fartøygrupper som ikke er begrenset av fartøylengde. Lavest mulig klimaavtrykk er i seg selv ikke god nok grunn til å endre kriterium for skillet mellom fartøygrupper. Det sentrale er å se regler for utforming av fartøy i sammenheng i alle dimensjoner, og samtidig sikre at endrede kriterier ikke skaper utfordringer knyttet til områdebegrensninger, kvotefordelinger innad i kystflåten og arealkonflikter i kystsonen.

17.

Utforming og omfang av klimaavgifter må innrettes for å stimulere til grønn omstilling, eksempelvis ved at inntekt fra avgift brukes til målrettede tiltak i fiskerinæringen.

Dette er tiltak som ikke har en direkte påvirkning på verdiskaping og bearbeiding. Det er imidlertid en økende trend at klima- og miljøhensyn innlemmes i finansmarkedet samt i markedsorienterte merkeordninger. Dette vil blant annet innebære bærekraftrapporteringer som gjør det viktig å se hele verdikjeden i sammenheng, også når det kommer til mulighetene for økt bearbeiding

Til tross for høy lønnsomhet i fiskeflåten, vil økte drivstoffkostnader kunne føre til at marginale fiskerier blir ulønnsomme og avvikles. Dette vil være fiskerier hvor fangstratene er lave, redskapsbruken er energikrevende, fangsten har lav markedsverdi og/eller fangsten foregår på store dyp med store tungdrevne fartøy langt til havs. I så måte vil økte drivstoffkostnader føre til at marginale fiskeressurser ikke lenger utnyttes før mer energieffektive fangstmetoder er utviklet. Økte drivstoffpriser og reduksjon i kompensasjonsordninger vil derfor møte stor motstand i fiskeflåten – særlig der denne kostnaden er stor. Det er vanskelig å se for seg at ikke deler av de økte drivstoffkostnadene vil bli lastet over på foredlingsleddet. Samtidig er det vanskelig å se for seg at forbrukerne vil akseptere å få hele regningen. Det vil med andre ord være stor sannsynlighet for at også lønnsomheten i landbasert fiskeindustri faller med økte drivstoffkostnader i flåteleddet. Dette understreker betydningen av å påskynde utviklingen for at klimaavgifter ikke skal for uønskede konsekvenser over for lang tid.

18.

Marine forskningsprogrammer bør prioritere utlysninger og prosjekter som bygger ny kunnskap om klimaeffekter av ulike driftsformer og redskapsbruk utover selve drivstofforbruket i fisket.

Dette er tiltak som ikke har en direkte påvirkning på verdiskaping og bearbeiding. Det er imidlertid en økende trend at klima- og miljøhensyn innlemmes i finansmarkedet samt i markedsorienterte merkeordninger. Dette vil blant annet innebære bærekraftrapporteringer som gjør det viktig å se hele verdikjeden i sammenheng, også når det kommer til mulighetene for økt bearbeiding.

Store endringer innen klima og miljø vil fordre økt forskning, nye metoder og generelt større ressursbruk for til enhver tid å ha det kunnskapsgrunnlaget som må være på plass for å lykkes.

Potensielt enorme konsekvenser for hele verdiskapingsgrunnlaget dersom det ikke gis prioritet

Høy råstoffkvalitet

19.

Organisasjonene i næringen samarbeider om standarder som grunnlag for sertifisering av mottaksanlegg, fiskefartøy, fiskeredskap, samt forholdet mellom båtens størrelse, utrustning og størrelsen på fangst for å sikre råstoffkvalitet.

Høy råstoffkvalitet er sentralt for å nå målene om økt verdiskaping, bearbeiding og helårige arbeidsplasser.

Det er først og fremst valgene som tas tidlig i verdikjeden som bestemmer råstoffkvalitet. Kvalitet som er tapt i et tidlig ledd ikke kan repareres i senere ledd av verdikjeden. Felles standarder og sertifisering adresserer dette, og vil kunne legge til rette for høyere råstoffkvalitet som er avgjørende for verdiskaping og økt bearbeiding.

Høy råstoffkvalitet oppnås gjerne gjennom skånsom fangst og fangsthåndtering. Dette innebærer også høyere fangstkostnad pr fangstinnsats. Førstehåndsmarkedet må gi prissignaler som gjør det lønnsomt å redusere fangsteffektivteten. Se tiltak 8-12 som skal bidra til en mer velfungerende førstehåndsomsetning.

Selv om denne forutsetningen er til stede, er det også slik at økt kvalitet vil innebære at fangst blir mer tidkrevende. Det kan skape utfordringer som om et fartøy rekker å ta alle kvotene sine og at fritid reduseres.

God råstoffkvalitet gjennom hele verdikjeden innebærer ofte at produksjonskostnaden pr produktvekt øker. Tiltak som skal øke råstoffkvaliteten vil derfor nødvendigvis innebære dyrere råstoff, som må kompenseres med høyere pris for forbruker. Det kan få noen uforutsette konsekvenser for noen av målene med utvalgets forslag. Dersom for eksempel økningen i produksjonskostnadene er økt drivstofforbruk i fangstoperasjonen og sluttproduktene må fraktes med fly kan dette innebære økte klimagassutslipp. Det vil være viktig å se disse momentene i sammenheng.

Bedre utnyttelse av restråstoff

20.

Næringens organisasjoner utarbeider en digital håndbok for bedrifter med informasjon og veiledning om regelverk knyttet til behandling, dokumentasjon og klassifisering av nye arter og produkter.

Tiltakene vil kunne bidra til å ta ned risikoen og forbedre markedsadgangen for nye arter og produkter. Dette er tiltak som ikke nødvendigvis øker volum av restråstoff som allerede utnyttes, men som er knyttet til bedre utnyttelse og verdiøkning. Dersom disse tiltakene bidrar til å ta ned barrieren mot å satse på nye verdifulle produkter vil de kunne bidra til økt verdiskaping og bearbeiding. Uten samtidige tiltak for å forbedre den generelle markedsadgangen og tiltak for å øke råstoffkvalitet (prisdifferensiering inkludert) vil tiltakene for bedre utnyttelse av restråstoff imidlertid trolig ha liten effekt på verdiskapingen – alene vil de ikke være sterke nok insentiver til å øke bearbeidingen i Norge.

Mer utnyttelse av restråstoff vil også kunne bidra til økt verdiskaping og økt bearbeiding. Denne effekten synes allerede. I kraft av at landindustrien har fått tilgang på hele fisken, især fra kystflåten, og flere arbeidsoppgaver, er det utviklet et bredt spekter at tilleggsprodukter fra fisken som tidligere i liten grad ble produsert. Det innebærer blant annet at det har blitt et større spekter av produkter og større salgsinntekter å fordele energiforbruket i verdisystemet på. Utviklingen har samtidig medført at fiskeflåten har økt volumet av fisk som transporteres. Driften har blitt mer effektiv og mindre arbeidskrevende i fangstleddet ettersom mannskapet slipper sløyingen. Tid som tidligere gikk til sløying – blir nå benyttet til transport, fiske og hvile. Potensialet for mer volum av restråstoff er knyttet til havfiskeflåten. Framfor et påbud om å bringe alt restråstoff til land har utvalget anbefalt at retningslinjer for utforming av fartøy tar hensyn til behovet for å bringe hele fisken på land (se tiltak 16). Så lenge det er etterspørsel etter restråstoff vil det være fornuftig av flåten å levere rundt, og den beste tilretteleggingen er knyttet til å redusere tekniske barrierer som gjør det billigere med andre løsninger. Effekten av tiltak 16 i denne sammenhengen er avhengig av at denne antagelsen viser seg å være riktig.

21.

Offentlige forsknings- og utviklingsmidler prioriteres til å løse logistikk- og konserveringsløsninger for restråstoff for å sikre at råstoffet kan benyttes til avansert foredling, samt utvikling av nye produkter og etablering og drift av testfasiliteter som næringen har behov for i produktutviklingen.

Bekjempe kriminalitet

22.

Arbeidsmiljøloven bør tilpasses sesongpreget i sjømatindustrien med målrettede unntak fra arbeidstidsordningene i høysesong. Denne typen justeringer må baseres på et nært samarbeid mellom partene.

I seg selv vil ikke endrede arbeidstidsordninger føre økt verdiskaping og bearbeiding, men snarere legitimere en ønsket praksis. Dette må også sees i sammenheng med at utvalget også har anbefalt strengere sanksjoner for brudd på arbeidsmiljøloven enn tilfellet er i dag.

Arbeidstidsordningene må ha rammer som sikrer arbeidstakere mot uforholdsmessig belastning, og gi økonomisk kompensasjon på linje med det som er vanlig etter tariffavtalene i næringen. Under disse betingelsene vil økt fleksibilitet i arbeidstidsordningene kunne bidra til at bedriftene klarer å ivareta råstoff, og sikre flåten lossing i rimelig tid når det kommer uforutsatt store mengder råstoff på land i løpet av kort tid.

Landbasert fiskeindustri har i dag et mer liberalt regime enn øvrig industri når det gjelder permitteringsregler. Dette bidrar til at kostnadene ved stans og oppstart er mindre og bidrar til å gjøre det enklere for industrien å tilpasse seg svingende råstofftilgang. Å gjøre det enklere å etablere sesongbaserte bedrifter vil kunne som føre til økt kapasitet og konkurranse om råstoffet. Samtidig kan det oppstå dilemmaer der ordningene bidrar til å redusere insentivene for å dempe sesongbasert høsting og etablering av attraktive helårlige arbeidsplasser.

23.

Gitt en justering i arbeidsmiljøloven som gjør reglene mer tilpasset sesongpreget i sjømatindustrien bør det vurderes strengere sanksjoner for brudd på arbeidsmiljøloven enn tilfellet er i dag.

Legge til rette for økt sjømatkonsum

24.

Å styrke nasjonale ordninger for å fremme økt sjømatkonsum hos norske forbrukere, især barn og unge, samt å inkludere sjømat i Nyt Norge-ordningen.

Dette er tiltak som kan ha større betydning på lang sikt, og på kortere sikt vil det være viktige tiltak for å bidra til grønn omstilling.

Bedre tilgjengeliggjøring av norsk sjømat for barn og unge kan være gode tiltak fordi forbrukere vil foretrekke produkter fra Norge. Dette vil kunne bidra til å endre kostholdsvaner, samt gi økt bevissthet og stolthet over norsk sjømat som igjen på sikt kan føre til bedre rekruttering, interesse og kompetanseutvikling innenfor flere fagområder. Det norske markedet er lite relativt til mengden produsert sjømat. En styrking av hjemmemarkedet vil derfor trolig i liten grad påvirke verdiskaping og bearbeiding i seg selv.

25.

Å gi fritak for merverdiavgift på sjømat som selges til forbruker for å øke sjømatkonsumet i Norge.

Økt konsum av sjømat i Norge, vil trolig redusere konsumet av andre matprodukter. I hvor stor grad redusert merverdiavgift vil bidra til økt bearbeiding i Norge vil være avhengig av for hvilke bearbeidede produkter konsumet vil øke. For deler av norsk sjømatkonsum er importandelen stor. Det gjelder nesten alt av fiskepinner, en stor andel av annen panert fisk, en vesentlig andel av fryst filet i konsumpakninger, en stor andel av fryste skalldyr (skallreker, hummer, sjøkreps, varmtvannsreker), alt av tunfiskkonserves og sardiner, og en stor andel av pålegg av makrell og sild. Fritak av merverdiavgift vil ventelig også styrke importen.

Totalt ble det konsumert sjømat tilsvarende 10,2 milliarder kr i innkjøpsverdi til dagligvare- og storhusholdninger i Norge i 2020. Inklusive avanse anslår vi at salgsverdien for dagligvare og storhusholdning minst utgjorde 13,2 milliarder kroner. Merverdiavgift kommer i tillegg og utgjorde nærmere 2,0 milliarder kroner, som da vil utgjøre statens direkte provenytap ved å fjerne merverdiavgiften. I tillegg kommer tapt proveny hvis økt sjømatkonsum fører til redusert konsum av andre varer. Begrenses fritaket til sjømat omsatt i detaljhandel, vil det direkte provenytapet utgjøre anslagsvis 1,6 milliarder kroner.

Disse problemstillingene er de samme som Norge har stått ovenfor, og gjennomført, når det gjelder for eksempel momsfritak for frukt og grønt. Tiltaket må være motivert av ønsket om å styrke konsumet av sjømat av hensyn til folkehelsen og samlet miljøavtrykk, og at dette er vektet tyngre enn andre forhold. Konsekvenser for verdiskaping i sjømatindustrien vil avhenge av hvorvidt bedriftene evner å vinne de økte markedsandelene.

Styrket markedsadgang

26.

At myndighetene i langt større grad enn til nå er villig til å prioritere markedsadgang for sjømat, bearbeidede sjømatprodukter og marine ingredienser i arbeidet med handelsavtaler.

Reduserte tollsatser vil gi en reell mulighet for en lønnsom bearbeiding i Norge, fordi fri markedsadgang i langt større grad legger grunnlag for at sjømatindustrien på en mer optimal måte kan planlegge, bearbeide og gjennomføre markedsstrategier i viktige markeder.

Konsekvensene av reduserte tollsatser vil avhenge av hvilke produkter det gjelder med hensyn på tollsats, bearbeidingsgrad og volum som kan produseres. Det vil også være avhengig av hva som må ofres for å redusere eller fjerne tollsatser. Og sist, men ikke minst, i hvor stor grad foredlingsleddet klarer å beholde fordelene som oppnås i eget ledd i verdikjeden over tid.

27.

At myndighetene prioriterer arbeidet med, og øker ressursbruken, knyttet til godkjenningsordninger, listeføring av produkter og bedrifter og helsesertifikater som er avgjørende for god markedsadgang, samt sikrer sterk tilstedeværelse av norsk sjømatkompetanse i viktige markeder og fora for internasjonal regelverksutforming.

Prioritering av kompetanse og kapasitet til vil kunne ha stor betydning for markedsadgangen, samtidig som det vil kunne legge til rette for og lette arbeidet for sjømatindustrien og eksportørene, og dermed redusere kostnadene til bedriftene.

28.

At den generiske markedsføringen av norsk sjømat også rettes mot nye produkter.

Det er stort potensial i produkter fra nye marine ingredienser (se tiltak 20-21), tang og tare, kråkeboller, kamskjell osv. som Norge i dag har beskjeden produksjon på. En mer offensiv markedsmobilisering for nye produkter vil kunne ta ned risikoen og gjøre det mer forutsigbart for aktørene å satse på slike produkter, og vil kunne bidra til generell styrket markedsadgang.

Tiltaket innebærer en omprioritering av budsjettene til Norges sjømatråd. Utvalget mener tiltaket bør tas imot og forvaltes av Sjømatrådets sitt styre og medlemsmasse.

Regioner og kystsamfunn

29.

En forsterket satsing på FoU, teknologi og digitalisering i sjømatindustrien med fokus på næringsdrevet innovasjon.

FoU og innovasjonsarbeid som fører til nye eller forbedre produkter og prosesser vil kunne ha betydelig effekt på både verdiskaping og sysselsetting i sjømatindustrien. Dette er tiltak som ligger i bunnen av verdiskaping fra moderne næringer. Samtidig er det vanskelig å peke på konkrete effekter av enkelttiltak. Det ligger i FoU sin natur at det er utforskende på ukjente spørsmål eller mulighetsrom, hadde vi visst på forhånd hva svaret ville bli hadde det ikke vært behov for FoU.

30.

At katapultordningen styrkes som en nasjonal ordning for å utvikle, teste og fremme teknologi for økt bearbeiding av fisk, sjømat og andre marine produkter.

FoU og innovasjonsarbeid som fører til nye eller forbedre produkter og prosesser vil kunne ha betydelig effekt på både verdiskaping og sysselsetting i sjømatindustrien. Dette er tiltak som ligger i bunnen av verdiskaping fra moderne næringer. Samtidig er det vanskelig å peke på konkrete effekter av enkelttiltak. Det ligger i FoU sin natur at det er utforskende på ukjente spørsmål eller mulighetsrom, hadde vi visst på forhånd hva svaret ville bli hadde det ikke vært behov for FoU.

Deler av næringen har i liten grad automatisert sin produksjon på linje med det vi kan finne i sammenlignbar næringsmiddelindustri. En av utfordringene er at «markedet» i fiskeindustrien for spesialutviklet automatisering er «begrenset» og dermed mindre interessant for leverandørindustrien av slike løsninger. Å gi støtte til å utvikle og teste nye løsninger kan være tilstrekkelig til å løfte ny teknologi inn i leverandørindustriens portefølje og videre inn i sjømatindustrien.

31.

At sjømatindustriens kompetansebehov legges til grunn ved dimensjonering og utvikling av utdanningstilbud på videregående skole og i høyere utdanning, inklusive utdanningstilbud for ulike kompetanse- og livsløpsbehov.

Dette er tiltak som ikke har en umiddelbar effekt på verdiskaping og økt bearbeiding. Investering i utdanning og kompetanseutvikling er imidlertid avgjørende for å kunne utvikle kunnskapsbaserte næringer i framtiden.

32.

At strukturering på landsiden aksepteres som en naturlig tilpasning til konkurransesituasjonen. Etablering av sjømatindustribedrifter må skje på like vilkår og ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger hvor ansvaret ligger hos den respektive virksomhet. Dette innebærer at myndighetene ikke må bruke offentlige midler eller kvoter for å etablere spesifikke bedrifter.

En naturlig strukturutvikling i landindustrien vil bidra til økt verdiskaping.

Til dokumentets forside