Regionrådet Bergen og Omland
Eirik Seter
Mowinckelsgt. 5
5020 Bergen

Dato: 12.04.2002

Vår ref.: 2001/5643 NR NOK RMY/tlo


Regelverket for offentlige anskaffelser og forholdet til interkommunalt samarbeid om tjenesteyting

Det vises til Deres brev av 20. desember 2001. I brevet reises det spørsmål vedrørende regelverket for offentlige anskaffelser og forholdet til samarbeid om felles tjenesteyting mellom kommuner.

Spørsmålet har stor praktisk betydning og Nærings- og handelsdepartementet ønsker derfor å gi en generell uttalelse om fortolkningen av relevante bestemmelser i regelverket. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at det bare er domstolene som med bindende virkning kan uttale seg om den konkrete fortolkning av gjeldende rett.

Regelverket for offentlige anskaffelser omfatter i utgangspunktet alle gjensidig bebyrdende avtaler om anskaffelse av varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider som inngås av en kommune, jf. forskrift om offentlige anskaffelser §§ 1-3 og 1-4 bokstav a. Dette omfatter også avtaler hvor en eller flere kommuner er leverandør.

Etter forskriftens § 1-3 (2) bokstav h er det unntak for kontrakter om tjenestekjøp som tildeles en leverandør som selv er omfattet av regelverket, herunder for eksempel en annen kommune. Forutsetningen er at vedkommende leverandør har enerett til å levere tjenesteytelsen med hjemmel i en lov, forskrift eller administrativt vedtak.

Et administrativt vedtak kan trolig treffes både på politisk og administrativt nivå. Det er imidlertid et krav at vedtaket som tildeler eneretten skal være kunngjort. Dette vilkåret er falt ut av gjeldende forskriftstekst men er foreslått tatt inn igjen i forslag til endringer i forskrift om offentlige anskaffelser. Det er ikke noe eksplisitt krav til hvordan kunngjøringen skal skje, og det er derfor usikkert om for eksempel en elektronisk kunngjøring på kommunens hjemmeside på Internett vil være tilstrekkelig.

Det er videre en forutsetning at tildelingen av eneretten er forenlig med EØS-avtalen. Departementet antar at tildeling av en enerett i utgangspunktet er en restriksjon på adgangen til å yte tjenester, jf. EØS-avtalens art. 36. Etableringen av en enerett må derfor begrunnes tvingende eller almene hensyn, for eksempel beskyttelse av forbrukere, arbeidstakere, tjeneste-mottakere, ytringsfrihet og kunstneriske verdier. Det må imidlertid skje en interesseavveining av om de ikke-økonomiske hensynene er tilstrekkelig tunge til å kunne gripe inn i den frie bevegelighet av tjenester. Det er videre krav om at tildeling av en enerett er nødvendig for å ivareta de aktuelle hensynene, og at målene ikke kan nås med andre og mindre inngripende midler.

Med hilsen
Irene Standnes (e.f.)
underdirektør

Robert Myhre
rådgiver