Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Rundskriv H-19/05

Kommuneoven og lov om interkommunale selskaper - Tolkninger fra departementet i tidsrommet 1. april 2004-1. juli 2005

Kommunene
Fylkeskommunene
Fylkesmennene

Rundskriv nr.
H-19/05

Vår ref
05/2580

Dato
19.07.2005

Kommuneloven og lov om interkommunale selskaper
Tolkninger fra departementet i tidsrommet 1. April 2004-1. Juli 2005

Formålet med dette rundskrivet er å gi informasjon om Kommunal- og regionaldepartementets tolkninger etter kommuneloven og lov om interkommunale selskaper.

Uttalelsene fra departementet er i hovedsak svar på henvendelser fra kommuner og fylkeskommuner i tidsrommet 1. april 2004 til 1.juli 2005.

Dette og tidligere rundskriv publiseres også på departementets nettside www.dep.no/krd under menyen ”kommune- og fylkesforvaltning” under pekeren ”kommunejuss”. Vi håper at rundskrivet vil være et nyttig redskap ved fortolkningen av kommuneloven og lov om interkommunale selskaper.

Kommunal– og regional departementet har tidligere gitt ut tilsvarende fortolkningsrundskriv H- 30/94, H- 17/96, H- 13/98, H- 3/00, H- 15/01, H- 03/02, H- 15/03 og H-9/04.

Med hilsen

Christine Hjortland (e.f.)
fung.ekspedisjonssjef

Nina Britt Berge
rådgiver

Saksbehandler: førstekonsulent Renate Støa

Innholdsfortegnelse

Kapittel

Tittel

1

Kommunestyre, formannskap og andre folkevalgte organ

2

Ordfører og varaordfører

3

Delegering fra folkevalgte organ

4

Valgbarhet og fritak fra verv

5

Parlamentarisk styringsform

6

Administrasjonssjefens fullmakter og ansvar

7

Arbeidstakernes medvirkning etter kommuneloven

8

Interkommunalt samarbeid

9

Åpne og lukkede møter

10

Saksbehandlingen i folkevalgte organer. Rettigheter og plikter for folkevalgte

11

Valg til formannskap og faste utvalg mv.

12

Habilitetsreglene i kommuneloven

13

Økonomibestemmelsene

14

Revisjon og kontrollutvalg

15

Lovlighetskontroll

16

Kommunalt og fylkeskommunalt foretak

17

Lov om interkommunale selskaper

1. Kommunestyre, formannskap og andre folkevalgte organ

Ingen aktuelle saker

2. Ordfører og varaordfører

Forslagsrett for ordfører og varaordfører

Sak 04/3484 Kommuneloven § 9 nr. 4

En kommune vedtok å opprette tre komiteer som overtok de fleste oppgavene til tidligere formannskap/ hovedutvalg. Komiteene ga innstilling til kommunestyret og hadde vedtakskompetanse. Kommunestyret vedtok at ordfører og varaordfører ikke kunne velges til komitéleder, men ha møte-, tale- og forslagsrett i de tre komiteene.

Kommunen ønsket departementets vurdering av om denne ordningen var i strid med kommuneloven § 9 nr. 4, som fastslår at ordfører har møte og talerett i alle kommunale organer, men bare forslagsrett i organer hvor han/hun er valgt medlem.

Departementet påpekte at hensynet bak regelen er å sikre at ordføreren får informasjon om arbeidet i alle kommunens organer, og å legge til rette for god kommunikasjon mellom ulike kommunale organ og nivå. En utvidet forslagsrett vil etter departementets oppfatning gi ordføreren større myndighet enn det han/hun er tiltenkt etter kommunelova. Departementet konkluderte således med at et vedtak om å gi ordføreren forslagsrett i komiteer som han/hun ikke er valgt medlem av, er i strid med kommuneloven § 9 nr. 4.

3. Delegering fra folkevalgte organer

Godkjenning av kommunale lånegarantier

Sak 04/4265 Kommuneloven §§ 7, 23 og 51

Et kommunestyre hadde fattet vedtak om å delegere myndighet til barnehagesjefen til å treffe vedtak ved overføring av kommunale lånegarantier til barnehageformål fra et rettsubjekt til et annet. Fylkesmannen bad departementet vurdere om kommunestyret kunne delegere myndighet til å overføre kommunale garantier innenfor samme formål fra et rettsubjekt til et annet.

Departementet viste til at kommuners adgang til å gi garantier reguleres av kommuneloven § 51 og i forskrift om kommunale og fylkeskommunale garantier. Det er kommunestyret som treffer vedtak på vegne av kommunen så langt ikke annet følger av lov eller av delegasjonsvedtak, jf. kommuneloven § 7. Verken i § 51 eller i forskriften er det gitt begrensninger i kommunestyrets adgang til å delegere myndighet til å gjøre vedtak om garantier til andre organer, herunder til administrasjonen. Etter kommuneloven § 23 nr. 4 har kommunestyret alminnelig adgang til å gi administrasjonssjefen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning.

Etter departementets vurdering står kommunestyret i utgangspunktet fritt til å delegere myndighet til å overføre kommunale garantier innenfor samme formål fra et rettssubjekt til et annet, såfremt slik delegasjon skjer innenfor rammene av kommuneloven § 23 nr. 4.

Forvaltning av kommunalt næringsfond

Sak 05/825

En kommune ba departementet vurdere om det er anledning til å overlate til styret i et kommunalt eid aksjeselskap å forvalte det kommunale næringsfondet.

Departementet la til grunn at det er kommunens midler styret var satt til å forvalte. Det følger av kommuneloven §§ 45 og 46 at det er kommunestyret selv som skal vedta årsbudsjettet og har råderetten over kommunens midler. Denne kompetansen kan kommunestyret i utgangspunktet ikke delegere. Bakgrunnen for dette er at kommunestyret som øverste folkevalgte organ selv skal være ansvarlig for disponeringen kommunens midler. Det følger imidlertid av Forskrift om årsbudsjett § 4 at ”innenfor de bevilgninger som er fastsatt i årsbudsjettet, kan kommunestyret eller fylkestinget tildele underordnede kollegiale organer myndighet til å foreta en videre fordeling av de bevilgninger som er oppført i budsjettet”. Administrasjonssjefen har i utgangspunktet administrasjonsfullmakt jf. forskriften § 9.

Departementet påpekte at det er en grunnleggende forskjell mellom på den ene siden å legge forvaltningen av det kommunale næringsfondet til et interkommunalt aksjeselskap, og på den andre sida å legge den til en administrasjonssjef eller et folkevalgt kollegialt organ. Kommunestyret kan instruere underordnede folkevalgte organer og administrasjonen i kraft av å være kommunens øverste organ. Kommunestyret har ikke en slik myndighet over interkommunale aksjeselskap, da det følgjer av aksjeloven § 5-1 at aksjeeierne må utøve sin myndighet gjennom generalforsamlingen.

Departementet kom etter dette til at kommunen ikke kunne overlate forvaltningen av det kommunale næringsfondet til styret i et aksjeselskap.

4. Valgbarhet og fritak fra verv

Valgbarhet til bydelsutvalg

Sak 04/3646 Kommuneloven §§ 14 og 15

Forskrift om direkte valg til kommunedelsutvalg § 2 nr.2

Departementet fikk spørsmål fra en kommune om det kunne fastsettes bostedskrav ved indirekte valg til kommunedelsutvalg. Etter forskrift om direkte valg til kommunedelsutvalg § 2 nr. 2 kan valgbarhet til kommunedelsutvalg begrenses til å omfatte kun de som er bosatt i vedkommende kommunedel. Departementet viste til at det ikke foreligger en tilsvarende hjemmel for kommunestyret til å fastsette et bostedskrav ved indirekte valg til kommunedelsutvalg. Det er dermed de alminnelige reglene om valgbarhet til kommunale organer i kommuneloven §§ 14 og 15 som kommer til anvendelse. Etter disse bestemmelsene er det ikke adgang til å fastsette et bostedskrav ved valg til kommunale organer herunder kommunedelsutvalg.

Departementet opplyste avslutningsvis om at kommunestyrenes adgang til å fastsette et bostedskrav ved indirekte valg til kommunedelsutvalg vil bli vurdert ved en planlagt gjennomgang av enkelte bestemmelser i kommuneloven.

5. Parlamentarisk styringsform

Ingen aktuelle saker

6. Administrasjonssjefens fullmakter og ansvar. Åremålsstillinger.

Ansettelse av byombud på åremål

Sak 04/1305 Kommuneloven § 24. nr. 3

En kommune vurderte å ansette et byombud på åremål, og bad departementet vurdere om det var adgang til dette.

Det følger av kommuneloven § 24 nr. 3 at kommunestyret og fylkestinget kan bestemme at ledende administrative stillinger skal besettes på åremål. Vurderingstemaet var dermed om stillingen som byombud var å anse som en ”ledende administrativ stilling” sett hen til den instruks som skulle gjelde for stillingen.

Det fremgikk av stillingsinstruksen at ombudet skulle fungere som et ”uavhengig kontrollorgan på vegne av bystyret”. Det framgikk videre at ombudet skulle ha en rådgivende funksjon ovenfor kommunenes innbyggere. Det var på denne bakgrunn etter departementets oppfatning ikke naturlig å betrakte byombudet som en ”ledende administrativ stilling” i kommunen. Departementets standpunkt var bl.a. begrunnet ut fra uttalelser i forarbeidene til kommuneloven.

Departementet opplyste avslutningsvis at kommunelovens regler om åremålansettelse ville bli nærmere vurdert ved en forestående gjenomgang av kommuneloven.

7. Arbeidstakernes medvirkning etter kommuneloven

Ansattes representasjon i administrasjonsutvalget

Sak 04/574 Kommuneloven §§ 25 nr. 2 og 16 nr. 1

I en kommune hadde arbeidstakerorganisasjonene utpekt fire faste medlemmer til administrasjonsutvalget. Videre var det satt opp en liste på 13 personer som skulle være vararepresentanter. Det var et ønske fra organisasjonene om at vararepresentantene ikke skulle være personlige vara for de faste representantene. Videre skulle det ikke være nummerert /prioritert rekkefølge på vararepresentantene, og arbeidstakerorganisasjonene ønsket selv å innkalle den av vararepresentantene som de mente skulle møte ved forfall fra medlem(mer).

Kommunen ønsket departementets vurdering av om en slik ordning ville være i overensstemmelse med kommuneloven § 16 nr.1 om innkalling av varamedlemmer.

Departementet mente at det ikke var holdepunkter for at kommunelovens bestemmelser med innkalling av varamedlemmer etter § 16 nr. 1 gjelder i forhold til arbeidstakerorganisasjonene. Ordningen har heller ikke vært praktisert slik. Departementet antok derfor at arbeidstakerorganisasjonene kan velge den vararepresentanten de ønsker når et fast medlem får forfall til administrasjonsutvalgets møte - uavhengig av rekkefølgen på listen.

8. Interkommunalt samarbeid

Statlig kontroll av låneopptak

04/1656 Kommuneloven § 27

En kommune ønsket departementets gjennomgang av vedtekter for et interkommunalt samarbeid etter kommuneloven § 27, i forhold til gjeldende lovgivning på området.

Departementet knyttet noen særskilte kommentarer til vedtektenes § 14. Det het i denne bestemmelsen ble det at låneopptak skulle godkjennes av fylkesmannen.

Departementet understreket at kommunelovens økonomibestemmelser i utgangspunktet vil gjelde tilsvarende for et interkommunalt organ etter kommuneloven § 27. Det ble vist til at dette utgangspunktet er lagt til grunn i forarbeidene til kommuneloven og til lov om interkommunale selskaper, og følger av gjeldende praksis. Det følger av kommuneloven § 60 at kommunenes låneopptak er kun gjenstand for kontroll dersom nærmere angitte forhold foreligger.

Departementet påpekte videre at i de tilfeller der en av kommunene i et § 27-samarbeid er underlagt betinget statlig kontroll vil de samme hensyn som taler for statlig kontroll av enkeltkommuner tale for kontroll av § 27-styrene. Dette bygger bl.a. på at om ikke annet er særskilt avtalt har kommuner som deltar i et § 27-samarbeid et solidarisk ansvar for virksomhetens gjeld. Kreditorene kan dermed søke dekning for hele sitt utestående hos en av deltakerkommunene. Statlig godkjenning er nødvendig for låneopptak i § 27-styrer når en av kommunene er i ROBEK-registeret.

Departementet mente også å finne støtte for denne forståelsen ved å se på IKS-lovens regler på dette område. IKS-loven har bestemmelser om statlig godkjenning av alle låneopptak og i realiteten vil det være liten forskjell på et IKS og et § 27 styre som er selvstendig rettsubjekt med en viss adgang til låneopptak og budsjettfastsettelse.

Departementet kom dermed til at et § 27- styrene ikke er underlagt en ubetinget statlig kontroll av sine låneopptak jf. kommuneloven § 60. Men dersom en av kommunene er underlagt betinget statlig kontroll etter kommuneloven § 60 vil låneopptak av et § 27-styre som kommunen deltar i også være gjenstand for denne samme statlige kontroll.

9. Åpne og lukkede møter

Ingen aktuelle saker

10. Saksbehandlingen i folkevalgte organer. Rettigheter og plikter for folkevalgte

Varamedlemmer i kommunestyret

Sak 05/1996 Kommuneloven § 16 nr. 1

Departementet fikk spørsmål fra en uavhengig kommunestyrerepresentant om hvordan reglene om innkalling av varamedlemmer til kommunestyre var å forstå.

Departementet viste til at det følger av kommuneloven § 16. nr. 1 at første vararepresentant skal innkalles når et fast medlem har forfall. Dette gjelder selv om vararepresentanten har meldt seg ut av det partiet vedkommende er valgt inn for. Det er kun i de tilfelle hvor første vararepresentant ikke kan møte, eller ikke er tilgjengelig, at man kan gå nedover i rekken av vararepresentanter.

Uttreden fra folkevalgt organ

Sak 05/2199 Kommuneloven § 15

En fylkeskommune ba departementet å uttale seg om forståelsen av kommuneloven § 15 om uttreden. Bakgrunnen for henvendelsen var primært spørsmålet om en person som får fritak fra kommunale/fylkeskommunale verv for å inneha rikspolitiske verv, har rett til å få tilbake sitt lokalpolitiske verv dersom han/ hun trer ut av det rikspolitiske vervet før det har gått to år.

Videre ble det reist spørsmål om det er ulike rettsvirkninger av om en person får fritak kontra permisjon fra sitt verv.

Departementet understreket at kommuneloven § 15 nr. 1 fastsetter at medlem av et folkevalgt organ trer endelig ut dersom vedkommende mister valgbarheten i løpet av valgperioden. Bestemmelsen i annet punktum er en særregel for de tilfelle hvor uttreden skyldes registrert utflytting fra kommunen/fylkeskommunen. Dersom vedkommende kommer tilbake i løpet av to år etter registrert utflytting, trer vedkommende inn igjen i sine verv. Folkevalgte som trer endelig ut av andre grunner har ikke rett til gjeninntreden.

Kommuneloven § 15 nr. 2 bestemmer at kommunestyret eller fylkestinget etter søknad kan frita, for et kortere tidsrom eller for resten av valgperioden, den som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan skjøtte sine plikter i vervet. Loven sondrer ikke mellom permisjon og fritak. Etter det departementet kjenner til, er det i praksis vanlig at en folkevalgt søker om permisjon når det gjelder et tidsbegrenset fritak, mens begrepet fritak benyttes når det søkes om uttreden for resten av valgperioden. Det avgjørende for retten til gjeninntreden vil imidlertid – etter loven – være avhengig av fraværets lengde.

Departementet la til grunn at et (tidsubestemt) fritak fra kommunale/fylkeskommunale verv for å inneha et rikspolitisk verv som hovedregel vil innebære at den folkevalgte har rett til å gjeninntre i sine verv dersom det rikspolitiske vervet opphører. Dette må i hvert fall være utgangspunktet i de tilfelle hvor det ikke er gitt hvor lenge det rikspolitiske vervet – for eksempel som medlem av den politiske ledelsen i et departementet – vil vare. Et fritak pga. verv som stortingsrepresentant vil derimot innebære endelig uttreden, fordi stortingsvalgperioden løper ut over kommunevalgperioden.

Innbyggerinitiativ – fremming av forslag

Sak 04/3702 Kommuneloven § 39a

Departementet ble bedt om å redegjøre for hvem som kan fremme et innbyggerinitiativ. Bakgrunnen for saken var at et kommunestyre vedtok å avvise et innbyggerinitiativ med den begrunnelse at initiativet ble fremmet av et partilag som var representert i kommunestyret.

Departementet understreket at dersom forslaget tilfredsstiller vilkårene etter § 39a er det en plikt for kommunestyret å behandle saken. Hovedvilkåret er at minst to prosent eller mer enn 300 hundre av kommunens innbyggerer står bak forslaget. Det gis i loven ingen begrensninger i adgangen til å fremme innbyggerinitiativ for innbyggere som er medlemmer kommunestyre/bystyre og lignende.

Innbyggerinitiativ - spørsmål om behandlingsmåten

Sak 05/454 Kommuneloven § 39a

I medhold av kommuneloven § 39a fremmet en gruppe innbyggere i en kommune forslag om at en nærmere angitt eiendom skulle reguleres til bevaring. Bystyret vedtok ikke å følge opp innbyggerinitiativet. Det ble vist til at initiativtakerne kunne fremme tilsvarende forslag som privat reguleringsplan etter plan- og bygningsloven.

Etter anmodning fra et av partiene i bystyregruppen forela kommunen saken for departementet. Det ble stilt spørsmål om bystyrets vedtak var i tråd med intensjonene bak initiativretten.

Departementet menet at vedtaket ikke var i strid med kommuneloven § 39a. Kommunestyret står fritt til å avvise et innbyggerinitiativ, og det er ikke satt spesielle krav til begrunnelsen for et slikt avvisningsvedtak.

11. Valg til formannskap og faste utvalg mv.

Oppnevning av medlemmer til kommunal klagenemnd

Sak 04/3646 Kommuneloven §§ 2 og 10 nr.3

Forvaltningsloven § 28 (2)

En kommune ønsket departementets vurdering av om kommunestyret kunne delegere myndigheten til å oppnevne medlemmer til ”Fagklagenemnd for eksamen og karakterer i den videregående skole” til kommunerådet. Videre var det spørsmål om klageordningen etter opplæringsloven kunne legges til en administrativ instans.

Departementet hadde fått opplyst fra Utdannings- og forskningsdepartementet at det ikke er særskilte bestemmelser i opplæringsloven eller forskriften til loven om oppnevning av medlemmer av klageinstans etter § 5-10 i forskrift til opplæringsloven.

Departementet pekte på at selv om klagenemnda er hjemlet i forvaltningsloven, er det et kommunalt organ etter kommuneloven på linje med andre utvalg og styrer, jf. kommuneloven § 2. Kommuneloven § 10 nr. 3 fastslår at: ”Kommunestyret og fylkestinget velger selv medlemmer og varamedlemmer til utvalget, og blant medlemmene leder og nestleder.” Kommunelovens system bygger på at all myndighet i utgangspunktet ligger til kommunestyre og fylkesting, og at disse organene i stor utstrekning kan delegere sin kompetanse. Det foreligger imidlertid lovfestede begrensninger i denne delegasjonsadgangen. Slike delegasjonssperrer uttrykkes i kommuneloven bl.a. ved formuleringen ”kommunestyret selv avgjør” jf. Ot.prp. nr. 42 (1991-92) s. 82.

Departementet konkluderte med at det følger av ordlyden i kommuneloven § 10 nr. 3 at kommunestyret ikke kan delegere oppnevning av medlemmer til faste utvalg mv, herunder særskilte klagenemnder.

Det ble videre uttalt at klageordningen etter forvaltningsloven § 28 ikke kan legges til en administrativ instans eller til kommunerådet. Det framgår av lovteksten at klagenemnda skal være ”særskilt”. I dette begrepet ligger både at klageorganet skal være uavhengig av den etaten som har forberedt og /eller truffet vedtaket som førsteinstans, og at nemnda ikke skal ha andre oppgaver.

12. Habilitetsreglene i kommuneloven

Saksbehandling for klagenemda.

Sak 04/2325 Habilitetsreglene i kommuneloven § 40 nr. 3 c)

En fylkeskommune ønsket departementets vurdering av om en ordning der fylkesrådmannen forbereder saker for fylkeskommunens særskilte klagenemnd for enkeltsaker, er i overensstemmelse med habilitetsregelen i kommuneloven § 40 nr. 3 c).

Departementet påpekte innledningsvis at kommuneloven § 40 nr. 3 c inneholder særlige regler om habilitet ved intern klagebehandling etter forvaltningsloven § 28. Formålet med bestemmelsen er å sikre at klagen blir avgjort av et organ som er atskilt fra og overordnet førsteinstansen i henhold til forvaltningsloven § 28.

Etter kommuneloven skal alle innstillinger fra administrasjonen til politiske folkevalgte organer legges fram av administrasjonssjefen eller på hans eller hennes vegne jf. kommuneloven § 23 nr. 2. Samtidig skal all delegasjon av myndighet fra politiske organer til administrasjonen skje til administrasjonssjefen, som så kan videredelegere internt jf. kommuneloven § 23 nr. 4. Legges en streng fortolkning av kommuneloven § 40 nr. 3 c) til grunn, innebærer bestemmelsen at det i de fleste tilfeller hvor det påklagede vedtaket er truffet av administrasjonen eller av et politisk organ etter innstilling fra administrasjonen, vil fylkesrådmannen og hennes underordnede være innhabile til å forberede saken for (og delta i behandlingen i) klagenemnda.

Hensynet til å oppnå gjennomførbare klageordninger i kommuner og fylkeskommuner taler for å legge en noe mindre streng fortolkning av habilitetsreglene i kommuneloven § 40 nr. 3 c) til grunn. Departementet mener det forutsetningsvis må foreligge en reell medvirkning fra fylkesrådmannen eller hennes stedfortreder ved forberedelse eller behandling av saken for at inhabilitet inntrer etter § 40 nr. 3 c).

Det faktum at fylkesrådmannen formelt er ansvarlig for all saksforberedelse og alle vedtak truffet av administrasjonen etter delegert myndighet, må imidlertid innebære at det ikke skal mye til av medvirkning fra fylkesrådmannen eller hennes stedfortreder før fylkesråd­mannen anses som inhabil i relasjon til klagebehandlingen.

Habilitet for ansatt i interkommunalt selskap

Sak 05/1276 Forvaltningsloven § 6

Et interkommunalt selskap som skulle utøve sekretariatsfunksjoner for kontrollutvalgene i deltakerkommunene var under stiftelse. En av de ansatte i sekretariatet er svigersønn til ordføreren i en av kommunene som selskapet skal betjene. Selskapet bad departementet vurdere om ordførerens svigersønn generelt vil være inhabil etter forvaltningsloven § 6, eller om inhabilitet eventuelt bare vil kunne oppstå ved behandling av saker som direkte berører ordførerens utøvelse av sitt verv.

Departementet la til grunn at habilitetsvurderingen i denne saken måtte skje etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Departementet uttalte at den ansattes er habilitet må vurderes konkret i den enkelte sak.

I saker som direkte berører ordførerens utøvelse av sitt verv vil den familiære tilknytningen mellom den ansatte og ordføreren etter departementets vurdering som hovedregel kunne medføre inhabilitet.

I saker som ikke direkte angår ordføreren vil utgangspunktet være noe annerledes, men det kan også i slike saker være omstendigheter som kan innebære at den ansatte må anses inhabil. Det må her vurderes om den ansattes forberedelse av en konkret sak kan være egnet til å svekke allmennhetens tillit til forvaltningens uavhengighet. Har en sak vært politisk omstridt, eller har ordføreren utvist et særlig engasjement i saken, kan spørsmålet om inhabilitet være særlig relevant. I en habilitetsvurdering må det videre legges vekt på at det er viktig for borgernes tillit til kontrollutvalgets arbeid at det ikke stilles spørsmål om utvalgets saker er forberedt av personer som det kan reises tvil om er uavhengige.

13. Økonomibestemmelsene

Realismekravet ved budsjettering av inntekter og utgifter

04/2813 Kommuneloven § 46 nr. 3

Et revisjonsdistrikt henvendte seg til departementet om hvilke krav som ligger i kommuneloven med hensyn til budsjetterte inntekter og utgifter, og da særlig sett i forhold til aktivitetsnivået på utgiftssiden, samt hvilke føringer statsbudsjettet legger på kommunenes budsjetterte inntekter.

Departementet uttalte at kravet til realisme innebærer at de enkelte bevilgninger og de inntekter budsjettet bygger på, skal være ført opp ut fra hva som kan påregnes, jf. Ot. prp. nr. 43 (1999-2000) s. 130. Ved utforming av anslag bør et forsiktighetsprinsipp legges til grunn.

Inntektssiden bør ta utgangspunkt i kommuneproposisjonen og statsbudsjettet (St.prp. nr. 1), der blant annet regjeringens anslag for kommunenes inntektsvekst for det påfølgende år publiseres. Kommunens budsjetterte inntekter bør ligge innenfor regjeringens prognose. Dersom kommunen opererer med et annet anslag, må avviket begrunnes. Anslag for det kommende års rammetilskudd publiseres samtidig i Grønt hefte (beregningsteknisk dokumentasjon til St.prp. nr. 1). Kommunen bør ta utgangspunkt i dette og korrigere for eventuelle endringer som følge av de påfølgende budsjettforhandlingene i Stortinget. Disse vil til en viss grad kunne estimeres, avhengig av hva slags type endringer i forhold til de foreslåtte rammer som Stortinget vedtar. Det endelige rammetilskuddet vil dessuten basere seg på befolkningstall som foreløpig ikke er kjent. Kommunen vil således kunne avvike noe fra de opprinnelige anslagene dersom den kan begrunne en forventet endring i befolkningstall eller – sammensetning.

Mens vesentlige deler av inntektssiden ligger utenfor kommunens kontroll, vil utgiftssiden i større grad være opp til kommunen å bestemme. Vurderingen av realismekravet for utgiftsnivået vil i større grad måtte bero på skjønn, men hva som vil være tilstrekkelige utgiftsrammer innen det enkelte tjenesteområde, vil være vanskelig å bedømme. Vurderingen bør heller ikke innskrenke kommunens muligheter til å foreta omprioriteringer mellom utgiftsformål. Betraktningene rundt budsjettets utgiftsside bør derfor hovedsakelig begrense seg til å påse at balansekravet overholdes, med mindre det åpenbart skulle framgå at bevilgningene ikke vil være tilstrekkelige til å oppfylle klart definerte minimumskrav til omfang og standard for den aktuelle tjeneste. Betydelige reduksjoner fra tidligere års bevilgninger og anvendelse må imidlertid kunne forklares ut fra hvilke tiltak kommunen akter å iverksette.

Frie fond og tilskudd til andre

Sak 04/1225 Kommuneloven § 48 nr. 2

En fylkeskommune vedtok å benytte tidligere oppsparte midler til å yte et avdrags- og rentefritt lån til et offentlig eid aksjeselskap hvor fylkeskommunen hadde flertall i styret. Avkastningen som lånetaker oppnådde på plasseringen av lånebeløpet skulle tillegges hovedstolen. Midlene skulle i framtiden benyttes til byggingen av en bro. Enkelte fylkestingsrepresentanter krevde lovlighetskontroll av vedtaket da de mente avtalen bare var en omgåelse av kommunelovens regler for økonomiforvaltning og fondsplassering og at vedtaket derfor var ulovlig.

Departementet uttalte at kommuneloven ikke legger bindinger på bruken av fylkeskommunens frie inntekter. Fylkeskommunen kan derfor selv disponere sine midler slik den finner det formålstjenlig så lenge det ikke strider mot lov eller forskrift. Departementets oppfatning var at avtalen om overføring av oppsparte midler til aksjeselskapet ikke kunne sies å være i strid med gjeldende regelverk. Selv om pengene før og etter vedtaket reelt sett er plassert som fondsmidler, vil det etter vedtaket være aksjeselskapet, som det selvstendige rettssubjektet det er, som forvalter og disponerer midlene. Klagen ble derfor ikke tatt til følge.

Låneformål

Sak 04/4111 Kommuneloven § 50 nr. 1

En kommune hadde søkt fylkesmannen om godkjenning av lån til kjøp av trygghetsalarmer for til sammen 250 000 kroner. Det ble stilt spørsmål om dette var et lovlig låneformål etter kommuneloven § 50.

Departementet uttalte at formuleringene ”bygg, anlegg og varige driftsmidler” i kommuneloven § 50 nr. 1 er ment å omfatte alle typer fast eiendom, tekniske anlegg, maskiner og større teknisk utstyr. Spesialmotivene tilsier at loven må forstås dit hen at det er et vesentlighetskrav til låneformålet. Loven hindrer derfor at det kan tas opp lån for å finansiere større kvanta av mindre anskaffelser. Departementets vurdering var derfor at låneformålet var i strid med kommuneloven § 50 nr. 1.

Lån til videre utlån/tilskudd

Sak 04/2224 Kommuneloven § 50 nr. 6

Saken gjaldt en fylkeskommunes låneopptak til videre (rentefritt) utlån til et aksjeselskap, hvor formålet var investering i et nytt teaterbygg. Ifølge avtalen mellom partene, skulle lånet tilbakebetales over 20 år. Samtidig forpliktet fylkeskommunen seg ved avtale til å øke sitt årlige driftstilskudd til teaterselskapet i 20 år fremover med et beløp tilsvarende årlig låneavdrag.

Departementet viste til at kommuneloven § 50 nr. 6 gir fylkeskommunen adgang til å ta opp lån for videre utlån, men at det er ikke adgang til å ta opp lån til tilskudd. Lovens begrunnelse for dette er at lån til videre utlån ikke innebærer noen økonomisk belastning for fylkeskommunen (sett bort fra risiko), i motsetning til lån til tilskudd. Det er således lagt vekt på å gi regler som ivaretar hensynet til fylkeskommunens handlefrihet i forbindelse med de årlige bevilgninger, jf. Ot. prp. nr. 43 (1999-2000) s. 84 og 87.

I denne saken forpliktet fylkeskommunen seg i avtalen til å gi et økt årlig driftstilskudd tilsvarende årlig avdrag. Finansieringen av teaterbygget innebærer således, slik avtalen er utformet, en økonomisk belastning for fylkeskommunen, og på denne måten begrenser fylkeskommunen sin økonomiske handlefrihet i årene fremover. Departementet fant at finansieringsavtalen mellom selskapet og fylkeskommunen i realiteten er å regne som lån til tilskudd.

Lånefond og konsernkontosystem

04/1237 Kommuneloven §§ 50 nr. 8 og 53 nr. 2

En kommune bad departementet vurdere hvorvidt midler som hørte inn under kommunens lånefond, kunne inngå i kommunens konsernkontoavtale med felles kapitaldisponering.

Departementet uttalte at kommuneloven i utgangspunktet ikke er til hinder for at kommuner og fylkeskommuner kan inngå avtale om felles kapitaldisponering, jf. § 53 nr. 2, andre setning. Slik disponering vil være begrenset til midler tilhørende kommunen eller fylkeskommunen som eget rettssubjekt, og selv om regelverket stiller krav om eget budsjett og regnskap for lånefondet, er det her likevel tale om kommunens eller fylkeskommunens midler. Med unntak av nevnte regler om budsjett og regnskap gir ikke kommuneloven eller øvrig lovgivning særlige regler om disponering av midler hørende inn under lånefond. Departementet antok derfor at lånefondsmidler som sådan ikke er pliktig til å holdes utenfor konsernkonto med felles kapitaldisponering. Kommunen ble imidlertid bedt om å påse at ubrukte lånemidler i lånefondet ikke fungerte som langsiktige lån driftsformål i strid med bestemmelsene i kommuneloven § 50 nr. 1.

Regnskapsføring for kommunale foretak

Sak 04/4214 Kommuneloven § 75.

Forskrift om årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning for kommunale og fylkeskommunale foretak § 7

Et kommunalt foretak tilbyr blant annet yrkesrelaterte tjenester innen forskjellige tjenesteområder i egen kommune. Tjenestene er konkurranseutsatt og vinnes gjennom anbud. I underkant av halvparten av foretakets samlede inntekter stammer fra denne delen av virksomheten. Departementet ble bedt om å vurdere hvilke regnskapsprinsipper foretaket skulle følge.

Etter forskriften skal foretak som driver næringsvirksomhet, føre regnskap etter regnskapsloven. Begrepet ”næringsvirksomhet” er drøftet i forarbeidene til loven, jf. Ot.prp. nr. 53 (1997-1998) og i forskriften, men har ingen presis avgrensning. Departementet mente enkelte forhold ved foretaket, blant annet at styret i siste årsberetning hadde vedtatt at foretaket framover ikke kunne påta seg oppdrag som ikke gav reell økonomisk dekning, kunne trekke i retning av at foretaket kunne sies å drive næringsvirksomhet. I denne saken var imidlertid eierkommunen i all vesentlighet foretakets eneste kunde. Ved at foretaket inngår juridisk sett som en del av kommunen, er det i prinsippet også kommunen som tilbyr tjenesten. Departementet anså ikke aktiviteten for å være egnet til å gi overskudd all den tid handelen foregikk innen det samme rettssubjektet; for kommunen som helhet ville ikke foretakets virksomhet kunne gi en økonomisk gevinst, kun reduserte kostnader gjennom en mulig effektivisering av tjenestene. Den økonomiske risikoen kunne derfor ikke sies å være reell for kommunen sett under ett, selv om foretaket isolert sett kunne oppleve det slik. Departementet mente derfor etter en samlet vurdering at foretaket skulle føre regnskap etter kommunale regnskapsprinsipper.

14. Revisjon og kontrollutvalg

Oppdragsansvarlig revisor

Sak 04/4018 Forskrift om revisjon §§ 2, 11 og 19

Departementet mottok spørsmål fra en kommunerevisjon om ulike forhold knyttet til oppdragsansvarlig revisor. Kommunerevisjonen ønsket for det første svar på om distriktsrevisor som ønsker å delta i kontrollutvalgets møter som valgt revisor, har møte og talerett på lik linje som det oppdragsansvarlig revisor er gitt i forskriftens § 19 siste ledd.

Departementet påpekte at det følger av den nevnte bestemmelse at det kun er oppdragsansvarlig revisor, eller dennes stedfortreder, som har møte- og talerett i kontrollutvalgets møter. Distriktsrevisor, som valgt revisor, har ikke en slik rett i henhold til forskriften. Departementet understreket imidlertid at gode grunner taler for at kontrollutvalgene følger en liberal praksis når det gjelder valgt revisors adgang til å være tilstede i møtene.

Videre var spørsmålet om departementet hadde en generell oppfatning om hvilken praksis som den valgte revisor bør benytte når det gjelder å peke ut oppdragsansvarlig revisor, og om det var en ulempe at det utpekes flere oppdragsansvarlige revisorer. Dertil ble det framsatt ønske om at departementet skulle knytte noen kommentarer til situasjoner der revisjonens leder ikke fyller kompetansekravene i forskriftens § 11.

Departementet viste til at Forskrift om revisjon § 2 tredje ledd fastsetter at det skal utpekes en oppdragsansvarlig revisor for hvert oppdrag. Hvordan distriktsrevisor organiserer arbeidet internt vil i stor grad være avhengig av hvordan revisjonen er oppbygd mht. antall ansatte, hvilken kompetanse de har, og antall oppdrag revisjonen har. Det forhold at revisjonens leder ikke fyller kravene i revisjonsforskriften § 11 er et moment som taler for at det utpekes andre ansatte som oppdragsansvarlige, dersom de besitter den formelle kompetansen.

Valgbarhet som leder av kontrollutvalg

Sak 04/2754 Kommuneloven § 77 nr. 2

Lederen av et kontrollutvalg i en kommune hadde i regi av A-etat en praksisplass på en ungdomsskole i kommunen. Det oppstod dermed spørsmål om praksisplassen var å regne som et arbeidsforhold som ble omfattet av valgbarhetsinnskrenkningen i kommuneloven § 77 nr. 2 om valg av medlemmer til kontrollutvalget.

Departementet foretok på generelt grunnlag en vurdering av spørsmålet om valgbarhet til kontrollutvalget for personer som har den type arbeidsforhold som saken gjaldt.

Vurderingstemaet var om begrepet ”ansatt” i kommuneloven § 77 nr. 2 også inkluderer personer som utfører arbeid i kommunen uten at det foreligger et ordinært ansettelsesforhold. Departementet la vekt på at etter en alminnelig forståelse av § 77 nr. 2 vil ”ansatte” omfatte personer som er ansatt av kommunalt organ. Når en person har arbeidspraksis i kommunen i regi av A-etat, vil vedkommende ikke være tilknyttet kommunen gjennom ordinær arbeidsavtale. Praksisen har normalt som formål at personen skal få et ordinært ansettelsesforhold. Personer på arbeidsmarkedstiltak vil motta ”lønn” i form av stønad fra A-etat. I forhold til arbeidet som utføres vil personen være underlagt kommunens (administrasjonens) instruksjons- og kontrollmyndighet. Departementet la således til grunn at etter lovens ordlyd vil et slikt arbeidsforhold falle utenfor lovens valgbarhetsbegrensning.

Videre ble det vurdert om begrepet ”ansatt” skulle fortolkes utvidende. Som argument for en utvidende fortolkning ble likhetstrekkene mellom det aktuelle type arbeid og et alminnelig ansettelsesforhold fremhevet. Videre ble det anført at formålet bak valgbarhetsbegrensningen – å forhindre at kommunalt ansatte som samtidig er medlemmer av kontrollutvalg skal komme i situasjoner der det reises tvil om deres uavhengighet - kan være relevante også ved slike ansettelsesforhold. På den annen side ble det påpekt at det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at muligheten til politisk deltakelse skal være åpen for alle, og at det derfor må være klare holdepunkter for at noen skal tape valgbarhet til offentlige verv.

Departementet konkluderte – under en viss tvil – med at hensynet til kontrollutvalgsmedlemmenes uavhengighet ikke gir grunn til å legge et utvidet innhold i uttrykket ”ansatte i kommunen”. Bestemmelsen omfatter dermed arbeidstakere med et ordinært ansettelsesforhold i kommunen.

Departementet påpekte videre at det utover de tradisjonelle ansettelsesforhold, vil kunne tenkes en rekke tilfelle der personer utfører et arbeid for kommunen uten at det er tale om et arbeidstaker/arbeidsgiverforhold i vanlig forstand. Et slikt tilfelle kan være personer som i opplærings- eller attføringsøyemed utplasseres i kommunen uten å være arbeidstakere (jf. arbeidsmiljøloven § 3 nr. 2 bokstav f). Det kan også gjelde sivile vernepliktige, personer på arbeidsmarkedstiltak, personer som deltar i introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere, og andre. Departementet mente det vanskelig kunne legges til grunn at slike personer kan anses som ansatt i kommunen selv om de utfører et arbeid i virksomheten.

Avslutningsvis ble det understreket at det ved vurderingen av valgbarhetsbegrensningen i kommuneloven § 77 nr. 2, la departementet også en viss vekt på at kommunelovens og forvaltningslovens bestemmelser om inhabilitet kan komme til anvendelse i situasjoner som i den aktuelle saken

Forespørsel om dispensasjon fra forskrift om kontrollutvalg

Sak 04/3851 Forskrift om kontrollutvalg § 20

En kommune ba departementet om dispensasjon fra forskrift om kontrollutvalg § 20 tredje ledd, der det heter at: ”Den som utøver revisjonsoppgaver for den aktuelle fylkeskommunen ikke kan utøve sekretariatsfunksjoner for kontrollutvalget”.

Departementet svarte at forskriften ikke åpner for at departementet kan gi fritak fra de krav som stilles til organiseringen av sekretariatsfunksjonen.

Det ble også pekt på at bakgrunnen for at revisor ikke skal kunne ha sekretariatsoppgaver for kontrollutvalget, er de prinsipielle betenkeligheter en slik ordning vil ha. Kontrollutvalget skal utøve en tilsynsfunksjon overfor revisjonen og skal følge opp at kommunen får de revisjonstjenester den har bestilt. Dette tilsier en viss avstand og uavhengighet i forhold til revisjonen. Dersom revisjonen skulle kunne være sekretariat, ville denne funksjonen svekkes.

Oppgaver for kontrollutvalgets sekretariat

Sak 04/3581 Forskrift om kontrollutvalg § 20

Departementet fikk spørsmål om kontrollutvalgets sekretariat kunne pålegges å utføre oppgaver som forvaltningsrevisjon og selskapskontroll.

Departementet viste til at det fremgår av forskrift om kontrollutvalg § 20 tredje ledd at den som utfører revisjonsoppgaver for kommunen ikke kan utøve sekretariatsfunksjoner for kontrollutvalget. Med revisjonsoppgaver siktes det også til forvaltningsrevisjon. Når det gjelder selskapskontroll kan slik kontroll gjennomføres av sekretariatet, såfremt selskapskontrollen ikke også omfatter forvaltningsrevisjon, jf. merknaden til bestemmelsen i rundskriv H-15/04. Det ble videre vist til at den som utfører sekretariatsoppgaver kan gis i oppgave å utarbeide en plan for gjennomføring av selskapskontroll.

Behandlingsmåten i saker fra kontrollutvalget til bystyret

Sak 04/3806 Kommuneloven §§ 16 og 23

En kommune ba departementet redegjøre for forståelsen av kommuneloven § 78 og forskrift om kontrollutvalg - der det er fastsatt at kommunestyret treffer vedtak ”etter innstilling fra kontrollutvalget”. Det ble reist spørsmål om regelverket er til hinder for at også andre enn kontrollutvalget kan gi innstilling i de saker hvor kontrollutvalget i lov eller forskrift er gitt eksplisitt innstillingsrett overfor kommunestyret.

Etter kommuneloven § 78 nr. 3 skal kommunestyret vedta valg av revisjonsordning ”på grunnlag av innstilling fra kontrollutvalget”. Det samme gjelder i saker om valg av revisor, jf. § 78 nr. 4. Kontrollutvalgets innstillingsrett i slike saker er også regulert i forskrift om kontrollutvalg § 16.

Etter departementets vurdering gir disse bestemmelsene kontrollutvalget en enerett til å gi innstilling til kommunestyret/bystyret i slike saker. Dette innebærer at det ikke er adgang for andre organer å avgi innstilling, verken på vegne av kontrollutvalget eller for egen del. Kontrollutvalgets innstillingsrett betyr også at det ikke er anledning til å legge opp til en saksforberedelse som innebærer at et annet kommunalt organ forbereder plenumsbehandlingen for kommunestyret/bystyret.

I saker som gjelder valg av revisjonsordning og valg av revisor, skal således kontrollutvalgets innstilling gå direkte fra kontrollutvalget til kommunestyret/bystyret. Det vil imidlertid være kontrollutvalgets ansvar å sørge for at en slik innstilling er grundig forberedt, herunder at det innhentes eventuelle synspunkter fra andre instanser i kommunen før innstillingen blir avgitt.

Administrasjonssjefens møterett i kontrollutvalget

Sak 04/3015 Kommuneloven § 23 nr.3

En kommune ønsket departementets synspunkt på en ordning hvor kontrollutvalget innhentet informasjon fra et politisk sektorutvalg og administrasjonen som arbeidet med saker for dette utvalget. Administrasjonssjefen ble ikke gitt anledning til å delta på møtet for slik informasjonsinnhenting.

Departementet viste til at det ligger til kontrollutvalget selv å vurdere på hvilken måte det vil innhente nødvendig informasjon fra kommunens politikere og administrasjon. Administrasjonssjefen i en kommune er ikke gitt møte- og talerett i kontrollutvalget, jf. kommuneloven § 23 nr. 3. Kontrollutvalget må selv vurdere – i forhold til den konkrete sak – om en slik deltakelse vil være hensiktsmessig.

Saksutredning for kontrollutvalget

Sak 04/ 3199 Forskrift om kontrollutvalg § 20

Det følger av forskrift om kontrollutvalg § 20, annet ledd at sekretariatet har ansvar for å påse at de saker som behandles av kontrollutvalget er forsvarlig utredet. En kommune bad om en nærmere redegjørelse for hvilke krav som kan stilles etter denne forskriftsbestemmelsen – og da med særlig hensyn til skriftlige saksutredninger.

Departementet poengterte at bestemmelsens formål er å synliggjøre hvem som har ansvaret for saksutredningen for kontrollutvalget – når det ellers er administrasjonssjefen som er ansvarlig for at saker som legges fram for folkevalgte organer er forsvarlig utredet, jf. kommuneloven § 23 nr. 2.

Forsvarlighetskravet i forskriftsbestemmelsen om sekretariatets ansvar for saksutredningen har det samme innhold som for administrasjonssjefen – dvs. at det skal sørges for at det forslag som foreligger er tilstrekkelig forberedt – herunder at eventuelle rettslige tvilspørsmål er avklart mv. Forsvarlighetskravet bygger også på det alminnelige ulovfestede prinsipp om forsvarlig saksbehandling i forvaltningen. Hvilke krav som skal kunne settes til saksforberedelsen vil kunne varierer fra sak til sak, hvor også særlige regler som knytter seg til behandlingen av den aktuelle sak (for eksempel anbudsregler) kan gi rammer for hvilke opplysninger som vil måtte fremskaffes før vedtak fattes. Forsvarlighetsprinsippet kan også tilsi at saksforberedelsen skal være skriftlig. Hvorvidt kravet til forsvarlighet er oppfylt i den enkelte sak, vil måtte bero på en skjønnsmessig vurdering. Det vil være opp til kontrollutvalget selv å vurdere hvilke krav en skal stille til sekretariatets saksutredninger.

Prinsipper for saksbehandling

Sak 04/2779 Kommuneloven § 78

En kommune henvendte seg til departementet om behandlingsmåten av en sak som gjaldt kommunens deltakelse i en interkommunal revisjonsenhet, samt organiseringen av kontrollutvalgets sekretariatsfunksjon. Kommunen opplyses at utvalg for finans, plan og administrasjon fikk forelagt saken til behandling før den gikk videre til bystyret. Administrasjonens vurderinger i saken ble lagt ved kontrollutvalgets innstilling i saken. Kommunene ønsket at departementet skulle vurdere denne saksbehandlingsmåten.

Departementet knyttet noen generelle kommentarer til saksbehandlingsmåte, og pekte på at etter de nå gjeldende regler er kontrollutvalget gitt innstillingsrett overfor kommunestyret i saker som gjelder valg av revisjonsordning, jf. kommuneloven § 78 nr. 3. Det gjelder ikke noen begrensinger for hvilke instanser som kan gi saksframlegg i slike saker. Selv om et kontrollutvalg avgir innstilling i en sak som skal behandles i bystyret, vil det være opp til kommunens administrasjonssjef å vurdere om det er behov for å forelegge saken for andre organer før den blir oversendt til bystyret, jf. administrasjonssjefens ansvar. En fremgangsmåte som innebærer at bystyret også blir kjent med administrasjonens synspunkter i en sak, ville etter departementets syn vanskelig innebære en saksbehandlingsfeil.

15. Lovlighetskontroll

Inhabilitetsvedtak og lovlighetskontroll

Sak 04/3415 Kommuneloven § 59

En kommunestyrerepresentant ble kjent inhabil ved budsjettbehandlingen. Tre kommunestyrerepresentanter brakte inhabilitetsvedtaket inn for fylkesmannen til kontroll av avgjørelsens lovlighet etter kommuneloven § 59.

Fylkesmannen forstod klagen slik at den ikke gjaldt lovligheten av budsjettervedtaket, men kommunestyres vedtak om å kjenne kommunestyrerepresentanten inhabil isolert sett.

Fylkesmannens konkluderte med at inhabilitetsvedtaket (isolert sett) ikke kunne være gjenstand for lovlighetskontroll, da denne beslutningen ikke faller inn under begrepet ”avgjørelser” etter kommuneloven § 59, første ledd.

Departementet sluttet seg til fylkesmannens lovforståelse, og uttalte at vedtak fattet som ledd i behandlingen av en sak, for eksempel rett til dokumentinnsyn og avgjørelser i spørsmål om inhabilitet, isolert sett ikke er gjenstand for lovlighetskontroll. Disse avgjørelsene er prosessledende beslutninger som ikke tar stilling til realiteten i selve saken, og er således ikke å betrakte som ”avgjørelser” etter § 59, første ledd. En annen sak er at dersom det fremsettes klage over lovligheten av selve budsjettvedtaket må fylkesmannen også ta stilling til om avgjørelsen ”er blitt til på lovlig måte” jf. § 59 nr. 4 c. I dette ligger det at det må vurderes om eventuelle prosessledende beslutninger fattet under sakens gang, kan representere en saksbehandlingsfeil, og om den endelige avgjørelse i saken bør oppheves av den grunn. Saksbehandlingsfeil i seg selv trenger ikke føre til at avgjørelsen oppheves som ugyldig. Det avgjørende blir om feilen har hatt innvirkning på vedtakets innhold jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41.

Lovlighetskontroll av fylketingets vedtak om innkjøp

Sak 04/ 4124 Kommuneloven § 59

En fylkeskommune vedtok en tilleggsbestemmelse til sitt økonomireglement der det het at:

“For anskaffelse gjelder lov/regelverk. Fylkeskommunen skal så vidt mulig bruke lokale leverandører. Fylkeskommunen har som uttalt strategi å være ankerkunde for nystartede lokale bedrifter for å hjelpe disse i gang”.

"Under ellers like forhold bør fylkeskommunen foretrekke bedrifter med tariffavtale, pensjonsavtaler, og bedrifter som tar inn lærlinger. I anbudsdokumenter, annonser og lignende skal disse forutsetninger klargjøres.”

Vedtaket ble brakt inn til departementet for lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59.

Departementet poengterte at alle bestemmelsene i lov og forskrift om offentlige anskaffelser må følges når fylkeskommunen foretar sine innkjøp, og la til grunn at fylkestinget var inneforstått med dette. Videre ble det understreket at regelverket om offentlige anskaffelser ikke åpner for forskjellsbehandling i forhold til lokale leverandører eller nystartede bedrifter.

Departementet la til grunn at tilleggspunkt 9 ikke ansås å være i strid med regelverket for offentlige anskaffelser, da det uttrykkelig ble sagt at fylkeskommunen skal følge alle regler. En annen sak er at det synes å gi liten mening i å ha slike formuleringer i et økonomireglement. Fylkeskommunen ble derfor oppfordret til å vurdere på nytt hvorvidt man skulle opprettholde det aktuelle tilleggspunktet.

16. Kommunalt og fylkeskommunalt foretak

Ingen aktuelle saker.

17. Lov om interkommunale selskaper

Valg av medlemmer til representantskapet

Sak 04/2514 Lov om interkommunale selskaper § 6

En kommune henvente seg til departementet vedrørende valg av medlemmer til representantskapet i et interkommunalt selskap. Kommunen så for seg en løsning som bl.a. gikk ut på at deltakerkommunen sammen skulle velge felles representanter, men at hver enkelt kommunestyre gjør slikt vedtak og at den som velges representerer kommunenes eierandel/ansvarsdel i representantskapet. En ønsket således å få et representantskap med færre medlemmer og som var mer handlekraftig.

Problemstillingen var om interkommunale selskaper (IKS-loven) i § 6 om valg av representantskap, åpner for en slik løsning.

Departementet tok utgangspunkt i IKS-loven § 6 første setning, der det heter at: ”Selskapet skal ha et representantskap hvor samtlige deltakere er representert med minst én representant."

Etter departementets vurdering tilsa en naturlig språklig forståelse av ordlyden i bestemmelsen, at hver enkelt deltakerkommune/ fylkeskommune skal være representert med minst ett medlem i representantskapet – og at vedkommende ikke kan representere andre kommuner/ fylkeskommuner i det samme representantskap. Til støtte for denne tolkningen ble det vist til forarbeidene i Ot.prp. nr. 43 (1997-98).