Rundskriv I-54/2000

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

Rundskriv I-54/2000

Meldeplikt til fylkeslegen om betydelige personskader – spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 – justeringer av meldeordningen
Sosial- og helsedepartementet gjør oppmerksom på at lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 3-3, som avløser sykehusloven § 18 a, innebærer enkelte endringer av meldeplikten når det gjelder hvilke forhold som skal meldes og meldetidspunkt.

Statens helsetilsyns erfaringer med meldeplikten etter sykehusloven § 18 a og omlegging av Meldesentralen i Statens helsetilsyn, tilsier også justeringer av meldeordningen.

Rundskrivet erstatter rundskivene IK-28/92, IK-28A/92 og IK-59/92.

Bestemmelsen vedrørende meldeplikt til fylkeslegen

Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 lyder:

"Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.

Departementet kan gi forskrift om innsendelse av meldinger som nevnt i første ledd, og om det nærmere innholdet av slike meldinger. Departementet kan også bestemme at helsetjenester som ikke er knyttet til helseinstitusjon, skal omfattes av meldeplikten etter første ledd. "

Endring av Meldesentralen i Statens helsetilsyn. Fylkeslegene blir adressat for meldingene

Departementet gjør oppmerksom på at Statens helsetilsyn ved ikrafttredelsen av spesialisthelsetjenesteloven § 3-3, omlegger virksomheten til Meldesentralen i Statens helsetilsyn. Meldesentralen skal etter dette basere sin virksomhet på meldingene om betydelige personskader m.v. som sendes fylkeslegene og deres behandling av meldingene.

For helseinstitusjonene innebærer dette at alle meldinger skal sendes fylkeslegene og at det ikke lenger skal sendes kopier av meldingene om betydelig personskade til Meldesentralen. Videre skal det ikke lenger sendes meldinger om mindre alvorlige hendelser til Meldesentralen. For meldeordninger etter andre regelverk gjøres det ingen endringer ved dette rundskriv ( for eksempel melding til Statens legemiddelkontroll, Produkt- og elektrisitetstilsynet og Statens Strålevern).

Meldepliktens formål

Hovedformålet med meldeplikten etter spesialisthelsetjensteloven § 3-3 er at den skal bidra til

"..å avklare hvorfor et uhell eller nesten uhell skjedde, for så å forebygge at tilsvarende hendelser skjer igjen, slik at pasienter dermed ikke risikerer å bli utsatt for skade", jf. s. 57 i Ot. prp. nr. 10 (1998-99).

Meldeplikten er ment å understøtte helseinstitusjonenes internkontrollsystem og kvalitetsarbeid, hvor kvalitetsutvalgenes arbeid utgjør et viktig element. Institusjonene skal systematisk gjennomgå og analysere hendelser som har eller kunne ha medført betydelige pasientskader og iverksette korrigerende tiltak for å redusere risikoen for nye hendelser. Det følger av prinsippene for internkontroll at helseinstitusjonene blant annet skal ha prosedyrer for vurdering og iverksetting av korrigerende tiltak ved avvikshendelser, jf. § 3 i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten av 30. mars 1984 nr. 15.

Meldeplikten til fylkeslegen skal også legge til rette for fylkeslegens tilsyn og oversikter over alvorlige hendelser og kvalitetsmangler i helsetjenesten.

Virkeområde – hvem skal melde

Meldeplikten gjelder for alle helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, slik at både private og offentlige helseinstitusjoner omfattes. Meldeplikten omfatter blant annet følgende helseinstitusjoner: Somatiske og psykiatriske sykehus, somatiske og psykiatriske klinikker, poliklinikker og distriktspsykiatriske avdelinger og sentre, psykiatriske sykehjem, spesialsykehjem, medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, sykestuer, fødehjem, sykehoteller og opptreningsinstitusjoner.

Det er den enkelte institusjon som er ansvarlig for ivaretagelse av meldeplikten. For at meldeplikten skal kunne overholdes, forutsettes at institusjonen som ledd i sitt internkontrollsystem gjør meldeplikten kjent for institusjonens medarbeidere og gir klare instrukser om hva som skal meldes, hvordan og til hvem, samt om hvordan institusjonen skal behandle hendelsene i forhold til sitt kvalitetsarbeid.

Meldepliktens omfang – hvilke forhold skal meldes til fylkeslegen

For det første skal helseinstitusjonen melde til fylkeslegen betydelige personskader voldt i forbindelse med ytelse av helsetjeneste eller mangel på ytelse av helsetjeneste uavhengig av om skaden skyldes organisering, manglende ressurser eller menneskelig svikt.

For det andre skal også hendelser som kunne ha ført til betydelig skade, meldes til fylkeslegen. Meldeplikten for nesten uhell inntrer dersom betydelig skade som følge av helsetjeneste ville oppstått uten særskilt korrigerende tiltak.

For det tredje skal helseinstitusjonen melde til fylkeslegen enhver betydelig personskade på pasient som er forårsaket av en medpasient. Dette gjelder uavhengig av hvorvidt det dreier seg om pasienter som er i somatisk eller psykiatrisk institusjon. Meldeplikten inntrer uavhengig av om skaden er forvoldt med vilje, som følge av pasientens sinnstilstand, eventuelt fysisk lidelse, eller som følge av et hendelig uhell.

Også hendelser med medisinsk utstyr skal meldes fylkeslegen. Fylkeslegen videresender meldingen til Meldesentralen, jf. lov og forskrift om medisinsk utstyr. Det gjøres oppmerksom på at institusjonen snarest, ved svikt eller feil ved medisinsk utstyr, i tillegg skal sende anonymisert kopi av meldingen til leverandør/produsent.

Skader som en pasient volder på andre enn medpasienter, for eksempel institusjonens arbeidstagere eller besøkende, er ikke meldepliktig etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3. Departementet vil imidlertid sterkt anmode om at også slike skader meldes. Innen det psykiske helsevernet gjelder dette også hvis en pasient under tvungent psykisk helsevern volder alvorlig personskade utenfor institusjonen.

Betydelig skade m.v.

Den fysiske eller psykiske personskaden må være betydelig eller hendelsen må kunne ha medført betydelig personskade for at den skal meldes. Skaden anses betydelig dersom den er av en slik art og/eller grad at den vil få vesentlige konsekvenser for pasientens sykdom, lidelse eller innebærer vesentlige smerter eller redusert livsutfoldelse på kortere eller lengre sikt.

Vurderingen av om det foreligger en hendelse som innebærer betydelig skade eller som kunne ha medført betydelig skade, vil måtte være skjønnsmessig. Ved vurderingen legges vekt på forhold som invaliditetsgrad, betydning for sykdomsutvikling og senere behandlingsmulighet, varighet, forlenget sykehusopphold og behov for attføring, sykmelding, ytterligere komplika-sjoner, behov for reoperasjon og pasientens egen vurdering av konsekvensene.

Arten og graden av den påførte skade eller sykdom vil være hovedtema ved vurderingen. Skadens omfang må veies mot varighet. Selv om skadeomfanget er lite eller sykdommen er lite alvorlig må den anses som betydelig dersom den vil vare over flere år eller være livsvarig. Dersom tiltakene innebærer reoperasjon eller forlenget sykdomsopphold, forlenget sykmelding, opptrening og attføringstiltak i større grad enn hva som er vanlig for den tilstand eller sykdom pasienten var til behandling for, vil det alminnelighet måtte anses å foreligge en betydelig skade.

Skader innenfor normal risiko

Skader som ligger innenfor normal risiko i forbindelse med ytelse av helsetjeneste skal ikke meldes. Med skader som ligger innenfor normal risiko menes skader som er utslag av en kjent risiko og som inntrer til tross for at behandlingen m.v. på alle måter er korrekt faglig utført, med unntak av sjeldne komplikasjoner som medfører betydelig skade. Slike skader anses ikke å ligge innenfor normal risiko og skal derfor meldes. Tilsvarende skal kjente komplikasjoner som skyldes svikt i behandlingen meldes.

Som ledd i institusjonenes kvalitetsarbeid vil det imidlertid være en sentral oppgave for institusjonenes fagmiljøer og kvalitetsutvalg å vurdere om hendelser som isolert vurdert ligger innenfor normal risiko, skal analyseres nærmere for å avdekke om risikoen for skade kan reduseres ved endring av virksomhetens organisering, systemer, metoder m.v.

Skader innenfor bevisst kalkulert risiko for inngrep m.v. og skader som skyldes enkeltpasienters svært sjeldne og uforutsette biologiske avvikelser skal heller ikke meldes, dersom hendelsene ligger innenfor det faglig forsvarlige.

Krav til årsakssammenheng

Skaden anses voldt av helseinstitusjonen dersom skaden eller sykdommen er oppstått i sammenheng med ytelse av helsetjeneste og det ikke er overveiende sannsynlig at skaden skyldes annen sykdom eller annen påvirkning. Med ytelse av helsetjeneste menes forebygging, veiledning, undersøkelse, diagnostisering, forsøk, donasjon, behandling, tilsyn, pleie- og omsorg eller mangel på dette.

Skaden anses ikke voldt av helseinstitusjonen dersom pasienten i tilknytning helseinstitusjonens behandling av ham/henne selv skader seg eller får sykdommer uavhengig av ytelsen av helsetjeneste. Hvis den betydelige personskaden kan være voldt på grunn av mangel på nødvendig tilrettelegging, tilsyn o.l. av helseinstitusjonen skal melding sendes fylkeslegen.

Ved vurderingen av årsakssammenheng mellom helseinstitusjonens ytelse eller mangel på ytelse og skade, vil momenter som sammenheng med behandlingen, kjent eller ukjent komplikasjon, nærhet i tid og hyppighet av skadetype inngå i vurderingen.

Det vil være helseinstitusjonen som i det enkelte tilfelle må vurdere om hendelsen har slik sammenheng med ytelse av helsetjeneste at meldeplikten inntrer. Ved dødsfall som skyldes selvmord eller ulykker mens en pasient er under psykisk helsevern vil det kunne være vanskelig i vurdere hvorvidt hendelsen skjer på grunn av ytelse av helsetjeneste, for eksempel på grunn av manglende tilsyn eller oppfølgning, eller om hendelsen skyldes pasientens sykdom alene. Innen det psykiske helsevernet skal derfor alle dødsfall som skyldes ulykker eller selvmord, samt alvorlige personskader meldes.

Innholdet i meldeplikten

Meldingen skal sendes fylkeslegen. Meldingen skal avgis på eget skjema utarbeidet av Statens helsetilsyn og skal så langt som mulig besvare skjemaets spesifikasjoner til opplysninger. I forbindelse med ikrafttredelse av de nye helselovene blir et nytt meldeskjema tatt i bruk (IK- 2448. Dette skjemaet vil både bli trykt opp i papirversjon og lagt ut på internett på følgende adresse: http:/www.helsetilsynet.no (se under trykksaker’ og deretter ‘skjema’).

Meldingen skal blant annet inneholde:

• beskrivelse av hendelsen

• beskrivelse av virksomhetens analyse av hendelsen og eventuelle korrigerende og

forebyggende tiltak

• uttalelse fra virksomheten

• opplysninger om hendelsen er rapportert andre organer i medhold av annet regelverk

• navn på pasienten

Meldefrist

Institusjonen skal ha tid til vurdering, korrigering, forebygging og avgivelse av uttalelse. Meldingene skal imidlertid avgis snarest mulig. Den må avgis senest innen to måneder, selv om den institusjonens behandling av hendelsen ikke er avsluttet.

I de tilfeller hvor institusjonen opplever tidligere ukjente komplikasjoner ved metode, utstyr eller annet som innebærer fare for betydelige skader skal hendelsen umiddelbart rapporteres fylkeslegen som foreløpig melding

Forholdet til andre meldeordninger m.m.

Melding til fylkeslegen om betydelig pasientskade skal avgis selv om hendelsen er rapportert i henhold til andre melde-og rapporteringsplikter.

Selv om en hendelse for eksempel rapporteres som unaturlig dødsfall etter lov om helsepersonell § 36 skal den også rapporteres fylkeslegen dersom hendelsen er forvoldt ved ytelse av helsetjeneste eller mangel på helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Tilsvarende skal betydelig skade som følge av bruk av medisinsk utstyr i virksomheten også meldes fylkeslegen, selv om slike skader også meldes i henhold til lov om medisinsk utstyr § 11.

Fylkeslegens oppfølgning

Meldeplikten til fylkeslegen skal legge til rette for:

• Utarbeidelse av systematiske oversikter over alvorlige hendelser og kvalitetsmangler i

helsetjenesten.

• tilsyn og rådgivning med helseinstitusjonenes systematiske behandling av alvorlige

hendelser og internkontrollarbeid.

• oppfølgning av repeterende eller alvorlige forhold som er egnet til å medføre fare for

pasientenes sikkerhet eller til å påføre pasientene en betydelig belastning.

Rundskriv I-55/2000

Gjestepasientoppgjør for donorer
Sosial- og helsedepartementet klargjør herved ansvaret for dekning av kostnader for levende donor i forbindelse med donasjon.

Det fremgår av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelse-tjenesteloven) § 6-6 at statens og fylkeskommunens behandlings- og forpleiningsutgifter skal dekkes av pasientens bostedsfylke, jf. § 6-5.

Sosial- og helsedepartementet tolker kostnader til donasjon som utgifter på lik linje med andre behandlingsutgifter. Dette innebærer at pasientens bostedsfylke skal betale alle utgifter i forbindelse med donasjon som ikke dekkes av folketrygden. Etter folketrygdloven § 8-4 andre ledd bokstav i) foreligger rett til sykepenger til donor både ved de medisinske undersøkelser m.v. forut for transplantasjonen, ved transplantasjonsinngrepet og under etterfølgende arbeidsuførhet.

Departementet oppfordrer pasientens bostedsfylke om å vise skjønn i forbindelse med donors utgifter som ikke dekkes av folketrygden. Departementet har ikke utarbeidet detaljerte regler om hvilke type utgifter som skal dekkes i forbindelse med donasjon. Det er viktig at forholdene legges til rette for personer som tilbyr seg å være donorer. Dette innebærer bl.a. at det å stille seg til disposisjon for donasjon ikke skal medføre ekstra økonomiske belastninger.

Når det gjelder taushetsplikt presiserer departementet at samtykke opphever denne plikten. For øvrig kan ikke departementet se at det av hensyn til økonomiske oppgjøret er nødvendig at pasientens bostedsfylker får personidentifiserbare opplysninger om donor.

Dette rundskrivet erstatter Sosial- og helsedepartementets rundskriv I 44/2000.

Rundskriv I-56/2000

Privat legepraksis i offentlige sykehus

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997 (Budsjett-innst. S. nr. 11:1996-97) minnet Sosialkomitéens medlemmer fra Høyre, Kristelig folkeparti og Fremskrittspartiet om følgende Stortingsvedtak fra 5. januar 1988:

Stortinget ber Regjeringen legge forholdene bedre til rette for at offentlig ansatt helsepersonell kan utnytte sin arbeidskapasitet og sykehusenes utstyr og lokaliteter til privat virksomhet utenfor ordinær arbeidstid. Regjeringen bes utarbeide forslag til standardreglement og standardavtale for slik virksomhet.

Sosial- og helsedepartementet vil minne om at det er en sentral helsepolitisk målsetning å bedre den samlede tilgangen på helsetjenester, og at en bedre utnyttelse av medisinsk utstyr og annen infrastruktur vil være en god og kostnadseffektiv måte å nå denne målsetningen på. I dette rundskrivet vil departementet gjøre fylkeskommuner og sykehus oppmerksom på at det innenfor gjeldende refusjonssystemer og avtaleverk ligger flere muligheter for å utnytte ledig kapasitet i sykehusene utenfor ordinær arbeidstid. Departementet har gitt retningslinjer for privat legepraksis i offentlige sykehus i rundskriv I – 22 / 99, som erstattes av dette rundskriv. Rundskrivet innebærer en videreføring av de retningslinjer som ble gitt i rundskriv I-22/99. Det er gjort visse endringer i ordlyden for å tilpasse rundskrivet til de nye helselovene.

Fylkeskommunene skal etter lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialist-helsetjenesteloven) § 2-1 sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon. I dette rundskrivet vil Sosial- og helsedeparte-mentet peke på 3 muligheter fylkeskommuner og sykehus har til å utnytte ubrukt utstyr og annen infrastruktur. For det første vil departementet peke på den mulighet som ligger i å inngå egne avtaler med sykehusets ordinært ansatte leger om utvidet arbeidstid og overtid. For det andre kan en etter overenskomsten om fylkeskommunal avtalepraksis for legespesialister la leger med fylkeskommunal driftsavtale benytte en del av sin arbeidsinnsats som deltidsansatte ved sykehusene. Den tredje muligheten er å leie ut lokaler og utstyr til avtalespesialister eller privatpraktiserende legespesialister. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at det primært er fylkeskommunen sitt ansvar å vurdere hvilke virkemidler fylkeskommuner og sykehus benytter for å få til en bedre utnyttelse av medisinsk utstyr og annen ledig kapasitet. Departementet vil likevel fremheve at det ved privat legepraksis i offentlige sykehus finnes gråsoner når det gjelder bl.a. ansvar og informasjonsutveksling som gjør at en må være særlig nøye med avtalene mellom den enkelte legespesialist og fylkeskommune/sykehus om privat legepraksis i offentlige sykehus.

Avtale om utvidet arbeidstid og overtid

Ved tarifforhandlingene i offentlig sektor i 1993 ble det inngått avtale med Den norske lægeforening (Dnlf) for sykehuslegene i statlig og fylkeskommunal sektor om å fravike arbeidsmiljølovens grenser for daglig arbeidstid og overtid. I prinsippet kan partene lokalt inngå avtale om utvidede tjenesteplaner og muligheten til å pålegge overtid uten begrensning – innenfor det partene anser som forsvarlig. For utvidet merarbeid og overtid etter et nærmere bestemt antall arbeidede timer per uke, betaler arbeidsgiver fra og med 1996 en godtgjørelse på timelønn pluss 200 prosent. Kommunenes sentralforbund ønsket gjennom denne overenskomsten å åpne for at økt arbeidsinnsats fra leger ansatt i sykehus primært skal organiseres i form av frivillig utvidet arbeidstid i sykehusene. Departementet vil peke på at en ut fra tariffavtalen har en mulighet til å slutte avtale om å benytte ekstra arbeidskapasitet hos legespesialistene ved å gi dem mulighet til å arbeide med svært gode lønnsbetingelser. Skal slike avtaler få ønsket virkning, må sykehusene sørge for at det er tilgjengelig hjelpepersonell til å bistå legene. Sykehusene må eventuelt legge forholdene til rette ved å se på mulige tilpasninger av tjenesteplaner m.v.

Bruk av avtalespesialister i offentlige sykehus

Folketrygdloven ble endret i 1997, slik at det kun er privatpraktiserende legespesialister med fylkeskommunal driftsavtale (avtalespesialister) som har rett til refusjon fra folketrygden (jf Ot.prp.nr.47:1996-97). Den norske lægeforening (Dnlf) og Kommunenes sentralforbund (KS) har inngått en avtale om fylkeskommunal avtalepraksis for legespesialister i tråd med de nye refusjonsbestemmelsene. Dersom privat praksis med fylkeskommunal driftsavtale skal drives i et offentlig sykehus, vil overenskomsten mellom Dnlf og KS om avtalepraksis være bindende for partene. Departementet vil i den sammenheng understreke at denne avtalen gir partene mulighet til å kombinere privat avtalepraksis med fylkeskommunal bistilling i sykehus. I noen tilfeller kan fylkeskommunene pålegge avtalespesialistene å arbeide inntil 8 timer pr. uke i bistilling ved sykehus, men dersom partene er enige kan det også avtales at spesialister kan ha en høyere stillingsandel enn dette. Sosial- og helsedepartementet er også kjent med at legespesialister i full stilling ved sykehus ønsker å redusere sin stillingsandel for å kunne arbeide deltid som avtalespesialister. Bakgrunnen for dette rundskrivet er et ønske fra helsemyndighetenes side om å utnytte eventuell ledig kapasitet, ikke å omdisponere kapasitet fra faste stillinger til deltidsarbeid. Sosial- og helsedepartementet har også merket seg Kommunenes sentralforbunds uttrykte ønske om at sykehuslegenes eventuelle ekstrakapasitet bør organiseres innenfor rammene av den ovennevnte overenskomsten om frivillig utvidet arbeidstid. I tillegg til deltidsarbeid ved fylkeskommunale helseinstitusjoner er det også gitt andre muligheter til å integrere avtalepraksis med fylkeskommunens øvrige helsetilbud. Det finnes også lignende avtaler for andre personellgrupper.

Utleie av fasiliteter i offentlige sykehus til spesialister med fylkeskommunal driftsavtale og privatpraktiserende spesialister

Den siste muligheten departementet vil peke på for å få til en bedre utnyttelse av ledig utstyr og kapasitet i sykehusene er utleie til avtalespesialister eller helt privatpraktiserende spesialister. Etter Sosial- og helsedepartementets syn bør denne type praksis forbeholdes legespesialister med fylkeskommunal driftsavtale. Sosial- og helsedepartementet har imidlertid ikke lovhjemmel til å pålegge fylkeskommunene å begrense utleie til avtaleleger. Uansett driftsavtale må privat praksis i offentlige sykehus reguleres med avtaler som gir klarhet i ansvars- og oppgavefordelingen mellom den enkelte legespesialist og sykehus. Som veiledning for fylkeskommunale sykehus som har eller ønsker å inngå denne type avtaler, vil departementet imidlertid peke på en del vesentlige forhold som bør reguleres i denne type avtaler. Sosial- og helsedepartementet vil understreke at det på samtlige av disse punktene helt tydelig må fremgå hvordan ansvar, plikter og rettigheter fordeles mellom lege og sykehus.

Spørsmål omkring sykehusets instruksjonsmyndighet, herunder instruksjon om prioritering av pasienter

• Om virksomheten skal falle inn under forskrift 7. desember 2000 om ventelisteregistrering, herunder hvem som evt. skal føre ventelister og rapportere til helsemyndighetene.

• Det medisinskfaglige ansvaret for behandlingen, herunder ansvaret for evt. krav om erstatning og evt. forsikringer (jf. helsepersonelloven § 20)

• Ansvaret for feil ved det tekniske utstyret, herunder ansvar for evt. krav om erstatning og evt. forsikringer (jf. helsepersonelloven § 20).

• Om det foreligger meldeplikt til fylkeslegen om betydelig personskade og i så fall hvem det som er ansvarlig for å gi melding (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-3).

• Forholdet til sykehusets kvalitetsutvalg (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-4).

• Journalføring og tilgang til opplysningene, herunder spørsmål om eiendom til journaler og tilgang til disse, samt bruk av, og tilgang til pasientadministrative datasystemer.

• Dispensasjonsrett til forskningsmateriale og biologisk materiale som blodprøver og lignende.

•Legespesialistens bidrag til evt. å oppfylle sykehusets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1).

• Forhold til annet personell som bistår den private praksis og evt. bruk av sykehusets infra-struktur (lab/røntgen m.v.).

• Prising av tjenester og fasiliteter.

Dersom det inngås avtale om privat praksis i offentlige sykehus, er det svært viktig at pasientene informeres om dette, herunder om ansvarsforholdene. I motsatt fall vil pasienten med rimelighet kunne tro at sykehuset har ansvaret. Dette kan få betydning for utfallet av en eventuell rettslig konflikt.

Rundskriv I-57/2000

Ambulansetransporter over fylkesgrensene med bil og båt
I forbindelse med innføringen av fritt sykehusvalg forventes større pasientstrømmer mellom fylkene. Departementet klargjør herved ansvaret for dekning av kostnader forbundet med ambulansetransporter (bil, båt, fly) av pasienter over fylkesgrensene.

Det følger av lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelse-tjenesteloven) § 2-1 at fylkeskommunen skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i fylket tilbys medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt. Det fremgår videre av loven at pasientens hjemstedsfylke skal refundere forpleiningsutgifter ved institusjoner som drives eller finansieres av andre fylkeskommuner (§ 6-6). Departementet er av den oppfatning at nevnte lovbestemmelser må forstås slik at "behandlings- og forpleiningsutgifter" også omfatter transportutgifter med bil og båt. Det betyr at pasientens bostedsfylke i henhold til loven skal dekke alle utgifter til ambulansetransport som

transport til og fra hjem, til sykehus eller andre institusjoner innen spesialisthelsetjenesten, transport fra helseinstitusjon til lufthavn og videre fra lufthavn til hjem, sykehus eller andre helseinstitusjoner innen spesialisthelsetjenesten.

Det kan hevdes at nevnte lovforståelse i enkelte tilfeller vil kunne innebære kompliserte og omfattende oppgjørsordninger i forhold til de beløp det gjelder. Dette kan for eksempel gjelde ved akutt sykdom/skade (ø-hjelp) hvor pasienten ikke oppholder seg i bostedsfylke. I slike tilfeller bør fylkeskommunene vurdere om det er hensiktsmessig å sende regning til bostedsfylket.

Loven er ikke til hinder for at det inngås avtaler om oppgjørsordninger med tjenesteytere i andre fylker. Dersom slike avtaler ikke er inngått, vil loven gjelde i tråd med ovenstående.

Dette rundskrivet erstatter Sosial- og helsedepartementets rundskriv I-43/2000.

Rundskriv I-58/2000

Utgifter ved behandling og forpleining i norske helseinstitusjoner for utenlandske statsborgere i Norge og norske statsborgere bosatt i utlandet

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 6-7 regulerer dekning av utgiftene ved behandling og forpleining i norske helseinstitusjoner av utenlandske statsborgere i Norge og norske statsborgere bosatt i utlandet.

1. Norske statsborgere bosatt i utlandet

Folketrygden skal dekke forpleiningsutgiftene her i landet for personer som har bosted i utlandet og som er medlem i folketrygden. Regningen skal sendes Rikstrygdeverket.

2. Utenlandske statsborgerer bosatt i Norge

Pliktig medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-1 første ledd er enhver som er bosatt i riket, uansett statsborgerskap. Som hovedregel anses den som skal oppholde seg i riket lenger enn ett år, som bosatt her. Dette gjelder også om oppholdet helt eller delvis finner sted i helseinstitusjon. For denne gruppe skal fylkeskommunen ikke sende regning til Rikstrygdeverket.

3. Asylsøkere

Asylsøkere er medlemmer i folketrygden med begrenset trygdedekning i henhold til bestemmelser i særskilt forskrift fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 2-16. Den begrensede trygdedekningen gjelder fra det tidspunkt det er søkt om asyl og fram til asyl eller opphold på annet grunnlag blir gitt. Asylsøkere er i forhold til spesialisthelsetjenesteloven § 6-7 å anse som bosatt i riket. Forpleiningsutgiftene skal dekkes av pasientens bostedfylke jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-5 og § 6-6.

4. Utenlandske statsborgere som er arbeidstakere i Norge

Utenlandsk statsborger som ikke er pliktig medlem i folketrygden som bosatt i riket, er likevel pliktig medlem i henhold til folketrygdlovens § 2-2 dersom han eller hun er arbeidstaker i Norge (jf. § 1-8) dersom ikke annet følger av lovens bestemmelser.

5. Unntak fra pliktig medlemskap i folketrygden

Man må imidlertid være oppmerksom på at personer som er bosatt og/eller arbeider i Norge kan være unntatt fra pliktig medlemskap i folketrygden i henhold til folketrygdloven §§ 2-11- 2-13, eller i henhold til særskilte bestemmelser i trygdeavtaler med andre land om såkalte utsendte arbeidstakere. Utsendte arbeidstakere vil i utgangspunktet ikke ha rett til å få dekket utgifter til sykehjelp i Norge. Trygdeforholdet må om nødvendig avklares med trygdekontoret i den kommune hvor pasienten er bosatt eller oppholder seg.

6. Konvensjonspasienter

Norge har inngått konvensjoner (gjensidige trygdeavtaler) med enkelte land hvorav følger at disse lands statsborgere, eventuelt personer som er bosatt i disse land, er sikret rett til sykehjelp under opphold i Norge hvis behovet for sykehjelp oppstår her. Konvensjonspasienter er ikke trygdet etter folketrygdloven, men er stønadsberettiget i henhold til vedkommende sosialtrygdavtale med vedkommende land. Sykehjelpen omfatter undersøkelse og behandling i sykehus (offentlig helseinstitusjon). Det er en forutsetning for refusjon fra trygden at vedkommende har rett til sykehjelp i hjemlandet.

De land Norge har inngått gjensidighetsavtaler som omfatter sykehusbehandling med, er EØS-landene og Ungarn.

Det understrekes at EØS-avtalen kun omfatter de respektive avtalelands statsborgere, eller flyktninger og statsløse, og deres familiemedlemmer som er bosatt i et EØS-land. Supplerende avtaler som er inngått mellom de nordiske land og mellom Norge og hhv. Nederland, Luxembourg og Østerrike favner en videre personkrets (alle som er bosatt og/eller omfattet av syketrygden i de respektive land).

Ved midlertidig opphold er det etter EØS-avtalen i utgangspunktet kun utgifter til medisinsk behandling ved øyeblikkelig behov for hjelp som blir dekket. Det vil si at behandlingsbehovet må ha oppstått under oppholdet her. I praksis dekkes imidlertid også dialysebehandling og oksygenterapi selv om sykdommen er oppstått tidligere. For pensjonister, utenlandsstudenter og utsendte arbeidstakere m.v. fra EØS-land, og/eller deres familiemedlemmer, er retten til behandling i arbeidslandet ikke begrenset til akutt behov for hjelp. Dersom formålet med reisen er å få behandling, kreves særskilt tillatelse fra hjemlandet.

Behandlingsretten må i de fleste tilfeller dokumenteres. For konvensjonspasienter fra Belgia, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike og Liechtenstein kreves EØS-blanketter som dokumentasjon (eksempelvis ved midlertidig opphold blankett E 111, evt. E 110, E 119 eller E 128). Det samme gjelder personer fra Storbritannia med mindre de er britiske statsborgere. Britiske statsborgere fremviser pass. Personer bosatt i andre nordiske land trenger ingen dokumentasjon, men oppgir hjemkommune/bostedsadresse.

Når det gjelder konvensjonspasienter fra Ungarn godtas pass eller evt. attest for at vedkommende er medlem av syketrygden der.

Utgiftene til sykehusopphold for konvensjonspasienter dekkes fullt ut av folketrygden. Når det gjelder konvensjonspasienter fra Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Spania, Tyskland, Østerrike og Liechtenstein (dvs. land Norge skal ha refusjonsoppgjør fra), skal sykehusene umiddelbart og senest innen tre dager varsle Rikstrygdeverket om innleggelsen.

For poliklinisk behandling i sykehus betaler konvensjonspasienter egenandeler på vanlig måte, mens trygden refunderer fylkeskommunens andel av behandlingsutgiftene.

Regningene skal i begge tilfeller sendes via fylkeskommunen til Rikstrygdeverket sammen med kopi av pass/blankett eller evt angivelse av bostedsadresse, alt etter omstendighetene slik som det er beskrevet ovenfor.

Orginalblanketter skal aldri vedlegges regning, men umiddelbart tilbakeleveres til pasienten etter kopiering.

7. Andre norske og utenlandske statsborgere som ikke er stønadsberettiget

For norske og utenlandske statsborgere som ikke er stønadsberettiget etter folketrygdloven, og som ikke hører til ovennevte konvensjonsland, kan helseinstitusjonen helt ut kreve forpleiningsutgiftene dekket av pasienten selv. Dersom pasienten ikke har mulighet til å dekke utgiftene selv, skal utgiftene belastes regnskapet for vedkommende institusjon. Departementet ber om at fylkeskommunene fører kontroll med at det ikke sendes regning til Rikstrygdeverket i andre tilfelle enn nevnt i dette rundskrivet. Det lokale trygdekontor eller Rikstrygdeverket kan gi opplysninger om en person er trygdet eller stønadsberettiget.

8. Særregler for personer som er under tvungent psykisk helsevern i henhold til psykisk helsevernloven kapittel 3.

For personer som ikke er stønadsberettiget i henhold til folketrygdloven eller gjensidig avtale med annet land og som under midlertidig opphold i Norge blir underlagt tvungent psykisk helsevern i medhold av psykisk helsevernloven kapittel 3, utredes utgiftene av staten jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-7 tredje ledd.

8.1.

Som midlertidig opphold i riket i relasjon til folketrygden anses opphold som vil vare kortere enn ett år. Utenlandske statsborgere og norske statsborgere uten rettigheter i folketrygden som kommer fra utlandet for å oppholde seg i Norge inntil ett år, vil således falle utenfor bestemmelsen. Det forutsettes at nødvendigheten av å underlegge pasienten tvungent psykisk helsevern oppstår under det midlertidige oppholdet. Personer som kommer fra utlandet i syk tilstand for å få behandling i Norge, faller utenfor bestemmelsen. For øvrig er det ikke til hinder for anvendelse av spesialisthelsetjenesteloven § 6-7 tredje ledd at sykdommen har vært diagnostisert tidligere.

Ved frivillig psykisk helsevern, kommer den syke i samme stilling som når somatisk sykdom nødvendiggjør behandling i helseinstitusjon.

8.2. Anvisning av utgiftene

Regning for behandling- og forpeiningsutgiftene sendes fylkesmannen som anviser beløpet til utbetaling over statsbudsjettets kapittel 742, post 60 Tilskudd. Før kravet sendes, påligger det sykehuseieren å undersøke om den syke har krav på å få forpleinings- og behandlingsutgiftene dekket gjennom trygdeordning eller privat forsikringsordning. Det forutsettes så vidt mulig skaffet opplysninger fra pasienten eller dennes pårørende om pasientens trygdeforhold i hjemlandet. Hvis opplysninger om rettigheter i bestemte forsikringsinstitutt i hjemlandet blir fremskaffet og direkte henvendelse fra institusjonens eller fylkeskommunens side om dekning ikke fører frem, vil departementet kunne være behjelpelig med å fremme kravet gjennom Norges diplomatiske representasjon i vedkommende land. Som bilag for Riksrevisjonen skal det med regningen følge en erklæring fra trygdekontoret om hvorvidt rettigheter i folketrygden foreligger og en redegjørelse for de undersøkelser som er foretatt om pasientens trygdeforhold i hjemlandet.

8.3 Reiseutgifter

Under statsbudsjettets kapittel 742, post 60 Tilskudd dekkes også utgifter til hjemsendelse av utenlandske sinnslidende. Videre dekkes hjemsendelse fra utlandet av sinnslidende norske statsborgere.