Rundskriv V-5/2002

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kultur- og kirkedepartementet

Kirken og kommunene - en veiledning (16.01.2002)

Kommunene
Kirkelige fellesråd

Nr.

Vår ref

Dato

V-5/2002

2002/39 KiF JOL

16.01.2002

Kirken og kommunen – en veiledning

I. Innledning

Ved departementets rundskriv F-44-01 av 18. oktober 2001 er det med henvisning til Innst. S. nr. 187 (2001-2001), jf. St.meld. nr. 14 (2000-2001 Børs og katedral – om økonomien i Den norske kirke, opplyst at departementet ville utarbeide en veiledning om forholdet mellom kommunen og kirken, særlig i lys av kirkeloven § 15. Slik veiledning gis nå ved dette rundskrivet. Innst. S. nr. 187, jf. rundskriv F-44-01, danner den direkte foranledningen til veiledningen som herved sendes kommunene og de kirkelige fellesrådene.

Veiledningen er ikke ment å være uttømmende ved å belyse alle sider som berører forholdet mellom kommune og kirke. En viktig målsetting med veilederen er at kommunale og kirkelige organer har en felles forståelse av kirkelovens bestemmelser og intensjoner, jf. i denne sammenheng rundskriv F-24-99 av 1. mars 1999, som var et felles rundskriv kirke-, utdannings- og forskningsministeren og kommunal- og regionalministeren sendte kommunene og de kirkelige fellesrådene med et tilsvarende siktemål.

I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) ble det fremmet forslag om at statstilskuddet til de kirkelige fellesrådene fortsatt skulle bevilges utenom rammetilskuddet til kommunene og tildeles de kirkelige fellesrådene som før. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002 sluttet Stortinget seg til dette. Dette tilskuddet til fellesrådene berører ikke kommunenes utgiftsforpliktelser etter kirkeloven § 15, jf. rundskriv H-3/97 av 10. januar 1997 fra Kommunal- og regionaldepartementet og rundskriv F-29-99 hvor det framgår at statstilskuddet ikke skal kompensere for kommunenes utgiftsforpliktelser etter kirkeloven § 15, og at kommunene heller ikke kan avpasse sine budsjettmessige forpliktelser i forhold til dette statstilskuddet. Den veiledningen som nå gis om kirkeloven § 15 er dermed uavhengig av Stortingets budsjettvedtak for 2002 vedrørende dette tilskuddet.

II. Kirke og kommune – felles ansvar, ulike oppgaver

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom kirke og kommune har lang tradisjon i vårt land. Tradisjonen og rettsreglene om dette går tilbake til formannskapslovene fra 1837. Utgangspunktet den gang som nå er at den lokale kirkelige virksomhet i første rekke er et ansvar for lokalsamfunnet. I tidligere kirkelovgivning har kommunens økonomiske ansvar for kirken vært regulert gjennom en rekke bestemmelser, hvorav de viktigste områdene har vært kirker, kirkegårder og visse kirkelige stillinger. Den nye kirkelovgivningen endret ikke det lokale finansieringsgrunnlaget for kirken.

En særlig viktig endring i den nye lovgivningen er lovfestingen av et kirkelig fellesråd – et valgt kirkelig organ – i alle kommuner. Det kirkelige fellesrådet har nå ansvaret for den lokale kirkeforvaltningen med hensyn til bl.a. kirker, kirkegårder og kirkelige stillinger.

Staten har ansvaret for prestetjenesten. For øvrig er det kommunene som har det offentlige finansieringsansvaret for kirkens virksomhet lokalt. Statens tilskudd til de kirkelige fellesrådene, som ved Stortingets budsjettvedtak for 2002 er fastsatt til 100 mill. kroner, og statstilskuddet til særlige stillinger innen kirkelig undervisning og diakoni (diakoni- og kateketstillinger), endrer ikke denne prinsipielle forutsetningen.

Kirkens medlemmer er i de fleste kommuner nær identisk med innbyggerne. I de fleste kommuner er mer enn 90 pst. medlemmer av Den norske kirke, og i de fleste kommuner blir vel 80 pst. døpt i Den norske kirke. I dette perspektivet vil kirke og kommune ofte ha sammenfallende mål for sin virksomhet: å bedre livskvaliteten for kommunens innbyggere.

Den norske kirke skal være en åpen og inkluderende folkekirke. Mennesker i alle aldre og livssituasjoner skal oppleve at de hører til i kirken og kan ta del i det lokale kirkelivet. Det er et nasjonalt mål at den kristne kulturarven og det kristne verdigrunnlaget skal holdes levende i lokalsamfunnet og i samfunnet ellers. Den nærhet mellom kirke og kommune som kirkelovgivningen bygger på, innebærer etter dette at liksom kommunen skal legge til rette for infrastruktur, boliger, kommunale velferdstjenester mv. til beste for innbyggerne, slik skal kommunen også gi tjenlige rammebetingelser for kirkens virksomhet. Kirkeloven § 15 gir anvisninger på omfanget og innholdet av de rammebetingelsene kommunene slik har ansvaret for. Hvordan den kirkelige virksomheten tilrettelegges og innholdsbestemmes, er et ansvar for kirkens organer.

I de fleste menigheter foregår et målrettet arbeid blant barn og unge, bl.a. gjennom barnegrupper, ungdomsklubber og konfirmantarbeid. Slike målrettede tiltak finnes tilsvarende innen det diakonale feltet, innenfor det kirkemusikalske feltet og innen flere andre arbeidsfelt. De siste tiårene har det religiøse og kulturelle mangfoldet økt, noe som innebærer lokale utfordringer både for kirken og for kommunene. På en rekke områder har kirkens virksomhet berøringsflater til kommunens egen virksomhet, og omvendt. Kirkelovgivningen bygger på at samarbeid og nærhet mellom kirke og kommune er til beste både for kirken og kommunen.

III. Kirkeloven § 15

Kirkeloven § 15 lyder slik:

"Kommunen utreder følgende utgifter etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd:

  1. utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker,
  2. utgifter til anlegg og drift av kirkegårder,
  3. utgifter til stillinger for kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og til daglig leder av kirkelig fellesråd,
  4. driftsutgifter for fellesråd og menighetsråd, herunder utgifter til administrasjon og kontorhold,
  5. utgifter til lokaler, utstyr og materiell til konfirmasjonsopplæring,
  6. utgifter til reiser, kontorhold og boligtelefon for prester.

Fellesrådets budsjettforslag skal også omfatte nødvendige utgifter til kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og andre kirkelige tiltak i soknene.

Utgiftsdekningen skal gi grunnlag for at det i soknene kan holdes de gudstjenester biskopen forordner, at nødvendige kirkelige tjenester kan ytes, at arbeidsforholdene for de kirkelig tilsatte er tilfredsstillende og at menighetsråd og fellesråd har tilstrekkelig administrativ hjelp.

Etter avtale med kirkelig fellesråd kan kommunal tjenesteyting tre i stedet for særskilt bevilgning til formål som nevnt i denne paragraf.

Kongen kan gi forskrift om kommunenes forpliktelser etter denne paragraf.

Kommunen kan ta opp lån for finansiering av sine forpliktelser etter første ledd bokstav a) og b). De nærmere vilkår for kommunens låneopptak fremgår av kommunelovens § 50.

Representant for kirkelig fellesråd kan gis møte- og talerett i kommunale organ når disse behandler saker som direkte berører fellesrådets virksomhet."

De finansieringsoppgavene kommunen har etter lovens bestemmelser, vil i omfang være mest betydningsfull med hensyn til drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, herunder lønn til nødvendig personell. I tillegg kommer utgiftene til driften av de kirkelige rådene, og utgifter til andre kirkelige formål, dvs. til den aktivitets- eller menighetsorienterte virksomheten som ikke har direkte sammenheng med driften av kirken og kirkegårdene, bl.a. diakoni. Hvert av disse utgiftsområdene er kommentert nedenfor.

Generelt

Kirkeloven § 15 anviser områder som kommunen har et forpliktende utgiftsansvar for. Forvaltningen og disponeringen av de kommunale bevilgningene er lagt som en oppgave til det kirkelige fellesrådet i kommunen, jf. kirkeloven § 14 som omhandler fellesrådets ansvar og oppgaver. Etter kirkelovens ikrafttredelse i 1997 ble det både fra kirkelig og kommunalt hold reist spørsmål om forståelsen og rekkevidden av kommunenes utgiftsforpliktelser etter § 15. I rundskriv F-24-99 av 2. mars 1999, jf. ovenfor, heter det om dette:

"Kirkeloven stadfester prinsippet om at kommunen har det økonomiske ansvaret for den lokale kirke, slik ordningen har vært i vårt land siden kommunenes opprinnelse. I respekt for det kommunale selvstyret og i tillit til at den enkelte kommune også i dag ser verdien av å gi gode rammevilkår for kirkens liv og virke, er det ikke gitt mer detaljerte regler om kommunenes økonomiske plikter i forhold til Den norske kirke enn det som framgår av selve loven.

Drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, og lønn til nødvendige, lovbestemte stillinger i kirker, er blant de utgiftsområder som kommunene fra tidligere har hatt ansvar for. Den nye kirkeloven har ikke endret dette. Forståelsen av kommunenes økonomiske ansvar etter kirkeloven § 15 må derfor bygge på den forutsetning at de kommunale bevilgninger til kirken fortsatt gir grunnlag for tilfredsstillende drift og vedlikehold av våre kirker og kirkegårder og for utgiftsdekningen i kirkelige stillinger. Budsjettrammen til disse formål vil imidlertid være gjenstand for ordinære kommunale prioriteringer innenfor lovens rammer."

I rundskrivet er understreket at kirkeloven bygger på et nært samvirke mellom kommune og kirke. Kirken og kommunen har hver for seg ansvar og oppgaver som må løses i samarbeid. Da kommunen har det finansielle ansvaret, mens kirkens valgte organer disponerer de gitte bevilgningene, vil drøftinger og kontakt mellom kirke og kommune i særlig grad være orientert mot økonomiske forhold. I rundskriv F-24-99 heter det om dette:

"Den kirkelige lovgivning bygger på en forutsetning om dialog og samspill mellom kommune og kirke. Ved at det er lovfestet et kirkelig fellesråd i alle kommuner med mer enn ett sokn, har nå alle kommuner et kirkelig organ å forholde seg til i arbeidet med kirkebudsjettet. Loven forutsetter at fellesrådets budsjettforslag danner grunnlag for budsjettforhandlinger med kommunen. Dette nødvendiggjør nærmere drøftinger mellom fellesrådet og kommunen på et tidlig stadium i budsjettprosessen. Det er et felles ansvar for kommune og fellesråd å sørge for at det etableres og utvikles tjenlige arenaer for slike formål."

Både kirken og kommunen har etter dette et selvstendig ansvar for å ta initiativ til regelmessige møter og utvikle budsjettprosesser som sikrer god gjensidig informasjon, herunder drøfting og klargjøring av de forutsetninger både kirken og kommunen mener må legges til grunn i budsjettarbeidet. Slik kontakt og samhandling kan skje dels på administrativt nivå, for eksempel mellom kirkevergen og kommunens administrasjonssjef, men det er også naturlig at det gjennomføres møter mellom kommunens folkevalgte representanter på den ene side, og kirkens folkevalgte representanter, for eksempel den valgte lederen av kirkelig fellesråd, på den annen side. Samarbeidsformene kan utvikles og utformes på ulike måter. Foruten drøfting av fellesrådets budsjettforslag, prioriteringer av innsatsområder mv, vil også samarbeidstiltak innen diakoni, barne- og ungdomsarbeidet, kirkemusikk mv. være aktuelle for felles drøftinger.

Det er kommunestyret, gjennom sitt bevilgningsvedtak, som bestemmer omfanget av de kommunale bevilgningene til kirken. Det er ikke gitt regler eller normer for størrelsen av disse bevilgningene, utover det som følger av lovens bestemmelser og den forutsetningen loven bygger på, dvs. at kirker og kirkegårder holdes i forsvarlig stand og tjener sitt formål, og at kirkens organer settes i stand til å utføre sine oppgaver. Kirkeloven § 15 danner rammen og grunnlaget for budsjettdrøftingene mellom kirken og kommunen, for kommunens budsjettbehandling og budsjettvedtak på kirkens område.

Det er ikke gitt bestemmelser om formen på kommunens bevilgningsvedtak på kirkens område, men det vil være i strid med kirkelovens system dersom vedtaket er spesifisert slik at det svekker kirkens selvstendige ansvar for disponeringen av midlene.

De kommunale bevilgningene til kirken kommer ellers ikke i samme stilling som for eksempel kommunale bevilgninger til private. Dersom den økonomiske situasjonen for kommunen gjør det påkrevet med innstrammingstiltak i løpet av året, kan ikke kirkens virksomhet generelt unntas fra slike. Kommunen er ikke rettslig bundet av tidligere vedtatte bevilgninger til kirken, dersom endringer kan gjennomføres uten hinder av inngåtte avtaler eller lignende. Det må i slike tilfeller foretas en konkret vurdering av de konsekvenser en redusert bevilgning har for kirkens virksomhet, og om slike konsekvenser vil innebære et brudd på de forutsetninger som følger av kirkeloven § 15. Tilsvarende må opprinnelig gitte bevilgninger til kirken vurderes på ny når det oppstår økt bevilgningsbehov på områder som kommunen har et lovfestet økonomisk ansvar for. Eksempel på dette er merutgifter som følge av endringer i sentralt inngåtte tariffavtaler (lønn mv), endringer i offentlige avgifter (bl.a. mva.) og innskuddsforpliktelser overfor pensjonskasser.

For øvrig vises til kommuneloven § 59 om lovlighetskontroll av kommunale vedtak og den myndighet som på dette området er delegert til fylkesmannen.

Kirker

Mange av våre kirkebygg er eldre kirker. De er konkrete uttrykk for vår kristne kulturarv, og har stor symbolkraft i lokalsamfunnet. Kirkebyggene og kirkenes inventar er ofte rike og verdifulle kulturminner. Samtidig skal kirkebygget tjene sin funksjon som kirke, som et sted for gudstjenestefeiring og kirkelige handlinger som dåp, vigsler og begravelser. Ansvaret for at våre kirker holdes i hevd og tjener sitt formål, har fra gammel tid ligget til lokalsamfunnet. Kommunenes ansvar på dette området i dag viderefører kommunenes ansvar fra tidligere. Å utrede utgifter til vedlikeholdet og driften av våre kirkebygg er blant de viktigste oppgavene kommunene har på det kirkelige området.

Middelalderkirker eller kirker som er fredet vil i stor grad være underlagt bestemmelser fra Riksantikvaren. Både kommunen og kirken må forholde seg til de bestemmelser av betydning for vedlikeholdet av kirkene som følger av kulturminneloven, jf. i denne sammenheng rundskriv T-3/2000 fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet.

Foruten vedlikeholdet av kirkene, er også det finansielle ansvaret for anskaffelse / vedlikehold av kirkens orgel et kommunalt ansvar. Det samme gjelder for inventaret og utstyret i kirkene. Kommunen har også det finansielle ansvaret for oppføring av ny kirke. I kirkeloven § 21 er det gitt bestemmelser om vilkår for når det skal oppføres ny kirke. Ansvaret for byggearbeidet ligger til det kirkelige fellesrådet, dersom ikke fellesrådet og kommunen blir enig om at kommunen skal ha ansvaret.

Med driftsutgifter for kirkene menes utgifter til gjennomføring av gudstjenester og kirkelige handlinger. Bl.a. inkluderer dette utgifter til lønnet personell i tillegg til presten (klokker, organist, kirketjener). I tillegg kommer utgifter til oppvarming, renhold og vaktmestertjenester. Vaktmestertjenester inngår ofte som en arbeidsoppgave for kirketjeneren. Det er ikke gitt sentrale bestemmelser eller standardnormer for disse utgiftene, eller for størrelsen av de stillinger som har sine arbeidsoppgaver knyttet til bruken av kirken. Her vil det være lokale variasjoner. Kirkens alder og størrelse, sammen med klimatiske forhold, virker her inn, til en viss grad også kirkens bruk til bl.a. gudstjenester.

Av kirkeloven § 15 framgår at det bl.a. skal gis slik utgiftsdekning at det i soknene kan holdes de gudstjenester biskopen forordner og at nødvendige kirkelige tjenester kan ytes. Med forordnede gudstjenester menes det antallet gudstjenester som biskopen bestemmer skal holdes i den enkelte kirke i løpet av året. I tillegg har menighetsrådet, menighetens prest og biskopen i samsvar med regler fastsatt av Kirkemøtet, rett til å bruke kirken til ekstraordinære gudstjenester. Disse er en del av de ordinære utgiftene til driften av kirken. Gudstjenestetallet, eventuelt også en økning av den geistlige betjeningen i menighetene, påvirker bl.a. arbeidspliktene for klokkeren, kirketjeneren og organisten ved vedkommende kirke. Med nødvendige kirkelige tjenester menes dåp, konfirmasjon, vigsel, gravferd og soknebud.

Kirkegårder

Som kirkebyggene er kirkegårdene en sentral del av vår kulturarv. De inngår ofte som viktige deler av kulturlandskapet på stedet. Vedlikehold og bevaring av våre kirkegårder er betydningsfullt i et kulturhistorisk perspektiv. Kirkegårdene vitner om vår kristne gravskikk og er minnesmerker over enkeltmennesker, slekter og tidligere generasjoner. Mange kirkegårder er på steder som har vært brukt som gravplass siden middelalderen og i enda eldre tider.

Kirkegårdene er etter kirkeloven § 15 en kommunal finansieringsoppgave. Den daglige driften av kirkegårdene er det imidlertid kirkelig fellesråd som har ansvaret for. Kirkegårdene skal holdes i god stand og forvaltes på en verdig måte, i respekt for deres formål og egenart. Kirkegårdsmyndighetene – de kirkelige fellesrådene – har på vegne av fellesskapet oppgaven å forvalte kirkegårdene og vederlagsfritt stille grav til rådighet for alle kommunens innbyggere, uavhengig av den enkeltes livssyn og kirketilhørighet.

Kirkeloven og gravferdsloven, jf. lov 7. juni 1996 om kirkegårder, kremasjon og gravferd, skisserer tre ulike driftsformer for kirkegårdene. Utgangspunktet etter loven er at kirkelig fellesråd står for driften. Imidlertid kan det utvikles samarbeidsløsninger mellom kirken og kommunen, ved at kommunen står for hele eller deler av driften, dvs. som en tjeneste kommunen yter fellesrådet. Fellesrådets myndighet etter kirkelovgivningen vil ikke ved dette være endret. Det tredje alternativet er at kommunen – etter avtale med fellesrådet og med samtykke fra departementet – selv står for all forvaltning og drift av kirkegården. Det kirkelige fellesrådet vil da ikke ha myndighet eller oppgaver knyttet til kirkegårdsdriften.

Det er ikke gitt sentrale normer eller standarder for kirkegårdenes driftsutgifter. Dette vil naturlig variere bl.a. med kirkegårdsareal, geologiske og klimatiske forhold. På dette området, som angår alle kommunens innbyggere, bør kommunen og kirken søke å nå fram til en felles oppfatning av hvilken standard som bør legges til grunn, med bakgrunn i den alminnelige forutsetningen om at kirkegårdene holdes i god hevd og framstår som verdige gravplasser. Kommunen har ellers plikt til å sørge for at det er tilstrekkelig gravplassareal i kommunen, med de følger dette kan få for nyanlegg eller utvidelse av kirkegård. Det må derfor tas hensyn til dette i kommunens areal- og reguleringsplanlegging.

De utgifter som inngår i kirkegårdsdriften, vil dels være administrative, dels knyttet til den operative driften, dvs. utgifter til kirkegårdsarbeidere, til maskiner og utstyr. Samarbeid med kommunens tekniske etat vil her ofte være rasjonelt.

Det er adgang til å kreve avgift for feste av grav, for kremasjon, for bruk av gravkapell og for gravlegging av personer uten bopel i kommunen, jf. gravferdsloven §§ 6 og 21. Andre avgiftstyper er det ikke lovhjemmel for. Når det gjelder adgangen til å kreve betaling for gravlegging av personer uten bopel i kommunen, forutsettes det at denne ikke praktiseres på en måte som oppleves urimelig.

Andre kirkelige formål

– diakoni, barne- og ungdomsarbeid, kirkemusikk mv.

Etter kirkeloven § 9 skal menighetsrådet bl.a. ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet. Menighetsrådets oppgaver i sammenheng med dette gjelder bl.a. aktiviteter og tiltak innen diakonien, barne- og ungdomsarbeidet, kirkemusikk og kirkelig undervisning.

Kirkens diakoni handler om menighetenes omsorgsarbeid, og kan omfatte praktisk hjelp, pleie for trengende, veiledning og samtaler. Diakonien skal fremme medmenneskelig omsorg og fellesskap, ikke minst overfor mennesker i nød. Det er en bred rekruttering av frivillige medarbeidere på dette feltet i kirken. Frivillige har ofte ansvar for oppfølging av pårørende etter dødsfall, gjennomføre forebyggende tiltak overfor barn og unge mv. Kirkemusikalsk virksomhet omfatter drift av kor for ulike aldersgrupper, gjennomføring av konserter med egne eller eksterne musikere mm. Det kirkemusikalske arbeidet er mange steder en viktig del av det lokale kulturlivet. Tilsvarende vil kirkens arbeid blant barn og unge, gjennom drift av ungdomsklubber, ungdomskor mv, ofte være en viktig del av lokalsamfunnets tilbud om meningsfylte aktiviteter for unge.

Kirkelig undervisning omfatter konfirmasjonsopplæring og kirkens arbeid innen dåpsopplæring ellers, bl.a. søndagsskole og ulike tiltak for både barn, unge og voksne. Når det gjelder konfirmasjonsopplæringen har kommunen et særskilt ansvar for å sørge for hensiktsmessige lokaler, utstyr og materiell, og for at en forsvarlig tilrettelagt konfirmasjonsopplæring, også for konfirmanter med funksjonshemming, ikke forutsetter egenbetaling fra konfirmanten/foresatte.

Intensjonen i kirkeloven er at ressursbehovet og prioriteringen av de kirkelige oppgavene, ikke minst innenfor diakoni, barne- og ungdomsarbeid, kirkemusikk mv, skal foregå lokalt, i et samarbeid mellom kirken og kommunen. Dette er områder som naturlig hører hjemme i budsjettdrøftingene mellom kirken og kommunen. Kirkelige tiltak innenfor disse feltene har nær tilknytning til det kommunene selv gjør innenfor tilsvarende felter. Både kommune og kirke bør ha interesse i at disse oppgavene – og finansieringen av dem – blir samordnet og vurdert i en helhetlig sammenheng. Statens tilskudd til særlige stillinger innen undervisning og diakoni er et bidrag for å stimulere til innsats innenfor disse feltene. Det er bispedømmerådene som administrerer reglene for statens tilskudd på disse områdene.

Kirkelig administrasjon

En viktig side ved den nye kirkelovgivningen var lovfestingen av et valgt kirkelig fellesråd i hver kommune. Fellesrådet har forvaltningsansvaret bl.a. for kirker og kirkegårder, og er ellers et organ som er tillagt myndighet og oppgaver av administrativ eller forvaltningspreget karakter. Inntil ny kirkelovgivning ble iverksatt, hadde den lokale kirkeadministrasjonen i stor grad vært integrert i den kommunale. Ved kirkeloven av 1996 er det nå kirkelig fellesråd som representerer menighetene, med de konsekvenser dette har hatt for oppbyggingen av en kirkelig administrasjon med en standard tilsvarende annen offentlig forvaltning med hensyn bl.a. til ivaretakelsen av arbeidsgiveroppgaver, personalforvaltning økonomiforvaltning og kirkelige forvaltningsoppgaver ellers. Samtidig ble det bestemt at det ved hvert fellesråd skulle være en daglig leder, kirkeverge, som kommunen fikk et finansielt ansvar for. Denne årlige merutgiften for kommunene ble kompensert i rammetilskuddet til kommunene da kirkeloven ble iverksatt.

For menighetsrådene er det i kirkeloven § 8 bestemt at menighetsrådet kan bestemme at en av soknets tilsatte skal være daglig leder av virksomheten. For kirkelig fellesråd er det som nevnt et krav at det skal være en daglig leder. Kommunens økonomiske ansvar for denne er uttrykkelig tatt med i kirkeloven § 15. Tilsvarende er ikke angitt for daglig leder av menighetsrådets virksomhet, men administrasjonsutgifter til forberedende og oppfølgende saksbehandling, for eksempel ved at slike oppgaver legges til kirketjener- eller klokkerstillingen, må regnes som en del av kommunens ansvar for menighetsrådets drifts- og administrasjonsutgifter, jf. kirkeloven § 15 første ledd bokstav d.

I mange kommuner ivaretas de administrative oppgavene fortsatt av kommunen, på vegne av kirken, bl.a. innen regnskapsføring. Også innen andre av kirkens oppgavefelt vil det være hensiktsmessig og ressursbesparende at kommunen inngår avtaler om tjenestemessige ytelser til kirken. Slike avtaler kommer da i stedet for finansiell overføring fra kommunen til fellesrådet. Verdien av disse skal beregnes.

Når det ellers gjelder forståelsen av hvilke administrative utgifter som ligger som en finansiell forpliktelse for kommunen etter kirkeloven § 15, må det – foruten lønnede medarbeidere og personalkostnader i denne forbindelse – medregnes alle utgifter som påløper for offentlige kontorer ellers (husleie, oppvarming og renhold, kontormøbler og kontorteknisk utstyr, herunder IT-utstyr, rekvisita mv.). I tillegg kommer utgifter knyttet til avholdelsen av rådenes møter, bl.a. medlemmenes reiseutgifter til møtene. Bevilgningsbehovet for å sikre en forsvarlig kirkelig administrasjon vil variere etter lokale forhold, antallet tilsatte osv, men kravet er at kirken skal ha tilstrekkelig administrativ hjelp i forhold til sine oppgaver, ha egnede kontorer og kontorforhold for øvrig, slik at oppgavene kan ivaretas på forsvarlig måte.

Særskilt om prestetjenesten

Det er staten som har lønnsansvaret for prestetjenesten. Imidlertid legger kirkeloven §§ 14 og 15 visse forpliktelser både på det kirkelige fellesrådet og kommunen når det gjelder prestetjenesten. Dette har i første rekke sammenheng med at prestetjenesten utøves i samarbeid og samvirke med andre kirkelig tilsatte. Lovmessig og finansielt er det lagt til rette for samordning og fellesløsninger. Bl.a. bygger kirkeloven på at det bør være felles menighets- og prestekontor. De kontortekniske og administrative fellestjenester som etableres, skal etter dette understøtte prestens oppgaver likesåvel som fellesrådets/menighetsrådets oppgaver. Fellesrådet skal tilrettelegge for dette, og kommunen vil tilsvarende ha et finansielt ansvar.

Fram til 1999 ble det gitt et særskilt statstilskudd til kontorhold for prester. Dette ble fra 1999 innlemmet i det særskilte tilskuddet til de kirkelige fellesrådene. Det er derfor nå et lokalt ansvar å sørge for tjenlige kontorlokaler og kontorforhold for presten.

Prestetjenesten stiller noen særlige krav til kontorløsninger, bl.a. for å sikre diskresjon under samtaler. Flere bispedømmeråd har her utarbeidet en veiledende standard. Kontorutstyr og -møbler ved prestekontor som er finansiert av kommunen, staten eller av fellesrådet, disponeres av fellesrådet. Når det gjelder kommunens finansielle ansvar for boligtelefon for prest og om flytting av prestekontor, vises til departementets rundskriv F-4-97 av 17. januar 1997.

Kommunene har i dag det økonomiske ansvaret for prestenes reiseutgifter. Det er fellesrådet som har de operative oppgavene (honorering av reiseregninger mv.). Departementet har i rundskriv F-80-99 av 30. november 1999 fastsatt nærmere bestemmelser som gjelder for menighetspresters skyssgodtgjøring. Med bakgrunn i Innst. S. nr. 187 , jf. St.meld. nr. 14, er det bestemt at det økonomiske ansvaret for prestenes reiseutgifter skal overføres fra kommunene til staten. Departementet arbeider nå med å forberede slik overføring fra 2003.

Kirkeloven § 33 gir departementet myndighet til å pålegge kommunen å stille tjenestebolig til rådighet for prest. Denne myndigheten er delegert til bispedømmerådene. Det er kommunen – ikke fellesrådet – som har ansvaret for tjenesteboligen, dersom det ikke avtales mellom kommunen og fellesrådet at fellesrådet skal ivareta dette på vegne av kommunen. Ordningen med kommunale presteboliger er omtalt nærmere i departementets informasjonsskriv 8. april 1998 til bispedømmerådene.

-----------------------------------

Formålet med denne veiledningen er som nevnt ikke å gi uttømmende informasjon om alle sider og bestemmelser som berører forholdet kommune og kirke, og de oppgaver som kommune og kirke hver for seg har på dette området. I vedlegg til veiledningen er ført opp rundskriv som utdyper og presiserer forhold omtalt i veiledningen.

Dette rundskrivet er også sendt bispedømmerådene, biskopene, fylkesmennene, Kirkerådet, Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon og Kommunenes Sentralforbund. Rundskrivet har vært forelagt Kommunal- og regionaldepartementet.

Med hilsen

Ole H. Fisknes e.f.
ekspedisjonssjef

Jan Otto Langmoen
rådgiver

Vedlegg:

Følgende rundskriv utdyper og presiserer forhold omtalt i veiledningen:

· Rundskriv F-04-97

av 17.01.97 om utgifter til kontorhold og skyss
m.v. for prester.

· Rundskriv F-80-99

av 30.11.99 om menighetspresters kontor
og skyssgodtgjøring.

· Rundskriv F-24-99

av 02.03. 99 om kommunens ansvar for kirken i lokalsamfunnet.

· Rundskriv T-03-00

om forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø.

· Rundskriv F-37-01

av 29.06.01 om endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond.