Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 15 (2001-2002)

Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk

Til innholdsfortegnelse

1 Markedsutsikter for klimakvoter under Kyotoprotokollen

St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk refererte anslag på kvotepriser i et intervall på 50-400 kroner/tonn CO2. I de makroøkonomiske analysene ble det i denne meldingen som en teknisk forutsetning lagt til grunn en kvotepris på 125 kroner/tonn CO2.

Følgende hendelser i 2001 har vært særlig viktige for vurderingene av nivået på kvoteprisen under Kyotoprotokollen:

  • USA har trukket seg fra det videre samarbeidet under Kyotoprotokollen. USA, som står for mer enn en tredel av industrilandenes utslipp av klimagasser, skulle ha redusert sine utslipp med 7 prosent sammenlignet med 1990. Mens utslippene i Europa har stagnert, viser utslippene sterk vekst i USA. Dette trekker i retning av at USA ville ha blitt en stor kjøper av kvoter under protokollen.

  • Det ble oppnådd enighet i Bonn og Marrakesh om regelverket under protokollen.

    • Reglene gir ikke begrensninger på kjøp av kvoter gjennom Kyoto-mekanismene, men løpende overføringer av kvoter er begrenset ved at det stilles krav til at alle land skal holde en nasjonal kvotereserve på 90 prosent av tildelt utslippsmengde eller 5 ganger siste godkjente utslippsregnskap.

    • Salg av kvoter krever at utslippsregnskapet har høy kvalitet, og overføring av kvoter kan ikke finne sted før dette er godkjent (i praksis tidligst i 2004/2005).

    • Bruk av kreditter fra prosjektaktiviteter under Den grønne utviklingsmekanismen rettet mot opptak av klimagasser er meget sterkt begrenset både med hensyn til type aktiviteter og volum (fem ganger én prosent av partens 1990-utslipp).

    • Industrilandene ble gitt adgang til å regne inn bidrag fra generell skogforvaltning, som for de fleste land svarer til inntil om lag 3 prosent av utslippene i 1990, og de kan i tillegg inkludere netto klimagassopptak som følge av vegetering og jordbruksforvaltning.

Usikkerheten om nivået på en internasjonal kvotepris under Kyotoprotokollen er meget stor og har ikke blitt vesentlig mindre med de utviklingstrekk som er beskrevet over.

Fremover vil følgende faktorer være særlig viktige:

  • Hvor omfattende og strenge forpliktelsene blir etter 2012 vil kunne påvirke kvoteprisen i første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, siden kvotene under Kyotoprotokollen kan spares til neste periode med forpliktelser.

  • På hvilket tidspunkt Russland, Ukraina og andre østeuropeiske land vil oppfylle de tekniske kriteriene for å delta i bruk av Kyoto-mekanismene, og hvorvidt de da vil ønske å legge store volumer ut på markedet. Alternativet for disse landene vil være å spare kvotene de selv ikke trenger i 2008-2012.

  • Kostnader og volum på prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen, hvor det er lite relevant erfaring.

  • Økonomisk utvikling og evne til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak i industrilandene og kostnader ved dette.

  • Eventuelle teknologisprang som reduserer kostnadene ved utslippsreduksjoner.

Det er gjort en rekke analyser av hva prisen kan bli under ulike forutsetninger, men foreløpig er det ikke publisert så mange studier som tar hensyn til at USA har trukket seg fra protokollen. Beregninger gjort på en modell utviklet ved CICERO gir en kvotepris på 40 kroner/tonn dersom alle industrilandene med forpliktelser unntatt USA deltar i helt fri kvotehandel, ingen kvoter blir spart til senere perioder og det ikke blir kreditert utslippskreditter fra prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen. I dagens situasjon er det vanskelig å si hva volumet på godkjente utslippskreditter fra prosjektaktiviteter i utviklingsland vil bli, gitt usikkerheten knyttet til kostnadene på slike prosjektaktiviteter. Hvis kreditter fra Den grønne utviklingsmekanismen blir konkurransedyktige i markedet, vil imidlertid dette kunne trekke kvoteprisen nedover. Dessuten er det i beregningen lagt til grunn relativt sterk utslippsvekst i Russland og Ukraina. Svakere vekst i utslippene fra disse landene vil trekke i retning av lavere kvotepris. Dersom det forutsettes at Russland og Ukraina ikke deltar i bruken av Kyoto-mekanismene, stiger likevektsprisen til 115 kroner/tonn i disse beregningene.

Det er også gjort en rekke andre vurderinger av mulig kvotepris. Eksempelvis anslår det norske analyseselskapet Point Carbon at prisen for kvoter til bruk i 2008-2012 med 50 prosent sannsynlighet vil ligge mellom 36 og 126 kroner med et beste estimat på 90-100 kroner.

Det finnes allerede i dag avtaler om omsetning av «kvoter» som også vil kunne få gyldighet for første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen, blant annet innenfor rammen av Verdensbankens Karbonfond, det nederlandske ERUPT-programmet og avtalen Norge har med Romania. Prisene på disse kvotene varierer. Flere av avtalene har lave priser. Dette gjelder eksempelvis Romania-avtalen, hvor Norge vil kunne få godskrevet kreditter for 30 kroner/tonn. Volumene i disse markedene er imidlertid små, og det bør understrekes at de avtaler knyttet til omsetning av kvoter som har funnet sted til nå i hovedsak har skjedd før møtet i Marrakesh, og i situasjoner med betydelig usikkerhet omkring regelverk for Kyotomekanismene og protokollens ikrafttredelse. Prisen kan gå opp når protokollen trer i kraft, fordi en da vil være sikrere på at kvotene vil kunne brukes i forhold til utslippsforpliktelsene.

I en tidlig fase vil også transaksjonskostnadene være høye. Disse forventes å bli redusert etterhvert. Økt erfaring med å gjennomføre prosjekter kan også redusere kostnadene på sikt.

Kvotemarkedet under Kyotoprotokollen er et politisk skapt marked. Det er ennå i en meget tidlig fase, selv om en rekke aktører for flere år siden startet med å posisjonere seg. Markedets funksjonsmåte og utvikling vil bli påvirket av en rekke tidkrevende politiske beslutninger i de deltakende landene. Dette gjelder eksempelvis etablering av incentiver gjennom virkemidler som nasjonale kvotesystemer i en del industriland. Det vil også gjelde beslutninger i utviklingslandene om hvorvidt de ønsker å delta i Den grønne utviklingsmekanismen, og etablering av de institusjoner som vil være nødvendige for at de skal kunne gjøre dette. Også i industriland som er potensielle netto selgere, vil beslutningene om hvorvidt og hvordan de skal delta i kvotehandelen kunne være kompliserte. Dette gjelder både teknisk, hvor dagens utslippsregnskaper ofte må forbedres vesentlig, og politisk, hvor det må lages institusjonelle ordninger som er i stand til å håndtere potensielt store kapitalstrømmer. Land som har fått tildelt flere kvoter (større «tildelt utslippsmengde») enn de regner med å få bruk for i første forpliktelsesperiode vil også kunne spare disse til eventuelle nye forpliktelsesperioder etter 2012 i stedet for å selge. Usikkerhet knyttet til forhandlingene om nye forpliktelser gjør at det vil være vanskelig å vite om, og eventuelt i hvilket omfang, muligheten til å spare kvoter vil bli benyttet.

Til toppen
Til dokumentets forside