Tiltak for å bekjempe fattigdom

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Sosialdepartementet

Diskusjonsnotat om fattigdom, urimelige levekår og SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter v/ Elling Borgeraas, Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

Fattigdom, urimelige levekår og SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter

Elling Borgeraas, SIFO

Innholdsfortegnelse:

linkintHoveddel1 Innledning1.Innledning

linkintHoveddel1.1 Hva menes med fattigdom?1.1 Hva menes med fattigdom

linkintHoveddel1.2 Absolutt fattigdomsforståelse1.2 Absolutt fattigdomsforståelse

linkintHoveddel1.3 Det kultur-relative perspektivet1.3 Det kultur-relative perspektivet

linkintHoveddel1.4 Diskusjon av de to perspektivene1.4 Diskusjon av de to perspektivene

linkintHoveddel1.5 Hvordan tilnærme seg økonomiske levekår?1.5 Hvordan tilnærme seg økonomiske levekår?

linkintHoveddel1.6 Inntekt som levekårsindikator1.6 Inntekt som levekårsindikator

linkintHoveddel1.7 Subjektive levekårsindikatorer1.7 Subjektive levekårsindikatorer

linkintHoveddel1.7 Subjektive levekårsindikatorer

linkintHoveddel1.8 Inntekt som fattigdomskriterium1.8 Inntekt som fattigdomskriterium

linkintHoveddel1.9 SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter1.9 SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter

linkintHoveddel1.10 Bruken av standardbudsjettet1.10 Bruken av standardbudsjettet

linkintHoveddel1.11 Nye anvendelsesområder.1.11 Nye anvendelsesområder.

linkintHoveddel2 Litteratur2. Litteratur

1 Innledning

Dette notatet er ment som et innspill til Sosial- og helsedpartementets arbeid med tiltak mot fattigdom. SIFOs bidrag til dette arbeidet er knyttet til utvikling av og 15 års erfaringer med et standardbudsjett for forbruksutvikling. Standardbudsjettet brukes av en rekke sosialkontor i landet som utgangspunkt for fastsetting av "normer" for økonomisk sosialhjelp. Det vil si at budsjettets beregning av forbruksutgifter, har en umiddelbar konsekvens for personer som over kortere eller lengre tid er avhengig av sosialhjelp. Dessuten argumenterer notatet for at standardbudsjettet er en fruktbar og alternativ tilnærming til å fastsette økonomiske levekårsnivåer. Nivåer som både kan brukes i levekårsforskningen og i praktisk sosialpolitikk.

I første del av notatet presenteres et perspektiv på den absolutte og kultur-relative tilnærming til fattigdom. Det primære målet er å vise at begge perspektiver har grunnleggende svakheter i sin tilnærming til å avgrense fattigdom. Hovedsvakheten ved den absolutte tilnærmingen er at den teoretisk aksepterer at sosiale og kulturelle aspekter påvirker utformingen av absolutte standarder, men er ikke i stand til å reflektere dette inn i den metodiske tilnærmingen. Den kultur-relative tilnærmingen har et ureflekterte forhold til absolutte og grunnleggende behov. Dessuten har tilnærmingen både teoretiske og metodiske svakheter når det gjelder å definere grenser for fattigdom. I denne sammenhengen betyr det at den relative fattigdomstradisjonen gir liten hjelp til å identifisere fattige grupper.

Det argumenteres videre for at fattigdom blir et for abstrakt begrep, som i liten grad fanger opp at personer med urimelige levekår er svært forskjellige. Det er lite å tjene på dette abstraksjonsnivået, både når det gjelder forskning og identifisering av fattige grupper og dermed også tiltakene overfor dem. Det stilles spørsmål om ikke fattigdomsbegrepet utelukkende bør reserveres til å betegne en situasjon der personer har for lav inntekt. Årsakene til at personer har lav inntekt er svært varierte, den sosiale og kulturelle situasjonen fattige personer befinner seg i er forskjellige og må forstås ut fra særegne tilnærminger.

Siste del av notatet drøfter ulike måter å definere lavinntektsgrupper på. Det argumenteres for at fordelingsanalyser er lite egnet til å fastsette inntektsstandarder, for eksempel fattigdomsgrenser. I stedet introduseres standardbudsjett metoden som en alternativt måte til å fastsette ulike inntektsgrenser, der en eksplisitt tar hensyn til forbrukets betydning som en sosial markør.

Avslutningsvis pekes det på noen behov for å videreutvikle standardbudsjettet, slik at det blir mer tilpasset denne type problemstillinger.

1.1 Hva menes med fattigdom?

Et problem med dagens interesse for fattigdom er at fattigdom i store deler av etterkrigstiden har vært et ikke-tema i moderne sosialdemokratiske velferdssamfunn. Så også i Norge. Denne oppfatningen synes å ha vært spesielt utbredt i det politiske miljøet. Grunnideen her synes å være at den moderne velferdsstaten har utryddet fattigdom og er derfor ikke et aktuelt tema. Man har riktignok - både politisk og faglig – vært opptatt av å diskutere og å påvise at det finnes personer og grupper som lever under elendige forhold, men man har hatt problemer med å bruke betegnelsen "fattige" for å karakterisere denne elendigheten. Det er vel også mye som tyder på at dette også er en utbredt oppfatning i befolkningen. I den grad det norske fagmiljøet har vært opptatt av fattigdom, har man begrepsmessig opprettet et skille mellom fattige og ny-fattige. Selv om det ikke er like lett å forstå forskjellen mellom disse to betegnelsene skyldes trolig distinksjonen et forsøk på å skille mellom fattige i fattige land og fattige i rike land, eller mellom tradisjonelt (ordentlig?) fattige og de moderne (ikke ordentlige?) fattige.

Spørsmålet dette bl.a. reiser er om ’fattigdom’ og ’ny-fattigdom’ er to forskjellige fenomen, eller om distinksjonen bare dreier seg om gradsforskjeller? Dersom det er to forskjellige fenomen begrepene referer til, er det – etter vår mening – behov for å utvikle betegnelser som får fram forskjellen mellom disse to fenomenene. Dersom det er gradsforskjeller, er det viktig å få fram både hva som skiller og hva som forener.

Hovedposisjonene i den klassiske fattigdomsdebatten kan belyse behovet for å opprette en distinksjon mellom ’fattigdom’ og ’ny-fattigdom’. De sentrale stikkordene er absolutt vs. relativ fattigdomsforståelse.

1.2 Absolutt fattigdomsforståelse

Den absolutte tilnærmingen til fattigdom, reservere betegnelsen ’fattige’ for folk som sulter. De mest ekstreme representantene for denne tradisjonen, setter overlevelse som det viktigste kriteriet. De mindre strenge ønsker å definere hvilke varer som er absolutt nødvendig for å bevare den fysiske helsen i videre forstand. Bevaring av den psykiske helsen og kulturelle aspekter ved problematikken defineres enten vekk eller legges i beste fall til ytterkanten av problemet. Kjernen i denne tilnærmingen er med andre ord et forsøk på å definere fattigdom ved hjelp av objektive kriterier. Fattige er de som ikke får tilfredsstilt grunnleggende biologiske behov. Man ønsker så langt som mulig å unngå å trekke inn sosiale og kulturelle behov i fattigdomsforståelsen.

Overlevelseskriteriet er for noen besnærende både fordi man antar at det er forholdsvis enkelt å utvikle objektive kriterier for avgrensing av fattigdom og fordi man politisk ønsker å begrense statens inngripen i enkeltmennesker liv (Spencer 1981). Det er imidlertid svært få som går inn for overlevelse som fattigdomskriterium, og dette er således en uaktuell problemstilling i ansvarlige miljøer. Internasjonalt er det underernæring som kriterium for fattigdom som kanskje representerer den viktigste posisjonen. Det finnes imidlertid ingen entydige, absolutte grenser for underernæring. Underernæring øker den indirekte mortaliteten og degraderer livskvaliteten generelt. Disse effektene forsvinner gradvis når kaloriinntaket øker. Rodgers (1984) slutter ut fra dette at det ikke er noen absolutte, objektive måter å definere et subsistensnivå på. Det er vekst, aktivitets- og helsestandarder som betinger hvilke ernæringsnivå som er riktige. "Absolute factors enter into such recommendations but do not dominate them".

En mindre streng absolutt fattigdomsforståelse er også primært opptatt av fysiske kriterier for avgrensing av fattige. Orchansky (1965, 1969) baserer f.eks. sin avgrensing av fattigdom på de amerikanske landbruksmyndighetenes standardmål for personers behov for mat. Her skilles det mellom "low-cost plan" og "economy plan". Den førstnevnte baseres på matforbruket for den laveste tredjedelen av befolkningen.

"Although spending as much as this food plan recommends by no means guarantees that diets will be adequate, families spending less are more likely to have diets falling below the recommended allowances for someimportant nutrients" (Orchansky 1965:6).

"The economy plan" var en krisestandard som lå 75 - 80 prosent lavere enn "the low-cost" plan. Denne planen skulle kun brukes i "temporary or emergency use when funds are low" (Orchansky 1965:6). Selv om Orchansky fraskrev seg ansvaret for bruken av "economy plan", stilte hun seg positivt til å avgrense fattigdom med utgangspunkt i absolutte nødvendighetsartikler - først og fremst mat. Til tross for dette utgangspunktet var hun også innforstått med fattigdommens relative karakter:

"In many parts of the world, the overriding concern for a majority of the population every day is still: "Can I live?". For the United States as a society, it is no longer whether but how.... Yet as yesterday’s luxuries become tomorrow’s necessities, who can define for today how much is enough?" (Orchansky 1965:5)

Selv om en i rimelig grad kan definere akseptable ernæringsmessige standarder, er det også slik at " calories alone will not be enough" (s.5)

Vi har brukt såpass stor plass på Orchansky fordi hun illustrerer viktige problemer med å forfekte en absolutt posisjon. For det første det uakseptable med å bruke overlevelseskriterier i et moderne industrialisert samfunn. For det andre viser hun på en utmerket måte problemet med å "oversette" ernæringsstandarder til matvarer. Operasjonaliseringen av de vitenskapelige kriteriene innebærer at man bruker dagens "nødvendighetsvarer" - ikke gårsdagens. En praktisk avgrensing av fattigdomsbegrepet vil med andre ord alltid måtte ta hensyn til kultur-relative aspekter ved levekår. Spørsmålet er hvilken status de kultur-relative aspektene skal ha i avgrensing av fattigdom, og som den absolutte tilnærmingen ikke har noen løsning på.

1.3 Det kultur-relative perspektivet

Den engelske fattigdomsforskeren Peter Townsend (1979) definerer det kultur-relativet perspektivet på følgende måte:

"Individer, familier og grupper i befolkningen kan betegnes som fattige når de mangler ressurser til å skaffe seg det kostholdet, delta i de aktivitetene og ha de livsforhold og bekvemmeligheter som er vanlige eller i det minste alminnelig aksepterte i de samfunn de tilhører. Ressursene deres er så langt under gjennomsnittsindividets eller gjennomsnittsfamiliens at de blir utelukket fra vanlige livsmønstre og gjøremål" (Hentet fra Stjernø 1986:39).

Mens subsistensperspektivet er biologisk i sin grunnforståelse, ser vi her at det kultur-relative perspektivet forstår fattigdom som et gitt avvik fra en allmenn kulturell standard i et gitt samfunn. Det vil si at fattigdom som sosialt fenomen empirisk avgrenses både i tid og rom.

Den tidsmessige avgrensingen innebærer at gruppen fattige i dag har andre kjennetegn enn fattige tidligere. Implikasjonene av dette er noe uklart, men det vil i det minste innebære store metodologiske problemer med å sammenlikne utviklingen av fattigdom historisk.

Den romlige dimensjonen er kanskje mer implikasjonsrik, fordi den reduserer fattigdom til et lokalt fenomen. De metodologiske problemene romdimensjonen påfører komparative studier er neppe mindre enn det tidsdimensjonen gir for historiske studier. En opplagt konsekvens er at fattige f.eks. i India er vesentlig forskjellig fra fattige i Norge.

Forskjelligheten innebærer ikke nødvendigvis at det er verre å være fattig i India enn i Norge. Men det betyr i alle fall at ytre kjennetegn - og livssituasjon mer allment - er så forskjellige at det må stilles spørsmålstegn ved om vi her står ovenfor det samme fenomenet. Det er i alle fall ikke vanskelig å skjønne at man anvender betegnelser som nyfattige (Lunde 1991, Lunde & Poppe 1991), den moderne fattigdommen (Stjernø 1986) for å vise at man ikke er opptatt av fattige i India eller fattige i Norge på 1800-tallet.

Et annet aspekt ved det romlige i den kulturrelative forståelsen er også knyttet til hvor lokal fattigdommen er. Ovenfor har vi skilt mellom svært forskjellige nasjoner og antydet komparative problemer på dette nivået. Man skal imidlertid ikke se bort fra at den kultur-relative fattigdomsforståelsen også åpner for lokale variasjoner innen en og samme nasjon. Vi har ganske klare empiriske indikasjoner på at så er tilfellet.

Dersom vi f.eks. definerer sosialhjelpsnormen som en (ny)fattigdomsgrense i Norge (se f.eks. Stjernø 1986), vet vi at denne normen varierer temmelig mye fra den ene kommunen til den andre. Det er opplagt slik at sosialadministrasjonen i de enkelte kommunene har svært ulik oppfatning om hva som er "alminnelig akseptert i de (lokal)samfunn de tilhører". Selv om dette trolig skyldes ideologiske og kommunaløkonomiske resonnementer, er det ikke uvanlig å høre fra lokalpolitikere at forholdene i kommune X er så forskjellig fra forholdene i kommune Y, at det i seg selv forsvarer store ulikheter i sosialhjelpsnormene.

Et tredje problem ved den kultur-relative posisjonen er at den ikke gir gode kriterier på hvor store avvik fra det alminnelig aksepterte som kvalifiserer for betegnelsen fattigdom. Det finnes - så vidt vi vet - ingen teoretisk konsistente kriterier som hjelper oss i å definere grensene for fattigdom. Teoretisk befinner samtlige seg på Townsends nivå .. "så langt under gjennomsnittsindividets eller gjennomsnittsfamiliens...". Hva betyr "så langt under"? Og - videre - hvorfor innføre et statistisk kriterium som gjennomsnitt i en teoretisk drøfting av fattigdom som et sosial definert fenomen?

1.4 Diskusjon av de to perspektivene

Etter vår oppfatning åpner det kulturrelative perspektivet for en drøfting av velferdsproblemer i moderne samfunn. Det gir god anledning til å problematisere det kultur-relative som enten er fraværende i subsistensperspektivet, eller i beste fall skjøvet ut i randsonen. Denne problematiseringen er både viktig og nødvendig.

På den annen side skyver det kultur-relative perspektivet subsistens ut i randsonen. Dette skyldes ikke at de biologiske aspektene er fraværende i det teoretiske perspektivet, men at de biologiske aspektene ved fattigdom i moderne samfunn er et perifert problem. Det som karakteriserer den moderne fattigdommen er ikke sult og frost, men manglende ressurser til akseptabel deltagelse i sentrale samfunnsmessige aktiviteter.

Er det da rimelig å bruke samme betegnelsen på en situasjon der folk sulter og sågar står i fare for å sulte i hjel med en situasjon der folk bor kummerlig og ikke har råd til ferier eller til å gå på kino? Selv om spørsmålet er retorisk og spissformulert, går det til kjernen av problemet. Subsistensteorien vil reservere fattigdom primært til biologisk deprivasjon, mens den kultur-relative likestiller biologisk og sosial (kulturell) deprivasjon. Og - siden det kultur-relative perspektivet dominerer i moderne samfunn der biologisk deprivasjon er et marginalt fenomen - fokuseres den sosiale deprivasjonen. Det motsatte er som oftest tilfellet for subsistens, den forsvares svært ofte av personer som arbeider i regioner der sult er et problem FOTNOTE1Vi understreker at vi her beskriver den vitenskapelige debatten. Situasjonen er annerledes dersom vi studere den politiske og ideologiske debatten. I politisk debatt finner vi ofte konservative og nyliberale krefter som argumenter for subsistens som kriterium også i moderne samfunn..

Resonnementet ovenfor bringer oss til det standpunkt at den kultur-relative posisjonen blander sammen svært forskjellige empirisk forekommende fenomener. Disse fenomenene - henholdsvis biologisk og sosial deprivasjon - må studeres og forstås med forskjellig begrepsapparat. Det å bruke den samme betegnelsen på så forskjellige fenomen, er - etter vår mening - lite hensiktsmessig. Det viser vel også prefiksene den moderne- og ny- når en skal beskrive velferdsproblemer i moderne samfunn.

Siden fattigdomsbetegnelsen har en lang historie og som oftest assosieres med subsistensproblematikken, er det liten grunn til å bruke tid på semantiske diskusjoner. Spesielt når semantikken tilslører snarere enn avklarer. Spørsmålet som bør diskuteres er derfor om ikke ’fattigdom’ bør reserveres til å beskrive tilstander som ligger opp til den mest "romslige" varianten av det absolutte perspektivet? I tillegg til fattigdom finnes det også individer og hushold med levekår som ligger langt under hva som bør være akseptable i et moderne velferdssamfunn. Akseptabilitetskriteriene må knyttes til de velferdsambisjonene som vi har i det norske samfunnet. Velferdsambisjonene er begrenset både i tid og rom.

En foreløpig konklusjon på denne gjennomgangen av disse to hovedperspektivene på fattigdom er følgende: Det (moderate) subsistensteoretiske perspektivet er den mest fruktbare avgrensing av det fenomenet som vi tradisjonelt forbinder med fattigdom. På den annen side er subsistens et altfor snevert perspektiv når vi i tillegg skal identifisere andre grupper i det norske samfunn som ikke har tilstrekkelig med ressurser til å oppnå et anstendig velferdsnivå.

Et alternativ er å se på hva som forener den absolutte og kultur-relative tilnærmingen. Begge perspektivene, og variantene innenfor dem, er opptatt av at det foreligger mangel på ressurser. Uenigheten går på hvilke ressurser som må til for å unngå fattigdom. Det er derfor nærliggende å tenke seg at fattige mangler midler til å skaffe disse ressursene på egen hånd. I det moderne samfunn vil det si mangel på penger. Inntekt er med andre ord en sentral dimensjon ved avgrensing av fattigdom i alle dens varianter.

Selv om gruppen av fattige og/eller med uakseptable levekår er svært forskjellige blant annet knyttet til tilstander/situasjoner som f.eks. rus, psykiatri, bostedsløshet, arbeidsløshet, skilte, syke, uføre, sosialt isolerte, sosialt mistilpassede på andre måter - ofte i kombinasjoner av en eller flere av disse og andre problematiske livssituasjoner – er det mangel på penger eller ressurser som må skaffes til veie ved hjelp av penger som de fattige har til felles.

Det er derfor grunn til å diskutere seriøst om ikke fattigdomsbegrepet utelukkende bør vise til en alvorlig mangel på penger. Dette betyr imidlertid ikke at man utelukkende kan løse fattigdomsproblematikken ved å gi penger. For noen kan (for) lav inntekt (både i og utenfor arbeidsmarkedet) være hovedproblemet, for andre derimot kan (for) lav inntekt være en konsekvens av andre uakseptable levekårsfaktorer, som f.eks. tung rusproblematikk. I atter andre tilfeller, vil det være mest hensiktsmessig å gi fattige tilgang til ressurser uten å gå veien om penger, for eksempel barnehageplasser, gratis skolefritidsordninger og lignende. Poenget er at tiltak overfor disse gruppene må ta utgangspunkt i de særegne problemene de står ovenfor. Tiltak overfor hjemløse rusmisbrukere vil for eksempel være svært forskjellig fra tiltak overfor en spesielt utsatt gruppe enslige mødre. Selv om begge disse gruppene kunne defineres som fattige, ville det hjelpe lite med hensyn til utformingen av tiltak. Fattigdom, eller mangel på inntekt, er med andre ord bare ett – og ikke alltid det viktigste – aspekt ved de levekårsproblemer disse gruppene står overfor.

Når dette er sagt, er det viktig å understreke at når inntekten er utilstrekkelig, vil inntektsmangelen ofte overskygge alt annet og redusere effekten av andre tiltak. Et fellestrekk ved så og si samtlige som for eksempel tar kontakt med sosialkontorene er at de har behov for penger. Årsaken til at sosialhjelpsmottakerne mangler penger kan imidlertid være svært forskjellig som for eksempel arbeidsløshet, rusmiddelbruk, sykdom, lave trygdeytelser etc. Til tross for at dette krever differensierte tiltak, synes størrelsen på den økonomiske sosialhjelpen å være hovedtemaet i den offentlige debatten om sosialhjelp. Også sosialhjelpsklientene oppfatter dette som hovedpoenget – kanskje også hovedproblemet (Borgeraas 2001). Den store fokus på penger står da ofte i veien for tiltak som vil være nødvendig for å bidra til permanente løsninger. Det er av den grunn viktig å sørge for et økonomisk stønadsnivå som gir rom for et overskuddet som er nødvendig for å tenke langsiktig og akseptable permanente løsninger.

Den kultur-relative posisjonen gir oss perspektiver som fanger opp dårlige levekår innen en konkret historisk og sosial kontekst. Dette utvidete perspektivet er nødvendig for å forstå levekårsproblematikken i et moderne samfunn. Men - selv om perspektivet er viktig - gir det få retningslinjer for hvordan man skal skille mellom akseptable og uakseptable levekår. Alle problemtilstander, ressursmangler, lidelser eller hva nå det er, trenger ikke å være uakseptable i et levekårsperspektiv. Hovedproblemet er å finne prinsipper og kriterier som gir oss anledning til å gi en meningsfull avgrensing mellom akseptable og uakseptable levekår, og - dersom det er behov for det – mellom hvem som er fattig og hvem som ikke er det.

1.5 Hvordan tilnærme seg økonomiske levekår?

Et av hovedproblemene med den vitenskaplige tilnærming til "grense" problematikken er at de normative aspektene ikke i tilstrekkelig grad er bygget inn i selve tilnærmingen. Fattigdom, akseptable - uakseptable levekår er, sosiologisk sett, politiske begreper (Simmel 1971) FOTNOTE2

Implikasjonen av dette perspektivet er - for det første - at fenomenet som studeres ikke er objektivt gitt. De ulike teoretiske perspektivene på f.eks. fattigdom, kan ses som en politisk kamp om å definere hvem som bør være støtteverdige. Begreper som nyfattigdom, den moderne fattigdommen er ofte blitt lansert strategiske, for å innlemme nye grupper som støtteverdige. Hva som er uakseptable levekår i et gitt samfunn må defineres sosialt.

Forskning om grenser for levekår må - for det andre - gjøre de normative aspektene ved tilnærmingen eksplisitt. De må bygges inn både i den teoretiske og empiriske tilnærmingen. Når man f.eks. bruker minstepensjonen, deciler, folks subjektive oppfatninger om nivåer o.l. som definisjon på grenser, må konsekvensene av dette begrunnes. Videre må det vises hvilke levekår de ulike grensene gir. Det er ikke forskningen som i siste instans skal sette grenser - det er en genuin politisk oppgave og ikke forskning. Forskningen kan imidlertid gi beslutningsfattere muligheter til å ta stilling til ulike grenser som settes og hvilke følger disse får for folks levekår.

Et annet hovedproblem ved denne forskningen er den ukritiske bruken av inntektsfordeling som levekårindikator. Selv om inntekt er en av de mest sentrale levekårsressurser, er det mye som taler for at inntekt bør ses som avhengig variabel. Det sentrale i levekårsforskningen bør være hvordan folk lever og hvilke ressurser som må til for å tilfredsstille et minimum av levekår. Etter vår oppfatning betyr det at forbruk og utgifter må trekkes eksplisitt inn i denne forskningen. Vi skal utdype dette nedenfor.

1.6 Inntekt som levekårsindikator

De fleste studier innenfor en relativ tradisjon tar utgangspunkt i samlet husholdsinntekt. Når hushold med lav inntekt skal identifiseres empirisk trekkes det en grense eller gjøres ‘kutt’ i inntektsfordelingen. Metoder som tar utgangspunkt i desil- eller kvartilfordelinger er svært utbredt. Dette er metoder som for så vidt egner seg godt som deskriptive oversikter av inntektsfordelingen, men inviterer ikke til noen velbegrunnet avgrensning av grupper med uakseptable levekår. Lavinntektshushold defineres som ‘ de nederste x prosent’ av inntektsfordelingen. Når gruppen avgrenses som en gitt prosentandel i inntektsfordelingen ligger størrelsen på gruppen fast, uavhengig av om gjennomsnittsinntekten for hele befolkningen endres. Målet gir heller ingen indikasjon på om antallet i gruppen øker eller reduseres over tid.

En del empiriske studier av fattigdom tar utgangspunkt i ‘offisielle’ standarder. Epland og Korbøl (1992) argumenterer for en grense for uakseptable levekår hvor husholdets samlete inntekt er lik eller under nivået for minstepensjonen. Grensen trekkes ut fra en antatt konsensus i befolkningen om at satsen representerer et minimum inntektsnivå i henhold til en nasjonal norm. En hovedsvakhet med dette målet er at andelen ‘fattige’ vil øke i takt med en eventuell heving i minimumssatsen. I tillegg vil gruppen teoretisk sett kunne elimineres ved å senke satsen for minstepensjon til null (Callan og Nolan 1991). ‘Kutt’ i inntektsfordelinger blir også gjort ved å definere grenser i befolkningens gjennomsnitts- eller medianinntekt.

Mest vanlig er det å ta utgangspunkt i gjennomsnittstall for hele befolkningen eller for spesifikke husholdstyper. Lyngstad (1992) hevder at fordelen med å bruke gjennomsnittstall er at gjennomsnittet er en størrelse som de fleste skjønner og kan forholde seg til. Han fremhever det som problematisk at endringer i befolkningssammensetning kan påvirke gjennomsnittet, men mener dette kan løses ved å studere undergrupper.

De fleste studier opererer med en grense på 50% av gjennomsnittlig eller median husholdsinntekt. At enkelte studier gjør sine ‘kutt’ ved 40 eller 60% av gjennomsnittlig eller median husholdsinntekt understreker på mange måter vilkårligheten i grensedragningen. Grensene settes ut fra en skjønnsmessig vurdering, under henvisning til at metoden er allment akseptert og utbredt. Metodens svakheter og utilstrekkeligheter innrømmes, men enkelte mener at sensitiviteten i målet kan utnyttes. Flere grenser kan vurderes opp mot hverandre for å måle utslaget de gjør (Atkinson 1985, Foster og Shorrocks 1988; Callan og Nolan 1991).

Levekårsnivået avhenger av hvem og hvor mange, husholdets samlete inntekter skal forsørge. Inntektsmålet må med andre ord korrigeres for husholdningens forbruksbehov - husholdene må standardiseres. Det er gjort flere forsøk på å behovskorrigere inntektsmål gjennom bruk av ekvivalensskalaer.

I en del tilnærminger til studie av levekår eller fattigdom ligger vekter for ulike husholdstyper implisitt FOTNOTE3Skalaene finnes implisitt i f.eks. budsjettstandarder og i konsensuelle tilnærminger, og i offentlige trygde/pensjonsstandarder. i målene som benyttes. I relative metoder basert på statistiske mål må ekvivalensskalaer trekkes inn eksogent (Whiteford 1986).

OECD-vektene - som er oftest brukt - forutsetter at "første" voksne i husholdet har en vekt lik 1. De øvrige voksne tildeles en vekt på 0.5 i forhold til den første voksne. Barna under 16 år tildeles en vekt lik 0.3. Det vil si at forbruksbehovet - uttrykt i forbruksutgifter - til øvrige voksne er 50 prosent lavere enn det er for den første voksne. Denne forskjellen skyldes hovedsaklig stordriftsfordeler. Barnas behov utgjør 30 prosent av den "første" voksne.

Et typisk trekk i norske og internasjonale studier av fattigdom eller økonomiske levekår er at de opererer med flere parallelle fattigdomsmål. Valg av spesifikke inntekstkutt begrunnes imidlertid ikke utover det forhold at grensenes robusthet testes. Grensene settes under henvisning til tidligere studier av samme eller tilgrensende fenomen. En innvending mot bruk av statistiske mål generelt til å definere grenser for uakseptable levekår er at målet ikke fanger opp og synliggjør endringer til godt eller dårlig for hele befolkningen (Sen 1983; Ringen 1988).

Det er ganske stor forskjell mellom den teoretiske diskusjonen om grenser for fattigdom og/eller akseptable vs. uakseptable levekår og hvordan disse blir introdusert i empiriske analyser. Empirisk settes grensene så og si helt uavhengig av de teoretiske tradisjonene, og settes oftest av praktiske grunner. Konsekvensen er at man ikke analyserer grenser i vår forstand, men ulikhet i økonomiske levekår i befolkningen. Selv om ulikhetsstudier er viktige, er ikke dette tilstrekkelig til å fastsette hvor grensene mellom akseptable/uakseptable levekår skal/bør settes.

1.7 Subjektive levekårsindikatorer

Townsend bringer inn et begrep om livsstil i fattigdomsforståelsen. Han utviklet en indeks av livsstilsindikatorer over forhold som anses som sosialt nødvendig FOTNOTE4‘socially prescribed necessities’ for fullverdig deltakelse i samfunnet. Forutsatt at det foreligger utarming i henhold til indeksen, mener Townsend at det empirisk er mulig å trekke en grense mellom fattige og ikke-fattige i et punkt der det skjer en markert tilbaketrekking fra deltakelse i ‘ordinary living patterns’, disproporsjonalt til minkende ressurser dvs. inntekt (Townsend 1979 s. 57).

Kritiske røster hevder imidlertid at livsstilsindikatorene i indeksen er problematiske fordi ulikheter i livsstil like gjerne kan skyldes individuelle prioriteringer, forventninger og preferanser som dårlig økonomi eller fattigdom (Piachaud 1982; Ringen, 1995). Mack & Lansley (1985) videreutviklet Townsends tilnærming, men forsøkte å korrigere for preferanser og smak FOTNOTE5Mack og Lansley mener at ved å korrigere for forhold som respondenten ‘would like, but cant afford’ , vil smak og preferanser inngå i indeksen. i en indeks basert på ‘enforced lack of socially percieved necessities’; en påtvunget mangel på livsnødvendigheter, og relaterte dette til hvorvidt det påvirket folks levemåte. I motsetning til Townsend bruker de selve indeksen til å utlede en grense mellom fattige og ikke-fattige. Hagenaars (1986) mener imidlertid at livsstilsindikatorer er uegnet som fattigdomsindikatorer, fordi det er vanskelig å utlede velbegrunnede grenser for å skille mellom fattige og resten av populasjonen.

I de senere år er en subjektiv dimensjon trukket sterkere inn i fattigdoms- eller velferdsforskningen. Konsensuelle fattigdomsforståelser har sin opprinnelse i husholdenes egne hverdagserfaringer med å få endene til å møtes (van den Bosch 1992; EEC 1977; 1982). Minimum inntektsbehov FOTNOTE6 defineres ut fra respondenters subjektive evaluering av eget eller andres inntektsnivå. I spørreundersøkelser kan spørsmålene være utformet på forskjellig måte. Det kan dreie seg om å angi eller rangere ulike inntektsnivå for ‘tenkte’ familietyper, eller å angi minimum inntektsnivå nødvendig for at de selv skal få endene til å møtes. Alternativt kan de bli bedt om å plassere eget inntektsnivå på en skala fra ‘veldig dårlig’ til ‘veldig bra’. Grensene som settes er med andre ord verken avledet fra ekspertvurderinger eller observerte atferdsnormer, men satt i henhold til befolkningens subjektive oppfatninger.

1.8 Inntekt som fattigdomskriterium

Det problematiske ved å bruke inntekt for å avgrense fattigdom er å finne gode, substansielle kriterier for denne inntektsgrensen. I den nordiske velferdsforskningen har man, som nevnt tidligere, vært konsentrert om å bruke statistiske mål for inntektsfordeling som en pragmatisk avgrensing av lavinntektsgrupper. Også EU har valgt denne tilnærmingen, ved at man definerer personer som fattige dersom inntekten ligger under halvparten av medianinntekten. For å ta hensyn til stordriftsfordelene brukes som oftest OECDs ekvivalensskala. Etter vår mening er fordelen med denne tilnærmingen at man tar høyde for at for store inntektsforskjeller i befolkningen er et problem, spesielt for dem som befinner seg i nedre sjiktet.

Tilnærmingen gir også muligheter til å identifisere særlige kjennetegn ved personer eller grupper med inntekt under fattigdomsgrensen. Dermed er det også mulig å analysere disse gruppenes levekår for øvrig. Den tredje fordelen ved denne tilnærmingen er at den forholdsvis enkelt gir muligheter til å følge utviklingen i inntektsfordelingen – og levekårene for øvrig - over tid. Det komparative aspektet ved den relative tilnærmingen er også viktig. Ved å bruke forholdsvis enkle statistiske mål har man muligheter til å sammenlikne ulikhet og utviklingen av ulikhet mellom forskjellige land, på en standardisert måte.

Den prinsipielle innvendingen mot den relative inntektsbaserte tilnærmingen, er imidlertid at den ikke er i stand til å gi en substansiell begrunnelse for en fattigdomsgrense. Det gis ingen begrunnelse for om inntekten over eller under den statistisk gitte grensen er tilstrekkelig eller utilstrekkelig. Grunnen til det er at kriteriet for grensedragning utelukkende er basert på (statistisk) fordeling og da først og fremst på avstander mellom grupper. Det finnes ingen tilstrekkelighetskriterium. Eller formulert på en annen måte; inntekten er både en avhengig og uavhengig variabel i en og samme modell. Inntektsgrensene som settes blir tilfeldig og derfor svært lite tilfredsstillende som avgrensing av fattigdom. De problematiske aspektene ved fattigdom blir – i beste fall – implisitte. Den eneste måten å finne ut om vilkårene ved å leve under en slik fattigdomsgrense er forenlig med en (teoretisk) allmenn oppfatning av fattigdom, er å undersøke dette i etterkant. I så fall er vi like langt, fordi kriteriene for grensedragningen ikke tar hensyn til fattiges levekår for øvrig. Implikasjonen er at en substansiell begrunnelse for inntektskutt – fattiges levekår – like gjerne kan inngå som et sentralt kriterium i modellen i stedet for et tilfeldig statistisk mål. Konsekvensen er – så vidt vi kan skjønne – at den relative inntektstilnærmingen ikke kan forsvares som en måte å definere fattigdomsgrenser på.

Selv om argumentasjonen kan synes komplisert, er vårt poeng svært enkelt, nemlig at ingen kan overleve ved å spise penger. Inntekt – penger – er med andre ord kun midler til å tilegne seg varer og tjenester som er nødvendig for unngå fattigdom. En inntektsbasert fattigdomsgrense forutsetter et realinntektsbegrep; dvs. hvilke varer og tjenester man får kjøpt for en gitt sum penger. Det er da også nærliggende å tenke seg en tilnærming til fattigdom der en først definerer hvilke varer og tjenester som er nødvendig for å unngå fattigdom og deretter finne hvilke inntekt som er nødvendig for å skaffe dette til veie.

Dette kan illustreres i følgende enkle modell:

Forbruk,

Sparing

S

R

FQ

P

Inntekt

0 FI

Modellen illustrerer en teoretisk konsumfunksjon der forbruk/sparing er en lineær funksjon av inntekten, illustrert ved linjen 0 – S. Relasjonen forbruk – inntekt er enkel; høy inntekt – høy forbruk, lav inntekt – lavt forbruk. Er inntekten lik 0 er det heller ikke rom for forbruk. Tenker vi oss at fattigdom primært er knyttet til mangel på ressurser til å opprettholde et nærmere definert levekårsnivå, vil fattigdomsgrensen ligge på et forbruksnivå som ligger et eller annet sted over 0-punktet. I modellen tenker vi oss at det ligger ved F. Dersom vi er i stand til å definere F-punktet, vil vi i prinsippet være i stand til å bestemme hvilken inntekt som må til for å kjøpe disse ressursene i et marked. På denne måten blir inntektsgrensen for fattigdom bestemt av noen resonnementer om forbruksbehov og levekår. Problemet består selvsagt i å definere hva som er et minimumsforbruk og hvor grensen for fattigdom går, både empirisk og normativt. Som vi har argumentert for tidligere i dette notatet finnes det ingen objektiv måte å avgrense fattigdom på. Fattigdom er primært et politisk og normativt begrep. Det betyr likevel ikke at det er umulig, eller ikke ønskelig, å avgrense fattigdom. Poenget er snarere at avgrensingen bør gjøres med en gjennomtenkt og eksplisitt referanse til konkrete levekår og belastninger ved å leve under slike vilkår.

1.9 SIFOs standardbudsjett for forbruksutgifter

Denne type resonnement var også bakgrunnen for Sosialdepartementets henvendelse til SIFO i 1984. Departementet ba SIFO vurdere muligheten av å undersøke hva som var et minimumsforbruk av mat, klær og hygieneartikler og hvor mye det ville koste å kjøpe dette. Disse beregningene skulle brukes til å fastsette sosialhjelpssatser. SIFO inntok det prinsipielle standpunktet at både en avgrensing av minimumsforbruk og nivået på sosialhjelpssatsene primært var et politisk spørsmål, som ikke kunne avgjøres på faglig grunnlag. Derimot var SIFO positivt innstilt til å arbeide med problematikken omkring hva som var et vanlig eller normalt forbruksnivå i det norske samfunn. I tråd med den relative tilnærmingen til levekår, var resonnementet at det ville være vanskelig å fastsette et politisk definert minimumsforbruk, uten å ha relativt klare formeninger om hva som var et allment akseptabelt forbruksnivå. Ved både å illustrere hvilke varer og tjenester som inngår i et slikt forbruksnivå og hvor mye det koster å tilegne seg disse, ville dette kunne være et utgangspunkt for en politisk beslutning om hvor mye lavere et minimumsforbruk eventuelt skulle være.

Resultatet var et såkalt standardbudsjett for forbruksutgifter. Et standardbudsjett forsøker å illustrere hva slags varer og tjenester som inngår i en "standardpakke" og hvor mye det koster å opprettholde et standard forbruk. I tråd med klassisk økonomisk sosiologi, ble det antatt at det i et hvert samfunn vil finnes

" a certain minimum of possessions in order for the family to meet the cultural definition of a family. This list of goods of course varies in accordance with value changes… This list – described under the term "standard package" – is relatively invariant in the face of moderate income changes" (Parsons & Smelser 1956 p. 222).

Hovedideen her er at forbruk fungerer som markør for en spesifikk kulturell tilhørighet. Sitatet ovenfor refererer det til kulturelle aspekter ved å opprettholde en familie. Det prinsipielle her er imidlertid at forbruk må forstås i en kulturell kontekst og at forbruk har en betydning langt ut over det å tilfredsstille biologiske og andre grunnleggende behov. I følge Slater (1997) innebærer dette blant annet at spesifikke forbruksmønstre produserer og reproduserer kulturer, sosiale relasjoner og i siste instans hele samfunn. " By knowing and using the codes of consumption of my own culture, I reproduce and demonstrate my membership of a particular social order" (Slater 1997: 132). Parsons og Smelsers poeng er at det finnes et kulturelt definerte minimumsforbruk som er nødvendig for å kunne tilfredsstille forventninger til familier som ønsker å tilhøre en bestemt sosial gruppe. Dersom man ikke har tilgang til denne kulturelt definerte "standardpakken", vil man heller ikke være et fullverdig "medlem". Når det her brukes betegnelser som minimum, er det selvsagt ikke subsistensminimum det tenkes på, men et minimum som definerer grenser for sosial tilhørighet. I et sterkt klassedelt eller sosialt differensiert samfunn, vil det finnes mange slike standardpakker av varer og tjenester.

Innholdet i standardpakken er forholdsvis upåvirket av moderate inntektsøkninger. Ideen er at moderate inntektsøkninger ikke påvirker sosial status eller gruppetilhørighet og får derfor liten betydning for standardpakken. Det betyr ikke at forbruket blir upåvirket, men økningen i forbruket har liten betydning som markør for sosial tilhørighet. Større inntektsøkninger kan derimot innebære endring i sosial status som igjen kan føre til at man skifter ut den "gamle" standardpakken med en ny. I figur 1 illustrerer den stiplete linjen P – R mulige posisjoner for ulike standardpakker.

Tenkningen omkring kulturelt definerte standardpakker rommer kjerneideen i den kultur-relative fattigdomstradisjonen. Fattige er de som ikke har tilgang til ressurser som " er vanlige eller i det minste alminnelig aksepterte i de samfunn de tilhører. Ressursene deres er så langt under gjennomsnittsindividet eller gjennomsnittsfamiliens at de blir utelukket fra vanlige livsmønstre og gjøremål" (Townsend 1979 fra Stjernø 1986:39). De fattige har med andre ord for lav inntekt til å få tilgang til en standardpakke som er nødvendig for å være et fullverdig medlem i det norske samfunn. Dette er de som befinner seg under F-punktet i figur 1. Det problematiske i den kultur-relative fattigdomstradisjonen er for det første å bestemme hva som er "vanlig" eller "alminnelig aksepterte". Dernest er det et problem – som argumentert for tidligere – å definere avstanden fra gjennomsnittet som skal definerer fattigdomsgrenser.

Det norske standardbudsjettet har hatt som ambisjon å definere en nasjonal standardpakke av varer og tjenester. Hensikten har ikke vært å konstruere en standardpakke som definerer grenser mot fattigdom. Målet har snarere vært å konstruere et forbruksnivå som ligger nærmere gjennomsnittsindividet eller gjennomsnittsfamilien. Det vil nærmere bestemt si et forbruksnivå som vil framstå som rimelig for de aller fleste i det norske samfunn og som verken uttrykker et minimums- eller et luksusnivå. Vi antar med andre ord at det er mulig – og ønskelig – å tenke seg at det finnes en norsk standardpakke. Det er ingen tvil om at dette både teoretisk og empirisk er problematisk å bevege seg på et såpass høyt generaliseringsnivå. Konsekvensen er at vi ser bort fra store kulturelle forskjeller i det norske samfunn og at mange ikke vil kunne identifisere seg med standardpakken. Vi vil likevel argumentere for at det både er forsvarlig og fruktbart å definere en slik standardpakke. SIFO startet derfor arbeidet med å utvikle en forbruksnorm, eller et såkalt standardbudsjett for forbruksutgifter. Malen for dette arbeidet var et tilsvarende budsjett utviklet av Konsumentverket i Sverige. Den første versjonen av SIFOs budsjett forelå i 1987.

Budsjettet skulle utrykke hva det koster å opprettholde et rimelig forbruksnivå i Norge. Det rimelige nivået defineres teoretisk som et forbruksnivå som er nødvendig for å opprettholde den fysiske og psykiske helse og som gir mulighet til å fungere på en sosialt akseptabel måte. Budsjettet ble bygd opp ved å utarbeide en – i prinsippet – fullstendig oversikt over alle varer og tjenester som inngår i det rimelige forbruket FOTNOTE7Boutgifter ble holdt utenfor. Forbruket ble inndelt i 12 ulike forbruksområder, som for eksempel mat og drikke, klær og sko, husholdningsartikler etc. Det ble videre tatt hensyn til at behovet for varer og tjenester varierer etter alder og kjønn på personene og antall personer i husholdet. Både vareutvalg, kvalitetsnivå, mengder og levetid/antatt brukstid, varierer etter husholdets sammensetting. Etter å ha definert hvilke varer som inngår i standardpakken, ble det utarbeidet et budsjett ved å registrere hvor mye det koster å kjøpe disse varene i et utvalg forretninger i Norge. Kostnadene ved å tilegne seg standardbudsjettets vareutvalg – som varierer etter husholdstype – definerer rimelige forbruksutgifter.

Siden det var en uttalt forutsetning at budsjettet skulle illustrere hvor mye det koster å ha og opprettholde et rimelig forbruksnivå over tid, er det også beregnet månedlig sparing. Dette er gjort ved å avskrive varige forbruksgoder over varenes totale levetid og fordele dette på månedlige beløp. Standardbudsjettet er med andre ord et langtidsbudsjett. Det er viktig å understerke at de konkrete varene i standardbudsjettet er representanter for en stor gruppe varer som i prinsippet like godt kunne vært valgt. Hovedpoenget med budsjettet er å regne seg fram til en rimelig forbruksutgift, og ikke primært å vise til konkrete varer. Siden penger er et generalisert byttemiddel, vil de beregnede beløpene i budsjettet kunne brukes på svært mange og ulike måter. Slik sett kan vi si at selv om budsjettet er beregnet ved å ta utgangspunkt i en tenkt norsk standard, utelukker ikke det andre kulturelle uttrykk.

1.10 Bruken av standardbudsjettet

I dette notatet er standardbudsjettet presentert som et alternativ til både en absolutt og relativ fattigdomsforskning. De viktigste argumentene for det er også presentert her. Det er imidlertid gjort lite forskning om standardbudsjettet representerer et godt uttrykk for en nasjonal standardpakke FOTNOTE8Hvordan standardbudsjettet kan brukes mer direkte i fattigdomsforskningen, viser vi til det tidligere tilsendt søknaden til det nordiske velferdsforskningsprogrammet..

De siste 10 års erfaringer viser imidlertid at det er behov for denne type beregninger. Standardbudsjettet blir i dag anvendt innen en rekke – og til dels svært ulike – områder og av et stort antall mennesker. Det er imidlertid ingen tvil om at det er innen budsjettering og budsjettrådgivning, samt som grunnlag for livsoppholdssatser, som er de viktigste. Dessuten inngår budsjettet i en rekke sammenhenger der budsjettrådgivning står sentralt: lærebøker i personlig økonomi utgitt for skoleverket, rådgivnings materiell utgitt av banker og finansieringsselskap, og frittstående bøker om personlig økonomi FOTNOTE9Det kan f.eks. nevnes at SIFOs Internett versjon av standardbudsjett har hatt 14 000

En gjennomgang av det siste årets medieomtale av Standardbudsjettet viser at følgende temaer var sentrale:

  • Fattigdomsproblematikk, økonomiske ulikheter
  • Diskusjon om satser for sosial stønad i ulike kommuner
  • Beregning av barnebidrag (forslag til nye regler)
  • Levekårene på asylmottak
  • Sosialklienters levekår
  • Studiefinansiering, studenters levekår
  • Kostnader ved å ha barn og ungdommer i husholdet. Ulike forbruksområder (spes. klær)
  • Familieøkonomi, økonomisk planlegging
  • Kostøre i institusjoner

Den praktiske bruken av standardbudsjettet viser at det er nødvendig å undersøke levekårs konsekvensene av å anvende standardbudsjettet på denne måten. Det er i gang arbeid med å utvikle konkrete levekårsnivåer – rimelige-, marginale- og minimumsnivåer basert på standardbudsjettet og å undersøke muligheten av å teste disse nivåene empirisk.

1.11 Nye anvendelsesområder.

Selv om et av målene med standardbudsjettet var å lage et grunnlag for å beregne ulike typer livsoppholdssatser, har det ikke vært vår intensjon å definere sosialpolitiske inntektsstandarder. Budsjettet viser kostnader ved å opprettholde et rimelig forbruksnivå, dvs. et forbruksnivå som er akseptabelt for folk flest. Det er videre et eksempel på et budsjett som er svært følsom for de forutsetningene som legges til grunn. Vi kan derfor vanskelig tenkes at budsjettet uten videre kan inngå som en eller annen livsoppholdssats. Det bør bl.a. foretas konkrete vurderinger om forutsetningene er fornuftige i konkrete tilfeller, og hvilke følger det får dersom forutsetningene ikke tilfredsstilles. For det andre er det problemer knyttet til nivået på budsjettet. Det bør for eksempel være forskjell på livsoppholdsnivået for personer som søker Husbanklån og sosialhjelpmottakere. Når standardbudsjettet brukes i begge disse tilfellene er det grunn til å være noe urolig. Det som i praksis skjer er trolig at sosialkontorene tar utgangspunkt i Standardbudsjettet, men foretar endringer etter eget forgodtbefinnende. Beløpene man kommer fram til varierer, men alle begrunner sine satser med utgangspunkt i Standardbudsjettet. For SIFO er dette et problem, bl.a. fordi vi "legitimerer" satser som vi i praksis ikke har faglig kontroll over.

Siden standardbudsjettet brukes som utgangspunkt for beregning av ulike typer og nivåer for livsopphold - og at det opplagt er et stort behov for et redskap av denne typen - vil vi foreslå et prosjekt for å utvikle standardbudsjettet slik at det er bedre egnet som grunnlag for beregning av livsoppholdssatser ved sosialkontorene. Det trenger ikke nødvendigvis være slik at en konstruerer et nytt budsjett, men at SIFO – i samarbeid med brukere innen sosialsektoren – utarbeider kriterier for hvordan standardbudsjettet skal utformes, slik at det kan brukes til å konstruere faglig forsvarlige i sosialsektoren.

Med midler fra Barne- og familiedepartementet er det nå i gang et arbeid med å oppdatere og videreutvikle standardbudsjettet. Nivået på standardbudsjettet har vært forholdsvis konstant de siste ti årene og det har derfor vært et behov for å endre innholdet i "standardpakken" slik at det er mer i overensstemmelse med forbruksutviklingen i perioden. Erfaringer viser også at standardbudsjettet har vært for generell i sin oppbygging. Det tar for eksempel ikke hensyn til at voksne personer befinner seg i ulike livsfaser og at enslige forsørgere befinner seg i en annen forbrukssituasjon enn par med barn. SIFO er derfor i gang med å konstruere budsjett for flere husholdstyper i ulike situasjoner enn det nåværende har vært i stand til. Det hadde vært naturlig å utvikle fleksibiliteten i standardbudsjettet slik at det også ivaretar behovet i utarbeiding av økonomisk sosialhjelp.

2 Litteratur

Atkinson, A. B. (1985): How should we measure poverty? Discussion Papers. London School of Economics

Borgeraas, E. (2001): Økonomisk sosialhjelp. En studie av innføring av bruttonormer i Fredrikstad kommune. SIFO, Lysaker

Bosch, van den, (1992): Comparing longitudinal poverty across countries. Results from five EC-countries and some methodological explorations. Working Paper. ESF Network on Household Panel Studies. No. 49.

Callan, T. & B, Nolan (1991): Concepts of Poverty and Povery Lines i

Journal of Economic Surveys 5 (3)

EF- kommisjonen (1977): Den generelle oppfattelse av fattigdom i Europa. Brussel

EEC, (1982): Den endelig rapport fra Kommisjonen om det første program for forsøksprosjekter og veiledende undersøkelser med henblikk på bekjempelse av fattigdom. Brussel

Epland og Korbøl, (1992 ): Duration of poverty in Norway in the 1980’s. Some longitudinal results from the Norwegian socio-economic panel (NSP). Paper presented at the multidisciplinary Research Conference on Poverty and Distribution 16 – 17 november, 1992, Oslo

Foster og Shorrocks, (1988): Inequality and poverty orderings. European Economic Review, V32, no 2-3

Hagenaars, A. J.M. (1986): The perception of poverty. Contribution to economic analysis, Amsterdam

Hansen, F.K. (1990): Materielle og sociale afsavn i befolkningen, Socialforskningsinstituttet, Rapport 90:4, København.

Lunde, (1991): Ny-fattigdom i Norge: Betalingsproblemer i levekårsperspektiv. Arbeidsrapport nr. 11-1990, Statens institutt for forbruksforskning, Lysaker

Lunde & Poppe, (1991): Nyfattigdom i velferdsstaten. Gjeldsproblemer og betalingsvansker i levekårsperspektiv. Rapport nr. 3-1991. Statens institutt for forbruksforskning, Lysaker

Lyngstad, (1992): Økonomiske levekår for barnefamilier og eldre 1970-1986. SSB. Rapporter 92/11.

Mack, J. & S. Lansley, (1985): Poor Britain. George Allen & Unwin, London

Orchansky, M. (1965): Counting the Poor: Another Look at the Poverty Profile. Social Security Bulletin. Vo. 28. No. 1.

Orchansky, M. (1969): How Poverty is Measured. Monthly Labor Review. Feb.

Parsons & Smelser, (1956): Economy and Society. A Study of the Integration of Economic and Social Theory. Routledge & Kegan Paul. London

Piachaud, (1982): The distribution and redistribution of incomes. Occational Papers on Social Administration. No. 67. London

Ringen, (1988): Direct and indirect measures of poverty. Journal of Social Policy 17 (3)

Ringen, (1985): Towards a Third Stage in the Measurement of Poverty. Acta Sociologica. Vol. 28. 2.

Rodgers, (1984): Poverty and population. Approaches and evidences. International Labour Office. Geneva.

Sen, (1983): Poor relatively speaking. Oxford Economic Papers, 35. 153-69

Simmel, (1971): "The Poor" in On Individuality and Social Forms. The University of Chicago Press, Chicago

Slater, D. (1997): Consumer culture & modernity. Polity Press. Cambridge

Spencer, H. (1981): The Man versus the State. Liberty Classics, Indianapolis

Stjernø, S. (1986): Den moderne fattigdommen. Om økonomisk knapphet og ydmykelse i 1980-årene. Universitetsforlaget, Oslo

Townsend (1979): Poverty in the United Kingdom. A survey of household resources and standard of living. Penguin Books

Whiteford (1985): A Familys Needs: Equivalence Scales, Povery and Social Security. Dep. Of Social Security, Research Paper, no. 27