Vedlegg til rundskriv Q9/02

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Vedlegg til rundskriv Q9/02april 2002

Departementet vil i det følgende gjøre rede for enkelte av synspunktene som fremkom under høringen, samt departementets begrunnelser og vurderinger i tilknytning til anbefalingene om livsopphold i gjeldsordningssaker.

  1. Høringsinstansene

De 22 høringsinstansene var: Sosialdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet, Skattedirektoratet, Ytre Follo Tingrett, Nord-Troms Tingrett, Oslo Byfogdembete, Regionalt kompetansesenter for lensmenn, Lensmannen i Vardø, Barneombudet, Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO), Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Foreningen 2 foreldre, Aleneforeldreforeningen, Gjeldsofferalliansen, Juridisk rådgivning for kvinner, Universitetet i Oslo, Velferdsalliansen, Norske Inkassobyråers Forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og LO.

Av disse har følgende 14 avgitt uttalelse: Justisdepartementet, Sosialdepartementet, Skattedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Foreningen 2 foreldre, Gjeldsofferalliansen, Aleneforeldreforeningen, Forbrukerrådet, SIFO, Barneombudet, Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen (felles uttalelse), Oslo Byfogdembete, Ytre Follo Tingrett og Regionalt kompetansesenter for lensmenn. Finansdepartementet har sluttet seg til Skattedirektoratets uttalelse.

2. Spørsmålet om barnetrygd bør tas med i inntektsgrunnlaget.

2.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet skisserte to alternative måter å behandle barnetrygden på i saker etter gjeldsordningsloven. Enten at den tas med på inntektssiden (1) eller at den holdes utenfor inntekten samtidig som at satsene da reduseres (2). Det ble presisert at alternativ 2 ville medføre at skyldneren får beholde diverse tillegg i barnetrygden (småbarnstillegg mv.), mens alternativene ellers ville gi et tilnærmet likt resultat for skyldneren.

2.1 Høringsinstansenes syn

Gjeldsoffer-Alliansen, Justisdepartementet, Aleneforeldreforeningen, Ytre Follo namsrett, Barneombudet Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Forbrukerrådet mener at barnetrygden ikke bør medtas i skyldnerens inntektsgrunnlag (alternativ 2), mens Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen, Sosialdepartementet, Regionalt kompetansesenter for lensmenn, Oslo Byfogdembete og Skattedirektoratet mener at barnetrygden må medtas på inntektssiden (alternativ 1).

Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen mener at det vil være mulig å skjerme barna i rimelig grad, selv om man tar barnetrygden med i inntektsgrunnlaget. Satsene oppfattes som "i overkant", men gir ikke grunn til avgjørende innvendinger. Vilkårene for å forsørge barn over 18 år bør strammes inn i rundskrivet, og det bør innføres stordriftsfordel på antydningsvis 10% pr barn utover ett. Sosialdepartementet mener at av harmoniseringshensyn bør barnetrygden tas med på inntektssiden. Man vil da komme i overensstemmelse med anbefalingene i sosialhjelpssaker.

2.2 Departementets vurderinger

Departement er kommet til at de beste grunner taler for at barnetrygden tas med i inntektsgrunnlaget og at satsene dimensjoneres utfra denne forutsetning. Dette vil gi det mest realistiske bilde av hvor mye som beholdes til oppfostring av barn i forbindelse med en gjeldsordning. Løsningen ivaretar etter departementets syn også likhetshensyn på best måte.

Løsningen som er valgt, medfører at også tilleggene i barnetrygden (jf. punkt 2.1. foran) blir å anse som en del av inntektsgrunnlaget. Departementet antar at denne løsningen best ivaretar hensynet til både skyldneren og kreditorene. Departementet vil peke på at f. eks. det såkalte småbarnstillegget, som for tiden utgjør kr. 7 884,- for hvert stønadsberettiget barn pr. år, er ment som en kompensasjon for utgifter til barnepass, ekstra transportutgifter mv, jf. Ot.prp. nr 11 (2001-2002) side 34. Departementet antar at slike utgifter heller bør kompenseres ved særskilte utgiftsavsetninger etter en konkret vurdering i hver enkelt sak, noe som vil være langt mer treffsikkert enn å la enhver få beholde tillegget uavkortet uansett utgiftssituasjon. De samme synspunkter gjør seg gjeldende for de øvrige tilleggene i barnetrygden. Som eksempel kan nevnes at en familie med to barn mellom ett og tre år bosatt i Finnmark, vil få et samlet tillegg i barnetrygden på kr 23 352,- pr. år, eller kr 1 946,- pr. mnd., i forhold til f. eks. en familie på Vestlandet med to barn på 4 og 5 år. Det kan således bli tale om betydelige "ekstrabeløp" som det ikke uten videre vil være rimelig å holde tilbake i forbindelse med en gjeldsordning. Departementets standpunkt representerer også stort sett en videreføring av gjeldende praksis, jf. f. eks. høringsuttalelsen fra Oslo Byfogdembete.

Departementet vil for ordens skyld nevne at dersom man skulle holde barnetrygden utenfor inntektsgrunnlaget, måtte man ved fastsettelsen av barnesatsene ta hensyn til at barnetrygd oppebæres og derfor redusere satsene tilsvarende. Med det syn som er kommet til uttrykk ovenfor vedrørende behandlingen av tilleggene i barnetrygden, ville det økonomiske resultatet for familien derfor blitt det samme, uansett hvilken løsning man velger.

Departementet har vurdert om det kan være i strid med gjeldende rett å trekke barnetrygden inn i inntektsgrunnlaget slik som det nå foreslås. Bakgrunnen for dette er særlig forholdet til dekningsloven § 2-7, som regulerer hvilke typer inntekter det kan foretas utleggstrekk i under tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen var mønster for den tilsvarende bestemmelse i gjeldsordningsloven § 4-3. Det fremgår av forarbeidene til gjeldsordningsloven at det ikke har vært meningen at praksis omkring dekningsloven § 2-7 skal fravikes ved anvendelsen av gjeldsordningsloven 4-3. Etter det departementet forstår, er den rådende rettsoppfatning i saker om utleggstrekk at barnetrygd skal holdes helt utenfor inntektsgrunnlaget. Som vist til i Justisdepartementets høringsuttalelse er denne oppfatningen lagt til grunn i en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 22. desember 1951 samt i en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 17. september 2001. Justisdepartementet går, bl. a. på denne bakgrunn, inn for å holde barnetrygden utenfor inntektsgrunnlaget i saker etter gjeldsordningsloven.

Barne- og familiedepartementet er kommet til at det ikke vil være i konflikt med gjeldende rett å ta barnetrygden med i inntektsgrunnlaget i saker etter gjeldsordningsloven dersom barnefamilier samtidig sikres et livsoppholdsbeløp som minst svarer til barnetrygden. Departementet finner grunn til å peke på at det er lite fruktbart å diskutere om barnetrygden skal holdes utenfor inntektsgrunnlaget, dersom man ikke også samtidig forutsetter at man skal se helt bort fra den ved bestemmelsen av satsenes størrelse.

Hvorvidt barnetrygden eller en annen inntekt skal benyttes til dividendebetaling vil være et teknisk spørsmål uten reell økonomisk betydning verken for skyldneren eller kreditorene. Den nevnte avgjørelsen fra kjæremålsutvalget kan neppe sies å ha lagt til grunn at barnetrygden skal ses helt bort fra ved vurderingen av om det er rom for trekk. Departementet antar at meningen må ha vært å beskytte et beløp som minst svarer til barnetrygden. Departementets konklusjon er derfor at dersom det først er rom for dividendebetaling, er det likegyldig hvilke midler som benyttes til dette, og dersom det ikke er rom for dette, er problemstillingen uansett uaktuell. Departementet vil i denne sammenheng reservere seg mot at barnetrygden skal anses som "barnets inntekt" el.l. Barnetrygd er en generell støtte til barnefamilier, og kan i praksis fritt benyttes til å dekke familiens utgifter, dog med en reservasjon for det rene misbruk, jf. barnetrygdloven § 14 c. Det er således intet krav at barnetrygden skal holdes adskilt fra øvrige midler og reserveres barnet, slik som f. eks. barnetrygd til fosterforeldre (særreglene om barnetrygd for fosterforeldre foreslås for øvrig opphevet, jf. Ot.prp. nr.11 (2001-2002). Det er etter dette lite i tråd med samfunnsutviklingen å forutsette noen form for særbehandling av midler som stammer fra barnetrygd.

3 Livsoppholdssatser for barn, spørsmålet om satsenes størrelse

3.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet følgende livsoppholdssatser for barn:

Aldersgrupper

0-5 år

6-10 år

11-17 år

(Alternativ 1) Barnetrygd som inntekt

1 670

2 170

2 770

(Alternativ 2) Barnetrygd ikke med som inntekt

700

1 200

1 800

3.2 Høringsinstansenes syn

Foreningen to Foreldre og Aleneforeldreforeningen mener satsene er for lave. Aleneforeldreforeningen fremholder at forslaget vil kunne ekskludere barn fra normale fritidsaktiviteter mv. i store deler av oppveksten mens Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen finner satsene "noe i overkant". Oslo Byfogdembete påpeker at satsene er høyere enn de embetet benytter, og etterlyser en begrunnelse for det. Samtidig fremholdes at strømutgifter bør omtales samt at stordriftsfordeler for flerbarnsfamilier gir mer virkelighetsnære tall. Utdanningsstipend, men ikke låneordninger bør kreves utnyttet. Sosialdepartementet opplyser at gjeldende sosialhjelpssatser for barn for tilsvarende aldersgrupper for tiden er hhv. kr 1 530,-, kr 2 020,- og kr 2 550,- og "finner det naturlig at livsoppholdssatsene for barn i saker etter gjeldsordningsloven fastsettes med høyere beløp enn tilsvarende i saker om økonomisk sosialhjelp". Kompetansesenteret for lensmenn støtter det foreslåtte nivået på satsene. Det bør presiseres at strøm inngår i livsoppholdssatsen. Det fremholdes også at utgifter til tannregulering og briller/linser bør tas med som relevante ekstrautgifter, og at konfimasjonsutgifter bør omtales. Skattedirektoratet mener at satsene er for høye.

3.3 Departementets vurderinger

Departementet har kommet til at de foreslåtte satser bør beholdes, med kun noen mindre justeringer i forhold til det som ble foreslått. Det er da lagt vekt på sammenhengen med den løsningen som er valgt med hensyn til behandlingen av juni- og desemberlønnen, jf. punkt 4 her. Departementet finner at satsenes størrelse bør gjøre det mulig for barnefamilier å legge til side midler med tanke på sommerferie og julefeiring. Det er også lagt vekt på at anbefalte livsoppholdssatser for barn kan være et ikke ubetydelig virkemiddel i den intensiverte fattigdomsbekjempelsen som regjeringen har iverksatt.

Enkelte høringsinstanser har fremholdt at det vil være urimelig å ikke redusere satsene i forhold til antall barn i husholdet. Bakgrunnen for dette er at flerbarnsfamilier kan oppnå besparelser ved kjøp av klær mv., såkalt stordriftsfordel. Departementet vil imidlertid fastholde at de mange usikkerhetsmomenter som er knyttet til en slik beregning, gjør det lite forsvarlig å anbefale fradrag for stordriftsfordel. Departementet vil vise til at søskengraderte satser i barnetrygden er foreslått avviklet, jf. Ot.prp. nr. 11 (2001-2002) side 35. Det ville gi dårlig harmoni i regelverket dersom man nå skulle innføre prinsippet for gjeldsordningssaker.

En av høringsinstansene, Oslo Byfogdembete, fremholder at de foreslåtte satsene ligger til dels vesentlig over de satser som embetet benytter, og peker på at embetets satser er prøvet en rekke ganger i rettsapparatet. Det fremgår ikke uttrykkelig av høringsuttalelsen om embetet mener at de foreslåtte satsene er for høye. Departementet vil her nøye seg med å vise til at satsene som Oslo Byfogdembete opplyser å benytte, ligger til dels betydelig under satsene for sosialhjelp, jf. Sosialdepartementets rundskriv U/2/2002 av 1. februar 2002. I eksemplet som Oslo Byfogdembete benytter i sin høringsuttalelse (to barn i aldersgruppen 11-17 år), vil det kunne avsettes kr 50 400,- pr år etter embetets satser, mens tilsvarende sosialhjelpssatser vil være kr 61 200,-.

4 Behandling av de forhøyede nettoutbetalinger i juni og desember for lønnstakere

4.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at de ekstra midlene som kommer til utbetaling i juni og desember skal tilfalle kreditorene, med mindre sterke velferdshensyn tilsier noe annet. Som eksempel på sterke velferdshensyn ble nevnt særlige forhold knyttet til omsorg for barn.

4.2 Høringsinstansenes syn

Gjeldsoffer-Alliansen og Barneombudet mener at ekstrautbetalingene må kunne beholdes av barnefamilier. Barneombudet begrunner sitt syn med at satsene ellers er for små til å dekke utgifter i forbindelse med og innkjøp av presanger. SIFO mener ekstrautbetalingene må kunne beholdes uansett om skyldneren har barn, og viser til at det er et grunnleggende trekk i norsk forbruksmønster å ha høyere forbruk omkring sommerferie og jul. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen, Skattedirektoratet og Oslo Byfogdembete støtter forslaget om at ekstrautbetalingene som hovedregel skal gå til kreditorene. Kompetansesenteret for lensmenn mener at det bør presiseres hva som menes med "sterke velferdshensyn". Ytre Follo Tingrett mener at ekstrautbetalingene i juni og desember bør tilfalle kreditorene dersom satsene tar rimelig hensyn til barns særlige behov i forbindelse med sommerferie og jul.

4.3 Departementets vurderinger

Departementet vil i hovedsak videreføre forslaget i høringsnotatet. Ved vurderingen er det særlig lagt vekt på likhetshensyn. Dersom man generelt skulle la ekstrautbetalingene komme skyldneren til gode, ville dette føre til store forskjeller i levestandard mellom skyldnerne. De ekstra midlene som blir disponible som følge av redusert skattetrekk kan lett tenkes å utgjøre store beløp. For et ektepar med normale inntekter vil det samlet kunne bli tale om nettobeløp i størrelsesorden kr 30 000 pr. år. Det er urimelig at så betydelige beløp beholdes i tillegg til ordinær livsoppholdssats, uten at dette er begrunnet i særskilte utgifter. Departementet vil understreke at familier under gjeldsordning må tilpasse sin levestandard til et meget nøkternt nivå, og at dette også må gjelde i forbindelse med sommerferie, jul og andre høytidsdager. Også hushold med høye inntekter må finne seg i dette. Det er ikke rimelig at høyinntekts-hushold skal få større beløp til disposisjon enn hushold med lave inntekter under en gjeldsordning.

Det fastholdes imidlertid at barnefamilier bør kunne innrømmes noe romsligere forhold, jf. dimensjoneringen av barnesatsene, samt at det for alle typer hushold kan gjøres unntak dersom sterke velferdshensyn foreligger. Som eksempel på sterke velferdshensyn kan nevnes særlige behov hos familier med funksjonshemming eller ekstraordinært vanskelige boforhold.

5 Utgifter til fagforeningskontingent og pensjonsordninger

5.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at utgifter til fagforeningskontingent og pensjonsordninger mv. skulle inngå i standardsatsen.

5.2 Høringsinstansenes syn

På dette punkt er det bare et fåtall av høringsinstansene som uttaler seg. Gjeldsoffer-Alliansen og Oslo Byfogdembete mener at fagforeningskontingent bør gi Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen rett til ekstraavsetning. Sistnevnte viser til sin praksis. og Skattedirektoratet er enig i at disse utgiftene bør dekkes av standardsatsen. Regionalt kompetansesenter for lensmenn påpeker at uttrykket "pensjonsordning" bør presiseres.

5.3 Departementets vurderinger

Det er et grunnprinsipp ved ordningen med en standardsats for livsopphold at denne skal omfatte flest mulige utgiftstyper. Hovedbegrunnelsen for dette er de praktiske fordeler et slikt prinsipp innebærer. Bare på områder hvor utgiftene kan variere sterkt, f. eks reiseutgifter, utgifter vedrørende sykdom mv., vil det kunne være aktuelt med differensierte satser. Det er imidlertid også på disse områdene hensiktsmessig å anse normale utgifter som en del av standardsatsen. Departementet mener at det samme prinsipp også må gjelde fagforeningskontingent. En slik utgift bør derfor ligge innenfor standardsatsen, selv om noen har denne utgiften og andre ikke. Slik vil det være også for en rekke andre utgiftstyper. Alternativt kunne standardsatsen reduseres, og så kunne man tilføye diverse utgiftsposter, men dette er upraktisk. Departementet vil imidlertid understreke at spørsmålet om hvordan fagforeningskontingenten skal dekkes, ikke må oppfattes som et spørsmål om hvorvidt man skal kunne være medlem av en fagforening eller ikke.

Når det gjelder utgifter til pensjonsordninger vil departementet antyde at eventuell innbetaling til ordninger som Statens Pensjonskasse og lignende, alternativt innbetalinger i rimelig omfang til privat pensjonsordning, ikke bør gå til fradrag i standardsatsen. Departementet finner imidlertid ikke å ville gi nærmere anbefalinger på dette punkt og overlater spørsmålet til praksis.

6 Enkelte andre spørsmål

6.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet drøftet også enkelte andre spørsmål i høringsnotatet, herunder avsetning til samværsutgifter, utgiftsfordeling mellom ektefeller/samboere, om livsoppholdssatsen bør økes ved lange gjeldsordningsperioder samt behandlingen av skyldnerens eventuelle kontantstøtte og overtidsgodtgjørelse.

6.2 Høringsinstansenes syn

Samværsutgifter

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om å innføre særskilte dagsatser for samværsutgifter støtter dette. Når det gjelder satsenes størrelse er det kun kommet innvendinger fra Foreningen to Foreldre, som mener at disse er "urealistisk lave". Fylkesmannen i Oslo og Akershus fremholder at det må være en forutsetning for avsetning at samvær faktisk utøves.

Utgiftsfordeling ved fellessøknader

Oslo Byfogdembete påpeker at det kan være vanskelig å få aksept for skjevdeling ved fellessøknad om gjeldsordning når begge parter søker. Det pekes på at begge har krav på uavkortet livsoppholdssats. Skattedirektoratet støtter forslaget på dette punkt, og opplyser at det er i overensstemmelse med dets praksis i dag.

Økning av livsoppholdssatsen ved lange gjeldsordninger

Gjeldsofferalliansen og SIFO gjør gjeldende at det kan være fare for at det blir fastsatt flere lange gjeldsordningsperioder dersom man fastsetter at livsoppholdssatsene skal økes når man går ut over femårsregelen om gjeldsordningsperiodens lengde. Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen støtter forslaget på dette punkt mens Oslo Byfogdembete og Skattedirektoratet mener at lange perioder ikke bør gi noe tillegg. Skattedirektoratet viser bl. a. til at en gjeldsordningsperiode kan ha blitt fastsatt til mer enn fem år for å unngå at gjeldsordning vil virke støtende.

Behandling av kontantstøtte

Gjeldsoffer-Alliansen går imot at kontantstøtte skal tas med i inntektsgrunnlaget.

Behandling av overtidsgodtgjørelse

Oslo Byfogdembete tar til orde for at overtidsgodtgjørelse bør fordeles i forholdet 30/70 på henholdsvis skyldneren og kreditorene og viser til praksis, samt at en slik fordeling jevnt over er godtatt av kreditorene. Gjeldsoffer-Alliansen mener fordelingen bør være 50/50, mens Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Skattedirektoratet støtter den foreslåtte fordelingen på 35/65 mellom hhv. skyldneren og kreditorene.

6.3 Departementets vurderinger

Samværsutgifter

Departementet vil videreføre forslaget om anbefalte satser til dekning av samværsutgifter. Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg til dette punktet er positive. Også det foreslåtte nivået på satsene videreføres. Det er lagt vekt på at samværssatsen da vil være harmonisert med satsene som vil bli benyttet ved beregningen av samværsfradrag i underholdsbidrag. Dette vil bl. a. medføre at når de nye reglene om bidragsberegning trer i kraft, vil det teknisk sett ikke bli nødvendig med avsetning ved samvær. Ved å la dividenden stå uforandret også når bidraget reduseres, vil man "automatisk" få frigjort midler til dekning av samværskostnader.

Utgiftsfordeling mellom ektefeller/samboere

Ved utarbeidelse av gjeldsordning for en gift eller samboende skyldner, vil partnerens økonomiske stilling få betydning ved at skyldnerens utgiftsavsetning vil påvirkes av partnerens evne til å bidra økonomisk til husholdets utgifter. Dette kan slå positivt eller negativt ut for kreditorenes dekningsmuligheter, alt etter hvem av partene som er skyldner.

I de tilfeller hvor partenes inntekts- og utgiftssituasjon er noenlunde lik, vil det normalt være rimelig å dele likt på husholdets utgifter.

Dersom det er vesentlige ulikheter mellom partenes evne til å bidra til fellesutgiftene, f. eks. på grunn av stor inntektsforskjell, særkullsbarn, særutgifter på grunn av sykdom hos den ene part mv., kan en annen fordeling være rimelig. I et slikt tilfelle bør det tas utgangspunkt i en fordeling av utgiftene som står i et mer rettferdig forhold til evnen til å bidra. Dette vil gjelde både utgifter til bolig, livsopphold og oppfostring av barn. En slik "skjevdeling" er godtatt av domstolene i flere saker etter gjeldsordningsloven. Standpunktet kan også forankres i grunnleggende prinsipper om underholdsplikt i ekteskaps- og barnelovgivningen. Det er ikke tvilsomt at nødvendig forsørgelsesplikt kan kreves oppfylt før eventuell utdeling til kreditorene, jf. også dekningsloven § 2-7 og gjeldsordningsloven § 4-3.

En enkelt regneeksempel vil belyse prinsippet om "skjevdeling" av utgiftene:

Et hushold har kr 22 000,- i samlede disponible inntekter som fordeler seg med kr 14 000,- på skyldneren og kr 8 000,- på ektefellen. Boutgiftene er kr 7 000,-. Det er to fellesbarn i ekteskapet. Skyldneren ønsker gjeldsordning for sin særgjeld. Livsopphold for de voksne settes for enkelhets skyld til kr 10 000,-, og for barna til kr 5 000,- samlet. Alle tall pr. mnd.

Begge parter har rett og plikt til etter evne å bidra til familiens forsørgelse. Dersom man setter opp en likedeling av boutgiftene og utgiftene til å forsørge barna, kommer det tydelig frem at skyldnerens ektefelle vil ha utilstrekkelige midler til eget livsopphold (det selvsagt er uten betydning om skyldnerens bidrag anses å gå til dekning av boutgifter, forsørgelse av barna eller ektefellen):

Skyldneren:

Disponibel inntekt

14 000

Boutgifter halvpart

3 500

Livsopphold barn halvpart

2 500

Til eget livsopphold

8 000

14 000

14 000

Ektefellen:

Disponibel inntekt

8 000

Boutgifter halvpart

3 500

Livsopphold barn halvpart

2 500

Til eget livsopphold

2 000

8 000

8 000

Dette synes i første omgang å ville gi skyldneren et overskudd til sine kreditorer på kr 3 000,-. Denne må imidlertid gis adgang til å bidra til familiens forsørgelse i nødvendig grad (i eksemplet over er altså det forutsatt at hver av de voksne trenger kr 5 000,- til livsopphold). Skyldneren må her kunne bidra til ektefellens forsørgelse med (inntil) kr 3 000,- pr. mnd., noe som medfører at det ikke blir noe overskudd til kreditorene. Dette synes da også rimelig, idet nødvendige utgifter samlet er på kr 22 000,- i husholdet. Overskudd på mannens hånd vil altså ikke fremkomme før familiens nødvendige utgifter er dekket.

Departementet vil etter dette videreføre forslaget om å anbefale at det foretas en "skjevdeling" av utgiftsdekningen i tilfeller som nevnt.

Økning av livsoppholdssatsen ved lange gjeldsordningsperioder

Departementet vil videreføre forslaget om at det gis et tillegg i livsoppholdssatsen ved lange gjeldsordningsperioder. Den sentrale begrunnelsen for dette er at en rekke utgifter som kan utsettes i en femårsperiode, uvegerlig vil påløpe i gjeldsordningsperioden dersom denne unntaksvis skulle bli satt til åtte eller ti år. Et eksempel på dette kan være behovet for fornyelse av hvitevarer. Det er også lagt vesentlig vekt på at Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen støtter et slikt prinsipp. To av høringsinstansene (SIFO og Gjeldsoffer-Alliansen) har uttrykt frykt for at dette kan bane vei for flere lange gjeldsordninger. Departementet antar imidlertid at det fremkommer tilstrekkelig tydelig i regelverket at størrelsen på livsoppholdssatsen ikke er et relevant moment ved fastsettelsen av gjeldsordningsperiodens lengde.

Behandling av kontantstøtte

Departementet vil videreføre forslaget om at kontantstøtte skal tas med i inntektsgrunnlaget. Kontantstøtten må i gjeldsordningssammenheng anses å utgjøre et betydelig beløp. Det kan virke urimelig om dette skulle beholdes uavkortet av skyldneren, uten noen begrunnelse på utgiftssiden. Det kan imidlertid reises spørsmål om ikke den valgrett som kontantstøtteordningen er ment å gi i mellom lønnet arbeid og omsorgsarbeid i hjemmet også bør komme gjeldsrammede til gode. Departementet har vurdert dette, men kommet til at prinsippet om at alle tilgjengelige ressurser må utnyttes under en gjeldsordning må gis gjennomslag også på dette området, jf. gjeldsordningslovens formålsbestemmelse (§ 1-1 tredje punktum). Dette prinsippet gir seg f. eks. også utslag i forhold til valg mellom lønnet arbeid og utdannelse. En kan ikke velge bort lønnet arbeid til fordel for ulønnet utdannelse under en gjeldsordning. Et alternativ kunne være å forlenge gjeldsordningsperioden. Departementet finner imidlertid at ytterligere spørsmål på området bør overlates til praksis og går ikke nærmere inn på dette.

Behandling av overtidsgodtgjørelse

Dersom det oppstår ekstrainntekter som ikke var forutsatt i gjeldsordningen, f. eks. overtidsgodtgjørelse, kan det være rimelig at skyldneren beholder noe av disse. Dette vil gi skyldnerne motivasjon til å påta seg ekstraarbeid, noe som vil komme begge parter til gode. Samtidig er det viktig at det ikke åpnes for at den som har mulighet til store ekstrainntekter får en vesentlig høyere levestandard enn andre under gjeldsordningen. Utgangspunktet er også i disse tilfellene at skyldneren skal betale så mye som mulig til kreditorene.

Det er etter det departementet erfarer en relativt utbredt praksis at netto overtidsgodtgjørelse i dag fordeles i forholdet 70/30 på henholdsvis kreditorene og skyldneren. I noen tilfeller forekommer også 50/50 fordeling.

Departementet er kommet til at en 70/30-fordeling er i strammeste laget for skyldneren, og vil videreføre forslaget om en fordelingsnøkkel på 65/35 i forholdet kreditor/skyldner. Departementet viser til at ved en årslønn på ca kr 300 000,- pr år (ca kr 150,- pr time) vil en overtidsgodtgjørelse på 50% gi en ekstra netto timelønn på ca kr. 45,- og ved 100% ca kr 90,- etter skatt. Nettobeløpet vil selvsagt kunne variere til dels betydelig i forhold til individuelle skatteforhold. Departementet finner det ikke urimelig at skyldeneren får beholde hhv. ca kr 16,- og kr 32,- pr. time av sin overtidsgodtgjørelse. Det er også i dette spørsmålet lagt betydelig vekt på uttalelsen fra Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen.