Norske regjeringsperioder 1814 - 1905

I de første 70 årene av unionen med Sverige, fram til det parlamentariske system vokste fram fra 1884, utpekte kongen selv sitt råd. Da skifte av stattholder eller statsminister ikke medførte at hele Statsrådet gikk av, var det vanlig at mange statsråder fra én periode fortsatte også i neste, uten ny utnevnelse. Statsrådene hadde ikke adgang til Stortinget.

Statsrådsembeter var i denne tiden dermed i stor grad en avansementsstilling for embetsmenn. Det hører likevel med til bildet at mange av de 67 statsrådene og statsministrene som ble utnevnt i perioden, hadde vært valgt til Stortinget.

På denne bakgrunn var det i årene før 1884 glidende overganger mellom ministerier uten markante partipolitiske forskjeller. Unntakene var Christian Selmers og Christian Schweigaards ministerier i årene 1880-84, som var klart konservative.

Åtte ministerier
Det har vært skjelnet mellom ulikt antall regjeringsperioder i Norge før parlamentarismen. I denne fremstillingen skjelnes det mellom åtte ministerier før 1884:

  • 1814-1836 har ministeriet navn etter sin ledende statsråd fram til 1822, finansminister Herman Wedel Jarlsberg.
  • 1836-1844 er også Wedels navn knyttet til ministeriet - nå i hans rolle som stattholder.
  • 1844-1856 har ministeriet navn etter stattholder Severin Løvenskiold og statsråd Jørgen Vogt
  • 1856-1858 har ministeriet navn etter førstestatsråd Vogt alene.
  • 1858-1861 har ministeriet navn etter statsminister Georg Sibbern og statsrådene Christian Birch-Reichenwald og Ketil Motzfeldt.
  • 1861-1880 har ministeriet navn etter førstestatsråd Frederik Stang.
  • 1880-1884 er det statsminister Christian Selmers navn som er knyttet til ministeriet.
  • Overgangsministeriet våren 1884 har navn etter statsministrene Christian Schweigaard og Carl Otto Løvenskiold.

Statsrådenes adgang til Stortinget
Allerede tidlig på 1800-tallet ble det fra Statsrådets side foreslått at ordningen med at statsrådene ikke hadde adgang til Stortingets forhandlinger, skulle oppheves. Et sentralt argument var at ordningen vanskeliggjorde meningsutvekslingen mellom statsråder og stortingsrepresentanter. Forslaget strandet på stortingsflertallets skepsis mot å gi embetsmenn større innflytelse i Stortinget.

Senere ble forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget gjentatt fra stortingshold, nå for at nasjonalforsamlingen bedre kunne føre kontroll med Statsrådet. Forslaget om slik grunnlovsendring fikk flertall i flere storting i 1870- og 1880-årene, men ble nektet sanksjon av kongen. Først etter at Selmers ministerium i riksrettsforhandlingene i 1883-84 ble dømt for blant annet ikke å ha kunngjort grunnlovsendringen om dette, fikk statsrådene fra 1. juli 1884 adgang til Stortingets forhandlinger.

Maktfordelingen i Stortinget
En naturlig følge av dette var at Statsrådets sammensetning måtte gjøres avhengig av maktfordelingen i Stortinget. 26. juni 1884 ble derfor Johan Sverdrups Venstre-regjering utnevnt som den første i det nye parlamentariske system. Fra nå av innebar et statsministerskifte normalt at hele regjeringskollegiet ble meddelt avskjed.