Pakkereisedirektivet

Direktiv (EU) 2015/2302 fra Europaparlamentet og Rådet av 25. november 2015 om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer, som endrer forordning (EC) nr. 2006/2004 og direktiv 2011/83/EU fra Europaparlamentet og Rådet og opphever rådsdirektiv 90/314/EØF

Directive (EU) 2015/2302 of the European Parliament and of the Council of 25 November 2015 on package travel and linked travel arrangements, amending Regulation (EC) No 2006/2004 and Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council and repealing Concil Directive 90/314/EEC

Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 13.11.2013

Spesialutvalg: Forbrukerspørsmål

Dato sist behandlet i spesialutvalg: 06.05.2016

Hovedansvarlig(e) departement(er): Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg XIX. Forbrukervern

Kapittel i EØS-avtalen:

Status

Prosessen i EU

EU-kommisjonen la 9. juli 2013 fram forslag til nytt direktiv om pakkereiser (KOM(2013)512). Rådet og Europaparlamentet kunngjorde 5. mai 2015 at de var kommet til enighet om nytt pakkereisedirektiv.

Europaparlamentet bekreftet 27. oktober 2015 et kompromiss med Rådet om en revisjon av direktivet. Direktivet ble vedtatt 25. november 2015, og publisert 11. desember 2015. Fristen for gjennomføring i nasjonal rett er 1. januar 2018, med frist for ikrafttredelse 1. juli 2018.

EU-kommisjonen har tatt initiativ til å etablere en ekspertgruppe for å diskutere gjennomføring av direktivet i medlemslandene. Ekspertgruppen har hatt fem møter (25.02.2016, 13.06.2016,  25.10.2016, 16.02.2017 og 18.05.2017). Barne- og likestillingsdepartementet har deltatt fra Norge.

Prosessen i Norge og EØS

Med sikte på en mulig felles EFTA-uttalelse og/eller norske innspill til prosessen med direktivet i EU-organene, ble Kommisjonens forslag til direktiv 22. juli 2013 sendt på høring i Norge med frist 31. august 2013. Høringssaken finnes på lenken: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2013/horing---forslag-til-nytt-europaparlamen.html?id=732857  

Høringsinstansenes syn på direktivforslaget var blandet. Forbrukerombudet og Reisegarantifondet var i utgangspunktet positive til forslaget, mens Forbrukerrådet var kritisk. Forbrukersiden ønsket at direktivet ble minimumsharmonisert, slik at Norge kunne beholde et sterkere forbrukervern på enkelte punkter. På næringssiden fokuserte Virke Reise Utland på viktigheten av totalharmonisering, og at norske aktører får like konkurransevilkår som utenlandske konkurrenter. NHO Reiseliv var kritisk til utvidelse av pakkereisebegrepet.

Det ble avgitt en felles EFTA-uttalelse av 26. februar 2014, http://www.efta.int/sites/default/files/documents/eea/eea-efta-comments/2014/EFTA_Comment_Package_Travel.pdf

Det endelige direktivet synes å ha tatt hensyn til enkelte av innspillene i EFTA-uttalelsen, blant annet når det gjelder formidleransvar, ved at direktivet gir medlemsstatene adgang til å ilegge formidleren et ansvar for gjennomføringen av pakkereisen på lik linje med arrangøren. 

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning  nr. 187/2017 av 22. september 2017.Vedtaket ble truffet med forbehold om Stortingets samtykke. Samtykkeproposisjon Prop. 29 S (2017-2018) ble fremlagt 8. desember 2017. Stortinget ga sitt samtykke ved behandling av proposisjonen 6. mars 2018.

Sammendrag av innhold

EU vedtok 25. november 2015 nytt direktiv om pakkereiser. Formålet med direktivet er å tilpasse regelverket til utviklingen på reisemarkedet, bidra til at det indre markedet fungerer tilfredsstillende og å oppnå et høyt og så ensartet nivå for forbrukervern som mulig. Nytt direktiv opphever direktivet fra 1990, som er gjennomført i norsk rett ved lov av 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti (pakkereiseloven). Folk bestiller i stigende grad skreddersydde pakkereiser på nettet, enten hos en næringsdrivende eller hos flere næringsdrivende som er knyttet sammen på ulike måter. Det nye direktivet skal imøtekomme forbrukernes og næringslivets behov i en digital hverdag og sikre høy grad av forbrukerbeskyttelse. Til forskjell fra 1990-direktivet er direktivet i utgangspunktet totalharmonisert. Landene kan likevel treffe enkelte nasjonale valg, blant annet om angrerett, språkkrav og gjennomføringsansvar for formidler. Utenfor direktivets virkeområde kan landene ha nasjonale særregler.

1990-direktivet definerer pakkereise blant annet som et på forhånd tilrettelagt arrangement som blir solgt eller markedsført til en samlet pris. Det nye direktivet utvider definisjonen til også å omfatte kombinasjoner av ulike reisetjenester som den reisende setter sammen selv, også når de kjøpes på nettet. Dette gjelder blant annet kjøp av reisetjenester fra forskjellige næringsdrivende gjennom lenkede bestillingsprosesser på internett, der den reisendes navn, e-postadresse og betalingsopplysninger overføres fra den næringsdrivende som den første avtalen inngås med, til en eller flere andre næringsdrivende, og avtalen med en av de sistnevnte næringsdrivende inngås senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet.

Det nye direktivet introduserer et nytt begrep "sammensatt reisearrangement". Dette er reisearrangement som i likhet med pakkereiser må bestå av minst to ulike reisetjenester, men som ikke fyller kravene til pakkereise. Reisetjenester vil si innkvartering, persontransport, leie av motorkjøretøy og "andre turisttjenester". Et sammensatt reisearrangement dannes blant annet når den reisende suksessivt inngår separate avtaler om reisetjenester som gjelder samme reise eller ferie med flere næringsdrivende. Inngåelsen av den siste avtalen må skje senest 24 timer etter inngåelsen av den første avtalen. Den næringsdrivende som den reisende først har inngått avtale må ha formidlet tilbud om kjøp av den eller de øvrige reisetjenestene for at det skal dannes et sammensatt reisearrangement. Den næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangement har plikt til å stille insolvensbeskyttelse for de reisetjenestene vedkommende mottar betaling for. Insolvensbeskyttelsen skal dekke den reisendes tap dersom reisetjenestene ikke blir levert som følge av denne næringsdrivendes insolvens. Dersom denne næringsdrivende er ansvarlig for persontransporten, skal insolvensbeskyttelsen også omfatte hjemtransport av den reisende.

Andre endringer i forhold til 1990-direktivet er blant annet detaljerte regler om rett til avbestilling, utvidet krav til informasjon før pakkereiseavtale inngås og krav til pakkereiseavtalen, justerte bestemmelser om prisendringer og overdragelse av reisen, og tydeliggjøring av hvem som har ansvaret for at pakkereisen forløper etter pakkereiseavtalen (gjennomføringsansvar). Ansvaret innebærer plikt til å avhjelpe mangler som inntreffer i løpet av pakkereisen og bistand dersom den reisende trenger det. Det gis adgang til å innføre angrerett som kun kan gjelde kjøp utenom faste forretningslokaler.

Direktivet gjelder ikke bare forbrukere, men også næringsdrivende som reiser som ledd i sin næringsvirksomhet. Dersom  pakkereiser eller sammesatte reisearrangementer kjøpes på grunnlag av en generell avtale om organisering av forretningsreiser mellom næringsdrivende, gjelder likevel ikke bestemmelsene i direktivet.

Merknader

Rettslige konsekvenser

Direktivet er hjemlet i EU-traktatens art. 114.

Gjennomføringen av direktivet vil medføre behov for endringer i pakkereiseloven og forskrifter til loven. Rettsakten grupperes i Gruppe 1. (Rettsakter som krever lov- eller budsjettendring, samt rettsakter som krever forskriftsendring som vurderes å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet).

Ved innlemmelsen i EØS-avtalen ble det tatt forbehold om Stortingets samtykke, jf. EØS-avtalen artikkel 103, fordi gjennomføring av rettsakten krever lovendring.

Norge har på flere punkter benyttet muligheten i 1990-direktivet til å styrke forbrukerbeskyttelsen utover minimumskravene i direktivet. I 2007 endret man definisjonen av pakkereiser ved å fjerne ordene "på forhånd tilrettelagt", slik at pakkereiseloven i større grad enn 1990-direktivet omfatter reiser som kunden ”pakker” selv. Definisjonen av pakkereiser i nytt direktiv innebærer derfor kun mindre endringer for norske reisende, når det gjelder hvilke reiser som skal anses som pakkereiser. En forskjell er imidlertid at også reisetjenester som kjøpes av flere næringsdrivende, ved at den første næringsdrivende etter avtale med den reisende, sender den reisendes navn, betalingsopplysninger mv. til en annen næringsdrivende, og den reisende inngår avtale med denne innen 24 timer, skal anses som en pakkereise. Utvidelsen av pakkereisedefinisjonen, og innføring av "sammensatte reisearrangementer" medfører at flere reiser enn i dag vil bli omfattet av ordningen med reisegaranti.

Direktivet gir pakkereisearrangøren ansvaret for at en pakkereise gjennomføres etter avtalen. Dersom pakkereisen er solgt gjennom en formidler, vil denne få en rekke plikter, først og fremst knyttet til informasjon til den reisende. Medlemsstatene kan imidlertid velge å legge gjennomføringsansvaret også på formidleren. I så tilfelle utløses en rekke tilleggsplikter for formidleren, blant annet til å stille insolvensbeskyttelse for mottatt betaling.

Forslag til ny lov om pakkereiser og reisegaranti mv. for å gjennomføre direktivet i norsk rett ble sendt på høring av Barne- og likestillingsdepartementet 30. juni 2017, med frist 15. september 2017. Høringsnotatet finnes på lenken:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---forslag-til-gjennomforing-av-nytt-pakkereisedirektiv-i-norsk-rett/id2563762/

Økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennomføringen av direktivet vil medføre at flere næringsdrivende må stille reisegaranti, og dermed bli medlem av Reisegarantifondet. Utvidet antall medlemmer vil medføre økt arbeidsmengde for Reisegarantifondet hva gjelder kontroll av at den enkelte næringsdrivende til en hver tid har stilt tilstrekkelig garanti . Ettersom utvidet medlemsmasse betyr flere innbetalinger i form av årsgebyr, antas ikke medlemsøkningen å få økonomiske konsekvenser av betydning for verken det offentlige eller for Reisegarantifondet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for forbrukersaker som anser den som EØS-relevant og akseptabel.

Vurdering

Vurderingen av direktivet er positiv. Det gir høy grad av forbrukerbeskyttelse, samtidig som næringens behov for like konkurransevilkår ivaretas. Reisemarkedet er en utpreget internasjonal bransje, og felles regler i Europa på dette området er derfor ønskelig. Endringer i definisjonen av pakkereiser vil gi bedre beskyttelse for reisende sammenlignet med 1990-direktivet. Innføring av reisegaranti for sammensatte reisearrangementer vil medføre at flere reisende omfattes av beskyttelse ved den næringsdrivendes insolvens, som inntrer før et betalt reisearrangement er gjennomført. Det vil også skape likere konkurransevilkår for næringsdrivende i samme marked.

Andre opplysninger

Nøkkelinformasjon

Institusjon: Parlament og Råd
Type rettsakt: Direktiv
KOM-nr.: KOM(2013)512
Rettsaktnr.: 2015/2302
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.: 32015L2302

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema: 17.12.2015
Frist returnering standardskjema: 07.04.2016
Dato returnert standardskjema: 09.05.2016
EØS-relevant: Ja
Akseptabelt: Ja
Tekniske tilpasningstekster: Nei
Materielle tilpasningstekster: Nei
Art. 103-forbehold: Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk: Ja
Høringsstart: 30.06.2017
Høringsfrist: 15.09.2017
Frist for gjennomføring: 01.01.2018

Lenker

Til toppen