Om nukleære anlegg i Norge

Norge har til sammen hatt fire atomreaktorer. Alle er nå stengt, og planleggingen av oppryddingen har startet.

Utgangspunktet for etableringen av norske atomreaktorer var at Norge etter andre verdenskrig ønsket å delta aktivt i forskningen på kjernefysikkens og atomenergiens område for å kunne utnytte atomenergi til fredelige formål. Forskningen ble organisert gjennom Institutt for Atomenergi  (IFA) som ble opprettet i 1948. Instituttet skiftet etter hvert navn til Institutt for energiteknikk (IFE). IFE er en selvstendig stiftelse som eier de (nå stengte) norske atomreaktorene. IFE har som konsesjonshaver det primære ansvaret for sikkerhet og sikring av anleggene.

Illustrasjonsbilde

Norge har fire atomreaktorer for forskningsformål, tre på Kjeller og én i Halden. JEEP II på Kjeller ble stengt våren 2019 og Haldenreaktoren sommeren 2018, mens de to øvrige reaktorene ble stengt på 1960-tallet. Reaktordriften har generert om lag 17 tonn brukt reaktorbrensel. Dette avfallet må det finnes oppbevaringsløsning for mer enn 100 000 år.

Det finnes et nasjonalt deponi i Himdalen (Aurskog-Høland kommune i Viken) for sluttlagring av lav- og mellomaktivt avfall. Avfallet i Himdalen er driftsavfall fra IFEs nukleære anlegg og radioaktive kilder fra industri, helsevesenet og Forsvaret. Deponiet ble åpnet i 1998. Statsbygg eier deponiet, mens IFE er ansvarlig for driften.

Bilde av KLDRA

Norge har hatt betydelig nytte av den nukleære virksomheten. Blant annet er kunnskap fra drift av reaktorene overført til petroleumssektoren, som har gjort det mulig å frakte olje, kondensat og vann til land fremfor å måtte separere på oljeinstallasjonene til havs. Dette har spart petroleumssektoren for kostbare investeringer og gitt store inntekter til landet. Videre har Norges engasjement i det internasjonale forskningsprosjektet Haldenprosjektet under OECD vært viktig for utvikling av nasjonal og internasjonal kompetanse i atomsikkerhet. Reaktoren på Kjeller har også hatt betydning for forskning på materialer og utvikling av nukleærmedisin, hvor særlig kreftbehandling er et aktuelt anvendelsesområde.

Tilsyn med nukleær virksomhet

Direktorat for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er forvaltnings- og tilsynsmyndighet på områdene atomsikkerhet, strålevern, radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall. DSA har ansvar for forvaltning og tilsyn med all bruk av strålekilder, herunder med IFEs atomanlegg i Halden og på Kjeller. Det følger av atomenergiloven § 10 at DSA er det øverste faglige organet når det gjelder sikkerhetsspørsmål knyttet til strålevern og atomsikkerhet. I dette ligger det at DSA er faglig uavhengig i sine vurderinger knyttet til sikkerheten ved atomanlegg og driften av disse, herunder også vurderinger knyttet til sikkerheten ved dekommisjoneringen av atomanleggene. DSA er videre forurensningsmyndighet etter forurensningsloven for radioaktiv forurensing og radioaktivt avfall, og har ansvar for myndighetsutøvelse etter strålevernloven.

Staten har påtatt seg finansieringsansvaret for opprydding etter den nukleære virksomheten ved IFE. I tillegg har staten opprettet NND som en statlig etat for å sikre full statlig kontroll med oppryddingen. Det tas sikte på at de nukleære anleggene med tilhørende personell overføres fra IFE til NND i 2024.

NND - Sikker opprydding etter Norges nukleære virksomhet (norskdekommisjonering.no)

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) koordinerer departementenes arbeid med IFEs nukleære anlegg og avfall, og har de siste årene tatt og fått et større ansvar for håndteringen:

  • Yte tilskudd og gi oppdrag til IFE om sikring av atomanlegg og drift av reaktoranlegg.
  • Yte tilskudd og gi oppdrag om avfallshåndtering og dekommisjonering.
  • Formell styringsdialog med IFE for oppfølging og styring med de ulike tilskuddene til IFE over NFDs budsjett.
  • Utnevne IFEs styre, med unntak av ansatterepresentanter.
  • Finansiere utredninger av håndtering av nukleært avfall og fremtidig dekommisjonering.
  • Overordnet ansvar for at IFE følger opp pålegg fra myndighets- og tilsynsorganer om sikkerhet og sikring. Dette innebærer at NFD skal følge opp sikringsspørsmål knyttet til IFEs nukleære anlegg og virksomhet, og legge fram budsjettforslag for regjeringen.
  • NND er et statlig forvaltningsorgan underlagt NFD. NFD har ansvar for finansiering og styring av NND.
  • NFD la høsten 2020 fram Meld. St. 8 (2020-2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall

Vår generasjon starter oppryddingen

Nytten av den nukleære forskningen på IFE har kommet dagens generasjoner til gode gjennom bl.a. høyere inntekter fra norsk petroleumsvirksomhet, og aktiviteten har gitt gode bidrag til sikker reaktordrift på verdensbasis. Regjeringen legger til grunn et prinsipp om at vår generasjon starter arbeide med å planlegge, finansiere og rydde opp etter IFEs nukleære virksomhet, slik at det ikke overlates en unødvendig stor byrde til kommende generasjoner. Gitt langvarigheten i prosjektet vil like fullt flere generasjoner være involvert i arbeidet. En utsettelse av igangsetting av oppryddingsarbeidet vil være kostnadsdrivende bl.a. grunnet en lengre periode med sikring av anleggene.

Hvert land rydder opp

IAEAs Felleskonvensjonen tilsier at hvert land må håndtere sitt eget nukleære avfall og sikre trygg lagring. Konvensjonen vektlegger hvert lands ansvar for eget nukleært avfall, uten å være til hinder for samarbeid mellom land om fellesløsninger eller midlertidig utveksling av nukleært materiale for undersøkelse og behandling. Flere land, bl.a. Sverige og Finland, har lovforbud mot deponering av reaktorbrensel fra andre land. Enkelte land med internasjonale kunder for behandling av brukt brensel, som Frankrike, har regulert en tidsbegrenset periode for hvor lenge andre lands brensel kan oppholde seg i landet for behandling. Det har i ulike internasjonale fora og over tid vært diskutert muligheten for at land kan gå sammen om felles deponier. Dette gjelder særlig for land med mindre mengder avfall, som Norge. Så langt har ingen land, som kan garantere trygg håndtering av slikt avfall, meldt sin interesse for å etablere et slikt fellesanlegg. Regjeringen legger til grunn at Norge ikke skal motta andre lands brukte atombrensel og avfall.

Statlig kontroll

Den nukleære virksomheten har vært overlatt til den selvstendige stiftelsen IFE. Dette har gitt begrensede styringsmuligheter for staten, over et område med stor viktighet. Staten vil finansiere det aller meste av oppryddingen. Det legges opp til en tydelig statlig kontroll, gjennom sterkere styring med tilskudd til IFE og opprettelsen av NND, som er lagt innenfor staten som et ordinært forvaltningsorgan og som skal overta nukleære oppgaver, virksomhet og anlegg fra IFE. En tydelig ansvarsdeling og godt samarbeid mellom utførende (NND) og kontrollerende statlige organer (DSA) er en forutsetning for en god ivaretagelse av det statlige ansvaret.

Bruk av kjent teknologi og metodologi

Norge har et begrenset fagmiljø innenfor nedbygging av atomanlegg og håndtering av radioaktivt avfall fra denne. Kostnadene ved å utvikle, dokumentere og få godkjent ny teknologi på området er høye. Dette gjelder spesielt for håndtering av brukt brensel. De aktuelle metodene for eventuell behandling av det norske brenselet er på forskjellig utviklingsstadier, og må verifiseres og aksepteres før de kan velges. Det anbefales at man i oppryddingsarbeidet som hovedprinsipp baserer seg på internasjonalt anerkjent og utprøvet teknologi og metodologi for håndtering av radioaktivt avfall og dekommisjonering av reaktorer. Prinsippet skal ikke være til hinder for at norske aktører kan utvikle kunnskap og teknologi relevant for dekommisjonering og håndtering av radioaktivt avfall, men den må være internasjonalt anerkjent før den tas i bruk i Norge. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har utviklet veiledere, retningslinjer, møteplasser o.a. med beskrivelse av etablert og anbefalt praksis, for å bistå land i sitt oppryddingsarbeid. Disse vil danne et viktig kunnskapsgrunnlag i det norske oppryddingsarbeidet.

Åpenhet, informasjon og involvering

Regjeringen er opptatt av en tilpasset, åpen og god dialog med sivilsamfunnet, berørte kommuner, interesseorganisasjoner og lokalsamfunnet under oppryddingsarbeidet og planlegging og lokalisering av nukleær infrastruktur. Regjeringen vektlegger et godt faglig grunnlag i planleggingen og gjennomføringen av oppryddingen etter IFEs nukleære aktivitet og lokalisering av nye atomanlegg. Lokalisering av nye permanente atomanlegg vil utredes av NND og foregå gjennom dialog med og involvering av aktuelle kommunale og regionale myndigheter, interesseorganisasjoner og lokalsamfunnet. Tidlig og bred involvering av sivilsamfunnet er faktorer som kan redusere konfliktnivået, og risikoen for at lokaliseringsprosesser trekker ut i tid. Prosessen for lokalisering av nye permanente atomanlegg vil foregå i den kommende planleggingsfasen (ca. 3–5 år) og i en periode på noen år etter at konsept for anlegg er valgt, og vil omfatte både konseptvalgutredninger med kvalitetssikring og planlegging etter plan og bygningsloven. Internasjonalt støtter regjeringen opp om mest mulig åpenhet og utveksling av informasjon om atomanlegg. Dette gjelder innenfor internasjonale regelverk og gjennom bilaterale avtaleforpliktelser, inkludert forpliktelser til å dele opplysninger om våre atomanlegg som andre land kan benytte til å vurdere hvilke grenseoverskridende virkninger en ulykke i våre anlegg kan ha for deres befolkning. Det er avgjørende for å bedømme hvilke tiltak som er nødvendig for å verne befolkning og miljø

Gode samfunnsøkonomiske løsninger

Kostnadene ved opprydding etter IFEs nukleære aktivitet er foreløpig stipulert til ca. 21 mrd. kroner. Oppryddingen vil i all hovedsak utredes gjennom Statens prosjektmodell, KS-regimet. NND er pålagt et særlig ansvar for å finne gode samfunnsøkonomiske løsninger. Det innebærer at alle vesentlige, positive og negative virkninger av et tiltak verdsettes i kroner så langt det lar seg gjøre. For tiltakene som vanskelig kan verdsettes i kroner beskrives nyttevirkningene så godt som mulig. Dersom betalingsvilligheten for alle tiltakets nyttevirkninger er større enn summen av kostnadene, defineres tiltaket som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Regulatoriske rammer, som bl.a. retningslinjer for håndtering av radioaktivt avfall, må legge til rette for både en sikker, miljøvennlig og kostnadseffektiv opprydding.

 

 

Hva som skal gjøres med avfallet og hva som skal gjøres med reaktorene har blitt utredet i flere omganger, og inkluderer Berganutvalget (NOU 2001:30), Fase 1-utvalget (2004), Teknisk utvalg (2010) og Stranden-utvalget (NOU 2011:2). Etter 2013 har utredningene fulgt statens prosjektmodell for store investeringer, og etter 2018 har NND på vegne av staten hatt ansvaret for å utrede og foreslå gode, sikre og samfunnseffektive løsninger på komplekse problemstillinger. Nedbygging av de norske atomanleggene og håndtering av det radioaktive avfallet vil kreve store statlige investeringer. Etter at regjeringen og Stortinget beslutter gjennomføring av prosjektene vil NND være utførende organ.

Oppryddingen er i hovedsak organisert i tre prosjekter:

  • Fremtidig dekommisjonering av IFEs nukleære anlegg
  • Behandling av norsk brukt reaktorbrensel
  • Oppbevaring av norsk radioaktivt avfall

Fremtidig dekommisjonering av IFEs nukleære anlegg

Dekommisjonering (nedbygging) av atomanleggene i Halden og på Kjeller vil foregå over en periode på 20 – 30 år og vil medføre at rundt 50 000 tonn avfall må håndteres, hvorav omtrent en tredel forventes å kunne være forurenset med menneskeskapt radioaktivitet.

Prosjektet har gjennomført konseptfasen og ekstern kvalitetssikring (KS1), og har en beregnet kostnad på ca. 8 mrd. kroner.

Behandling av norsk brukt reaktorbrensel

Det norske reaktorbrenselet stammer fra drift av de fire reaktorene og den tilknyttede forskningsvirksomheten. Virksomheten ved IFE har generert ca. 17 tonn brukt reaktorbrensel, inkludert en begrenset mengde høyanriket uran iblandet thorium. Høyanriket uran er blant det materialet som krever særskilt beskyttelse da misbrukspotensialet er betydelig. Norge er i dag ett av 22 land i verden som besitter mer enn 1 kg kjernevåpenanvendbart materiale i form av høyanriket uran eller separert plutonium. Hvilken eller hvilke behandlingsmetoder som det vil være behov for er under utredning.

NND overleverte i juni 2020 konseptvalgutredningen for prosjektet. Foreløpig beregnet kostnad er ca. 5 mrd. kroner.

Oppbevaring av radioaktivt avfall

Det er behov for nye lagre for midlertidig lagring av brensel, kontaminert rivningsavfall og radioaktivt, og ikke-deponeringspliktig avfall fra dekommisjoneringen. Lavt- og mellomradioaktivt avfall fra sivil og offentlig sektor lagres i dag i Kombinert lager og deponi for lav- og mellomaktivt radioaktivt avfall (KLDRA) Himdalen.

NND utarbeider en konseptvalgutredning om oppbevaring av radioaktivt avfall. Konseptvalgutredningen skal utrede oppbevaring av norsk radioaktivt avfall som i dag oppbevares i KLDRA og norsk brukt reaktorbrensel.

NND skal ferdigstille en konseptvalgutredning innen 1. juni 2021. Kostnadene for oppbevaringsløsninger ble i 2016 beregnet til ca. 10 mrd. kroner.