Forsvarsministerens taler ved den nasjonale Frigjørings- og veterandagen, 8. mai 2014.

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Forsvarsdepartementet

Forsvarsministeren Ine Eriksen Søreide holdt disse to talene ved den nasjonale Frigjørings- og veterandagen, 8. mai 2014.

 

«På hjul med veteraner» og «Norge på langs» (hilsningstale ved forsvarsministeren)

 

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære veteraner,

Gratulerer med dagen!

Det veldig hyggelig å kunne møte dere her i dag og ta farvel med dere for kursen legges nordover.

I dag har jeg sendt hele regjeringen på hjul for å hedre veteraner over hele landet.

Jeg er veldig glad for dette initiativet som flere organisasjoner med NVIO og SIOPS i spissen stiller seg bak. Og jeg er imponert over at så mange ønsker å bruke denne dagen til en tøff tur på hjul til Veteransenteret på Bæreia.

Dere velger en utradisjonell måte å markere den nasjonale frigjøringsdagen og veterandagen på: 10 mil på sykkel. 10 mil med landevei. 10 mil med slit. Og jeg er ganske sikker på at det blir 10 mil med mye moro.

Dere deler ønsket om å gjøre noe ekstra for å vise våre soldater som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner anerkjennelse og respekt. Og dere velger å gjøre det fra sykkelstyret. Det er edelt mål som det er lett å stille seg bak.

Jeg håper dere synes godt på veien. Da tenker jeg ikke bare på trafikksikkerhet, selv om det også er viktig. Jeg tenker først og fremst på at dere som veteraner synes godt på en dag som dette. At dere blir lagt merke til langs landeveien og blir møtt av tilrop og applaus fra folk dere passerer. Det fortjener dere virkelig.

Og skulle ikke oppsynet av denne flotte gjengen være nok, ja da er jeg sikker på at «Pekka» og hans MC-kamerater kan gi dere litt drahjelp på veien.

Dere har sikkert ulike grunner for å være med på dette. Noen er her for kameratskapet. Noen ønsker å bryte nye grenser. For andre er dette kanskje årets viktigste treningsmål.  Andre igjen har kanskje en personlig historie med seg på veien, minner fra tiden i tjeneste for Norge.

Uansett hva som motiverer dere, så vet vi at fysisk aktivitet er en god strategi når en skal «lande» hjemme etter deltagelse i internasjonale operasjoner. Det er også noe dere viser ved å gjennomføre denne langturen til Bæreia.

Hva skal så en statsråd så gi av gode råd til en gruppe som dette? Svært lite på det rent sykkeltekniske er jeg redd. Et råd kan jeg likevel gi. Finn en god rygg. En rygg du kan hvile deg bak når det røyner på. Og kanskje kan du av og til ta steget fram og være den som bryter luft i front.

For her ser som i mange andre sammenhenger, er det samarbeid som gir resultater. Det gjelder ikke minst for våre soldater og veteraner. Én for alle – alle for én. Soldatkodeksen. Den lever videre også blant mange av våre veteraner.

Når dere bryter målsnoren på Bæreia senere i dag, vil jeg dere skal være stolte av dere selv. Og så er jeg trygg på John Petter Bachke og de andre på veteransenteret vil ta hånd om dere på best mulige måte. Det har dere virkelig fortjent.

God tur og takk for at dere stiller opp og gjør dette!

 

***

 

Tale ved visning av filmen «Milorg», Ridehuset, kort introduksjonstale ved forsvarsministeren

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære alle samme, kjære veteraner!

Noen historier slutter aldri å fascinere. Og noen fortellinger vil alltid bli stående som lærestykker for ettertiden. Om mot, offervilje og kampvilje.

På en dag som dette er det mange historier og mange enkeltskjebner som fortjener å trekkes fram fra våre veteraners ærerike historie. Her og nå skal det handle om dem som sto opp mot overmakten i de tunge krigsårene for mer enn 70 år siden. 

Det var krigsseilerne som var de aller første som merket at vi nok en gang var på vei ut på et opprørt hav. Fra sine skuter og skip, gjerne langt borte fra Norge, valgte krigsseilerne havet som sin kamparena. Med dette så vi begynnelsen på den norske utefronten som fikk så stor betydning for Norge og krigens utvikling.

Heltemodige gjerninger på havet ved utefronten, fant sitt motstykke i andre fronter her hjemme. Idrettsfronten, skolefronten, kirkefronten – motstanden mot okkupantene i de brede lag av samfunnet vokste fram i byer og bygder.

Norge var okkupert, men ikke motløst. Vi var fanget, men ikke fortapt. Nordmenn fant sammen ved de ulike frontene her hjemme. De sto opp da landet trengte det som mest.

Det ble behov for å organisere dette risikofylte arbeidet. Den dokumentaren vi sammen skal se utdrag fra i dag, er fortellingen om samlingen ved den kanskje viktigste fronten i eget land. Det er historien om hvordan Milorg og Hjemmestyrkene ble stiftet og virket under krigen. 

Ideen om en landsomfattende organisasjon som skulle lede den væpnende delen av motstandsbevegelsen, ble tidlig sådd.  Det tok likevel tid å få Milorg etablert.

Planlegging og utbygging av en slik militær organisasjon var en krevende oppgave. Sikkerhet og høy diskresjon var vesentlig. Det viste ikke minst den første tiden da celler og skjulesteder ble avslørt. Konsekvensene kunne bli fatale. Både Hjemmefrontens soldater og sivile nordmenn ble tatt til fange, torturert og drept.   

Til tross for dette, kom flere tusen nordmenn til å slutte seg til det illegale arbeidet i regi av Milorg. De kom fra hele landet, fra by og land, fra fjord og fjell. Hit kom både tidligere soldater og sivile. Hit kom folk med god kjennskap til norsk skoger og fjellheimer. Og hit kom de fryktløse og uredde. De som var villige til å risikere eget liv mot overmakten.

Heller enn å bøye hodet for okkupasjon, terror og tyranni, var de villige til å dø for sine prinsipper – for frihet og demokrati. Det var norske menn og kvinner holdt oppe av en idealisme og en dypt forankret tro og overbevisning om hva som er rett og galt.

Dannelsen av Milorg var avgjørende for motstandskampen her hjemme. Over store deler av Norge ble det etablert Milorgdistrikter. Man fikk på plass hemmelige nettverk og godt skjulte celler eller lag. Flere tusen gikk gjennom trening og øving for å være klar til aktiv kamp.

De forberedte seg på frigjøring av landet og støtte til en eventuell alliert invasjon.  Fra sine skjulesteder, gjerne i dypet av skogene eller høyt til fjells, tok de inn radiomeldinger fra London, de fant fram til hemmelige dropplasser for fallskjermslipp med våpen og utstyr på. Og – de planla og gjennomførte høyrisiko sabotasjeaksjoner mot okkupantene. Viktigst av alt, de holdt liv i håpet.

Jeg er stolt og beæret over at det i dag er flere til stede som arbeidet aktivt innenfor Milorg. Wilhelm Molberg Nilssen, du er en av disse markante skikkelsene. Din bok «I Milorgs tjeneste» gir du en fascinerende beskrivelse fra din tid som distriktsleder de to siste okkupasjonsårene. 

Vi ser at vi har med en helt spesiell type virksomhet å gjøre. Og vi ser at vi har å gjøre med mennesker utenom det vanlige. Et sted i boken beskriver Molberg Nilssen dem slik: «Felles for alle var den spesielle innstilling de viste i Milorgs tjeneste. De hadde en ukuelig optimisme og tro på at det nyttet selv med små ressurser. De var overbevist om at rettferdigheten ville seire til slutt».

Ved okkupasjonens slutt omfattet disse håpefulle og modige mannskaper over 40.000, organisert og fordelt over store deler av landet. Den dokumentaren vi skal se et utdrag av i dag er en hyllest til alle disse.

Det er en hyllest til alle dem som frivillig valgte å være en del av motstanden mot diktaturet og den menneskeforakten som truet bærebjelkene i vårt demokratiske rettssamfunn.

Det utdraget vi skal se nå er et utdrag fra en nesten tre timer lang produksjon som vil bli sendt på NRK i 2015. Neste år markerer vi at det er 75 år siden Norge ble invadert og okkupert. Og vi feirer at det er 70 år siden vi vant friheten og freden.

Derfor er det viktig at det til den markeringen for første gang vil foreligge en helhetlig fremstilling av Milorg/Hjemmestyrkenes historie på film. Mitt håp er at denne tv-serien vil bidra til å føre kunnskapen om denne delen av vår nære og dramatiske historie videre til barn og voksne i årene som kommer.

Jeg er stolt og beæret over å kunne være med dere på en dag som dette.