Klagerett med forbehold?

Regjeringen vil ikke anbefale å innføre en FN-klagerett med forbehold. At dette overhodet er et diskusjonstema viser at individklageordningen er for lite utprøvet og at konsekvensene ved en tilslutning er for usikre. I motsetning til Danmark har Norge inkorporert Barnekonvensjonen i nasjonal lovgivning, og vi har gitt den forrang. Barns rettigheter har derfor et meget sterkt rettslig vern i Norge.

År med rettsprosesser

For å kunne klage til FNs barnekomité må alle nasjonale klageordninger være uttømt. Dersom en barnevernssak skal klages inn vil den være behandlet av barnevernet, barnevernsnemnda, en tingrett, en lagmannsrett og Norges høyesterett. Etter at alle disse instanser har behandlet et spørsmål skal så FNs barnekomité uttale seg. Det kan være snakk om flere år med rettsprosesser. Vi må spørre oss hvor forsvarlig det vil være å gi enkeltpersoner rett til å klage til en internasjonal komité, men samtidig forbeholde oss retten til å bestemme om vi følger rådet eller ikke.

Komiteen har så langt ikke ferdigbehandlet en eneste sak, og det råder derfor usikkerhet om konsekvensene ved norsk tilslutning. Bare dersom vi tror norske dommere ikke klarer å ivareta barns beste etter Barnekonvensjonen gir det mening å kreve tilslutning til individklageordningen i FNs barnekomite på dette grunnlaget.

Det viktigste skjer her hjemme

Aftenposten skriver at «vedtak kan sikre enkeltindivider en ekstra runde med vurderinger av egen situasjon». Som det fremgår av stortingsmeldingen vil en ekstra runde med vurdering ikke nødvendigvis være til barnets beste. Saksbehandlingstiden kan bli lang, høye advokatutgifter kan påløpe, og en avgjørelse Høyesterett har truffet kan få utsatt virkning. En langvarig prosess kan skape usikkerhet for et barn som har behov for en avgjørelse av et viktig spørsmål for hans eller hennes liv. Det viktigste arbeidet for barns rettigheter skjer her hjemme, og vi har gode og kompetente domstoler som ivaretar barns rettigheter.