Krevende bistand i sårbare stater
Tale/innlegg | Dato: 12.06.2022 | Utenriksdepartementet
Av: Statssekretær Henrik Thune (Kronikk i VG. 11. Juni)
VG har de siste dagene kommet med flere påstander om norsk bistand i Libanon som må nyanseres.
For det første: Utenriksdepartementet har i lengre tid jobbet med å avbøte konsekvensene av en uoffisiell og offisiell valutakurs i Libanon.
I motsetning til det bildet som tegnes i VG (i artikkel og på lederplass), har Norge over lengre tid og gjennom møysommelig arbeid jobbet med problemstillinger knyttet til vekslingskurser i Libanon.
Vi har oppnådd viktige resultater av dette arbeidet. Da nyhetsbyrået Reuters skrev en sak om vekslingskursproblematikken for ett år siden, hadde Utenriksdepartementet og den norske ambassaden i Libanon fulgt problemstillingen i lengre tid.
Den såkalte hemmelige rapporten fra ambassaden som VG har fått innsyn i, illustrerer nettopp hvordan ambassaden har fulgt opp saken. Selv uttalte jeg meg om vekslingskursproblematikken i Bistandsaktuelt allerede i november i fjor.
Vi har også hatt tett og løpende dialog med våre humanitære partnere for å finne løsninger som sikrer bistandens verdi, og at den brukes på fattige og sårbare mennesker med stort behov for hjelp.
Gjennom møysommelig arbeid, i samarbeid med FN og andre givere, har vi sikret bedre vekslingskurser. Det har bidratt til at FN-organisasjonene i dag har tilgang på en kurs om lag tilsvarende markedskursen. Dette gir stor valutagevinst for bistanden.
I tillegg til å sikre bedre vekslingskurser har arbeidet bidratt til at deler av bistanden nå kan gis i amerikanske dollar, fremfor lokal valuta.
For det andre: Våre samarbeidspartnere i FN har vært åpne om utfordringer knyttet til vekslingskursen.
Vi har forståelse for at dette er sensitiv tematikk for FN, i et land hvor flyktninger ofte feilaktig blir anklaget for å få en uforholdsmessig stor andel av bistandsstøtten. Vårt inntrykk er at Verdens matvareprogram (WFP) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har vært imøtekommende og åpne om de utfordringene de har stått ovenfor i dialogen de har hatt med VGs journalist over tid.
Utenriksdepartementet har også selv også gitt journalisten innsikt i utviklingen av den fremforhandlede valutakursen, måned for måned. Journalistens regnestykke er imidlertid begrenset til 2020, hvor det bare var én forbedret kurs å vise til.
For det tredje: Vi er helt enig med VG at det er svært uheldig og bekymringsverdig at penger mister verdi når støtte til humanitær innsats overføres til lokal valuta.
Samtidig ville de humanitære konsekvensene av å stanse støtten til sårbare grupper i Libanon – inkludert syriske flyktninger – vært svært alvorlige. Libanon er i en dyp økonomisk, politisk og sosial krise, og de humanitære behovene øker jevnt.
De humanitære organisasjonene valgte derfor å opprettholde den humanitære innsatsen som er helt nødvendige for å møte kriserammede menneskers grunnleggende behov for blant annet mat, husly og helsetjenester.
Samtidig jobbet organisasjonene for en bedre valutakurs. Dette er en tilnærming vi støtter fullt ut.
Som en anerkjent humanitær giver vurderte Norge ikke på noe tidspunkt å stoppe den humanitære bistanden til Libanon i påvente av bedre vekslingskurser. Å stoppe bistanden ville ha bidratt til unødig lidelse og tap av liv. Det ville også svekket Norges anseelse som en pålitelig og stabil giver.
Vi er samtidig åpne på at humanitær bistand ofte gis i krevende og uoversiktlige situasjoner, ofte i ustabile land hvor det er mye korrupsjon.
Dette medfører naturlig nok stor risiko for de humanitære organisasjonene, og bidrar til at de humanitære operasjonene er kostnadskrevende.
UD stiller strenge krav til alle mottakere av norske bistandsmidler og arbeider målrettet for å sikre at støtten fra Norge blir brukt som forutsatt.
Samtidig må vi erkjenne at det å operere i sårbare stater som Libanon, der det økonomiske systemet har kollapset, stiller humanitære aktører overfor krevende dilemmaer.
Bistand i en slik kontekst vil aldri være risikofritt.