Sammen mot kreft. Sammen mot antibiotikaresistens

Jeg er glad for at dere tar opp et veldig viktig tema.

Vi snakker mye og ofte om å forkorte køene i helsetjenesten.

Vi snakker mye og ofte om å forbedre behandlingen.

Men det hjelper ikke med korte køer og god behandling hvis vi ikke tar antibiotikaresistens på alvor – nasjonalt og internasjonalt.

Jeg tror stadig flere ser dette.

Jeg tror stadig flere tar inn over seg hva en fremtid uten virksom antibiotika innebærer.

Vi har hatt effektive antibiotika i 75 år.

På førtitallet kalte de det mirakelmedisin.

Med god grunn!

Ingen hadde sett noe lignende.

Under andre verdenskrig hang det reklameplakater om penicillin på gater og steder i USA.

Plakatene viste tegninger av hardt sårede soldater med teksten:

"Thanks to penicillin he will come home."

"Takket være penicillin vil han komme hjem."

Antibiotika har hatt – og har – enorm betydning for å begrense smittsomme sykdommer og stoppe farlige infeksjoner.

Antibiotika er en forutsetning for moderne medisinsk behandling.

Da Alexander Flemming mottok Nobelprisen for oppdagelsen av penicillinet, advarte han mot overdreven bruk i sin takketalen sin.

Det var det grunn til.  

I dag vet vi ikke bare at bruk av antibiotika fører til økt resistens.

Vi har også sett de alvorlige konsekvensene.  

Antibiotikaresistens utgjør i dag en alvorlig trussel mot global helse.

I 2012 slo Verdens helseorganisasjon fast at dette er en av de største helsetruslene verden står overfor.

Framveksten av antibiotikaresistens kommer samtidig med stagnasjon i utviklingen av nye antimikrobielle legemidler.

Vi risikerer rett og slett at infeksjoner som i dag regnes som ufarlige vil føre til alvorlige helseplager og dødsfall i fremtiden.

I Norge er problemet lite sammenlignet med store deler av verden.

Vi har også lav antibiotikabruk sammenlignet med mange andre land.

I tillegg er den på vei ned.

Det er veldig bra!

Men antibiotikaresistens er jo – dessverre – ikke bare en nasjonal utfordring. Det er også en internasjonal utfordring.

Vi kan ikke lukke dørene, stoppe flyene og stenge grensene.

Antibiotikaresistens flytter seg over landegrenser gjennom mennesker og mat, handel, dyr og miljø.

Det krever en global respons.

Vi har moralsk ansvar for å sikre at flest mulig har tilgang til virksom antibiotika når de har behov for det.

Vi har interesse av at det utvikles nye antibiotika raskere slik at vi er i forkant av utviklingen.

Dette krever at det internasjonale samfunnet tar et tydelig lederskap og legger grunnlaget for at flest mulig land fører en politikk som motvirker antibiotikaresistens.

Virksomme antibiotika er en forutsetning for moderne medisinsk behandling.

Det gjelder for sykdommer der infeksjoner kan gi alvorlige utfall, som ved kreftsykdommer.

Det gjelder innen nyfødtmedisin, ved transplantasjonskirurgi, men også ved helt vanlige kirurgiske inngrep hvor antibiotika benyttes for å forebygge infeksjoner.

Uten effektive antibiotika vil risikoen ved slik behandling øke til uakseptable nivåer.

Vi kan også komme i en situasjon der vi ikke lenger har effektive antibiotika til å behandle alvorlige bakterielle infeksjoner ved lungebetennelser og hjernehinnebetennelse.

Vi skal ikke slutte å bruke antibiotika.

Vi skal bare bruke det mindre og riktigere.

Det innebærer at bare de som trenger det, skal få det.

Blant dem er pasienter som har bakterier i kroppen som immunforsvaret ikke klarer å håndtere på egen hånd.

Blant dem er kreftpasienter med svekket immunforsvar.

For at pasientene som MÅ ha antibiotika, skal ha nytte av det, MÅ bruken ned. Både i Norge og i resten av verden.

Her i landet har vi satt som mål at bruken skal kuttes med 30 prosent innen 2020.

Vi er på vei.

Mellom 2012 og 2016 gikk bruken ned med 13 prosent.

Det er bra, men ikke godt nok. 

I mars får vi besøk av det europeiske smittevernbyrået. De skal vurdere arbeidet vi gjør mot antibiotikaresistens.

Der vi kan forbedre innsatsen, skal vi gjøre det.

Skal vi lykkes må alle presse på.

Pasientene må være kritiske, og ikke kreve antibiotika når det ikke er nødvendig.

Legene må være tilbakeholdne, og ikke tilby antibiotika uten at det er strengt nødvendig.  

Kunnskapen må økes både blant fagfolk og folk flest.

Vi er ikke ferdige selv om vi vinner kamper her hjemme.

Vi må også vinne kampene globalt.

Jeg tror de kommer til å vare lenge.

OECD har beregnet at antallet resistente bakterier vil øke i Norge selv om vi reduserer bruken av antibiotika.

Det skjer fordi resistente bakterier transporteres til oss fra land høy resistens.

Vi har altså nasjonal interesse av at det globale arbeidet lykkes!

Mange jobber nå sammen om dette internasjonalt.

Men det er fortsatt for stor avstand mellom ord og handling.

Man kan undres over hvorfor det er slik.

Jeg tror det blant annet skyldes at kompleksiteten er så stor.

Hva skal man gjøre først? Hva nytter? 

Norge har tatt en ledende rolle internasjonalt.

Vi var med å sette saken på dagsorden under FNs høynivåuke i New York høsten 2016.

Vi jobber for at det tyske lederskapet fra fjorårets G20 arbeid skal bære frukter.  

At antibiotikaresistens var tema både på G20-møtet i Berlin og under Verdens helseforsamling viser at verdenssamfunnet nå samles i kampen mot antibiotikaresistens.

Jeg håper vi nærmer oss en enighet om felles forpliktelser for kontroll av bruken, bedre overvåking og finansiering av nye antibiotika.

Norge skal fortsatt være en pådriver i dette arbeidet.

Vi arbeider for at de nordiske landene skal gå sammen og få en sterkere felles stemme.  

Vi arbeider for at EU skal iverksette konkete tiltak ovenfor sine medlemsland.

I vår reiser jeg til Kina for starte et nytt samarbeid om antibiotikaresistens.

Kina er et av landene som i dag bruker mest antibiotika.

Endringer der vil gi global effekt! 

Arbeidet mot antibiotikaresistens er godt ivaretatt i regjeringsplattformen.

Jeg kan forsikre dere om at vi fortsetter arbeidet med uforminsket styrke.

Globalt er det viktigst å redusere bruken av antibiotika i landbrukssektoren.

80 prosent av bruken skjer der.

Fortsatt er det slik at man i stor grad fôrer dyr med antibiotika som forebyggende behandling.

I verste fall brukes det som et kosttilskudd for å øke vekst.

Vi er nødt til å jobbe sammen, helse, landbruk, forbrukere og næring. Dette kan rett og slett ikke fortsette.

Jeg er glad for at Kreftforeningen tar et tydelig ansvar og setter problemet på dagsorden til sine internasjonale søsterorganisasjoner.

Det er veldig viktig.  

Kreftforeningen har en stemme som det blir lyttet til.

Pasienter med kreft og andre alvorlige sykdommer er blant dem som blir hardest rammet når antibiotikaresistensen øker.

Det kan ramme oss alle.

Det kan ramme noen vi er glad i.

Derfor må vi sammen gjøre en innsats mot antibiotikaresistens.

Slik at mirakelmedisinen fortsatt kan utrette mirakler.

Slik at han og hun som er såret eller syk, fortsatt kan komme hjem.

Takket være penicillinet.