Kapitalforhøyelse

Intervensjonsbetaling ved kapitalforhøyelse

Den som tegner aksjer ved en kapitalforhøyelse, påtar seg en forpliktelse til å innbetale aksjeinnskuddet innen et nærmere fastsatt tidspunkt som ikke kan være senere enn tidspunktet for melding av kapitalforhøyelsen til Foretaksregisteret, jf. aksjeloven/allmennaksjeloven § 10-12 tredje ledd. Dersom tegneren misligholder innskuddsforpliktelsen, gjelder § 2-13 tilsvarende, jf. § 10-12 fjerde ledd. Ved forsinket betaling plikter tegneren å betale forsinkelsesrente fra forfallstidspunktet. Styret skal også i rekommandert brev oppfordre tegneren til å betale innen syv dager, og gjøre tegneren oppmerksom på følgene av at fristen oversittes. Dersom fristen oversittes, kan styret la en annen tegne aksjen mot å overta innskuddsforpliktelsen, jf. § 2-13 femte ledd.

Blant annet på bakgrunn av et innspill fra Oslo Børs har Justisdepartementet blitt oppmerksom på at den någjeldende reguleringen ikke er godt egnet ved gjennomføring av større kapitalforhøyelser. Oslo Børs har gitt følgende redegjørelse for de faktiske forhold:

”I forbindelse med større emisjoner er det ofte nødvendig at kapitalforhøyelsene registreres umiddelbart etter innbetaling, da større investorer (særlig internasjonale investorer) ikke aksepterer noen ventetid før de mottar aksjene. I praksis vil det imidlertid ved større emisjoner alltid være noen tegnere som misligholder sin betalingsforpliktelse. Dette løses i praksis enten ved at det etableres en betalingsgaranti, typisk mellom selskapet og tilretteleggerne av emisjonen, eller ved at tilretteleggerne av emisjonen foretar en intervensjonsbetaling uten noen uttrykkelig avtaleregulering med selskapet. Den som foretar intervensjonsbetalingen får så sikkerhet i aksjene som utstedes, i praksis ved at de aktuelle aksjene plasseres på en egen konto og selges i markedet dersom tegneren ikke innbetaler tegningsbeløpet innen en viss frist. Slik intervensjonsbetaling er imidlertid ikke regulert i loven og det eksisterer derfor en viss rettslig usikkerhet, særlig mht. den sikkerhet som intervensjonisten får i aksjene. Bestemmelsen i asal (/asl) § 10-12 (4) jfr. 2-13 (5) kommer ikke til anvendelse i en slik situasjon, da disse reglene tar sikte på situasjonen før kapitalforhøyelsen er registrert.”

Liknende synspunkter har blitt formidlet til departementet også fra annet hold.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring av allmennaksjeloven § 10-12. Formålet vil være å finne en regulering som på en bedre måte tar hensyn til aktørenes faktiske behov, samtidig som at de forskjellige interessene ivaretas på en balansert måte.

Etter gjeldende rett kan det være usikkert hvilken sikkerhet en intervenient kan betinge seg, og hvilke konsekvenser intervensjonsbetalingen ellers får mellom partene. Som Oslo Børs påpeker, passer ikke § 10-12 fjerde ledd jf. § 2-13 femte ledd godt i disse tilfellene, fordi disse bestemmelsene regulerer situasjonen før en kapitalforhøyelse er registrert. De alminnelige ulovfestede reglene om intervensjonsbetaling synes heller ikke å være tilstrekkelige, blant annet fordi det er usikkerhet knyttet til den sikkerhet intervenienten i slike tilfeller får.

Departementet foreslår en bestemmelse som uttrykkelig åpner for at en annen enn aksjetegneren kan innbetale aksjeinnskuddet på tegnerens vegne dersom denne ikke betaler, og som legger til rette for slik intervensjonsbetaling ved regler om registrering av aksjene på en egen konto og rett til å selge dem for tegnerens regning og risiko.

Det primære bør likevel fortsatt være at det er tegneren selv som skal stå for innbetaling av aksjeinnskuddet, og departementet ønsker derfor ikke å åpne for en generell og ubegrenset adgang til slik intervensjonsbetaling. Adgangen bør søkes begrenset til de tilfeller hvor det er avgjørende at kapitalforhøyelsen kan registreres raskt. Departementet foreslår at bestemmelsen begrenses til å omfatte de kapitalforhøyelsene som er omfattet av verdipapirhandelloven § 5‑1. Det er ved slike kapitalforhøyelser behovet først og fremst antas å være tilstede.

Departementet foreslår at intervensjonsbetalingen skal kunne finne sted umiddelbart etter forfall. Dette vil muliggjøre registrering av kapitalforhøyelsen uten forsinkelse som skyldes manglende betaling. Forslaget innebærer imidlertid ikke at intervenienten allerede på dette tidspunktet blir eier av aksjene. Som oftest vil dette heller ikke være ønskelig, og uansett må tegneren gis en forsvarlig frist til å gjøre opp innskuddet. Det foreslås at de aksjene det gjelder skal registreres på en egen konto i verdipapirregisteret, og at tegneren skal gis en frist på syv dager til å gjøre opp aksjeinnskuddet. Dersom tegneren ikke gjør opp aksjeinnskuddet innen denne fristen, foreslås det at intervenienten etter eget valg kan overta aksjen selv eller selge den for tegnerens regning og risiko. Departementet ser det slik at dette vil gi intervenienten en god sikkerhet, samtidig som tegnerens interesser ivaretas.

Det vil følge av alminnelige prinsipper at intervenienten vil ha en plikt overfor tegneren til å opptre forsvarlig med sikte på å unngå at aksjen selges med tap. Departementet tar ikke nå standpunkt til om en slik omsorgsplikt i dette tilfellet kan utledes av NL 5-8-17, men anser det ikke tvilsomt at dette uansett følger av ulovfestede prinsipper. En slik plikt kan imidlertid ikke gå særlig langt. Det må for eksempel være klart at intervenienten ikke vil ha noen plikt til å bli sittende med aksjen i lengre tid i påvente av at aksjekursen kan gå opp.

Departementet antar at en adgang til å foreta intervensjonsbetaling er særlig praktisk for tilretteleggere og utstedere av garantier i forbindelse med kapitalforhøyelsen. Det synes likevel ikke nødvendig å forbeholde adgangen for disse gruppene, og departementet foreslår at bestemmelsen formuleres generelt.

Et forslag til endringer i allmennaksjeloven § 10-12 fjerde ledd er formulert nedenfor i avsnitt 20. Tilsvarende endring foreslås ikke foretatt i aksjeloven.

Adgang til å utstede skadesløserklæringer

Etter allmennaksjeloven § 10-7 tredje ledd jf. § 2-10 annet ledd avskjæres visse ugyldighetsinnsigelser fra å kunne gjøres gjeldende etter registrering av en kapitalforhøyelse. Etter registreringen kan det bare gjøres gjeldende at tegningen er falsk, forfalsket, foretatt under grov tvang eller er i strid med vergemålsloven. Det er lagt til grunn i praksis at dette medfører at aksjetegnerne heller ikke kan reise erstatningskrav mot selskapet etter registreringen, for eksempel på grunn av mangelfulle eller uriktige opplysninger i prospekt eller tegningsinnbydelse, se Rt. 1996 s. 1463.

Oslo Børs har kommentert dette i et skriftlig innspill til departementet, og gir uttrykk for at bestemmelsene i for sterk grad vektlegger kreditorenes interesser på bekostning av aksjeeiernes. Departementet tar imidlertid ikke opp forslag om endringer på dette punktet. Det er av sentral betydning at den registrerte aksjekapitalen er troverdig, og det vil innebære et innhugg i denne troverdigheten om det i større grad åpnes for ugyldighetsinnsigelser etter registreringen.

Et erstatningskrav vil på sin side ikke angripe selve aksjekapitalen, men er likevel problematisk i forhold til de hensyn § 10-7 tredje ledd jf. § 2-10 annet ledd skal ivareta. I Rt. 1996 s. 1463 uttaler Høyesterett følgende:

”Når det gjelder kravet på erstatning, bemerker jeg at de hensyn som medfører at kommandittistene ikke kan fragå tegningen, og således ikke kreve fritakelse for videre innskuddsplikt eller tilbakebetaling av innskudd, tilsier at de heller ikke kan vinne fram med et erstatningskrav mot selskapet. Dette gjelder hva enten erstatningskravet ses som et alternativt grunnlag for å få tilbake det som søkes oppnådd gjennom anførslene om ugyldighet, eller om erstatningskravet begrenses til den ”overpris” som ble betalt ved ervervet av andelene. Om kommandittistene skulle gis medhold i et slikt krav, ville de ved å gå veien om erstatning svekke det dekningsgrunnlag som selskapskreditorene skulle sikres gjennom registreringen. Et erstatningskrav må i tilfelle rettes mot personer som eventuelt er ansvarlige for uriktige opplysninger i tegningsgrunnlaget.”

Departementet vil ut fra slike betraktninger heller ikke foreslå at det åpnes generelt for at tegnere etter registreringen kan kreve erstatning for villedende eller mangelfulle opplysninger.

Oslo Børs har imidlertid videre vist til at bestemmelsene skaper usikkerhet om selskapenes adgang til å avgi skadesløserklæringer overfor tilretteleggerne ved kapitalforhøyelser. Departementet ser at den någjeldende reguleringen kan være problematisk i forhold til visse praktiske behov som oppstår ved større kapitalforhøyelser, og at norsk rett på dette punktet kan oppfattes som noe restriktiv i forhold til andre land.

Det er etablert praksis internasjonalt for at det avgis skadesløserklæringer i forbindelse med kapitalforhøyelser. Den usikkerheten som er knyttet til slike skadesløserklæringer i Norge, kan vanskeliggjøre kapitalforhøyelser i det internasjonale kapitalmarkedet, og gjorde det nødvendig å vedta en egen særlov i forbindelse med børsnoteringen av Statoil ASA, se lov 18. mai 2001 nr. 22 om garantistillelse fra Statoil ASA ved emisjon og salg av statens aksjer.

Departementet finner derfor grunn til å foreslå at det innføres en adgang for et allmennaksjeselskap til å avgi skadesløserklæringer overfor profesjonelle tilretteleggere ved en kapitalforhøyelse. I tillegg til de hensyn som er nevnt ovenfor, viser departementet til at den muligheten for ansvar for selskapet som en skadesløserklæring vil innebære, må ses i forhold til at kapitalforhøyelsen bringer midler inn i selskapet, og dermed øker kreditorenes dekningsmuligheter. Hensynet til kreditorene tilsier etter departementets syn at ansvaret etter skadesløserklæringer begrenses til de midler kapitalforhøyelsen netto tilfører selskapet. En slik bestemmelse ivaretar hensynet til kreditorer med fordringer som har oppstått før kapitalforhøyelsen. Når det gjelder fordringer som har oppstått senere, kan disse være stiftet i tillit til den aksjekapitalen selskapet er registrert med som følge av kapitalforhøyelsen. Av hensyn til slike kreditorer foreslår departementet at ansvaret etter skadesløserklæringen står tilbake for krav som er oppstått etter kapitalforhøyelsen.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at selskapet kan hente inn kapital i det internasjonale kapitalmarkedet. Den er derfor bare foreslått i allmennaksjeloven. For aksjeselskaper antas det ikke å være et tilsvarende behov siden aksjeselskapene ikke kan invitere allmennheten til tegning, jf. aksjeloven § 10-1 første ledd tredje punktum.

Et forslag til endring av allmennaksjeloven § 10-7 er tatt inn i avsnitt 20. Se også merknader til bestemmelsen i avsnitt 19.2.

Fullmakt til kapitalforhøyelse og utstedelse av konvertible lån

Gjeldende rett

I henhold til aksjeloven/allmennaksjeloven §§ 10-14 til 10-19 kan selskapets generalforsamling gi styret fullmakt til å forhøye aksjekapitalen ved nytegning av aksjer. I § 10-14 tredje ledd første punktum heter det at det ”samlede pålydende av aksjer som kan utstedes etter styrefullmakten, kan ikke overstige halvdelen av aksjekapitalen på den tid da fullmakten ble gitt”. Det er ikke noe til hinder for at det utstedes flere parallelle fullmakter, men disse må da samlet holdes innenfor den kvantitative begrensningen.

En tilsvarende begrensning finnes i § 11-8 tredje ledd for beslutning om styrefullmakt til å ta opp lån hvor fordringen gir rett til å kreve utstedt aksjer.

Justisdepartementets lovavdeling ga 14. juni 2001 en tolkningsuttalelse (snr. 01/03610 EP), hvor det etter en helhetsvurdering ble lagt til grunn at §§ 10‑14 og 11-8 må forstås slik at begrensningene etter bestemmelsene skal vurderes hver for seg, det vil si at en fullmakt etter den ene bestemmelsen ikke begrenser beløpet en fullmakt etter den andre bestemmelsen kan gå ut på.

Innspill

Oslo Børs, Brønnøysundregistrene og Den Norske Advokatforening har kommet med innspill til § 10-14 tredje ledd og 11-8 tredje ledd. I innspillene er det pekt på at den kvantitative begrensningen reiser enkelte tolkningsspørsmål, og at det derfor kan være behov for presiseringer av bestemmelsen.

Oslo Børs viser blant annet til at det i praksis forekommer tilfeller hvor selskaper utsteder fullmakter med et pålydende som overstiger halvdelen av aksjekapitalen, ut fra den oppfatning at loven ikke stiller begrensninger for fullmaktens pålydende, men bare for det samlede pålydende av aksjer som kan utstedes etter fullmakten. Enkelte selskaper hevdes også å utstede fullmakter som går ut på at fullmakten kan benyttes for inntil halvdelen av selskapets aksjekapital slik denne er til enhver tid.

Departementets forslag

På bakgrunn av de innkomne innspillene foreslår departementet visse presiseringer i § 10-14 tredje ledd og § 11-8 tredje ledd i de to lovene. De endringer som i det følgende foreslås i § 10-14 tredje ledd, foreslås tilsvarende i § 11-8 tredje ledd.

Vedtatt eller registrert aksjekapital
Ved beregningen av det beløpet styrefullmakten kan gå ut på har det vært reist spørsmål om begrensningen etter § 10-14 tredje ledd første punktum knytter seg til den aksjekapitalen som er registrert på generalforsamlingstidspunktet, eller om man også kan ta hensyn til en kapitalforhøyelse som er vedtatt, men ikke registrert, på det tidspunktet generalforsamlingen beslutter å gi styret fullmakt. Dette spørsmålet er først og fremst praktisk i tilfeller hvor det på samme generalforsamling besluttes både utstedelse av styrefullmakt og kapitalforhøyelse.

Lovens ordlyd og forarbeidene gir ikke noen klar løsning. § 10-14 tredje ledd er en videreføring av aksjeloven 1976 § 4-8 annet ledd, som bestemte at styrefullmakten ikke kunne ”overstige halvdelen av selskapets aksjekapital på den tid beslutningen ble truffet”. Heller ikke i forarbeidene til denne bestemmelsen kan det ses at spørsmålet er vurdert.

Formålet med § 10-14 tredje ledd første punktum er å oppstille en kvantitativ begrensning for hvilken kompetanse styret kan gis til å beslutte kapitalforhøyelse. Departementet kan ikke se noen avgjørende grunner som skulle tilsi at man ved beregningen av det beløpet fullmakten kan gå ut på ikke bør kunne ta hensyn til en kapitalforhøyelse som er vedtatt, men ikke registrert på beslutningstidspunktet. En forutsetning må likevel være at kapitalforhøyelsen registreres senest samtidig med fullmakten. Dette er også lagt til grunn av Hugo P. Matre: ”Kvantitative grenser for styrefullmakt om kapitalforhøyelse ved nytegning av aksjer” i Nordisk tidsskrift for selskapsrett nr. 2002/3 s. 308-314, der han videre hevder at uttrykket ”aksjekapitalen” i § 10-14 tredje ledd må forstås som selskapets registrerte aksjekapital i Foretaksregisteret, likevel slik at det avgjørende er den registrerte aksjekapitalen når fullmakten registreres.

Departementet ser at løsningen kan være tvilsom i forhold til lovens ordlyd. Det foreslås derfor en endring i bestemmelsen som presiserer at det er aksjekapitalen på den tiden fullmakten ble registrert som er avgjørende. Med aksjekapital siktes det i den foreslåtte bestemmelsen til registrert aksjekapital, og denne må dermed være registrert senest samtidig med styrefullmakten.

Krav til generalforsamlingens beslutning eller for hvordan fullmakten skal brukes?
Aksjeloven og allmennaksjeloven § 10-14 stiller krav til innholdet i generalforsamlingens beslutning om styrefullmakt. Det er da naturlig å legge til grunn at dette også er temaet for bestemmelsen i tredje ledd første punktum, slik at bestemmelsen oppstiller en begrensning for hva generalforsamlingens beslutning kan gå ut på, ikke bare en begrensning for hvordan fullmakten kan brukes. Det foreslås en omformulering av bestemmelsen får å få dette klarere frem.

Samtidige fullmakter
Som nevnt ovenfor har Lovavdelingen lagt til grunn at fullmakter etter § 10‑14 tredje ledd og § 11-8 tredje ledd må vurderes hver for seg, slik at det kan utstedes samtidige fullmakter etter disse bestemmelsene som hver har et pålydende på opp til halvdelen av aksjekapitalen på den tid fullmaktene ble gitt. Dette innebærer at styret kan gis fullmakter til å øke aksjekapitalen med et beløp som til sammen utgjør 100 prosent av aksjekapitalen.

Det er ikke opplagt at dette bør være lovens løsning. I NOU 1996: 3 Ny aksjelovgivning var det foreslått at styrefullmaktene skulle ses i sammenheng, slik at de til sammen ikke kunne gå ut på et høyere beløp enn halve aksjekapitalen, se s. 171. I Ot.prp. nr. 23 (1996-97) ble ordlyden endret uten at det fremkommer noe der om at man ønsket en annen løsning enn utvalgets. Det kan derfor hevdes at det neppe var tilsiktet at beløpsgrensene etter de to bestemmelsene kan vurderes hver for seg.

Departementet er likevel i tvil om det nå er tilstrekkelig grunn til å gå inn for en slik begrensning for generalforsamlingens beslutning som Aksjelovutvalget foreslo i NOU 1996: 3. Det kan på den ene siden hevdes at loven bør være til hinder for at generalforsamlingen treffer beslutninger som overlater en så omfattende kompetanse til styret, og som aksjeeierne kanskje ikke fullt ut overskuer konsekvensene av (i hvert fall hvis beslutningene om fullmakt treffes på forskjellige generalforsamlinger). På den annen side kan det hevdes at generalforsamlingen er nærmere til å vurdere innholdet av styrefullmakter enn lovgiverne. Uten nærmere holdepunkter som tilsier at bestemmelsene har vist seg å skape problemer i praksis, går departementet i denne omgang ikke inn for noen lovendring, men mottar gjerne høringsinstansenes syn på spørsmålet.

Departementet har heller ikke fulgt opp et forslag fra Brønnøysundregistrene om at styret bare skal kunne besitte én fullmakt om gangen. Så lenge fullmaktene samlet holdes innenfor lovens rammer, synes det ikke å være tungtveiende hensyn som taler for at det bare kan gis én fullmakt.

Tidspunkt for rett til utbytte ved kapitalforhøyelse

Bakgrunn

Det følger av aksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 7 og allmennaksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 8 at en beslutning om å forhøye aksjekapitalen skal angi ”fra hvilket regnskapsår de nye aksjene gir rett til utbytte”. Bestemmelsene må ses i sammenheng med § 10-11, som sier at nye aksjer normalt gis rettigheter i selskapet fra registreringen av kapitalforhøyelsen, med mindre noe annet er fastsatt i generalforsamlingens beslutning.

Oslo Børs mener at det er lite hensiktsmessig at bestemmelsene knytter retten til utbytte til et bestemt regnskapsår som skal angis i generalforsamlingens beslutning. I hvert fall for de børsnoterte selskapene er det mest praktisk at nyutstedte aksjer får rett til ethvert utbytte som utdeles etter at aksjene er utstedt. Børsen viser som eksempel til et selskap som holder ordinær generalforsamling i april 2002 med utdeling av utbytte, og deretter gjennomfører en kapitalforhøyelse i juni 2002. På bakgrunn av den nåværende ordlyden vil det da være naturlig å beslutte at de nye aksjene har rett til utbytte fra og med regnskapsåret 2002 (siden utbytte for 2001 allerede er utdelt). Dersom selskapet beslutter å utdele ekstraordinært utbytte i løpet av høsten 2002, vil konsekvensen være at de nyutstedte aksjene ikke vil ha krav på utbytte. For et børsnotert selskap vil det imidlertid være praktisk vanskelig å skille mellom eldre og nye aksjer.

Børsen foreslår på denne bakgrunn at ordlyden i allmennaksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 8 endres til ” fra hvilket tidspunkt de nye aksjene gir rett til utbytte”, og at en slik endring også foretas i andre tilsvarende bestemmelser i loven.

Departementets forslag

Loven har for øye normaltilfellene hvor utbytte utdeles én gang årlig på bakgrunn av det godkjente årsregnskapet for siste regnskapsår, jf. § 8-1. Departementet ser at det kan oppstå praktiske vanskeligheter når det besluttes utdeling av ekstraordinært utbytte for et foregående regnskapsår, hvis det tidligere er gjennomført en kapitalforhøyelse som bare gir rett til utbytte for inneværende regnskapsår.

Departementet ser ingen avgjørende mothensyn mot å presisere lovbestemmelsen som foreslått av Oslo Børs. En slik utforming av bestemmelsen vil gi noe større fleksibilitet når det gjelder utformingen av generalforsamlingens beslutning med sikte på å unngå slike praktiske vanskeligheter som Oslo Børs beskriver. Departementet legger til grunn at en beslutning om at aksjene skal gis rett til utbytte fra et bestemt regnskapsår, fortsatt vil oppfylle lovens krav.

Departementet antar at en endring som nevnt vil ha størst praktisk interesse i allmennaksjeselskaper, men det er vanskelig å se noen grunn til at ikke også aksjeloven bør endres på samme måte. Det er et selvstendig hensyn at ordningen bør være lik for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper med mindre det er saklige grunner for forskjellige løsninger.

På denne bakgrunn foreslås det presiserende endringer i aksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 7 og § 11-2 tredje ledd nr. 11 og i allmennaksjeloven § 10-1 annet ledd nr. 8, § 11-2 annet ledd nr. 12, § 11-10 annet ledd nr. 5 og § 11-12 annet ledd nr. 10.

Pålegg om salg av ubrukte tegningsretter i forbindelse med kapitalforhøyelse

Det følger av allmennaksjeloven § 10-4 tredje ledd at børsstyret kan pålegge et selskaps styre å selge ubrukte tegningsretter i forbindelse med en kapitalforhøyelse dersom det må antas at tegningsrettene vil få betydelig verdi.

Oslo Børs har vist til at Foretaksregisteret har overtatt registreringsfunksjonen for prospekter avgitt av ikke-børsnoterte selskaper, jf. verdipapirhandelloven § 5-8, og at Oslo Børs for øvrig ikke har noen myndighet over ikke-børsnoterte selskaper. Etter børsens oppfatning er det derfor unaturlig at Oslo Børs skal ha hjemmel til å gi slike selskaper pålegg om salg av ubrukte tegningsretter.

Justisdepartementet er enig med Oslo Børs i at det ikke uten videre er naturlig at børsstyret skal ha myndighet over selskaper som ikke er notert på børsen. Bestemmelsen i § 10-4 tredje ledd kom inn i loven på bakgrunn av forslag i Ot.prp. nr. 39 (1996-97), hvor det på s. 6 anføres som begrunnelse at den tilsvarende bestemmelsen i verdipapirhandelloven 1985 ikke var foreslått videreført i den nye verdipapirhandelloven fordi regler til beskyttelse av aksjeeiernes selskapsrettslige rettigheter bør fremgå av aksjelovgivningen. Endringen i allmennaksjeloven § 10-4 tredje ledd innebar derfor bare at bestemmelsen ble flyttet fra verdipapirhandelloven til allmennaksjeloven. Det ble ikke foreslått innholdsmessige endringer.

Foretaksregisteret overtok registreringsfunksjonen for prospekter avgitt av ikke-børsnoterte selskaper da verdipapirhandelloven § 5-8 ble endret i forbindelse med vedtakelsen av ny børslov 17. november 2000 nr. 80. Begrunnelsen var særlig at børsen ved den nye loven fikk en løsere tilknytning til den offentlige forvaltning, og det fremstod da som mindre naturlig at børsen skulle ha oppgaver uten tilknytning til børsnotering, se Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) pkt. 9.1.

Departementet mener på denne bakgrunn at det kan være naturlig at også påleggskompetansen etter allmennaksjeloven § 10-4 tredje ledd løftes vekk fra børsstyret. Departementet har imidlertid vært i en viss tvil om hvilken løsning som bør tre i stedet.

En mulighet er å innføre samme ordning for allmennaksjeselskaper som for aksjeselskaper, det vil si at styret kan beslutte at ubrukte tegningsretter skal selges til de øvrige aksjeeierne, men at ingen instans utenfor selskapet har kompetanse til å pålegge et slikt salg. En slik løsning kan imidlertid tenkes å svekke aksjeeiernes stilling, ved at de mister den sikkerhet som ligger i at en instans utenfor selskapet på visse vilkår kan pålegge salg selv om selskapets styre ikke beslutter dette.

En annen mulighet er at kompetansen som i dag ligger hos børsstyret, legges til et annet organ. Det er imidlertid ikke lett å se hvilket organ dette skulle være. Registreringsfunksjonen ligger i dag hos Foretaksregisteret, men en slik påleggskompetanse som det her dreier seg om, ligger ganske fjernt fra den typen oppgaver Foretaksregisteret ellers har. Kredittilsynet har ingen alminnelig kompetanse overfor allmennaksjeselskap uavhengig av hvilken virksomhet selskapet driver, og det virker derfor heller ikke naturlig å legge en slik kompetanse dit. Alle allmennaksjeselskaper skal være registrert i et verdipapirregister, der de også skal ha et tegningsrettsregister. Verdipapirregisteret har imidlertid ingen vedtakskompetanse av liknende karakter, og eksistensen av tegningsrettsregisteret er neppe god nok grunn til å gi verdipapirregisteret kompetanse til å pålegge selskapet å selge ubrukte tegningsretter.

En tredje mulighet er at børsstyret beholder kompetansen overfor børsnoterte selskaper, men at det for øvrige allmennaksjeselskaper ikke videreføres noen regel om at en utenforstående instans kan gi pålegg om salg av ubrukte tegningsretter. Departementet har tatt inn et forslag om dette i lovutkastet. Et hensyn som taler mot denne løsningen, er at allmennaksjeloven i alminnelighet ikke skiller mellom børsnoterte og ikke-børsnoterte selskaper. Departementet mottar derfor gjerne synspunkter på om man også for børsnoterte selskaper kan utelate regelen om at børsens styre skal kunne pålegge salg av ubrukte tegningsretter.

Forslaget til lovtekst finnes i avsnitt 20.