Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Konvensjonen kapittel V Tilbakeføring av midler

Innledning

Departementet foreslår enkelte lov- og forskriftsendringer for å kunne oppfylle forpliktelsene i kapittel V, se nedenfor. Artikkel 51 slår fast at tilbakeføring av midler som stammer fra en ulovlig handling er et fundamentalt prinsipp i denne konvensjonen og at statene skal gi hverandre den mest utstrakte assistanse og samarbeid i dette henseende. Artikkel 56, 58 og 59 omhandler ulike sider at det internasjonale samarbeidet. Departementet viser til at ØKOKRIM kan betegnes som en økonomisk etteretningsenhet som nevnt i artikkel 58. Innholdet i de øvrige artiklene drøftes i det følgende.

Artikkel 52 Forebygging og avdekking av overføring av utbytte fra en forbrytelse

Artikkel 52 gjelder forebygging og avdekking av overføring av utbytte fra en forbrytelse.

Tiltakene og vurderingstemaene som angis der ligner i stor grad tiltakene som fremgår av artikkel. 14. Statene skal etter nr. 1 i tråd med nasjonal lovgivning pålegge finansinstitusjonene å kontrollere kunders identitet i forskjellige situasjoner, og utføre strengere kontroll av kontoer som innehas av eller på vegne av enkeltpersoner som har, eller har hatt, fremtredende offentlige tjenester eller verv, samt konti som innehas av deres familiemedlemmer og nære medarbeidere. I nr. 2 angis ulike tiltak som statene kan vedta, for eksempel utgi retningslinjer for hvilke fysiske eller juridiske personer hvis konti det bør føres særlig kontroll med. Etter nr. 3 skal statene sikre at partens finansinstitusjoner fører et tilstrekkelig register over konti og transaksjoner av kunder nevnt i nr. 1. Iht. nr. 4 skal statene vedta tiltak for å forebygge opprettelse av banker som ikke har fysisk tilstedeværelse, og som ikke er tilknyttet en regulert finansgruppe, samt overvåke korrespondentbankforhold.

I nr. 5 oppfordres statene bl.a. til å vurdere å innføre ordninger for økonomiske opplysninger om utvalgte offentlige tjenestemenn. Etter nr. 6 skal statene også vurdere om utvalgte offentlige tjenestemenn som har eierinteresser i eller annen myndighet over en finanskonto i en fremmed stat skal pålegges å melde fra om slike forhold til vedkommende myndigheter.

Etter departementets vurdering fordrer konvensjonen artikkel 52 ingen lovendringer.

Kravene i nr. 3 anses oppfylte gjennom reguleringen i hvitvaskingsloven med tilhørende forskrifter (se punkt 2.6 ovenfor). I nr. 4 første setning kreves tiltak for å hindre at det opprettes banker som ikke har fysisk tilstedeværelse og som ikke er en del av en finansgruppe. Nr. 4 annen setning oppfordrer til en vurdering av såkalte korrespondent­bankforbindelser. Departementet anser disse kravene som oppfylte gjennom kravene i hvitvaskingsloven, konsesjonskravene for banker i hhv. spare­bankloven og forretnings­bankloven, samt gjennom tilsynsordninger for finansinstitusjoner. Departementet legger til grunn at konvensjonen ikke er til hinder for slik grensekryssende banktjenesteyting som følger av EØS-reglene etter "bankdirektivet".

Artikkel 52 nr. 5 og 6 er vurderingspunkter som etter sitt innhold ikke fordrer lovendringer. Departementet viser til at det etter norsk rett foreligger ulike opplysnings- og rapporteringsplikter mht. privat­personers økonomi, for eksempel rapportering av ligningsopplysninger til skattemyndighetene.

Departementet tar sikte på å ta initiativ til at ordninger for økonomiske opplysninger mv. for offentlige tjenestemenn blir vurdert. Det kan være naturlig at vurderingens gjøres i forbindelse med gjennomføring av EUs tredje hvitvaskingsdirektiv (jf. omtale om dette nedenfor).

Når det gjelder kravene i nr. 1, vises det til at det er fastsatt utførlige krav til finansinstitusjoners kontroll av kunders identitet i hvitvaskingsloven § 5, jf. hvitvaskings­forskriften, samt krav til registrering og oppbevaring av opplysninger om kunder, jf. hvitvaskningsloven § 6 og § 8 (se omtale i høringsnotatet punkt 2.6). Det er også gitt krav om at dersom den rapporterings­pliktige vet eller kan ha grunn til å tro at kunden handler på vegne av en annen eller at en annen eier formuesgodet det handles for, skal den rapporterings­pliktige bringe på det rene nærmere angitte opplysninger også om den det handles på vegne av, og registrere slike opplysninger, jf. hvitvaskingsloven § 6 siste ledd. I Kredittilsynets rundskriv nr. 9/2004 ”Veiledning til ny lov og forskrift med tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv.” er det gitt nærmere veiledning og eksempler.

Hvitvaskingsloven inneholder imidlertid ikke spesielle krav til økt kontroll ved etablering av konti av enkeltpersoner som innehar offentlige tjenester eller verv, og deres familiemedlemmer og nære medarbeidere, jf. nr. 1. Etter hvitvaskingsloven § 5 femte ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføring av identitetskontroll, hva som anses som gyldig legitimasjon og unntak fra plikten til å kreve legitimasjon og til å foreta identitetskontroll.

Departementet legger til grunn at bestemmelsen gir adgang til å fastsette forskrifter som måtte være nødvendige for at kravet i konvensjonen artikkel 52 nr. 1 kan oppfylles. Alternativt kan Kredittilsynet fastsette rundskriv om slik skjerpet kontroll. På denne bakgrunn anses det ikke nødvendig med lovendringer for å oppfylle kravet i konvensjonen nr. 1.

Spørsmålet om krav til økt kontroll ved etablering av konti av personer som innehar offentlige tjenester eller verv har direkte berøringspunkter med det pågående arbeidet i EU med et tredje hvitvaskingsdirektiv 3I EU ble det enighet om et nytt tredje hvitvaskingsdirektiv 7. juni 2005. En av hovedintensjonene med et nytt tredje hvitvaskingsdirektiv er en harmonisert gjennomføring av FATFs anbefalinger i EU. Offisiell versjon av direktivet er forventet å foreligge i november 2005.4Det vises til artikkel 13 nr. 4, jf. artikkel 3 nr. 8 i Europaparlamentets og Rådets utkast av 9. august 2005 som er tilgjengelig på http://register.consilium.eu.int/pdf/en/05/st03/st03631.en05.pdf.. Det ble oppnådd enighet mellom EU-Parlamentet og Rådet om innholdet i et nytt tredje hvitvaskingsdirektiv i juni 2005. Offisiell versjon av direktivet er forventet å foreligge i november 2005. Tredje hvitvaskingsdirektiv er EØS-relevant. Det vises også til at det er gitt lignende anbefalinger i FATF anbefaling nr. 6. Arbeidet med gjennomføring av tredje hvitvaskingsdirektiv skal etter planen settes i gang høsten 2005. Etter departementets oppfatning vil det være naturlig å vurdere regelendringer i forbindelse med dette arbeidet.

Artikkel 53 Direkte tilbakeføring av midler

Artikkel 53 regulerer direkte tilbakeføring av midler, det vil si uten at det skjer som ledd i gjensidig bistand. Statene er forpliktet til å gjøre det mulig for en statspart som har lidt skade som følge av korrupsjon å gå til sivilt søksmål i en annen stat, gi domstolene mulighet til å idømme erstatning og anerkjenne en annen statsparts krav som rettsmessig eier av formuesgoder som er ervervet ved et straffbart forhold.

Dersom prosessforutsetningene er tilstede, er det ikke noe til hinder for at en fremmed stat går til sivilt søksmål i Norge. Retten vil da som ellers kunne fastslå eiendomsforholdet til formuesgoder og tilkjenne erstatning. En fremmed stat vil som fornærmet eller skadelidt kunne kreve erstatning i en straffesak eller en sak om inndragning, jf. straffeprosessloven § 3, jf. §§ 1 og 2. Departementet legger til grunn at dette oppfyller forpliktelsen i artikkel 53.

Artikkel 54 Tiltak for tilbakeføring av formuesgoder gjennom internasjonalt samarbeid om inndragning

Artikkel 54 gjelder tiltak for å få tilbakeført utbytte gjennom internasjonalt samarbeid i inndragningssaker. Artiklene 54 og 55 henger sammen på den måten at artikkel 54 skal sikre at det nasjonale regelverket gir grunnlag for den bistanden artikkel 55 gir anvisning på.

Norge har omfattende regler om inndragning i straffeloven §§ 34 – 37 d. For å oppfylle forpliktelsene om internasjonalt samarbeid i artikkel 54 foreslås det enkelte lov- og forskriftsendringer, se nedenfor.

Fullbyrding av en utenlandsk beslutning om inndragning

Etter artikkel 54 nr. 1 bokstav a er statene forpliktet til å fullbyrde en utenlandsk avgjørelse om inndragning. Overfor de statene som er bundet av FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988) eller Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger (1990), gjelder reglene i lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte, jf. forskrift 1. februar 1995 nr. 90 om utvidelse av anvendelsesområdet til lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte. Etter loven §§ 1 og 9 kan utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner – herunder inndragning, jf. forskriften del I – fullbyrdes i Norge. Det kreves imidlertid en særskilt avgjørelse av spørsmålet om inndragning skal skje eller ikke. Denne avgjørelsen kan treffes ved dom etter § 9 annet punktum, eller det kan utferdiges et forelegg i medhold av § 10.

Overfor stater som ikke er part i disse konvensjonene, blir spørsmålet om norske myndigheter på egen hånd kan treffe beslutning om inndragning. Etter straffeloven § 34 kan utbytte av ”straffbar handling” inndras. Det fremgår av straffeloven § 12 nr. 4 bokstav a at korrupsjon er straffbart i Norge også om handlingen er foretatt i utlandet av en utlending. Derimot rammes enkelte av de handlingene som konvensjonen pålegger statene å kriminalisere under fellesbetegnelsen korrupsjon, ikke av de norske korrupsjonsbestemmelsene, men av andre straffebud. Det gjelder, i hvert fall delvis, heleri, motarbeiding av rettsvesenet, underslag og maktmisbruk. For enkelte av disse straffebudene kreves det for at en handling som er begått i utlandet av en utlending skal kunne straffes i Norge, at handlingen er straffbar også i det landet den ble foretatt og at den skyldige bor eller oppholder seg i Norge, jf. § 12 nr. 4 bokstav b.

I prinsippet er inndragningsbestemmelsen anvendelig ved inndragning av utbytte fra straffbare handlinger som er omfattet av strl. § 12. Men retten må foreta en selvstendig prøvelse av om det er bevist at det aktuelle beløpet stammer fra en straffbar handling. Den kan derfor ikke uten videre bygge på en eventuell avgjørelse om inndragning som er truffet i den anmodende staten.

Justisdepartementet antar på denne bakgrunnen at norsk rett ikke tilfredsstiller kravene i konvensjonen. I henhold til artikkel 54 nr. 1 bokstav a kreves det at kompetent myndighet gis adgang til å ” fullbyrde en avgjørelse om tilbakeføring truffet av en domstol i en annen statspart”. Formuleringen tyder på at det ikke er tilstrekkelig at det er adgang til å inndra midlene; det kreves at retten skal kunne beslutte inndragning uten selv å foreta en selvstendig vurdering av grunnlaget for inndragning. Etter gjeldende norsk rett vil imidlertid den utenlandske avgjørelsen bare utgjøre et bevismoment. Departementet foreslår derfor at FN-konvensjonen om korrupsjon inkluderes i del I av forskriften som utvider anvendelsesområdet til lov om overføring av domfelte:

”Lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte gjelder også i forholdet mellom Norge og de stater som har sluttet seg til FNs konvensjon om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer (1988), Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger (1990) eller FNs konvensjon mot korrupsjon (2003), forsåvidt gjelder avgjørelser om inndragning som omfattes av konvensjonene.”

Anmodning om bruk av tvangsmidler

I henhold til artikkel 54 nr. 2 bokstav b er statene forpliktet til å gi kompetente myndigheter adgang til å fryse eller beslaglegge midler etter anmodning, forutsatt at det gis et rimelig grunnlag for å anta at det er tilstrekkelige grunner for å foreta en slik handling og at midlene vil bli inndratt. I motsetning til i bokstav a er det ikke et vilkår at et kompetent organ i den anmodende staten har besluttet beslag.

Etter utleveringsloven § 24 nr. 2 kan begjæringer om bruk av tvangsmidler bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler, utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Etter ordlyden i artikkel 54 nr. 2 bokstav b kan det ikke stilles krav om at det foreligger en beslutning i den anmodende staten. Departementet foreslår at det gjøres unntak for kravet til beslutning i § 24 nr. 2 for de tilfellene det følger av en overenskomst med en fremmed stat at beslutning ikke kan kreves. Utleveringsloven § 24 nr. 2 kan i så fall endres på følgende måte:

”Begjæringen framsettes overfor departementet, med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat. Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av og tiden og stedet for den straffbare handling. Den kan bare etterkommes dersom det godtgjøres at det foreligger beslutning om bruk av tvangsmidler, utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning, hvis ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat.”

Artikkel 55 Internasjonalt samarbeid om inndragning

Artikkel 55 fastsetter prosedyrer for anmodninger om inndragning. I henhold til artikkel 55 nr. 1 bokstav a er statene forpliktet til å forelegge en anmodning om inndragning for kompetent myndighet med sikte på en beslutning om inndragning og, hvis inndragning besluttes, utføre den. Anmodninger om inndragning er ikke regulert i utleveringsloven i dag. Alternativt kan statene forelegge en utenlandsk avgjørelse om inndragning for nasjonale myndigheter slik at den kan fullbyrdes, jf. ”or” på slutten av bokstav a.

En tilsvarende bestemmelse finnes i Europarådets konvensjon om hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning av økonomisk utbytte fra straffbare handlinger (1990) artikkel 13 nr. 1:

”1. En part som har mottatt en anmodning fra en annen part om inndragning av hjelpemidler eller utbytte på sitt territorium, skal:
a) iverksette en kjennelse om inndragning av slike hjelpemidler eller slikt utbytte, avsagt av en domstol hos parten som har fremmet anmodningen, eller
b) legge anmodningen fram for vedkommende myndigheter slik at det kan treffes beslutning om inndragning, og iverksette beslutningen dersom den treffes.”

I den forklarende rapporten til europarådskonvensjonen understrekes det i punkt 44 at statene kan velge hvilken av metodene for samarbeid den ønsker å gjennomføre. Statene er ikke forpliktet til å åpne for begge fremgangsmåtene.

Som nevnt ovenfor i punkt 5.4.1 om fullbyrding av en utenlandsk beslutning om inndragning, har man i norsk rett valgt å åpne for fullbyrding av utenlandske avgjørelser, jf. forskrift 1. februar 1995 nr. 90 om utvidelse av anvendelsesområdet til lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte. Departementet foreslår at man også gjennomfører forpliktelsen i FN-konvensjonen artikkel 55 nr. 1 ved å åpne for at utenlandske avgjørelser om inndragning fullbyrdes i Norge.

Etter departementets mening tilsier rettssikkerhetshensyn at man ikke åpner for å inndra utbytte eller andre ting med tilknytning til en straffbar handling i Norge dersom forholdet ikke faller inn under norsk straffelovs virkeområde og det ikke er besluttet inndragning i den staten som har jurisdiksjon. Det vil i mange tilfeller være vanskelig for en norsk domstol å vurdere om vilkårene for inndragning er oppfylt i slike saker. I de tilfellene der norsk straffelov for anvendelse på handlinger foretatt i utlandet både av norske statsborgere og andre, for eksempel ved korrupsjon, jf. § 12 nr. 3 bokstav a og nr. 4 bokstav a, vil inndragning kunne besluttes i Norge etter de alminnelige reglene. Departementet antar derfor at det heller ikke er behov for å åpne for inndragning når den straffbare handlingen faller utenfor straffelovens virkeområde og det ikke er besluttet inndragning i den staten som har jurisdiksjon. Høringsinstansene bes likevel om å vurdere om andre hensyn tilsier at det likevel bør åpnes for inndragning i slike tilfeller.

Artikkel 57 Tilbakeføring av inndratte midler

I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om ny alminnelig del til straffeloven ble det foreslått nye regler om hvem inndragning kan skje til fordel for. Forslaget ble utformet med tanke på at bestemmelsen skal oppfylle forpliktelsene i FN-konvensjonen mot korrupsjon. I den forbindelse uttalte departementet følgende i proposisjonen på side 354 til 356:

”I tillegg til Straffelovkommisjonens forslag foreslår departementet en ny bestemmelse som åpner for at inndratte midler etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles med andre stater.
De siste årene har spørsmålet om tilbakeføring av inndratte midler til det landet midlene opprinnelig stammer fra, fått stor oppmerksomhet internasjonalt. I FN-konvensjonen 31. oktober 2003 om korrupsjon er det bestemmelser om tilbakeføring av midler som stammer fra bestemte straffbare handlinger. Artikkel 57 regulerer tilbakeføring:
Norge har undertegnet konvensjonen og tar sikte på å ratifisere den.
I henhold til artikkel 57 er statene forpliktet til å tilbakeføre inndratte midler som stammer fra korrupsjon. Paragraf 57 skiller mellom underslag av offentlige midler og hvitvasking av slike midler, jf. nr. 3 bokstav a, og utbytte fra andre straffbare handlinger som er dekket av konvensjonen, jf. nr. 3 bokstav b. I det første tilfellet er statene forpliktet til å tilbakeføre midler som er inndratt i henhold til artikkel 55, på grunnlag av en endelig dom i den anmodende staten. I andre saker kan den anmodede staten kreve at den anmodende staten «reasonably establishes its prior ownership» til de inndratte midlene. Eventuelt kan den anmodede staten anerkjenne «damage to the requesting State Party» som grunnlag for å returnere midlene.
Straffelovkommisjonens forslag til § 13-9 vil langt på vei kunne oppfylle forpliktelsene i konvensjonen. Dersom en person underslår offentlige midler, vil normalt den aktuelle staten anses for å være skadelidt i saken. Ved andre straffbare handlinger som faller inn under konvensjonens korrupsjonsbegrep, er det ikke nødvendigvis klart at den aktuelle staten anses for å være skadelidt. Men i disse tilfellene er tilbakeføring av de inndratte midlene betinget av at staten «reasonably establishes its prior ownership». Dermed vil den anmodende staten også i disse tilfellene trolig anses for å være skadelidt i straffelovens forstand. Følgelig vil adgangen i kommisjonens utkast § 13-9 til å anvende inndratt utbytte til å dekke skadelidtes erstatningskrav normalt kunne benyttes. I en del tilfeller vil midlene også kunne tilbakeføres i kraft av reglene om vindikasjon, for eksempel ved underslag fra statskassen.
Rimelighet tilsier at inndratte midler tilbakeføres. Når en fremmed stat er skadelidt, er det fellesskapsinteressene i dette landet som er rammet. Da er det vanskelig å se berettigelsen av at utbyttet inndras til fordel for den norske statskassen - kanskje på bekostning av en stat med langt dårligere økonomi enn den norske. Etter departementets syn vil Straffelovkommisjonens utkast kombinert med reglene om vindikasjon sikre slik tilbakeføring. Departementet foreslår derfor ingen endringer på dette punktet.
Adgangen til å benytte inndratte midler til å dekke den skadelidtes erstatningskrav er etter gjeldende rett fakultativ. Slik bør det etter departementets syn også være når en fremmed stat er skadelidt. Dersom Norge, for eksempel etter FN-konvensjonen om korrupsjon, er forpliktet til å tilbakeføre inndratte midler til en skadelidt stat, følger det av utkastet § 2 og det alminnelige prinsippet om hvis mulig å anvende norsk rett i samsvar med folkeretten (presumsjonsprinsippet) at det inndratte skal tilbakeføres. Det er derfor etter departementets mening ikke behov for en obligatorisk regel om tilbakeføring i utkastet § 75.
Hvis det også finnes andre skadelidte, bør utbyttet deles forholdsmessig med utgangspunkt i hvor store tap de ulike partene har lidt, med mindre Norge er forpliktet til å tilbakeføre utbyttet til én part.
Et tilknyttet spørsmål som også har vært debattert og regulert internasjonalt, er deling av inndratte midler, såkalt «asset sharing». For eksempel anbefaler Financial Action Task Force (FATF) statene å etablere ordninger som åpner for deling av inndratte midler, se FATF-anbefaling nr. 38 siste punktum.
Deling av utbytte vil være rimelig i mange tilfeller. Hvis den straffbare virksomheten som er grunnlaget for inndragningen, foregår i flere land og politiet og andre myndigheter i disse landene er engasjert i etterforskningen, er det rimelig at det inndratte utbyttet deles mellom landene.
Dessuten tilsier hensynet til internasjonalt samarbeid om etterforskning av straffesaker at inndratte midler deles med den eller de statene som har bidratt til etterforskningen av den kriminelle aktiviteten som er grunnlaget for inndragningen. Den profittmotiverte kriminaliteten er et alvorlig internasjonalt problem. Hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger foregår mest effektivt på tvers av landegrensene fordi det er vanskelig og tidkrevende for politiet å samarbeide internasjonalt. Styrket internasjonalt samarbeid er nødvendig for effektivt å kunne bekjempe denne formen for kriminalitet. Deling av inndratte midler vil være et viktig incitament til slikt samarbeid.
På denne bakgrunnen går departementet inn for at det tas inn en bestemmelse om deling av inndratte midler i utkastet § 75 tredje ledd. Riktignok kan staten, som eier av de inndratte midlene, beslutte deling uten at dette er bestemt i lov. Departementet antar imidlertid at en regel om deling vil effektivisere ordningen. Blant annet vil en uttrykkelig bestemmelse som i klartekst gir uttrykk for muligheten for å dele utbytte, kunne bli vektlagt av stater som vurderer om de vil bistå i etterforskningen av en norsk straffesak.
Det kan tenkes ulike modeller for deling av inndratte midler. Et spørsmål som må avklares, er hvem som skal gis kompetanse til å bestemme tilbakeføring eller deling. En mulighet er at departementet bestemmer deling når en endelig avgjørelse i inndragningssaken foreligger. Alternativt kan domstolene gis adgang til å beslutte deling, enten i inndragningssaken eller i en egen sak etter at spørsmålet om inndragning er endelig avgjort.
Departementet antar at den mest effektive løsningen trolig vil være å la retten beslutte tilbakeføring og deling. Den domstolen som behandler inndragningssaken, vil ha innsikt i saksforholdet. Spørsmålet om deling må dessuten ses i sammenheng med eventuell tilbakeføring til en skadelidt stat.
På den annen side bør ikke hensynet til domstolens kunnskap om saken overdrives. For det første vil hensynet i liten grad gjøre seg gjeldende dersom spørsmålet om deling kommer opp etter inndragningssaken. Saken vil uansett ofte ikke illustrere hvor mye arbeid politi og påtalemyndighet i det enkelte involverte land har hatt. Og det vil i stor grad dreie seg om utgifter som ikke enkelt kan spesifiseres som alminnelige lønnsutgifter og godtgjørelse for overtid. Hvordan inndragningen bør fordeles vil derfor langt på vei bero på et skjønn som departementet kan være vel så nær til å foreta som domstolen.
Økonomisk kriminalitet av den karakter som vil aktualisere fordeling av inndratte midler, vil gjerne kreve en omfattende og komplisert bevisføring. Ytterligere å vidløftiggjøre og komplisere saken med bevisførsel om etterforskningskostnadene i forkjellige land, er ikke ønskelig.
I tillegg kommer at utenrikspolitiske hensyn kan veie tungt i vurderingen. Staten vil kunne ønske å strekke seg lenger til fordel for et fattig land enn landets utgifter i saken skulle tilsi. Særlig dette siste hensynet kan tilsi at avgjørelsen legges til departementet. Departementet foreslår en ordning i tråd med dette.
Departementet går ikke inn for at spørsmål om tilbakeføring eller inndragning til fordel for skadelidte alltid skal tas opp i en egen sak etter at inndragningskravet er rettskraftig avgjort. Det vil skape unødig ekstraarbeid. Spørsmålet kan avgjøres samtidig som inndragning besluttes. Men det vil være adgang til å ta opp spørsmålet i etterkant, jf. utkastet til § 75 annet ledd.”

Forslaget til § 75 i ny straffelov om hvem inndragning kan skje til fordel for, ble vedtatt uendret av Stortinget, og lyder:

”Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke annet er bestemt.
I dommen eller ved en senere kjennelse av den tingretten som avgjorde spørsmålet om inndragning, kan retten bestemme at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte.
Departementet kan bestemme at det inndratte skal deles mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på hvilke utgifter som har påløpt i statene, og i hvilke land skadevirkninger har oppstått og utbytte er oppnådd. Deling etter leddet her kan ikke føre til at dekning av den skadelidtes erstatningskrav etter annet ledd reduseres.”

Samtidig ble det etter departementets forslag gjort tilsvarende endringer allerede i den gjeldende straffelov § 37 d, som nå lyder:

”Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke annet er bestemt.
I dommen eller ved en senere kjennelse av den tingrett som avgjorde spørsmålet om inndragning, kan retten bestemme at det inndratte skal anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte.
Departementet kan bestemme at det inndratte skal deles mellom den norske stat og en eller flere andre stater. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på hvilke utgifter som har påløpt i statene, og i hvilke land skadevirkninger har oppstått og utbytte er oppnådd. Deling etter leddet her kan ikke føre til at dekning av den skadelidtes erstatningskrav etter annet ledd reduseres.
Når utbytte er inndratt etter § 34, og domfelte eller noen som er ansvarlig for skaden, etter pådømmelsestiden har betalt erstatning til fornærmede, kan retten etter krav fra domfelte bestemme at inndragningsbeløpet blir å nedsette tilsvarende. Det samme gjelder dersom domfelte betaler skatt eller avgift som tilsvarer inndragningen. Krav etter leddet her må framsettes for retten senest ett år etter at avgjørelsen om inndragning ble rettskraftig.”

Endringene i straffeloven 1902 § 37 d er foreløpig ikke trådt i kraft. Departementet vil sørge for at ikraftsettingen av endringen i § 37 d koordineres med ikraftsettingen av de øvrige lovendringene som FN-konvensjonen krever. Etter departementets mening er det ikke behov for ytterligere lovendringer for å oppfylle forpliktelsene i artikkel 57.

Til toppen