En sentral målsetting for det norske medlemskapet i Sikkerhetsrådet bør være oppfølging av Brahimi-rapportens anbefalinger i Rådets løpende arbeid. Parolen bør være "Husk Brahimi". Sikkerhetsrådets resolusjon 1327 (2000) om oppfølging av Brahimi-rapporten er i tråd med norske prioriteringer (se Annex I, s. 1-2).

Fra norsk side vil vi spesielt arbeide aktivt for at de mandater Rådet utarbeider og vedtar er entydige og tilpasset situasjonen i det aktuelle operasjonsområdet. Videre vil vi legge stor vekt på at mandater tar høyde for eventuelle behov for beskyttelse av sivile. Det må i denne sammenheng gå klart frem av operasjonens regler for maktbruk (Rules of Engagement- RoE) når og hvor makt kan benyttes. Vi vil også bidra til at Rådet gjør realistiske vurderinger av muligheten for å gjennomføre et planlagt mandat, herunder vurdering av muligheten for at noen av partene i konflikten eventuelt ønsker å underminere fredsprosessen (jfr. målsetting 1).

Som et viktig ledd i å styrke Rådets mandater, vil vi fra norsk side arbeide aktivt for økt medvirkning fra troppebidragsytende land (TCC) og organisasjoner i utarbeidelse/endring av mandater. Det er nå vedtatt opprettet en arbeidsgruppe under Rådet som bl.a. vil ha som oppgave å være et kontaktpunkt for TCC. Samarbeidet med TCC bør kunne utdypes f.eks. gjennom opprettelse av rådgivende grupper under Sikkerhetsrådet med deltakelse også fra troppebidragsytende land og organisasjoner, samt bedre mulighet for disse til å delta i orienteringer/konsultasjoner i Rådet (jfr. målsetting 2). Det må legges vekt på regionale og sub-regionale organisasjoners mulighet for å delta i disse ordningene.

På grunnlag av vår spesielle kompetanse bør vi i Sikkerhetsrådet vektlegge tiltak knyttet til DD&R, antipersonellminer, håndvåpen, MR, forhindring av straffefrihet, kvinner i konflikt, samt HIV/AIDS i utforming av mandater (jfr. målsetting 6). Konkrete initiativer innen hvert av disse områdene er under utarbeidelse.

FN-systemet forøvrig

I forbindelse med oppfølgingen av Brahimi-rapportens anbefalinger vil rapporter bli lagt frem i FN våren 2001, om Sekretariatets ressursbehov og potensiale for effektivisering, og om konfliktforebygging og fredsbygging. Disse rapportene vil stå sentralt i Spesialkomitéen for fredsbevarende operasjoners, samt 4. og 5. komités, videre drøftinger vedrørende oppfølgingen av Brahimi-rapporten. Rapportene vil trolig bli fremlagt i løpet av april/mai d.å., og Spesialkomiéen vil etter planen begynne sine drøftinger 5. juni. Konsultasjoner forut for den formelle behandlingen i komitéen vil være viktig.

Det bør i første omgang være en norsk hovedprioritering å følge opp implementeringen av "startpakken" vedtatt av 4. og 5. komité høsten 2000 (se Annex I, s. 2-3).

En slik "startpakke" burde etter norsk syn ideelt sett bestå av; a) en generell styrking av DPKO og FN-sekretariatets politiske avdeling (Department of Political Affairs- DPA) gjennom økt antall stillinger, b) opprettelse av et informasjons og analyse sekretariat (EISAS) og c) tverrfaglige planleggingsgrupper (IMTF), d) opprettelse av beredskapslister over potensielle toppledere av FN-operasjoner, e) etablering av flere "oppstartingspakker" for fredsoperasjoner (jfr. målsettingene 3 og 4).

Under høstens behandling av Brahimi-rapporten i Generalforsamlingen fikk man ikke fullt gjennomslag for en generell styrking av Sekretariatet. Man fikk heller ikke gjennomslag for opprettelse av EISAS.

Noe av bakgrunnen for dette er en generell bekymring blant land i Sør for at land i Nord vil fylle de fleste av de nye stillingene og således dominere FNs fredsarbeid.

Gjennom å styrke vårt program "Trening for fred i det sørlige Afrika" (TfP) vil Norge kunne bidra til å utdanne personell i det sørlige Afrika som vil være kvalifisert til å fylle stillinger både ved FNs hovedkvarter og i feltoperasjoner (jfr. målsettingene 7 og 8). Lignende prosjekter vil også kunne opprettes i samarbeid med regionale eller sub-regionale organisasjoner i andre deler av Afrika.

DPA har i utgangspunktet en viktig informasjonsbehandlingsrolle i FN-systemet, men har i dag ikke ressurser til å fylle de krav som moderne fredsoperasjoner stiller. Dette gjelder spesielt analyse av innhentet informasjon. Som et alternativ til opprettelse av EISAS kan det vurderes om en styrking av DPA vil kunne dekke fredsoperasjonenes informasjonsbehov. Fra norsk side bør vi ta initiativ til å få dette utredet (jfr. målsetting 4).

Nasjonale tiltak

Vi vil om kort tid melde inn våre første militære bidrag til øverste nivå i FNs beredskapssystem (United Nations Standby Arrangements System- UNSAS). Oppfølging av Stortingsmelding nr. 38 er i denne sammenheng sentralt. Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner, som beskrives i St. meld. nr. 38, vil gjøre Norge i stand til å opprettholde en styrke på omlag 1500 soldater internasjonalt. Dersom denne styrken opprettes og meldes inn til UNSAS vil dette utgjøre et meget betydelig bidrag.

Også våre allerede eksisterende, og betydelige, sivile beredskapssystemer bør kunne meldes inn til UNSAS (se Annex I, s. 4).

Man bør fra norsk side også legge vekt på å benytte vår betydelige kompetanse innen sivilt politis deltakelse i fredsoperasjoner (CIVPOL) i arbeidet for oppbygging av demokratiske politistyrker i post-konflikt samfunn (se Annex I, s. 4). Politiets beredskapsliste på inntil 80 personer vil bli meldt inn til UNSAS sammen med våre første militære bidrag. Vi bør videre arbeide for å styrke vår egen kapasitet inne sikkerhetssektor reform og institusjonsbygging (jfr. målsetting 6). Vi bør også prioritere en ytterligere styrking av vår innsats innen avvæpning, demobilisering og reintegrering (DD&R) av deltakere i krigshandlinger. Dette kan gjøres bl.a. gjennom økt kursvirksomhet i Afrika. Konkrete initiativer er i denne sammenheng under utarbeidelse.

Man bør aktivt fremme norske kandidater til FNs beredskapslister og til lederstillinger i FNs hovedkvarter og operasjoner. Vi bør også kunne bidra finansielt og materielt til oppbygging av flere "oppstartingspakker" for fredsoperasjoner. Til sammen vil dette utgjøre et betydelig bidrag til FNs beredskap og evne til hurtig utplassering (jfr. målsetting 3).

Sentrale land og grupper

I lys av flere lands bekymring når det gjelder internasjonale organisasjoners tilstedeværelse vis-à-vis staters suverenitet, bør man fra norsk side understreke at enhver FN-operasjon må være i samsvar med FN-pakten. Også FN-mandaterte operasjoner i regi av regionale organisasjoner og koalisjoner, må utføres i henhold til FN-paktens bestemmelser (jfr. målsetting 7).

Videre bør man understreke at Sikkerhetsrådets rolle er ivaretagelse av fred og sikkerhet i henhold til FN-pakten, og at langsiktig utvikling utenfor denne rammen ikke er Sikkerhetsrådets domene.

For Norges vedkommende vil midler til gjennomføring av fredsoperasjoner komme i tillegg til andre utviklings- og bistands midler. Det bør påpekes at fred og stabilitet er en grunnleggende forutsetning for utvikling og økonomisk vekst.

Fra norsk side bør man arbeide for at UNDP blir en sentral aktør på landnivå m.h.t. fredsbygging (jfr. målsetting 5). Oppfølgingen av rapporten "Role of UNDP in crisis and post-conflict situations" i UNDPs styre bør i denne sammenheng være en sentral oppgave også i oppfølgingen av Brahimi-rapporten. Spørsmål som særlig må følges opp er; a) hvilke mandat UNDP får, og; b) ressurser som tilføres. Brahimi-rapporten viser i denne sammenhengen til flere kontaktpunkter mellom Verdensbanken og FN-systemet, herunder UNDP. Verdensbankens ressurser til post-konflikt tiltak overskrider langt FN-systemets, og bankens deltakelse i koordinerte tiltak er således av stor betydning. Norge bør arbeide aktivt for å involvere Verdensbanken tett i FNs fredsbyggingsinitiativer.

Man bør fra norsk side også arbeide for en økt satsning på MR, antipersonellmine- og håndvåpen-tiltak (Security First). Dette vil være særlig aktuelt i sammenheng med programmer for DD&R (jfr. målsetting 6), og gjennom innsamlingsprogrammer i regi av det norsk initierte UNDP-fondet for dette formålet (Small arms for Development).

Gjennom programmet "Trening for fred i det sørlige Afrika" (TfP), kan vi, i samarbeid med våre partnere, bidra til å bygge kompetanse i regionen når det gjelder FNs fredsarbeid. Dette vil bidra til å kvalifisere personell fra regionen til å fylle nye stillinger i DPKO. Dette vil imidlertid kreve en finansiell styrking av programmet. Konkrete initiativer er under utarbeidelse. Lignende samarbeid bør også vurderes innledet med andre sub-regionale organisasjoner i Afrika eller Organisasjonen for afrikansk enhet (Organisation of African Unity- OAU) (jfr. målsettingene 7 og 8). Norge bør i tillegg til TfP opprettholde og styrke støtten til FNs treningsprogram for fredsoperasjoner (United Nations Training Assistant Teams- UNTAT).