50 år med norsk bistand

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utenriksdepartementet

50 år med norsk bistand

I 2002 markeres 50 år med norsk utviklingssamarbeid. Det hele startet i 1952 med opprettelsen av Fondet for hjelp til underutviklede områder, også kalt Indiafondet, og Norges samarbeid med FN og indiske myndigheter om utviklingen av et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala.

Det var en djerv beslutning av Stortinget å innlede et utviklingssamarbeid så raskt etter krigen. Norge mottok fortsatt Marshall-hjelp og manglet utenlandsk valuta.

Det nye utviklingssamarbeidet hadde sin bakgrunn i opprettelsen av FN i 1945, men bygde også på internasjonalismen fra tidlige mellomkrigsår. Utviklingssamarbeidet ble en integrert del av FNs virksomhet fra 1948, og det var gjennom FN de industrialiserte landene var forutsatt å yte sin bistand til fattige områder.

Norske utviklingsministere:

Reidun Brusletten (KrF)

1983-86 (f.o.m. 1984 i DUH)

Vesla Vetlesen (AP)

1986-88

Kirsti Kolle Grøndahl (AP)

1988-89

Tom Vraalsen (SP)

1989-90

Grete Faremo (AP)

1990-92

Kari Nordheim-Larsen (AP)

1992-97

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

1997-2000

Anne Kristin Sydnes (AP)

2000-2001

Hilde Frafjord Johnson (KrF)

2001-

Bakgrunn

Fra starten av var det amerikanerne som brakte ressurser og ideer inn i utviklingssamarbeidet. Marshallplanen hadde vist at bistand nyttet, og denne erkjennelsen må ha vært en viktig inspirasjon for president Truman da han i 1949 la fram sitt program for ”framgang og vekst i de underutviklede områder”. Her løftet han fram utviklingssamarbeidet som en av fire hjørnesteiner i amerikansk utenrikspolitikk. Dette er senere blitt referert til som ”Point-Four”-programmet.

”Point-Four”-programmet bidro til betydelig økt aktivitet i det som fra 1952 ble ”FNs utvidede program for teknisk assistanse” (EPTA). Det nye perspektivet førte også til at Verdensbanken utviklet seg til en bank for utlån til fattige land, og til at en rekke industriland innledet bilaterale utviklingsprogrammer.

For å finne forklaringer på hvorfor Norge var så tidlig ute med utviklingshjelp og det som med årene ble et omfattende engasjement på utviklingsområdet, peker historikere på flere forhold. Få andre land sto nærmere den humanitære virksomheten, og den kristne misjonstanken var knapt sterkere i noen annet land enn Norge. En voksende interesse for internasjonal solidaritet og bistand i den norske arbeiderbevegelse er også en viktig forklaring.

De første årene

I 1950-årene ble det foruten Indiahjelpen gitt bistand til det skandinaviske undervisningssykehuset i Sør-Korea, hvor en rekke norske leger og sykepleiere gjennom årene har tjenestegjort. Det norske engasjementet varte til 1968. Multilateralt ble det gitt støtte til EPTA.

På grunnlag av en innstilling fra et regjeringsoppnevnt offentlig utvalg ledet av tidligere ambassadør Hans Engen (Engen-utvalget) av mars 1961, ble rammene lagt for et bredere engasjement for norsk innsats på utviklingsområdet. Innstillingen ledet fram til dannelsen av Norsk utviklingshjelp i 1962, hvor FNs første generalsekretær, Trygve Lie, ble styrets formann.

Ved begynnelsen av 1960-tallet kom de første retningslinjene for norsk utviklingssamarbeid på plass. Fredskorpset ble etablert, Norges langvarige engasjement i det som senere ble Tanzania ble innledet, og det ble etablert ordninger for samarbeid med de frivillige organisasjonene. Regjeringen oppnevnte i 1965 et utvalg for å utrede retningslinjer for utviklingshjelpen. Utvalget ble ledet av tidligere statsråd Onar Onarheim. Etter Onarheim-utvalgets innstilling, ble Norsk utviklingshjelp i 1968 omdannet til et frittstående direktorat, NORAD, som åpnet stedlige representasjoner i Uganda, Kenya og Tanzania. I denne perioden var de samlede bistandsoverføringene fortsatt meget beskjedne, og passerte 200 millioner kroner først i 1969.

Bistandsvirksomheten vokser

På 1970-tallet kom de store prosjektene for fullt i gang. Disse omfattet betydelig faglig bistand og ressurser til infrastruktur. Et eksempel er bevilgningene til prosjektering av kraftverket Stiegler’s Gorge i Tanzania fra 1973. Tre år senere gikk Norge tungt inn i distriktutviklingsprogrammer gjennom en større bevilgning til Hambantota-distriktet i Sri Lanka. Denne type bidrag inngikk i en langsiktig satsning fra norsk side, og begrepet ”hovedsamarbeidsland” ble på denne tiden innført. I løpet av 1970-årene ble også bistand utnyttet utenrikspolitisk blant annet gjennom norsk støtte til nasjonale frigjøringsbevegelser. Norske myndigheter ga på denne tiden de første bevilgninger til ANC i Sør-Afrika.

I 1972 traff Stortinget et prinsippvedtak om at Norges statlige bistand i løpet av en 5-6-årsperiode skulle utgjøre en prosent av brutto nasjonalprodukt. Med økte oljepriser og oljeproduksjon vokste norsk økonomi og med det også bistandsbudsjettet. En halv milliard kroner i 1973 ble til en milliard kroner i 1976 og til 2,3 milliarder kroner i 1980.

Gjennom 1980-tallet opplevde man en omlegging fra enkeltstående prosjekter til bredere anlagte integrerte programmer med større vekt på sosial sektor og direkte tiltak for å redusere fattigdom. Mellom-Amerika kom til som et prioritert område og de frivillige organisasjonene ble stadig viktigere samarbeidspartnere. Norge fikk i 1983 sin første bistandsminister med Reidun Brusletten (KrF), og året etter et eget bistandsdepartement (Departementet for utviklingshjelp, DUH). Norske bistandsoverføringer nådde i 1980 over en prosent av BNP. I 1985 ble det gitt 4,7 milliarder kroner i bistand og i 1990 7,3 milliarder kroner.

NORAD-direktører:

Rudolf K. Andresen

1968-75 (i Norsk utviklingshjelp 1962-68)

Arne Arnesen

1975-82

Borger A. Lenth

1982-84

Nils Vogt

1984-88

Per Ø. Grimstad

1988-96

Tove Strand

1996-

De seneste år

januar 1990 ble DUH nedlagt som eget departement og NORAD videreført som eget direktorat. Innlemmelsen av DUH i UD varslet en utviklingspolitikk som skulle integreres sterkere i utenrikspolitikken. Gjennom 1990-tallet økte andelen av bistandsbudsjettet benyttet til humanitær bistand. Bidrag til fred, forsoning og demokratiutvikling ble en stadig viktigere og mer synlig del av norsk bistand.

På 1990-tallet ble det gitt relativt sett mindre støtte til infrastrukturtiltak og tiltak rettet inn mot primærnæringene. Parallelt ble andelen av de samlede overføringene til hovedsamarbeidslandene redusert på grunn av store nye overføringer til land utenfor kjerneområdet for norsk bistand. Særlig Balkan og Det palestinske området ble mot slutten av 1990-årene viktige mottakere av norsk bistand. Den føderale republikken Jugoslavia (Serbia og Montenegro) var flere år på rad den største mottakeren av norsk bilateral bistand.

Kontinuitet

I de femti år Norge har deltatt i det internasjonale utviklingssamarbeidet, har det skjedd store framskritt. Lese- og skriveferdigheten har økt og spedbarnsdødeligheten har gått kraftig ned. Hungerkatastrofer skjer sjeldnere og er mindre dramatiske enn for 50 år siden. På terskelen til et nytt århundre står det internasjonale samfunn likevel foran store utfordringer. Over en milliard mennesker skal bringes ut av ekstrem fattigdom. Det må legges til rette for varig økonomisk vekst og utvikling av demokrati, som igjen kan styrke utviklingslandene i deres kamp mot fattigdom og for utvikling.

Da det politiske ordskiftet om utviklingssamarbeidet startet opp på 1950-tallet, ble det brakt inn perspektiver og analyser som ikke er ulike de spørsmål som i dag drøftes i internasjonal utviklingspolitikk. Det ble tidlig lagt stor vekt på fattigdomsbekjempelse. Og man var opptatt av at bistand bare var et av flere virkemidler for å fremme økonomisk vekst og utvikling i fattige land. Vi kjenner denne tilnærmingen igjen i 2002. Nå vil vi styrke sammenhengen i hjemlig politikk for å forsikre oss om at vi ikke gjennomfører tiltak i Norge eller internasjonalt, som kan være til hinder for kampen mot fattigdommen i utviklings-landene.

I utviklingssamarbeidets barndom snakket man ikke om giver og mottaker, men om samarbeid mellom likeverdige nasjoner. Asymmetrien i relasjonene mellom fattige og rike land kom først senere. Partnerskapstanken står i dag igjen sterkt som et grunnlag for felles innsats i arbeidet med å løse de utfordringer verden står overfor. Her spiller FN en viktig rolle, både i utformingen av felles utviklingsmål og i gjennomføringen av praktiske utviklingstiltak.

Ved danningen av FN ble utvikling sett på som en integrert del av bestrebelsene på å skape fred og stabilitet nasjoner i mellom. Den samme begrunnelsen for det sterke engasjementet på utviklingsområdet kjenner vi igjen i dag, hvor Norge har gjort sammenhengen mellom utvikling og fred til et hovedelement i plattformen for medlemsskapet i FNs sikkerhetsråd i 2001-2002.

Norsk bistand har i høyere grad enn for mange andre land vært preget av ideelle motiver. Dette forklarer mye av det sterke engasjementet hos enkeltpersoner og den brede folkelige oppslutning som går som en rød tråd gjennom disse femti årene med norsk utviklingssamarbeid.

Forvaltningsmessige forhold

1952

Stortinget bevilger 10 mill. kr. til opprettelse av Fondet for hjelp til underutviklede land

1962

Norsk utviklingshjelp etableres med eget styre

1963

Stortinget vedtar opprettelsen av Fredskorpset

1968

Norsk utviklingshjelp blir NORAD, og får sitt eget styre (eget råd fra 1969)

1983

Den første bistandsminister utnevnes

1984

Departementet for utviklingshjelp (DUH) etableres, og NORAD inngår i DUH

1988

NORAD blir organisert som eget direktorat under DUH (fra 1990 under UD)

1990

DUH nedlegges og porteføljen innlemmes i UD

Arrangementskallenderen for 50-årsmarkeringen