Høring - forslag til endringer i politiloven og ekomloven - mobilregulerte soner mv.

Status: Under behandling

Høringsfrist: 23.01.2015

Vår ref.: 14/7082-NNO

Høring - forslag til endringer i politiloven og ekomloven - mobilregulerte soner mv.

Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i politiloven og ekomloven. Endringene innebærer at det åpnes for at politiet i sin operative virksomhet skal kunne etablere mobilregulerte soner og foreta andre inngrep i frekvenser tildelt andre som operative tiltak i visse situasjoner som i dag ikke er lovregulert.

I tillegg foreslås det endringer i ekomloven som innebærer at politiet i samråd med Post- og teletilsynet (PT) i særlige tilfeller kan beslutte at PT ikke skal varsle ekomtilbyderne om politiets bruk av metodene, og at politiet kan unnlate å varsle PT om etablering av mobilregulerte soner i enkelte helt spesielle situasjoner.

Høringsfristen er 23. januar 2015. Av tidshensyn vil det ikke bli gitt utsatt høringsfrist. Det bes om at høringsinnspill sendes elektronisk til postmottak@jd.dep.no med kopi til nina.norby@jd.dep.no og kurt-arne.sandvik@sd.dep.no.

Med hilsen

Knut Fosli

avdelingsdirektør

 

Nina Helene Norby

rådgiver

Høring – endringer i politiloven og ekomloven – adgang til å benytte mobilregulerte soner mv. som politioperativt tiltak

1. Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i politiloven og ekomloven, som åpner for at politiet i sin operative virksomhet skal kunne etablere mobilregulerte soner og foreta andre inngrep i frekvenser tildelt andre som operative tiltak i visse situasjoner som i dag ikke er lovregulert. Politiet har behov for ytterligere virkemidler for bedre å ivareta sine oppgaver. Samtidig er det viktig for samfunnet at stabiliteten i offentlig kommunikasjon ivaretas slik at denne i minst mulig grad avbrytes eller forstyrres.

Det foreslås en ny bestemmelse i politiloven § 7 b som gir politiet hjemmel til å etablere mobilregulerte soner og gi politiet hjemmel til å benytte jamming på andre frekvenser enn frekvenser som brukes til offentlig mobilkommunikasjon, dersom dette er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det. Mobilregulert sone innebærer at bruk av offentlig mobilkommunikasjon i et begrenset geografisk område påvirkes eller hindres ved hjelp av lovlig identitetsfanging og/eller jamming, jf. ekomloven § 3 nr. 19. Forslaget til ny bestemmelse forsøker å finne et balansepunkt mellom å gi politiet bedre arbeidsverktøy tilpasset dagens teknologiske utfordringer og hensynet til at offentlig kommunikasjon i minst mulig grad skal forstyrres eller avbrytes. I tillegg foreslås det å åpne for at politiet av samme grunner kan innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner, andre bestemte kommunikasjonsanlegg eller andre anlegg som kan benyttes til sending av elektromagnetiske bølger, eller stenge denne typen anlegg for kommunikasjon.

Det foreslås to alternativer når det gjelder hvilke situasjoner som politiet kan benytte slike tiltak.

Etter alternativ 1 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge og stanse alvorlige ordensforstyrrelser, forebygge straffbare forhold eller iverksette andre politioperative tiltak, når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det. I tillegg foreslås det å åpne for etablering av mobilregulerte soner og jamming for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m (hemmelig ransaking, teknisk sporing og romavlytting).

I alternativ 2 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i tre år eller mer eller iverksette andre politioperative tiltak, når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det.  I tillegg foreslås det å åpne for etablering av mobilregulerte soner og jamming for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m.

Det foreslås at kompetansen til å iverksette tiltakene legges til politimester og visepolitimester, samt sjef PST og assisterende sjef PST.  I tillegg foreslås det å åpne for at myndigheten i særlige tilfeller kan delegeres.

Videre foreslås det at kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll (KK-utvalget) og at Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) gis tilsynskompetanse for henholdsvis det ordinære politis og PSTs bruk av metodene i politiloven § 7 b.

I tillegg foreslås det endringer i ekomloven slik at politiet kan beslutte å unnlate å varsle Post- og teletilsynet om jamming mv., eller utsette varslingen, dersom unnlatt eller utsatt varsling etter en konkret vurdering er nødvendig av hensyn til samarbeidende tjenester, eller det er helt nødvending av hensyn til gjennomføringen av tiltak som nevnt i politiloven § 7 b. Endelig foreslås det at politiet kan beslutte at ekomtilbyderne ikke skal varsles dersom det er av avgjørende betydning for gjennomføringen av tiltaket. Det foreslås at slike beslutninger skal nedtegnes og begrunnes skriftlig.

 

2. Gjeldende rett/bakgrunn for endringsforslagene

2.1 Kort om politiets adgang til å bruke mobilregulerte soner med hjemmel i straffeprosessloven

Etter en endring av straffeprosessloven og politiloven i 2005 kan politiet, etter å ha innhentet rettens kjennelse, blant annet identifisere mobilkommunikasjonsanlegg som et straffeprosessuelt tvangsmiddel. Hjemmelen for dette finnes i straffeprosessloven § 216 b. Identifisering av mobilkommunikasjonsanlegg skjer ved etablering av mobilregulert sone, i praksis ved etablering av en falsk basestasjon. I tillegg kan politiet med rettens kjennelse avbryte konkrete kommunikasjonsanlegg, enten ved å gi ekomtilbyderen pålegg om å stenge et bestemt kommunikasjonsanlegg eller hindre bruk ved jamming. Det er et vilkår at noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90(åpenbarer opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet), 91(rettsstridig setter seg i besittelse av opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet i hensikt å offentliggjøre det), 91 a (politisk spionasje), 94, jf. § 90 (inngå forbund med formål å begå forbrytelser mot statens selvstendighet eller sikkerhet), 145 annet ledd (uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning), 162 (narkotika), 162 c (inngå forbund om narkotikaforbrytelse), 201 a (grooming), 204 a (befatning med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn) eller 317 (hvitvasking), jf. straffeprosessloven § 216 b.

Dersom det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffelovens bestemmelser bl. a. om terrorisme (§147 a første og annet ledd), organisert kriminelle handlinger som gjelder drap (§ 233), grovt ran (§ 268 annet ledd, jf. § 267), grov narkotikakriminalitet som gjelder betydelig kvantum og drap for å påvirke rettsvesenet (§ 233, jf. § 132 a), kan politiet, etter rettens beslutning, identifisere mobilkommunikasjonsanlegg eller avbryte konkrete kommunikasjonsanlegg for å avverge eller i vesentlig grad vanskeliggjøre at handlingen finner sted, jf. straffeprosessloven § 222 d.

For samme formål kan Politiets sikkerhetstjeneste (PST) identifisere mobilkommunikasjonsanlegg eller avbryte konkrete kommunikasjonsanlegg bl.a. når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå handlinger som truer landets selvstendighet og sikkerhet, forbrytelser mot statsforfatningen eller statsoverhode, forbereder terrorhandlinger (straffeloven §§ 83, 84, 84, 86, 86 b, 88, 90, 91, 91 a, kapittel 9, §§ 104 første ledd annet punktum eller annet ledd, jf. første ledd annet punktum, 147 a tredje ledd, 147 b, 147 d, 152 a, eller 153 a), brudd på lov om eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi § 5, overtredelse av straffeloven §§ 148, 149, 150, 151,151 a, 151 b, 152, 152b, 153 154, 154 a eller 159 i sabotasjehensikt eller §§ 222, 223, 227, 229 231 eller 233 som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett og tilsvarende organer i andre land.

2.2 Om politiets virkemidler etter politiloven

Etter politiloven § 7, gjerne omtalt som «politiets generalfullmakt», har politiet adgang til å gripe inn for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser, ivareta enkeltpersoner eller allmennhetens sikkerhet og avverge lovbrudd. Politiet kan i slike tilfeller regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby området evakuert. I tillegg vil alminnelige nødrettsbetraktninger i gitte tilfeller kunne supplere politilovens fullmaktsbestemmelser.

PST kan med hjemmel i politiloven § 17 d, etter å ha innhentet rettens kjennelse, blant annet identifisere mobilkommunikasjonsanlegg og avbryte konkrete kommunikasjonsanlegg dersom det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som rammes avstraffeloven § 147 a, straffeloven §§ 90, 91 og 91 a eller straffeloven §§ 222, 223, 227, 229, 231 eller 233 og som retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.

2.3 Om hjemmelen i ekomloven

Straffeprosessloven og politiloven ble endret i 2005 slik at politiet på visse vilkår fikk mulighet til å identifisere mobiltelefoner og andre kommunikasjonsanlegg. Utstyr til slikt formål (kalt IMSI-catcher/falske basestasjoner) må nødvendigvis benytte de ordinære frekvenser til mobilkommunikasjon, som er tildelt tilbyder av mobilnettet. Ovennevnte inngrep forutsetter at det tas i bruk frekvenser som er tildelt andre og benevnes i ekomloven som etablering av mobilregulert sone, jf. ekomloven § 1-5 nr. 19. I denne sammenheng er det bare bruk av IMSI-catcher/falske basestasjoner for identitetsfanging i ekomnett for offentlig mobilkommunikasjon som omfattes av begrepet mobilregulert sone i ekomreguleringen.

Det må imidlertid skilles mellom to typer mobilregulerte soner; mobilregulerte soner som etableres ved bruk av jamming av mobilsignaler og mobilregulerte soner som etableres uten jamming, kun ved oppfanging av mobilsignaler. Jamming i frekvensbånd som brukes av offentlige mobilnett slår normalt ut all kommunikasjon innenfor det geografiske området hvor jammeren er effektiv, det vil si at det etableres en mobilfri sone. Mobilregulert sone etablert ved oppfanging av mobilsignaler vil for eksempel anses som en del av politiets og påtalemyndighetens bruk av kommunikasjonskontroll, når denne metoden brukes.

Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet forvalter det elektromagnetiske frekvensspekteret og tildeler frekvenstillatelser med hjemmel i ekomloven § 6-2. Det klare utgangspunktet og hovedregelen i ekomloven er at når det er utstedt individuelle frekvenstillatelser, kan ikke andre enn den som innehar tillatelsen benytte frekvensene omfattet av tillatelsen, jf. ekomloven § 6-2 første ledd: «Frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret kan ikke tas i bruk uten at det foreligger tillatelse fra myndigheten». Bakgrunnen er at frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret utgjør en begrenset naturressurs og skal forvaltes i tråd med samfunnets interesser. Elektronisk kommunikasjon anses videre som samfunnskritisk infrastruktur. Reguleringen er videreføring av en langvarig og fast rettstilstand, tidligere nedfelt i teleloven av 23.juni 1995 og telegrafloven av 29. april 1899. Frekvensene som benyttes til mobilkommunikasjon tildeles primært ved auksjon og tilbyder kjøper seg således en rett til å benytte frekvensene, i konkurranse med andre, til et gitt formål og for et avgrenset tidsrom.

Bruk av mobilregulerte soner vil innebære bruk av frekvenser som er tildelt andre. Tredjeparts bruk av tildelte frekvensressurser må således hjemles særskilt. Straffeprosesslovens og politilovens regler var på dette punkt i motstrid med ekomregelverket, og ekomloven § 6-2 ble følgelig endret ved lov 11. januar 2008 nr. 2, jf. Ot.prp. nr. 72 (2006–2007), med sikte på å gi politiet en begrenset rett til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre. I tillegg ble det samtidig foretatt endringer i ekomloven slik at politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen, etter søknad, kunne gis tillatelse til å ta i bruk frekvenser til enkelte andre viktige formål. Det ble videre innført en varslingsplikt for politiet ved bruk av mobilregulert sone. Stortingets transport- og kommunikasjonskomite omtalte særskilt betydningen av varslingsplikten i Innst. O. nr. 15 (2007-2008) s. 6 og 7. Komiteen uttalte her at den hadde «merket seg at det er en forutsetning at bruken av særlige mobilregulerte soner ikke får urimelige konsekvenser for frekvensinnehaverne og sluttbrukerne, og at eventuelle uheldige sider ved etablering av mobilregulerte soner så langt som mulig avhjelpes. Hjemmelen for etablering av særlige mobilregulerte soner foreslås derfor avgrenset til politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen som klart har identifisert et behov for en slik hjemmel.» Komiteen understreket også «at justismyndighetenes bruk av frekvenser tildelt andre, i dette tilfelle hovedsakelig mobiloperatører, taler for å imøtekomme frekvensinnehavernes informasjonsbehov når frekvenser tildelt dem tas i bruk. Det faktum at konsekvensene av bruken ikke er entydig kjent, styrker dette hensynet.»

 

Lovendringen fra 2008 trådte ikke kraft, da det først måtte utarbeides en forskrift med nærmere regler for etablering av slike soner i praksis. Utkast til forskrift om mobilregulert sone ble sendt på høring høsten 2007, men i høringsrunden fremkom det såpass tungtveiende innvendinger og utfordringer knyttet til hjemmelsgrunnlaget, blant annet om risikoen for at endringene i ekomloven ville kunne undergrave de strenge vilkårene for slik bruk, fastsatt i straffeprosessloven. Endringene i ekomloven ble på denne bakgrunn ikke satt i kraft, nevnte forskrift ble heller ikke fastsatt.

 

Samferdselsdepartementet foreslo tilpassede endringer i ny § 6-2 a i ekomloven, for å kunne etablere mobilregulerte soner med grunnlag i bestemmelser nevnt i paragrafens første ledd, jf. Prop. 69 L (2012 – 2013). Ny § 6-2 a ble tilføyd ved lov av 14. juni 2013. Politiloven § 17d ble nå også omfattet, det vil si at Politiets sikkerhetstjeneste på visse vilkår nå kan etablere mobilregulert sone i forebyggende øyemed. Varslingen av myndigheten ble avgrenset til de tilfeller hvor bruk av mobilregulert sone vil kunne få konsekvenser for kommunikasjonen i nettet. Muligheten til å søke om særskilt tillatelse til å anvende mobilregulert sone ble innskjerpet, i den forstand at politiet og Forsvaret nå kun kan søke om etablering og bruk av mobilregulert sone for øvingsformål, og med avgrensing i tid og sted. Videre fikk Kriminalomsorgen anledning til å opprette slike soner i fengsler med høyt sikkerhetsnivå, etter søknad og på visse vilkår.

Ekomloven § 6-2 a gir en begrenset adgang for politiet, Forsvaret og Kriminalomsorgen til på nærmere angitte vilkår å benytte frekvenser som er tildelt andre, dersom vilkårene i straffeprosessloven eller politiloven er oppfylt.

 

Ekomloven § 6-2 a gir således ikke politiet eller andre myndigheter et selvstendig rettslig grunnlag til å foreta inngrep i den enkelte borgers kommunikasjon. Tvangsgrunnlag til å ta i bruk frekvenser tildelt andre må begrunnes i bestemmelsene nevnt i ekomloven § 6-2 a første ledd, eller på nødrettslig grunnlag. Ekomlovens regler gir kun anvisning på når og på hvilke vilkår inngrep i andres frekvensressurser er tillatt, samt hvordan slike inngrep skal varsles Post- og teletilsynet.

 

Bruk av frekvens med grunnlag i § 6-2a skal foregå på en måte som i minst mulig grad griper inn i rettighetene som følger av allerede tildelte frekvenstillatelser, jf. ekomloven § 6-2a femte ledd.

 

I høringsrunden spilte Justisdepartementet inn at departementet i utgangspunktet anså det som positivt om at verken trygghetsalarmer eller nødnettet ville bli rammet av mobilregulerte soner. Til dette bemerket Samferdselsdepartementet at ”selv om mobilregulert sone ikke vil hindre trafikk i nødnettet, så vil anrop til nødetatene kunne rammes fordi anropene skjer via de kommersielle mobilnettene. Etablering av mobilregulert sone vil dermed kunne hindre nødanrop. Departementet mener dette er bekymringsfullt og ønsker av den grunn å begrense adgangen til bruk av mobilregulerte soner slik at bruken blir forholdsmessig.

 

Mobilregulerte soner er definert slik i ekomloven § 1-5 nr. 19:

«et begrenset geografisk område der kommunikasjon i elektronisk kommunikasjonsnett til bruk for offentlig mobilkommunikasjon påvirkes eller hindres ved hjelp av lovlig identitetsfanging og/eller jamming»

Som det framgår av definisjonen kan mobilregulerte soner omfatte to tiltak:

a)    identitetsfanging: manipulering av kommunikasjon i elektronisk kommunikasjonsnett til bruk for offentlig mobilkommunikasjon ved mottak og sending av radiosignaler i den hensikt å avdekke elektronisk identitet til terminalutstyr (ekomloven § 1-5 nr. 20)

b)     jamming: aktiv utsending av radiosignaler i den hensikt å hindre bestemte radiokommunikasjonssystemer eller deler av disse å virke i et begrenset geografisk område (ekomloven § 1-5 nr. 21).

Etablering av mobilregulert sone innebærer at man i et begrenset geografisk område ved hjelp av lovlig identitetsfanging og/eller jamming påvirker eller hindrer kommunikasjon i offentlig mobilnett.

Jamming innebærer utsending av radiosignaler i et begrenset geografisk område som forstyrrer eksisterende, regulære radiosignaler og hindrer systemene som gjør bruk av disse signalene fra å fungere som tilsiktet. Systemene som potensielt vil kunne rammes av jamming omfatter for eksempel mobilkommunikasjon, annen radiokommunikasjon, trygghetsalarm, alarminstallasjoner, fjernstyringsløsninger, måleravlesning, kringkastingsproduksjon, satellitt-terminaler mv.

Ved bruk av mobilregulert sone må vilkårene i ekomloven § 6-2 a, og tvangsmiddels- hjemlene i straffeprosessloven og politiloven, nevnt i bestemmelsens første ledd, være oppfylt.

I Prop. 69 L (2012-2013) viste Samferdselsdepartementet til at de så at politiet, i likhet med PST, kunne hatt nytte av å etablere mobilregulert sone til forebyggende formål, men kom til at hensynet til den vanlige bruker av elektronisk kommunikasjon her må gå foran. Det ble derfor bare gitt tillatelse for politiet til bruk av mobilregulerte soner/jamming utenfor straffeprosessloven og politiloven § 17 d (PSTs forebyggende tvangsmiddelbruk) for øvingsformål, jf. ekomloven § 6-2 a tredje ledd.

Når det gjelder identitetsfanging, kan politiet i etterforskningsøyemed identifisere kommunikasjonsanlegg henholdsvis ved hjelp av avlytting, jf. straffeprosessloven § 216 a tredje ledd annet punktum, og ved hjelp av teknisk utstyr, jf. § 216 b annet ledd bokstav c.  I tillegg kan politiet, herunder også PST, identifisere kommunikasjonsanlegg i avvergende øyemed, jf. straffeprosessloven § 222 d, jf. ovenfor pkt. 2.1. PSTs bruk av identitetsfanging som forebyggende tiltak er regulert i politiloven § 17 d, jf. pkt. 2.2.

Etter ekomloven § 6-2 a kan Nasjonal sikkerhetsmyndighet i særskilte tilfeller og i korte tidsrom uten tillatelse fra myndigheten ta i bruk frekvenser som er tildelt andre når dette er et nødvendig tiltak for forsvarlig sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven § 16. Kriminalomsorgen kan nå, etter søknad, etablere mobilregulerte soner i og i tilknytning til fengsel med høyt sikkerhetsnivå (ekomloven § 6-2 a fjerde ledd).

Det ble også gitt en bestemmelse som gir Forsvaret og politiet, etter søknad, adgang til å etablere mobilregulerte soner til øvingsformål. Rettighetshaverne skal her underrettes i god tid før frekvensene tas i bruk, og Forsvaret kan kun gjennomføre dette innenfor Forsvarets permanente øvingsområder.

Politiets inngripen i elektronisk kommunikasjon har til nå vært regulert når det gjelder etterforsking av straffbare forhold. Videre er PST gitt adgang til en del tiltak for å kunne forebygge en del svært alvorlige straffbare handlinger, se pkt. 2.2. Det ordinære politis muligheter til inngripen i elektronisk kommunikasjon utenfor straffeprosessloven har hittil ikke vært lovregulert, men inngrep har i særskilte tilfeller blitt gjort på nødrettslig grunnlag.

2.4 Særskilt om varsling til Post- og teletilsynet, herunder lovendringen 23. april 2013.

Post- og teletilsynet skal varsles i alle tilfeller hvor frekvenser som er tildelt andre tas i bruk av politiet eller NSM. Varselet skal skje uten ugrunnet opphold og angi frekvensområde, tidsrom og sted, jf. ekomloven § 6-2 a, annet ledd. Tilsynet har utarbeidet egne rutiner for hvordan slike varsel skal fremsendes og håndteres.

I Prop. 69 L (2012-2013) pkt. 9.6.5 Departementets vurdering: uttalte Samferdselsdepartementet: «I lovforslaget legges det opp til at politiet uten ugrunnet opphold skal varsle ekommyndigheten om all bruk av mobilregulert sone. Departementet vurderer det som bedre at ekommyndigheten alltid blir varslet og at myndigheten kan foreta en konsekvensvurdering av om tilbyderne skal varsles, enn at politiet i første omgang skal foreta en vurdering av om myndigheten skal varsles. Departementet viser til at det åpenbart ligger innenfor Post- og teletilsynets kompetanseområde, og i mindre grad innenfor de ulike politidistriktenes kompetanse, å skulle foreta en vurdering av konsekvenser for brukere av elektronisk kommunikasjon ved etablering av mobilregulert sone.»

Videre uttales det under samme pkt.: «Når det gjelder spørsmålet om, og i så fall når, tilbyderne skal varsles er dette etter departementets oppfatning utfordrende fordi to motstridende hensyn skal ivaretas. Mens politimyndighetene er av den oppfatning at hensynet til kriminalitetsbekjempelse må veie tyngre enn hensynet til å varsle myndigheten, mener tilbyderne at det vil være en helt uakseptabel situasjon om de ikke skal varsles og ekomnett og -tjenester ikke skulle være til å stole på. Departementet har i lovforslaget forsøkt å finne den rette balansen mellom politiets behov for hemmelighold om bruk av denne type politimetoder, og ekommyndigheten og tilbydernes behov for å vite årsaker til forstyrrelser i ekomnett. Justisdepartementets vurdering av at taushetspliktbestemmelsene i straffeprosessloven og politiloven ikke er til hinder for varsling av ekommyndigheten og tilbyderne, tillegges betydelig vekt av departementet og medfører at forslaget om mobilregulerte soner foreslås opprettholdt.»

 

Endringene ble vedtatt som foreslått i lov av 14. juni 2013, jf. Lovvedtak 49 (2012–2013).

2.5 Grunnloven § 102 og internasjonale forpliktelser

Stortinget vedtok 13. mai 2014 følgende nye grunnlovsbestemmelse om personvern:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.»

Grunnloven § 102 etablerer et generelt grunnlovsvern for privatlivets fred og personlig integritet. Ordlyden i første ledd første punktum er tilnærmet identisk med EMK artikkel 8. Det generelle vernet for privatlivets fred er utformet som en individuell rettighet. Vernet om den privates sfære etter første ledd første punktum kan imidlertid ikke forstås slik at den enkelte har en udelt rett til å ha sitt privatliv i fred. Det er uttrykkelig forutsatt av Menneskerettighetsutvalget, som uttaler følgende (Menneskerettighetsutvalgets rapport side 178):

«Forslag til første ledd vil da være utformet som en rettighet for den enkelte gjennom uttrykket «enhver». Den enkelte tildeles likevel ikke en udelt rett til å ha sitt privatliv i fred, men har rett til «respekt» for sitt privatliv.»

Dette fremgår også av flertallets merknader i Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling (representantene fra Ap, Høyre og FrP), se Innst. 186 S (2013–2014):

«Det alternativ flertallet stiller seg bak, gjør retten til privatliv mv. i første ledd til en rettighet for den enkelte. Når retten er til «respekt for» privatlivet, er det likevel for å synliggjøre at lovlig etterretning ikke er utelukket, som også diskutert av Menneskerettighetsutvalget.»

Bestemmelsene i § 102 hviler etter forarbeidene til grunnlovsforslaget på en forutsetning om at det blir vedtatt en begrensningshjemmel tilsvarende EMK artikkel 8 nr. 2. Denne ble imidlertid ikke vedtatt våren 2014, men forslaget om en begrensningshjemmel ligger nå til behandling i Stortinget. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) § 8 har en hver rett til respekt for sitt privatliv og sin korrespondanse. Det følger av menneskerettsloven §§ 2 og 3 at konvensjonen gjelder som norsk rett og ved motstrid skal gå foran bestemmelser i annen norsk lovgivning. Artikkel 8 lyder i norsk oversettelse:

«Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv

  1. 1.      Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
  2. 2.      Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

EMK artikkel 8 gir den enkelte krav på respekt for sitt privatliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Vernet etter bestemmelsen er imidlertid ikke absolutt. Det sentrale er at vilkårene i artikkel 8 nr. 2 må være oppfylt for at inngrep etter artikkel 8 nr. 1 skal kunne skje. Vilkårene etter artikkel 8 nr. 2 for å gjøre begrensninger i den retten til privatliv og egne personopplysninger som ligger i artikkel 8 nr. 1, er for det første at begrensningen må være «i samsvar med loven». I dette ligger at begrensningene må ha grunnlag i en formell nasjonal norm som er tilgjengelig og gir forutsigbarhet for innbyggerne. For det andre må inngrepet være «nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». I kravet til nødvendighet ligger blant annet at det må være forholdsmessighet mellom inngrepet og den samfunnsmessige verdien av dette.

Begrepet «korrespondanse» i EMK tolkes vidt og favner et bredt spekter av kommunikasjonsformer, fra tradisjonelle brev til ekomtjenester, herunder e-post. EMK artikkel 8 nr. 2 åpner imidlertid for at inngrep i dette vernet kan rettferdiggjøres hvis inngrepet har hjemmel i lov, ivaretar nærmere angitte formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å oppfylle ett eller flere legitime formål. Kommunikasjonsvernet har tradisjonelt stått sterkt.

Også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 17 inneholder forbud mot vilkårlige eller ulovlige inngrep i privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse, og rett til beskyttelse mot slike inngrep eller angrep. Denne konvensjonen antas ikke å inneholde flere begrensninger enn de som følger av EMK artikkel 8, jf. bl.a. NOU 2004: 6 Mellom effektivitet og personvern, punkt 4.3.5.

De inngrep som foreslås hjemlet i den nye bestemmelsen i politiloven § 7 b vil kunne innebære et inngrep både i retten til privatliv og retten til kommunikasjon, dersom inngrepet påvirker eller hindrer elektronisk kommunikasjon i et område. Det er derfor behov for en klar lovhjemmel for politiets bruk av inngrepet, samt mekanismer for å sikre at tiltakene bare benyttes når det er tilstrekkelig grunnlag for det. Inngrepet vil kunne skje både for å ivareta nasjonal sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge kriminalitet, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Etter alternativ 1 kan inngrep også skje for å forebygge uorden. Inngrepene vil derfor skje for å oppnå et legitimt formål etter EMK artikkel 8 nr. 2. Den sentrale vurderingen blir derfor om inngrepet er forholdsmessig i det enkelte tilfellet. Kravet til forholdsmessighet utgjør en begrensning for hvilke inngrep lovgiver kan åpne for, selv om tiltaket skjer for å oppnå et legitimt formål.

EMK forutsetter en avveining mellom personvernhensyn og hensynet til å beskytte liv og helse og vesentlige samfunnsmessige hensyn. Generelt kan sies at jo mer alvorlig en handling antas å være, jo større vil politiets behov for å kunne benytte inngripende virkemidler for å forebygge eller stanse handlingen å være.

Tiltakene som foreslås i dette høringsnotatet innebærer at politiet gjør inngrep i samfunnskritisk infrastruktur for å ivareta hensynet til liv og helse og vesentlige samfunnsmessige interesser. Inngrepene skjer således for å ivareta legitime formål. Det springende punktet blir om inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn for å oppnå formålet om å ivareta nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å forebygge uorden og kriminalitet eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Ved vurderingen av hvilke tiltak det er nødvendig å iverksette for å vareta den nasjonale sikkerheten og bekjempe kriminalitet, må statene ha en stor skjønnsmargin. Hvor inngripende tiltaket er, vil også ha konkret betydning for vurderingen av om inngrepet er nødvendig. Samtidig må de formål tiltaket er ment å oppnå veies mot hensynet til de som blir rammet av tiltaket.

Skjønnsmarginen eller «the margin of appreciation» er et vesentlig trekk ved EMDs tolkning av konvensjonen. Statenes skjønnsmargin gjør at den enkelte stat i noen grad selv vil kunne vurdere hva som er en nødvendig metode i det aktuelle land. Likevel må det trekkes en grense.

I den grad en politimetode utgjør et ledd i beskyttelsen av rikets sikkerhet eller beskyttelse mot ytre farer, vil skjønnsmarginen være vid, se dommen Leander mot Sverige (Klagesak nr. 9248/81) avsnitt 59 og Klass m.fl. mot Tyskland (Klagesak nr. 5029/71) avsnitt 48. Men også innenfor kriminalitetsbekjempelsens område generelt har domstolen vist stor tilbakeholdenhet med å overprøve statenes vurdering av hva som er nødvendig i et demokratisk samfunn. Som de uttaler i Silver m.fl. mot Storbritannia (Klagesak nr. 5947/72, 6205/73, 7052/75, 7061/75, 7107/75, 7113/75 og 7136/75) avsnitt 97 vil:

« [...] the Contracting States enjoy a certain but not unlimited margin of appreciation in the matter of the imposition of restrictions, but it is for the Court to give the final ruling on whether they are compatible with the Convention [...] »

Selv for de mest inngripende metodene, som for eksempel telefonavlytting og romavlytting, har EMD i stor grad bare overprøvd om hjemmelen i tilstrekkelig grad oppstiller rettssikkerhetsgarantier. I Klass m.fl. mot Tyskland (Klagesak nr. 5029/71) avsnitt 50 heter det:

«The Court must be satisfied that, whatever system of surveillance is adopted, there exist adequate and effective guarantees against abuse. This assessment has only a relative character: it depends on all the circumstances of the case, such as the nature, scope and duration of the possible measures, the grounds required for ordering such measures, the authorities competent to permit, carry out and supervise such measures, and the kind of remedy provided by the national law. »

EMD vil prøve om hjemmelen er for vidt utformet, både om bestemmelsen som sådan er for vid og om en i forbindelse med en konkret bruk har gått utenfor det som er nødvendig i et demokratisk samfunn. Utgangspunkt for denne vurderingen må tas i inngrepet metoden medfører. Sentralt i denne vurderingen står også hvilke rettssikkerhetsgarantier bestemmelsen oppstiller. Det gjelder kravet til saksbehandling og kravet til hvem som fatter beslutningen, se Lüdi mot Sveits (Klagesak nr. 12433/86). Et annet moment er om inngrepet utelukkende rammer personer som med god grunn kan mistenkes for forberedelse eller begått kriminalitet, se Teixeira de Castro mot Portugal (sak nr. 25829/98). Sentralt vil det også være hvilket kriminalitetskrav bestemmelsen oppstiller og hvor alvorlig den konkrete planlagte handling, eventuelt begåtte kriminelle handling, er.

De situasjoner der politiet har behov for å benytte de foreslåtte tiltakene er situasjoner som kan medføre svært alvorlige konsekvenser dersom det man forsøker å hindre finner sted. For eksempel kan en bombetrussel medføre tap av menneskeliv dersom trusselen viser seg å være reell. I slike situasjoner bør politiet etter departementets syn ha muligheten til å benytte de virkemidler som er nødvendige for å forebygge og stanse trusselen. Samtidig vil politiets bruk av metodene potensielt kunne medføre alvorlige konsekvenser for samfunnet dersom for eksempel nødsamtaler ikke kommer frem. Dette tilsier at det skal mye til før politiet kan benytte de foreslåtte tiltakene.

Tiltakene som foreslås i dette høringsnotatet skal ikke benyttes dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor de som blir rammet av det, dvs. både den enkelte som utsettes for virkningene av tiltakene og ekomtilbyderne. Dette betyr at tiltakene heller ikke skal benyttes dersom det er mulig å oppnå formålet med mindre inngripende midler. Denne vurderingen må politiet foreta før eventuelle tiltak settes i verk.

I tillegg foreslås det at politiets bruk av metodene skal være gjenstand for etterfølgende kontroll fra henholdsvis Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll og EOS-utvalget. Det stilles også krav til notoritet ved politiets beslutning om å benytte tiltakene, slik at det i ettertid vil være mulig å kontrollere grunnlaget for politiets beslutning.

Etter departementets syn oppfyller derfor forslagene i dette høringsnotatet de krav som EMK artikkel 8 oppstiller.

 

3. Andre lands rett

3.1 Svensk rett

Etter förordning (2003:396) om elektronisk kommunikation 14 § er det i Sverige ikke anledning til å ha såkalte störsändare. Forbudet gjelder imidlertid ikke for Forsvaret og Rikspolisstyrelsens bombeenheter.  Kriminalomsorgen kan etter søknad til Post- og telestyrelsen også få ha utstyr til bruk i fengsler og anstalter for å hindre mobilkommunikasjon.

 I politimetodeutredningen (SOU 2010:103) er det foreslått at politiet og Tullverket skal gis adgang til å anvende störsändare i etterforskningssaker (forundersøkning) og etterretningsvirksomheten der det dreier seg om straffbare forhold som kan gi fengsel i mer enn ett år hvis det har særlig betydning for etterforskningen eller at man kan forebygge, forhindre eller oppdage straffbare handlinger. Justisministeren har foreløpig ikke gått videre med forslagene, men Rikspolisstyrelsens bombeenheter ble tatt inn i förordningen etter at utredningen ble lagt frem.

3.2 Dansk rett

I dansk rett reguleres politiets adgang til inngripen i radio og telekommunikasjon av retsplejelov § 791 c som lyder:

”Politiet kan forstyrre eller afbryde radio- eller telekommunikation i et område, hvis der er afgørende grunde til det med henblik på at forebygge, at der i det pågældende område vil blive begået en lovovertrædelse, der efter loven kan straffes med fængsel i 6 år eller derover, eller en forsætlig overtrædelse af straffelovens kapitel 12 eller 13, og som kan medføre fare for menneskers liv eller velfærd eller for betydelige samfundsværdier. 

Stk.2. Indgreb som nævnt i stk. 1 må ikke foretages, såfremt det efter indgrebets formål, sagens betydning og den krænkelse og ulempe, som indgrebet må antages af forvolde den eller de personer, som indgrebet rammer, ville være et uforholdsmæssigt indgreb.

Stk.3. Indgreb efter stk. 1 sker efter rettens kendelse. I kendelsen anføres det område, som indgrebet angår, og de konkrete omstændigheder i sagen, hvorpå det støttes, at betingelserne for indgrebet er opfyldt. Kendelsen kan til enhver tid omgøres. Endvidere fastsættes det tidsrum, inden for hvilket indgrebet kan foretages. Tidsrummet kan forlænges. Forlængelsen sker ved kendelse.

Stk.4. Såfremt indgrebets øjemed ville forspildes, dersom retskendelse skulle afventes, kan politiet træffe beslutning om at foretage indgrebet. I så fald skal politiet snarest muligt og senest inden 24 timer fra indgrebets iværksættelse forelægge sagen for retten. Retten afgør ved kendelse, om indgrebet kan godkendes, og om det kan opretholdes, samt i bekræftende fald for hvilket tidsrum, jf. stk. 3, 2. og 4.-6. pkt. Burde indgrebet efter rettens opfattelse ikke have været foretaget, skal retten give meddelelse herom til Justitsministeriet.

Stk.5. I øvrigt finder reglerne i §§ 784 og 785 tilsvarende anvendelse.” 

Etter dansk lovgivning kan politiet gjøre inngrep i telekommunikasjon for å forhindre at det begås en forbrytelse som kan straffes med fengsel i 6 år eller mer. Inngrepet krever avgjørelse av retten. Er det ikke tid til å innhente rettens avgjørelse, kan politiet treffe beslutningen.   Politiets avgjørelse skal i slike tilfeller sendes til retten for etterfølgende godkjennelse.

 

4. Nærmere om departementenes forslag til endringer

4.1 Endringer i politiloven

4.1.1 Generelt om politiets behov for å kunne påvirke elektronisk kommunikasjonsnett som et politioperativt tiltak i særlige situasjoner  

Politiet har i dag ikke hjemmel i lov til å gjøre inngrep i eller hindre elektronisk kommunikasjon utover straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmiddelbruk eller PSTs adgang til å benytte tvangsmidler i forebyggende øyemed med hjemmel i politiloven § 17 d. Jamming og eventuell bruk av mobilregulerte soner mv. utenfor disse tilfellene har derfor blitt gjort på nødrettslig grunnlag. Politiet har behov for å kunne gjøre inngrep i elektronisk kommunikasjon for å beskytte liv og helse og ivareta tungtveiende samfunnsmessige hensyn også i enkelte særlige situasjoner, der vilkårene for å benytte straffeprosessuelle tvangsmidler ikke er til stede. Etter departementets syn bør politiets muligheter til å gjøre inngrep lovhjemles fremfor at politiet skal begrunne inngrepene med nødrett, både av hensyn til klarhet og forutberegnelighet og for å gi politiet klar hjemmel for et nødvendig virkemiddel. Ved å gi en uttrykkelig lovhjemmel for bruk av inngrep og stille krav til notoritet rundt beslutningen og etterfølgende kontroll, vil dette også sikre at det kan føres kontroll med politiets bruk av metodene i større grad enn det kan per i dag.

Departementet legger til grunn at politiet i utførelsen av kritiske politioperasjoner har fått et behov for å kunne gripe inn i den elektroniske kommunikasjonen, der hensynet til samfunnets behov for beskyttelse i en del tilfeller vil måtte veie tyngre enn hensynet til den enkelte bruker som ikke vil kunne kommunisere elektronisk i et gitt område. Dette behovet dekkes ikke i alle tilfeller av eksisterende bestemmelser i straffeprosessloven og politiloven § 17 d. Etter straffeprosessloven § 222 d har politiet, herunder også PST, hjemmel til å benytte enkelte straffeprosessuelle tvangsmidler i avvergende øyemed. Denne bestemmelsen favner imidlertid ikke alle situasjoner der det etter departementets syn foreligger et reelt behov for å kunne gripe inn i eller ha kontroll på kommunikasjonen. Også i enkelte særlige trusselsituasjoner, som ikke kvalifiserer til terrorhandlinger i straffelovens forstand, vil politiet kunne ha behov for å gripe inn for å avverge eller stanse handlingen. Også i akutte situasjoner der det er behov for å avverge drap som ikke skjer som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 60 a, eller for å motarbeide rettsvesenet, jf. straffeloven § 132 a, og i for eksempel gisselsituasjoner, kan politiet ha et behov for å gripe inn i eller ha kontroll med kommunikasjonen. Disse tilfellene er ikke dekket av straffeprosessloven § 222 d. Etter straffeprosessloven § 222 d er det videre et vilkår at bruken av tvangsmidler skjer som ledd i etterforsking av en straffbar handling (typisk en forberedelseshandling), noe som ikke nødvendigvis vil være tilfelle for de situasjoner som foreslås regulert i politiloven § 7 b.

Elektronisk kommunikasjon benyttes av store deler av befolkningen. Den teknologiske utviklingen har muliggjort at kommunikasjonsanlegg, for eksempel mobiltelefoner, ikke bare kan brukes til utveksling av informasjon, men også kan brukes til bl.a. å styre prosesser i bedrifter og offentlig virksomhet og aktivere og sette ut av funksjon en rekke forskjellige systemer.  Ved relativt enkle midler kan dette eksempelvis benyttes til å kunne aktivere en utløsning av sprengladninger, mens man selv befinner seg andre steder.  Jamming av radiosignaler kan benyttes hvor man vil hindre at sprengladninger som er utplassert på et offentlig sted skal kunne bli aktivert ved fjernkontrollerte radiosignaler eller SMS-er eller hindre alarmsystemer å slå ut når politiet vil ta seg inn på et område, i en bygning eller i en bil. 

Også i andre kritiske politioperasjoner vil det i enkelte tilfeller være forhold som nødvendiggjøre at politiet bør kunne påvirke den elektroniske kommunikasjonen.  Områder og lokaler er ofte beskyttet av alarmsystemer kombinert med kameraovervåkning. På denne måten kan man effektiv holde steder under oppsyn, også i de tilfeller der eksempelvis politiet er avhengig av å kunne opptre i det skjulte uten at dette skal bli eksponert for uvedkommende. I situasjoner hvor politiet skal aksjonere ved f. eks. inntrengen i en bygning vil overraskelsesmomentet ofte være viktig for at aksjonen skal kunne gjennomføres mest mulig sikkert og effektivt. Dersom politiets forberedelser er synlig for omgivelsene, er det behov for å hindre at personer som befinner seg inne i bygningen det skal aksjoneres mot, mottar informasjon fra medhjelpere på utsiden om politiet forberedelser. I disse tilfellene vil politiet i særlige tilfeller ha et særlig behov for å ha kontroll med kommunikasjonen i området. Et egnet tiltak vil være å jamme aktuelle kommunikasjonssystemer i området dersom det ikke er mulig å oppnå det samme formålet med mindre inngripende tiltak. Dersom aktuelle kommunikasjonsanlegg er kjent, vil disse kunne stenges hvis det er tid til det, ellers kan det være behov for å hindre kommunikasjonen ved bruk av jamming.  Samtidig må en eventuell bruk av tiltakene ikke være et uforholdsmessig inngrep, jf. også pkt. 4.1.4 nedenfor.

I tillegg foreligger det et behov for å kunne påvirke eller ha kontroll med kommunikasjonen i situasjoner hvor politiet i skjul må ta seg inn i lokaler eller lignende for å montere utstyr for å bedrive romavlytting eller plassere utstyr til teknisk sporing eller foreta hemmelig ransaking.  Det å hindre at alarmer blir aktivert, hindre bruk av annet overvåkingsutstyr eller på annen måte sikre at politiet opptreden ikke blir kjent, vil kunne være et viktig politioperativt tiltak i særlige tilfeller.

Politiet vil også kunne ha behov for kontroll av elektronisk kommunikasjon ved eksempelvis pågripelse og ransaking.  Ved situasjoner hvor en gjerningsmann skal pågripes, og det er grunn til å tro at han har iverksatt tiltak for å hindre en pågripelse ved å utstyre seg selv eller gjenstander med fjernstyrte eksplosiver eller at det er oppsatt overvåkningsutstyr som kan detektere polititjenestemenn som må ta seg inn på området vedkommende befinner seg, vil det å kunne slå ut/jamme slike kommunikasjonsanlegg være av vesentlig betydning. En annen tenkelig situasjon er der politiet kan ha behov for å få kontroll med og eventuelt avbryte bruken av UAV (Unmanned Aircraft Vehicle – såkalte «droner»), idet slikt utstyr også kan brukes til overvåkningsformål.

Ved forflytning av svært trusselutsatte personer, eksempelvis statsledere, er det i enkelte situasjoner behov for å jamme langs transportruten og i området rundt der den trusselutsatte oppholder seg. Bakgrunnen for tiltaket vil være frykt for at det skal være utplassert sprengladninger som kan utløses elektronisk ved f.eks. ved å ringe eller sende SMS til en mobiltelefon tilkoblet sprengladningen.  Jamming vil slike situasjoner kunne være et aktuelt politioperativt tiltak.

I situasjoner som omtalt ovenfor vil politiet måtte iverksette tiltak for å beskytte liv og helse og ivareta tungtveiende samfunnsmessige hensyn.   I disse tilfellene vil politiet ha behov for å kunne påvirke den elektroniske kommunikasjonen som et politioperativt tiltak.  De samfunnsmessige gevinstene ved jamming er at en i ytterste konsekvens vil kunne forebygge og stanse svært alvorlig kriminalitet som drap, voldslovbrudd og omfattende materielle ødeleggelser av viktige samfunnsmessig verdier.

Bruk av mobilregulerte soner mv. vil også redusere risikoen for skade på innsatspersonell i den enkelte aksjon og vil således også representere et HMS-tiltak. Bruk av mobilregulerte soner mv. vil kunne være et nødvendig sikringstiltak for å ivareta liv og helse for innsatspersonell i den enkelte aksjon for at risikoen for skade skal reduseres. I mange tilfeller, for eksempel der politiet ønsker å jamme av frykt for at det skal være utplassert eksplosiver i et område der politiet skal ta seg inn, vil det ikke være mulig å oppnå samme sikring med mindre inngripende midler.

Den teknologiske utviklingen har medført nye utfordringer for politiet i deres tjenesteutførelse, og det har oppstått et behov for at politiet i særlige situasjoner bør kunne gripe inn i elektronisk kommunikasjon, også utenfor de straffeprosessuelle tvangsmidlene. Det vil imidlertid kun være i et fåtall av saker at politiet vil ha behov for å kunne opprette mobilregulerte soner eller foreta jamming. Departementet mener det er behov for en uttrykkelig hjemmel for slike tiltak i de særlige situasjonene der politiet har behov for å benytte tiltakene.

Politiet vil også kunne ha behov for andre politioperative virkemidler enn de som foreslås i dette høringsnotatet. Departementet mener imidlertid at det i denne omgang er sentralt å få på plass en hjemmel for bruk av mobilregulerte soner og jamming som politioperativt tiltak utenfor de situasjoner som er dekket av straffeprosessloven og politiloven § 17 d. Eventuelle ytterligere virkemidler vil bli nærmere utredet og eventuelt sendes på høring på et senere tidspunkt.

4.1.2 Nærmere om hvilke situasjoner politiet kan gripe inn i kommunikasjonen

Departementet foreslår to alternative forslag når det gjelder hvilke situasjoner som kan begrunne etablering av mobilregulerte soner og jamming. Det bes om høringsinstansenes syn på de to forslagene.

Etter alternativ 1 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge og stanse alvorlige ordensforstyrrelser, forebygge straffbare forhold eller for å iverksette andre politioperative tiltak, når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det og for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m (hemmelig ransaking, teknisk sporing og romavlytting).

I alternativ 2 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge alvorlige straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i 3 år eller mer eller for å iverksette andre politioperative tiltak, når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det og for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m.

Etter begge forslagene er det et vilkår at bruk av tiltakene skal være nødvendig for å ivareta liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn.

Når det gjelder kriteriet om å ivareta liv og helse, tenker en for eksempel på å kunne hindre at sprengladninger går av på offentlig sted, eller inne i bygninger hvor det oppholder seg mennesker.  Det vil også omfatte gisselsituasjoner, skoleskytinger og situasjoner der bevæpnede personer har forskanset seg og representer en trussel for omgivelsene. Dette er situasjoner som har flere likhetstrekk med nødrettssituasjoner. Departementet mener som nevnt under pkt. 4.1.1 at disse situasjonene bør lovhjemles, blant annet for å oppfylle kravet i EMK artikkel 8 nr. 2 om at inngrep skal ha hjemmel i lov.

Tungtveiende samfunnsmessige hensyn er et samlebegrep som i denne sammenheng omfatter andre interesser enn liv og helse. Det vil kunne være trusler mot viktige materielle verdier som for eksempel utøvelse av sabotasje mot oljeproduksjonsanlegg, ødeleggelse av viktige dataservere, trafostasjoner og andre vitale samfunnsmessige strukturer, men også trusler om å sprenge boliger mv. Det vil også omfatte tiltak for å avverge at noen får tilgang til opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og handlinger som vil skade forholdet til en annen stat. Ofte vil ikke kriteriet samfunnsmessige hensyn kunne vurderes isolert, da dette kriteriet ofte vil oppstå i kombinasjon med behovet for å ivareta liv og helse.

Departementet foreslår at det i alternativ 1 åpnes for at tiltakene kan benyttes i arbeidet med å forebygge og stanse alvorlige ordensforstyrrelser.

Bestemmelsen er ment kun å brukes i tilfeller hvor det er mer systematiske og større/alvorlige ordensforstyrrelser. Typisk vil dette gjelde ved store ulovlige organiserte opptøyer med potensielt voldelige utfall hvor det er helt nødvendig å kunne iverksette tiltak for å sikre liv og helse og verdier av stor samfunnsmessig betydning, og hvor det er nødvendig å blokkere kommunikasjon mellom de deltakerne som organiserer opptøyene. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse ved ordinære demonstrasjoner.

Etter begge alternativene foreslås det å åpne for at politiet kan benytte tiltakene i arbeidet med å iverksette andre politioperative tiltak. Dette vil kunne omfatte de tiltak som måtte bli iverksatt etter politiloven § 7, som for å uskadeliggjøre eller å ta farlige gjenstander i forvaring. Men også bruk av de foreslåtte tiltakene i forbindelse med gjennomføring av tiltak politiet har etter straffeprosessloven, så som pågripelse og ransaking, vil kunne bli omfattet av forslaget. Her tenker man særlig på situasjoner hvor en gjerningsmann skal pågripes, og det foreligger en reell mulighet for at han kan ha iverksatt tiltak for å hindre en pågripelse ved å utstyre seg selv eller gjenstander med fjernstyrte eksplosiver, eller at det er oppsatt overvåkningsutstyr som kan detektere polititjenestemenn som må ta seg inn på området vedkommende befinner seg.  Det vil i enkelte situasjoner også kunne være aktuelt der man må anta at det er flere gjerningsmenn som vil opererer sammen, og at det er helt nødvendig å hindre kommunikasjonen mellom disse for å kunne gjennomføre aktuelle tiltak. Det samme kan være der man skal foreta ransaking, og man er redd for at det på stedet er rigget opp eksplosiver eller andre tiltak som truer liv og helse til innsatspersonellet eller andre som befinner seg i nærheten.

Tilsvarende vil gjelde ved bruk av UAV-er (Unmanned Aircraft Vehicle – «droner»), som stadig blir mer utbredt og tilgjengelig. Her vil man i et begrenset område kunne jamme styringssignalene til enheten, slik av UAV-er ikke kan benyttes i området.

Videre foreslås det at det gis adgang til å benytte jamming for å utføre hemmelig ransaking, benytte/installere teknisk sporingsutstyr eller utføre romavlytting etter beslutning gitt av retten etter straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m. For bruk til disse formålene foreslår departementet ikke å stille krav om at bruken må være nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Ved hemmelig ransaking og romavlytting har politiet fått rettens kjennelse om at tvangsmidlene kan brukes. Bruk av mobilregulerte soner vil i enkelte tilfeller være et nødvendig operativt tiltak for å kunne gjennomføre tvangsmiddelet.

Dersom politiet etter straffeprosessloven § 216 m har fått tillatelse til å benytte romavlytting, kan politiet foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr for romavlytting, dersom ikke retten bestemmer noe annet, jf. § 216 femte ledd. Etter § 200 annet ledd kan det ved ransaking om nødvendig åpnes adgang med makt.  Departementet mener at det å benytte mobilregulerte soner i forbindelse med plassering av utstyret ikke nødvendigvis er mer betenkelig enn å foreta innbrudd eller bruke makt for å gjennomføre de straffeprosessuelle tvangsmidlene, så lenge de mulige negative konsekvensene av tiltaket klart ikke vil fremstå uforholdsmessig. Det vises her særlig til at bruken av tiltaket vil kunne være svært målrettet, og som regel vil være svært begrenset i tid.

Tilsvarende foreslås det at man også kan gjøre ved bruk av tiltakene ved teknisk sporing etter straffeprosessloven §§ 202 b og 202 c.  Her må politiet plassere det nødvendige utstyret på biler eller andre gjenstander som kan være påsatt alarmer eller annet overvåkingsutstyr, og det vil da være behov for at man i en begrenset tidsperiode kan deaktivere dette. I disse sakene vil jammingen tilstrebes å være svært målrettet, og kun vare i kort tid. Man ser på denne bakgrunn derfor ikke vesentlige betenkeligheter ved å åpne for bruk av tiltakene i § 7 b for disse formålene. Det understrekes imidlertid at det også her må foretas en forholdsmessighetsvurdering ved bruk av tiltaket, slik at eventuelle negative konsekvenser for andre vil måtte tas med i vurderingen av om tiltaket skal benyttes. Bestemmelsen foreslås plassert i politiloven, til tross for at tiltakene i disse tilfellene gjøres for å gjennomføre straffeprosessuelle tvangsmidler. Det bes særskilt om høringsinstansenes syn på om forslagene i politiloven § 7 b annet ledd i stedet bør plasseres i de enkelte bestemmelser i straffeprosessloven (§§ 200 a, 202 b, 202 c og 216 m).

Om et eller flere av tiltakene som er omhandlet i lovforslaget skal kunne iverksettes, vil måtte bero på en avveining av ulike hensyn, se pkt. 4.1.4 om den nærmere forholdsmessighetsvurderingen.

Det er ikke noe vilkår at det foreligger en spesifisert og konkret trussel, men det må foreligge en faktisk mulighet for skade på liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Det kreves heller ikke at det skal foreligge mistanke mot bestemte personer.

Etter alternativ 2 foreslås det kun å gi hjemmel for bruk av tiltak for å forebygge alvorlige straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i 3 år eller mer. Forslaget innebærer at det kun vil være mulig å benytte tiltakene for å forebygge straffbare forhold av en viss alvorlighet, slik at ikke forebygging av alle straffbare forhold vil kunne begrunne bruk av tiltakene i den foreslåtte bestemmelsen.

Alvorlige straffbare forhold er ikke knyttet opp til bestemte typer straffebud, men forholdene må være av en viss alvorlighet, og bestemmelsen skal kun benyttes i spesielle tilfeller. Typiske tilfeller av alvorlige straffbare forhold vil være situasjoner der det er fare for sprengning, bombetrusler, terrortrusler, fare for brannstiftelse osv. Disse forholdene har høye strafferammer, og faller klart inn under alvorlige forhold. Etter departementets syn må imidlertid ikke terskelen settes så høyt at straffbare forhold som det er av sentral betydning å kunne forhindre ved å benytte jamming, faller utenfor. Departementet ser også behov for å kunne gi politiet adgang til å benytte tiltak også når det gjelder straffbare forhold som anses alvorlige, selv om ikke strafferammen er veldig høy. Det vises for eksempel til at frihetsberøvelse etter straffeloven 2005 § 254 har en strafferamme på fengsel i inntil 3 år. Grove trusler etter straffeloven 2005 § 264 og vold og trusler mot offentlig tjenestemann etter straffeloven 2005 § 155 har begge en strafferamme på fengsel i inntil 3 år.  Dersom terskelen settes til mer enn tre år vil det ikke være adgang til å etablere mobilregulerte soner for å forebygge denne typen lovbrudd. Departementet foreslår derfor at det i alternativ 2 åpnes for å benytte tiltakene for å forebygge straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i 3 år eller mer, for også å fange opp disse bestemmelsene, som anses å være straffebestemmelser der det i spesielle situasjoner kan være et behov for å benytte de foreslåtte tiltakene. Ved å sette terskelen til straff av fengsel i tre år eller mer vil enkelte straffebud der det kan foreligge et behov for å benytte tiltakene falle utenfor alternativ 2. For eksempel straffes ulovlig befatning med skytevåpen og eksplosiver etter straffeloven 2005 § 190 med fengsel inntil 2 år.  Det bes særskilt om høringsinstansenes syn på om den foreslåtte terskelen er formålstjenlig.

Det må foreligge en konkret mulighet for at det kan skje alvorlige straffbare handlinger, men det er ikke krav om at skal foreligge mistanke mot bestemte personer eller at eventuelle subjektive vilkår for skyld skal foreligge.  Dette gjør at man kan benytte tiltakene selv om man ikke har noen konkret mistanke om hvem som eventuelt vil kunne stå bak handlingene, eller om vedkommende oppfyller de subjektive vilkårene for skyld, herunder at vedkommende er strafferettslig tilregnelig. I en konkret situasjon vil ikke politiet nødvendigvis vite sikkert hvilket straffbart forhold som søkes forebygget, noe som også ofte vil være tilfelle ved politiets øvrige forebyggende arbeid. Men muligheten for at det skal skje alvorlige straffbare handlinger må være så konkret at det fremstår som nødvendig å ta i bruk mobilregulert sone.

4.1.2.1 Om mobilregulerte soner

Departementet foreslår å gi politiet adgang til å etablere mobilregulerte soner, se forslag til § 7 b første ledd bokstav a. Forslaget innebærer at det for eksempel vil være adgang til å hindre offentlig mobilkommunikasjonssystemer i å virke (jamme) og å kunne identifisere identiteten til kommunikasjonsutstyret.

Å kunne identifisere kommunikasjonsanlegg vil være et viktig politioperativt tiltak. På den måten vil en kunne fastslå om det er kommunikasjonsanlegg i området som det er behov for å gripe inn mot enten ved jamming eller ved å stenge anlegget. Der man får identifisert anlegget, foreslås det at det gis adgang til at politiet kan stenge det identifiserte anlegget, jf. pkt. 1.4.3 nedenfor. En vil på denne måten kunne redusere behovet for jamming, og eventuelle negative konsekvenser for ekomtilbydere og for andre brukere i området blir redusert. Videre vil en kunne avklare om det i området er kommunikasjonsanlegg som politiet kan knytte til personer de har spesiell oppmerksomhet rettet mot. Identifisering av kommunikasjonsanlegg foreslås hjemlet i politiloven § 7 b første ledd bokstav a om mobilregulerte soner.

Departementet foreslår ikke at det skal fastsettes forbud mot å jamme særskilte frekvenser. Dersom det fastsettes begrensinger mht. hva som jammes, vil gjerningspersonene kunne innrette seg etter det å benytte de frekvenser som det ikke er tillatt å jamme. Bruk av elektronisk kommunikasjon er økende, og de teknologiske mulighetene blir stadig utvidet. Politiet har behov for effektive virkemidler for å forebygge kriminalitet. Bruk av mobilregulerte soner mv. vil kunne være et effektivt virkemiddel i kritiske situasjoner. De samfunnsmessige gevinstene ved jamming er at en i ytterste konsekvens vil kunne forebygge svært alvorlig kriminalitet som drap, alvorlig voldskriminalitet og omfattende materielle ødeleggelser

4.1.2.2 Om jamming av andre kommunikasjonssystemer/tekniske innretninger (alarmer, garasjeportåpnere osv.)

I tillegg til elektronisk kommunikasjonsanlegg til bruk for offentlig mobilkommunikasjon, er det behov for å kunne jamme alarmer, fjernkontroll til garasjeporter, overføring av bilder fra overvåkningskameraer mv.

Gjeldende rett, jf. ekomloven § 6-2 a sammenholdt med straffeprosessloven § 216 b annet ledd bokstav c, retter seg mot offentlig mobilkommunikasjon og adgangen til å jamme frekvens­ressurser for slik kommunikasjon. Hjemmelsgrunnlaget for å kunne jamme andre frekvensres­surser bør tydeliggjøres, da jamming av slike frekvenser i dag primært må skje på nødrettslig grunnlag.

Politiet har også behov for å kunne benytte denne type tiltak utenfor det offentlige mobilkommunikasjonssystemet, og departementet foreslår at en slik adgang også skal omfattes av politiloven § 7 b. 

4.1.3 Kontroll med kommunikasjonsanlegg (bokstav c og d i forslaget)

Å innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon mellom bestemte kommunikasjonsanlegg eller stenging av kommunikasjonsanlegg, vil kunne være et alternativ til jamming. En kan på den måten unngå en del av de uheldige virkningene som jamming medfører, ved at ekomnettene ikke vil bli påvirket. Dette muliggjør at man helt målrettet iverksetter tiltak mot de aktuelle kommunikasjonsanleggene, og ikke overfor andre kommunikasjonsanlegg i samme område. Dette medfører at omgivelsene i liten eller ingen grad blir berørt, i motsetning til det som kan skje ved jamming av områder.  Det forutsetter at politiet må ha identifisert kommunikasjonsanleggene som er aktuelle å avbryte eller stenge gjennom identitetsfanging ved opprettelse av mobilregulert sone. Hvis en frykter at et aktuelt kommunikasjonsanlegg er tilkoblet en sprengladning, er stenging av kommunikasjonsanlegget et sikrere tiltak enn jamming, da effekten av jamming kan være usikker. Man kan også på denne måten sørge for at et kommunikasjonsanlegg, eksempelvis en mobiltelefon, kun får ha kontakt med et annet kommunikasjonsanlegg, for eksempel en av politiets mobiltelefoner.  Typisk vil dette kunne være hvor en gisseltaker kun gis anledning til å kommunisere med politiets forhandlere via sin mobiltelefon.

Departementet foreslår derfor å åpne for at politiet også skal kunne avbryte eller stenge bestemte kommunikasjonsanlegg, se forslag til § 7 b første ledd bokstav c og d.  

Begrepet kommunikasjonsanlegg skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 216 a, dvs. at bestemmelsen er teknologinøytral og er uavhengig av hvilke tekniske hjelpemidler som benyttes. Som eksempler på kommunikasjonsanlegg kan nevnes telefoner og datamaskiner. Telefaksmaskiner og personsøkere er eksempler på andre anlegg som omfattes. Begrepet er i stor grad sammenfallende med definisjonen av terminalutstyr i ekomloven § 1-5 nr. 12, dvs. produkt eller deler av produkt som kan nyttes til elektronisk kommunikasjon og som er beregnet for direkte eller indirekte tilknytning til nettermineringspunkt i elektronisk kommunikasjonsnett. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig å benytte begrepet kommunikasjonsanlegg, da dette er et velkjent begrep i straffeprosessloven. Det understrekes i denne sammenhengen at bestemmelsen omfatter bestemte kommunikasjonsanlegg, slik at bestemmelsen ikke kan forstås som en hjemmel til å slå ut for eksempel en basestasjon.

4.1.4 Nærmere om forholdsmessighetsvurderingen

Departementet foreslår at bruk av tiltakene ikke skal kunne skje dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. forslag til nytt tredje ledd. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som straffeprosessloven § 170 a. Tiltakene kan derfor ikke benyttes dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor de som blir rammet av det, dvs. både den enkelte som utsettes for virkningene av tiltakene og ekomtilbydere. Dette betyr at tiltakene heller ikke skal benyttes dersom det er mulig å oppnå formålet med mindre inngripende midler.

Etter forslaget til § 7 b første ledd bokstav c og d, jf. pkt. 4.1.3 foran, kan politiet i stedet for å etablere mobilregulerte soner eller å jamme, avbryte kommunikasjon til bestemte kommunikasjonsanlegg (for eksempel en bestemt mobiltelefon) eller stenge det for kommunikasjon. Et slikt tiltak vil ofte være mindre inngripende enn å etablere mobilregulerte soner, fordi det da kun vil være det aktuelle kommunikasjonsanlegget som vil bli påvirket. Dersom det er mulig å oppnå samme formål ved heller å benytte dette tiltaket, vil det kunne være uforholdsmessig å jamme/etablere mobilregulerte soner. Departementet legger til grunn at politiet i det enkelte tilfelle vil måtte vurdere om et mindre inngripende tiltak vil være tilstrekkelig til å oppnå formålet. Post- og teletilsynet kan gi råd når denne vurderingen skal foretas av politiet. Dette er også en av grunnene til at varsling av tilsynet og gode rutiner i samarbeidet mellom politiet og tilsynet er viktig i denne type saker.

Sentralt ved vurderingen av i hvilken utstrekning politiet bør kunne gripe inn i de kommunikasjonssystemene som anvendes i samfunnet, vil være en avveining av gevinstene ved de ulike tiltakene vurdert opp mot de negative virkningene av dem. Vernet om kommunikasjon har tradisjonelt stått sterkt, noe som tilsier at det må foreligge tungtveiende grunner for at politiet skal kunne hindre kommunikasjonen. Inngrep i ekomnett innebærer et inngrep i samfunnskritisk infrastruktur, noe som betyr at det må utvises stor forsiktighet med å foreta inngrep. Politiets behov for å etablere mobilregulerte soner i det konkrete tilfellet vil måtte være vesentlig større enn publikums behov for å kunne benytte elektronisk kommunikasjon i området i det aktuelle tidsrommet. Inngrep må også søkes begrenset i omfang og tid så langt som mulig.

Etablering av mobilregulerte soner/jamming vil kunne innebære et inngrep overfor brukerne av ekomtjenester dersom tiltaket medfører at elektronisk kommunikasjon blir hindret i et område. Hvilke ulemper brukerne av ekomtjenester vil oppleve, vil avhenge av hvilke inngrep i kommunikasjonsnettet som iverksettes, og hvor lenge jammingen pågår. Jo flere frekvenser som jammes, jo mer omfattende vil de negative virkningene være. Jamming av mobilnettene vil trolig være det tiltaket som kan ha de største negative virkingene for befolkningen. Jamming av mobilnettet vil for eksempel innebære at det ikke er mulig å foreta nødanrop, utløse voldsalarmer og overføre brann- og innbruddsalarm via mobilnettet innenfor det geografiske området i det tidsrommet jammingen finner sted. Hvilke frekvenser som skal kunne jammes, må vurderes konkret i den enkelte situasjonen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at også andre frekvenser enn de man ønsker å jamme kan bli rammet. Herunder kan man risikere at nødnettet påvirkes dersom man ønsker å jamme frekvenser som ligger nært opp til de som benyttes av nødnettet. Også dette må tas med i beregningen når man vurderer om det vil være forholdsmessig å benytte tiltaket.

Departementet er kjent med at det per i dag ikke er mulig med «spesifikk jamming» innenfor for eksempel innenfor frekvensspekteret til fribruksforskriften. Hvor stor potensiell virkning et jammetiltak vil ha er blant annet avhengig av plassering av jammeutstyret eller senderen, utstrålt effekt, antennens retningsvirkning, hvor stor båndbredde det sendes på, med videre. Dagens jammeutstyr vil alltid sende energi i et større område med påfølgende risiko for at også annen frekvensbruk kan rammes. 

Departementet understreker at tiltakene vil benyttes i begrenset omfang, og at politiet i størst mulig grad vil søke å unngå at det oppstår forstyrrelser i bl.a. mobilnettet når det gjennomføres jamming. Jamming skal som regel kun skje innenfor et begrenset geografisk område. Som ledd i vurderingen av om tiltaket er forholdsmessig må det tas med i beregningen hvilke typer kommunikasjon som blir rammet, hvor lenge det er behov for å jamme, og hvor mange personer som antas å bli berørt av tiltaket. Tiltaket er ment brukt i kritiske politioperasjoner, der hensynet til samfunnets behov for beskyttelse i en del tilfeller vil måtte veie tyngre enn hensynet til den enkelte bruker som ikke vil kunne kommunisere elektronisk i et gitt område.

Et unntak fra kravet om at bruken må være nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn er ved gjennomføring av hemmelig ransaking, teknisk sporing eller romavlytting i medhold av henholdsvis straffeprosessloven §§ 200 a 202 b, 202 c og 216 m, jf. pkt. 4.1.2 foran. Imidlertid kan etablering av mobilregulerte soner mv. ved gjennomføring av hemmelig ransaking, teknisk sporing og romavlytting ikke skje dersom det ville være et uforholdsmessig tiltak. Politiet vil også i disse tilfellene måtte foreta en konkret vurdering av de formål de søker å oppnå sett opp mot tilbydernes og brukernes interesser. I slike tilfeller vil man imidlertid ofte kunne begrense bruken av tiltakene både i tid og rom, slik at konsekvensene for utenforstående blir mindre. Dersom jammingen kun er begrenset til å forhindre at alarmer går av, kan det i mange tilfeller jammes på en slik måte at konsekvensene for ekomnettene blir begrensede. I slike tilfeller vil jammingen ikke innebære særlige negative konsekvenser for ekomtilbyderne eller brukerne av ekomnettet, slik at det etter departementets syn oftere vil være forholdsmessig å benytte seg av tiltaket. Effekten på utstyret, omgivelsene og måten jammingen foregår på er imidlertid bestemmende for i hvilken grad virkningen av jammingen rammer andre. I tettbygd strøk vil personer i nærområdet hvor politiet for eksempel jammer for å hindre at en garasjeport åpnes med fjernstyring, kunne oppleve at muligheten for å åpne fjernstyrt garasjeport, eller billås ikke vil være tilstede i den perioden politiets jamming pågår.

Tilbyderne av elektronisk kommunikasjonsnett og tjenester har i utgangspunktet enerett på å benytte de frekvensene de har fått tildelt frekvenstillatelser til.  Forslaget om å gi politiet tillatelse til å etablere mobilregulerte soner mv. som et politioperativt virkemiddel, vil innebære bruk av slike frekvenser i avgrensede områder i korte perioder, og dermed være et inngrep mot de ekomtilbyderne som opplever at det gjøres bruk av «deres frekvenser». De negative konsekvensene for ekomtilbyderne vil kunne være at det iverksettes unødvendige undersøkelser i form av at mannskap som skal feilrette sendes ut til det aktuelles stedet hvor kommunikasjonsfeilen er lokalisert for å avklare grunnen til kommunikasjonsproblemene dersom ekomtilbyderne ikke varsles om at politiet har etablert mobilregulerte soner.

Det foreslås at politiet i særlige tilfeller og i samråd med Post- og teletilsynet (PT) kan beslutte at det ikke skal varsles videre til ekomtilbyderne, jf. pkt. 4.2.1 nedenfor, dersom det er av avgjørende betydning for å oppnå formålene med etablering av mobilregulert sone. I slike tilfeller vil PT ikke kunne gi ekomtilbyderne noen forklaring på hvorfor det er forstyrrelser i nettet, så lenge begrunnelsen for beslutningen foreligger. Politiets beslutning skal nedtegnes og begrunnes skriftlig. Avgjørelsen om ikke å varsle vil være en beslutning, og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Ved eventuell uenighet mellom politiet og PT om hvorvidt det skal varsles, vil politiet treffe den endelige avgjørelsen om ikke å varsle.  

Som hovedregel vil politiet ikke ha innvendinger mot at de aktuelle ekomtilbyderne varsles. I de tilfeller der myndigheten (PT) varsler ekomtilbyderne, legger departementet til grunn at de negative konsekvensene for ekomtilbyderne vil være begrensede. Politiet plikter å søke å hindre at tiltakene medfører unødige forstyrrelser i nettet, både av hensyn til ekomtilbyderne og brukerne av nettet. Politiet vil også ha en egen interesse i å begrense virkningene av tiltakene for å hindre at politiets bruk av mobilregulerte soner blir kjent av taktiske årsaker.

Det foreslås i tillegg at politiet kan beslutte at varsling til Post- og teletilsynet kan unnlates i helt spesielle situasjoner, jf. pkt. 4.2.2 nedenfor. I disse tilfellene vil hensynet til at operasjonen holdes hemmelig være så tungtveiende at Post- og teletilsynet ikke kan informeres. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnes. Det understrekes at dette kun vil være aktuelt i helt unntaksvise og spesielle tilfeller. Normalt skal varsling til PT alltid skje.

4.1.5 Beslutningskompetanse

Departementet foreslår at beslutningskompetansen for å iverksette tiltakene etter den nye bestemmelsen legges til politimester og visepolitimester tilsvarende i straffeprosessloven § 216 d annet ledd første punktum, samt sjef PST og assisterende sjef PST.  I tillegg er det åpnet for at myndigheten i særlige tilfeller kan delegeres. Ved en forhåndsplanlagt operasjon der man skal benytte tiltakene, vil avgjørelsen treffes av politimesteren eller visepolitimesteren. Ved enkelte ikke forhåndsplanlagte aksjoner hvor tidsfaktorene vil være av vesentlig betydning, vil det i enkelte særlige tilfeller kunne være behov for å ha utferdiget en særlig delegasjonsfullmakt til f. eks. operasjonsleder. Delegasjonsfullmakten skal være skriftlig og det skal gis retningslinjer om etterfølgende godkjennelse av politimester eller visepolitimester dersom myndigheten blir delegert.

Departementet ser det som vanskelig praktisk gjennomførbart at de operative tiltakene skal forelegges domstolene for godkjenning før iverksettelse. I praksis vil det kunne være vanskelig å innhente domstolens beslutning på forhånd, da det normalt vil være for kort tid mellom beslutning om bruk av det aktuelle tiltaket og til det må iverksettes.  De tiltak som er det gis hjemmel for i politiloven § 7 b vil i de aller fleste tilfeller være avsluttet før det er gått 24 timer, og i de fleste tilfeller vil tiltaket bli benyttet i kort tid. I de situasjoner hvor en aksjon forhåndsplanlegges med bruk av jamming som et operativt tiltak, plikter politiet å foreta en fortløpende vurdering av hvilke operative tiltak skal benyttes, og i hvilket omfang de skal iverksettes. Beslutningene vil bli tatt på grunnlag av trusselvurderinger som baserer seg på mottak av løpende etterretningsinformasjon. I den type situasjoner skjer det ofte endringer i trusselbildet, og det vil være vanskelig å forelegge slike endringer løpende til en domstol. Departementet foreslår i stedet at bruk av tiltakene skal være gjenstand for etterfølgende kontroll fra kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, jf. pkt. 4.1.6 nedenfor. Det foreslås at det skal skapes notoritet rundt beslutningen ved at det pålegges krav til skriftlighet og begrunnelsesplikt samt etterfølgende kontroll for å sikre at det kan føres kontroll med politiets bruk av metodene.4.1.6 Kontrollordning

Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll (KK-utvalget) fører tilsyn med politiets bruk av skjulte tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven kapittel 16 a. PSTs bruk av de tiltakene som er hjemlet i politiloven § 17 d er undergitt kontroll av Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget). Departementet foreslår at KK-utvalget gis tilsynskompetanse for de tiltakene som foreslås i dette høringsnotatet for det ordinære politi. Det foreslås at EOS-utvalget gis tilsynskompetanse for PSTs bruk av metodene.

De tvangsmidler som KK-utvalget og EOS-utvalget i dag fører tilsyn med innebærer i stor grad innhenting av informasjon. Bruk av jamming skiller seg de øvrige tiltakene som utvalgene fører kontroll med, ved at det i utgangspunktet ikke gjelder innhenting av informasjon. Tiltaket vil bli anvendt innenfor et avgrenset område, ofte uten at det er avklart om det er kommunikasjonsanlegg i området. Departementet mener likevel at det er hensiktsmessig med ett kontrollorgan for all bruk av tiltak etter den nye politiloven § 7 b, og det foreslås at også dette tiltaket undergis kontroll av KK-utvalget og EOS-utvalget for henholdsvis det ordinære politi og PST. Departementet ber særskilt om høringsinstansenes syn på forslaget om å gi KK-utvalget og EOS-utvalget tilsynskompetanse også for politiets bruk av jamming etter politiloven § 7 b. 

Departementet legger til grunn at politiet og Post- og teletilsynet vil etablere gode samarbeidsrutiner, herunder ved varsling, slik at eventuelle negative konsekvenser ved politiets bruk av metodene i størst mulig grad kan dokumenteres.

4.2 Endringer i ekomloven

4.2.1 Unnlatt varsling til ekomtilbyderne

Etter gjeldende bestemmelse i ekomloven § 6-2 a annet ledd skal politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet varsle Post- og teletilsynet (PT) uten ugrunnet opphold etter at frekvensene er tatt i bruk. PT vil deretter i samråd med politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet vurdere om rettighetshaverne skal varsles.  På bakgrunn av de foreslåtte endringene i politiloven § 7 litra b, og begrunnelsene for disse, foreslås at det gjøres en korresponderende endring i denne bestemmelsen slik at politiet i samråd med Post- og teletilsynet i spesielle situasjoner kan beslutte at ekomtilbyderne ikke skal varsles dersom det er av avgjørende betydning for gjennomføring av tiltak etter politiloven § 7 b. Begrunnelsen for dette er at det for enkelte operasjoner vil være av avgjørende betydning at bruken av virkemidlene ikke blir kjent for andre enn de involverte i politiet. Hovedregelen skal like fullt være at de aktuelle ekomtilbyderne varsles. Departementet ser det likevel som viktig at politiet har muligheten til å beslutte at varsling videre til ekomtilbyderne skal unnlates i det enkelte tilfelle, dersom politiet vurderer det slik at dette er nødvendig for å kunne oppnå formålet med tiltakene etter politiloven § 7 b. En slik beslutning skal nedtegnes og grunngis for eventuell etterfølgende kontroll.

Ved opprettelse av mobilregulerte soner og bruk av jamming, kan det oppstå virkninger i den elektroniske kommunikasjonen der hvor tiltakene iverksettes.  Ved bruk av de foreslått politioperative tiltakene, kan det oppstå perioder hvor det ikke er mulig å kommunisere i elektroniske mobilkommunikasjonsnett og at man kan få enkelte feilmeldinger i nettet. 

I enkelte av tilfellene der politiet vil gjøre bruk av den foreslåtte § 7b i politiloven, vil det være særlige sensitive saker, hvor tiltak av taktiske og sikkerhetsmessige årsaker ikke bør bli kjent.  Både det forhold at man har benyttet seg av aktuelle tiltak og hvor og når dette er benyttet, bør derfor i størst mulig grad beskyttes.  Hvorvidt kunnskapen om bruken av frekvensene skal videreformidles, må derfor skje ved at politiet etter en konkret vurdering kan beslutte at rettighetshaverne ikke skal gis en underretning. Beslutning om at ekomtilbyderne ikke skal varsles skal nedtegnes og begrunnes skriftlig.

Som nevnt i pkt. 4.1.1 er det i dag kun et fåtall av saker hvor politiet vil ha behov for å kunne opprette mobilregulerte soner eller foreta jamming.  I de tilfeller hvor bruk av tiltakene er aktuelle, vil sakene ofte være av særlig sensitiv karakter – så som beskyttelse av sterkt trusselutsatte personer, forhindre alvorlige hendelser som bombeeksplosjoner, hindre ulovlig etterretningsvirksomhet, pågripelse av særlige farlige personer og gjennomføring av hemmelig ransaking.  I slike situasjoner kan det være av avgjørende betydning at politiet har fullstendig kontroll over hvem som er kjent med metodebruken, slik at dette ikke blir gjort kjent for et større antall personer enn helt nødvendig. Blir andre enn det begrensede antall involverte polititjenestemenn kjent med metodebruken, kan dette i enkelte særlige tilfeller kunne sette hele operasjonen i fare og kunne også utsette involverte tjenestemenn for risiko ved at utilsiktede mottiltak kan bli iverksatt med påfølgende fare for fysiske skade på personell.  På denne bakgrunn foreslås det at politiet ved slike særlige tilfeller i samråd med Post- og teletilsynet kan beslutte at ekomtilbyderne ikke skal varsles om at det skal etableres mobilregulerte soner eller benyttet jamming. Beslutningen skal nedtegnes og begrunnes skriftlig. Politiet vil fatte den endelige beslutningen dersom det er uenighet mellom politiet og PT om hvorvidt det skal varsles.

4.2.2 Unnlatt varsling til Post- og teletilsynet

Post- og teletilsynet har ansvaret for sikkerheten i ekomnettet, og for en forsvarlig frekvensforvaltning. Post- og teletilsynet fører tilsyn med at elektronisk kommunikasjon fungerer og har dermed behov for å kjenne til årsakene til brudd i ekomnettet for å kunne utføre sine forvaltningsoppgaver. Etter ekomloven § 6-2 a skal Post- og teletilsynet derfor varsles når politiet tar i bruk frekvenser som er tildelt andre.

I tillegg til at politiet kan beslutte at ekomtilbyderne i særlige tilfeller ikke skal varsles, jf. pkt. 4.2.1, foreslås det at politiet i enkelte helt spesielle situasjoner heller ikke skal underrette Post- og teletilsynet.  Dette vil være situasjoner der man ved en underretning vil avsløre bruk av operative tiltak som ikke kan bli kjent.  Dette kan være ved utøvelse av eksempelvis hemmelig ransaking eller etablering av romavlytting i helt spesielle saker eller i situasjoner hvor man må foreta tiltak for ivaretakelse av sikkerheten til enkelte særlige trusselutsatte personer.  Det kan også tenkes at forholdet til samarbeidende tjenester i utlandet også tilsier at underretning heller ikke kan skje. Slik beslutning skal nedtegnes og begrunnes skriftlig.

Unntaket er kun ment å brukes i helt spesielle situasjoner og således fungere som en sikkerhetsventil for politiet, og normalt skal varsling til Post- og teletilsynet alltid skje. I de aller fleste tilfeller vil i tillegg politiet kunne varsle Post- og teletilsynet etter at operasjonen er ferdig, eller noe tid senere. Antallet tilfeller der Post- og teletilsynet ikke vil motta noe varsel overhodet vil dermed være meget få. Samtidig er det viktig at politiet har denne muligheten til helt å unnlate varsling hvor det etter en konkret vurdering er helt nødvendig.

Departementet legger til grunn at Nasjonal sikkerhetsmyndighet ikke har samme behov som politiet til å kunne unnlate varsling til Post- og teletilsynet eller ekomtilbyderne, og det foreslås derfor kun endringer i varslingsreglene for politiet. Det bes særskilt om høringsinstansenes syn på om det også er behov for å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet adgang til å unnlate varsling til Post- og teletilsynet og ekomtilbyderne.

 

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil innebære et noe økt sakstilfang for KK-utvalget og EOS-utvalget. Det antas å ville gjelde et svært begrenset antall saker, og ha få økonomiske og administrative konsekvenser.

Forslagene vil også medføre noe merarbeid for Post- og teletilsynet, men dette antas å være av begrenset omfang og kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer.

Forslaget vil kunne medføre enkelte kostnader for ekomtilbyderne som følge av unødvendige feilrettingsforsøk i de tilfeller der ekomtilbyderne ikke blir varslet. Allerede i dag blir det meldt om feil i mobilnettet et meget betydelig antall ganger pr døgn uten at dette skyldes tiltak som nevnt i tiltak foreslått i politiloven § 7 b, og ekomtilbyderne må iverksette tiltak for å undersøke årsaken til feilmeldingen og eventuelt rette opp i mulige feilkilder. Kostnader kan også påløpe for andre næringsdrivende og privatpersoner som benytter frekvensene som blir forstyrret. I enkelte tilfeller vil det forhold at mobilkommunikasjon ikke kan gjennomføres medføre kostnader for næringslivet og andre som er avhengige av elektronisk kommunikasjon, Jammingen kan også påvirke driftssystemer og lignende til bruk for styring av ulike prosesser i næringsvirksomhet.

Det legges til grunn at politiet kommer til å benytte tiltakene få ganger per år, og at man i størst mulig grad vil søke å unngå å påvirke nettet. Det vil ikke nå være mulig å tallfeste kostnadene nærmere.

 Politiets utgifter for anskaffelse av nødvendig teknisk utstyr, drift og opplæring av aktuelt personell vil dekkes innenfor politiets ordinære rammer.

 

6. Merknader til bestemmelsene

6.1 Politiloven § 7 b

Bestemmelsen er utformet teknologinøytral. Den omfatter således alle typer kommunikasjonsanlegg, både nåværende og framtidige. Videre omfatter forslaget hjemmel til inngrep i anlegg som ikke anses for å være kommunikasjonsanlegg så som alarmsystemer, fjernkontroll til garasjeporter, bilalarmer, styringssystemer til Unmanned Aircraft Vehicle( «droner» - UAV) med mer.

Det foreslås to ulike alternativer når det gjelder hvilke situasjoner politiet kan benytte tiltakene i bestemmelsens første ledd.

Etter alternativ 1 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge og stanse alvorlige ordensforstyrrelser, forebygge straffbare forhold eller iverksette andre politioperative tiltak. Med alvorlige ordensforstyrrelser siktes det til tilfeller hvor det er mer systematiske og større/alvorlige ordensforstyrrelser.

I alternativ 2 foreslås det at etablering av mobilregulerte soner og jamming kan benyttes i arbeidet med å forebygge alvorlige straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i tre år eller mer eller iverksette andre politioperative tiltak.

Etter begge alternativene kan politiet benytte tiltakene i arbeidet med å iverksette andre politioperative tiltak. Dette vil kunne omfatte de tiltak som måtte bli iverksatt etter politiloven § 7, som for eksempel å uskadeliggjøre eller å ta farlige gjenstander i forvaring. I tillegg omfattes bruk av de foreslåtte tiltakene i forbindelse med gjennomføring av tiltak politiet har etter straffeprosessloven, så som pågripelse og ransaking.

I begge alternativene er det et vilkår at bruk av tiltakene er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det.

Første ledd bokstav a innebærer at det både at det vil være adgang til å identifisere mobilkommunikasjonsanlegg og jamme disse, jf. ekomloven 1-5 nr. 19. Det vil også være adgang til å jamme et område selv om man ikke vet om det befinner seg kommunikasjonsanlegg i området.

Første ledd bokstav b vil gi politiet adgang til å ta ut ulike elektroniske systemer som ikke er kommunikasjonsanlegg. Bestemmelsen er særlig aktuell når politiet skal ta seg inn i bygninger for å foreta pågripelse eller gjennomføre ransaking. Sprengladninger vil kunne være koblet til alarmsystemer eller kunne utløses med garasjeportåpnere og lignende. Den kan også benyttes til å avbryte styringssignaler til UAV-er eller muligheter til å kunne avbryte lyd- og billedoverføringer av forskjellige enheter. Bestemmelsen er utformet teknologinøytral for å kunne fange opp både nåværende og framtidige tekniske løsninger.

Etter bokstav c kan politiet innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner, andre bestemte kommunikasjonsanlegg eller andre anlegg som kan benyttes til elektromagnetiske sendinger. Begrepet kommunikasjonsanlegg skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven §§ 216 a og 216 b, dvs. at bestemmelsen er uavhengig av hvilke tekniske hjelpemidler som benyttes. Som eksempler på kommunikasjonsanlegg kan nevnes telefoner, datamaskiner, telefaksmaskiner og personsøkere.

Etter bokstav d kan anlegg stenges for kommunikasjon.

Første ledd bokstav c og d vil særlig være aktuell hvor en person har forskanset seg og står i forbindelse med personer som enten oppildner gjerningspersonen, eller gir informasjon om politiets taktiske opptreden som kan iakttas fra utsiden. Dersom det er tid til å stenge et kommunikasjonsanlegg etter første ledd bokstav d, vil en kunne unngå å benytte jamming. Stengingen vil også kunne innebære at det ikke foretas en total stenging av kommunikasjonsanlegget, men at det kan stenges slik at gjerningspersonen ved å benytte kommunikasjonsanlegget (eksempelvis sin mobiltelefon) bare får forbindelse med politiets forhandler.

Annet ledd gir hjemmel til å benytte tiltakene som nevnt i første ledd bokstav a til d for å gjennomføre hemmelig ransaking, romavlytting og teknisk sporing med hjemmel i straffeprosessloven. Bestemmelsen åpner for at alle tiltakene i første ledd kan benyttes for å gjennomføre de nevnte tvangsmidlene. Det vil i disse tilfellene ikke være et krav om at bruken av tiltaket må være nødvendig for å beskytte liv og helse eller ivareta tungtveiende samfunnsmessige hensyn. Tiltakene kan ikke benyttes dersom de vil innebære et uforholdsmessig inngrep, jf. nedenfor.

Tredje ledd er utformet med utgangspunkt i grunnprinsippene etter politiloven § 6 og straffeprosessloven § 170 a for bruk av tvangsmidler, og tilsier at man skal foreta en forholdsmessighetsvurdering ved anvendelse av tiltakene etter bestemmelsen. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som straffeprosessloven § 170 a, dvs. at det må foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering i den enkelte situasjon. Bestemmelsen gjelder for tiltak både etter første og annet ledd. Tiltakene kan ikke benyttes dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep overfor de som blir rammet av det, dvs. både den enkelte brukere som utsettes for virkningene og ekomtilbyderne. 

Fjerde ledd gir beslutningskompetanse til politimester og visepolitimester tilsvarende i straffeprosessloven § 216 d annet ledd første punktum, samt sjef PST og assisterende sjef PST.  I tillegg er det åpnet for at myndigheten i særlige tilfeller kan delegeres.

Femte ledd fastsetter at kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll skal føre tilsyn med politiets bruk av metodene etter bestemmelsen. EOS-utvalget fører kontroll med PSTs bruk av metodene. 

Sjette ledd gir Kongen hjemmel til å gi nærmere forskrifter om tiltak som nevnt i første ledd.

6.2 Ekomloven

Til ekomloven § 6-2 a første ledd annet og tredje punktum

Bestemmelsen gir ingen materiell hjemmel for politiet til å ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, men viser at politiet kan ta i bruk frekvenser som er tildelt andre dersom vilkårene for bruk av tiltakene etter politiloven § 7 b første og annet ledd er oppfylt, uten å søke ekommyndigheten om dette på forhånd.. Bestemmelsen synligjør de korresponderende begrensninger i rettighetene til ekomtilbydere og andre brukere av aktuelle frekvenser, når politiet benytter tiltak som nevnt i politiloven § 7 b første og annet ledd.

Til ekomloven § 6-2 a annet ledd tredje til femte punktum

Varslingsplikten til ekommyndigheten er gitt i ekomloven § 6-2a annet ledd. Etter forlaget til endringer i bestemmelsens annet ledd tredje punktum kan politiet i særlige tilfeller utsette å varsle Post- og teletilsynet, eller beslutte å unnlatevarslingen om at det er iverksatt tiltak etter politiloven § 7 b, dersom utsatt eller unnlatt varsling er nødvendig av hensyn til samarbeidende tjenester, eller unnlatt eller utsatt varsling anses som helt nødvending av hensyn til muligheten for å gjennomføre tiltaket. Endringene i bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil for de tilfeller der det er helt avgjørende at politiet har kontroll over hvem som kjenner til inngrepet, eller der samarbeidende tjenester stiller som vilkår at det ikke skal varsles.

Etter annet ledd fjerde punktum kan politiet i samråd med PT beslutte at ekomtilbyderne ikke skal varsles dersom der er av avgjørende betydning for gjennomføring av tiltak etter politiloven § 7 b. Avgjørelsen vil være en beslutning og ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Ved en eventuell uenighet mellom politiet og PT om hvorvidt det skal varsles vil politiet treffe den endelige avgjørelsen om ikke å varsle.

Etter annet ledd femte punktum skal alle beslutninger om å utsette eller unnlate varsling nedtegnes og begrunnes skriftlig.

 

7. Forslag til lovendringer

Politiloven ny § 7 b skal lyde:

Alternativ 1:

 

Når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan politiet, i arbeidet med å forebygge og stanse alvorlige ordensforstyrrelser, forebygge straffbare forhold eller iverksette andre politioperative tiltak,

a)    etablere mobilregulerte soner, jf. ekomloven § 1-5 nr. 19, for et begrenset tidsrom

b)     sette alarmanlegg og andre tekniske innretninger som benytter elektromagnetiske bølger eller lasersignaler ut av drift i et begrenset tidsrom

c)     innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner, andre bestemte kommunikasjonsanlegg eller andre anlegg som kan benyttes til sending av elektromagnetiske bølger

d)     stenge anlegg som nevnt i bokstav c for kommunikasjon

Inngrep som nevnt i første ledd bokstav a til d kan også benyttes for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m.

Inngrep etter første og annet ledd kan ikke besluttes dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak.

Beslutning om inngrep etter første og annet ledd treffes av politimester, visepolitimester, sjef Politiets sikkerhetstjeneste eller assisterende sjef Politiets sikkerhetstjeneste. Beslutningsmyndigheten kan i særlige tilfeller delegeres. Beslutningen om inngrep skal nedtegnes og begrunnes skriftlig. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig. Beslutningen skal da snarest mulig nedtegnes.

            Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 h, skal føre kontroll med politiets behandling av saker etter denne paragraf. Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten fører kontroll med Politiets sikkerhetstjenestes behandling av saker etter denne paragraf.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tiltak omhandlet i første ledd og kontrollordninger med bruken av tiltakene.

 

Alternativ 2:

 

Når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan politiet, i arbeidet med å forebygge straffbare forhold som etter loven kan medføre straff av fengsel i 3 år eller mer eller iverksette andre politioperative tiltak,

a)    etablere mobilregulerte soner, jf. ekomloven § 1-5 nr. 19, for et begrenset tidsrom

b)     sette alarmanlegg og andre tekniske innretninger som benytter elektromagnetiske bølger eller lasersignaler ut av drift i et begrenset tidsrom

c)     innstille eller avbryte overføring av samtaler eller annen kommunikasjon til eller fra bestemte telefoner, datamaskiner, andre bestemte kommunikasjonsanlegg eller andre anlegg som kan benyttes til sending av elektromagnetiske bølger

d)     stenge anlegg som nevnt i bokstav c for kommunikasjon

Inngrep som nevnt i første ledd bokstav a til d kan også benyttes for å gjennomføre tvangsmidler i medhold av straffeprosessloven §§ 200 a, 202 b, 202 c eller 216 m.

Inngrep etter første og annet ledd kan ikke besluttes dersom det vil være et uforholdsmessig tiltak.

Beslutning om inngrep etter første og annet ledd treffes av politimester, visepolitimester, sjef Politiets sikkerhetstjeneste eller assisterende sjef Politiets sikkerhetstjeneste. Beslutningsmyndigheten kan i særlige tilfeller delegeres. Beslutningen om inngrep skal nedtegnes og begrunnes skriftlig. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes.

Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 h, skal føre kontroll med politiets behandling av saker etter denne paragraf. Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten fører kontroll med Politiets sikkerhetstjenestes behandling av saker etter denne paragraf.

Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tiltak omhandlet i første ledd og kontrollordninger med bruken av tiltakene.

 

Ekomloven § 6-2 a første og annet ledd skal lyde:

Politiet kan uten tillatelse fra myndigheten ta i bruk frekvenser som er tildelt andre, dersom vilkårene for identifisering av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven§ 216 a tredje ledd annet punktum, § 216 b annet ledd bokstav c eller § 222 d er oppfylt, eller vilkårene for bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d foreligger. Når det er nødvendig for å beskytte liv og helse eller tungtveiende samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan politiet uten tillatelse fra myndigheten etablere mobilregulerte soner og foreta jamming for formål som nevnt i politiloven § 7 b første ledd og annet ledd. I tillegg kan politiet uten tillatelse fra myndigheten etablere mobilregulerte soner og foreta jamming for formål som nevnt i politiloven § 7 b annet ledd. Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan i særskilte tilfeller og i korte tidsrom uten tillatelse fra myndigheten ta i bruk frekvenser som er tildelt andre når dette er et nødvendig tiltak for forsvarlig sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven § 16.

Politiet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal varsle myndigheten uten ugrunnet opphold etter at frekvenser som er tildelt andre, er tatt i bruk. Varsel skal angi frekvensområde, tidsrom og sted. Politiet kan i særlige tilfeller beslutte å utsette varslingen eller unnlate å varsle myndigheten dersom utsatt eller unnlatt varsling er nødvendig av hensyn til samarbeidende tjenester, eller det er helt nødvending av hensyn til gjennomføringen av tiltak som nevnt i politiloven § 7 b. Politiet kan i samråd med myndigheten beslutte at rettighetshavere ikke skal underrettes dersom det er av avgjørende betydning for gjennomføring av tiltak som nevnt i politiloven § 7 b. Beslutningene skal nedtegnes og begrunnes skriftlig.

Alle departementene

 

Departementenes Servicesenter

Datatilsynet                                                 

Direktoratet for nødkommunikasjon       

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap        

Domstoladministrasjonen

Forbrukerombudet                                    

Forbrukerrådet                                           

Forsvaret                                                     

Forsvarets Forskningsinstitutt                  

Forsvarets tele- og datatjeneste                

Helsedirektoratet                                        

Hovedredningssentralen Nord-Norge

Hovedredningssentralen Sør-Norge

Jernbaneverket                                           

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker

Konkurransetilsynet                                              

Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll    

Kriminalomsorgsdirektoratet

KRIPOS

Luftfartstilsynet                                          

Medietilsynet                                              

Nasjonal Sikkerhetsmyndighet                

Politidirektoratet

Politihøgskolen

Politiets fellestjenester                               

Politiets sikkerhetstjeneste

Post- og teletilsynet                                    

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Riksarkivet

Sjøfartsdirektoratet                                    

Spesialenheten for politisaker

Statistisk Sentralbyrå

Statsadvokatembetene

Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste

(EOS- utvalget)

Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen)

Sysselmannen på Svalbard

Utlendingsdirektoratet

Statens vegvesen                                        

Økokrim

 

Abelia                                                           

Agder Energi                                                          

Akademikerne                                            

Atea AS region Øst                                     

Avinor Hovedkontoret                                

BankID Norge                                            

BKK Marked AS                                         

Breiband.no AS                                           

Broadnet AS                                                

Brukerklagenemda for elektronisk kommunikasjon    

Buypass AS                                                 

Canal Digital Kabel TV                              

Ceragon Networks AS                                

Cisco Systems Norge                                 

Cloudberry Mobile AS                                

Commfides Norge AS                                

Dalane Breiband AS                                               

Datametrix AS                                             

Den Norske Advokatforening                   

Den Norske Dataforening                         

Det Norske Veritas             

Digitalradio Norge AS                                

Domeneklagenemnda                               

Eforum.no                                        

El- og IT forbundet                         

Elekonikkforbundet                       

Elektronikkbransjens servicekontor AS              

Eniro                                                            

Enivest AS                                                   

EVRY AS                                                     

Experimental Aircraft Association Chapter

Finans Norge                                                          

Finnås Kraftlag AS                                     

Funksjonshemmdes Fellesorganisasjon

Get AS                                                        

Hadeland og Ringerike Bredbånd AS      

Haugaland Kraft AS                                   

Helgelandskraft AS                                    

Hello AS                                           

Homebase AS                                             

Hålogaland Kraft AS                                              

ICE Norge AS                                             

IKT-Norge                                                   

Inmarsat Solutions AS                                

Kabel Norge                                                

Klepp Energi AS                              

Kongsberg Satellite Services AS               

Kvantel AS                                                  

Lier Fibernett AS                                        

LO                                                                

LOS Bynett                                                  

Lofotkraft Bredbånd AS                             

Loqal AS                                                      

Lycamobile Norway Ltd                             

Lyse Fiber AS                                             

Mediebedriftenes landsforening              

Mesta                                                           

Microsoft Norge AS                                    

MyCall AS                                                   

NBBL                                                           

NEAS Bredbånd AS                                               

NELFO                                                        

NEMKO                                                      

Network Norway AS                                               

NextGenTel AS                               

NHO Luftfart                                   

NITO                                                

Norges Jeger og Fiskerforbund                

Norges Luftsportsforbund                         

Norges Røde Kors Hjelpekorps                 

Norges Televisjon                                       

Norkring Telenor Broadcast                     

Nornett AS                                                  

Norsk Allmennflyforening                         

Norsk Folkehjelp                                        

Norsk Flyoperatør Forbund                      

Norsk Kabel-tv forbund                             

Norsk Lokalradioforbund                          

Norsk Radio Relæ Liga                              

Norsk Rikskringkasting                             

Norsk Romsenter                                       

Norsk Senter for InformasjonsSikring (NorSIS)

Nortroll AS                                                  

NTE Marked AS                                         

NTNU                                                                      

NTV – Norges televisjon AS                      

Næringsslivets Sikkerhetsråd                   

Næringslivets Hovedorganisasjon            

One Call AS                                                 

Oslo Lufthavn AS                                       

P4 Radio Hele Norge                                  

Phonect AS                                                 

Phonero AS                                                 

Politiets fellesforbund

Posten Norge AS                                        

Powertech Information Systems AS        

Radio Norge                                    

Relacom                                                       

RiksTV AS                                                   

Sandefjord Bredbånd KF                          

Schibsted ASA                                            

Siemens AS                                                 

Signal Bredbånd AS                                              

Sikringradioen (Norsk Landbrukssamvirke)

SKL Marked AS                                          

Statnett SF                                                  

Statoil ASA                                                  

StayOn AS                                       

Stiftelsen Elektronikkbransjen                 

STM Norway AS                                         

Sønnico AS                                                  

Tafjord Marked AS                                    

TampNet AS                                               

 

TDC AS                                            

Tekna                                                           

Tele2 Norge AS                                          

Talkmore AS                                               

Telenor Norge AS                                       

Teleplan AS                                                 

Teletopia AS                                                

TeliaSonera Norge AS                               

Telio Telecom AS                                       

Tussa IKT AS                                              

TV2 AS                                                        

TV3 AS                                                        

TVNorge AS                                                

UNINETT                                                   

UNINETT Norid AS                                              

Upgrade Communication AS                    

Ventelo AS                                                  

Verizon Norway AS                                    

Vestlink AS                                                 

Viasat AS                                                     

Viken Fiber AS                                           

Widerøe Flyveselskap                                

Xfiber AS                                         

Til toppen