Prop. 66 L (2013–2014)

Endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (tilpasninger til ny uføretrygd i folketrygden og ny uførepensjonsordning for offentlig tjenestepensjon)

Til innholdsfortegnelse

3 Justering av bestemmelser om uføretrygd

3.1 Innledning

I dette kapitlet følger departementet opp forslagene til justeringer i bestemmelsene om uføretrygd i folketrygden som har vært på høring. Departementet foreslår i avsnitt 3.2 nye bestemmelser om fastsetting av inntekt før uførhet. I avsnitt 3.3 foreslår departementet enkelte lovbestemmelser knyttet til gjennomføringen av etteroppgjøret.

I avsnitt 3.4 forslår departementet å oppheve de særlige bestemmelsene om uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle.

Avsnitt 3.5 gjelder forslag til øvrige endringer, justeringer og enkelte opprettinger i bestemmelsene om uføretrygd. Det foreslås videre justering av bestemmelsene om sykepenger til uføretrygdede.

3.2 Fastsetting av inntekt før uførhet

3.2.1 Innledning

I dette avsnittet foreslår departementet å justere bestemmelsene om fastsetting av inntekt før uførhet i lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre), heretter kalt endringsloven.

Det foreslås en hovedregel som skal gjelde for de fleste tilfeller, se punkt 3.2.5.1. Videre foreslås en bestemmelse for fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere som jobber gradert, se punkt 3.2.5.2. Det foreslås et minste nivå på inntekt før uførhet uavhengig av sivilstand, se punkt 3.2.5.3. Punkt 3.2.5.4 omhandler pensjonsgivende inntekt som skal medregnes ved fastsetting av inntekt før og etter uførhet. Punkt 3.2.6 gjelder økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

3.2.2 Vedtatte bestemmelser om fastsetting av inntekt før og etter uførhet

Når det innvilges uføretrygd, skal det fastsettes en uføregrad, se endringsloven § 12-9. Uføregraden framkommer ved å sammenlikne inntektsevne før og etter uførhet. Som det framgår av endringsloven § 12-7 fjerde ledd skal det ved vurderingen av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid. Inntektsmulighetene i ethvert arbeid som vedkommende nå kan utføre, sammenliknes med inntektsmulighetene vedkommende hadde før uføretidspunktet. Dersom sykdommen, skaden eller lytet har redusert inntektsevnen gradvis over flere år, kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skade eller lytet oppstod.

Inntekt før uførhet fastsettes til personens normale årsinntekt i full stilling før uføretidspunktet. For selvstendig næringsdrivende legges den gjennomsnittlige inntekten for de siste tre kalenderårene før uføretidspunktet til grunn, jf. endringsloven § 12-8 første ledd.

Inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekten den uføretrygdede forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne, jf. endringsloven § 12-8 tredje ledd.

All pensjonsgivende inntekt regnes i utgangspunktet med, jf. endringsloven § 12-8 femte ledd. Inntekt som ikke er uttrykk for reell inntektsevne, medregnes ikke for arbeidstakere. Det kan videre gjøres unntak for inntekt som skriver seg fra en avsluttet aktivitet. Slik etterslepsinntekt er opptjent tidligere, men kommer av praktiske grunner først til utbetalig eller beskatning etter at aktiviteten er avsluttet. For eksempel anses feriepenger som utbetales året etter at arbeidsforholdet ble avsluttet som etterslepsinntekt. Bonus eller lignende som fastsettes ut fra virksomhetens overskudd og som utbetales det påfølgende kalenderåret anses også som etterslepsinntekt. Det samme gjelder inntekt av produksjonsmidler i forbindelse med opphør av en virksomhet. Et annet eksempel er royality på bøker som utbetales etter at uførepensjonen er innvilget. Etter det Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser, dreier dette seg normalt ikke om store beløp for den enkelte. Etterlønn omfattes ikke av unntaksreglen.

Det er forutsatt i Prop. 130 L (2010–2011) at forskriftsbestemmelsene om inntektsnivå før og etter uførhet for uførepensjon som ikke ble tatt inn i endringsloven, skulle videreføres. Dette gjelder tre bestemmelser i forskrift 25. mars 1997 nr. 226 om fastsetting og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt. Erstatning for inntektstap ved erstatningsoppgjør etter skadeserstatningsloven § 3-1, yrkesskadeforsikringsloven § 13 eller pasientskadeloven § 4 første ledd skal unntas ved fastsetting av uføregraden selv om de er pensjonsgivende, jf. forskriften § 1. Etter forskriften § 2 skal stillingsandelen etter uførhet legges til grunn av ved fastsetting av uføregraden for en arbeidstaker dersom det etter en samlet vurdering framstår som mest rimelig. Videre framgår det av forskriften § 3 at kun ekstrainntekter og inntekter fra overtidsarbeid som har vært stabile over tid før uførheten inntrådte, kan medregnes.

Inntekten før uførhet skal ikke settes lavere enn et minste inntektsnivå. Minste inntekt før uførhet er 3,3 ganger grunnbeløpet for personer som lever sammen med ektefelle eller samboer og 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige. For personer som fyller vilkåret for rett til minsteytelse som ung ufør skal minste inntektsnivå ikke settes lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet. Se endringsloven § 12-8 andre ledd.

Uføretrygden reduseres med en andel av den inntekten som overstiger en inntektsgrense, som svarer til inntekt etter uførhet tillagt 40 prosent av grunnbeløpet. Dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon, tillegges i stedet 60 000 kroner per kalenderår til og med året 2018. Reduksjonen beregnes ved at den inntekten som overskrider inntektsgrensen multipliseres med forholdet mellom uføretrygd ved 100 prosent uføregrad og inntekt før uførhet. Det vil si at uføretrygden skal reduseres med en sats som tilsvarer denne kompensasjonsgraden.

Inntekt før uførhet legges følgelig til grunn både for fastsetting av uføregraden, og ved beregning av satsen uføretrygden skal reduseres med ved arbeidsinntekt over inntektsgrensen. Inntekt før uførhet har imidlertid ikke betydning for fastsettingen av grunnlaget for uføretrygden.

3.2.3 Departementets forslag til fastsetting av inntekt før og etter uførhet i høringsnotatet

Som det framgår av punkt 3.2.2, er bestemmelsene om fastsetting av inntektsnivå før uførhet komplekse og skjønnsbaserte og såledels tidkrevende for Arbeids- og velferdsetaten. Departementet foreslo i høringsnotatet at inntekt før uførhet som hovedregel skal fastsettes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. For personer som har arbeidet redusert i løpet av denne perioden, skal pensjonsgivende inntekt oppjusteres til årsinntekt i full stilling. Departementet foreslo videre at minste inntekt før uførheten skulle gjelde for inntekten for hvert av de kalenderårene som legges til grunn for fastsettingen. Departementet foreslo også at inntekt etter uførhet for arbeidstakere med restinntektsevne skal fastsettes ut fra vedkommendes inntekt i deltidsstilling oppjustert til hel stilling, dersom det er gunstigere for vedkommende. Det ble videre foreslått at det skal sees bort fra år da vedkommende fikk pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid dersom det er en fordel for vedkommende.

Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen i endringsloven § 12-7 fjerde ledd siste punktum, som sier at dersom sykdommen har redusert inntektsevnen gradvis over flere år (det vil si før uføretidspunktet), kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen oppsto. Videre foreslo departementet å oppheve bestemmelsen i endringsloven § 12-8 femte ledd siste punktum om at inntekt som ikke er uttrykk for reell inntektsevne, for arbeidstakere ikke skal medregnes ved fastsetting av uføregraden.

Forslaget ville etter departementets syn sikre likebehandling og forutberegnelighet, og gi et enklere regelverk.

Inntekt før uførhet har betydning for hvor stor andel av inntekt som overstiger inntektsgrensen og som går til fradrag i utbetalt uføretrygd. Minste årlig ytelse er differensiert etter sivilstand (2,28 ganger grunnbeløpet for gifte/samboende og 2,48 for gifte). Departementet hadde i Prop. 130 L (2010–2011) foreslått minste inntekt før uførhet på 3 ganger grunnbeløpet. Bakgrunnen for å foreslå et slikt minstenivå var at personer med minsteytelse ellers ville kunne få svært høy kompensasjonsgrad ved å benytte faktisk inntekt, noe som igjen ville føre til en tilsvarende høy reduksjon i uføretrygd ved inntekt over inntektsgrensen. Det framgår av Innst. 80 L (2011–2012) at Arbeids- og sosialkomiteens flertall mente at maksimal reduksjonssats for uføre med minsteytelsene skulle reduseres ytterligere, og foreslo å øke det foreslåtte minstenivået på 3 ganger grunnbeløpet til 3,3 ganger grunnbeløpet for gifte/samboende og til 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige. Dette ga en maksimal reduksjon for begge gruppene på om lag 70 prosent. Inntekt før uførhet har imidlertid også betydning for fastsetting av uføregraden og dermed hvorvidt vedkommende har rett til uføretrygd eller ikke. Det betyr at uføretrygdede som får inntekt før uførhet fastsatt etter bestemmelsene om minste inntektsnivå, får uføregraden fastsatt på nytt ved endring i sivilstand. Ved endring i sivilstand fra enslig til gift/samboer og lavere inntekt før uførhet, vil uføregraden bli satt ned. I enkelte tilfeller kan den nye graden bli så lav at retten til uføretrygd faller bort utelukkende som følge av endringen i sivilstand. Skillet innebærer også at kravet for rett til uføretrygd vil være strengere for gifte/samboende personer enn for enslige. Etter departementets syn var det viktigere at personer med samme tidligere og nåværende inntekt har rett til samme uføretygd og med samme uføregrad, enn at de skal ha lik sats for reduksjon i uføretrygden ved inntekt over inntektsgrensen. Departementet foreslo på denne bakgrunn at minste inntekt før uførhet skal settes til 3,4 ganger grunnbeløpet uavhengig av sivilstand.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Tre høringsinstanser støtter forslaget til hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet. AVYO mener intensjonen med en mer ensartet praksis og forutberegnlighet er positiv. Pensjonskasseforeningen mener regelverket vil være mindre skjønnspreget, men framstår likevel ikke som urimelig. Fellesorganisasjonen støtter forslaget, men mener det bør tas utgangspunkt i de siste åtte årene før uførhet. Flere instanser har imidlertid innsigelser til forslaget. Det gjelder Arbeidstakerorganisasjonene, Landslaget for offentlige pensjonister, Forsvar offentlig pensjon og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Disse instansene mener at någjeldende bestemmelser om spesielle inntekter fortsatt bør vurderes særskilt ved fastsetting av inntekt før uførhet, og framhever at det ikke er gitt at urimelige utslag av mer tilfeldige inntekter som ikke reflekterer arbeidsevnen utjevnes over flere år. Videre påpeker disse høringsinstansene at erstatning for inntektstap normalt kommer i ettertid og ofte rett etter at uførheten anses inntrådt. Hvis erstatningsinntekter ikke holdes utenfor ved fastsetting av inntekt etter uførhet, vil uføregraden bli for lav.

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at det nå foreslås to endringer i regelverket for fastsetting av inntekt før uførhet som ytterligere bidrar til at nye mottakere opplever det lønnsomt å arbeide ved siden av uføretrygden. Dette gjelder innføring av en minste inntekt før uførhet og ny hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet, hovedsakelig etter samme modell som beregningsgrunnlaget. Direktoratet mener at disse regelendringene til sammen bidrar til at det for nye mottakere av uføretrygd i praksis blir en maksimal kompensasjonsgrad som gir gode økonomiske insentiver til å øke arbeidsinntekten.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede støtter forslaget om ikke å sivilstandsregulere minste inntekt før uførhet.

Det framgår at noen høringsinstanser forveksler inntekt før uførhet som er med å bestemme uføregraden, med beregningsrunnlaget som angir nivå på ytelsen. Det er også noen som ikke har klart for seg at både inntekt før uførhet og beregningsgrunnlaget knytter seg til perioden forut for uføretidspunktet. Uføretidspunktet er det tidspunktet inntektsevnen anses for nedsatt med minst 50 prosent (eventuelt 40 prosent), som normalt er sykepengetidspunktet. Mange som får en uføreytelse har tidligere hatt både sykepenger og arbeidsavklaringspenger som følgelig ikke medregnes i inntekt før uførhet og heller ikke i beregningsgrunnlaget.

3.2.5 Departementets vurdering og forslag

3.2.5.1 Hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet

Når inntekt før uførhet skal fastsettes, må det i varierende grad brukes skjønn. Grunnlaget for fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere vil i utgangspunktet være pensjonsgivende inntekt i uføreåret eller i året før uføreåret. Sykepengegrunnlaget legges også ofte til grunn dersom dette anses representativt for personens normalinntekt. For den som har jobbet heltid, og som har hatt jevn inntektsutvikling i sin yrkesaktive karriere, vil i stor grad alle disse tre alternative grunnlagene gi et relativt godt og korrekt grunnlag for antatt normalinntekt som frisk. Dersom vedkommendes pensjonsgivende inntekt skriver seg fra redusert stilling, skal denne inntekten først oppjusteres til hva den ville ha tilsvart ved full stilling før inntektsnivå før uførhet fastsettes. Personens inntekter kan også ha vært varierende over tid av ulike årsaker, og inntekt før uførhet må da fastsettes skjønnsmessig. For selvstendig næringsdrivende tas det utgangspunkt i inntekten i de tre siste kalenderårene før uførhet.

En annen kompliserende faktor er at inntekt før uførhet i dag fastsettes med bakgrunn i ulike utgangspunkt for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. For personer med kombinerte inntekter som selvstendig næringsdrivende og arbeidstaker må inntekt før uførhet fastsettes hver for seg, og deretter vektes sammen for å få en samlet inntekt for uførhet.

For å sikre en ensartet praksis og forutberegnelighet mener departementet at ny uføretrygd i størst mulig grad skal ha en felles hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som omhandler de fleste tilfellene. Mindre skjønnspregede regler vil innebære at noen kan få en høyere fastsatt inntekt før uførhet, mens andre får en lavere fastsatt inntekt før uførhet enn ved gjeldende regler. Minsket bruk av skjønnsvurderinger sikrer imidlertid likebehandling og vil kunne forenkle saksbehandlingen. En klar hovedregel vil også øke muligheten for automatiserte løsninger.

Etter departementets vurdering vil et gjennomsnitt av pensjonsgivende inntekt i noen år før uføretidspunktet gi et rimelig bilde av hva som må anses som personens normale inntektsnivå. Ved fastsetting av beregningsgrunnlaget for uføretrygden brukes gjennomsnittet av de tre beste av de siste fem årene, se endringsloven § 12-11 første ledd. Når det er bestemt at dette er inntektene som skal være utslagsgivende for selve beregningen av uføretrygden, vil det etter departementets vurdering være forenklende å ta som utgangspunkt at de samme inntektsårene kan anvendes ved fastsettelse av inntekt før uførhet. For deltidsansatte skal inntekten imidlertid oppjuster til årsinntekt i full stilling, og inntekt over 6 ganger grunnbeløpet skal medregnes. Personer som har hatt både inntekt som arbeidstaker og næringsinntekt i år i perioden (fem år tilbake fra uføretidspunktet), vil imidlertid ikke få oppjustering av inntekten i en deltidsstilling til en årsinntekt i full stilling. Begrunnelsen er at næringsinntekten ikke kan knyttes til en bestemt stillingsandel. Dersom personer med både arbeidsinntekt i deltidsstilling og næringsinntekt skulle få oppjustering av inntekten i en deltidsstilling til full stilling, og den legges sammen med næringsinntekten, ville dette innebære en overkompensasjon. For år en person har hatt både arbeidsinntekt fra en deltidsstilling og næringsinntekt skal dermed faktisk inntekt legges til grunn.

Departementet mener at tilfeldige utslag av mer spesielle inntekter unngås ved å bruke flere år. Det er også forenklende å benytte samme periode for fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.

Grupper som ikke har hatt inntekt i alle årene bør være sikret en minste inntekt før uførhet. Se nærmere forsalg i punkt 3.2.5.3 der departementet foreslår at minstenivået settes til 3,4 ganger folketrygdens grunnbeløp uavhengig av sivilstand (4,5 ganger grunnbeløpet for unge uføre) og at minstenivået skal gjelder for inntekten for hvert av de fem kalenderårene som legges til grunn for fastsettingen av inntekt før uførhet.

Etter departementets syn vil en hovedregel som tar utgangspunkt i gjennomsnittet av en lengre inntektsperiode ved fastsetting av inntekt før uførhet, gjøre at det ikke er behov for særregler for enkelte mer spesielle inntekter. Utslag av inntekt fra mer tilfeldig overtidsarbeid som i dag ikke skal regnes med i inntekt før uførhet, blir da utjevnet over flere år. Dagens bestemmelser om at det skal tas hensyn til at inntektsevnen er redusert gradvis over flere år er en administrativt krevende bestemmelser. Etter departementets vurdering vil forslaget til ny hovedregel om å ta hensyn til inntekt fem år før uføretidspunktet, samt minstenivå på inntekt før uførhet, gi tilstrekkelig vern for personer som har hatt en inntektsnedgang over en periode på grunn av redusert helsetilstand. Bestemmelsen i endringsloven § 12-7 fjerde ledd tredje punktum foreslås derfor sløyfet. I dag holdes erstatninger for inntektstap som er pensjonsgivende inntekt utenfor inntekt før uførhet. Med bakgrunn i den foreslåtte hovedregelen vil ikke utslagene av å ta med disse inntektene være så avgjørende.

Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at det er urimelig å ta med tilfeldige inntekter som ikke reflekterer arbeidsevnen, selv om de jevnes ut over flere år. Medregning av slike inntekter kan medføre at inntekt før uførhet blir høyere enn hvis disse inntektene skulle vurderes konkret, noe som igjen fører til at uføregraden blir høyere og dermed er til fordel for stønadsmottakeren. Inntekt før uførhet kan bli noe lavere ved at det ikke skal tas hensyn til at inntektsevnen er redusert over tid. Det er imidlertid svært forenklende for etaten å bare kunne forholde seg til en slik skjematisk regel uten å skulle skille ut noen pensjonsgivende inntekter i årene før uføretidspunktet. Dette kan være inntekter fra flere år tilbake i tid, i tilfeller hvor vedkommende har gjennomgått arbeidsrettede tiltak og mottatt arbeidsavklaringspenger før de ble tilstått uførepensjon.

Det er understreket av flere høringsinstanser at erstatning for framtidig inntektstap normalt kommer i ettertid etter uføretidspunktet, men før virkningstidspunktet for utbetalingen av uførepensjonen. Erstatningsbeløp som anses som pensjonsgivende inntekt bør da ikke medregnes i inntekt etter uførhet. Uføregraden blir ellers for lav. Departementet er enig i at slike inntekter på samme måte som i dag skal holdes utenfor ved fastsetting av inntekt etter uførhet. Det samme gjelder inntekt som er etterslep fra helt avsluttet aktivitet som blir utbetalt til stønadsmottakeren før tilståelsen av uføretrygden (virkningstidspunktet). Departementet vil ta inn en bestemmelse om dette i forskrift. Departementet vil også i forskrift regulere at slike inntekter heller ikke skal føre til reduksjon i den løpende uføretrygden etter endringsloven § 12-14.

Departementet foreslår at inntekt før uførhet som hovedregel fastsettes ut fra gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. For arbeidstaker omregnes årsinntekt fra en deltidsstilling til full stilling. For år en person har hatt både arbeidsinntekt fra en deltidsstilling og næringsinntekt, skal imidlertid den faktiske inntekten legges til grunn. Inntektsnivå for hvert kalenderår skal ikke settes lavere enn 3,4 ganger grunnbeløpet, se forslag til minste inntekt før uførhet i 3.2.5.3. På samme måte som ved fastsettingen av beregningsgrunnlaget for uføretrygden, foreslår departementet at det skal sees bort fra år da vedkommende har fått pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid etter folketrygdloven § 3-16 og § 20-8 dersom dette er til fordel for vedkommende. Året før og etter slike år anses da å følge umiddelbart etter hverandre.

Det vises til lovforslaget, opphevelse av endringsloven § 12-7 fjerde ledd tredje punktum og til endringsloven § 12-9 første og andre ledd.

3.2.5.2 Inntekt før uførhet for arbeidstakere som jobber deltid

Arbeidstakere som ikke har pensjonsgivende inntekt før i uføreåret eller som har hatt en vesentlig økning av inntekten nær opp til uføretidspunktet, vil ikke få medregnet inntekten eller inntektsøkningen i inntekt før uførhet. Hvis disse innvilges 100 prosent uføretrygd, vil imidlertid ikke inntekt før uførhet ha betydning for uføregraden, og de vil uansett bli tilstått minsteytelsen. Disse anses derfor tilstrekkelig sikret ved forslaget til hovedregelen om fastsetting av inntekt før uførhet. Hvis disse personene har en restinntektsevne på virkningstidspunktet, vil imidlertid fastsatt inntekt før uførhet ha betydning for uføregraden. Det er derfor behov for unntaksbestemmelse fra hovedreglen.

Etter avklaring av inntektsevnen vil enkelte kunne klare å jobbe deltid. Inntekten deres kan imidlertid være forholdsmessig høyere enn tidligere. Dagens regelverk gir mulighet for bruk av stillingsandel ved fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere hvis dette er til det beste for vedkommende. Den som i sin deltidsjobb vil tjene forholdsmessig mer enn hva vedkommende gjorde før uføretidspunktet, kan få inntekt før uførhet fastsatt i samsvar med inntektsnivået i den nye stillingen. Bruk av den foreslåtte hovedregelen vil for disse personene kunne medføre avslag på kravet om uføretrygd fordi inntekt etter uførhet ikke tilsier en nedsatt inntektsevne med minst 50 prosent (eventuelt 40 prosent ved overgang fra arbeidsavklaringspenger). I og med at disse ikke er i stand til å arbeide mer enn henholdsvis 50 eller 60 prosent, er det etter departementets syn behov for å videreføre en unntaksregel for denne gruppen.

Unntaksregelen bør også omfatte tilfeller hvor en arbeidstaker med restarbeidsevne har hatt en vesentlig lønnsøkning i uføreåret. Det samme gjelder den tidligere studenten som etter endt studium nettopp har begynt i arbeid på uføretidspunktet. Hvis inntekt før uførhet i slike tilfeller ikke skulle bli fastsatt i forhold til inntekten på uføretidspunktet, men i forhold til den foreslåtte hovedregelen, ville uføregraden bli for lav i forhold til stillingsandelen.

I nåværende unntaksregel forutsettes at man bare bruker stillingsandel hvis dette er til det beste for personen. I tillegg forutsettes det at han eller hun har en klart avgrenset stillingsandel. Bestemmelsen gjelder derfor ikke for dem som er tilkallingsvikar eller for selvstendig næringsdrivende.

Departementet vurderer at det er nødvendig å fortsatt ha en unntaksregel som bare skal benyttes i de tilfellene hvor dette gagner personen. Det er et spørsmål om unntaksregelen skal utvides til å gjelde for alle tilfeller. Brukes kun en klart avgrenset stillingsandel, vil unntaket være enklere å praktisere. Arbeidstakerne som har flere stillinger skal kunne omfattes av unntaket. Dette sikrer likebehandling av personer som jobber i en 50 prosent stilling og personer som har både en 30 prosent stilling og en 20 prosent stilling. Selvstendig næringsdrivende er ikke ansatt i en stilling og har ofte mer varierende inntekter. For disse vil det være vanskelig å dokumentere grad av arbeidsinnsats. Kravet må dermed være at disse faktisk har en nedsatt inntektsevne sammenliknet med tidligere inntekt med 50 prosent som i dag, eller 40 prosent dersom de mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram. For dem som har både arbeidsinntekt og næringsinntekt vil unntaksbestemmelsen bare relateres til arbeidstakerdelen, men ikke næringsdelen. Dette innebærer at næringsinntekten i sin helhet holdes utenfor ved fastsetting av inntekt før uførhet etter denne bestemmelsen. Ved fastsetting av inntekt før uførhet etter hovedreglen, skal faktisk næringsinntekt og inntekt som arbeidstaker før uføretidspunktet legges til grunn.

Etter departementets syn er det ikke rimelig at et hvert arbeidsforhold skal kunne legges til grunn. Det bør være et krav at det er et stabilt arbeidsforhold, selv om det ikke stilles krav til at jobben er fast. Det er viktig at unge personer som ikke har rukket å jobbe i minst tre år før uføretidspunktet blir fanget opp av unntaksregelen. Mange kommer inn på arbeidsmarkedet gjennom midlertidige stillinger. Det bør heller ikke stilles krav om at man faktisk har vært i det aktuelle arbeidsforholdet. Den som begynner i stillingen samtidig som uføretrygd innvilges, bør også kunne omfattes. Vurderingen blir etter dette hvordan man skal kunne fastsette hva som er et stabilt arbeidsforhold og hva som ikke faller inn under dette. En person som er ansatt i en fast gradert stilling og en person som er «fast» tilkallingsvikar i gradert stilling, bør kunne behandles likt.

Departementet foreslår at for arbeidstakere som har ett eller flere arbeidsforhold, skal inntekt før uførhet fastsettes med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel på tidspunktet medlemmet har rett til å få utbetalt uføretrygden fra (virkningstidspunktet) omregnet til en årsinntekt i full stilling dersom det er gunstigere for vedkommende. Arbeidsforholdet må være dokumentert med arbeidsavtale som inneholder en klart angitt stillingsandel og startdato. Bestemmelsen innebærer at det er den faktiske arbeidsinntekten på virkningstidspunktet som skal legges til grunn for inntekt før uførhet. Inntekten oppjusteres til full stilling og nedjusteres i forhold til reguleringer av grunnbeløpet på uføretidspunktet. Bestemmelsen sikrer at den som på virkningstidstidspunktet får en jobb med høyere lønn enn før uføretidspunktet, men fortsatt ikke har helse til å jobbe mer enn 50 prosent, skal ha rett til en uføretrygd. Disse vil da få en høyere fastsatt inntekt før uførhet enn inntekten før uføretidspunktet skulle tilsi, men i tråd med de inntektsmulighetene vedkommende hadde før uførheten. Uføregraden blir riktig i forhold til den stillingsandelen personen nå kan klare. En høyere inntekt før uførhet vil imidlertid innebære en noe gunstigere avkorting i forhold til økt arbeidsinntekt.

Personer som hadde en vesentlig inntektsøkning i uføreåret, men som ikke har fått en bedre avlønnet jobb på virkningstidspunktet, er sikret at inntekt før uførhet blir fastsatt med utgangspunkt i siste vesentlige lønnsøkning.

Departementet foreslår at inntekt før uførhet fastsettes med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel oppjustert til inntekt i heltidsstilling dersom dette gir en høyere inntekt før uførhet enn etter hovedregelen. Det er bare arbeidsinntekt, og ikke næringsinntekt, som kan legges til grunn ved fastsetting av inntekt før uførhet etter denne bestemmelsen.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 tredje ledd.

3.2.5.3 Minste inntekt før uførhet

Inntekt før uførhet skal ikke settes lavere enn 3,3 ganger grunnbeløpet for gifte og samboere eller lavere enn 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige. For personer som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør settes minste inntektsnivå før uførhet til 4,5 ganger grunnbeløpet.

Inntekt før uførhet har som tidligere nevnt betydning for inntektsreduksjonen av uføretrygden, men også for retten til uføretrygd og fastsettingen av uføregraden. Differensiert minste inntektsnivå etter sivilstand sikrer at reduksjonen i uføretrygden ved inntekt over inntektsgrensen blir den samme uavhengig av sivilstand. Imidlertid gjør denne differensiering at uføregraden kan bli endret (økt eller redusert) ved endringer i sivilstand. I enkelte tilfeller kan den nye graden bli så lav at retten til uføretrygd faller bort. Videre innebærer skillet at vilkåret for rett til uføretrygd er strengere for gifte/samboende enn for enslige. Etter departementets syn veier hensynet til at ingen skal miste retten til uføretrygd som følge av ekteskap/samboerskap og hensynet at to personer med samme tidligere og nåværende inntekt skal ha samme rett til uføretrygd og til samme uføregrad, tyngre enn hensyn til lik sats for reduksjon i uføretrygden når inntektsgrensen overstiges. Departementet foreslår derfor at minste inntekt før uførhet skal være uavhengig av sivilstand og settes til 3,4 ganger grunnbeløpet. Departementet foreslår ingen endringer i minste inntekt før uførhet på 4,5 ganger grunnbeløpet for dem som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør etter endringsloven § 12-13 tredje ledd.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 første ledd.

3.2.5.4 Pensjonsgivende inntekt ved fastsetting av inntekt før og etter uførhet

Etter endringsloven § 12-8 femte ledd første punktum skal all pensjonsgivende inntekt som utgangspunkt medregnes når inntektsevnen før og etter uførhet vurderes. Etter andre punktum skal inntekt som ikke er uttrykk for reell inntektsevne, likevel ikke medregnes for arbeidstakere. Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsen i folketrygdloven § 12-7 andre ledd tredje punktum, som sier det skal tas hensyn til all pensjonsgivende inntekt når inntektsevnen vurderes. Høyesterett la til grunn i dom av 27. april 2005 i sak nr 2005/109 at denne bestemmelsen bare gjaldt for selvstendig næringsdrivende. Etter rettens vurdering må man for arbeidstakere ta utgangspunkt i en konkret vurdering av den faktiske arbeidsevnen uavhengig av inntekten som ble utbetalt. Før denne dommen hadde etaten lagt til grunn at bestemmelsen i folketrygdloven § 12-7 andre ledd tredje punktum, som ble innført i 1991, gjaldt for både selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere.

Høyesteretts fortolkning av bestemmelsen i folketrygdloven § 12-7 andre ledd tredje punktum er dermed videreført for ny uføretrygd i endringsloven § 12-8 femte ledd tredje punktum. Det innebærer at dersom det kan dokumenteres at en arbeidstakers pensjonsgivende inntekt er høyere enn det arbeidsinnsatsen skulle tilsi, kan uføregraden fastsettes ut fra den reelle inntektsevnen. Det er imidlertid lagt til grunn at all pensjonsgivende inntekt over 40 prosent av grunnbeløpet skal medføre reduksjon i uføretrygden etter endringsloven § 12-14. Inntekt som er opprettholdt ved velvilje fra arbeidsgiver og som derfor ikke skal medregnes når uføretrygden tilstås med en uføregrad, skal følgelig kunne gi reduksjon i den utbetalte uføretrygden.

Bestemmelsen i endringsloven § 12-8 femte ledd tredje punktum skal sikre at uføregraden blir satt i forhold til hvor redusert evnen til å utgjøre inntektsgivende arbeid er, uavhengig av om eller i hvor stor grad inntekten har blitt redusert. Det er imidlertid ikke uten videre rimelig at en person som mottar lønn når han eller hun tilstås uføretrygd skal kunne få 100 prosent ytelse.

Formålet med uføretrygden er å erstatte inntektstap på grunn av varig sykdom. Når sykdommen ikke ennå har medført et inntektstap, er det liten grunn til å tilstå uføretrygd. Så lenge arbeidstaker fortsatt jobber hos arbeidsgiver og mottar full lønn, vil det også være vanskelig å etterprøve realiteten i at arbeidstakers inntektsevne faktisk er redusert og i hvor stor grad. En regel om at all pensjonsgivende inntekt skal legges til grunn i forhold til fastsetting av uføregrad ville dermed forenkle saksbehandlingen vesentlig.

Departementet foreslår videre at eventuelle erstatninger for inntektstap og etterslepsinntekter som er pensjonsgivende inntekt som kommet til utbetaling forut for uføretidspunktet, også skal medregnes i fastsetting av inntekt før uførhet, se forslag til hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet i punkt 3.2.5.1. Når inntekt før uførhet nå skal fastsettes på grunnlag av gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene før uførhet, vil eventuelle utslag av erstatning og etterslepsinntekter bli jevnet ut. Imidlertid skal slike inntekter ikke medregnes i inntekt etter uførhet, eller føre til reduksjon av uføretrygd etter endringsloven § 12-14.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal legges vekt på all pensjonsgivende inntekt ved fastsetting av uføregrad, herunder inntekt som er opprettholdt ved velvilje fra arbeidsgiver.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 sjette ledd.

3.2.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget til bestemmelser om fastsetting av inntekt før uførhet vil gi administrative besparelser. Forslaget vil kunne gi noe høyere inntekt før uførhet for noen og lavere for andre sammenlignet med i dag. Forslaget om å sette minstenivået for inntekt før uførhet likt for alle uavhengig av sivilstand til 3,4 ganger grunnbeløpet vil isolert sett kunne gi merutgifter knyttet til gifte uføretrygdede og mindreutgifter knyttet til enslige uføretrygdede sammenliknet med det som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av Prop. 130 L (2010–2011). Samlet sett er forslagene om fastsetting av inntekt før uførhet på usikkert grunnlag anslått til å gi årlige merutgifter på om lag en mill. kroner knyttet til nye uføretrygdede, fordi noen vil få en noe høyere uføregrad enn de ellers ville fått. De administrative besparelsene antas å utgjøre et klart større beløp enn dette.

Forslaget om å oppheve bestemmelsen i endringsloven § 12-8 femte ledd andre punktum vil på usikkert grunnlag kunne gi noe mindreutgifter. Forslaget innebærer en enklere saksbehandling, idet det ikke lenger åpnes for at det skal vurderes om inntekten i realiteten gir uttrykk for den faktiske arbeidsevnen, men er opprettholdt på grunn av velvilje fra arbeidsgiver.

3.3 Etteroppgjør

3.3.1 Innledning

I dette kapitlet foreslår departementet bestemmelser om hvordan etteroppgjøret skal gjennomføres. Det foreslås at det lovhjemles nærmere bestemmelser om tilbakekreving uten hensyn til skyld. Videre foreslås bestemmelser om at melding om vedtak om etteroppgjøret kan unnlates. Det foreslås også en bestemmelse om hva som skal være utgangspunkt for foreldelse i saker om etteroppgjør.

3.3.2 Forslag i høringsnotatet

Etter endringsloven § 12-14 fjerde ledd andre punktum skal Arbeids- og velferdsetaten foreta et etteroppgjør dersom mottakeren har fått for mye eller for lite utbetalt. Etter bestemmelsens sjette ledd kan nærmere bestemmelser om etteroppgjør gis i forskrift. Det framgår av Prop. 130 L (2010–2011) at etteroppgjøret skal foretas uten hensyn til skyld, tilsvarende som i dagens AFP. Ut over dette er det ikke gitt noen nærmere anvisning på hvordan etteroppgjøret skal gjennomføres.

I høringsnotatet legger departementet til grunn at etteroppgjøret innebærer en ren avregning av om det er utbetalt for mye eller for lite uføretrygd uten at det er aktuelt å vurdere skyld hos stønadsmottakeren. Det foreslås at det gis hjemmel for tilbakekreving uten skyld, og at vedtak om tilbakekreving utgjør tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan avregnes i framtidige ytelser eller inndrives av Arbeids- og velferdsetaten etter reglene i bidragsinnkrevingsloven.

Nærmere regler om gjennomføring av etteroppgjør i uføretrygden ble foreslått gitt i forskrift.

3.3.3 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser støtter forslaget om at etteroppgjøret innebærer en ren avregning av om det er utbetalt for mye eller for lite uføretrygd uten at det skal vurderes skyld hos stønadsmottakeren. Kommunal Landspensjonskasse og Pensjonskasseforeningen er positive til at prosessen gjennomføres uten individuelle skyldvurderinger. Pensjonskasseforeningen anser det for en rasjonell løsning også for trygdemottakeren. Ved at det ikke skal foretas en nærmere vurdering av aktsomhet eller skyld, vil en slik avregning kunne fremstå som mindre stigmatiserende for den enkelte. AVYO viser til at det legges opp til automatiske løsninger ved hjelp av inntektsopplysninger som er innrapportert etter reglene i a-opplysningsloven som skal gjøre det mulig at ny uføretrygd kan justeres underveis ved endring av arbeidsinntekten. Arbeidet med etterkontroll og feilutbetalinger er i dag omfattende og arbeidskrevende for Arbeids- og velferdsetaten, og AVYO er positive til at det legges opp til mer bruk av automatiserte løsninger for etteroppgjøret. Skattedirektoratet understreker at det er viktig for alle parter at det er mulig å gjøre etteroppgjørsprosessen mest mulig automatisert.

Arbeidstakerorganisasjonene, Landslaget for offentlige pensjonister, Forsvar offentlig pensjon, og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon er skeptiske til at etteroppgjøret skal kunne trekkes av Arbeids- og velferdsetaten uten skyld. En hjemmel til å innkreve ved tvangsmidler bare basert på etatens saksbehandling virker urimelig. Tilsvarende tvangsmidler motsatt vei foreslås ikke. Det påpekes at en ikke kan påregne at etaten er ufeilbarlig.

3.3.4 Departementets vurdering og forslag

Uføretrygden skal reduseres på grunnlag av all inntekt som overstiger inntektsgrensen, jf. endringsloven § 12-14 andre ledd. Etter endringsloven § 12-14 fjerde ledd skal Arbeids- og velferdsetaten foreta et etteroppgjør for hvert kalenderår dersom mottakeren har fått for mye eller for lite utbetalt uføretrygd. Arbeids- og velferdsetaten skal i alle saker kontrollere om opplysningene om pensjonsgivende inntekt som følger av skatteligningen stemmer med inntekten som er lagt til grunn for beregningen av uføretrygden. All inntekt skal måles mot all uføretrygd som er utbetalt i kalenderåret, og det beregnes riktig utbetaling av uføretrygd dette året. Kontrollperioden er 1. januar til 31. desember i kalenderåret.

I ny uføretrygd legges det opp til automatiserte løsninger som legger til rette for at mottakeren av uføretrygd på en enkel måte skal kunne melde fra om endringer i arbeidsinntekt. Innrapportering av inntektsopplysninger etter reglene i a-opplysningsloven vil legge til rette for at utbetalt uføretrygd enkelt skal kunne justeres ved endring i arbeidsinntekten. Målsettingen er at det i de fleste tilfellene blir utbetalt riktig uføretrygd, slik at det vil være lite eller ingenting å kreve tilbake eller etterbetale.

Tre høringsinstanser er positive til at etteroppgjøret skal gjennomføres uten vurdering av om det er noe å bebreide stønadsmottakeren, mens tre andre høringsinstanser mener det er betenkelig å gi Arbeids- og velferdsetaten en slik blankofullmakt. Skattedirektoratet understreker at det er viktig for alle parter å gjøre etteroppgjørsprosessen mest mulig automatisert. Departementet legger til grunn at systemet med etteroppgjør må baseres på ren avregning uten hensyn til skyld for å unngå at systemet blir for administrativt krevende. Videre oppfordres de uføre i det nye systemet i større grad enn i dag til å prøve å utnytte restinntektsevnen på en fleksibel måte. Det vises til at uansett hvor mange som det viser seg i etteroppgjøret har fått feilutbetalt ytelse, vil det være en stor saksmengde som Arbeids- og velferdsetaten skal kontrollere. Analyser av dagens uførepensjonister viser at det er omlag 122 000 uførepensjonister som har inntekt over konvertert fribeløp på 60 000 kroner (som gjelder for disse fram til og med 2018) og 136 000 uførepensjonister som har inntekt over 40 prosent av grunnbeløpet. Antallet som vil velge å benytte sin restinntektsevne vil i tillegg kunne øke som følge av at inntekten som er under beløpsgrensen aldri skal føre til reduksjon i ytelsen. Dette i motsetning til dagens regler hvor uførepensjonisten kan risikere å gå ned i samlet inntekt hvis arbeidsinntekten overstiger friinntekten, fordi uføregraden revurderes på bakgrunn av hele arbeidsinntekten, også den som var under friinntekten. Saksmengden tilsier at etteroppgjøret må gjøres mest mulig automatisert. Henvisningen til etteroppgjørsordningen for AFP i Prop. 130 L (2010–2011) innebærer også at det er snakk om en ren avregning uten at det er aktuelt å vurdere skyld hos stønadsmottakeren. Det legges på denne bakgrunn til grunn at det ikke skal tas stilling til om det er noe å bebreide stønadsmottakeren.

Etter folketrygdloven § 22-16 kan ytelse som er utbetalt med for høyt beløp fordi mottakerens inntekt er høyere enn forutsatt ved fastsettingen av ytelsen, avregnes ved trekk i framtidige ytelser. Dette er en objektiv avregningshjemmel, men etter praksis gjøres det en konkret vurdering av om mottakeren har unnlatt å overholde plikten til å melde fra om inntekt eller inntektsøkning. Bestemmelsen passer derfor ikke helt til en målsetting om at etteroppgjøret skal gjennomføres som en ren avregning uten vurdering av om det er noe å bebreide stønadsmottakeren. En automatisert saksbehandlingsprosess vil ikke kunne gjennomføres på en effektiv måte dersom det stilles krav til individuelle vurderinger av alle saker som skal behandles. Derfor er dagens praktisering av avregningsordningen i § 22-16 ikke tilstrekkelig effektiv for det årlige etteroppgjøret av uføretrygd.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 22-15 gir hjemmel til å kreve tilbake feilaktig utbetaling i tilfeller hvor mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Tilbakekreving av feilutbetalt beløp som er mottatt i god tro er begrenset til berikelsen etter bestemmelsens femte ledd. Tilbakekreving etter paragrafen kan unnlates hvis det feilutbetalte beløpet utgjør mindre enn fire rettsgebyr (3440 kroner).

Bestemmelsen i folketrygdloven § 22-16 om tilbakebetaling krever at det er noe å bebreide stønadsmottakeren. Likeledes krever vedtak om tilbakekreving etter folketrygdloven § 22-15 ulike grader av skyld og individuelle vurderinger. Det er lite aktuelt å fatte slike vedtak i det store flertallet av etteroppgjørssaker.

Etteroppgjøret innebærer en ren avregning uten hensyn til hva som er årsaken til korrigeringen. Departementet foreslår at for mye utbetalt uføretrygd kan kreves tilbakebetalt ved avregning i ytelser som den uføretrygdede mottar fra folketrygden etter mønster av den trekk- og avregningsordningen som i dag er hjemlet i folketrygdloven § 22-16. Departementet foreslår også at det skal være anledning til å avregne for mye utbetalt uføretrygd mot AFP i forbindelse med etteroppgjør for en person som har gått over til offentlig AFP, som utbetales av Arbeids- og velferdsetaten. Dersom det ikke er en ytelse som nevnt å avregne i, kan for mye utbetalt uføretrygd inndrives av Arbeids- og velferdsetaten etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. For lite utbetalt uføretrygd skal etterbetales som et engangsbeløp.

Departementet foreslår at det i endringsloven § 12-14 fjerde ledd gis hjemmel for å tilbakekreve for mye utbetalt uføretrygd uten hensyn til skyld, og at det kan avregnes i framtidige ytelser som omfattes av folketrygdloven § 22-16 tredje ledd og AFP i offentlig sektor. Videre foreslås det å gi hjemmel for at vedtak om tilbakekreving i etteroppgjørssaker gir tvangsgrunnlag for utlegg og at Arbeids- og velferdsetaten kan innkreve etter bidragsinnkrevingsloven. Dette er en aktuell bestemmelse å benytte for personer som for eksempel på grunn av høy arbeidsinntekt mottar en liten eller ingen uføretrygd. For mye utbetalt uføretrygd kan da inndrives ved trekk i lønn etter dekningsloven § 2-7 første ledd. For personer som mottar en løpende uføretrygd kan kravet da avregnes i framtidige ytelser etter trekk til forskuddsskatt og før eventuelle utleggstrekk.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-14 fjerde ledd.

3.3.5 Unntak fra melding om vedtak om etteroppgjør

Departementet foreslo i høringsnotatet at den uføretrygdede skal varsles om etteroppgjøret med beregning og angivelse av beløp, informasjon om klageadgang, og at vedtaket vil bli fattet uten videre hvis ikke vedkommende har innsigelser. Det innebærer at det ikke gis melding om vedtak om etteroppgjøret i de tilfellene stønadsmottakeren ikke har innvendinger til det varselet som er sendt ut. Hvis den uføretrygdede har merknader, vil det bli sendt nytt brev med endelig vedtak.

Arbeidstakerorganisasjonene, Landslaget for offentlige pensjonister, Forsvar offentlig pensjon, og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener en slik fullmakt til Arbeids- og velferdsetaten kan gi urimelige resultater, for eksempel hvis etaten feiltolker en informasjon fra skatteetaten om «endrede forhold».

Det er nødvendig å forenkle saksbehandlingen slik at det er tilstrekkelig at stønadsmottakeren har sett og fått mulighet til å gi innsigelser til bakgrunnsinformasjonen etaten har for å foreta avregningen. Rettssikkerheten for den enkelte må anses ivaretatt ved at alle opplysninger om inntekt og utbetalt uføretrygd som gir grunnlag for avregningen dermed er kjent, og grunnen til et senere trekk i ytelsen er da åpenbart kjent for vedkommende.

Departementet foreslår at det i forskriften gis bestemmelse om at vedtak om etteroppgjør kan unnlates når vedkommende ikke melder i fra om endrede forhold eller har andre innsigelser til varslet om etteroppgjøret. Det foreslås at det gis hjemmel til en slik forskriftsbestemmelse i folketrygdloven § 21-10 tredje ledd.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 21-10 tredje ledd.

3.3.6 Utgangspunktet for foreldelse

Departementet foreslo i høringsnotatet at datoen for endelig vedtak om etteroppgjør skal være utgangspunkt for foreldelse. Det foreslås at det gis bestemmelse om dette i folketrygdloven § 22-14 andre ledd.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Etteroppgjøret innebærer en korrigering av tidligere utbetalt uføretrygd når alle opplysninger om arbeidsinntekt og utbetalt trygd i kontrollåret foreligger. Først når etteroppgjøret er gjennomført foreligger det endelige vedtaket om riktig uføretrygd i kontrollåret. Dette tilsier at datoen for vedtaket om etteroppgjør skal være utgangspunktet for foreldelse.

Folketrygdloven § 22-14 har særlige bestemmelser om foreldelse som eventuelt går foran foreldelseslovens bestemmelser. Etableringen av et årlig etteroppgjør som en del av den nye ordningen med avkorting av ny uføretrygd mot arbeidsinntekt, er ny. Departementet ser behov for å klargjøre utgangspunktet for foreldelse i forhold til etatens vedtak om tilbakekreving eller tilbakebetaling av for lite eller for mye uføretrygd. Etter departementets vurdering bør en slik bestemmelse tas inn i folketrygdloven § 22-14. Utgangspunktet for fristen gjelder både for den uføretrygdetes krav mot etaten og etatens krav mot stønadsmottakeren.

Folketrygdloven § 22-14 andre ledd bestemmer at «Foreldelsesfristen for rett til ytelser etter folketrygdloven regnes fra tidspunktet da det endelige vedtaket ble fattet.». Endelig vedtak innebærer at det ikke påløper foreldelse mens saken er til klage- eller ankebehandling. Vedtaket om etteroppgjøret kan påklages og ankes inn for Trygderetten. Endelig vedtak i slike saker foreligger i så fall først etter en eventuell klage og anke til Trygderetten.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 22-14 andre ledd nytt andre punktum.

Departementet foreslår videre at avregning og trekk med hjemmel i endringsloven § 12-14 fjerde ledd bryter foreldelsen.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 22-14 femte ledd første punktum.

3.4 Oppheving av bestemmelsen om uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle

3.4.1 Innledning og bakgrunn

Uførepensjon kan tilstås når inntektsevnen er varig nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom, skade eller lyte. I ny uføretrygd er dette kravet videreført. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når kravet om uføretrygd settes fram, er det likevel tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med minst 40 prosent.

I tillegg er det etter dagens regler gitt særregler i folketrygdloven § 12-8 som gir hjemmearbeidende ektefelle rett til uførepensjon når evnen til å utføre arbeid i hjemmet (arbeidsevnen) er varig nedsatt med minst 50 prosent. Særordningen er videreført i ny uføretrygd og bestemmelsen i endringsloven § 12-10 svarer i hovedsak til någjeldende bestemmelse. Som hjemmearbeidende ektefelle regnes personer som lever i ekteskap (eller partnerskap/samboerskap som nevnt i folketrygdloven § 1-5), som ikke har vært i arbeid (heller ikke deltid), og hvor den andre ektefellen skaffer familien inntekt. I følgende tilfeller skal den hjemmearbeidende ektefellen likevel vurderes etter hovedreglen om tapt inntektsevne, det vil si vurderes som yrkesaktiv:

  • Når det er sannsynlig at vedkommende ville ha begynt i inntektsgivende arbeid hvis uførheten ikke hadde oppstått.

  • Når ektefellens inntekt er lavere enn to ganger grunnbeløpet.

  • Når sykdom er årsaken til at man tidligere ikke har vært i arbeid.

  • Når man er hjemmeværende på grunn av omsorg for barn.

Hjemmearbeidende ektefeller som senere mister ektefellen eller skiller seg, vil få uføregraden fastsatt på nytt. Når de ikke lenger blir forsørget av ektefellen, regnes de alltid som potensielle yrkesaktive. Uføregraden skal da fastsettes på nytt etter de ordinære bestemmelsene.

Ved vurderingen av hvor høy uføregraden er, skal evnen til å utføre arbeid i hjemmet som vedkommende nå har, sammenliknes med den tilsvarende evnen vedkommende hadde før sykdommen, skaden eller lytet oppsto. Er det en liten og lettstelt bolig, legges til grunn at man kan gjøre mer av hjemmearbeidet, enn hvis huset er stort og kronglete. Dette vil i de fleste tilfeller være en strengere vurdering enn etter hovedregelen, der uføregraden vurderes i forhold til arbeidslivets krav. 661 personer mottar uføreytelse fastsatt etter disse bestemmelsene. Ofte vil uføregraden fastsatt ut fra arbeidsevnen i hjemmet bli lavere enn etter de ordinære bestemmelsene mot arbeidslivet.

Departementet uttalte i Prop. 130 L (2010–2011) at en tok sikte på å vurdere om det fortsatt er behov for disse særreglene.

3.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste til at bestemmelsen om uførepensjon/uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle innebærer vanskelige skjønnsvurderinger og kan i praksis føre til forskjellsbehandling. En videreføring av bestemmelsen er isolert sett et hinder for full likestilling i folketrygden, ettersom det i praksis er kvinner som omfattes av bestemmelsen. Disse kvinnene vil ha vanskeligere for både å få innvilget uføretrygd og å få en høy uføregrad. Etter departementets syn tilsier dette at bestemmelsen om uførepensjon til hjemmearbeidende ikke bør videreføres, noe som også vil være i tråd med utviklingen der de fleste kvinner er yrkesaktive på heltid eller deltid. En opphevelse av særregelen vil dessuten være en klar forenkling av regelverket, både for brukerne og for Arbeids- og velferdsetaten. Departementet uttalte videre at selv om få personer omfattes av bestemmelsen, vil en oppheving av særreglene imidlertid medføre at noen personer som i dag ikke fyller vilkårene til uførepensjon, vil kunne få rett til uføretrygd hvis uførheten i stedet skal vurderes opp mot ordinært arbeidsliv. Videre vil opphevingen kunne medføre at hjemmearbeidende ektefeller får rett til en høyere uføregrad enn etter dagens regler.

Departementet uttalte at det ikke var tatt endelig standpunkt til om særreglene om uførepensjon/uføretrygd til hjemmearbeidende ektefeller bør beholdes eller oppheves, og ba spesielt om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.

3.4.3 Høringsinstansenes merknader

Næringslivets hovedorganisasjon finner at det virker fornuftig å oppheve disse særreglene slik at alle som setter fram krav om uføretrygd blir vurdert opp mot inntektsevnen i ordinært arbeidsliv. Norsk tjenestemannslag mener særreglene skal oppheves. Pensjonskasseforeningen viser til at regelverket kommer til anvendelse i relativt få tilfeller og oppleves som kjønnsdiskriminerende. De mener reglene bør oppheves, men understreker at det er viktig at uføretrygden kun skal kompensere for den delen av inntektsevnen som er falt bort på grunn av sykdom og ikke kompensere for ikke-nyttiggjort potensial. Norges Kvinne- og familieforbund støtter et forslag om å fjerne særreglene, men peker på at det er viktig at dette ikke medfører at det blir vanskeligere å få uføretrygd, og at de personene som nå er innenfor denne typen trygd ikke taper økonomisk på endringen. Fellesorganisasjonen er opptatt av at arbeids- og trygdeordninger skal fremme likestilling best mulig, men ser likevel at de få dette rammer, er oftest kvinner. De vil likevel ikke støtte en opphevelse på nåværende tidspunkt og viser til at om få år vil de fleste kvinner velge yrkesaktivitet og dermed slippe å ende opp som minstepensjonister. Landslaget for offentlige pensjonister mener det ikke er godtgjort at disse kan ivaretas av andre deler av trygdesystemet, og synes at ytelsen bør videreføres. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet uttaler at bestemmelsen bør opphøre, slik at alle i yrkesaktiv alder som blir arbeidsuføre vurderes opp mot yrkeslivet. Departementet skriver «[d]en særlige regelen om uføreytelser for hjemmearbeidende er en regel som gjør det vanskeligere for hjemmearbeidende å oppnå uføreytelser enn for andre som blir vurdert etter hovedregelen (tap av evne til å oppnå inntekt ved arbeid). Som høringsnotatet påpeker er det så å si bare kvinner som blir vurdert etter denne regelen. Den fører derfor til at det i praksis blir stilt strengere krav for uføreytelser til kvinner enn til menn i en sammenlignbar situasjon. […] Departementet mener også at det er prinsipielt viktig at regelverket ikke låser kvinner fast i en situasjon som «forsørget» og «hjemmeværende». Alle mennesker i yrkesaktiv alder må behandles av regelverket som potensielt yrkesaktive. Slik regelen er utformet i dag kan den ha en signalvirkning som kan være med på å hindre at det blir satt i verk attføringstiltak for kvinner som har vært ute av yrkeslivet en lengre periode.»

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter et forslag om å oppheve særreglene. Direktoratet viser til at dagens regler innebærer en forskjellsbehandling ved at det for hjemmearbeidende ektefeller kreves mer for å få innvilget uføretrygd, enn for enslige hjemmearbeidende eller de som faktisk er (eller vurderes som) yrkesaktive. Direktoratet viser til at Arbeids- og velferdsetaten skal ha fokus på arbeid og den enkeltes muligheter i arbeidslivet, og uttaler: «Bestemmelsen krever også vurderinger på et vanskelig område hvor NAV ikke har særlige forutsetninger. […] Man må kunne vurdere hvilken betydning det har for bruker at vedkommende har parkett eller vegg-til-vegg teppe, dette sett i forhold til de aktuelle sykdomsforholdene. […] I praksis er det umulig for NAV å sikre likebehandling av «like» tilfeller når det gjelder vurderinger etter bestemmelsen om hjemmearbeidende.»

3.4.4 Departementets vurdering og forslag

Hjemmearbeidende ektefeller blir i dag ikke vurdert ut fra inntektsmulighetene de har i det ordinære arbeidslivet, men ut fra hva de klarer å utføre av husarbeid. Er det en liten og lettstelt bolig, legges til grunn at man kan gjøre mer av hjemmearbeidet, enn hvis huset er stort og krevende å stelle. Boliger med vegg til veggtepper og/eller graden av gamle/slitte gulv vil kunne tillegges vekt når arbeidsevnen vurderes, og dermed om en person får innvilget uføreytelse eller får avslag. Dette kan medføre at to personer med samme type lidelse og samme begrensninger vil få forskjellig resultat på sin uføresøknad. Dermed vil altså hjemmearbeidende ektefeller bosatt i lettstelte boliger i stor grad falle utenfor uføreordningen, eller få lavere uføregrad enn de som har en større bolig. Bestemmelsen er videre vanskelig å praktisere ved endringer i forhold som kan medføre en ny vurdering av saken, for eksempel ved flytting til ny bolig (som kan være lettere eller tyngre å stelle) eller ved oppussing og modernisering av boligen.

I de fleste tilfellene vil en vurdering av uføregraden mot arbeidsevnen i hjemmet kunne gi en noe lavere uføregrad enn en vurdering mot inntektsevnen i arbeidslivet. Departementet legger derfor til grunn at en oppheving av særreglene ikke vil gjøre det vanskeligere for hjemmearbeidende ektefeller å få en uføretrygd ved varig sykdom, snarere tvert imot. Departementet understreker at særreglene kun gjelder vilkåret for å få en uføreytelse. Nivået på uførepensjonen bestemmes på bakgrunn av tidligere inntekt. Uføre hjemmearbeidende ektefeller har ikke hatt inntekt og mottar derfor i dag en minstepensjon (minsteytelse). En opphevelse av disse særreglene vil ikke endre på det.

I den nye uførereformen har man søkt å fristille seg fra vurderinger ut fra sivilstand. Dette fordi det er ønskelig at personer skal kunne få utbetaling av ytelse basert på sin egen opptjening uavhengig av sivilstand. Reglen for hjemmearbeidende innebærer imidlertid nettopp en avhengighet til sivilstand. Det er i all hovedsak gifte kvinner som får uførepensjon etter denne bestemmelsen. Det legges til grunn en antakelse om at hun forsørges av sin mann. En gift kvinne og en enslig kvinne vil bli vurdert forskjellig tilsynelatende uten andre forskjeller enn nettopp ekteskapet eller samboerskapet. Kvinner som omfattes av bestemmelsen vil ha vanskeligere for både å få innvilget uføretrygd og å få en høy uføregrad. Bestemmelsen innebærer dessuten vanskelige skjønnsvurderinger og kan derfor i praksis føre til forskjellsbehandling.

Departementet deler Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets og Arbeids- og velferdsdirektoratets syn på at dagens regel kan hindre denne gruppen i å få vurdert sine muligheter i arbeidslivet. For å få innvilget uføretrygd etter de ordinære bestemmelsene må vedkommende først ha gjennomført eller forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen om uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle oppheves. Dette innbærer at alle som setter fram krav om uføretrygd blir vurdert opp mot inntektsevnen i ordinært arbeidsliv etter hovedreglene. Departementet foreslår videre at personer som har en uførepensjon etter disse bestemmelsene, beholder den uføregraden de har fått fastsatt ved konverteringen til uføretrygd. Dersom de senere setter fram krav om økt uføregrad, vil de imidlertid få kravet vurdert etter de nye reglene, det vil si som yrkesaktiv.

Det vises til lovforslaget, opphevelse av endringsloven § 12-10

3.4.5 Økonomiske og administrative konsekvenser. Ikrafttredelse

Opphevelse av bestemmelsen vil kunne medføre at noen flere kvinner får innvilget uføretrygd, eller at de som i dag har en gradert uføreytelse som hjemmearbeide ektefelle etter søknad kan få en høyere uføregrad.

70 prosent av dagens om lag 650 personer som mottar uførepensjon etter særreglene mottar 100 prosent uførepensjon. Dermed har kun 30 prosent en gradert ytelse. Blant dem som i de siste årene har fått en uførepensjon etter disse reglene, er andelen med gradert ytelse enda lavere. Det er derfor ikke mange av dagens uførepensjonister som eventuelt kan få en høyere uføregrad. Omfanget av dem som i dag får avslag på krav om uførepensjon på grunn av disse særreglene er svært lavt. Begrunnelsen for de avslagene som i dag blir gitt, er i stor grad at kravet om at sykdommen må være varig ikke er oppfylt. Dermed er vilkåret ikke oppfylt, verken etter særreglene eller etter de ordinære reglene.

Departementet antar at opphevingen ikke vil medføre økonomiske merutgifter av betydning. Opphevingen av særreglene vil gjøre saksbehandlingen vesentlig enklere og innebærer administrative forenklinger.

Departementet foreslår at endringen skal tre i kraft fra samme tidspunkt som ny uføretrygd, som etter planen er 1. januar 2015. Departementet foreslår at personer som har en uførepensjon etter disse bestemmelsene på dette tidspunktet, beholder den uføregraden de har fått fastsatt ved konverteringen til uføretrygd. Dersom de senere setter fram krav om økt uføregrad, vil de imidlertid få kravet vurdert etter de nye reglene.

3.5 Øvrige endringer i bestemmelser om uføretrygd mv.

3.5.1 Opptjening av ny rett til sykepenger for uføretrygdede

Sykepenger fra trygden gis i inntil ett år i løpet av en treårs periode. Den som er helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden tjener opp ny rett til sykepenger, jf. folketrygdloven § 8-12 andre ledd. Etter bestemmelsens tredje ledd opptjener den som mottar en gradert uførepensjon også opp ny rett dersom vedkommende har vært helt arbeidsfør med den gjenværende arbeidsevnen i 26 uker.

I ny uføretrygd fastsettes uføretrygden med en uføregrad ved tilståelsen, men stønadsmottakeren beholder uføregraden selv om vedkommende øker sin deltakelse i arbeidslivet og tjener bedre. Uføretrygden blir imidlertid redusert når inntekten overstiger den fastsatte inntektsgrensen. Den utbetalte uføretrygden kan dermed være mye lavere enn uføregraden skulle tilsi.

Departementet foreslår at en mottaker av uføretrygd uavhengig av uføregraden skal tjene opp ny rett til sykepenger hvis vedkommende har vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i sammenhengende 26 uker. Det innebærer at en person som i utgangspunktet er tilstått 100 prosent uføretrygd kan tjene opp ny rett fra første tjente krone. Departementet har vurdert om det er grunn til å kreve at arbeidsforholdet har hatt et visst omfang, for eksempel at det kreves at vedkommende minst har hatt arbeidsinntekt i forhold til 20 prosent arbeidsevne i hele perioden på 26 uker for å opptjene ny rett til sykepenger. Det anses imidlertid at dette ikke er nødvendig, da det er en generell bestemmelse om at sykepengegrunnlaget må utgjøre minst 50 prosent av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 8-3 andre ledd.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-12 tredje ledd.

3.5.2 Utbetaling av sykepenger til mottaker av uføretrygd

Det ytes ikke sykepenger til en person som mottar hel uførepensjon, jf. folketrygdloven § 8-50. Etter andre ledd ytes sykepenger til mottaker av gradert uførepensjon ut i fra den arbeidsinntekten vedkommende har i tillegg til pensjonen.

I ny uføretrygd kan den som har en uføregrad på 100 prosent senere ha arbeidsinntekt over inntekstgrensen uten at uføregraden endres. Uføregraden behøver dermed ikke tilsvare utbetalt uføretrygd. Departementet foreslår at mottakere av uføretrygd skal ha rett til sykepenger på grunnlag av den arbeidsinntekten vedkommende har i tillegg til uføretrygden, uavhengig av om uføretrygden er gradert eller ikke. De generelle vilkårene for rett til sykepenger må imidlertid være oppfylt, herunder at inntektsgrunnlag minst må tilsvare 50 prosent av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 8-3 andre ledd, og at vedkommende eventuelt har opptjent ny rett til sykepenger, se punkt 3.5.1.

Forslaget innebærer at personer som har en uføregrad på 100 prosent og en arbeidsinntekt mellom 50 og 100 prosent av grunnbeløpet ikke lenger er avskåret fra å kunne få sykepenger. Forslaget antas å kunne innebære noe merutgifter, men vil ikke ha administrative konsekvenser av betydning.

Departementet understreker at utbetalte sykepenger, på samme måte som arbeidsinntekt, vil kunne redusere uføretrygden etter endringsloven § 12-14.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 8-50.

3.5.3 Egen lovbestemmelse om uføretidspunkt

Dagens regler om fastsetting av uføretidspunkt og uføregrad er i hovedsak videreført i ny uføretrygd. Bestemmelser om uføretidspunkt er imidlertid ikke lenger regulert i en egen paragraf. Hovedbestemmelsene om fastsetting av uføretidspunktet er gitt i endringsloven § 12-7. Etter bestemmelsens tredje ledd er uføretidspunktet definert til det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten. I bestemmelsens andre ledd er det gitt en ny bestemmelse som gir personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram, rett til uførepensjon når inntektsevnen er varig nedsatt med 40 prosent. Uføretidspunktet vil ofte være sykmeldingstidspunktet dersom vedkommende da ble sykmeldt på grunn av den medisinske lidelsen som medførte varig nedsatt inntektsevne.

I endringsloven § 12-9 er det gitt nærmere bestemmelser om fastsetting og endring av uføregrad. Når uføregraden økes fordi inntektsevnen blir ytterligere nedsatt, kan det etter bestemmelsens fjerde ledd andre punktum fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette er til fordel for vedkommende.

Uføretidspunktet er avgjørende for mange og svært ulike forhold, og det er derfor viktig at det fastsettes korrekt. Uføretidspunktet styrer blant annet om man oppfyller medlemsvilkåret og om man kan innvilges «ung ufør»-fordeler. Videre er uføretidspunktet utgangspunkt for beregning av stønaden. Departementet mener det gir bedre oversikt og er mer hensiktsmessig at bestemmelsene om uføretidspunktet reguleres i én paragraf, på samme måte som for uførepensjon i dag.

Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er behov for en bestemmelse om fastsetting av uføretidspunktet for tilfeller vedkommende er innvilget uføretrygd etter særbestemmelser for yrkesskade eller yrkessykdom. Det vises til at uføretrygden bare skal beregnes etter forholdene på skadetidspunktet hvis dette er en fordel for vedkommende. I alle andre tilfeller vil uføretrygden bli beregnet etter de ordinære bestemmelsene, noe som forutsetter at det blir fastsatt et uføretidspunkt. Departementet er enig i dette og har derfor tatt inn en henvisning til endringsloven § 12-17 første ledd bokstav c i forslaget til egen bestemmelse om uføretidspunkt.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-8.

3.5.4 Grunnlaget for beregning av uføretrygd for år der vedkommende har mottatt uføretrygd

Uføregraden kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt og det settes fram krav om uføretrygd. Det skal da fastsettes et nytt uføretidspunkt dersom dette er til fordel for den uføretrygdede. Det vises til endringsloven 12-9 fjerde ledd. Endringsloven § 12-11 andre ledd gir bestemmelser om hvordan grunnlaget for uføretrygd skal fastsettes for år da en person har mottatt uføretrygd: «For år da en person har mottatt uføretrygd, skal pensjonsgivende inntekt, og en inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for uføretrygden, justert for fastsatt uføregrad, inngå i grunnlaget.» Ordlyden tilsier at både den pensjonsgivende inntekten og inntekten som svarer til beregningsgrunnlaget skal justeres for fastsatt uføregrad. Det er imidlertid bare en inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for uføretrygden som skal justeres for fastsatt uføregrad. Departementet foreslår å fjerne kommaet foran «justert for fastsatt uføregrad», slik at dette kommer klart fram.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-11 andre ledd første punktum.

3.5.5 Fastsetting av ny trygdetid ved økt uføregrad

Regler om trygdetid er gitt i endringsloven § 12-12. Dersom trygdetid er mindre enn 40 år, skal uføretrygden avkortes tilsvarende. Som trygdetid regnes også framtidig trygdetid fra uføretidspunktet til og med året vedkommende fyller 66 år, jf. andre ledd. Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og uføretidspunktet kan regnes som trygdetid, skal imidlertid den framtidige trygdetiden utgjøre 40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden. Det innebærer at man ikke får medregnet framtidig tid helt fram til 66 år ved utenlandsopphold av en viss lengde.

Uføregraden kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt. Det skal fastsettes et nytt uføretidspunkt hvis dette er til fordel for vedkommende, jf. endringsloven § 12-9 fjerde ledd. Dette kan være tilfelle dersom vedkommende har hatt inntektsnivået sitt redusert mindre enn det som svarte til uføregraden, slik at beregningsgrunnlaget har blitt høyere og/eller personen ved nytt uføretidspunkt vil få lengre trygdetid. Etter endringsloven § 12-12 sjette ledd skal trygdetiden fastsettes på nytt når uføregraden økes dersom dette vil gi en lengre trygdetid. Ordlyden i bestemmelsen kan tyde på at trygdetiden fastsettes på nytt ved økt uføregrad uavhengig av om det settes nytt uføretidspunkt for fastsetting av beregningsgrunnlaget etter endringsloven § 12-11. Man kan da få en situasjon hvor trygdetiden fastsettes på nytt og knyttes til et nytt uføretidspunkt, mens beregningen av ytelsen for øvrig (beregningsgrunnlaget) er knyttet til det gamle uføretidspunktet. Det blir da uklart hvilket uføretidspunkt som er gjeldende for beregningen av uføretrygden.

Departementet mener at ny fastsatt trygdetid bør avhenge av om det fastsettes et nytt uføretidspunkt, og ikke av om uføregraden øker alene. Fastsetting av nytt uføretidspunkt bør avhenge av om dette totalt sett vil være til fordel for vedkommende med hensyn fastsetting av både trygdetiden og beregningsgrunnlaget. Det blir da entydig hvilket uføretidspunkt som er gjeldende for beregningen av ytelsen.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-12 sjette ledd.

3.5.6 Vilkår for særskilt minstenivå for unge uføre

Personer som blir uføre før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, har i dag rett til å få medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,50 for hvert år, jf. folketrygdloven § 3-21. Grunnpensjon gis etter de ordinære reglene. Departementet foreslo i Prop. 130 L (2010–2011) å videreføre de garanterte ytelsene for unge uføre som særskilte minsteytelser på en måte som gir samme ytelser etter skatt. Det ble ikke foreslått andre endringer. For øvrig gjelder de nye reglene for uføretrygd, herunder kravet til nedsatt inntektsevne (uføregrad) for rett til uføretrygd.

Etter ordlyden i bestemmelsen i endringsloven § 12-13 tredje ledd er det et vilkår for rett til minsteytelsen som ung ufør at krav om uføretrygd er satt fram før fylte 36 år. Dette er en innskjerping av kravet i forhold til dagens bestemmelser som ikke har vært tilsiktet. Det foreslås at bestemmelsen endres slik at det kommer klart fram at vilkåret om å sette fram krav før fylte 36 år bare gjelde for personer som har vært yrkesaktive mer enn 50 prosent etter fylte 26 år.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-13 tredje ledd.

3.5.7 Inntektsgrense for personer som har mottatt uførepensjon

Det framgår av endringsloven § 12-14 første ledd at inntektsgrensen skal svare til inntekt etter uførhet tillagt 40 prosent av grunnbeløpet. For å ivareta hensynet til at en del av dagens uførepensjonister har innrettet seg etter dagens friinntekt på inntil ett grunnbeløp, får disse i stedet tillagt 60 000 kroner til og med år 2018. Ordlyden i § 12-14 første ledd andre punktum tyder imidlertid på at disse 60 000 kroner skal komme i tillegg til beløpsgrensen på 40 prosent av grunnbeløpet, noe som ikke er korrekt. Departementet foreslår å presisere at dersom uføretrygden er en omregnet uførepensjon, skal inntektsgrensen svare til inntekt etter uførhet tillagt 60 000 kroner.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-14 første ledd andre punktum.

3.5.8 Barnetillegg

Det følger av endringsloven § 12-15 fjerde ledd at når et barn blir forsørget av flere som mottar uføretrygd eller alderspensjon, skal barnetillegget ytes til den som har rett til høyest tillegg. Dette er en videreføring av dagens bestemmelser. Den nye uføretrygden skal skattlegges som lønn, mens alderspensjon fortsatt skal skattlegges som pensjon. Dette kan påvirke hvem av dem som forsørger barnet som har rett til høyest tillegg. Det er etter departementets syn nødvendig å kunne regulere dette nærmere i forskrift. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en forskriftshjemmel i bestemmelsen.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-15 fjerde ledd.

3.5.9 Reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt

Med unntak av økning i fribeløpene for å ta høyde for høyere uføretrygd før skatt, er reglene for barnetillegg, herunder hvilke inntekter som skal inngå i behovsprøvingen, videreført. Reglene framgår av endringsloven § 12-15 Barnetillegg og § 12-16 Reduksjon av barnetillegg på grunn av inntekt. Høringen har ikke omfattet barnetillegg, men Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sitt høringssvar påpekt en feil i lovteksten i § 12-16 andre ledd.

Departementet uttalte i merknaden til § 12-16 i lovforslaget i Prop. 130 L (2010–2011) at andre ledd viderefører folketrygdloven § 3-26 tredje ledd om hvilke inntekter som kan føre til reduksjon av barnetillegget. Departementet uttalte videre at bestemmelsen imidlertid ble vesentlig forkortet ved å sammenfatte det som tidligere gikk fram av en lang opplisting. Etter folketrygdloven § 3-26 tredje ledd kan pensjonsytelser og overgangsstønad fra folketrygden (bokstav a), pensjonsytelser, inkludert forsørgingstillegg, fra norsk offentlig eller private pensjonsordninger (bokstav b), ytelser fra norsk individuell pensjonsforsikring, livrente, gavepensjon o.l. (bokstav c), arbeidsinntekt (bokstav d) og en rekke ytelser fra folketrygden (bokstav e) føre til reduksjon av barnetillegg. Etter bokstav f skal ytelser fra utlandet av samme art som ytelsene under bokstavene a til c regnes med, men det skal likevel ses bort fra en ytelse eller en del av ytelse som blir redusert på tilsvarende måte som for barnetillegget. Det skal dermed ikke tas hensyn til ytelser fra utlandet av samme art som regulert i bokstavene d og e. Bestemmelsene om å se bort fra en ytelse eller en del av ytelse som blir redusert på tilsvarende måte gjelder videre bare for utenlandske ytelser av samme art som er regulert av folketrygdloven § 3-26 tredje ledd bokstavene a til c.

Det framgår av endringsloven § 12-16 andre ledd at personinntekt etter skatteloven § 12-2 og inntekter fra utlandet av samme art kan føre til at barnetillegg blir redusert, jf. første punktum. Det skal likevel ses bort fra ytelser eller deler av ytelser som er underlagt inntektsprøving, jf. andre punktum.

Utformingen av lovteksten vil innebære to endringer i regelverket. For det første skal flere typer av inntekter/ytelser fra utlandet enn i dag regnes med i inntektsprøvingen. For det andre innebærer andre punktum at det skal ses bort fra ytelser som er underlagt en inntektsprøving, også ytelser fra Norge. Det kommer klart fram av merknaden til lovforslaget i Prop. 130 L (2010–2011) at det ikke var hensikten å foreta materielle endringer i hvilke typer inntekter som skal føre til reduksjon av barnetillegget, men bare å forkorte teksten. Departementet foreslår å endre bestemmelsene slik at reglene i folketrygdloven § 3-26 tredje ledd videreføres.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-16 andre ledd.

3.5.10 Yrkesskade

Særreglene ved yrkesskade er videreført for ny uføretrygd med tekniske tilpasninger i endringsloven § 12-17.

Departementet foreslår å splitte opp andre ledd i to ledd da disse ble slått sammen i forbindelse med stortingsbehandlingen av Prop. 130 L (2011–2012). Videre bør bestemmelsen etter departementets syn omstruktureres, slik at reglene om antatt årlig arbeidsinntekt framgår av ett ledd. Bestemmelsen om at uføretrygden og barnetillegget ikke skal reduseres på grunn av manglende trygdetid, bør framgå av et eget ledd.

Som det framgår av § 12-17 skal antatt årlig arbeidsinntekt legges til grunn for beregningen av uføretrygden dersom beregningsgrunnlaget etter § 12-11 er lavere. Endringsloven § 12-11 gir regler om grunnlaget for uføretrygden, herunder at pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet ikke skal regnes med, at den pensjonsgivende inntekten i det enkelte kalenderåret skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til det tidspunktet uføretrygden gis virkning fra og at grunnlaget reguleres i samsvar med senere endringer i grunnbeløpet. Disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for fastsetting av grunnlaget ved yrkesskade. Departementet foreslår at dette tas inn i bestemmelsen om uføretrygd ved yrkesskade.

Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-17.

3.5.11 Justering av overgangsbestemmelsene i endringsloven

Det framgår av ikrafttredelsesbestemmelsen i endringsloven at de nye reglene for beregning av uføretrygd bare skal gjelde fullt ut for nye mottakere. Ytelsen til uførepensjonistene skal overføres (konverteres) til det nye regelverket på en slik måte at alle som mottar full uførepensjon og som ikke har andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag får en ytelse etter skatt på samme nivå som dagens uførepensjon. Det vil bli gitt nærmere regler om omregning av uførepensjon til uføretrygd i egen forskrift. Det nye regelverket skal fullt ut gis virkning for saker der vedtak fattes tidligst på den datoen loven trer i kraft, og for saker der vedtak fattes før loven trer i kraft, men der uføreytelsen først kommer til utbetaling for tidsrom etter ikrafttredelsen.

Tidspunktet for når et vedtak om uføreytelse fattes, kan avhenge av når Arbeids- og velferdsetaten mottar tilstrekkelig dokumentasjon fra personen eller personens lege, og av den generelle saksbehandlingstiden i etaten. Fra den enkeltes ståsted kan det derfor framstå som litt tilfeldig om vedtaket om uføreytelsen blir fattet før eller etter de nye reglene trer i kraft. Departementet forslo derfor i høringsnotat at skjæringspunktet bør være tidspunktet da personen har rett til å få uføreytelsen fra (virkningstidspunktet). Dette er i tråd med det som er vanlig ved omlegginger av folketrygdytelser. Forslaget innebærer at personer som får innvilget en uføreytelse med virkningstidspunkt før 1. januar 2015 (forutsatt ikrafttredelse av ny uføretrygd 1. januar 2015), vil få innvilget en uførepensjon etter dagens regler for perioden fra virkingstidspunktet og ut desember 2014. Som for alle andre som har fått uførepensjon, vil ytelsen med virkning fra 1. januar 2015 bli overført til uføretrygd etter de særreglene som følger av overgangsbestemmelsene.

Alle høringsinstansene støttet forslaget.

Departementet foreslår at det nye regelverket fullt ut skal gjelde for personer som får rett til en uføreytelse med virkningstidspunkt tidligst fra det tidspunktet ny uføretrygd trer i kraft. Personer som får rett til en uføreytelse med et tidligere virkningstidspunkt, skal få uførepensjon etter dagens regler og deretter bli overført til uføretrygd fra det tidspunktet reglene om uføretrygd trer i kraft.

Det vises til lovforslaget, endringsloven del II tredje og fjerde ledd.

Til dokumentets forside