Sør-Afrika – bakgrunn

Nelson Mandela ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president i 1994, etter at han hadde tilbrakt mer enn 27 år i fengsel, 18 av dem på fangeøya Robben Island. Arbeidet med å forandre Sør-Afrika etter årene med apartheid har kommet et godt stykke på vei siden 1994, men sporene etter mer enn 300 års kolonialisme og 46 år med lovfestet raseskillepolitikk (apartheid) sitter likevel dypt.

Politisk utvikling
Nasjonalistpartiet hadde makten fra 1948-94 og representerte en hard apartheidpolitikk og et styre basert på hvitt herredømme. Apartheid-politikken var særlig brutal i 1960- og 1970-årene. Etter sterkt internasjonalt press ble et systemskifte etter hvert uunngåelig, og i 1990 ble ANC-lederen Nelson Mandela frigitt, en utvikling som endte med frie valg 1994. Den nåvæende presidenten, Thabo Mbeki, ble først valgt i 1999 og gjenvalgt i 2004.

Siden overgangen til demokrati i 1994, har landet vært preget av politisk stabilitet selv om det fortsatt er motsetninger mellom ulike politiske grupperinger. ANC er det helt dominerende partiet og fikk nær 70 prosent av stemmene ved valget i 2004. I den senere tid har det imidlertid oppstått økte uenigheter også innen ANC. Den største utfordringen for regjeringen er de enorme forskjellene mellom fattige og rike. En annen utfordring er å bli kvitt arven fra apartheidtiden, det vil si konsekvensene av flere tiår med undertrykning av flertallets mulighet for politisk og økonomisk deltakelse.

Et viktig ledd i forsoningspolitikken i Sør-Afrika er oppgjøret med den konfliktfylte fortiden. I en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av Nobel-fredsprisvinner Desmond Tutu, har de som har deltatt i og vært utsatt for overgrep fått anledning til å fremlegge sine historier og få amnesti. Eksperimentet er internasjonalt enestående. Som et ledd i denne politikken har Sør-Afrika også vedtatt en av verdens mest moderne grunnlover med sterk vekt på beskyttelse av demokrati og grunnleggende menneskerettigheter. Det legges stor vekt på å beskytte rettigheter knyttet til religiøs, kulturell og språklig tilhørighet samt å fremme likestilling mellom kjønnene.

Sosial utvikling
Selv om Sør-Afrika i løpet av de siste ti år trolig har gjennomgått en mer omfattende sosial endring enn noe annet land i verden, er en av Sør-Afrikas hovedutfordringer å redusere ulikheter mellom befolkningen, bekjempe fattigdom og skape sysselsetting.

Sør Afrika er statistisk sett et mellominntektsland, men inntektsulikhetene er blant de høyeste i verden, og en stor andel av Sør-Afrikas befolkning på 46 millioner lever i fattigdom. Ifølge Utviklingsbanken for det sørlige Afrika har antall sørafrikanere som lever på mindre enn PPP (kjøpekraftsjustert) US$ 1 per dag økt fra 12,6 millioner i 1995 til 14,4 millioner i 2000,. Antallet som lever på mindre enn PPP US$ 2 per dag har økt fra 22,9 millioner til 25,2 millioner i samme tidsrom.

Arbeidsledigheten i Sør-Afrika er offisielt på 26,5 prosent, men hele 40 prosent dersom de som ikke aktivt søker jobb tas med i beregningen. Tallene er langt høyere for utsatte grupper som kvinner, folk på landsbygda og svarte. Regjeringens politikk for å fremme svart deltakelse og eierskap i økonomien har kommet under kritikk da det hevdes at den bare kommer en liten svart elite til gode.

Sør-Afrika er kraftig rammet av hiv/aids-epidemien, og er blant de land i verden som har flest hiv-smittede. Sørafrikanske myndigheter har som sin politikk at det ikke er nok med kondomer og medisiner i kampen mot aids. Regjeringen har motvillig vedtatt et program for distribusjon av såkalte antiretrovirale (ARV) medisiner. Programmet er imidlertid sterkt forsinket. Sør-Afrika er det landet i verden som har flest med behov som ikke får ARV-behandling. President Mbeki og landets helseminister har kommet med en rekke kontroversielle påstander som trekker i tvil deres holdninger til hiv/aids og regjeringen blir beskyldt for manglende politisk lederskap i kampen mot hiv/aids.