Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Undertegning av avtale mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, EØS-avtalen og andre avtaler gjeldende mellom Storbritannia og EØS/Efta-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU

Kgl.res.

1. Innledning

Den britiske regjeringen underrettet EU formelt 29. mars 2017 om at Storbritannia ønsker å melde seg ut av EU. Dette var et resultat av folkeavstemningen om fortsatt britisk medlemskap i EU avholdt 23. juni 2016, hvor et flertall i det britiske folket stemte for å forlate unionen. I henhold til traktaten om Den europeiske union artikkel 50 har partene to år på seg for å bli enige om vilkårene for uttredelse. Det betyr at Storbritannia forlater EU 29. mars 2019 ved midnatt, med mindre partene i fellesskap blir enige om å forlenge forhandlingsperioden.

EU og Storbritannia meddelte 14. november 2018 at de hadde kommet til enighet på teknisk nivå om innholdet i en avtale om Storbritannias uttreden fra EU. Den britiske regjeringen har stilt seg bak avtaleutkastet, og på det ekstraordinære EU-toppmøtet 25. november 2018 ble avtaleutkastet godkjent av EUs medlemsstater. Forutsatt at flertallet i underhuset i det britiske parlamentet stiller seg bak avtalen, samt at Europaparlamentet godkjenner den, vil avtalen bli undertegnet av EU og Storbritannia og tre i kraft 30. mars 2019.

Avtalen om Storbritannias uttreden fra EU regulerer selve utmeldingen, inkludert spørsmål om det økonomiske oppgjøret, videreføring av rettigheter for borgere av EU27 som har bosatt seg i Storbritannia og britiske borgere som har bosatt seg i EU27, utfasing av en rekke pågående prosesser og samarbeid mellom avtalepartene, bestemmelser om videreføring av forpliktelser etter EU-retten på enkelte områder, samt en protokoll om grensen mellom Irland og Nord-Irland med en tilbakefallsløsning basert på et felles tollområde dersom en ny handelsavtale ikke er på plass ved utløpet av en overgangsperiode. Avtalen etablerer i tillegg en såkalt overgangsperiode som i utgangspunktet varer ut 2020, men som vil kunne bli forlenget med ett eller to år. I denne perioden vil Storbritannia være bundet av EU-retten, inkludert EUs folkerettslige avtaler, som om de fortsatt var formelt medlem, selv om de har trådt ut av EU.

Når Storbritannia opphører å være EU-medlem, opphører staten også formelt å være part i EØS-avtalen og de øvrige avtalene Norge har med EU. Parallelt med forhandlingsprosessen mellom EU og Storbritannia, har derfor Norge sammen med Island og Liechtenstein forhandlet med Storbritannia om en avtale som sikrer de tre EØS/Efta-statene mest mulig like vilkår som EUs medlemsstater med hensyn til videreføring av borgernes rettigheter og andre bestemmelser – i den grad de aktuelle bestemmelsene i den fremforhandlede avtalen mellom Storbritannia og EU er relevante for Norge.

Forhandlingene om avtalen mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, EØS-avtalen og øvrige avtaler gjeldende mellom Storbritannia og EØS/Efta-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU, er nå avsluttet og det er enighet om et utkast til tekst. Det tas sikte på å undertegne avtalen kort tid etter at EU og Storbritannia har undertegnet sin avtale. Det er fortsatt uklart om og når dette vil skje, men det er mulig dette vil skje i siste halvdel av desember 2018. Det er en forutsetning for ikrafttredelse av avtalen mellom Norge og Storbritannia at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia blir en realitet og faktisk trer i kraft som planlagt 30. mars 2019.

EU og Storbritannia er enige seg imellom om at Storbritannia skal behandles «som om» de fortsatt var EU-medlem i relasjon til alle EUs folkerettslige avtaler i overgangsperioden. Bestemmelsene i avtalen mellom EØS/Efta-statene og Storbritannia vil i all hovedsak først få anvendelse etter utløpet av denne tidsperioden. Sistnevnte avtale forutsetter at en slik overgangsperiode kommer på plass med virkning for EØS/Efta-statene, men avtalen inneholder ingen regulering av selve overgangsperioden.

Som vedlegg følger utkastet til avtale i engelsk originaltekst. Norsk oversettelse vil bli utarbeidet.

2. Generelt om avtalen

Det fremforhandlede utkastet til avtale speiler i all hovedsak de delene av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia som er relevante for EØS/Efta-statene. Avtalen inneholder i hovedsak bestemmelser om videreføring av borgernes rettigheter og ulike utfasingsbestemmelser, både på områder som dekkes av EØS-avtalen og andre relevante avtaler på justis- og innenriksfeltet. De materielle rettighetene i avtalen tilsvarer avtalen mellom EU og Storbritannia, i den grad de er relevante for EØS/Efta-statene.

Avtalen innebærer at borgere fra Island, Liechtenstein og Norge som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet før overgangsperiodens utløp i Storbritannia, samt deres familiemedlemmer, i all hovedsak får videreført de rettighetene de har etter EØS-avtalen. Dette omfatter regler om rett til opphold, rett til arbeid og etablering, regler om yrkeskvalifikasjoner, regler om koordinering av trygdeytelser, herunder helsetjenester, og reglene om utdanningsstøtte. Tilsvarende gjelder for britiske borgere og deres familiemedlemmer som har benyttet seg av retten til fri bevegelighet i en av EØS/Efta-statene før overgangsperiodens utløp. Som for avtalen EU har inngått med Storbritannia vil britiske borgere kun ha disse rettighetene i den staten hvor de konkret har, eller vil få rett til, opphold ved utløpet av overgangsperioden. Den frie bevegeligheten mellom stater innenfor EU eller EØS opphører for britiske borgere ved utløpet av overgangsperioden.

Avtalen fastsetter at Eftas overvåkingsorgan (ESA) og Efta-domstolen skal ha kompetanse til å overvåke Norges og de øvrige EØS/Efta-statenes overholdelse av avtalen når det gjelder borgernes rettigheter (avtalens del II). Denne kompetansen forutsetter endringer i avtalen mellom Efta-statene om opprettelsen av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA). Storbritannias gjennomføring og etterlevelse av avtalen nasjonalt vil håndheves av et uavhengig nasjonalt håndhevingsorgan (independent authority). Håndhevingsorganet skal ha tilsvarende myndighet som Europakommisjonen har til å overvåke medlemsstatenes overholdelse av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, og vil kunne behandle saker på eget initiativ og etter klage. Håndhevingsorganet vil også ha kompetanse til å anlegge sak for domstolene i Storbritannia.

Avtalen inneholder i tillegg bestemmelser om behandling av ikke-avsluttede prosesser på tidspunktet for utløpet av overgangsperioden, og speiler de relevante bestemmelsene om dette i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Dette omfatter bestemmelser om varer som er lovlig satt på markedet ved utløpet av overgangsperioden, pågående tollprosedyrer, pågående prosesser om offentlige anskaffelser samt pågående samarbeid i politi- og straffesaker. I tillegg inneholder avtalen bestemmelser om videreføring av beskyttelse av personopplysninger og gradert informasjon som allerede er utvekslet og av immaterielle rettigheter.

3. Nærmere om de enkelte bestemmelsene i avtalen

Avtalen mellom EØS/Efta-statene og Storbritannia består av en fortale, en hoveddel i fire deler, samt to vedlegg. Hoveddelens første del består av generelle horisontale bestemmelser. Andre del regulerer rettighetene til EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som har utøvet sin rett til fri bevegelighet innen utløpet av overgangsperioden. Tredje del inneholder utfasingsbestemmelser som regulerer hvordan utfasingen av EØS-regelverket og øvrig EU-relatert regelverk relevant for EØS/Efta-statenes forhold til Storbritannia skal skje. De fleste av disse bestemmelsene vil ha relativt kort varighet, og angir et skjæringstidspunkt for hvilke saker som skal behandles etter EU/EØS-regelverket. Enkelte bestemmelser vil imidlertid vare lenge, for eksempel regler til vern av personopplysninger og geografiske betegnelser. Fjerde del inneholder institusjonelle og avsluttende bestemmelser.

3.1 Innledende bestemmelser

Avtalens fortale redegjør for hvem som er partene i avtalen og bakgrunnen for inngåelsen av avtalen. Det vises her til utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia under traktaten om Den europeiske union artikkel 50, samt at EU og Storbritannia er enige om at det etableres en overgangsperiode. Det vises videre til at det er behov for å gjensidig beskytte borgerne i EØS/Efta-statene og borgerne i Storbritannia, samt å sikre en ordnet britisk uttreden av EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU ved utfasingsbestemmelser som har som formål å hindre brudd i pågående prosesser og sørge for rettslig forutsigbarhet for borgere og økonomiske aktører, samt for myndigheter og domstoler i EØS/Efta-statene ved utløpet av overgangsperioden. Det tas samtidig høyde for at enkelte av utfasingsbestemmelsene vil kunne bli overflødige på bakgrunn av at det fremforhandles avtaler om det fremtidige forholdet. Det er i tillegg uttrykt en felles intensjon om at forhandlinger om det fremtidige forholdet igangsettes så snart som mulig, og at det tas sikte på å komme til enighet om en eller flere slike avtaler innen utløpet av overgangsperioden.

3.2 Første del – felles bestemmelser

Artikkel 1 – formål: Bestemmelsen regulerer avtalens formål. Det overordnede formålet er å sikre en ordnet utfasing når Storbritannia trer ut av EØS-avtalen og øvrige relevante avtaler EØS/Efta-statene har med EU, samt å sikre at EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som, ved utløpet av overgangsperioden, har benyttet seg av retten til fri bevegelighet nedfelt i EØS-avtalen, i all hovedsak opprettholder sine rettigheter.

Artikkel 2 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner og fastslår den nærmere betydningen av følgende begreper: EØS-avtalen, EØS/Efta-statene, EØS/Efta-borger, britisk statsborger, unionsborger, utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, unionsrett, overgangsperiode, samt hva som menes med begrepet «dag» i avtalen.

Artikkel 3 – geografisk virkeområde: Bestemmelsen slår fast at avtalen gjelder på territoriet, som nærmere definert, til Storbritannia og Island, Norge og Liechtenstein. For Norges del innebærer bestemmelsen at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, men mindre annet er særskilt bestemt.

Artikkel 4 – bestemmelser relatert til virkning, gjennomføring og anvendelse av avtalen: Bestemmelsen slår fast at avtalepartene plikter å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at avtalen overholdes og å gjennomføre bestemmelser som er ment å gi rettigheter i nasjonal lovgivning. Nasjonale domstoler og myndigheter skal se hen til avtalens bestemmelser når de fortolker nasjonal lovgivning som gjennomfører avtalen. Videre slås det fast at der avtalen inneholder bestemmelser som i substans er identiske med bestemmelser i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, skal de tolkes i overensstemmelse med disse.

Artikkel 5 – god tro: Bestemmelsen pålegger avtalepartene, i gjensidig respekt og i god tro, å bistå hverandre når de utfører oppgaver som følger av avtalen. De skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at forpliktelsene som følger av avtalen oppfylles, og avstå fra ethvert tiltak som kan føre til at formålet med avtalen settes i fare.

Artikkel 6 – henvisninger til EØS-avtalen og andre avtaler: Bestemmelsen regulerer henvisninger til EØS-avtalen og EU-rettsakter i avtalen, og slår fast at henvisninger til EØS-avtalen skal forstås slik bestemmelsene i avtalen lyder på siste dag av overgangsperioden. Henvisninger til EU-rettsakter i avtalen skal forstås som henvisninger til de aktuelle rettsaktene slik de er nedfelt i EØS-avtalen (inkorporert i EØS-avtalen og i kraft) på siste dag av overgangsperioden. Tilsvarende skal henvisninger til bestemmelser i andre avtaler, for eksempel Schengen-avtalen, forstås som henvisninger til bestemmelsene på siste dag av overgangsperioden.

Artikkel 7 – henvisninger til EUs medlemsstater: Bestemmelsen slår fast at bestemmelser i EØS-avtalen som gjennom denne avtalen blir gjort gjeldende og som inneholder referanser til EUs medlemsstater, skal fortolkes slik at begrepet medlemsstater inkluderer Storbritannia og dets kompetente myndigheter.

3.3 Annen del – borgernes rettigheter

Avdeling I - Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner relevante for annen del av avtalen, med unntak av avdeling III, av begrepene familiemedlem, grensearbeider, vertsstat, arbeidsstat og rett til foreldreansvar. For EØS/Efta-borgere betyr «vertsstaten» Storbritannia, under forutsetning av at borgeren før utløpet av overgangsperioden har utøvet sin rett til å ta opphold der i samsvar med EØS-avtalen og oppholdet fortsetter etter utløpet av overgangsperioden. For britiske statsborgere er vertsstaten på samme vilkår den EØS/Efta-staten de har opphold i, og kun den.

Artikkel 9 – personkrets: Bestemmelsen angir personkretsen som omfattes av bestemmelsene i avtalens annen del, avdeling I, II, og IV. For det første omfattes EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, og som fortsatt har opphold i vertsstaten. Tilsvarende omfattes grensearbeidere fra Storbritannia eller EØS/Efta-statene som har utøvet sin rett før utløpet av overgangsperioden, og fortsetter å gjøre det. For det andre er familiemedlemmer, som beskrevet i artikkel 8, omfattet på visse vilkår. Andre nye familiemedlemmer er ikke omfattet av avtalen. Dette innebærer at nasjonal lovgivning for tredjelandsborgere vil gjelde for disse personene, med mindre det senere inngås egne avtaler om dette.

Artikkel 10 – sammenhengende opphold: Bestemmelsen fastslår at en person som har hatt fravær fra vertsstaten på inntil seks måneder per år, likevel anses å ha sammenhengende opphold og dermed omfattes av personkretsen i artikkel 8 og 9. Personer som har varig oppholdsrett innen utløpet av overgangsperioden, skal beholde denne retten ved fravær fra vertsstaten på inntil fem år.

Artikkel 11 – ikke-diskriminering: Bestemmelsen nedfeller et generelt prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet slik det er beskrevet i EØS-avtalen artikkel 4, for alle personer omfattet av artikkel 9.

Avdeling II – Rettigheter og plikter

Kapittel 1 Rettigheter i forbindelse med oppholdet, oppholdsdokumenter

Artikkel 12retten til opphold: Bestemmelsen angir de nærmere vilkårene for rett til fortsatt opphold etter overgangsperioden for EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere, og deres familiemedlemmer. Det slås fast at EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som gjelder etter fri bevegelighetsdirektivet (direktiv 2004/38/EF) og EØS-avtalen artikkel 28 og 31. Videre slås det fast at familiemedlemmer som er omfattet av avtalen, og som selv er EØS/Efta-borgere eller britiske statsborgere, skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som i dag gjelder for familiemedlemmer som er EØS-borgere etter fri bevegelighetsdirektivet. Familiemedlemmer som ikke er EØS/Efta-borgere eller britiske statsborgere, skal ha rett til opphold på de vilkår som i dag gjelder for familiemedlemmer som er tredjelandsborgere etter direktivet. Så lenge hovedpersonen oppfyller grunnvilkårene mht. bosetting i vertsstaten ved utløpet av overgangsperioden, og de andre vilkårene i artikkel 12 er oppfylt, angir ikke avtalen noe sluttidspunkt for når det ikke lenger kan hevdes rett til familieinnvandring etter avtalens bestemmelser. Vertsstaten kan ikke innføre andre begrensninger for rett til opphold enn de som følger av avtalen. Statene er ikke innrømmet noe skjønnsmargin ved anvendelsen av begrensninger eller vilkår i bestemmelsene, med mindre dette går i favør av personene det gjelder.

Artikkel 13 – retten til inn- og utreise: Bestemmelsen slår fast at EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere med opphold i vertsstaten i medhold av avtalen skal ha rett til ut- og innreise i medhold av fri bevegelighetsdirektivet ved fremvisning av gyldig pass eller nasjonalt identitetskort. Fem år etter utløpet av overgangsperioden, kan vertsstaten beslutte at den ikke lenger vil akseptere nasjonale identitetskort som ikke har en chip som tilfredsstiller kravene til biometrisk identifisering. Øvrige personer med opphold i medhold av avtalen, skal ha tilsvarende rett til inn- og utreise ved fremvisning av gyldig pass. I tillegg fastslås det at det ikke kan kreves visum for personer med dokumentert rett til opphold. Dersom familiemedlemmer som slutter seg til borgeren etter utløpet av overgangsperioden er visumpliktige, skal vertsstaten legge til rette for utstedelse av visum, kostnadsfritt og gjennom hurtigprosedyrer.

Artikkel 14 – rett til varig opphold: Bestemmelsen fastslår at EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere og deres familiemedlemmer får rett til varig opphold i henhold til avtalen, dersom de har hatt sammenhengende lovlig opphold etter EØS-avtalen i vertsstaten i en periode på fem år eller en periode som beskrevet i fri bevegelighetsdirektivets artikkel 17. Perioder med lovlig opphold eller arbeid før og etter utløpet av overgangsperioden skal legges sammen. Sammenhengende opphold skal vurderes i tråd med direktivet. Fravær av lengre varighet kan også godtas, dersom dette skyldes obligatorisk militærtjeneste eller viktige årsaker som graviditet og fødsel, alvorlig sykdom, studier mv. Bestemmelsen gir utvidede rettigheter til personer omfattet av avtalen sammenlignet med det som følger av fri bevegelighetsdirektivet, slik at varig oppholdsrett først opphører ved fravær fra vertsstaten på mer enn fem sammenhengende år.

Artikkel 15 – akkumulering: Bestemmelsen presiserer at perioder med lovlig opphold og arbeid før og etter utløpet av overgangsperioden skal slås sammen, slik at en person har rett til varig opphold når kravet til oppholdstid er oppfylt.

Artikkel 16 – status og endringer: Bestemmelsen fastsetter at rettigheter etter avtalen ikke skal påvirkes dersom personen skifter status, for eksempel mellom student og arbeidstaker. Imidlertid kan personer som har opphold som familiemedlemmer, ikke få status som person som omfattes av artikkel 9 bokstav a til d. Familiemedlemmer som er forsørget ved utløpet av overgangsperioden, skal opprettholde rettigheter etter avtalens avdeling II også etter at de ikke lengre er forsørget.

Artikkel 17 – utstedelse av oppholdsdokumenter: Bestemmelsen inneholder detaljerte regler om søknadsprosedyrer. Statene kan selv velge om de vil stille krav om at personer som er omfattet av avtalen, må fremme søknad om opphold og oppholdsdokumenter. Dersom staten ønsker en slik prosedyre, skal det settes en frist på minimum seks måneder etter utløpet av overgangsperioden for å fremme søknad, eller tre måneder etter ankomst dersom dette er senere i tid. Det skal umiddelbart utstedes bekreftelse på at søknad er levert. Søknadsprosedyrene skal være enkle. Det kan ikke avkreves høyere gebyr for utstedelse av oppholdsdokumenter enn for tilsvarende dokumenter til egne borgere. Personer som allerede har dokumentasjon på varig oppholdsrett, skal kunne bytte inn dette gratis. Videre er det klare regler for hva som kan kreves av dokumentasjon, veiledningsplikt, klageadgang og rettigheter under behandling av søknad og klage.

Artikkel 18utstedelse av oppholdsdokumenter i overgangsperioden: Bestemmelsen åpner for at vertsstaten kan tillate søknader om oppholdsstatus eller oppholdsdokumenter under overgangsperioden. Dersom vertsstaten innvilger en søknad, kan beslutningen i utgangspunktet ikke omgjøres i overgangsperioden. Ved avslag har søkeren rett til å fremme ny søknad før utløpet av fristen i artikkel 17(1) bokstav b.

Artikkel 19 – begrensninger i retten til opphold: Bestemmelsen regulerer vertsstatens rett til å avvise, bortvise eller utvise en person, som ellers fyller vilkårene for opphold i avtalen. Bestemmelsen innebærer at handlinger som kan danne grunnlag for utvisning mv. foretatt før utløpet av overgangsperioden skal vurderes etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet, mens handlinger foretatt etter utløpet av overgangsperioden kan vurderes etter nasjonal lovgivning. Videre kan medlemsstatene treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve eller tilbakekalle en rettighet etter avtalens avdeling II ved misbruk av rettigheter eller bedrageri. Søkere kan i tillegg bortvises som følge av misbruk av rettigheter eller bedrageri før endelig dom er avsagt eller klageprosedyren er avsluttet, i henhold til reglene i fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 20 – rettssikkerhetsgarantier og klageadgang: Bestemmelsen gir fri bevegelighetsdirektivets bestemmelser tilsvarende anvendelse for enhver beslutning som begrenser retten til opphold for personer som er omfattet av avtalen, herunder ved tilbakekall.

Artikkel 21 – beslektede rettigheter: Bestemmelsen slår fast at familiemedlemmer til en borger av en EØS/Efta-stat eller til en britisk statsborger som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett, skal ha rett til å ta arbeid eller være selvstendig næringsdrivende i samsvar med artikkel 23 i fri bevegelighetsdirektivet. Retten gjelder uavhengig av familiemedlemmenes nasjonalitet.

Artikkel 22 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller en generell rett til likebehandling i samsvar med artikkel 24 i fri bevegelighetsdirektivet, slik at EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere med rett til opphold skal behandles likt som borgere hjemmehørende i vertsstaten. Retten begrenses av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Vertsstaten har ingen plikt til å tildele rett til sosial hjelp ved opphold inntil tre måneder. Før personen innvilges varig oppholdsrett har vertsstaten heller ingen plikt til å tilby studiestøtte til andre enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

Kapittel 2 Rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Artikkel 23 - arbeidstakeres rettigheter: Bestemmelsen fastslår at arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten etter utløpet av overgangsperioden skal opprettholde rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det omfatter blant annet retten til ikke å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeids- og ansettelsesvilkår, rett til å ta faktisk tilbudt arbeid og rett til likebehandling når det gjelder arbeids- og ansettelsesvilkår. Det omfatter også retten til utdanningsstøtte på like vilkår som norske statsborgere. Artikkel 23 viderefører kun eksisterende rettigheter og gir ingen nye rettigheter. Begrensningene som følger av EØS-avtalen artikkel 28 nr. 3 og 4 gjelder tilsvarende for rettigheter etter avtalen artikkel 23. Begrensningene innebærer at nasjonale tiltak som utgjør en restriksjon på den frie bevegeligheten, likevel kan tillates hvis tiltaket er begrunnet i hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. I tillegg er det i rettspraksis fra EU-domstolen og Efta-domstolen utviklet en lære om at restriksjoner på nærmere vilkår kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn. Bestemmelsen gjelder heller ikke for stillinger i den offentlige administrasjon. Det følger av henvisningen til EØS-avtalen artikkel 28 nr. 4. I tillegg videreføres rett til fortsatt opphold for primær omsorgsperson til slektning i rett nedstigende linje til en arbeidstaker, der arbeidstakeren ikke lenger oppholder seg i vertsstaten. Det er et vilkår for opphold at slektningen i rett nedstigende linje er under utdanning og under myndighetsalder. Retten til opphold for omsorgspersonen kan forlenges utover dette, dersom omsorgspersonens tilstedeværelse er nødvendig for at etterkommeren skal kunne fullføre sin utdanning. Det gis videre regler om rett til inn- og utreise fra arbeidsstaten for grensearbeidere i samsvar med reglene for rett til utreise og innreise i avtalen artikkel 13. Grensearbeiderne som er omfattet av bestemmelsen, skal også beholde de rettighetene de hadde som arbeidstakere etter fri bevegelighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Artikkel 24 – selvstendig næringsdrivendes rettigheter: Det følger av bestemmelsen at selvstendig næringsdrivende i vertsstaten og grensearbeidere i staten der vedkommende arbeider også etter overgangsperioden skal nyte godt av rettighetene som garanteres i EØS-avtalen artikkel 31 (om etableringsretten) og 124 (om kapitalanbringelse). Rettighetene inkluderer den selvstendige næringsdrivendes rett til å starte og utøve aktiviteter som selvstendig næringsdrivende, og til å starte og drive en virksomhet på tilsvarende vilkår som vertsstaten har satt for sine egne borgere. Rettighetene etter avtalen gjelder kun for fysiske personer.

Artikkel 25 –utstedelse av dokumentasjon for grensearbeidere: Bestemmelsen fastsetter at arbeidsstaten kan kreve at grensearbeidere søker om dokumentasjon som sertifiserer deres rettigheter. Om dette kreves, skal grensearbeidere ha en rett til å få utstedt et slikt dokument.

Kapittel 3 Yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 26 - godkjente yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen slår fast at en yrkesutøver som har fått godkjent sine yrkeskvalifikasjoner, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter utløpet av overgangsperioden. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF), etter advokatdirektivet (direktiv 98/5/EF) artikkel 10 nr. 1 og 3, og etter revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF) artikkel 14. Videre gjelder det yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering. Retten gjelder også for familiemedlemmer til yrkesutøver.

Artikkel 27 – pågående prosedyrer: Bestemmelsen regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, før utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke bestemmelser som fortsatt skal gjelde for behandlingen av slike innkomne søknader. Det er reglene om godkjenning i yrkeskvalifikasjonsdirektivet avdeling III om etableringsfrihet, reglene om europeiske profesjonskort for etablering i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4d, jf. artikkel 4a, 4b og 4e så langt de passer, samt yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4 om virkningene av godkjenning. I tillegg gjelder også advokatdirektivet artikkel 10 nr. 1, nr. 3 og nr. 4, revisjonsdirektivet artikkel 14 og direktiv 74/556/EØF. Familiemedlemmer fra tredjeland omfattes ikke av bestemmelsen. Det slås videre fast at Storbritannia og EØS/Efta-statene skal iverksette nødvendige tiltak for å sikre informasjonsutveksling som forutsatt i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia artikkel 8, slik at søknader omfattet av bestemmelsen kan ferdigbehandles.

Artikkel 28 – administrativt samarbeid: Bestemmelsen fastslår at britiske myndigheter og myndigheter i EØS/Efta-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 27. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Avdeling III - Koordinering av trygdeytelser

Artikkel 29 – personkrets: Bestemmelsen angir personkretsen som er omfattet av avdeling III i avtalen. For det første omfattes EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, og som fortsatt er trygdedekket i hhv. Storbritannia eller en EØS/Efta-stat. Det samme gjelder EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som er bosatt i hhv. Storbritannia eller en EØS/Efta-stat og omfattet av lovgivningen i hhv. en EØS/Efta-stat eller Storbritannia ved utløpet av overgangsperioden. EØS/Efta-borgere og britiske statsborgere som ikke omfattes av disse bestemmelsene, men som utøver yrkesaktivitet i hhv. Storbritannia eller en EØS/Efta-stat ved utløpet av overgangsperioden, og som er trygdedekket i hhv. en EØS/Efta-stat eller Storbritannia, er også omfattet. Videre er statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/Efta-stat eller Storbritannia i hovedsak omfattet av avtalen.

Alle disse persongruppene skal være omfattet så lenge de fortsatt, og uten avbrudd, befinner seg i en de situasjonene som er beskrevet ovenfor som involverer både en EØS/Efta-stat og Storbritannia på samme tid. Videre er personer som ikke (lenger) er omfattet av bestemmelsene nevnt ovenfor, og deres familiemedlemmer og etterlatte, likevel omfattet dersom de er omfattet av personkretsen beskrevet i artikkel 9. Denne siste gruppen skal være omfattet så lenge de har oppholdsrett eller arbeidstillatelse i vertsstaten etter artikkel 12, 23 og 24. Alle de nevnte gruppenes familiemedlemmer og etterlatte er også omfattet, men bare i den utstrekning de har avledede rettigheter etter trygdeforordningen.

Artikkel 30 – regler for koordinering av trygdeytelser: Bestemmelsen regulerer hvilke trygdekoordineringsbestemmelser som skal anvendes. Hovedregelen er at bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 29, forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 gjelder for personer som er omfattet av avtalen avdeling III. Videre skal avtalepartene ta hensyn til beslutninger og rekommandasjoner fattet av Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger. Bestemmelsen innebærer at trygdeforordningene gjelder fullt ut for den personkretsen som er omfattet av avtalen.

Artikkel 31 – særlige situasjoner: Bestemmelsen gir enkelte rettigheter til personer som ikke dekkes av artikkel 29. Bestemmelsen omfatter personer som tidligere har vært i en grenseoverskridende situasjon, men som ikke lenger er det ved utløpet av overgangsperioden. Artikkel 31 skal sikre eksisterende og fremtidige rettigheter basert på tidligere trygdeperioder, perioder med yrkesaktivitet og botidsperioder. Personer som dekkes av denne bestemmelsen, skal kunne påberope seg sammenlegging av trygdeperioder, arbeidsperioder med mer. Bestemmelsen omfatter både EØS/Efta-borgere, så vel som statsløse og flyktninger, som er bosatt i en EØS/Efta-stat og som har vært trygdedekket i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det. Tilsvarende gjelder bestemmelsen også for britiske statsborgere, samt statsløse og flyktninger, som er bosatt i Storbritannia og som har vært trygdedekket i en EØS/Efta-stat før utløpet av overgangsperioden, men som ikke lenger er det.

Artikkel 32 – unionsborgere (triangulering): Bestemmelsen regulerer triangulering av de ulike avtalene om videreføring av trygdekoordinering mellom EØS/Efta-statene, Storbritannia og EU. Bestemmelsen fastslår at dersom det foreligger en avtale om trygdekoordinering mellom EU og Storbritannia som omfatter borgere fra EØS/Efta-statene og en avtale mellom EU og EØS/Efta-statene som omfatter borgere fra Storbritannia, kan Blandet komité under avtalen – når den blir informert om de eksisterende avtalene – fatte vedtak om når bestemmelsene om trygdekoordinering i avtalen mellom EØS/Efta-statene og Storbritannia skal få anvendelse også for unionsborgere.

Artikkel 33 – tilbakebetaling, innkreving og motregning: Det følger av bestemmelsen at reglene i forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 om tilbakebetaling, innkreving og motregning fortsatt kommer til anvendelse for personer som ikke er omfattet av artikkel 29, dersom tilfellet oppsto før utgangen av overgangsperioden. Videre kommer bestemmelsene fortsatt til anvendelse dersom tilfellet oppsto etter utløpet av overgangsperioden, og gjelder personer som var omfattet av artikkel 29 eller 31 da tilfellet oppsto.

Artikkel 34 – oppdatering av relevant regelverk: Bestemmelsen fastsetter prosedyrer som sikrer at oppdateringer og endringer av trygdeforordningene blir tatt inn i avtalen. Hovedregelen er at dersom trygdeforordningene blir oppdatert eller endret etter utløpet av overgangsperioden, er det disse oppdaterte forordningene i overenstemmelse med de rettsaktene som er opplistet i vedlegg til avtalen (Del II i vedlegg I), som skal legges til grunn. Det er imidlertid oppstilt visse unntak fra regelen om at endringene automatisk skal tas inn i avtalen for visse rettsakter. Slike endringer skal være gjenstand for en nærmere vurdering av Blandet komité som beslutter om endringene inntas på listen over rettsakter i vedlegget. Vilkåret er at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia er oppdatert tilsvarende, og at de aktuelle endringsforordningene er innlemmet i EØS-avtalen og er trådt i kraft. Storbritannia skal så snart som mulig etter at avtalen er vedtatt, informere EØS/Efta-statene om endringer i nasjonal lovgivning som har betydning for avtalen.

Avdeling IV - Øvrige bestemmelser

Artikkel 35 – publisitet: Bestemmelsen pålegger EØS/Efta-statene og Storbritannia å gi informasjon om rettigheter og plikter til borgere som omfattes av avtalen, blant annet gjennom kampanjer i nasjonal og lokal media.

Artikkel 36 – gunstigere bestemmelser: Det slås fast at avtalens bestemmelser ikke skal påvirke nasjonal regulering i vertsstaten som er mer gunstig for borgeren enn den som følger av avtalen. Denne artikkelen gjelder ikke for avdeling III om koordinering av trygdeytelser.

Artikkel 37 – livslangt vern: Bestemmelsen slår fast at borgere som har rettigheter etter avtalens annen del, skal ha disse i behold livet ut, så lenge de oppfyller betingelsene beskrevet i avtalen.

Tredje del

Utfasingsbestemmelser

Avdeling I - Varer som er lovlig plassert på markedet

Artikkel 38 – definisjoner: Bestemmelsens bokstav a, b, e, f og h inneholder definisjoner som er identiske med definisjoner i artikkel 2 i forordning (EF) nr. 765/2008 om akkreditering og markedsovervåkning. Dette gjelder blant annet definisjonen av "bringe i omsetning", som betyr å gjøre en vare tilgjengelig på det indre marked for første gang. Videre defineres "gjøre tilgjengelig på markedet" som enhver levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk på det indre marked i forbindelse med kommersiell virksomhet, mot betaling eller vederlagsfritt. I tillegg til dette er "markedstilsyn", "markedstilsynsmyndighet" og "samsvarsvurderingsorgan" definert likt med definisjonene i artikkel 2 i forordning (EF) nr. 765/2008. De øvrige definisjonene er begreper som brukes i avtalens bestemmelser om varer, men som ikke er definert i forordning (EF) nr. 765/2008. I artikkel 38 bokstav c defineres "levering av en vare for distribusjon, forbruk eller bruk". Dette er en del av definisjonen av "gjøre tilgjengelig på markedet". Dette skal forstås som situasjonen hvor en ferdigprodusert, eksisterende og individuelt identifiserbar vare er omfattet av en skriftlig eller muntlig avtale mellom to eller flere juridiske eller fysiske avtaleparter om overføring av eiendomsrett, eller annen råderett, eller besittelse som gjelder den aktuelle varen, eller er kontraktsgjenstand i et tilbud til en juridisk eller fysisk person eller flere personer, som skal inngå en slik avtale. "Ta i bruk" defineres i artikkel 38 bokstav d som sluttbrukerens første bruk innenfor EØS/Efta eller Storbritannia av en vare på den forutsatte måten. For skipsutstyr er dette ved montering om bord. I artikkel 38 bokstav g gis en definisjon av "vilkår for omsetning av varer". Dette betyr krav til ulike egenskaper ved varer som angis nærmere i bestemmelsen, blant annet sammensetning, testing, merking og samsvarsvurderingsprosedyrer. I artikkel 38 bokstav i defineres "meldt kontrollorgan" som et samsvarvurderingsorgan som er utpekt til å gjøre samsvarsvurderinger som tredjepart i henhold til harmonisert unionsregelverk. I Norge brukes begrepet «teknisk kontrollorgan» om slike organ. I artikkel 38 bokstav j defineres "animalske produkter", som er produkter av animalsk opprinnelse, animalske biprodukter og avledede produkter, jf. forordning (EU) 2016/429 (dyrehelseforordningen), og mat og fôrvarer som inneholder animalske produkter. Dyrehelseforordningen er under vurdering for innlemmelse i EØS-avtalen, men definisjonene det henvises til er en videreføring av definisjoner gitt i regelverk innlemmet i EØS-avtalen på dyrehelseområdet.

Artikkel 39 – fortsatt omsetning: Bestemmelsen fastslår hovedregelen om at en vare som er brakt i lovlig omsetning på markedet i en EØS/Efta-stat eller i Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, fortsatt kan gjøres tilgjengelig på disse markedene og sirkulere mellom dem frem til varene når sluttbruker. Bestemmelsen er generelt utformet og vil omfatte både varer som er regulert i det harmoniserte vareregelverket i EØS, og varer som ikke er omfattet av et slikt regelverk, men eventuelt er regulert nasjonalt. For sistnevnte gruppe vil prinsippet om gjensidig godkjenning komme til anvendelse. Bestemmelsen forutsetter videre at varene som dekkes av bestemmelsen er i samsvar med EØS-avtalen 11 og 12 og ytterligere relevant EØS-regelverk som gjelder omsetning av varer, herunder vilkår for omsetning som gjelder den aktuelle varen. Hovedregelen i artikkel 39 omfatter produkter på matområdet. Det er imidlertid gjort unntak fra hovedregelen når det gjelder omsetning av animalske produkter, levende dyr og formeringsmateriale etter utløpet av overgangsperioden. Bestemmelsen er ikke til hinder for at Storbritannia eller en EØS/Efta-stat forbyr eller setter andre restriksjoner på omsetning av en vare eller varekategori som faller inn under virkeområdet til bestemmelsen, i det omfang som følger av EØS-avtalen. Videre er bestemmelsen ikke av betydning for eksisterende bestemmelser om salgsmåter, åndsverk, tollprosedyrer, tariffer og skatt. Bestemmelsen presisere videre at den ikke innebærer at varer som faller innenfor virkeområdet skal gis bedre vilkår enn det som fulgte av EØS-avtalen før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 40 – bevisbyrde: Bestemmelsen fastslår at det er den markedsaktøren som vil påberope seg reglene i artikkel 39, som har bevisbyrden for at varen er brakt i omsetning i en EØS/Efta-stat eller Storbritannia før utgangen av overgangsperioden.

Artikkel 41 – markedstilsyn: Bestemmelsen fastsetter at markedstilsynsmyndigheter i EØS/Efta-statene og Storbritannia raskt skal utveksle all relevant informasjon som er innhentet om varer regulert i artikkel 39 i forbindelse med tilsynsaktiviteter. Det er særlig informasjon relatert til varer som representerer alvorlig risiko som skal kommuniseres, men det skal også informeres om tiltak gjort mot varer som ikke er i samsvar med relevant vareregelverk. Det vises til at dette skal inkludere informasjon fra eksisterende nettverk, informasjonssystemer og databaser etablert enten under EØS-avtalen eller Storbritannias regelverk. Det slås videre fast at EØS/Efta-statene og Storbritannia skal videreformidle henvendelser fra markedstilsynsmyndigheter i disse landene til tekniske kontrollorgan som er etablert i sitt land og til ESA, om samsvarsvurderinger gjort av et utpekt teknisk kontrollorgan før utløpet av overgangsperioden. EØS/Efta-statene og Storbritannia skal videreformidle henvendelsene uten forsinkelse og sikre at henvendelsene følges opp umiddelbart av de tekniske kontrollorganene.

Artikkel 42 - overføring av saker og dokumenter knyttet til pågående prosedyrer: EØS-avtalen har regler om fordeling av ansvar for visse typer prosedyrer mellom EØS-statene. Siden Storbritannia ikke lenger er EU-medlem og part i EØS-avtalen, kan Storbritannia ikke lenger aksepteres som kompetent myndighet til å utføre slike prosedyrer på vegne av fellesskapet. Bestemmelsen fastslår at for pågående vurderinger, hvor Storbritannia er utpekt som kompetent myndighet knyttet til evalueringer, godkjenninger og autorisasjoner etter gjeldende regelverk, skal Storbritannia uten forsinkelser overføre alle relevante filer og dokumenter knyttet til pågående evalueringer til ny utpekt kompetente myndighet i EØS/Efta-statene. Dette gjelder for saker som ikke er ferdigbehandlet dagen før ikrafttredelsen av avtalen.

Artikkel 43 – tilgjengeliggjøring av informasjon knyttet til søknader om markedsføringstillatelse for generisk legemiddel: Bestemmelsen fastslår en gjensidig forpliktelse for EØS/Efta-statene og Storbritannia til tilgjengeliggjøring av informasjon ved søknader om markedsføringstillatelse som generisk legemiddel. Bestemmelsen omfatter legemidler til både mennesker og dyr. Alle legemidler til mennesker og dyr som er fremstilt industrielt eller ved bruk av en industriell prosess, må ha markedsføringstillatelse før de kan omsettes innenfor EØS-området.

Artikkel 44 – tilgjengeliggjøring av informasjon fra tekniske kontrollorgan: Bestemmelser regulerer informasjon hos tekniske kontrollorgan i henholdsvis EØS/Efta-statene og Storbritannia knyttet til deres virksomhet i tiden før overgangsperiodens utløp. Storbritannia pålegges å sikre at tekniske kontrollorgan etablert i Storbritannia etter anmodning fra en virksomhet som har fått et samsvarssertifikat fra organet, gjør relevant informasjon tilgjengelig for et teknisk kontrollorgan i en EØS/Efta-stat utpekt av virksomheten. Det skal gis tilgang til denne informasjonen uten forsinkelser. Tilsvarende gjelder der det aktuelle tekniske kontrollorganet er etablert i en EØS/Efta-stat og informasjonen skal gis til et teknisk kontrollorgan etablert i Storbritannia.

Artikkel 45 – pågående tollprosedyrer for varer i transitt eller på midlertidig lager: Bestemmelsen oppstiller en videreføring av tollprosedyrer/avtaler om tollbehandling som gjelder på siste dag av overgangsperioden, og slår fast at gjeldende regelverk skal benyttes i opptil tolv måneder for varer som er i transitt eller midlertidig på lager på skjæringstidspunktet.

Avdeling II - Immaterialrett

Artikkel 46 – fortsatt beskyttelse av geografiske betegnelser: Bestemmelsen omhandler fortsatt beskyttelse av geografiske betegnelser i Storbritannia. Bestemmelsen gir personer som i dag har rett til å bruke en geografisk betegnelse knyttet til et brennevin fra en EØS/Efta-stat ved utløpet av overgangsperioden, rett til fortsatt å bruke betegnelsen i Storbritannia etter dette tidspunktet. I tråd med tilpasningstekstene til forordning (EF) nr. 110/2008 i EØS-komiteens beslutning nr. 90/2012, vil bestemmelsen gi fortsatt beskyttelse til betegnelsene «norsk vodka» og «norsk akevitt».

Artikkel 47 – registreringsprosedyrer: Bestemmelsen regulerer praktiske forhold knyttet til videreføring av beskyttelse av geografiske betegnelser i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden. Det legges opp til at dette skal skje på enklest mulig måte, bl.a. uten krav om ny søknad eller gebyr.

Artikkel 48 – vern for databaser: Bestemmelsen regulerer vern for databaser, og innebærer at vernet for slike rettigheter til databaser oppstått før utløpet av overgangsperioden fortsatt skal gjelde i Storbritannia etter utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 49 – konsumpsjon: Bestemmelsen regulerer skjæringstidspunktet for konsumpsjon av immaterialrettigheter, og avklarer at det for varer der den aktuelle rettigheten allerede var konsumert ved at varen var satt på markedet i EØS/Efta eller Storbritannia med rettighetshaverens samtykke før utløpet av overgangsperioden, skal rettigheten fortsatt anses konsumert etter utløpet av overgangsperioden både i EØS/Efta-statene og i Storbritannia, slik at rettighetshaveren ikke kan motsette seg videresalg.

Avdeling III - Politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker

Artikkel 50 - pågående rettslig samarbeid i straffesaker: Bestemmelsen fastslår at en rettsanmodning som er mottatt før overgangsperiodens slutt skal behandles etter EUs konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker med protokoll. Konvensjonen og protokollen gjelder for Norge, delvis gjennom Schengen-avtalen og delvis gjennom en egen avtale. Bestemmelsen fastsetter videre at kompetente britiske myndigheter kan fortsette å delta i felles etterforskningsgrupper, dersom gruppen var satt opp før utløpet av overgangsperioden.

Artikkel 51 – pågående utlevering- eller overleveringssaker: Bestemmelsen regulerer behandling av pågående utleverings- eller overleveringsbegjæringer. Artikkel 51 nr. 1 fastsetter at en utleveringsbegjæring skal behandles etter Schengen-konvensjonen del III kapittel 4 dersom den gjelder en person som var pågrepet før overgangsperiodens utløp.

Norge og Island har inngått en avtale med EU som i hovedsak tilsvarer EUs rammebeslutning om den europeiske arrestordre og prosedyrer for overlevering av lovbrytere. Avtalen har imidlertid ennå ikke trådt i kraft da man avventer at alle EUs medlemsstater skal avgi de nødvendige erklæringer om tilslutning. Artikkel 51 nr. 2 viser til at dersom avtalen skulle tre i kraft før overgangsperiodens utløp, vil denne tre i stedet for reguleringen i artikkel 51 nr. 1 og vil regulere overlevering av personer pågrepet før overgangsperiodens utløp.

Artikkel 52 - pågående samarbeid mellom rettshåndhevende myndigheter, politisamarbeid og utveksling av informasjon: Bestemmelsen fastslår at anmodninger om bistand fra en politimyndighet til en annen som er mottatt før overgangsperiodens utløp etter Schengen-konvensjonens artikkel 39 og 40, skal behandles etter dette regelverket. Det samme gjelder grenseoverskridende observasjon uten samtykke etter Schengen-konvensjonen artikkel 40 nr. 2, dersom observasjonen var påbegynt før utløpet overgangsperiodens utløp.

Rådets rammebeslutning 2006/960/JIS om forenkling av informasjonsutveksling mellom rettshåndhevende myndigheter i medlemsstatene i Den europeiske union, skal gjelde for forespørsler mottatt før overgangsperiodens utløp. Videre skal Rådsbeslutning 2007/533/JIS om opprettelse, drift og bruk av annen generasjon av Schengen informasjonssystem gjelde for utveksling av tilleggsinformasjon etter et treff i Schengen informasjonssystem dersom anmodningen er mottatt før overgangsperiodens slutt.

Artikkel 53 - bekreftelse på mottak av anmodning eller pågripelse

Artikkel 53 nr. 1 regulerer adgangen for utferdigende eller anmodende myndighet til å be om bekreftelse på at anmodning oversendt i medhold av artikkel 50 og 52 er mottatt, dersom det er tvil om anmodningen ble mottatt før eller etter overgangsperiodens slutt. Retten til å be om dette er begrenset til ti dager etter utløpet av overgangsperioden. Etter artikkel 53 nr. 2 kan utferdigende myndighet be om tilsvarende bekreftelse på om en person er blitt pågrepet. Slike anmodninger skal besvares innen ti dager.

Artikkel 54 – anvendelse av unionsrettsakter: Bestemmelsen fastsetter at henvisninger til Schengen-konvensjonen og EUs rettsakter skal forstås på samme måte som i Schengen-avtalen og andre avtaler som gjelder mellom Storbritannia, Island, Liechtenstein og Norge.

Avdeling IV - Data og opplysninger behandlet eller mottatt før utløpet av overgangsperioden, eller på grunnlag av denne avtale

Artikkel 55 – definisjoner: Bestemmelsen slår fast at «bestemmelser om vern av personopplysninger» i avtalens avdeling IV skal forstås som følgende regelverk: forordning (EU) 2016/679[1], med unntak av kapittel VII, Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/680[2], Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF[3], samt andre bestemmelser i unionsretten som gjelder vern av personopplysninger.

Artikkel 56 – vern av personopplysninger: Bestemmelsen fastslår at EU-lovgivningen om behandling av personopplysninger skal fortsette å regulere behandling av personopplysninger i Storbritannia også etter utgangen av overgangsperioden, dersom opplysningene var behandlet etter EU-lovgivningen før utgangen av overgangsperioden og dersom behandlingen av personopplysningene skjer på bakgrunn av utmeldingsavtaleutmeldingsavtalen, selv om behandlingen ble påbegynt etter overgangsperioden. Dersom EU-kommisjonen treffer en beslutning om at Storbritannia har et tilfredsstillende beskyttelsesnivå for behandling av personopplysninger, skal imidlertid britisk rett gjelde.

Artikkel 57 – behandling av konfidensielle opplysninger i Storbritannia: Bestemmelsen regulerer behandling av graderte opplysninger som er mottatt av britiske myndigheter før overgangsperiodens utløp eller på bakgrunn av denne avtalen. Det fastslås at disse opplysningene fortsatt skal behandles etter det regelverket som opplysningene ble utvekslet under.

Artikkel 58 –opplysninger mottatt fra Storbritannia: Bestemmelsen fastslår at EØS/Efta-statene ikke skal behandle opplysninger mottatt fra Storbritannia før utløpet av overgangsperioden, eller etter overgangsperioden i medhold av avtalen, annerledes enn opplysninger mottatt fra en EØS/Efta-stat, kun på bakgrunn av at opplysningene kommer fra Storbritannia.

Avdeling V - Offentlige anskaffelser

Artikkel 59 – definisjoner: Bestemmelsen oppstiller en definisjon av hva som menes med «relevante regler» i avtalens avdeling V. I tråd med bestemmelsen dekker uttrykket EØS-avtalens hoveddel og relevante rettsakter på området for offentlige anskaffelser slik de er gjennomført i EØS-avtalen.

Artikkel 60 – pågående anskaffelsesprosedyrer: Bestemmelsen fastslår at "relevante regler" skal gjelde for anskaffelsesprosedyrer som er satt i gang i henhold til disse reglene av offentlige oppdragsgivere fra en EØS/Efta-stat eller Storbritannia innen utløpet av overgangsperioden, og som ikke er ferdigstilt på den siste dagen av denne, inkludert anskaffelsesprosedyrer som bruker dynamiske innkjøpsordninger og anskaffelsesprosedyrer hvor konkurransen publiseres i form av en veiledende kunngjøring, forhåndskunngjøring eller kunngjøring av en kvalifikasjonsordning. Videre skal "relevante regler" også gjelde for anskaffelsesprosedyrene som det er vist til i artikkel 29 nr. 2 til nr. 4 i direktiv 2009/81/EF, artikkel 33 nr. 2 til 5 i direktiv 2014/24/EU og artikkel 51 i direktiv 2014/25/EU, som gjelder gjennomføringen av følgende rammeavtaler som er inngått av oppdragsgivere i EØS/Efta-statene eller Storbritannia, inkludert tildeling av kontrakter basert på slike rammeavtaler: rammeavtaler inngått før utløpet av overgangsperioden, som hverken har utløpt eller har blitt avsluttet på den siste dagen av denne, rammeavtaler inngått etter utløpet av overgangsperioden i samsvar med en nærmere angitt prosedyre. Ikke-diskrimineringsprinsippet skal anvendes av oppdragsgivere med hensyn til leverandører, eller i overensstemmelse med relevante regler, personer som ellers har rett til å levere forespørsler, fra EØS/Efta-statene eller Storbritannia i forbindelse med anskaffelsesprosedyrene. En anskaffelsesprosedyre anses som igangsatt når en kunngjøring av konkurranse eller enhver annen invitasjon til å levere forespørsler har blitt foretatt i samsvar med relevante regler. Der de relevante reglene tillater bruk av anskaffelsesprosedyrer som ikke krever bruk av en kunngjøring av konkurranse eller annen invitasjon til å levere forespørsler, skal anskaffelsesprosedyren bli ansett som igangsatt når oppdragsgiveren har kontaktet leverandørene i forbindelse med den spesifikke prosedyren. En anskaffelsesprosedyre skal anses som ferdigstilt ved publisering av en kunngjøring om kontraktstildeling i samsvar med de relevante regler eller, der disse reglene ikke krever kunngjøring av kontraktstildeling, ved inngåelse av kontrakten. Det er videre fastslått at bestemmelsen ikke skal påvirke EØS/Efta-statenes eller Storbritannias regler for toll, bevegelse av varer, levering av tjenester, anerkjennelse av profesjonelle kvalifikasjoner eller immateriell eiendom.

Artikkel 61 - endringsprosedyrer: Bestemmelsen fastslår at direktivene 89/665/EØF og 92/13/EØF skal gjelde for offentlige anskaffelsesprosedyrer vist til i artikkel 60 som faller innenfor virkeområde til disse direktivene.

Artikkel 62 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at artikkel 61 (2) i direktiv 2014/24/EU skal gjelde i en periode som ikke skal overstige ni måneder fra siste dag av overgangsperioden for prosedyrer i henhold til direktivet, som er satt i gang av offentlige oppdragsgivere fra Storbritannia før slutten av overgangsperioden og som ikke er ferdigstilt på den siste dagene av denne.

Avdeling VI - Rettslige prosesser

Artikkel 63 – pågående prosesser for Efta-domstolen: Bestemmelsen fastslår at britiske advokater som er kompetente ved utløpet av overgangsperioden til å representere britiske klienter for Efta-domstolen, skal beholde denne kompetansen til den aktuelle saken er ferdigbehandlet av Efta-domstolen.

Fjerde del

Institusjonelle og avsluttende bestemmelser

Avdeling I - Konsistent fortolkning og anvendelse av avtalen

Artikkel 64 – overvåking av gjennomføringen av avtalens annen del: Bestemmelsen slår fast at Storbritannias gjennomføring og etterlevelse av avtalens del II (borgernes rettigheter) nasjonalt vil håndheves av et uavhengig nasjonalt håndhevingsorgan (independent authority). Håndhevingsorganet skal ha tilsvarende myndighet som Europakommisjonen har til å overvåke medlemsstatenes overholdelse av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, og vil kunne behandle saker både etter klage og på eget initiativ og ha kompetanse til å anlegge sak for domstolene i Storbritannia. Bestemmelsen regulerer videre at Eftas overvåkingsorgan (ESA) og Efta-domstolen skal ha kompetanse til å overvåke EØS/Efta-statenes overholdelse av avtalen når det gjelder borgernes rettigheter (avtalens del II). Videre slås det fast at ESA og det uavhengige overvåkingsorganet i Storbritannia skal rapportere årlig om gjennomføringen og anvendelsen av avtalen til Blandet komité under avtalen. Blandet komité skal, tidligst åtte år etter ikrafttredelse av avtalen, ha kompetanse til, å vurdere om det gjeldende overvåkingsregimet bør opprettholdes, og ha kompetanse til å eventuelt bringe ordningen til avslutning.

Avdeling II – Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 65 – Blandet komité: Bestemmelsen etablerer Blandet komité, bestående av representanter fra hver av avtalepartene. Blandet komité har til oppgave å administrere og overvåke gjennomføringen av avtalen. Komiteen kan opprette de underkomiteer og arbeidsgrupper som den anser nødvendige for å bistå komiteen med å gjennomføre de pålagte oppgaver. Komiteen skal møtes ved forespørsel fra én av avtalepartene, men minst én gang i året etter utløpet av overgangsperioden. Ved forespørsel fra en av partene, skal komiteen møtes så snart som mulig, men senest 45 dager etter mottak av forespørselen.

Artikkel 66 – beslutninger og anbefalinger: Blandet komité har kompetanse til å fatte beslutning på alle områder som avtalen fastsetter, og kan gi anbefalinger til partene. Beslutninger fattet av Blandet komité skal være bindende for partene når de trer i kraft, og partene skal gjennomføre dem. Dersom en beslutning i Blandet komité kan bli bindende for en part først etter at nasjonale rettslige krav er oppfylt, skal beslutningen tre i kraft for den staten på den første dag i den andre måneden etter den datoen staten meddeler depositaren at de interne krav har blitt oppfylt, med mindre noe annet er avtalt. Bestemmelsen fastsetter at blandet komité skal fatte sine beslutninger og anbefalinger ved konsensus.

Avdeling III – Tvisteløsning

Artikkel 67 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at partene til enhver tid skal søke å bli enige om fortolkningen og anvendelsen av avtalen, og skal gjennom gjensidig samarbeid og konsultasjon forsøke å komme til en gjensidig akseptert løsning i enhver sak som kan påvirke avtalens funksjon.

Artikkel 68 – tvisteløsning: Enhver part kan når som helst bringe en tvist om tolkning eller anvendelse av avtalen inn for Blandet komité. Blandet komité skal forsøke å løse tvisten. All nødvendig informasjon skal forelegges Blandet komité slik at den kan foreta grundige undersøkelser, med det formål å finne en akseptabel løsning. Blandet komité skal undersøke alle muligheter for å opprettholde avtalens gode funksjon. Blandet komité kan løse tvisten ved en beslutning.

Avdeling IV – Avsluttende bestemmelser

Artikkel 69 – vedlegg: Avtalen har to vedlegg som utgjør en integrert del av avtalen.

Artikkel 70 – originalspråk og depositar: Bestemmelsen fastslår at avtalen er utarbeidet i én original på engelsk. Norge skal være depositar for avtalen.

Artikkel 71 – ikrafttredelse og anvendelse: Bestemmelsen fastslår at avtalen skal ratifiseres, godtas eller godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive internrettslige krav. Avtalen skal tre i kraft den 30. mars 2019 forutsatt at minst én EØS/Efta-stat og Storbritannia har deponert sine ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrumenter. For den enkelte EØS/Efta-stat som deponerer sitt ratifikasjons-, godtakelses- eller godkjenningsinstrument etter at avtalen er trådt i kraft, skal avtalen tre i kraft på dagen etter at instrumentet er deponert. Del to og tre av avtalen, med unntak av artikkel 18 og 42, samt artikkel 64 og 68, gjelder etter utløpet av overgangsperioden.

5. Vurdering

Avtalen vurderes å være i tråd med regjeringens målsetting om at Norge skal tilstrebe at de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia også blir gjort gjeldende mellom Norge (og de øvrige EØS/Efta-statene) og Storbritannia. Inngåelse av avtalen medfører at EØS/Efta-statenes borgere og virksomheter får mest mulig like vilkår som EUs medlemsstater ved Storbritannias uttreden av EU, i den grad rettighetene i dag følger av EØS-avtalen eller andre avtaler som er gjeldende mellom Storbritannia og EØS/Efta-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU. Avtalen sikrer en ordnet uttreden for Storbritannia i relasjon til Norge og Norges EØS/Efta-partnere, og bidrar til en ordnet utfasing av pågående prosesser regulert av EØS-avtalen, Schengen-avtalen og enkelte øvrige avtaler med EU berørt av Storbritannias uttreden av EU.

Avtalen vil i seg selv ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, verken for det offentlige eller for næringslivet. Eventuelle endringer i budsjettbehov vil bli håndtert i de ordinære budsjettprosessene.

Da gjennomføringen av avtalen krever lovendringer, er Stortingets samtykke til ratifikasjon nødvendig etter Grunnloven § 26 annet ledd.

Utkast til kongelig resolusjon med omtale av avtaleutkastet har vært forelagt samtlige departementer, som ikke har hatt merknader. Departementene som er fagansvarlige for enkeltbestemmelser tilrår undertegning av avtalen.

Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet tilrår at avtalen undertegnes. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.

Utenriksdepartementet

t i l r å r :

Avtale mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia om ordninger som følge av at Storbritannia trer ut av EU, EØS-avtalen og øvrige avtaler gjeldende mellom Storbritannia og EØS/Efta-statene i kraft av Storbritannias medlemskap i EU, undertegnes i samsvar med vedlagte forslag.

[1] Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 94/46

[2] Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/680 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med vedkommende myndigheters behandling av personopplysninger med henblikk på å forebygge, etterforske, avsløre eller straffeforfølge straffbare forhold eller iverksette strafferettslige sanksjoner, om fri utveksling av slike opplysninger og om oppheving av Rådets rammebeslutning 2008/977/JIS

[3] Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF av 12. juli 2002 om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (direktivet om personvern og elektronisk kommunikasjon)