Forslag om endringer i innreiserestriksjonsloven – innreiserestriksjoner for utlendinger som gis oppholdstillatelse og bortvisning for brudd på test- og registreringsplikt

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring et forslag til endringer i midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. Departementet foreslår å videreføre bestemmelser gitt i medhold av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 7-12. Forslaget innebærer lovfesting av vilkåret om at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum, bare har rett til innreise dersom de omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner på tidspunktet for innreise. Det foreslås videre å lovfeste en hjemmel i innreiserestriksjonsloven for å bortvise utlendinger som ikke etterlever pliktene til å teste seg for covid-19 ved innreise og å registrere seg før innreise.

Status: Under behandling

Høringsfrist: 07.03.2021

Vår ref.: 21/1341

Høring – forslag om endringer i innreiserestriksjonsloven – innreiserestriksjoner for utlendinger som gis oppholdstillatelse og bortvisning for brudd på test- og registreringsplikt

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring et forslag til endringer i midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. Departementet foreslår å videreføre bestemmelser gitt i medhold av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 7-12.

Forslaget innebærer lovfesting av vilkåret om at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum, bare har rett til innreise dersom de omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner på tidspunktet for innreise. Det foreslås videre å lovfeste en hjemmel i innreiserestriksjonsloven for å bortvise utlendinger som ikke etterlever pliktene til å teste seg for covid-19 ved innreise og å registrere seg før innreise.

Frist for å sende inn høringssvar er søndag 7. mars 2021.

Vi ber om at adressatene forelegger høringsbrevet med vedlegg for berørte underliggende etater og organer som ikke er oppført på adresselisten.

Høringer er åpne, og alle kan sende innspill til oss. Merk at uttalelser er offentlige etter offentleglova og blir publisert sammen med øvrige høringsuttalelser. Vi ber om at høringssvar sendes inn digitalt ved å bruke skjemaet for høringssvar på regjeringen.no.

Med hilsen

Nina E. D. Mørk (e.f.)
avdelingsdirektør

Gunhild Bolstad
departementsrådgiver

Forslag om endringer i innreiserestriksjonsloven – innreiserestriksjoner for utlendinger som gis oppholdstillatelse og bortvisning for brudd på test- og registreringsplikt

1        Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i midlertidig lov 19. juni 2020 nr. 83 om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen (innreiserestriksjonsloven).

Departementet foreslår å videreføre bestemmelser gitt i medhold av lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 7-12.

Forslaget innebærer lovfesting av vilkåret om at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum, bare har rett til innreise dersom de omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner på tidspunktet for innreise.

Det foreslås videre å lovfeste en hjemmel i innreiserestriksjonsloven for å bortvise utlendinger som ikke etterlever pliktene til å teste seg for covid-19 ved innreise og å registrere seg før innreise. Disse pliktene følger av covid-19-forskriften §§ 4b, 4d og 5b og omtales i det videre med fellesbetegnelsen «test- og registreringspliktene». En hjemmel for bortvisning på dette grunnlaget finnes i dag i forskrift 29. juni 2020 nr. 1423 om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen (innreiserestriksjonsforskriften) § 4 c. Denne bestemmelsen ble innført 12. februar 2021 i medhold av smittevernloven § 7-12. Bestemmelsen foreslås videreført, med noen justeringer, i medhold av den nye hjemmelen i innreiserestriksjonsloven.

2        Bakgrunn

Koronaviruset SARS-CoV-2 har spredt seg mellom mennesker siden 2019 og kan medføre sykdommen covid-19. Regjeringens strategi er å håndtere koronapandemien slik at vi til enhver tid har kontroll på smittespredningen. Kontroll innebærer at sykdomsbyrden er lav og at antall pasienter er håndterbart i helse- og omsorgstjenesten. Til grunn for håndteringen av pandemien ligger bl.a. regjeringens langsiktige strategi for håndteringen av covid-19, vedtatt 7. mai og oppdatert 14. desember 2020, og beredskapsplanen for smitteverntiltak under covid-19-pandemien, vedtatt 10. juni og oppdatert 14. desember 2020.[1]

Innreiserestriksjoner har vært en viktig del av regjeringens håndtering av pandemien. Politiet har siden 16. mars 2020 t.o.m. 8. november 2020 bortvist i overkant av 4 500 personer som følge av midlertidig gjeninnført kontroll på indre Schengen-grense. Bortvisningene gjelder i all hovedsak personer bosatt i EU-/EØS-området. Etter innføring av kravet om negativ covid-19-test ved innreise har politiet i perioden 9. november 2020 t.o.m. 21. februar 2021 bortvist om lag 5 400 personer. Det store flertallet av disse bortvisningene skyldes manglende dokumentasjon på negativ test.

Siden innreiserestriksjoner i forbindelse med covid-19-pandemien ble innført i mars 2020, ble det gjennom våren, sommeren og tidlig høst 2020 foretatt gradvise lettelser, mens det i november 2020 ble innført tilleggsvilkår for innreise (krav om negativ test ved innreise) og i januar 2021 ble flere av unntakene i forskriften er fjernet. Utgangspunktet har hele tiden vært smittevern, og det er sett hen til en rekke ulike hensyn i vurderingen av hvilke grupper det bør åpnes eller stenges for.

For å slå ned utbruddet av mutert virus anbefalte Helsedirektoratet 26. januar 2021 at det «kun bør gis innreise til personer som kan dokumentere at reisen har et nødvendig formål som ikke kan utsettes». På denne bakgrunn ble det gjort vesentlige innstramninger i innreiserestriksjonene med virkning fra 29. januar. Kongen i statsråd besluttet 29. januar at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum, bare har rett til innreise dersom de omfattes av unntak fra innreiserestriksjonene på innreisetidspunktet. Forskriftsbestemmelsen ble gitt med hjemmel i smittevernloven § 7-12.

I statsråd 12. februar i år besluttet Kongen, i medhold av smittevernloven § 7-12, å innføre innreiserestriksjonsforskriften § 4 c om bortvisning av utlendinger for brudd på test- og registreringspliktene i covid-19-forskriften. Det ble ansett som nødvendig å innføre en slik bortvisningsregel for effektivt å kunne håndheve regler som skal motvirke importsmitte og videre smittespredning.

Smittevernloven § 7-12 åpner ved «fare ved opphold» for at Kongen kan gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen. Forskrifter gitt i medhold av smittevernloven § 7-12 skal, såfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, snarest mulig legges fram som lovforslag, jf. bestemmelsens henvisning til lov 15. desember 1950 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) § 3 tredje ledd. Departementet foreslår på denne bakgrunn å lovfeste et krav om at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse og innreisevisum også må omfattes av unntak fra innreiserestriksjonene på innreisetidspunktet og å lovfeste en hjemmel i innreiserestriksjonsloven for å bortvise utlendinger for brudd på test- og registreringspliktene.

3        Gjeldende rett

3.1     Smittevernloven

Lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land, jf. lovens § 1-1. Smittevernloven § 1-5 fastsetter at tiltak etter loven må være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Smittevernloven § 7-12 gir hjemmel for forskrifter av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen, og bestemmelsen tillater herunder at forskrifter etter loven kan fravike gjeldende lovgivning.

3.2     Covid-19-forskriften

Forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften) er fastsatt i medhold av smittevernloven. I forskriften er det bl.a. fastsatt regler om karantene etter ankomst fra utlandet. Det følger av forskriftens § 4 bokstav a at personer som ankommer Norge fra utlandet skal oppholde seg i karantene i 10 dager etter ankomst til Norge (innreisekarantene). Det er ikke karanteneplikt ved innreise fra områder som har tilstrekkelig lav smittespredning. Hvilke områder som er underlagt karanteneplikt fremgår av forskriftens vedlegg A, som oppdateres jevnlig. Det er videre fastsatt helt eller delvis unntak fra karanteneplikten i forskriftens §§ 6a til 6j. Forskriftens § 5 inneholder nærmere regler om hva plikten til innreisekarantene innebærer.

Pliktene som i dette høringsnotatet omtales som test- og registreringspliktene, er registreringsplikten etter covid-19-forskriften § 5 b, testplikten for reisende fra område med karanteneplikt etter § 4 d og testplikten for reisende fra land med høy forekomst av muterte virusvarianter etter § 4 b. Plikten til å fremlegge negativ forhåndstest etter § 4 a er ikke omfattet av regelendringen som nå foreslås, da den allerede er innarbeidet i innreiserestriksjonsloven og -forskriften.

Covid-19-forskriften § 24 gir hjemmel for straff for brudd på bestemmelser i forskriften. De fleste brudd kan straffes med bøter eller fengsel, såfremt det foreligger forsett eller grov uaktsomhet. Brudd på test- og registreringspliktene kan imidlertid bare straffes med bøter, og bare dersom overtredelsen er skjedd «uten rimelig grunn».

3.3     Utlendingsloven og -forskriften

Lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) regulerer bl.a. bortvisning. Lovens §§ 17 og 121 gir hjemmel for bortvisning av hhv. utlendinger fra land utenfor EØS og utlendinger som er omfattet av EØS-regelverket, herunder bortvisning av hensyn til folkehelsen. Det vises til nærmere omtale av bortvisning av hensyn til folkehelsen i Prop. 5 L (2020–2021) punkt 4.1.1.

Bortvisning etter utlendingsloven kan også skje på grunnlag av faktiske eller potensielle straffbare handlinger, jf. særlig utlendingsloven § 17 første ledd bokstav g (andre og tredje alternativ), jf. § 66 første ledd bokstav c. Denne regelen rammer imidlertid bare straffbare forhold som kan medføre fengselsstraff, som ikke er tilfellet for brudd på test- og registreringspliktene, jf. punkt 3.2 ovenfor. Det vises ellers til omtale i Prop. 61 L (2020–2021) punkt 5.3.

3.4     Midlertidig lov og forskrift om innreiserestriksjoner av hensyn til folkehelsen

Det har som følge av covid-19-utbruddet vært nødvendig å innføre langt mer omfattende begrensninger i utlendingers adgang til Norge enn hva som følger av utlendingslovens alminnelige regler om bortvisning m.m. Formålet med midlertidig lov 19. juni 2020 nr. 83 om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen er å begrense retten til innreise for utlendinger som ellers vil ha lovlig adgang til innreise etter utlendingsloven, når det er nødvendig for å trygge folkehelsen ved utbruddet av den allmennfarlige smittsomme sykdommen covid-19, jf. lovens § 1.

Loven innebærer at utlendinger kan nektes innreise i riket med mindre de tilhører nærmere bestemte unntaksgrupper. Alle utlendinger som ikke omfattes av et av unntakene i loven eller forskrift gitt i medhold av loven, vil bli bortvist uten nærmere vurdering av hvilken smittefare de individuelt utgjør. I tillegg gir loven hjemmel for bortvisning ved brudd på innreisekarantene etter covid-19-forskriften.

De mest sentrale unntakene fremgår av loven. Det gjøres bl.a. unntak for utlendinger som er bosatt i Norge, for utlendinger som søker beskyttelse (asyl) og i tilfeller hvor utlendingens tilstedeværelse i riket er strengt nødvendig for å kunne opprettholde forsvarlig drift av kritiske samfunnsfunksjoner mv.

Det følger av lovens § 2 fjerde ledd at det i forskrift kan gis nærmere regler om bortvisning og unntak fra innreiserestriksjonene. Det kan også gis forskrift om krav om negativ covid-19-test for innreise til Norge.

Forskrift 29. juni 2020 nr. 1423 om innreiserestriksjoner av hensyn til folkehelsen inneholder unntak fra loven, som innebærer at nærmere bestemte grupper gis adgang til innreise. Dette omfatter unntak for ulike grupper som anses å ha en særlig tilknytning til Norge eller et viktig formål med sitt besøk her, herunder utlendinger som skal gjennomføre samvær med barn, nære familiemedlemmer til personer som er bosatt i Norge, journalister, sjømenn, personell innen luftfart, utlending som gjennomfører gods- og persontransport, helsepersonell fra Sverige og Finland og barn og elever som pendler fra Sverige eller Finland til barnehage, grunnskole eller videregående skole. Videre gjøres det unntak for utlending som er gitt adgang til innreise etter forskrift om søknadsbasert ordning for unntak fra innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen.

Forskriftens § 4 a fastsetter et krav om fremleggelse av negativ test for covid-19 for alle reisende fra områder med karanteneplikt, såkalt «røde» områder. Test etter godkjent testmetode må være tatt i løpet av de siste 24 timene før utlendingen ankommer Norge. Det er gjort enkelte unntak fra testkravet, bl.a. for å unngå alvorlige konsekvenser for forsyningssikkerheten og for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser.

Forskriftens § 4 c ble, som nevnt, innført 12. februar i medhold av smittevernloven § 7-12. Den fastslår i første ledd at brudd på test- og registreringspliktene kan medføre bortvisning. I annet ledd oppstilles det unntak for nærmere bestemte grupper, samt et unntak for tilfeller hvor «særlige grunner» taler imot bortvisning. I tredje fastslås det at reglene i innreiserestriksjonsloven § 2 tredje ledd og §§ 4 til 9 gjelder tilsvarende. Dette innebærer blant annet at bortvisningssaker etter § 4 c kan behandles etter de forenklede saksbehandlingsreglene som også gjelder øvrige bortvisningssaker etter innreiserestriksjonsloven og -forskriften.  

Regelverket er nærmere beskrevet i Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-05/2021 Revidert rundskriv om ikrafttredelse av forskrift om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. Det vises for øvrig til redegjørelse i Prop. 5 L (2020–2021) og Prop. 61 L (2020–2021).

4        Internasjonale forpliktelser

En stat har i utgangspunktet en suveren rett til å regulere utlendingers adgang til riket, med mindre det foreligger en traktatrettslig forpliktelse til å tillate innreise. På enkelte områder setter våre folkerettslige forpliktelser skranker, men bl.a. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har samtidig regler som åpner for at det ut fra hensynet til folkehelsen kan gjøres inngrep i flere av de rettighetene som ellers ville gitt adgang til innreise. Dette gjelder også for flere av de prinsippene som er innarbeidet i Grunnlovens menneskerettighetskapittel (kapittel E). I forbindelse med spredningen av covid-19 har flere europeiske land innført strenge innreiserestriksjoner. Det samme gjelder for stater utenfor Europa. Det er dermed en utbredt holdning at hensynet til å beskytte folkehelsen mot covid-19 kan gi grunn til inngrep.

Både EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet har regler som åpner for at det ut fra hensynet til folkehelsen kan gjøres inngrep i rettigheter knyttet til innreise og personbevegelighet. Schengen-samarbeidet har som utgangspunkt at det skal være fri bevegelse over de indre grensene og felles yttergrensetiltak. Når det gjelder forpliktelser etter EØS-avtalen, vises det til avtalens artikkel 28 nr. 3 om at den frie bevegeligheten skal gi rett til bl.a. å ta arbeid og opphold, med forbehold for de begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelse. Tilsvarende begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til folkehelsen mv. gjelder for etablerere (artikkel 31) og tjenesteytere (artikkel 36), jf. avtalens artikkel 33 og 39. Det kan således innføres restriksjoner på den frie bevegeligheten, men adgangen er begrenset til tiltak med et legitimt formål.

Videre fastsetter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å bevege seg og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium («fri bevegelighetsdirektivet») artikkel 27 og 28 at inngrep i retten til fri bevegelighet bare er tillatt dersom tiltakene er nødvendige, forholdsmessige og basert på objektive og ikke-diskriminerende kriterier. Artikkel 29 nr. 1 fastsetter videre følgende:

«Sykdommer som kan gi grunnlag for å begrense den frie bevegelighet, er bare sykdommer som kan være epidemiske i henhold til Verdens helseorganisasjons gjeldende bestemmelser samt infeksjonssykdommer eller smittsomme parasittære sykdommer dersom de omfattes av vernetiltak som gjelder for vertsstatens egne borgere.»

Den 30. januar 2020 erklærte WHO utbruddet av sykdommen covid-19 som en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse, og 11. mars 2020 erklærte WHO at utbruddet av sykdommen covid-19 utgjør en pandemi. At covid-19 er blant sykdommene som kan begrunne begrensninger i den frie bevegeligheten er ikke omstridt og er lagt til grunn av EU i en rekke rådsanbefalinger. Utfra dette synes det klart at tiltak for å bekjempe smitte av covid-19 må anses å oppfylle et legitimt formål, slik at restriksjoner i den frie bevegeligheten i prinsippet kan rettferdiggjøres under EØS-avtalen.

For en nærmere redegjørelse for forholdet til Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-regelverket og EUs tiltak, vises det til Prop. 5 L (2020–2021) og Prop. 61 L (2020–2021).

5        Innreiserestriksjoner for utlendinger som gis oppholdstillatelse

5.1     Bakgrunn og begrunnelse

I revidert svar på oppdrag nr. 325 fra Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet anbefalte Helsedirektoratet 26. januar 2021 at det strammes inn på hvilke grupper utlendinger som gis adgang til innreise. Helsedirektoratet viser til at for å eliminere eller slå ned utbruddet av mutert virus, trengs både tiltak der smitten er påvist i Follo/Oslo-regionen og tiltak som forhindrer fortsatt importsmitte av muterte virus. FHI mener det må tas sikte på en kraftig reduksjon i antall innreiser frem til de andre tiltakene som er innført mot importsmitte er fullt virksomme. Helsedirektoratet skriver følgende:

«Det er per nå usikkerhet knyttet til smittevei og utbredelsen av den mer smittsomme britiske varianten. Det vurderes derfor nødvendig i så stor grad som mulig å redusere mobiliteten også over landegrensene.»

Helsedirektoratet anbefaler at det «kun bør gis innreise til personer som kan dokumentere at reisen har et nødvendig formål som ikke kan utsettes».

Departementet anså det ikke å være tilstrekkelig hjemmel i midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen til å begrense adgangen til innreise for utlendinger som allerede er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, men som ennå ikke er bosatt i Norge, jf. lovens § 2 første ledd bokstav d. På denne bakgrunn fastsatte Kongen i statsråd endringer i innreiserestriksjonsforskriften i medhold av smittevernloven § 7-12, om at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum etter utlendingsloven § 12, jf. innreiserestriksjonsloven § 2 første ledd bokstav d og e, bare har rett til innreise dersom de også på innreisetidspunktet omfattes av andre unntak fra innreiserestriksjoner i loven eller forskriften.

Av vurderingen av om vilkårene for å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold i medhold av smittevernloven § 7-12, fremgår bl.a. følgende av kongelig resolusjon av 29. januar 2021:

«Situasjonen karakteriseres som uoversiktlig med usikker spredning av muterte virus. Erfaring fra andre land viser at den muterte britiske varianten har betydelig spredningspotensiale. Helsedirektoratet viser til at andre land har gått fra lave smittetall til ukontrollert spredning på landsbasis i løpet av få uker. Det vurderes derfor nødvendig i så stor grad som mulig å redusere mobiliteten også over landegrensene. Situasjonens alvorlighet tilsier at det er nødvendig å iverksette ytterligere innreiserestriksjoner umiddelbart og at det ikke er tid til å fremme en lovproposisjon.»

Videre fremgår følgende:

«Det legges til grunn at det beste for nærings- og samfunnslivet er lave smittetall. Dette er også det beste i et folkehelseperspektiv. Nåverdien av å slå raskt og omfattende ned, vil fordele seg raskere over tid dersom vi effektivt slår ned smittespredningen nå. Alternativet er risiko for større belastning på nærings- og samfunnsliv over tid fordi tiltakene kan måtte bli stående lenger – med fare for at de må oppskaleres dersom tiltakene som er iverksatt eller som blir iverksatt, ikke er tilstrekkelige. Helsemyndighetene legger til grunn at importsmitte kan føre til utbrudd i hele landet, og det er en av de største utfordringene vi har knyttet til å holde det nasjonale smittepresset nede. Den smittevernmessige effekten av å nekte innreise for utlendinger som ennå ikke er bosatt i Norge vurderes som tilstrekkelig til å anse tiltaket som et forholdsmessig inngrep, sammenholdt med graden av inngrep i privatpersoners grunnleggende rettigheter og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av tiltaket. Vilkårene i smittevernloven § 1-5 anses på denne bakgrunn som oppfylt.

For å hindre importsmitte anbefaler Helsedirektoratet tiltak som vil medføre en markant reduksjon i antallet innreiser. På denne bakgrunn er det med virkning fra 28. januar 2021 innført omfattende innstramninger i adgangen til innreise for utlendinger som ikke er bosatt i Norge. Formålet med midlertidig lov om innreiserestriksjoner av hensyn til folkehelsen er å begrense retten til innreise for utlendinger som ellers vil ha lovlig adgang til innreise etter utlendingsloven, når det er nødvendig for å trygge folkehelsen ved utbrudd av den allmennfarlige smittsomme sykdommen covid-19. Departementet mener at det ikke er i tråd med lovens formål at innstramminger i innreiserestriksjonene ikke kan omfatte personer som er gitt oppholdstillatelse, men som ennå ikke er bosatt i Norge. På bakgrunn av den høye risikoen for importsmitte, herunder import av mutert virus, sammenholdt med helsemyndighetenes vurdering av behovet for en kraftig reduksjon i antall innreiser, mener Justis- og beredskapsdepartementet i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet at vilkårene for bruk av smittevernloven § 7-12 er oppfylt.»

5.2     Nærmere om forslaget

Innreiserestriksjonsloven § 2 første ledd bokstav d gir rett til innreise for utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise. Lovens § 2 første ledd bokstav e gir rett til innreise for utlendinger som er gitt innreisevisum etter utlendingsloven § 12 (om visum for innreise for utlending som gis oppholdstillatelse eller som har til hensikt å oppholde seg i riket fram til oppholdstillatelse er gitt). Bestemmelsene må ses i sammenheng med innreiserestriksjonsloven § 3, om at for utlendinger som gis oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven kan adgangen til innreise utsettes inntil videre, og innreiserestriksjonsforskriften § 4, som regulerer hvilke oppholdsgrunnlag som også gir unntak fra innreiserestriksjonene. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet av 20. april 2020 om behandling av søknader om oppholdstillatelse i forbindelse med utbruddet av covid-19, GI-09/2020.

Etter lovens ordlyd vil en oppholdstillatelse som er gitt uten utsatt innreise og innreisevisum, legges til grunn for innreise, uten at det foretas en ny vurdering av om vilkår for innreise er til stede ved grensekontroll på innreisetidspunktet. Bestemmelsen gir følgelig rett til innreise for utlendinger som er gitt oppholdstillatelse og innreisevisum, selv om regelverket om innreiserestriksjoner er strammet inn før utlendingens innreise. Dette kan innebære at utlendinger med oppholdstillatelse kan reise inn, selv om de ikke fyller vilkårene for unntak fra innreiserestriksjonene på innreisetidspunktet. Dette er en utilsiktet konsekvens av regelverket, men som frem til innstramningene i innreiserestriksjonene fra 29. januar i år ikke hadde praktisk betydning. Frem til da var det ikke foretatt innstramninger i hvilke typer oppholdstillatelser som ga grunnlag for unntak fra innreiserestriksjonene. Det vises også til punkt 4.8.4 i Prop. 5 L (2020–2021), vedrørende tilsvarende endring i unntaket for utlendinger som gis visum, jf. lovens § 2 første ledd bokstav f.

Departementet foreslår å lovfeste at utlendinger som er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, og utlendinger som er gitt innreisevisum etter utlendingsloven § 12, jf. innreiserestriksjonsloven § 2 første ledd bokstav d og e, bare har rett til innreise dersom de også på innreisetidspunktet omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner i loven eller forskriften. Dette er en videreføring av gjeldende § 4 b i innreiserestriksjonsforskriften, gitt i medhold av smittevernloven § 7-12.

Reguleringen innebærer ikke bortfall av en gitt oppholdstillatelse, men at denne midlertidig suspenderes. Den alvorlige situasjonen vi er i, gjør det nødvendig å begrense innreise til Norge så mye som mulig i en kortere periode. Det er gjort en nærmere vurdering av de nevnte gruppene, men departementet mener også disse bør få begrenset mulighet for innreise. Det er lagt vekt på at det er snakk om en midlertidig suspensjon og ikke bortfall av retten til innreise og opphold, og at denne gruppen har de samme unntakene fra innreiserestriksjoner som gjelder for andre grupper.

Utlendinger som reiser inn i Norge i strid med bestemmelsen kan bortvises.

6        Bortvisning ved brudd på krav om testing eller registrering etter covid-19-forskriften

6.1     Bakgrunn og begrunnelse

Bortvisningshjemmelen i innreiserestriksjonsforskriften § 4 c ble innført i medhold av smittevernloven fordi det – i lys av den foreliggende situasjonen og behovet for å håndheve regler som skal motvirke importsmitte – ble ansett nødvendig å kunne bortvise utlendinger for brudd på plikter som nevnt i covid-19-forskriften §§ 4 b, 4 d eller 5 b, det vil si krav om testing på grensen og registrering før innreise. Det er ikke i dag noen klar hjemmel i innreiserestriksjonsloven til å bortvise på dette grunnlaget.

Innreiserestriksjonsloven gir derimot hjemmel for bortvisning ved brudd på innreiserestriksjoner (§ 2 tredje ledd første punktum), alvorlige brudd på innreisekarantene (§ 2 tredje ledd andre punktum, jf. covid-19-forskriften §§ 4 og 5) og brudd på plikten til å fremlegge negativ test tatt forut for innreisen (§ 2 fjerde ledd, jf. innreiserestriksjonsforskriften § 4 a tredje ledd). I tillegg kan utlendingsloven etter omstendighetene gi hjemmel for å bortvise utlendinger som følge av brudd på smittevernregler mv., jf. punkt 3.3 ovenfor og den nærmere redegjørelsen i Prop. 61 L (2020-2021) punkt 5.3.2. Heller ikke utlendingsloven gir imidlertid tydelig grunnlag for bortvisning for brudd på test- og registreringspliktene isolert sett.

Etter departementets syn er det naturlig og nødvendig at brudd på test- og registreringspliktene danner grunnlag for bortvisning av utlendinger, slik som de nært relaterte regelbruddene nevnt i forrige avsnitt. Plikten til å teste seg for SARS-CoV-2 ved grenseovergangsstedet i Norge og til å registrere seg ved innreise, er sentrale tiltak for å forhindre importsmitte. Disse tiltakene, sammen med bl.a. negativ forhåndstest og innreisekarantene, skal både forhindre importsmitte og forhindre videre spredning dersom smitte likevel oppdages, herunder ved at smittede personer identifiseres og at registreringsplikten legger til rette for smittesporing. Personer som nekter eller unndrar seg disse pliktene, vil øke risikoen for importsmitte dersom de får innreise til Norge.

Etterlevelse av test- og registreringspliktene er særlig viktig i den nåværende situasjonen, nærmere beskrevet i punkt 2 og 5.1 ovenfor, som kan karakteriseres som uoversiktlig med usikker spredning av muterte virus. God etterlevelse av reglene er også en forutsetning for at det etter hvert skal være forsvarlig å lempe på innreiserestriksjonene, slik at færre utlendinger er avskåret fra å reise til Norge. Følgelig er det også svært viktig å ha effektive verktøy for å håndheve reglene og slå ned på regelbrudd. Bortvisning, særlig når det kan skje på grensen eller kort tid etter innreise, er et effektivt og relativt lite inngripende virkemiddel overfor utlendinger som bryter vilkårene. Det bemerkes for ordens skyld at bortvisning, i motsetning til utvisning, ikke innebærer forbud mot fremtidig innreise. Bortvisningsregelen i innreiserestriksjonsforskriften § 4 c er også en kan-bestemmelse som åpner for unntak, jf. nærmere beskrivelse i punkt 6.2 nedenfor, i tillegg til at en del utlendinger er unntatt test- og registreringspliktene som sådan.

Bortvisningsregelen i § 4 c ble innført 12. februar i år. Det har gått for kort tid til å evaluere effekten av den. For øyeblikket er det også svært få utlendinger som i det hele tatt har lov til å komme til Norge. Det forventes følgelig ikke et betydelig antall bortvisningsvedtak på dette grunnlaget i umiddelbar fremtid. Bruk av bortvisning kan imidlertid ha en viktig preventiv effekt selv om det skulle bli fattet relativt få vedtak. Det viktigste er likevel at et fåtall smittetilfeller kan få svært store konsekvenser i dagens situasjonsbilde, og at situasjonen vil kunne utvikle seg slik at flere bryter regelverket. Dette tilsier at muligheten for bortvisning opprettholdes.

Bortvisning i medhold av regelverket om innreiserestriksjoner kan skje etter en forenklet saksbehandling, sammenlignet med saksbehandling etter utlendingsloven. Saksbehandlingsreglene er nærmere beskrevet og begrunnet i Prop. 124 L (2019-2020) Midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen, se særlig punkt 10.9. De innebærer hovedsakelig at det ikke gis rett til fritt rettsråd og at saksbehandlingen ellers skal la seg forene med «en forenklet og rask behandling». Disse reglene gjelder også for bortvisning pga. brudd på innreiserestriksjoner, brudd på plikten til å fremlegge negativ test tatt før innreise og alvorlige brudd på innreisekarantene, og bør fremdeles gjelde for bortvisning pga. brudd på test- og registreringspliktene. 

Etter departementets syn er det forenlig med menneskerettslige og andre internasjonale forpliktelser å bortvise utlendinger, med de unntak det redegjøres for i punkt 6.2 nedenfor, for brudd på test- og registreringspliktene. De relevante rettsreglene er gjort rede for i punkt 4 ovenfor, med videre henvisninger.

Lovligheten og forholdsmessigheten av test- og registreringspliktene i seg selv, er vurdert i forbindelse med innføringen av disse bestemmelsene i covid-19-forskriften. Pliktene gjelder, med de unntak som følger av bestemmelsene, både norske og utenlandske statsborgere. Brudd på pliktene kan straffes med bøter, såfremt overtredelsen er skjedd uten «rimelig grunn». Bortvisningsregelen som nå foreslås hjemlet i innreiserestriksjonsloven, og som allerede er innført i innreiserestriksjonsforskriften med hjemmel i smittevernloven, innebærer at utenlandske borgere (med noen unntak) kan bortvises for slike regelbrudd.

Bortvisning innebærer begrensninger i grunnleggende rettigheter i medhold av Norges menneskerettslige forpliktelser, hovedsakelig rettigheter som ellers ville gitt en eksplisitt eller faktisk rett til innreise. Mest praktisk er retten til respekt for privat- og familieliv, jf. særlig Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 8 og Grunnloven § 102. Inngrep i slike rettigheter må ha tilstrekkelig hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og være forholdsmessig. Dette innebærer at inngrepet ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å ivareta det legitime formålet som begrunner inngrepet. Hvor strenge krav som stilles, vil bero på hvor inngripende tiltaket er. Behovet må bl.a. veies mot hensynet til å redusere sykdom og død, hensynet til beskyttelse av særlig sårbare grupper og hensynet til så langt som mulig å sikre normal drift av næringsliv og samfunnet for øvrig. Tiltaket bør være så lite inngripende som mulig ut fra den smitteverneffekten man søker å oppnå.

Enkelte menneskeretter er ufravikelige også i en pandemisituasjon. I denne sammenheng er det særlig grunn til å nevne det såkalte non-refoulement-prinsippet som er forankret i bl.a. EMK artikkel 3, og som forbyr enhver utsendelse som kan føre til tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Disse rettighetene ivaretas ved en eksplisitt unntaksbestemmelse for asylsøkere og andre som kan ha krav på beskyttelse, samt et unntak av hensyn til «særlige grunner» som blant annet kan omfatte humanitære hensyn, jf. nærmere omtale i punkt 6.2 nedenfor. Barn under 12 år, og utlendinger som skal gjennomføre avtalt samvær m.m., skal ikke bortvises. Også ellers kan hensynet til mindreårige etter omstendighetene utgjøre «særlige grunner» som tilsier at bortvisning ikke skal skje.

Det relevante regelverket knyttet til EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet er redegjort for i avsnitt 4 ovenfor, med ytterligere henvisning til Prop. 5 L (2020–2021) og Prop. 61 L (2020–2021). Det er lagt til grunn at tiltak for å bekjempe smitte av covid-19 må anses å oppfylle et legitimt formål, slik at restriksjoner i den frie bevegeligheten i prinsippet kan rettferdiggjøres. Inngrep må imidlertid være nødvendige, forholdsmessige og basert på objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

Forskjellsbehandling begrunnet med nasjonalitet er i utgangspunktet forbudt etter EØS-avtalen artikkel 4 (innenfor denne avtalens virkeområde). Fri bevegelighetsdirektivet artikkel 29 viser også til at restriksjoner på den frie bevegeligheten av hensyn til folkehelsen må anvendes også overfor egne borgere for å kunne begrunnes. Tiltakene kan likevel være forskjellige dersom det finnes en legitim begrunnelse for forskjellen. Bortvisning for brudd på test- eller registreringsplikt kan ikke gjøres gjeldende for norske borgere, da man ifølge folkeretten og Grunnloven § 106 annet ledd ikke kan nekte egne borgere adgang til sin hjemstat. Det kan derfor gjøres unntak for norske borgere uten at det vil være i strid med likebehandlingsprinsippet i EØS-retten.

Etter en samlet vurdering mener departementet at den foreslåtte bortvisningsregelen er forenlig med Norges internasjonale forpliktelser, herunder de EØS-rettslige. Bortvisning som følge av brudd på test- og registreringsplikter anses som et forholdsmessig inngrep, sett hen til effekten av tiltaket sammenholdt med graden av inngrep i privatpersoners grunnleggende rettigheter og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Som nærmere begrunnet ovenfor, mener departementet at det i dagens situasjon er svært viktig å håndheve tiltak som skal forhindre importsmitte.

6.2     Nærmere om forslaget

Departementet foreslår en endring i innreiserestriksjonsloven § 3 fjerde ledd som utvider hjemmelen for å gi forskriftsregler om bortvisning til også å omfatte brudd på test- og registreringspliktene. Innreiserestriksjonsforskriften § 4 c, som inneholder denne bortvisningsregelen, vil da bli hjemlet i innreiserestriksjonsloven. Det foreslås også noen justeringer i forskriftsbestemmelsen.

Innreiserestriksjonsloven § 2 fjerde ledd lyder i dag slik: «Kongen kan gi forskrift om bortvisning, unntak fra innreiserestriksjoner og krav om negativ test for SARS-CoV-2 for innreise til Norge».

Lovforslaget innebærer at Kongen skal kunne gi forskrift «om bortvisning, unntak fra innreiserestriksjoner og krav om registrering og test for SARS-CoV-2 i forbindelse med innreise til Norge». Den nye ordlyden åpner for at det gis forskrift om at brudd på test- og registreringspliktene etter covid-19-forskriften skal være grunnlag for bortvisning. Ordlyden ivaretar hjemmelen for forskriftens § 4 a om å fremlegge negativ test tatt før innreise, selv om presiseringen «negativ» er tatt bort. Formuleringen «i forbindelse med innreise» er valgt for å omfatte både test før innreise, test på grensen og test som skal tas etter innreise, men har sammenheng med innreisen. En slik plikt følger av covid-19-forskriften § 4 d første ledd, som slår fast at man skal ta PCR-test innen et døgn etter ankomst dersom hurtigtest tatt på grensen er positiv. Den foreslåtte ordlyden vil også danne grunnlag for bortvisning ved brudd på nye eller justerte plikter som følge av senere regelendringer, så lenge de gjelder test eller registrering i forbindelse med innreise.    

Innreiserestriksjonsforskriften § 4 c fastslår i første ledd at brudd på de aktuelle bestemmelsene i covid-19-forskriften kan medføre bortvisning. Nærmere bestemt vises det til §§ 4 b (krav om testing etter opphold i land med særlig høy forekomst av muterte virusvarianter), 4 d (krav om testing for de som har oppholdt seg i et område med karanteneplikt) eller 5 b (plikt til registrering ved innreise).

Dette leddet foreslås ikke endret. Departementet har valgt å beholde henvisninger til covid-19-forskriftens bestemmelser om test- og registreringsplikt heller enn å innarbeide de aktuelle bestemmelsene i innreiserestriksjonsforskriften. Motsatt løsning ble valgt da kravet og negativ test tatt før innreise ble innarbeidet i innreiserestriksjonsforskriften § 4 a, som i hovedsak er identisk med tilsvarende bestemmelse i covid-19-forskriften 4 a, men supplert med regler om bortvisning. Fordelen med å «kopiere» regler fra covid-19-forskriften er at det fremgår av selve bortvisningsbestemmelsen hvilke regelbrudd som kan medføre bortvisning, uten at man må følge en referanse til en annen forskrift. Ulempen er at man får en dobbeltregulering som bidrar til et mer omfangsrikt regelverk, og som medfører at eventuelle endringer må gjennomføres i to forskrifter – med en viss risiko for at det oppstår utilsiktede ulikheter. Dette gjør seg særlig gjeldende her, ettersom både innreiserestriksjonsforskriften og covid-19-forskriften har blitt omfangsrike og er gjenstand for hyppige og raske endringer. Departementet har følgelig kommet til at det gir mest oversikt og ryddighet å vise til covid-19-forskriftens bestemmelser heller enn å innarbeide dem. I lys av dette resonnementet vil departementet også vurdere å endre § 4 a om negativ test før innreise slik at også denne viser til covid-19-forskriften heller enn å gjengi den. 

Innreiserestriksjonsforskriften § 4 c annet ledd første punktum fastslår at bortvisning ikke skal skje «dersom særlige grunner taler imot det». Dette unntaket er ment å være en sikkerhetsventil for tilfeller der bortvisning vil være sterkt urimelig eller uforholdsmessig, for eksempel på grunn av sterke humanitære hensyn eller fordi uforutsette praktiske hindringer har gjort det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å etterleve den aktuelle plikten. Det kan være aktuelt å unnlate å bortvise i tilfeller som ikke regnes som straffbare etter covid-19-forskriften § 24 fordi vedkommende hadde «rimelig grunn» for overtredelsen.

Innreiserestriksjonsforskriften § 4 c annet ledd annet punktum fastslår at bortvisningsregelen i første ledd ikke gjelder for visse grupper utlendinger. Nærmere bestemt gjøres det unntak for utlendinger som er bosatt i Norge, asylsøkere eller andre som søker beskyttelse, overføringsflyktninger og barn under 12 år. Unntakene gjelder dels tilfeller hvor det foreligger et menneskerettslig vern mot bortvisning, dvs. for asylsøkere mv., dels tilfeller hvor bortvisning i de fleste tilfeller vil være uforholdsmessig. Unntakene foreslås videreført med ett tillegg: også utlendinger som skal gjennomføre avtalt eller fastsatt samvær mellom foreldre og barn eller delt bosted for barn, skal være vernet mot bortvisning.

Det understrekes for ordens skyld at en del utlendinger er unntatt test- og registreringspliktene, og følgelig ikke kan bortvises for ikke å teste eller registrere seg. De ulike unntakene fremgår av covid-19-forskriften § 5 b annet ledd (registreringsplikt), § 4 d tredje ledd (testplikt for reisende fra område med karanteneplikt) og § 4 b (testplikt for reisende fra land med høy forekomst av muterte virusvarianter). I sistnevnte bestemmelse er unntakene svært snevre.

Innreiserestriksjonsforskriften § 4 c tredje ledd fastslår at reglene om saksbehandling, tvangsmidler, utvisning og straff mv. i midlertidig lov om innreiserestriksjoner, også gjelder ved bortvisning etter § 4 c. De samme reglene gjelder for bortvisningssaker etter innreiserestriksjonsloven § 2 tredje ledd og innreiserestriksjonsforskriften §§ 4 a og 4 b. Bestemmelsen foreslås videreført.

Fjerde ledd i § 4 c gir departementet myndighet etter smittevernloven § 7-12 til å gjøre endringer i paragrafen. Denne bestemmelsen utgår dersom paragrafen i stedet gis hjemmel i innreiserestriksjonsloven, slik lovforslaget går ut på.

7        Økonomiske og administrative konsekvenser

Innreiserestriksjoner er ett av mange smitteverntiltak som påvirker økonomien og som virker sammen med andre tiltak, som karantenebestemmelser. Smitteverntiltak har isolert sett en kostnad for enkeltpersoner og næringslivet. Samtidig innebærer økt smitte store kostnader for samfunnet, også næringslivet. Kostnadene ved skjerpede smitteverntiltak må veies opp mot kostnadene ved økt smitte. Mindre inngripende tiltak nå vil kunne medføre at smitteverntiltak må opprettholdes over en lengre periode.

Politiet gjennomfører midlertidig personkontroll på indre grense for å kunne håndheve regelverket om innreiserestriksjoner. Politiets utgifter er på om lag 40 millioner kroner pr. måned og dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer for 2021. Tolletatens bistand dekkes innenfor etatens gjeldende budsjettrammer. Utgiftene ved Forsvarets bistandsoppdrag til politiet er om lag 512 000 kr pr. dag.

UDI opplever økt arbeidsmengde knyttet til håndtering av innreiserestriksjonene. Siden innreiserestriksjonene ble innført 15. mars 2020 har UDI mottatt et stort antall henvendelser knyttet til nye oppholdssøknader, vurdering av innreise for utlendinger som har fått oppholdstillatelse, samt henvendelser om unntak fra innreiserestriksjonene. Det er lavere saksinngang i noen saksporteføljer, slik at arbeidsmengden i sum fremstår håndterbar innenfor gjeldende rammer. Merarbeid knyttet til innreiserestriksjonene har imidlertid redusert produktiviteten i UDI i 2020 og medført noe lengre saksbehandlingstider enn forventet.

Forslagene her innebærer en videreføring av gjeldende regelverk og innebærer ikke økte utgifter.

8        Forslag til lov- og forskriftsendringer

I midlertidig lov 19. juni 2020 nr. 83 om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen foreslås følgende endringer:

  • 2 første ledd bokstav d og e skal lyde:
  1. d) utlendingen er gitt oppholdstillatelse uten utsatt innreise, jf. § 3, og omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner i loven eller forskrift gitt i medhold av loven på tidspunktet for innreise
  2. e) utlendingen er gitt innreisevisum etter utlendingsloven § 12, og omfattes av unntak fra innreiserestriksjoner i loven eller forskrift gitt i medhold av loven på tidspunktet for innreise
  • 2 fjerde ledd skal lyde:

Kongen kan gi forskrift om bortvisning, unntak fra innreiserestriksjoner og krav om registrering og test for SARS-CoV-2 i forbindelse med innreise til Norge.

I forskrift 29. juni 2020 nr. 1423 om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen foreslås følgende endringer:

  • 4 c skal lyde:
  • 4 c Bortvisning ved brudd på krav om testing eller registrering etter covid-19-forskriften

En utlending som ikke overholder kravene som følger av covid-19-forskriften § 4 b (krav om testing etter opphold i land med særlig høy forekomst av muterte virusvarianter), § 4 d (krav om testing for de som har oppholdt seg i et område med karanteneplikt) eller § 5 b (plikt til registrering ved innreise), kan bortvises.

En utlending skal ikke bortvises etter første ledd dersom særlige grunner taler imot det. Første ledd gjelder ikke

  1. utlendinger som er bosatt i Norge med oppholdstillatelse eller oppholdsrett etter utlendingsloven
  2. utlendinger som søker beskyttelse i riket (asyl), eller på annen måte påberoper en rett til internasjonal beskyttelse på grunn av fare ved forfølgelse mv.
  3. utlendinger med innreisetillatelse etter utlendingsloven § 35
  4. utlendinger som skal gjennomføre avtalt eller fastsatt samvær mellom foreldre og barn eller delt bosted for barn
  5. barn under 12 år.

Midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen § 2 tredje ledd og §§ 4 til 9 gjelder tilsvarende ved bortvisning etter første ledd.

 

[1] Se Langsiktig strategi for håndteringen av covid-19-pandemien - regjeringen.no og Beredskapsplan for smitteverntiltak under covid-19-pandemien - regjeringen.no

Departementene

 

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)

Barneombudet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR)

Datatilsynet

Direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad)

Domstoladministrasjonen

Helsedirektoratet

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Nasjonalt ID-senter

Statsforvalterne

 

Politidirektoratet (POD)

Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Språkrådet

Utlendingsdirektoratet (UDI)

Utlendingsnemnda (UNE)

 

Høgskolen i Innlandet

Høgskolen i Østfold

Høgskulen i Volda

Høgskulen på Vestlandet

Nord Universitetet

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU)

OsloMet – storbyuniversitetet

Samisk Høgskole

Universitetet i Agder

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Stavanger

Universitetet i Sørøst-Norge

Universitetet i Tromsø

 

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen)

 

Arbeiderpartiet

Demokratene

Fremskrittspartiet

Høyre

Kristelig Folkeparti

Kystpartiet

Miljøpartiet De grønne

Norges Kommunistiske Parti

Pensjonistpartiet

Rødt

Senterpartiet

Sosialistisk Venstreparti

Venstre

 

Akademika AS

Akademikerne

Amnesty International Norge

Antirasistisk Senter

Arbeidsgiverforeningen Spekter

Bispedømmene

Delta

Den norske advokatforening

Den norske dommerforening

Den norske kirke – Kirkerådet

DROF – Driftsoperatørforum

Fagforbundet

Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

Finans Norge

Flyktninghjelpen

For Fangers Pårørende (FFP)

Helsingforskomiteen

Hovedorganisasjonen Virke

Human Rights Service (HRS)

Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

Islamsk Råd

Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

Kontoret for fri rettshjelp

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

KUN Senter for kunnskap og likestilling

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

Mennesker i Limbo

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

NITO – Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon

Norges Juristforbund

Norges politilederlag

Norges rederiforbund

Norsk Folkehjelp

Norsk Innvandrerforum

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Norsk Tjenestemannslag (NTL)

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Personvernkommisjonen

Politiets Fellesforbund

Politijuristene

PRESS – Redd Barna Ungdom

Redd Barna

Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Rettspolitisk forening

Røde Kors

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Seniorsaken

Stiftelsen barnas rettigheter

Uføres Landsorganisasjon (ULO)

UNHCR Stockholm

Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

UNIO Universitets og høyskoleutdannedes forbund

Vergeforeningen

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)