Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Barne- og familiedepartementet

Q-0835

Barne- og familiedepartementet Oslo, 23. november 1993

Retningslinjer til lov om barneverntjenester av 17. juli 1992

FOSTERHJEMSPLASSERING HOS BIOLOGISKE FORELDRE

Barne- og familiedepartementet la i Ot.prp. nr. 44 (1991-92) Om lov om barneverntjenester til grunn, at barneverntjenesten ikke med hjemmel i barnevernloven kan frata den ene av foreldrene den daglige omsorgen for et barn og overføre omsorgen til den andre. Det samme gjelder foreldreansvaret. Det ble videre lagt til grunn at barneverntjenesten heller ikke midlertidig kan plassere barnet hos en av foreldrene når den andre er fratatt omsorgen for barnet.

I forbindelse med Stortingsbehandlingen av den nye barnevernloven ble Regjeringen bedt om å utrede forholdet mellom barneloven og barnevernloven på dette punkt. Forbruker- og administrasjonskomiteen fant det urimelig at barnet, i tilfelle av omsorgssvikt hos den ene av foreldrene, ikke kan plasseres hos den andre når denne anses å kunne gi barnet nødvendig omsorg.

Forholdet mellom barneloven og barnevernloven ble omhandlet i Ot.prp. nr. 104 (1992-93). Departementet la her til grunn at det ikke var grunnlag for å foreta lovendringer med tanke på en nærmere harmonisering av de to lovene. Departementet foreslo at det heller burde åpnes for en praksis som under visse forutsetninger ga barneverntjenesten adgang til å plassere barnet hos den ene av foreldrene når den andre av foreldrene blir fratatt omsorgen for barnet. I Innst. O. nr. 126 (1992-93) sluttet Forbruker- og administrasjonskomiteen seg til departementets forslag.

Dette innebærer at barneverntjenesten og/eller fylkesnemnda fortsatt ikke kan frata den ene av foreldrene omsorgen/ foreldreansvaret for barnet, og overføre dette til den andre. Overføring av daglig omsorg/ foreldreansvar må fortsatt skje etter reglene i barneloven. Også i de tilfelle en mor eller far blir fratatt omsorgen for barnet etter barnevernloven, er derfor utgangspunktet at den andre av foreldrene må kreve omsorgen for barnet overført til seg etter barnelovens regler, dersom vedkommende i denne situasjonen ønsker å overta omsorgen for barnet.

Barneverntjenesten og fylkesnemnda har imidlertid nå en begrenset adgang til å fosterhjemsplassere barnet hos den ene av foreldrene i påvente av en avgjørelse av spørsmålet om daglig omsorg etter reglene i barneloven, når den andre fratas omsorgen etter § 4-12, eller når det treffes et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon etter § 4-6.

For at slik fosterhjemsplassering skal kunne foretas må den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg, ha tatt de nødvendige skritt til å få omsorgen for barnet overført til seg etter reglene i barneloven. Det er videre et krav at slik plassering etter en totalvurdering er til barnets beste.

Krav om at det er tatt skritt til å få løst saken etter barnelovens regler før plassering foretas

Dersom barneverntjenesten må plassere et barn utenfor hjemmet på grunnlag av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernlovens § 4-12, eller på grunnlag av midlertidig vedtak i en akuttsituasjon etter lovens § 4-6, kan den av foreldrene som ikke har hatt omsorgen for barnet tidligere, og som nå ønsker omsorgen for barnet, oppnå dette på følgende måter:

- Etter barneloven kan foreldrene fritt avtale at omsorgen for barnet skal overføres fra den ene av foreldrene til den andre. Når foreldrene er enige om at foreldreansvaret/ omsorgen for barnet skal overføres til den av foreldrene som tidligere ikke har hatt del i omsorgen for barnet, og denne har tilfredsstillende omsorgsevne, er det ikke grunnlag for omsorgsovertakelse/ akuttvedtak. I disse tilfellene oppstår derfor ikke noe problem.

- Dersom foreldrene ikke er enige om slik overføring av foreldreansvar/ daglig omsorg, kan saken behandles av fylkesmannen, dersom foreldrene er enige om slik administrativ behandling av saken, jf. barnelovens § 34 annet ledd.

- Dersom foreldrene ikke er enige om administrativ behandling av fylkesmannen, kan hver av dem reise sak for retten.

- Domstolen/ fylkesmannen kan fastsette at foreldreansvaret skal være felles, eller at en av dem skal ha det alene. Felles foreldreansvar kan likevel ikke fastsettes mot begge foreldrenes ønske. Domstolen/ fylkesmannen kan videre fastsette hvem av foreldrene barnet skal bo hos. Det er ikke adgang til å fastsette at en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene, mens den andre skal ha den daglige omsorgen.

- Når foreldrene har reist sak for domstolene om foreldreansvaret eller sak om hvem barnet skal bo sammen med, kan retten etter krav fra en av partene, fastsette i kjennelse hvem av partene som midlertidig skal ha foreldreansvaret eller den daglige omsorg inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, jf. barnelovens § 38. Retten kan også fatte foreløpig avgjørelse før saken er reist, dersom særlige grunner taler for det, jf. § 38 tredje ledd.

Barneverntjenesten/ fylkesnemnda kan ikke foreta fosterhjemsplassering hos en mor eller far som en permanent ordning. Dette ville være en klar omgåelse av ovennevnte regler i barneloven.

Formålet med adgangen til å fosterhjemsplassere et barn hos en av de biologiske foreldre, er å avhjelpe de situasjoner som kan oppstå der det av tidsmessige årsaker ikke er mulig for foreldrene å få avklart en sak om barnefordeling etter reglene i barneloven, før barnet må plasseres etter barnevernloven.

Det er derfor en forutsetning for slik fosterhjemsplassering at den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg har tatt, eller tar, skritt til å få løst saken etter reglene i barneloven før slik plassering foretas. I saker om omsorgsovertakelse som behandles og forberedes på vanlig måte, vil vedkommende mor eller far normalt ha tilstrekkelig tid til å reise sak etter barneloven før plasseringen foretas. Normalt vil det i disse tilfellene også være mulig for vedkommende å få en avgjørelse etter reglene i barneloven før omsorgsvedtaket iverksettes. Det vises til det som ovenfor er sagt om adgangen til midlertidig avgjørelse i disse sakene.

Forbeholdet om at det må være tatt skritt til å få løst saken etter barnelovens regler før plasseringen foretas, bør imidlertid ikke være til hinder for at barnet ved rent midlertidige plasseringer (f.eks. i en krisesituasjon) plasseres hos den andre av foreldrene inntil barnet kan flytte hjem igjen til den som formelt har omsorgen for barnet. Det kan også tenkes tilfelle der den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg, ikke ønsker å overta omsorgen for barnet, men at vedkommende allikevel ønsker å stille opp i påvente av at det kan skaffes permanent fosterhjem for barnet.

I de tilfelle det av tidsmessige grunner ikke har vært mulig for vedkommende mor eller far å ta skritt til å få løst saken etter barnelovens regler før plassering foretas, bør barneverntjenesten/fylkesnemnda fastsette en frist for når slikt skritt må være tatt. Dette for å hindre omgåelse av barnelovens regler, og for å sikre at den ordning som etableres ved plasseringen, så raskt som mulig gjøres permanent. Dersom vedkommende mor eller far ikke tar slikt skritt innen den fastsatte fristen, vil dette være grunnlag for å vurdere å flytte barnet til et nytt fosterhjem. Av hensyn til barnet bør omsorgssituasjonen avklares så raskt som mulig. Når barnet blir plassert i fosterhjem hos mor eller far, vil de alminnelige regler for fosterhjem komme til anvendelse. Dette innebærer at hjemmet skal godkjennes, og det skal føres tilsyn med barnet etter reglene i lovens § 4-22 og forskrifter gitt i medhold av denne bestemmelsen. Når det gjelder godkjenningskravet, må det i disse tilfellene foretas en totalvurdering av hva som vil være til barnets beste. Dette kan innebære at mor eller far godkjennes dersom dette er den beste løsningen for barnet, selv om vedkommende kanskje ikke ville blitt godkjent som fosterforeldre for et annet barn.

Når barnet er fosterhjemsplassert hos en av foreldrene, er barnet formelt under barneverntjenestens omsorg. Dette innebærer at barneverntjenesten har ansvaret for barnet, og kan ta de beslutninger som er nødvendige i forhold til barnets situasjon. Dette innebærer bl.a. at omsorgsvedtaket/ akuttvedtaket må oppheves dersom vilkårene for vedtaket ikke lenger er til stede i forhold til den av foreldrene som vedtaket var rettet mot. I disse tilfelle må barneverntjenesten derfor fremme sak om opphevelse av omsorgsvedtaket for fylkesnemnda. Videre innebærer dette at barneverntjenesten kan flytte barnet etter barnevernlovens § 4-17, og at barneverntjenesten/ fylkesnemnda kan fastsette samvær mellom barnet og den av foreldrene som er fratatt omsorgen for barnet.

Når det gjelder fosterhjemsgodtgjøring, vil det være lite naturlig at foreldre får fosterhjemsgodtgjøring for å være fosterforeldre for sitt eget barn.

Hensynet til barnets beste

Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, eller når det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, skal det etter lovens § 4-1 legges avgjørende vekt på å finne frem til tiltak som er til barnets beste. Dette innebærer at det er en absolutt forutsetning for å kunne foreta plassering hos en av foreldrene at løsningen totalt sett er til barnets beste.

Ved vurderingen av hvilket plasseringsalternativ som i det enkelte tilfelle er til barnets beste, må det foretas en totalvurdering av barnets behov. Det må herunder legges vekt på hva som er bakgrunnen for plasseringen, og plasseringens formål og varighet. Ved totalvurderingen av hva som er til barnets beste, må det også vurderes hvorvidt en slik plassering vil føre til en forsterket konflikt mellom foreldrene som etter en helhetsvurdering vil være uheldig for barnet.

Etter barnevernloven § 6-3 skal barn som har fylt 12 år alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om bl.a. fosterhjemsplassering, og det skal legges vekt på hva barnet mener. Når barnet er over 15 år, regnes barnet som part i saken. § 6-3 innebærer at barnet også må få si sin mening om fosterhjemsplassering hos mor eller far. Selv om det skal legges vekt på hva barnet mener, innebærer dette selvsagt ikke at det nødvendigvis skal legges avgjørende vekt på barnets egen oppfatning av dette spørsmålet. Situasjonen kan være slik at barnet ikke fullt ut kan overskue konsekvensene av sine valg, og barnets uttrykte mening kan ofte være preget av den andre av foreldrenes eller andre nære omsorgspersoners oppfatning av spørsmålet om valg av plasseringssted. Det er barneverntjenesten som må vurdere hvilken løsning som totalt sett vil være den beste for barnet, og herunder skal barnets egen mening vektlegges. Hvor stor vekt det skal legges på barnets mening må avhenge av situasjonen i det enkelte tilfelle. Når barnet er under 12 år skal det informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det.

Dersom en fosterhjemsplassering hos en av foreldrene skal være til barnets beste, må den av foreldrene barnet plasseres hos, ha tilfredsstillende omsorgsevne. Dersom dette ikke er sannsynliggjort vil barnet utsettes for en unødig belastning ved at det senere må flyttes til nytt plasseringssted. Dette ville være klart i strid med formålet med adgangen til å kunne fosterhjemsplassere hos biologiske foreldre.

I mange tilfelle vil barneverntjenesten/fylkesnemnda ha manglende kunnskap om omsorgsevnen til den av foreldrene som ikke tidligere har hatt omsorgen for barnet. Hvorvidt barneverntjenesten i disse tilfellene har en plikt til å vurdere vedkommende mors eller fars omsorgsevne med tanke på plassering, vil måtte avhenge av situasjonen i det enkelte tilfelle. Hensynet til barnet kan tilsi at plassering foretas i annet fosterhjem eller institusjon uavhengig av vedkommendes omsorgsevne. Dette kan f.eks. være tilfelle der det er klart at barnet har behov for behandling eller oppfølging som ikke kan gjennomføres ved plassering hos mor eller far. Det kan videre tenkes tilfelle der plasseringen må foretas raskt, og plasseringen av barnet ikke kan utsettes til mors eller fars omsorgsevne er nærmere utredet.

Det er barneverntjenestens/fylkesnemndas ansvar å vurdere hvilket plasseringsalternativ som vil være til barnets beste i det enkelte tilfelle. Det er derfor opp til barneverntjenesten å ta stilling til hvilke alternative plasseringsmuligheter som finnes i det enkelte tilfelle, og til å ta stilling til hvilke av disse alternativene som det er grunnlag for å vurdere/ utrede nærmere.