G-70/98

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Forskrift om dommeravhør og observasjon m m

RUNDSKRIV G-70/98
Jnr 97/2585 C-J HEF
23 oktober 1998

Til domstolene, politiet og påtalemyndigheten m fl

Forskrift om dommeravhør og observasjon m m

Forskrift 2 oktober 1998 nr 925 om dommeravhør og observasjon samt endringer i straffeprosessloven, straffeloven og påtaleinstruksen


Innhold

I Innledning

II Forskrift om dommeravhør og observasjon

Kapittel 2 Observasjon

Kapittel 3 Ikrafttredelse

III Merknader til forskriften

IV Endringer i påtaleinstruksen

V Merknader til de enkelte endringer i påtaleinstruksen

Til påtaleinstruksen § 8-9: Særregler om avhør av vitne under 16 år og vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt

Til påtaleinstruksen § 8-10: Hvem kan være til stede ved avhøret

Til påtaleinstruksen § 15-2: Innholdet i begjæring om rettslig avhør

Vedlegg 1

Vedlegg 2 Adressater for rundskrivet


I Innledning

Ved kongelig resolusjon 2 oktober 1998 ble det bestemt at straffeprosessloven § 239, slik den lyder etter endringer ved lov 23 mai 1997 nr 30 og 22 mai 1998 nr 31, trer i kraft 1 november 1998. Videre ble det fastsatt en ny forskrift om dommeravhør og observasjon samt endringer i påtaleinstruksen. Forskriften og endringene i påtaleinstruksen trer også i kraft 1 november 1998. Forskrift 15 november 1985 om fremgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte oppheves fra samme tidspunkt.

Ved kongelig resolusjon 16 oktober 1998 ble det bestemt at straffeloven §§ 68 og 192 slik disse lyder etter endringer ved lov 22 mai 1998 nr 31, trer i kraft 1 november 1998.

Bakgrunnen for lov- og forskriftsendringene

Hovedregelen i norsk rett har vært at forklaringen i avhør av vitner under 14 år i sedelighetssaker tas i mot av en dommer utenfor rettsmøte (dommeravhør), jf straffeprosessloven §§ 234 og 239. Dommeravhøret trer normalt i stedet for vitnets forklaring direkte for den dømmende rett, jf straffeprosessloven § 298. Bakgrunnen er bl a ønsket om å skåne barn fra å måtte forklare seg i retten.

Ved lov 1 juli 1994 nr 50 om endringer i straffeprosessloven mv (styrking av kriminalitetsofres stilling), ble det i straffeprosessloven §§ 234, 239 og 298 foretatt enkelte endringer i reglene om dommer-avhør. Endringene innebærer at dommeren som hovedregel skal la seg bistå av en særlig skikket person ved avhøret, at siktedes forsvarer på visse vilkår skal gis anledning til å overvære avhøret, og at reglene om dommeravhør kan brukes ved avhør av vitner med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt. Vi viser her til NOU 1992:16 Sterkere vern og økt støtte for kriminalitetsofre, Ot prp nr 33 (1993-94) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv (styrking av kriminalitetsofres stilling), Innst O nr 39 (1993-94) og Besl O nr 55 (1993-94). Lovendringene trådte i kraft 1 januar 1997.

På bakgrunn av disse endringene i straffeprosessloven, nedsatte Justis-departementet i februar 1994 en rådgivningsgruppe som skulle vurdere en revisjon av forskrift om fremgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte av 15 november 1985. Rådgivningsgruppen avga innstilling i september 1994. Innstillingen inneholdt både forslag til endringer i straffeprosessloven vedrørende dommeravhør og observasjon (av rådgivningsgruppen kalt granskning), og til ny forskrift om dommeravhør og observasjon.

Rådgivningsgruppens innstilling - både forslag til endringer i straffeprosessloven og til ny forskrift - ble sendt på høring 23 september 1994 til en rekke berørte organisasjoner og instanser. Enkelte høringsinstanser stilte seg kritiske til bruk av observasjon av de minste barna. Generelt sett var imidlertid høringsinstansene positive til rådgivningsgruppens forslag.

Justisdepartementet var enig med rådgivningsgruppen i at dommeravhøret kunne være et utilstrekkelig bevismiddel når det gjaldt små barn som ikke er seg bevisst at de avhøres og som har liten evne til verbal kommunikasjon. Departementet mente at reglene om dommeravhør syntes vanskelige å praktisere overfor små barn, og mente at de særlige problemene man står overfor når det gjelder avhør av de minste barna, krevde en annen løsning.

Justisdepartementet fulgte opp enkelte av rådgivningsgruppens forslag til lovendringer i Ot prp nr 19 (1996-97) om lov om endringer i straffeprosessloven (observasjon av små barn m m). Endringene innebærer blant annet at når vitnets alder eller særlige omstendigheter ellers tilsier det, kan det i stedet eller forut for dommeravhør foretas observasjon av vitnet ved en sakkyndig. Forslaget ble vedtatt ved lov 23 mai 1997 nr 30. Vi viser for øvrig til Innst O nr 51 (1996-97) og Besl O nr 76 (1996-97).

På bakgrunn av et forslag fra stortingsrepresentant Olav Akselsen 27 november 1997 (Dokument nr 8:35 (1997-98)) ble det ved lov 22 mai 1998 nr 31 vedtatt en endring i straffeprosessloven § 239. Endringen innebærer at dommeravhør og observasjon skal foretas innen 2 uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. Videre ble det vedtatt endringer i straffeloven §§ 68 og 192. Endringen i § 68 innebærer at foreldelsesfristen ved overtredelse av § 195 (utuktig omgang med barn under 14 år) først begynner å løpe den dag fornærmede fyller 18 år. Endringen i § 192 (voldtekt) er en presisering av gjeldende rett. Det fremgår nå uttrykkelig av loven at voldsbegrepet i § 192 er relativt, og at det ved vurderingen av om det er utøvet vold, skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år. Vi viser for øvrig til Innst O nr 38 (1997-98) og Besl O nr 46 (1997-98).

Forskrift om dommeravhør og observasjon

Den nye forskriften om dommeravhør og observasjon er i all hovedsak i tråd med det forslaget som rådgivningsgruppen la fram i sin innstilling høsten 1994. Departementet har imidlertid funnet å gi mer utfyllende regler om observasjon enn i rådgivningsgruppens forslag. Regler om dette er inntatt i eget kapittel 2 i forskriften. I kapittel 1 er det gitt regler om fremgangsmåten ved dommeravhør. Videre er reglene om frist for gjennomføring av avhøret/observasjonen endret i tråd med lovendringen av 22 mai 1998 nr 31.

Dette rundskrivet avløser den del av rundskriv G-187/85 av 20 november 1985 som gjelder regler om framgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte.

II Forskrift om dommeravhør og observasjon

Fastsatt ved kgl res 2 oktober 1998 med hjemmel i lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 239 femte ledd. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

Kapittel 1 Dommeravhør (avhør utenfor rettsmøte)

§ 1 Når avhør skal foretas

Ved avhør av et vitne under 14 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt i en sak om forbrytelse eller forseelse mot sedelighet skal dommeren ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner.

Samme fremgangsmåte kan brukes også i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det.

§ 2 Hvor avhøret skal foretas

Avhøret skal foretas på et sted med tilfredsstillende teknisk opptaks-utstyr og hvor forholdene ligger til rette for at avhøret kan følges fra et siderom, hvis ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler for et annet sted.

§ 3 Tilrettelegging av avhøret

Påtalemyndigheten skal i begjæringen om dommeravhør angi hva som ønskes belyst ved avhøret. Hvis siktedes forsvarer begjærer gjentatt avhør, jf § 13, bør forsvareren samtidig fremlegge skriftlig de spørsmål som ønskes belyst.

Før avhøret bør dommeren konferere med den som skal foreta avhøret eller bistå ved avhøret etter § 5. Dommeren bør også konferere med dem som skal være til stede ved eller overvære avhøret.

§ 4 Tidspunktet for avhøret

Avhøret skal foretas så fort som mulig og senest innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere. Dersom avhøret ikke har skjedd innen fristen, skal grunnen til dette opplyses i protokollen, jf § 14 bokstav g.

§ 5 Hvem som skal foreta avhøret

Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person, jf § 6, til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll.

Når dommeren tilkaller en særlig skikket person, bør dommeren som hovedregel overlate selve avhøret av vitnet til den særlig skikkede personen. Dommeren skal likevel påse at avhøret skjer på forsvarlig måte, jf straffeprosessloven § 136.

Den som er tilkalt som særlig skikket person, skal få kopi av eller på annen måte få adgang til sakens dokumenter og andre nødvendige opplysninger i saken.

Den som er tilkalt som særlig skikket person kan gis godtgjørelse etter reglene for sakkyndige når retten finner det rimelig. Slik godtgjørelse tilstås som hovedregel ikke når den tilkalte er en polititjenestemann.

§ 6 Særlig skikket person

Med særlig skikket person menes i forskriften her en person som kan kommunisere godt med barn, og som er kjent med de rettslige krav til avhøret.

Som hovedregel bør en tjenestemann innen politiet med særlig erfaring i etterforskning av saker som gjelder barn, tilkalles som særlig skikket person.

Ut fra behovet i den enkelte sak, kan psykolog med særlig erfaring med barn, barnepsykiater eller andre som gjennom utdannelse og/eller arbeid har særlig erfaring med barn, tilkalles.

Påtalemyndigheten bør i begjæringen om dommeravhør anbefale avhørsperson i saken.

§ 7 Vitnets foresatte

Vitnets foreldre, en foresatt eller en annen som vitnet har tillit til, bør gis anledning til å følge avhøret. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende selv er anmeldt i saken eller hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det.

Dommeren avgjør om vedkommende skal være til stede i avhørsrommet eller overvære avhøret fra et siderom.

Setteverge oppnevnes etter reglene i vergemålsloven § 15.

Den som møter med vitnet, har krav på godtgjørelse som fastsatt for vitner.

§ 8 Fornærmedes advokat (bistandsadvokaten)

Fornærmedes advokat skal varsles om avhøret og gis anledning til å overvære avhøret, jf straffeprosessloven § 107 c.

§ 9 Siktedes forsvarer

Siktedes forsvarer skal som hovedregel gis anledning til å overvære avhøret når det er mulig, og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det.

Forsvareren skal snarest mulig og senest før avhøret få kopi av sakens dokumenter som han/hun har rett til å gjøre seg kjent med etter straffeprosessloven § 242.

§ 10 Politiet

Når det er mulig, skal politiet gis anledning til å overvære avhøret.

§ 11 Videoopptak av vitnets forklaring

Avhøret skal tas opp ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak når det er mulig og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det.

Når avhøret er avsluttet, oppbevares video- og/eller lydopptaket og utskrift av disse som dokumenter etter reglene i påtaleinstruksen § 2-2.

§ 12 Gjennomføringen av avhøret

Før avhøret begynner skal vitnet som hovedregel orienteres om hvem som overværer avhøret og hvor de befinner seg. Vitnet skal som hovedregel orienteres om at det foretas video- og/eller lydopptak.

Den som foretar avhøret må formane vitnet til å forklare seg sannferdig, jf straffeprosessloven § 128. Formaningen må tilpasses vitnets alder og utviklingsnivå.

Avhøret må tilpasses vitnets alder, utviklingsnivå og omstendighetene for øvrig.

Mens avhøret pågår, kan andre enn den som er tilkalt for å forestå avhøret av vitnet, bare stille spørsmål til vitnet gjennom dommeren. Dommeren kan alltid overta avhøret når det finnes påkrevet.

§ 13 Gjentatt avhør

Gjentatt avhør skal så vidt mulig unngås. Nytt avhør av vitnet kan foretas når det er påkrevet av hensyn til sakens opplysning og ikke hensynet til vitnet eller andre tungtveiende grunner taler mot det. Nytt avhør bør som hovedregel være supplerende, hvor det unngås å stille de samme spørsmål som ved første avhør.

§ 14 Protokoll

Det skal føres protokoll over avhøret.

Protokollen skal angi:

  1. retten, tiden og stedet for avhøret, dommerens og protokollførerens navn, partene, sakens nummer og hva den gjelder,
  2. om det har vært avholdt slik konferanse som angitt i § 3 annet ledd,
  3. hvem som foretok eller bisto ved avhøret,
  4. hvem som var til stede eller overvar avhøret og hvor de enkelte befant seg,
  5. opplysninger om spørsmål om fritak for vitneplikt har vært reist,
  6. om vitnet har vært formant, jf § 12 annet ledd,
  7. grunnen til at fristen i § 4 eventuelt er oversittet,
  8. om video- og lydopptaket har vært stoppet og eventuelt grunnen til dette.

Dersom den som foretok avhøret har hatt samtale med vitnet forut for avhøret, skal det vedlegges rapport fra denne samtalen.

Dersom det er foretatt videoopptak og/eller lydopptak av vitnets forklaring, skal forklaringen skrives ut så snart som mulig. Utskriften skal gjennomleses og bekreftes av dommeren og vedlegges protokollen. Hvor det finnes ubetenkelig, kan dommeren beslutte at det ikke skal foretas utskrift av vitnets forklaring. Dommerens beslutning skal i så fall føres inn i protokollen.

Dersom det ikke er foretatt videoopptak eller lydopptak av vitnets forklaring, skal forklaringen protokolleres.

I protokollen kan dommeren gi en uttalelse om forhold ved avhøret som dommeren mener kan være av betydning ved vurderingen av vitnets forklaring. Det samme gjelder for den som er tilkalt til å bistå ved avhøret.

Kapittel 2 Observasjon

§ 15 Når observasjon kan foretas og hvilke regler som gjelder

Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør etter kapittel 1 skal foretas observasjon av vitnet. Beslutningen skal angi hva som skal observeres, formålet med observasjonen og fristen for gjennomføringen.

Ved observasjon gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 152, 153 og 159 tilsvarende.

Ved observasjon gjelder også reglene i denne forskrift § 2 (hvor avhøret skal foretas), § 3 første ledd første punktum og annet ledd (tilrettelegging av avhøret), § 4 første punktum (tidspunktet for avhøret), § 5 tredje ledd (hvem som skal foreta avhøret), § 7 (vitnets foresatte), § 8 (fornærmedes advokat), § 11 (videoopptak av vitnets forklaring) og § 12 første til tredje ledd (gjennomføringen av avhøret) tilsvarende.

§ 16 Hvem som skal foreta observasjon

Observasjonen skal foretas av en sakkyndig. Den som oppnevnes som sakkyndig, bør som hovedregel være psykolog med særlig erfaring med barn eller barnepsykiater. Ut fra lokale eller andre særlige forhold kan personer med annen egnet utdannelse og/eller som ved sitt arbeid har særlig erfaring med barn, oppnevnes.

Den som er oppnevnt gis godtgjørelse etter reglene for sakkyndige.

§ 17 Gjennomføringen av observasjonen

Observasjonen kan foregå over flere ganger.

Observasjonen kan bestå i at den sakkyndige observerer vitnet gjen-nom en kombinasjon av lek og samtale. Forøvrig går den sakkyndige fram på den måten han/hun finner hensiktsmessig, jf straffeprosessloven § 153 første ledd.

§ 18 Erklæring

Den sakkyndige avgir skriftlig erklæring om observasjonen. Av erklæringen skal det gå frem hvordan observasjonen er utført, hvilke resultater den sakkyndige er kommet til og hvilket grunnlag den sakkyndige har bygget på.

Erklæringen skal også angi:

a) om det har vært avholdt slik konferanse som angitt i § 3 annet ledd,

b) hvem som var til stede eller overvar observasjonen og hvor de enkelte befant seg,

c) om vitnet har vært formant etter § 12 annet ledd,

d) om video- og lydopptaket har vært stoppet og eventuelt grunnen til dette.

Dersom det er foretatt videoopptak og/eller lydopptak av vitnets forklaring, skal forklaringen skrives ut så snart som mulig. Utskriften skal gjennomleses og bekreftes av den som har foretatt observasjonen og vedlegges erklæringen. Hvor det finnes ubetenkelig, kan dommeren beslutte at det ikke skal foretas utskrift av vitnets forklaring.

Kapittel 3 Ikrafttredelse

§ 19 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1 november 1998. Forskrift 15 november 1985 om fremgangsmåten ved dommeravhør utenfor rettsmøte oppheves fra samme tidspunkt.

III Merknader til forskriften

1. Generelle merknader

1.1 Nærmere om observasjon og bakgrunnen for innføring av observasjon

Lovendringen av 23 mai 1997 nr 30 innebærer at det i sedelighetssaker i stedet for eller i tillegg til dommeravhør skal kunne foretas observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede. Lovendringen er i all hovedsak i overensstemmelse med forslaget i innstillingen som rådgivningsgruppen avga i september 1994.

I innstillingen uttalte rådgivningsgruppen bl a (side 4 flg):

"Dommeravhøret er et lite tilfredsstillende bevismiddel når det gjelder de helt små barna (opp til 5-7 år), som ikke er seg bevisst at de avhøres og har liten evne til verbal kommunikasjon. Det stilles også spesielle kvalifikasjonskrav til den som skal kommunisere med de minste barna. Rådgivningsgruppen mener derfor at det i disse tilfellene bør gis adgang til å benytte en fremgangsmåte som er bedre tilpasset barnets nivå, begrepsverden og uttrykksform - samtidig som dette ikke påfører barnet unødig belastning."

Rådgivningsgruppen foreslo derfor at retten, som alternativ til dommeravhør av små barn, skal kunne bestemme at en person med særlig kjennskap til barns væremåte, gjennom en kombinasjon av lek og samtale skal observere barnet. Det ble foreslått at barnet og den som foretar observasjonen, kan treffe hverandre flere ganger. På bakgrunn av observasjonen skal den sakkyndige i følge forslaget avgi en erklæring.

Departementet var i hovedsak enig med rådgivningsgruppen og uttalte i Ot prp nr 19 (1996-97) side 4-5 bl a følgende:

"Ved å gi adgang til at sakkyndige kan observere de minste barna, vil man etter departementets oppfatning få en mer egnet fremgangsmåte for å få saksrelaterte opplysninger fra små barn.

En observasjon (gransking) som foreslått av rådgivningsgruppen, tar hensyn til at små barn ofte er lite verbale og gir rom for andre metoder/fremgangsmåter enn det tradisjonelle avhøret. En person med inngående kjennskap til barns væremåte kan tilpasse observasjonen til barnets nivå, herunder barnets språkferdigheter/ formuleringsevne, modenhet og personlighet.

Departementet antar at ved å åpne for slik observasjon, legges forholdene bedre til rette for å få saken opplyst, ved at man både får barnets forklaring i den grad barnet sier noe, samtidig som man kan observere barnets adferd. Departementet mener det vil være en forbedring i forhold til dagens regler at den som foretar observasjonen kan gi en samlet sakkyndig vurdering av det som fremkommer, herunder hvilke resultater den sakkyndige har kommet til og hvilket grunnlag disse bygger på.

Observasjon gir anledning til at barnet kan forklare seg over flere ganger. Dette vil være en fordel i forhold til dagens regler om dommeravhør, idet gjentatt avhør ikke bør finne sted, jf straffeprosessloven § 234. Hensynene bak straffeprosessloven § 234 gjør seg ikke i samme grad gjeldende ved observasjon, fordi denne vil foretas av samme person, på samme sted og observasjonene vil være nær hverandre i tid. Ved at observasjonen kan gå over flere ganger unngår man at barnet blir for trett og uoppmerksomt, og det gir avhørspersonen mulighet til å bygge opp et tillitsforhold til barnet over noe tid."

Departementet vil påpeke at det ikke er automatikk i at det skal foretas observasjon. Dommeren skal i det enkelte tilfelle avgjøre om det skal foretas observasjon eller om det vil være bedre med et ordinært dom-meravhør.

Om det nærmere innholdet i forslaget vises til merknadene til forskriften kapittel 2 - Observasjon.

1.2 Særlig om barns vitneplikt

Et vitne er fritatt for eller kan fritas for vitneplikt i straffesak etter nærmere bestemmelser i straffeprosessloven § 122. Begrunnelsen for regelen om fritak for vitneplikt for siktedes nære pårørende, er at man vil beskytte siktedes pårørende mot å komme i den situasjon at de har valget mellom å lyve i retten eller å bidra til at siktede blir straffet. Straffeprosessloven § 127 bestemmer at vitnet skal gjøres oppmerksom på sin rett til å nekte å gi forklaring.

I Bjerke og Keiserud "Straffeprosessloven med kommentarer", 2. utgave side 383 heter det at fritaksretten i utgangspunktet er en personlig rett for vitnet:

"Men er barnet så lite at det ikke er i stand til å skjønne spørsmålet eller konsekvensen av svaret, bør retten ikke ta imot forklaringen med mindre foreldrene eller andre foresatte gir sitt samtykke. ... Foreldrene eller andre foresatte må da også få orientering om eventuell fritaksrett for barnet."

Professor Johs. Andenæs har i sin artikkel "Vitneplikt for barn i straffesaker - især incestsaker" i Lov og Rett 1992 side 335 flg tatt opp de særlige spørsmål som reiser seg når små eller litt større barn har vært utsatt for seksuelle overgrep i familien. Han uttaler at verken straffeprosessloven selv eller forarbeidene til loven gir beskjed om hvordan disse reglene skal anvendes når barn er vitner, og reiser bl a spørsmålene: er det barnet selv eller dets foreldre eller verge som skal gjøres oppmerksom på fritaksretten og ta standpunkt til om den skal brukes? Hvilken rolle spiller barnets alder og modenhet i denne sammenheng?

Rådgivningsgruppen foreslo at disse spørsmålene skulle lov- og forskriftsreguleres. Justisdepartementet ønsker imidlertid å se disse reglene i sammenheng med de øvrige aldersgrenser i straffeprosessloven og vil vurdere eventuelle endringer samlet. Nedenfor refereres fra artikkelen til Andenæs, som etter departementets oppfatning gir veiledning i hvordan disse spørsmålene kan løses i praksis.

Når barnet ikke har nådd et slikt utviklingstrinn at det selv kan vurdere spørsmålet, skisserer Andenæs, som en mulig løsning, at settevergen må gjøres oppmerksom på fritaksretten og ta standpunkt på barnets vegne. Han uttaler at "så usikker som rettsstillingen er, vil dommeren være på tryggest grunn hvis han sørger for samtykke av en setteverge før avhøret, selv om dette betyr en komplikasjon og kanskje oftest vil være en formalitet uten reell betydning".

For de større barna vil saken stille seg annerledes. Andenæs viser til at det i lovgivningen finnes forskjellige bestemmelser som angir aldersgrenser for barnets selvråderett i personlige forhold. Av særlig interesse er de generelle bestemmelser om foreldreansvaret i barneloven §§ 30-33. En løsning kan være å legge avgjørelsesmyndigheten til settevergen for barn under 14 år, men at vergen skal følge prinsippet i barneloven § 31 om å høre barnets mening, iallfall når barnet er over 12 år. For barn under 12 år er prinsippet i barneloven at man skal høre på hva barnet sier, etter hvert som det utvikles og modnes, og legge vekt på hva det mener. Hvor stor vekt det skal legges på barnets syn, vil bero på vergens skjønn.

I denne forbindelse vil departementet peke på at forskriften § 7 viser til at setteverge oppnevnes etter reglene i vergemålsloven § 15. Hvis mistenkte i saken er en av barnets foreldre eller foresatte, bør dommeren som regel sørge for at det oppnevnes setteverge for å bistå barnet ved avhøret.

2. Merknader til de enkelte bestemmelser

Til kapittel 1 - Dommeravhør (avhør utenfor rettsmøte)

Kapittel 1 inneholder bestemmelser om den nærmere fremgangsmåten ved dommeravhør.

Til § 1 - Når avhør skal foretas

§ 1 første ledd er likelydende med straffeprosessloven § 239 første ledd første punktum slik den lyder etter endring ved lov 1 juli 1994 nr 50. Det vil ofte, men ikke alltid, være ønskelig å avhøre vitne under 14 år utenfor rettsmøte. I saker hvor fornærmede er et vitne som nærmer seg 14 år, kan det i enkelte tilfeller være bedre at vitnet forklarer seg under hovedforhandling, jf straffeprosessloven § 298 (i tillegg til et politiavhør på etterforskingsstadiet). Vitnets alder, modenhet og personlighet, samt sakens omfang og hvilke forhold vitnet skal forklare seg om, vil være veiledende kriterier i vurderingen av om forklaringen skal tas imot utenfor rettsmøte.

Med hensyn til bruk av dommeravhør når vitnet er psykisk utviklingshemmet, vises til det som er sagt om dette i Ot prp nr 33 (1993-94) om lov om endringer i straffeprosessloven mv (styrking av kriminalitetsofres stilling) side 29 annen spalte siste avsnitt flg:

"Departementet vil understreke at det ikke skal være noen automatikk i bruk av dommeravhør der fornærmede er psykisk utviklingshemmet eller har en tilsvarende funksjonssvikt. På bakgrunn av høringsinstansenes syn antar departementet at det ikke er hensiktsmessig å la vitnets mentale alder være veiledende kriterium ved avgjørelsen av når dommeravhør skal brukes. Det må i stedet foretas en konkret vurdering, hvor det tas hensyn til om vitnets språkforståelse og evne til verbal kommunikasjon tilsier at bruk av dommeravhør er den beste løsning."

I saker om andre straffbare forhold må etter annet ledd de samme kriterier legges til grunn i vurderingen av om forklaringen skal tas imot utenfor rettsmøte.

Til § 2 - Hvor avhøret skal foretas

Ved lov 23 mai 1997 om endringer i straffeprosessloven (observasjon av små barn m m) er det vedtatt en utvidet plikt til å ta videoopptak av avhøret, jf straffeprosessloven § 239 første ledd tredje punktum og forskriften § 11. Dersom det er mulig, skal derfor avhøret foretas på et sted som er særlig tilrettelagt for dette, det vil si med tilfredsstillende teknisk opptaksutstyr og mulighet for å følge avhøret fra et siderom.

Hjemmet er således normalt lite egnet som avhørssted, fordi det ikke har tilfredsstillende teknisk utstyr eller mulighet for å følge avhøret fra et siderom. Dommeravhør i vitnets hjem kan også være uheldig fordi overgrep kan ha skjedd her. I praksis innebærer dette at avhøret normalt bør foretas i spesialinnredede avhørsrom ved domstolene, politikamrene, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) eller lignende.

Det kan imidlertid være store variasjoner med hensyn til vitnets personlighet, tillit til andre mennesker osv. Dette tilsier fleksible regler som på en best mulig måte ivaretar formålet med avhøret - å få vitnet til å forklare seg. I henhold til § 2 kan derfor avhøret foretas på annet egnet sted "hvis... hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler for et annet sted". Dette kan blant annet være tilfelle hvis vitnet uttrykker sterk motvilje mot avhørsrommet. Dersom avhøret foretas et annet sted, bør videoopptaksutstyr medbringes, med mindre hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det, jf § 11. Det presiseres at bestemmelsen om at avhør kan foretas på annet sted enn i avhørsrom skal praktiseres som en snever unntaksregel.

Til § 3 - Tilrettelegging av avhøret

Bestemmelsen er ny i forhold til forskriften av 1985, og gir regler om forberedelse av dommeravhøret.

Bestemmelsen i annet ledd innebærer at dommeren bør ta initiativ til et forberedende møte med den som skal foreta avhøret eller eventuelt bistå ved avhøret, og med dem som skal være til stede ved eller overvære avhøret. På denne måten vil dommeren kunne samordne de ulike deltagerenes interesser og planlegge hvordan avhøret skal legges opp og gjennomføres.

I det forberedende møtet bør dommeren orientere avhørspersonen om hva som må søkes belyst ut fra en strafferettslig synsvinkel. Det bør også i størst mulig grad avklares hvilke spørsmål forsvarer, påtalemyndighet og bistandsadvokat ønsker belyst ut over det som fremkommer av begjæringen, og hvordan avhørspersonen kan tilpasse spørsmålene til vitnets alder, modenhet osv. Det bør også avtales hvordan dommeren eventuelt skal gripe inn underveis i avhøret og hvordan forsvarer, bistandsadvokat og politiet skal ha mulighet til å få stilt spørsmål i tillegg til det som er avklart på forhånd. På den måten kan man forhindre at selve avhøret forstyrres unødig.

Et slikt forberedende møte bør holdes rett før dommeravhøret, slik at de aktuelle personer får tid til å sette seg inn i saken før møtet.

Et slikt møte, og det forhold at forsvarer i henhold til forskriften § 9 annet ledd snarest mulig og senest før avhøret får kopi av sakens dokumenter, gjør det mulig å forberede mest mulig av forsvarerens spørsmål før avhøret starter.

Dersom det begjæres gjentatt avhør, jf § 13, må dommeren i det enkelte tilfelle vurdere om det er behov for å avholde et nytt forberedende møte i tilknytning til dette. Vurderingen må ta utgangspunkt i de tilleggsspørsmål som ønskes stilt, og om det er behov for utfylling/supplering av disse. Avhørspersonens behov for ytterligere veiledning må også tas i betraktning.

Til § 4 - Tidspunktet for avhøret

Bestemmelsen er ny i forhold til forskriften av 1985, og gir regler for når avhøret skal foretas.

Avhøret skal foretas så fort som mulig og ikke mer enn to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, jf første punktum. I løpet av denne tiden må avhørsbegjæring sendes retten, som må varsle (herunder eventuelt oppnevne) forsvarer i de tilfelle hvor det er aktuelt, jf merknadene under § 9, og avholde et forberedende møte mellom dem som skal være til stede ved eller overvære avhøret, jf § 3 annet ledd.

I mange tilfelle bør avhøret skje umiddelbart, f eks når alvorlige overgrep nettopp har funnet sted, og vitnet i avhør vil kunne gi opplysninger som kan føre til sikring av tekniske bevis og ivareta øvrige etterforskningsmessige hensyn. Det bør i disse tilfellene legges stor vekt på politiets vurdering av situasjonen, slik den fremstår i begjæringen fra påtalemyndigheten. Dersom særlige grunner tilsier det, kan avhøret foretas etter to-ukers fristen. Forhold som kan ha betydning i vurderingen av om særlige grunner foreligger er f eks om det vil være uheldig for etterforskningen om avhør foretas så tidlig, om det kan være behov for å avhøre enkelte andre vitner eller gjerningsmannen først og at det kan være uheldig for enkelte vitner å bli avhørt så raskt.

Årsaken til eventuell overskridelse av fristen skal innføres i protokollen, jf § 14 annet ledd bokstav g.

Til § 5 - Hvem som skal foreta avhøret og § 6 - Særlig skikket person

Straffeprosessloven § 239 første ledd annet punktum bestemmer at dommeren som hovedregel skal tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll.

I Ot prp nr 33 (1993-94) Om lov om endringer i straffeprosessloven (styrking av kriminalitetsofres stilling) side 22 første spalte, går det frem at den som tilkalles som særlig skikket person:

"bør ha særlig kjennskap til barns tale- og væremåte, og også være fortrolig med rettsvesenets krav til avhøret. I tillegg bør vedkommende ha evne til å skape den tillit og kontakt som er nødvendig for å få barnet i tale. Hvilke personer som er best skikket vil derfor avhenge ikke bare av grunnutdanning, men også av etterutdanning, erfaring og personlige egenskaper."

Dommeren må ta avgjørelsen om hvilken fagperson som skal tilkalles ut fra den enkelte sak og lokale forhold og muligheter, jf Justiskomiteens merknader i Innst O nr 39 (1993-94) side 6 der dette fremheves.

Paragraf 6 første ledd oppstiller på denne bakgrunn en generell regel om at avhørspersonen skal kunne kommunisere godt med barn og være kjent med de rettslige kravene til avhøret. Departementet vil legge vekt på at aktuelle avhørspersoner blir gitt nødvendig opplæring i de rettslige hensyn som må ivaretas under avhøret.

Som hovedregel skal en polititjenestemann tilkalles som særlig skikket person ved dommeravhør.

Polititjenestemenn er opplært og trenet i avhørsteknikk, og vet hva som er nødvendig i forhold til etterforskingen. Politihøgskolen har også avholdt flere kurs i etterforskning av seksuelle overgrep, der dommeravhør og opplæring i avhørsteknikker spesielt egnet for barn er en del av kurset.

Det forutsettes at polititjenestemannen som tilkalles, oppfyller kravene i første ledd. Dersom dette ikke er tilfelle, må det velges en annen person. Hvis forutsetningene for øvrig er til stede, kan det være hensiktsmessig at en etterforsker i saken foretar avhøret. Etterforskeren kjenner saken og vil derfor normalt ha et godt grunnlag for å foreta avhøret.

Det kan imidlertid være at dommeren kommer til at den som skal tilkalles som avhørsperson, bør ha mer inngående kjennskap til barns reaksjonsmønster og væremåte, jf § 6 tredje ledd. Dette kan gjelde hvis det er et barn som har en væremåte som gjør avhøret spesielt krevende, eller hvis vitnet er psykisk utviklingshemmet. Psykologer med særlig erfaring med barn, barnepsykiatere, spesialpedagoger, barnevernspedagoger og sosionomer kan være godt egnet som avhørspersoner i disse tilfellene. I tillegg er praktisk erfaring sammen med personlig egnethet vesentlig. Det må vurderes konkret hvem som skal tilkalles, ut fra hvilken kompetanse som finnes på det enkelte sted og behovet i den enkelte sak.

Barnet bør som hovedregel ikke avhøres av en person det er sterkt knyttet til. Det vil heller ikke være heldig å benytte personer som tidligere har hatt en behandlingsfunksjon i forhold til barnet. Imidlertid vil det være behov for individuelle vurderinger begrunnet i barnets alder og personlighet, dets modenhet og sakens art, slik at avhøret helt unntaksvis kan foretas av en person barnet har tillit til. For enkelte barn, for eksempel tause og apatiske barn, kan det være en forutsetning for overhodet å få barnet i tale at barnet har en særlig tillit til den personen det skal snakke med.

Når det gjelder den konkrete utvelgelsen av avhørsperson i den enkelte sak, bør påtalemyndigheten i påtegningen til retten anbefale en bestemt avhørsperson. Behovet i den enkelte sak kan variere ut fra f eks barnets kjønn, alder og psykiske forhold, og politiet er ofte nærmest til å vurdere dette, jf § 6 fjerde ledd.

Når dommeren tilkaller en særlig skikket person, bør som hovedregel selve avhøret av barnet overlates til den særlig skikkede personen, jf § 5 annet ledd. Dette er en naturlig konsekvens av at personen anses særlig skikket til å foreta avhør av barn.

Etter omstendighetene kan også dommeren selv være godt skikket til å foreta avhøret. Det vil derfor ikke i alle saker være grunn til å tilkalle en annen til å bistå ved eller foreta avhøret.

Den som er tilkalt som særlig skikket person, kan gis godtgjørelse etter reglene for sakkyndige, når retten finner det rimelig. Slik godtgjørelse skal som hovedregel ikke tilstås når den tilkalte er en polititjenestemann, jf § 5 siste ledd. I enkelte tilfelle vil det imidlertid kunne være aktuelt å gi godtgjørelse til polititjenestemenn, f eks dersom tjenestemannen utfører dommeravhøret i sin fritid/utenfor ordinær arbeidstid og vedkommende ikke får godtgjørelse for dette fra sin arbeidsgiver.

Til § 7 - Vitnets foresatte

Bestemmelsen tilsvarer med enkelte presiseringer § 4 i forskriften av 1985.

Bestemmelsen har mønster etter straffeprosessloven § 128 annet ledd, som fastsetter at barnets foreldre eller en foresatt bør "gis anledning til å være til stede under avhøret, dersom ikke vedkommende selv er anmeldt i saken eller andre grunner taler mot det".

Foresattes tilstedeværelse inne i avhørsrommet kan være viktig i tilfeller hvor vitnet uttrykkelig ber om at den foresatte er til stede eller setter dette som betingelse for å forklare seg. Det fremheves likevel at det i praksis ofte letter avhørssituasjonen at det ikke er andre til stede i avhørsrommet enn vitnet og avhørspersonen. I enkelte tilfeller kan det også være en fare for at den foresatte vil gripe inn i avhøret. Det kan dessuten oppleves som en tilleggsbelastning for vitnet å ha en foresatt til stede, slik at vitnet vil kvie seg for å forklare seg eller ha vanskelig for å gi en uforbeholden forklaring. Tilsvarende hensyn kan i enkelte tilfeller også gjøre seg gjeldende hvis foresatte følger avhøret fra et siderom, og vitnet får vite om dette. Etter forskriften § 7 første ledd annet punktum kan derfor dommeren utelukke foresatte fra tilstedeværelse, dersom hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det. Dersom vedkommende er anmeldt i saken, skal vedkommende utelukkes.

Dommeren bestemmer om vitnets foresatte skal være til stede i selve avhørsrommet eller overvære avhøret fra det tilstøtende rom-met/siderom, jf § 7 annet ledd. Som et utgangspunkt bør de foresatte følge avhøret fra det tilstøtende rommet/siderommet, hvis ikke hensynet til vitnet tilsier at de er til stede i avhørsrommet.

Hvis foresatte ikke har vært til stede hverken i avhørsrommet eller i et siderom, bør politiet etter at avhøret er avsluttet, orientere dem om hva som har kommet fram under avhøret. De foresatte skal ikke orienteres hvis de selv er anmeldt i saken, eller hvis hensynet til vitnet eller etterforskningsmessige hensyn taler mot det.

Setteverge oppnevnes etter reglene i vergemålsloven § 15. Er vitnets foresatte inhabile, skal det oppnevnes setteverge hvis det er tale om å handle for den umyndige, f eks der vergen skal avgjøre om vitnet skal benytte seg av retten til å ikke vitne, jf straffeprosessloven § 122. (Til orientering sier påtaleinstruksen § 8-9 første ledd, som gjelder politiavhør, at setteverge bør oppnevnes dersom en av barnets foreldre eller foresatte er mistenkt i saken).

Til § 8 - Fornærmedes advokat (bistandsadvokaten)

Fornærmedes rett til bistandsadvokat ble utvidet ved lov 1 juli 1994 nr 50. Ordlyden i § 8 har derfor fått en noe annen utforming enn forskriften av 1985 § 5.

Bistandsadvokaten skal gis anledning til å overvære avhøret. I tilfeller hvor de fysiske forhold ikke er slik tilrettelagt at bistandsadvokaten kan følge avhøret fra et siderom gjennom enveisspeil eller videoopptak, forutsettes det at bistandsadvokaten tar dette i betraktning ved vurderingen av om han eller hun bør være til stede.

I Ot prp nr 53 (1983-84) Om lov om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven m v side 77 annen spalte siste avsnitt, har departementet understreket at advokaten bare vil gis adgang til å være til stede når fornærmede selv ønsker det.

Til § 9 - Siktedes forsvarer

En mistenkt har ikke partsstilling i straffeprosessen, men har visse rettigheter, blant annet rett til dokumentinnsyn etter straffeprosessloven § 242.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i en avgjørelse inntatt i Rt 1993 side 1118 slått fast at en begjæring om dommeravhør etter straffeprosessloven § 239 innebærer at forfølgning er innledet ved retten. Dette betyr at dersom forfølgningen er rettet mot en bestemt mistenkt, er vedkommende å anse som siktet, jf straffeprosessloven § 82.

En siktet person har partsstilling og har blant annet rett til å la seg bistå av forsvarer, jf straffeprosessloven § 94. Holdes det rettsmøte, har siktede og forsvareren i utgangspunktet krav på varsel og til å være til stede, jf straffeprosessloven § 243. En siktet person har imidlertid ikke fulle partsrettigheter forut for hovedforhandlingen og har blant annet ikke krav på varsel om utenrettslige avhør eller om begjæring om enkeltstående rettergangsskritt.

Dommeravhør skjer utenfor rettsmøte. Siktedes forsvarer skal imidlertid som hovedregel gis anledning til å overvære avhøret når det er mulig, og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det, jf straffeprosessloven § 239 første ledd siste punktum og forskriften § 9 første ledd. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 239 første ledd ble vedtatt ved lov 1 juli 1994 nr 50 og trådte i kraft 1 januar 1997.

Det er dommeren som beslutter om forsvarer skal gis anledning til å overvære avhøret. Siktede har selv ikke anledning til å overvære avhøret.

En forsvarer kan stille de spørsmål han eller hun måtte ønske, slik at gjentatte avhør kan unngås i tilfelle saken ender med tiltale og hovedforhandling. Spørsmålene kan ikke stilles direkte til vitnet, men må stilles gjennom dommeren, jf § 12 siste ledd. Har siktede eller forsvareren ikke fått stilt spørsmål, og vitnets forklaring er et vesentlig bevis ved pådømmelsen, kan det foreligge brudd på det kontradiktoriske prinsipp, slik hensynet også er kommet til uttrykk i folkeretten, jf blant annet uttalelser fra Høyesterett inntatt i Rt 1990 side 319, Rt 1991 side 421 og Rt 1994 side 748.

Kontradiksjon bør derfor tilstrebes i størst mulig grad på etterforskningsstadiet. Forsvareren skal likevel ikke gis anledning til å overvære avhøret, når hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det. Forsvarers tilstedeværelse vil f eks ikke være aktuell der de fysiske for-holdene gjør det umulig å gjennomføre avhøret med forsvarer til stede, uten at forsvareren er i samme rom som vitnet. Videre vil forsvarers tilstedeværelse ikke være aktuell i de tilfellene der avhøret er foretatt før noen er siktet i saken, og i de tilfellene der hensynet til etterforskningen eller vitnet tilsier at avhøret bør foretas uten at forsvareren er til stede. I slike tilfelle vil forsvareren ha adgang til å se videoopptaket, høre lydopptaket eller lese utskriften av avhøret før hovedforhandlingen. Dersom forsvareren mener det er forhold som ikke er tilstrekkelig belyst, vil han eller hun kunne ta dette opp med dommeren, slik at det eventuelt kan bli holdt et nytt avhør, se merknadene til §§ 3 og 13 om gjentatt avhør. Her må dommeren veie hensynet til at gjentatte avhør så vidt mulig skal unngås av hensyn til vitnet (straffeprosessloven § 234 annet ledd) mot hensynet til sakens opplysning og Den europeiske menneskerettighetskonvensjons (EMKs) krav til en rettferdig rettergang.

Når det gjelder forholdet til EMK, heter det bl a følgende i Ot prp nr 33 (1993-94) side 25:

"Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har, i saker hvor det har vært reist spørsmål om opplesning av vitneforklaring i retten lar seg forene med konvensjonens krav, pekt på at det å bruke som bevis forklaringer som er gitt før hovedforhandlingen ikke i seg selv er uforenlig med kravet i artikkel 6 nr 3 d og 1, såfremt forsvarets rettigheter er blitt respektert. Som regel ("as a rule") krever disse rettighetene at forsvaret skal gis en mulighet ("adequate and proper opportunity") til å stille spørsmål til vitnet, enten når forklaringen blir gitt eller på et senere stadium (...) Høyesterett peker i kjennelsen som er inntatt i Rt 1990 side 319 flg, på at i reservasjonen - "as a rule" - synes å ligge at det må foretas en helhetsvurdering med utgangspunkt i det grunnleggende kravet om at rettergangen skal være rettferdig ("fair trial")."

Videre heter det:

"Som det fremgår, er det verken i norsk rettspraksis eller i konvensjonsorganenes praksis slått fast at den norske ordning med dommeravhør av barn er i strid med konvensjonen. I den juridiske litteraturen antas det av flere at en domfellelse på grunnlag av dommeravhør vil kunne finnes å være konvensjonsstridig der forsvareren ikke er gitt anledning til å stille eller la stille spørsmål til barnet. Etter departementets syn kan man imidlertid ikke på grunnlag av dette slutte at konvensjonen krever en ubetinget rett for forsvareren til å overvære dommeravhør av barn i sedelighetssaker. Det vil avhenge av en totalvurdering om konvensjonens krav er oppfyllt."

Et dommeravhør vil kunne tjene som et middelbart bevis for den døm-mende rett, på samme måte som et bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen. Retten bør derfor alltid oppnevne forsvarer for en siktet når vilkårene for at forsvareren kan overvære avhøret er til stede. Hjemmelen for å oppnevne forsvarer for en siktet finnes i et slikt tilfelle i straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det bemerkes at den omstendighet at videoopptak av dommeravhøret eventuelt skal spilles for den dømmende rett, jf straffeprosessloven § 298, kan være en særlig grunn som tilsier at oppnevnelse foretas av forhørsretten av eget tiltak.

Forsvarer kan som hovedregel ikke pålegges taushetsplikt overfor sin klient. I de tilfellene der forsvareren får anledning til å overvære avhøret, vil derfor også eventuelle mistenkte få kjennskap til avhøret og dermed straffeforfølgningen mot seg.

Dersom straffesaken er i sin innledende fase og mistenkte ikke kjenner til anmeldelsen eller saken mot seg, vil det kunne medføre fare for etterforskningens formål, f eks gjennom bevisødeleggelse fra mistenktes side, om han får varsel om avhøret i saken. En slik fare for bevisødeleggelse vil kunne tenkes å medføre at politiet vil kunne føle seg tvunget til - før begjæringen om dommeravhør sendes til retten - å foreta ransaking eller liknende mot mistenkte for å forhindre at etterforskningen vanskeliggjøres. Slik bruk av tvangsmidler eller lignende tidlig i etterforskningen vil i enkelte tilfeller unødvendig dramatisere straffeforfølgningen. Det vil være særlig uheldig hvis saken ender med henleggelse, ikke minst hvis mistenkte ellers ikke ville blitt kjent med strafforfølgningen.

I de tilfelle hvor dommeren finner at forsvareren ikke skal gis anledning til å overvære avhøret, og mistenkte ikke kjenner til straffeforfølgningen, skal retten derfor ikke oppnevne forsvarer i anledning av dommeravhøret.

Til § 10 - Politiet

Bestemmelsen er ny i forhold til forskriften av 1985, og gir regler om politiets adgang til å være til stede under avhøret.

Dommeravhøret er også en del av etterforskningen. Det som kommer fram i avhøret, kan være vesentlig for den videre etterforskningen.

Politiet skal derfor gis anledning til å overvære avhøret når det er mulig, jf § 10. Uttrykket "når det er mulig" sikter til at de fysiske forhold er slik tilrettelagt at avhøret kan følges fra et siderom. Politiets tilstedeværelse bør heller ikke innebære en urimelig utsettelse av avhøret.

Både en polititjenestemann og en representant for påtalemyndigheten må ha rett til å være til stede når de fysiske forhold tilsier det.

Når det gjelder politiets adgang til å stille spørsmål, bør dette løses etter samme retningslinjer som for forsvarer.

Til § 11 - Videoopptak av vitnets forklaring

I utgangspunktet skal avhøret tas opp ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak, jf straffeprosessloven § 239 første ledd og forskriften § 11.

Avhøret tas opp i sin helhet, inklusive eventuelle innledende samtaler, formaningen og pauser. Samtaler forut for avhøret, som skal protokolleres i henhold til § 14 tredje ledd, skal ikke tas opp på video. Hvis lyd- og bildeopptaket har vært stoppet, skal dette protokolleres, jf § 14 bokstav h.

Unntaksvis kan videoopptak virke forstyrrende på vitnet eller vitnet kan ha sterk uvilje mot å bli filmet, f eks kan vitnet ha blitt filmet i en overgrepssituasjon. Det er derfor åpnet mulighet til å gjøre unntak fra hovedregelen om at avhøret skal tas opp på video. Det vil i disse tilfellene nesten alltid være mulig med lydopptak. Bakgrunnen for unntaksregelen og innvendingen mot den er nærmere drøftet i Ot prp nr 19 (1996-97) side 7.

Praktiske hensyn kan ikke aksepteres som begrunnelse for ikke å bruke videoopptak ved dommeravhør, jf flertallets merknader på side 3 i Innst O nr 51 (1996-97).

Det er viktig at opptaksutstyret installeres diskret, slik at vitnet ikke distraheres. Om mulig bør de fysiske forhold være slik tilrettelagt at samtlige personer i avhørsrommet blir avbildet på videoen. Det er viktig at vitnets og avhørspersonens ansiktsuttrykk og bevegelser kommer med.

Hovedregelen for oppbevaring av dokumenter i straffesaker er at de skal oppbevares av politiet, jf påtaleinstruksen § 2-2. Slik Justisdepartementet ser det, er det mest praktisk at lydbåndopptakene og videoopptakene oppbevares på samme måte som sakens øvrige dokumenter. Forskriften § 11 annet ledd bestemmer derfor at lydbåndopptak og videoopptak skal oppbevares hos politiet.

Ved utlån av opptakene til forsvarer, bør opptakene på grunn av sin ømfindtlige karakter returneres til politiet så raskt som mulig.

Til § 12 Gjennomføring av avhøret

Paragraf 12 er ny i forhold til forskriften av 1985, og gir regler for selve gjennomføringen av avhøret.

Departementet mener det som hovedregel er riktig at vitnet får en viss informasjon om hvem som følger avhøret og hvor de befinner seg, jf første ledd første punktum. Slik åpenhet kan blant annet være viktig for at vitnet skal føle seg trygt og få svar på sine eventuelle spørsmål. Måten vitnet blir forklart personenes tilstedeværelse på, er viktig. Det vil som regel være tilstrekkelig å uttrykke seg i generelle og runde vendinger. Det trenger eksempelvis ikke være nødvendig å utdype forsvarers rolle.

Rådgivningsgruppen foreslo i høringsnotatet at vitnet skal ha krav på å bli orientert om at det blir tatt lyd- og videoopptak av forklaringen. Flere høringsinstanser går i mot forslaget om at slik orientering alltid skal gis, og påpeker at det kan skape vansker for gjennomføringen av avhøret ved at vitnet blir mer opptatt av videoen enn å svare på spørsmål.

Departementet er enig i at det i enkelte tilfelle kan være uheldig at vitnet orienteres om videoopptaket, f eks hvis vitnet på forhånd virker ukonsentrert eller det er mistanke om at vitnet har vært filmet i en overgrepssituasjon. Forskriften § 12 bestemmer derfor at det etter en konkret vurdering kan unnlates å gi slik orientering, jf første ledd annet punktum.

Bestemmelsens annet ledd gjelder formaning av vitnet. Det kan stilles spørsmål ved anvendeligheten av reglene om sannhetsformaning for de minste barna, jf straffeprosessloven § 128 og forskriften annet ledd. Barn under skolepliktig alder vil som regel ikke ha nådd et slikt bevissthetsnivå at formaning i vanlig forstand tjener noen hensikt. Også ellers er det nødvendig at formaningen tilpasses vitnets alder og modenhet. I en avgjørelse gjengitt i Rt 1987 side 364, der fornærmede var et barn på 11 år, ble det uttalt at formaningen må søkes formidlet i ord og vendinger som barnet kan forstå og som gir barnet den nødvendige veiledning "til å forklare den fulle sannhet uten å skjule noe". Professor Johs. Andenæs har i Lov og Rett 1992 side 337 uttalt at:

"Å foreholde vitnet det ansvar som følger med falsk forklaring, er ikke aktuelt overfor barn som ikke har nådd den kriminelle lavalder. En enkel oppfordring til barnet om å holde seg til sannheten, må etter min mening være tilstrekkelig. ..."

Den kriminelle lavalder er 15 år.

Dersom det er tilkalt en særlig skikket person til å bistå ved avhøret, vil det som regel være naturlig at denne personen også foretar formaningen.

Fra høringsinstansene har det fremkommet en del reaksjoner på hvordan avhøret skal gjennomføres, jf tredje ledd. Dette gjelder særlig behandlingen av ledende spørsmål.

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å gi regler om avhørsmetoder/avhørets innhold i forskriften. Ledende spørsmål er kun en av de avhørsteknikker det er problemer forbundet med. Lignende innvendinger kan reises blant annet mot bruk av hypotetiske spørsmål. Hensikten med dommeravhøret er å avklare faktum, og det er ikke mulig for departementet å gi anvisning på noen bestemt avhørsmetode som bør benyttes. Det vesentlige er at avhøret skjer innenfor de rettslige rammer som gjelder for avhøret, og at avhørspersonen har kunnskap om disse. Avhørsmetoden må tilpasses barnets alder, personlighet, modenhet, sakens art og selve avhørssituasjonen. Det er viktig at avhørspersonens samtale med barnet er preget av nøytralitet i forhold til om overgrep har funnet sted. Det er videre viktig at det er barnets versjon som fremkommer, og ikke for eksempel overgriperens, foreldrenes eller avhørspersonens.

Under avhøret kan andre enn avhørspersonen bare stille spørsmål til vitnet gjennom dommeren, § 12 siste ledd. Det er særlig viktig at forsvareren gis anledning til å stille spørsmål på denne måten, jf merknadene til §§ 3 og 9.

Dersom avhørspersonen innkalles som vitne i retten, må han eller hun være forberedt på å forklare seg om fremgangsmåten for avhøret.

Til § 13 - Gjentatt avhør

Straffeprosessloven § 234 annet ledd tredje punktum bestemmer at gjentatt avhør "så vidt mulig (skal) unngås". Dette er også nedfelt i § 13 første punktum.

Bakgrunnen for at man i 1926 vedtok en lovreform hvor det ble fastsatt regler om dommeravhør av barn, var at barn som var vitner i sedelighetssaker først måtte avgi politiforklaring, deretter forklaring ved rettslig forundersøkelse og til slutt i hovedforhandling. Man mente at gjentatte avhør kunne ha skadevirkninger for barnet og at den første forklaringen oftest ville være mest pålitelig. Dersom barnets første forklaring ble opptatt på en betryggende måte, mente man at det vanligvis ikke ville være nødvendig med flere avhør av hensyn til sakens opplysning. Ordningen med utenrettslig avhør ble - med enkelte endringer - opprettholdt i den nye straffeprosessloven (§§ 234 annet ledd og 239).

Mange hevder i dag at de skadevirkninger gjentatt avhør kan ha for barnet, er overdrevet. Det finnes heller ikke entydig dokumentasjon som tydelig viser at barnets forklaring i seg selv blir påvirket av at barnet har fortalt en ting flere ganger. I § 13 åpnes det derfor for at nytt avhør av barnet kan foretas når det er påkrevet av hensyn til sakens opplysning og ikke hensynet til barnet eller andre tungtveiende grunner taler mot det.

Av tredje punktum fremgår at dersom det foretas nytt avhør, bør dette være supplerende. Gjentatt avhør om de samme faktiske forhold bør vanligvis ikke skje, med mindre særlige grunner tilsier det.

Til § 14 - Protokoll

Det skal føres protokoll over avhøret. § 14 fastsetter hva protokollen vedrørende et dommeravhør skal angi.

Saksdokumentene og et forberedende møte mellom dommeren og de som har rett til å være til stede ved avhøret, vil som oftest være det viktigste i forhold til å legge opp avhøret. I tillegg er det naturlig at avhørspersonen rett før avhøret hilser på vitnet og får kontakt på en uformell måte. Dette kan f eks kombineres med å vise vitnet litt rundt på avhørsstedet. Helt unntaksvis kan det være ønskelig at avhørspersonen treffer vitnet på forhånd ved hjemmebesøk. Rapport fra eventuell slik forutgående samtale med vitnet skal i så fall vedlegges protokollen, jf § 14 tredje ledd. Det bør fremgå at man ikke har tatt initiativ til å snakke om saken. Hvis vitnet uoppfordret har sagt noe om saken, skal det fremgå hva som ble sagt.

I bestemmelsens fjerde ledd er det fastsatt at dersom det er foretatt videoopptak og/eller lydopptak av vitnets forklaring, skal forklaringen skrives ut. Det er en fordel å ha utskrift i tillegg til videoavspilling ved en eventuell senere rettssak. Barn snakker tidvis så lavt at det er vanskelig å oppfatte hva som sies ved avspilling, selv om videoen har god kvalitet. Å ha både bilde og skrift som bevismidler, kan også gi et mer helhetlig inntrykk av avhøret. Man sikrer seg også dersom videoen skulle bli ødelagt. Opptaket skal skrives ut så snart som mulig, gjennomleses og bekreftes av dommeren, og vedlegges protokollen, jf fjerde ledd. Det er dommerens ansvar at det er samsvar mellom utskrift og opptak.

Hvor det finnes ubetenkelig, kan dommeren beslutte at det ikke skal foretas utskrift av vitnets forklaring. Dette bør normalt bare skje der avhøret er tatt opp på video, og kan f eks være aktuelt der dommeren, etter å ha sett gjennom videoopptaket, vurderer det slik at det ikke er kommet frem noe av betydning. Hvis tiltale besluttes tatt ut, bør det imidlertid tas utskrift.

Dommeren kan uttale seg om "forhold ved avhøret som dommeren mener kan være av betydning ved vurderingen av vitnets forklaring", jf § 14 sjette ledd første punktum. Tilstedeværelse kan gi et annet og mer umiddelbart inntrykk enn å se et videoopptak i ettertid. Det kan f eks være aktuelt at dommeren uttaler seg om eventuelle forutgående samtaler, pauser underveis og de tekniske forhold. Det samme gjelder hva vitnet måtte si utenom opptaket. I de unntakstilfeller hvor det bare er aktuelt med lydbånd eller protokollert forklaring, bør dommeren i tillegg kunne gi en nøytral beskrivelse av vitnets kroppsspråk, lek mv. Den som er tilkalt til å bistå ved avhøret, har den samme adgang som dommeren til å uttale seg, jf § 14 sjette ledd annet punktum. Uttalelsene skal i så fall nedtegnes i protokollen. I en del tilfeller vil det imidlertid ikke være grunn til å avgi noen uttalelse. Dette kan da unnlates.

Til kapittel 2 - Observasjon

Kapittel 2 inneholder nærmere bestemmelser om observasjon. I tillegg gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 152, 153 og 159 samt enkelte regler i forskriften kapittel 1 tilsvarende for observasjon.

Til § 15 - Når observasjon kan foretas og hvilke regler som gjelder

Dommeravhør kan være et utilstrekkelig bevismiddel, særlig når det gjelder små barn under skolepliktig alder. Små barn er seg ikke bevisst at de avhøres. De har ofte liten evne til verbal kommunikasjon, og kroppsspråk spiller en sentral rolle i deres måte å uttrykke seg på. Små barn trenger dessuten ofte å bli forelagt det aktuelle tema på annen måte enn ved tradisjonelle avhørsteknikker. Overfor små barn kan det derfor være behov for å benytte en annen fremgangsmåte som er bedre tilpasset barnets nivå, begrepsverden og uttrykksform, samtidig som dette ikke påfører barnet unødig belastning.

På denne bakgrunn kan det foretas observasjon av vitnet når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, jf straffeprosessloven § 239 tredje ledd og forskriften § 15 første ledd første punktum. Observasjon er først og fremst ment å anvendes på barn under skolepliktig alder, men vil i prinsippet kunne gjelde barn opp til 14 år. Det vil bero på en konkret vurdering av barnets modenhet, utviklingsnivå, språkferdigheter og personlighet om observasjon er en mer egnet fremgangsmåte enn dommeravhør. Ordningen vil også kunne få anvendelse på psykisk utviklingshemmede, uavhengig av alder.

Dommeren skal i det enkelte tilfelle avgjøre om det skal foretas observasjon eller om det vil være bedre med et ordinært dommeravhør. Påtalemyndigheten skal i sin begjæring si hva den ønsker og hvorfor.

Ved observasjon gjelder reglene i straffeprosessloven §§ 152, 153 og 159 tilsvarende.

Det er viktig at dommeren på forhånd legger de rettslige rammene for den sakkyndiges arbeid ved å angi hva som skal observeres, formålet med observasjonen og fristen for gjennomføringen, jf straffeprosessloven § 152 annet ledd. Dette skal angis ved en beslutning, som bør være skriftlig. I beslutningen må det også oppgis grunnen til at fristen i § 4 eventuelt er oversittet. Det må videre oppgis hvorvidt spørsmålet om fritak for vitneplikt har vært reist. Når det gjelder det nærmere opplegget for og gjennomføringen av observasjonen, er det opp til den sakkyndige å bruke sine særlige kvalifikasjoner og de metoder som anses riktige, jf straffeprosessloven § 153 første ledd.

Siktede skal så vidt mulig underrettes ved observasjon, jf bestemmelsen i straffeprosessloven § 152 siste ledd. Bestemmelsen må anvendes slik at underretning gis på samme vilkår som når forsvareren gis anledning til å overvære dommeravhør, jf § 9 og merknadene til denne.

Observasjon skal foretas så hensynsfullt som mulig overfor den som berøres, jf straffeprosessloven § 159. Se forskriften § 17 med merknader for nærmere regler for hvordan observasjon skal gjennomføres.

Ved observasjonen gjelder enkelte regler i kapittel 1 tilsvarende. Disse er det vist til i § 15 tredje ledd. Dette gjelder bl a følgende: observasjonen skal som hovedregel foretas på et sted som er særlig tilrettelagt for dette, det vil si med tilfredsstillende teknisk opptaksutstyr og mulighet for å følge observasjonen fra et siderom, jf § 2. Dommeren bør konferere med dem som skal være til stede ved eller overvære observasjonen, jf § 3. Observasjonen skal foretas så snart som mulig og senest innen to uker etter anmeldelse, med mindre særlige grunner tilsier at den skal foretas senere, jf § 4. Den sakkyndige skal få adgang til sakens dokumenter, jf § 5 tredje ledd. Vitnets foresatte bør gis anledning til å følge observasjonen, jf § 7. Bistandsadvokaten skal gis anledning til å overvære observasjonen, jf § 8. Det er krav om orientering og formaning mm til vitnet i § 12 første til tredje ledd. Observasjonen skal tas opp på videokassett etter reglene i § 11. Det vil være enda viktigere med videoopptak ved observasjon enn ved dommeravhør, særlig fordi forsvareren som hovedregel ikke skal være tilstede, jf merknadene til § 16, og fordi observasjon vil ha mindre karakter av samtale enn et dommeravhør, slik at lydopptak vil kunne være lite hensiktsmessig. Der videoopptaket kan virke forstyrrende på vitnet eller vitnet har sterk uvilje mot å bli filmet, må det i større utstrekning kunne unnlates å fortelle vitnet at det tas videoopptak, se nærmere om dette under merknadene til § 12 første ledd. Det vil ofte være hensiktsmessig at politiet foretar videoopptaket ved observasjonen.

Observasjon utelukker ikke at det blir foretatt etterfølgende dommeravhør. Dommeren kan, etter en konkret vurdering i den enkelte sak, beslutte å foreta dommeravhør etter at observasjonen er avsluttet. I denne vurderingen bør det blant annet legges vekt på bevisverdien (herunder sannsynligheten for at det vil komme frem nye opplysninger) og muligheten for alternativ bevisførsel om skyldspørsmålet. Siktedes krav på en rettferdig rettergang i henhold til nasjonale og folkerettslige regler, kan også tilsi at det foretas dommeravhør etter at observasjonen er avsluttet.

Til § 16 - Hvem som skal foreta observasjonen

Observasjonen skal alltid foretas av en sakkyndig.

Etter § 16 første ledd bør den som oppnevnes til å foreta observasjonen, som hovedregel være psykolog med særlig erfaring med barn eller barnepsykiater. Ut fra lokale eller andre særlige forhold kan imidlertid også personer med annen egnet utdannelse og/eller ved sitt arbeid har særlig relevant erfaring oppnevnes. Med begrepet "andre særlige forhold" siktes til forhold ved vitnet som gjør at yrkesgrupper med annen fagkompetanse må anses mer egnet, for eksempel hvis vitnet har fremmedkulturell bakgrunn eller er psykisk utviklingshemmet. I den konkrete vurderingen av hvem som skal oppnevnes som sakkyndig, må det i tillegg til grunnutdanning også tas hensyn til etterutdanning, erfaring og personlige egenskaper. Det må videre tas hensyn til at den som oppnevnes, både må ha kompetanse til å kommunisere med vitnet og til å foreta en sakkyndig vurdering av det som kommer fram under observasjonen. I tillegg til dette, er det viktig at den sakkyndige er fortrolig med rettsvesenets krav til observasjonen, herunder har kunnskap om de aktuelle straffebud.

Justisdepartementet har holdt kurs for barnepsykiatere og psykologer med spesiell erfaring med barn om gangen i straffesaker og regelverket som kommer til anvendelse ved dommeravhør og observasjon.

Før retten oppnevner den sakkyndige, skal den gi partene anledning til å uttale seg, når det lar seg gjøre uten fare for opplysningen av saken og uten uforholdsmessig opphold, jf straffeprosessloven § 141. Det understrekes at det bør utvises varsomhet med å anvende regelen i tilfeller hvor det er fare for at det vil skade etterforskningens formål.

Observasjon forutsetter god kontakt mellom dommeren og den sakkyndige både før og under observasjonsprosessen. Dommeren skal ikke være fysisk til stede i observasjonsrommet under observasjonen, jf Justiskomiteens merknader i Innst O nr 51 (1996-97) side 2. Det bør imidlertid være mulig for dommeren å følge observasjonen fra et siderom med enveisvindu og lydoverføring. Dommeren må normalt ikke følge observasjonen, men kan benytte seg av muligheten om han/hun ønsker det.

Det fremgår av Ot prp nr 19 (1996-97) at det ikke vil være hensiktsmessig at forsvareren følger observasjonen mens den foregår, heller ikke fra et siderom. Forsvareren skal ha tilgang til observasjonen gjennom de videoopptak som gjøres. For å ivareta hensynet til siktedes krav på en rettferdig rettergang i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, er det en forutsetning at siktedes forsvarer, dersom det begjæres, får anledning til å stille vitnet spørsmål underveis i observasjonsprosessen, se Innst O nr 51 (1996-97) side 3. Dette kan mest hensiktsmessig skje ved at forsvareren etter å ha sett videoopptak av observasjonen så langt, formulerer spørsmål som gis til den sakkyndige via dommeren. Dommeren kontrollerer spørsmålene på samme måte som ved dommeravhør. Den sakkyndige vil da kunne stille disse spørsmålene til vitnet neste gang de møtes. Se mer om dette i merknadene til § 17.

Forsvareren vil naturligvis også ha adgang til å stille spørsmål til den sakkyndige under hovedforhandlingen.

Til § 17 - Gjennomføringen av observasjonen

Observasjonen kan gå over flere ganger, jf første ledd. Dette til forskjell fra dommeravhør, der straffeprosessloven § 234 fastsetter at gjentatt avhør ikke bør finne sted. Ved at observasjonen kan gå over flere ganger, unngår man at barnet blir for trett og uoppmerksomt. Samtidig får avhørspersonen mulighet til å bygge opp et tillitsforhold til barnet over noe tid. Det er imidlertid viktig at observasjonen ikke trekker for mye ut i tid. Generelt antas det at observasjonen normalt vil gå over 2-4 ganger, vare opp til 1 time pr gang og at det samlede antall observasjoner bør foretas innen en periode på ca 14 dager. Det vil kunne være variasjoner her, avhengig av vitnets alder og modenhet og observasjonens forløp, slik at observasjonens omfang og varighet må vurderes konkret i den enkelte sak. Tidsfristen i forskriften § 4 gjelder tilsvarende ved observasjon, jf § 15 tredje ledd. § 4 forstås slik at observasjonen som hovedregel skal påbegynnes innen to uker etter at anmeldelse er inngitt til politiet.

Observasjonen kan bestå av en kombinasjon av lek og samtale. Forøvrig er det opp til den sakkyndige å gå fram på den måten han/hun vurderer hensiktsmessig, jf annet ledd og straffeprosessloven § 153. Selv om valg av metoder og fremgangsmåter under observasjonen er opp til den sakkyndige, vil departementet understreke at disse må ha som formål å belyse de forhold som er formulert i den sakkyndiges mandat. Det bør også unngås å velge metoder som det kan reises kritikk mot under en eventuell senere rettslig behandling. Særlig gjelder dette bruk av ledende og hypotetiske spørsmål, jf straffeprosessloven § 136. På den annen side vil observasjon særlig være aktuelt overfor små barn, og det må tas hensyn til at disse ofte trenger å introduseres til det aktuelle tema på annen måte enn ved tradisjonelle avhørsteknikker.

Til § 18 - Erklæring

Den sakkyndige skal avgi skriftlig erklæring om hvordan observasjonen er utført. Det er viktig at den sakkyndige i erklæringen gjør rede for de metoder og fremgangsmåter som er benyttet under observasjonen, og hvorfor han/hun har valgt å gå fram på denne måten.

I erklæringen skal den sakkyndige også redegjøre for hvilke resultater han/hun har kommet til, og hvilket grunnlag disse er bygget på. Når det redegjøres for dette grunnlaget, er det viktig å skille klart mellom hva som direkte er kommet frem ved observasjonen av vitnet, og hvordan den sakkyndige tolker vitnets utsagn og atferd. Det er vesentlig at den sakkyndige presenterer sin fagkunnskap på en slik måte at de forhold som danner grunnlag for den sakkyndiges vurderinger, kommer fram på en klar og tydelig måte.

Den sakkyndige skal ikke konkludere vedrørende skyldspørsmålet.

Det må videre fremgå av erklæringen om det har vært avholdt slik konferanse som angitt i § 3 annet ledd, hvem som var til stede eller overvar observasjonen og hvor de enkelte befant seg. Videre må det gis opplysninger om spørsmål om fritak for vitneplikt har vært reist, om barnet har vært formant etter § 12 annet ledd, om video- og lydopptaket har vært stoppet og eventuelt grunnen til dette.

Den sakkyndige kan innkalles til å gi muntlig forklaring for retten ved en eventuell senere rettssak, hvor han/hun blir bedt om å utrede erklæringen nærmere, jf straffeprosessloven § 143 tredje ledd. Forsvarer og påtalemyndighet vil også ha adgang til å stille spørsmål til den sakkyndige under hovedforhandlingen.

Dersom det er foretatt video- og/eller lydopptak, skal vitnets forklaring skrives ut, jf § 18 siste ledd. Hvor det finnes ubetenkelig, kan dommeren likevel beslutte at det ikke skal foretas utskrift av vitnets forklaring. Se nærmere om dette i merknadene til § 14 fjerde ledd.

IV Endringer i påtaleinstruksen 28 juni 1985

Fastsatt ved kongelig resolusjon 2 oktober 1998 med hjemmel i lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker § 62 og § 67. Fremmet av Justis- og politidepartementet.

I

I påtaleinstruksen 28 juni 1985 gjøres følgende endringer:

Overskriften til § 8-9 skal lyde:

Særregler om avhør og observasjon av vitne under 16 år og vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt

§ 8-9 nytt tredje ledd skal lyde:

Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan det begjæres observasjon av vitnet etter reglene i straffeprosessloven § 239, jf forskrift 2 oktober 1998 om dommeravhør og observasjon.

Tredje ledd blir nytt fjerde ledd.

Overskriften til § 8-10 skal lyde:

Hvem kan være til stede ved avhøret eller observasjonen

§ 8-10 annet ledd skal lyde:

Er det oppnevnt advokat for fornærmede i medhold av straffeprosessloven § 107 a, skal advokaten varsles om tidspunktet for avhør av fornærmede, og om advokatens rett til å overvære avhøret eller observasjonen i henhold til forskrift 2 oktober 1998 omdommeravhør og observasjon.

Overskriften til § 15-2 skal lyde:

Innholdet i begjæringen om rettslig avhør og observasjon

§ 15-2 annet ledd skal lyde:

Ved begjæring om avhør av vitne under 14 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt, skal det opplyses om man mener at det bør foretas avhør eller observasjon av vitnet etter reglene i straffeprosessloven § 239.

II

Endringer i påtaleinstruksen §§ 8-9, 8-10 og 15-2 trer i kraft 1 november 1998.

V Merknader til de enkelte endringer i påtaleinstruksen

Til påtaleinstruksen § 8-9: Særregler om avhør av vitne under 16 år og vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt

Etter endringen i straffeprosessloven § 239 kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør skal foretas observasjon. Politiet kan derfor begjære observasjon dersom vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det. Dette er inntatt som nytt tredje ledd i § 8-9.

Til påtaleinstruksen § 8-10: Hvem kan være til stede ved avhøret

Endringene presiserer at advokaten skal varsles om retten til å overvære avhøret eller observasjonen i henhold til den nye forskriften.

Til påtaleinstruksen § 15-2: Innholdet i begjæring om rettslig avhør

Endringene presiserer at påtalemyndigheten må opplyse om man mener det bør foretas avhør eller observasjon etter reglene i straffeprosessloven § 239.


Vedlegg 1

Lov 23 mai 1997 nr 30 om endringer i straffeprosessloven (observasjon av små barn mm)

I.

I lov av 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:

§ 239 første ledd tredje punktum skal lyde:

Avhøret skal tas opp ved videoopptak og om nødvendig ved eget lydopptak, når det er mulig og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det.

§ 239 tredje og nytt fjerde ledd skal lyde:

Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør etter første ledd skal foretas observasjon av vitnet. Ved observasjon gjelder reglene i §§ 152, 153 og 159 tilsvarende. Første ledd tredje punktum i paragrafen her får tilsvarende anvendelse.

Kongen kan gi nærmere regler om fremgangsmåten ved avhør utenfor rettsmøte og observasjon.

II.

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer

Lov 22 mai 1998 nr 31 om endringer i Almindelig borgerlig Straffelov av 22 mai 1902 nr 10 m m

I.

I Almindelig borgerlig Straffelov av 22 mai 1902 nr 10 gjøres følgende endringer:

§ 68 første ledd nytt andre punktum skal lyde:

Ved overtredelse av § 195 skal fristen likevel regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.

§ 192 første ledd skal lyde:

Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang eller medvirker til dette, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år, men med fengsel i minst ett år dersom den utuktige omgang var samleie. Ved vurdering av om det er utøvet vold, skal det legges vekt på om fornærmede var under 14 år.

II.

I lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22 mai 1981 nr 25 gjøres følgende endring:

§ 239 nytt fjerde ledd skal lyde:

Avhør etter første ledd og observasjon etter tredje ledd skal foretas innen 2 uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas senere.

Nåværende fjerde ledd blir nytt femte ledd.

III.

Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Vedlegg 2

Adressater for rundskrivet

Domstolene
Politet og påtalemyndigheten
Rådgivingsgruppen
Deltagere på Justisdepartementets kurs
Barne- og familiedepartementet
Politihøyskolen
Den Norske Advokatforening
Forsvarergruppen av 1977
Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Aker sykehus
Redd Barnas rettighetssenter
Barneombudet

Lagt inn 19. november 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen