GI-03/2018 – behandling av søknad om Schengenvisum der formålet er me-disinsk behandling i Norge

1.           Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd, som innebærer at departementet kan gi Utlendingsdirektoratet (UDI) generelle instrukser om lovtolkning, skjønnsutøvelse og prioritering av saker.

Videre vises det til UDIs brev av 23. mars 2018 vedrørende praksis for behandling av søknader om Schengenvisum der formålet er medisinsk behandling i Norge.

2.           Bakgrunn og praksis i dag

Reglene for utstedelse av Schengenvisum for besøk i inntil tre måneder følger av utl. § 10 og av Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/2009 om innføring av fellesskapsregler for visum (visumforordningen). Det fremgår av forordningens vedlegg II A punkt 6, med henvisning til artikkel 14, at en reise til Schengenområdet kan ha til formål å motta medisinsk behandling.

I følge UDI er norsk praksis i dag at Schengenvisum gis til medisinsk undersøkelse/utredning, forutsatt at de øvrige vilkårene for visum er oppfylt. Når det gjelder visumsøknader der formålet er medisinsk behandling, har praksis vært å avslå søknaden. Avslagene har vært begrunnet i at medisinsk behandling krever oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften (utlf.) § 6-28. Forskriftens § 6-28 åpner for å gi oppholdstillatelse i inntil ett år når søkeren har fått tilbud om medisinsk behandling i Norge. Det er et vilkår at søkeren har avtale med behandlingsinstitusjonen om å finansiere behandlingen med private midler eller offentlige midler fra hjemlandet. Søkeren må også legge frem bekreftelse fra behandlingsinstitusjonen på at behandlingen ikke skjer til fortrengsel for pasienter bosatt i Norge. Nærmere vilkår for en oppholdstillatelse etter utlf. § 6-28 følger av UDIs rundskriv RS 2010-049.

UDI opplever at skillet mellom medisinsk behandling og medisinsk undersøkelse/
utredning er vanskelig og i mange tilfeller virker kunstig. Norsk praksis er en særlig utfordring i visumsaker som Norge behandler i representasjon for et annet Schengenland. Representasjonssaker skal behandles i henhold til norsk praksis, men det er ikke hensiktsmessig å henvise til en søknad om oppholdstillatelse i Norge etter utlf. § 6-28 når utlendingen ønsker å få medisinsk behandling i et annet Schengenland. I praksis har dette blitt løst ved at slike visumsøknader innvilges, men da på bakgrunn av de dokumentasjonskrav som er avtalt med det landet Norge representerer. UDI ønsker nå å endre praksis, slik at det også kan gis visum for medisinsk behandling i Norge hvor oppholdsbehovet ikke overstiger tre måneder (90 dager).

3.           Departementets vurdering

Dagens praksis med å avslå søknad om visum der formålet er medisinsk behandling er etter departementets vurdering ikke i strid med våre forpliktelser etter visumforordningen. Visumforordningen åpner for at medlemslandene kan gis Schengenvisum når formålet med reisen er medisinsk behandling. Forordningen kan imidlertid ikke forstås slik at den pålegger medlemslandene å gi visum til dette formålet. Det må bero på det enkelte medlemslands mulighet for og ønske om å tilby slik behandling til personer utenfor EØS-området. Medlemslandene må også selv, eller i samarbeid med andre medlemsland, kunne bestemme hvilken dokumentasjon eller andre vilkår som kreves for å få et slikt visum.

Etter utlf. § 6-28 kan en utledning gis oppholdstillatelse i inntil ett år for medisinsk behandling i Norge. Det fremgår ikke klart av bestemmelsens ordlyd hvorvidt den er ment å innebære et unntak fra utl. § 10 første ledd, som gir rett til visum for opphold i inntil 90 dager etter nærmere angitte vilkår. Det finnes heller ingen veiledning om dette i bestemmelsens forarbeider. Etter departementets vurdering er utlf. § 6-28, slik den er utformet, ikke til hinder for at det gis visum for medisinsk behandling i Norge. Det er også vanskelig å se at det skulle være i strid med formålet til utlf. § 6-28 å gi visum dersom vilkårene for øvrig er de samme.

Departementets mener det er hensiktsmessig å åpne for å gi visum for medisinsk behandling i Norge dersom behandlingen kan skje innenfor et tidsrom av 90 dager. Dette vil være i tråd med lovens utgangspunkt om når visum kan gis, og det vil sikre at norsk praksis ikke er til hindrer for en hensiktsmessig håndtering av representasjonssaker.

4.           Instruks

Når formålet med oppholdet er medisinsk behandling i Norge, og oppholdets varighet ikke overstiger 90 dager, kan det gis visum under forutsetning av at følgende vilkår er oppfylt:

• De ordinære vilkårene i utl. § 10 og utlf. kapittel 3 er oppfylt.
• Søkeren dokumenterer at vedkommende har fått tilbud om medisinsk behandling.
• Søkeren dokumenterer at vedkommende har avtale med behandlingsinstitusjonen om at behandlingen skal dekkes ved private midler eller av det offentlige i søkerens hjemland.
• Det legges frem bekreftelse fra behandlingsinstitusjonen på at behandlingen ikke skjer til fortrengsel for pasienter som er bosatt i Norge.

Varigheten av behandlingen må fremgå tydelig av dokumentasjonen. Dersom det er tvil knyttet til om den medisinske behandlingen vil kunne fullføres innen 90 dager, skal søknaden avslås og utledningen henvises til å søke om oppholdstillatelse i medhold av utlf. § 6-28.

Det gis i dag svært få oppholdstillatelser etter utlf. § 6-28. Departementet understreker at instruksen her ikke har til formål å senke terskelen for når tredjelandsborgere kan gis innreisetillatelse og opphold for medisinsk behandling i Norge.

Departementet ber UDI etablere rutiner som gjør det mulig å trekke ut statistikk over visumsøknader som er innvilget/avslått der formålet er medisinsk behandling i Norge.

Ikrafttredelse

Instruksen her trer i kraft straks.

 

Med hilsen

Nina E. D. Mørk e.f.
avdelingsdirektør
                                                                                  Heidi Bonvik
                                                                                  seniorrådgiver