Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

GI-13/2016 – Nedre aldersgrense for å anerkjenne ekteskap inngått i utlandet

1.           Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang, som innebærer at departementet kan gi Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) generelle instrukser om lovtolkning, skjønnsutøving og prioritering av saker, jf. utlendingsloven § 76 annet ledd.

Formålet med instruksen her er å sikre at ekteskap inngått i utlandet som kan virke støtende på norsk rettsorden (ordre public) ikke anerkjennes ved behandling av saker etter utlendingsloven (typisk søknad om familiegjenforening mellom ektefeller).

2.           Bakgrunn

Etter lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) § 18 a første ledd om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet, anerkjennes som hovedregel et ekteskap i Norge dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Ekteskapet anerkjennes likevel ikke «dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public)».

Videre følger det av ekteskapsloven § 18 a annet ledd at et ekteskap som er inngått i utlandet, heller ikke anerkjennes her i riket dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, og

a)   ekteskapet er inngått uten at begge parter var til stede under vigselen,

b)  en av partene var under 18 år, eller

c)   en av partene allerede var gift.

Det er også et vilkår i utlendingsloven § 40 annet ledd (oppholdstillatelse for ektefeller) at begge parter er over 18 år på vedtakstidspunktet.

Dersom ekteskap er inngått i utlandet mens en eller begge parter var under 18 år, og ingen av partene hadde noen tilknytning til Norge på vigselstidspunktet, og det senere søkes om familiegjenforening med grunnlag i ekteskapet, oppstår spørsmålet om utlendingsmyndighetene skal anerkjenne det tidligere inngåtte ekteskapet, eller om søknaden om familiegjenforening kan avslås fordi anerkjennelse av ekteskapet må anses å stride mot ordre public, jf. ekteskapsloven § 18 a første ledd.

I Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.) ga Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) uttrykk for at en ordre public-stridig lav alder for ekteskap klart antas å være under 15 år. Samtidig vises det i proposisjonen til at praksisen med å gi tillatelser til ekteskap i Norge for noen under 16 år allerede var forlatt før år 2000. Siden 2007 har det vært en absolutt minstealder på 16 år for inngåelse av ekteskap i Norge, jf. ekteskapsloven § 1 a første ledd annet punktum. Det er også straffbart å inngå ekteskap med noen under 16 år, jf. straffeloven § 262.

I brev til UDI av 28. april 2016 skriver BLD at lovendringen i 2007 og den forutgående endringen i praksis «kan tenkes å påvirke ordre public-normen slik at den grensen det gis uttrykk for i Ot.prp. nr. 100 (2005–2006) [på 15 år] ikke nødvendigvis gir uttrykk for gjeldende rett i dag», og at «uttalelser i juridisk teori ser ut til å støtte dette synspunktet». Departementet vil, på bakgrunn av den utvikling som har vært på området og i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet, igangsette et arbeid for å gjennomgå regelverket med tanke på endring. I det samme brevet gir BLD også uttrykk for at det kan være andre faktorer enn alderen som kan trekkes inn i ordre public-vurderingen, for eksempel om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling og hvor gamle de er nå.

3.           Instruks

I saker etter utlendingsloven skal UDI og UNE ved vurdering av ordre public-normen i ekteskapsloven § 18 a første ledd som hovedregel legge til grunn en nedre aldersgrense på 16 år for å kunne anerkjenne et ekteskap som er inngått i utlandet på et tidspunkt hvor ingen av partene hadde tilknytning til Norge og hvor en eller begge parter var mindreårig på vigselstidspunktet.

Ekteskapet kan unntaksvis anerkjennes selv om en eller begge parter var under 16 år da ekteskapet gyldig ble inngått i utlandet. Ved vurderingen kan det ses hen til om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling og partenes alder på søknadstidspunktet. Jo eldre partene er, og jo lengre tid som er gått siden ekteskapet ble inngått, desto mindre støtende kan det være på norsk rettsorden å anerkjenne ekteskapet. Ved vurderingen kan det også ses hen til om partene har felles barn, og det må alltid vurderes om nektelse av å anerkjenne ekteskapet kan representere et brudd på retten til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Instruksen trer i kraft straks.

Med hilsen

Terje Sjeggestad e.f.
ekspedisjonssjef
                                                                                       Nina E. D. Mørk
                                                                                       avdelingsdirektør