Høring - endring av prosedyrekravet for advokatbevilling

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 01.02.2010

Vår ref.:

Høringsinstansene


  

Deres ref. Vår ref.
200802778-   /BKR
Dato
16.11.2009

  
Høringsbrev - endring av prosedyrekravet for advokatbevilling

1 INNLEDNING

Justisdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i advokatforskriftens bestemmelser om krav til prosedyreerfaring for advokatbevilling for advokatfullmektiger. Forslagene gjelder dels reduksjon i antall saker, og dels en utvidelse av hvilke type saker som kan telle med ved oppfyllelsen av praksiskravet.

2 Dagens prosedyrekrav
Vilkårene for å få advokatbevilling fremgår av domstolloven § 220. Det følger av § 220 annet ledd siste setning at Kongen ved forskrift kan gi regler om prosedyreerfaring som vilkår for at praksis som advokatfullmektig etter domstolloven § 220 annet ledd nr. 2 bokstav a skal medregnes.

Den nærmere regulering av praksiskravet er fastsatt i § 8-1 i forskrift til domstolloven kapittel 11 av 20.12.1996 nr. 1161(advokatforskriften). Det følger av denne at en advokatfullmektig må ha prosedert minst tre hovedforhandlinger i sivile saker av et visst omfang. Inntil to av disse kan erstattes av hovedforhandling i straffesaker, men slik at to straffesaker tilsvarer en sivil sak.

Det er Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Advokatbevillingsnemnden som avgjør hvorvidt praksiskravet er oppfylt i det enkelte tilfelle. Justisdepartementet har i kommentarene til advokatforskriften og i rundskriv G25/97 gitt retningslinjer for hvordan en skal praktisere prosedyrekravet. Tilsynsrådet har redegjort for sin praksis i heftet ”Om advokat- og rettshjelpvirksomhet”, 2. utgave av 1995.


For sivile saker har det vært lagt til grunn at de må føres i hovedforhandlings former. Imidlertid kan inntil to av de sivile sakene erstattes med saker for fylkesnemnda for sosiale saker.

Tilsynsrådet har etter konkret vurdering godkjent skifte- og namssaker med muntlige forhandlinger, bestående av innledningsforedrag, evt. avhør og prosedyre, dersom de er av ”et visst omfang”. Tilsvarende har Tilsynsrådet godkjent saker for Jordskifteretten og voldgiftssaker. Saksforberedende rettsmøter har blitt godkjent etter en konkret vurdering og i de tilfeller der det har blitt ført muntlige forhandlinger i hovedforhandlings former. Saksforberedende møter godkjennes imidlertid ikke som egen sak ved siden av hovedforhandling i samme sak.

Saker i forliksrådet, lensmannsskjønn og rettsmekling godkjennes ikke. Det samme gjelder saker for organisasjoners disiplinærutvalg og forhandlinger i forhørsretten.

Saker der søker har vært bistandsadvokat for fornærmede i straffesak, godkjennes som straffesak etter en konkret vurdering. Det blir vektlagt hvorvidt advokatfullmektigen har hatt et selvstendig ansvar for fornærmedes sivilrettslige krav mot tiltalte og har holdt prosedyre under hovedforhandling. Også privat straffesak kan godkjennes som en straffesak etter en konkret vurdering.

Utgangspunktet er at hovedforhandlingen bør være ført frem til dom for å kunne godkjennes etter forskriftens § 8-1. For saker som oppfyller kravet om et visst omfang, har Tilsynsrådet godkjent saker der advokatfullmektigen har holdt sitt innledningsforedrag. En sak ført for både tingrett og lagmannsrett, vil telle som to saker.

For straffesakenes del har det vært lagt til grunn at varetektssaker, tilståelsessaker og trafikksaker ikke har vært tilstrekkelig omfattende til å kunne telle som en straffesak.
 
Felles for alle sakstyper er at den konkrete saken må ha vært av et visst omfang. Tilsynsrådet har lagt til grunn at den enkelte sak må vurderes i forhold til hva den har dreiet seg om, rettsmøtets varighet og hvilke oppgaver advokatfullmektigen har utført i forbindelse med rettsforhandlingene.

For å gi Tilsynsrådet et bedre grunnlag for lik vurdering av like saker, er det utarbeidet et standardskjema som en ønsker at dommeren i den enkelte sak skal fylle ut. Det er opp til den enkelte dommer å avgjøre om en ønsker å fylle ut skjemaet. Dommerens uttalelse inngår i Tilsynsrådets vurdering av om prosedyrekravet er oppfylt. Det utfylte skjemaet vil bidra til å gi Tilsynsrådet et mest mulig korrekt inntrykk av om den enkelte sak har gitt advokatfullmektigen den nødvendige erfaring fra rettergang. Skjemaet følger som vedlegg 1 til høringsnotatet.

3 Hensyn bak praksiskravet og behovet for endringer
I NOU 2002:18 ”Rett til rett”, pkt. 6.3.2.3, har Advokatkonkurranseutvalget beskrevet begrunnelsen for og hensynet bak praksiskravet slik:

”Hensynet bak praksiskravet er å sikre at advokatene har praktiske kunnskaper. Noe av bakgrunnen for dette er at det juridiske studium er utpreget teoretisk, mens advokatvirksomhet vanligvis er utpreget praktisk. Dette skal igjen komme brukerne til gode, ved at de kan være trygg på at advokaten ikke bare har formell juridisk utdannelse, men også praktisk erfaring i og utenfor rettergang. Det som skiller advokatyrket fra andre juridiske yrker, er særlig de utfordringer advokaten står overfor i forhold til klient, motpart, motparts advokat, balansegangen mellom den næringsmessige utøvelse og utøvelsen av profesjonsrollen, samt opptreden som prosessfullmektig i rettergang. Advokater skal gjennom praksisperioden ha ervervet kunnskaper om slike forhold.”

Advokatenes hverdag er endret siden prosedyrekravene sist ble endret 1. januar 1993. Tvisteloven har alternativ tvisteløsning og forlik som uttalte målsettinger, og innfører bl.a. plikt for partene til å undersøke om tvisten kan løses utenrettslig før sak reises. Samtidig er rettsmekling blitt en permanent ordning. De nye reglene om småkravsprosess medfører at færre saker enn tidligere vil gå etter tvistelovens regler om allmennprosess. I tillegg kommer at en større andel av oppdragene til mange advokater gjelder rådgivning, og ikke prosedyre. Det stilles også andre krav til advokaters kompetanse enn tidligere, særlig hva gjelder spesialisering.

På den annen side vil erfaring fra rettergang fortsatt være viktig for advokater, også for advokater som ikke primært arbeider med rettergang og prosedyre. De forhold som Advokatkonkurranseutvalget pekte på, gjør seg fortsatt gjeldende.

Advokatforeningen har uttalt at mange advokatfullmektiger har vanskeligheter med å oppnå det nødvendige antall saker i løpet av de to årene som advokatfullmektigperioden minst må vedvare. Dette skyldes at tilgangen til saker som ender med hovedforhandling, er liten. I en e-post-undersøkelse gjennomført av Advokatforeningen i juni og juli 2009 blant yngre advokater og advokatfullmektiger, fremgår det at de advokatfullmektigene som har besvart henvendelsen, i gjennomsnitt har vært advokatfullmektiger i 2,2 år. Blant yngre advokater og advokatfullmektiger som har oppnådd advokatbevilling, har 26 % brukt mindre enn ett år før de hadde tre saker, 44 % har brukt ett til to år på å få tre saker, 25 % har brukt mellom to og fire år, mens 5 % har brukt mer enn fire år.

Departementet mener at det fortsatt er behov for å opprettholde et krav til prosedyreerfaring som vilkår for advokatbevilling, men at det nå er tid for å vurdere endringer. Endringene kan enten gjøres ved at en godkjenner flere typer saker enn i dag, ved å beholde dagens krav til sakstyper, men redusere kravet til antall saker, eller en kombinasjon av disse.
 
4 Hensyn ved utformingen av prosedyrekravet
Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden behandler søknader om advokatbevilling og tar stilling til om prosedyrekravet er oppfylt. I dag vurderes hver enkelt sak opp mot kravene som stilles i advokatforskriften.

Av hensyn til forutberegnelighet for advokatfullmektigene, likebehandling og for å unngå å utvide arbeidsmengden for Tilsynsrådet, bør en etter departementets syn være varsom med å endre prosedyrekravene på en måte som innebærer at det skal foretas skjønnsmessige vurderinger i større grad enn det som allerede følger av regelverket i dag. Ressurshensyn tilsier videre at en er varsom med å pålegge andre aktører i rettssalen større oppgaver i forbindelse med godkjenning av saker til prosedyrekravet.

Departementet mener at en samtidig bør søke å tilpasse prosedyrekravene til tvisteloven. Rettsmekling er et viktig element i tvisteloven, og det er svært viktig at advokatene er fortrolige med denne ordningen. Ved å gjenspeile tvistelovens fokus på rettsmekling og nye regler om småkravsprosess kan en bidra til å underbygge målene i tvisteloven.

5 Forslag til endringer
Departementet har mottatt flere forslag til endringer av prosedyrekravet fra Advokatforeningen. Departementet har kommet til at det er mest hensiktsmessig å legge opp til en bred høring av flere forslag, og velger derfor å ta med også de forslagene til endringer som etter departementets syn kan være vanskelige eller uhensiktsmessige å gjennomføre. Departementets syn på og foreløpige vurderinger av de enkelte forslagene er inntatt under omtalen av hvert forslag.

5.1 Utvidelse av hva slags sakstyper som kan godkjennes som praksis
Dette forslaget innebærer at en beholder dagens krav til antall saker, og kravet om at sakene må være av et visst omfang. I tillegg opprettholdes gjeldende praksis om hva som skal til for at en hovedforhandling anses for gjennomført i allmennprosessen.
5.1.1.  Saker etter tvistelovens kapittel 10 – småkravsprosess
Bestemmelsene om småkravsprosess i tvisteloven kapittel 10 vil trolig medføre at en rekke av de sakene som tidligere har gått etter tvistemålslovens regler om allmennprosess, nå vil gå som småkravsprosess etter tvisteloven kapittel 10.

Utgangspunktet er at partene i småkravsprosessen skal kunne få behandlet sitt krav uten bruk av advokat, og det er i tillegg regler om begrensninger i sakskostnadsansvaret. I de tilfeller der det benyttes advokat i saker etter småkravsprosessen, vil likevel advokatens oppgaver være langt på vei de samme som i saker etter allmennprosessen. I begge prosessformer må prosessfullmektigen holde innledningsforedrag, foreta parts- og vitneavhør, samt holde prosedyre. En småkravssak av et visst omfang som gjennomføres med muntlig sluttbehandling, vil derfor kunne gi god prosedyreerfaring.

Som nevnt ovenfor godkjenner Tilsynsrådet etter dagens regelverk mindre saker, som kan sammenliknes med småkravssaker, som saker som kan oppfylle kravet til prosedyreerfaring.

Etter departementets syn taler gode grunner for at en likestiller saker etter tvistelovens regler om småkravsprosess med saker etter allmennprosessen når det gjelder praksiskravet. Dette forutsetter imidlertid at saken er gjennomført med muntlig sluttbehandling. Småkravssaker som gjennomføres med skriftlig sluttbehandling etter tvisteloven § 10-3 første ledd annet punkt, eller som fjernmøte etter § 10-3 annet ledd, bør etter departementets syn ikke godkjennes.

I tillegg må småkravssaken være av et visst omfang. Dette vil det være opp til Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden å vurdere nærmere, men etter departementets syn er det naturlig å se hen til de momenter som en i dag benytter ved vurderingen. Dette innebærer at en småkravssak der muntlig sluttbehandling ikke er gjennomført, ikke kan godtas. Ved vurderingen må det også legges vekt på at småkravsprosessen etter sin art skal være en mindre kompleks saksbehandling enn allmennprosessen, gå raskere og ha kortere behandlingstid i retten. Departementet nevner i den forbindelse at bl.a. Oslo tingrett normalt setter av en halv dag til muntlig sluttbehandling av denne type saker.

Et annet spørsmål er om en bør akseptere at prosedyrekravet kan oppfylles ved at en bare har småkravssaker, eller om det skal oppstilles et krav om at minst én av sakene må være en hovedforhandling etter allmennprosessens regler. Departementet mener at det ikke bør oppstilles et slikt krav, dels fordi dette vil kunne representere en innstramming av dagens praksis, og dels fordi det ikke er vesentlig forskjell på prosessfullmektigens oppgaver i småkravsprosess og allmennprosess.

Det er videre et spørsmål om én sak av noe omfang etter småkravsprosessen kan anses for å være én sivil sak under praksiskravet, eller om én sak av noe omfang etter småkravsprosessen skal regnes som en ”halv” sivil sak. Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å oppstille et slikt krav, selv om omfanget av prosessfullmektigens oppgaver normalt vil være mindre i småkravssaker. Et slikt krav vil også til en viss grad kunne representere en innstramming i forhold til dagens praksis, som det neppe er grunnlag for. Etter departementets syn bør det være tilstrekkelig at Tilsynsrådet finner at saken er av et visst omfang, og således kan inngå i praksiskravet.

Departementet foreslår derfor at en sak av et visst omfang, ført etter tvistelovens regler om småkravsprosess med muntlig sluttbehandling, kan godkjennes som en sivil sak under praksiskravet.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på om en sak etter småkravsprosessen skal telle med, om saken skal telle som en ”halv” sivil sak, og om en skal sette krav om at minst én av sakene som inngår i prosedyrekravet skal være en sak etter allmennprosessen.
5.1.2. Straffesaker
Etter dagens regler kan inntil to av de tre sivile sakene erstattes med fire straffesaker, dvs at hver straffesak kan gis uttelling som en ”halv” sivil sak. Noe av begrunnelsen for dette er at saker ført etter straffeprosessen tradisjonelt har vært ansett for å være enklere og mindre kompliserte enn saker etter sivilprosessen. Det har vært lagt til grunn at det er nødvendig med erfaring fra sivilprosessen for å få advokatbevilling.

Et krav om å ha prosedert minst en sivil sak oppstilles imidlertid ikke for de som oppfyller praksiskravet ved arbeid som aktorer i påtalemyndigheten, jf domstolloven § 220 annet ledd nr. 2. Begrunnelsen for dette har vært at denne gruppen får omfattende rettergangserfaring fordi de normalt fører mange straffesaker i retten.

For straffesakenes del er det to mulige endringer som kan være aktuelle. For det første kan en endre kravet om at en straffesak skal telle som en halv sivil sak, dvs at en straffesak av noe omfang vil oppfylle kravet om en sak. For det andre kan en oppheve dagens krav om at minst én av sakene må være en sivil sak, slik at en kan oppfylle prosedyrekravet med tre eller seks straffesaker, avhengig av om en straffesak skal telle som en hel eller halv sak.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om ikke dagens ordning bør endres. For det første er mange straffesaker i dag langvarige og mer komplekse. Dette tilsier at en ikke bør opprettholde kravet om at en straffesak bare skal telle som en halv sivil sak. Dertil kommer at en advokatfullmektig som arbeider i et firma med en portefølje som hovedsakelig er straffesaker, gjerne har mange straffesaker, og dermed får en omfattende rettergangserfaring. Det kan hevdes at denne gruppen advokatfullmektiger har tilsvarende erfaring som de som oppfyller praksiskravet ved arbeid som aktorer i påtalemyndigheten, og at det derfor ikke lengre er grunnlag for å opprettholde kravet om at én av sakene i prosedyrekravet må være en sivil sak.

På den annen side vil kravene og oppgavene til en prosessfullmektig i sivile saker normalt være andre og flere enn for en forsvarer i en ordinær straffesak. Dette taler mot at en skal likestille enhver straffesak med en sivilsak, også selv om en sidestiller småkravssaker med saker etter allmennprosessen. Dette taler også mot at en skal fjerne kravet om at en av sakene i prosedyrekravet skal være en sivil sak.

Etter departementets syn taler gode grunner for at en likestiller en straffesak av et visst omfang med en sivil sak under prosedyrekravet, mens mindre omfattende straffesaker fortsatt bør telle som en halv sivil sak. Varetektssaker, tilståelsessaker og trafikksaker bør som nå ikke være tilstrekkelig til å oppfylle kravet, heller ikke som en halv sivil sak. Departementet mener at Tilsynsrådet bør vurdere hva som skal anses som en større straffesak, og at hovedforhandlingens lengde og sakens kompleksitet vil være blant de forhold det er naturlig å legge vekt på. Straffesaker som ikke anses for å være av et slikt omfang at de kan telle som én sak, bør imidlertid som nå telle som en halv sivil sak. Vi ber om høringsinstansenes syn på dette.

Departementet mener imidlertid at en bør opprettholde kravet til at minst én av sakene som oppfyller prosedyrekravet, må være en sivil sak etter småkravsprosessen eller allmennprosessen. Vi ber høringsinstansene vurdere dette.

Departementet ber også om høringsinstansenes syn på om vi i stedet bør opprettholde kravet om at en straffesak skal telle som en halv sivil sak, samtidig som en fjerner kravet om at en av sakene må være en sivil sak. På denne måten vil vi kunne sikre at advokatfullmektiger, som utelukkende har erfaring fra straffeprosessen, har en viss rettergangserfaring. Prosedyrekravet vil i slike tilfeller være 6 gjennomførte hovedforhandlinger i straffesaker av et visst omfang.
 5.1.3. Rettsmekling
Etter dagens prosedyrekrav teller rettsmekling ikke med.  Med tvisteloven har rettsmekling blitt en viktig del av sivilprosessen, og dermed også en viktig del av advokaters hverdag. For å oppnå tvistelovens intensjon og formålet med rettsmeklingsinstituttet, er det viktig at ordningen benyttes. Det vil videre være viktig at advokatene er fortrolige med ordningen, der advokatens rolle skiller seg noe fra oppgavene i en ordinær hovedforhandling.

Rettsmekling innebærer en enklere konfliktløsning sammenlignet med gjennomføring av en hovedforhandling, og det er derfor gode grunner for å skille mellom disse under prosedyrekravet. Samtidig mener departementet at det er viktig – ikke minst for å underbygge bruken av rettsmeklingsinstituttet – at rettsmekling telles med. Selv om saken løses i rettsmekling, vil prosessfullmektigen ha forberedt saken med minimum stevning og tilsvar. I tillegg vil en gjennom mekling ha forholdt seg til mekler, motpartens prosessfullmektig, motparten og egen klient, og gitt råd til egen klient både med hensyn til strategi og vurdering av mulige løsninger i mekling, sett opp mot mulige utfall av en hovedforhandling.

Dette gjør det naturlig å vurdere endring av prosedyrekravet slik at rettsmekling teller med, uavhengig av resultatet av meklingen. Det er imidlertid noen praktiske utfordringer knyttet til en slik endring.

Både parter og mekler har taushetsplikt om det som fremkommer i en rettsmekling, jf tvisteloven § 8-6. Dette vil også kunne gjelde en eventuell enighet som oppnås. Dette reiser spørsmål ved hvordan en skal dokumentere rettsmeklingen, utover fremleggelse av rettsbok der det fremgår at mekling har vært holdt. Samtidig vil det etter departementets syn være naturlig å oppstille krav om at det må ha vært en reell rettsmekling for at den skal kunne godskrives som en del av prosedyrekravet.

En mulighet er å se på medgått tid til meklingsmøtet. Departementet mener dette er lite egnet, og kan bidra til at meklinger trekker ut for at prosessfullmektigen skal få godskrevet dette som en mekling. Medgått tid vil også bare i begrenset grad si noe om hvorvidt det har vært en reell mekling eller ikke.

Taushetsplikten vil kunne gjøre det vanskelig å dokumentere hvorvidt det har vært ført reelle forhandlinger, men dette kan avhjelpes ved at mekleren fyller ut samme type skjema for godkjennelse av sak som i dag er i bruk. Departementet antar at dette vil være mest egnet for å dokumentere at prosessfullmektigen har gjennomført en reell rettsmekling, og at skjemaet vil kunne fylles ut uten hinder av tvisteloven § 8-6. Et utfylt skjema, sammen med en redegjørelse fra advokatfullmektigen for sakens omfang, vil etter departementets syn gi Tilsynsrådet tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hvorvidt saken har vært av et slikt omfang at rettsmeklingen kan godkjennes som del av prosedyrekravet. Departementet er imidlertid av den oppfatning at det fortsatt bør være opp til den enkelte mekler hvorvidt vedkommende ønsker å fylle ut skjemaet, og mener derfor at også rettsmeklinger der skjema ikke er utfylt, kan godkjennes av Tilsynsrådet etter en konkret vurdering.

Etter departementets syn tilsier hensynet bak prosedyrekravene at en ikke fullt ut kan erstatte hovedforhandlinger med rettsmeklinger. Rettsmekling kan ikke likestilles med den erfaring en får ved å gjennomføre en ordinær hovedforhandling. Departementet foreslår derfor at prosedyrekravet endres slik at en rettsmekling kan telle som en halv hovedforhandling, og at inntil to hovedforhandlinger kan erstattes av fire rettsmeklinger. Dermed må minst én av de tre sakene i prosedyrekravet være en hovedforhandling. Departementet ser imidlertid ikke behov for å skille mellom rettsmekling i saker etter småkravsprosessen og allmennprosessen i denne sammenheng. Kravet om at saken må være av noe omfang, må etter departementets syn også gjelde for rettsmeklinger. Departementet ber om høringsinstansenes syn på dette.

5.2 Redusere kravet til antall saker
I dag er kravet til prosedyreerfaring tre sivile saker av et visst omfang.

Med de endringer i sivilprosessen som tvisteloven medfører, vil antall saker som gjennomføres etter reglene om allmennprosess bli redusert. Dette vil igjen føre til at det blir vanskeligere for advokatfullmektigene å oppnå det antall saker som kreves for å få advokatbevilling i løpet av to år. Dertil kommer at en større andel av oppdragene til mange advokater i dag gjelder rådgivning, og ikke prosedyre. Dette gjør at det blir vanskeligere for noen advokatfullmektiger å tilfredsstille prosedyrekravet.

Ved å redusere kravet til antall saker fra tre til to sivile saker av et visst omfang, men at en for øvrig opprettholder praksiskravet som i dag, vil man kunne avhjelpe dette.

Departementet er skeptisk til å redusere kravet til antall saker. Dette skyldes for det første at opptreden i rettergang fortsatt er, og skal være, en viktig del av en advokats virke. God kjennskap til rettsprosessene er viktige også for advokater som ikke opptrer mye i retten. De hensyn som Advokatkonkurranseutvalget pekte på som bakgrunn for praksiskravet, gjør seg fortsatt gjeldende.

Advokatforeningen har uttalt at en vil kunne erstatte noe av behovet for prosedyreerfaring ved å utvide denne delen av advokatkurset. Dette vil imidlertid kreve økte ressurser, og kurset vil i tillegg måtte utvides noe. Departementet vil i tillegg påpeke at den prosedyreøvelse som advokatfullmektigene får gjennom advokatkurset, neppe vil kunne gi samme erfaring som det å forberede en sak og gjennomføre hovedforhandling for behandling i domstolene.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslaget om å redusere kravet til antall sivile saker fra tre til to, men da slik at en beholder dagens krav til sakstyper, omfang mv uendret.

5.3 Redusere antall saker fra tre til to, kombinert med en utvidelse av sakstyper som godkjennes
Departementet mener at hensynene bak prosedyrekravene tilsier at en ikke både reduserer kravet til antall saker, samtidig som en foretar en utvidelse av sakstyper som godkjennes. Departementet ønsker imidlertid høringsinstansenes syn på et slikt forslag.

Dette alternativet innebærer at prosedyrekravet vil være to gjennomførte saker, der en beholder dagens krav til hva som skal anses som en gjennomført sak, og de sakstypene som i dag kan erstatte hovedforhandling i sivil sak. I tillegg til de saker som i dag godskrives som en sak, vil en straffesak av noe omfang telle som en sak. På samme måte vil en fullført muntlig sluttbehandling i småkravssak telle som en sak. Videre vil inntil én av sakene kunne erstattes av to rettsmeklinger. 

5.4 Oppsummering
Departementets forslag innebærer at en opprettholder kravet om tre saker for å oppfylle prosedyrekravet.

Disse tre sakene kan oppnås på følgende måte:
- hovedforhandling etter allmennprosess i saker av noe omfang og saker som i dag likestilles med en hovedforhandling i sivil sak (fylkesnemndssaker, namssaker, skifte- og voldgiftssaker mv) teller som en sak
- hovedforhandling etter småkravsprosess med gjennomført muntlig sluttbehandling teller som en sak
- hovedforhandling i større straffesaker teller som en sak
- hovedforhandling i straffesaker av noe omfang teller som en halv sak
- rettsmekling i saker av noe omfang teller som en halv sak
- minst én av sakene må være hovedforhandling i sivil sak, dvs enten etter allmennprosessen eller gjennomført muntlig sluttbehandling i småkravssaker

 I tillegg foreslås følgende av dagens ordning og praksis videreført
- Tilsynsrådets praksis for hva som skal til for at en hovedforhandling anses gjennomført, men slik at det oppstilles egne krav for småkravssaker
- Tilsynsrådets praksis vedrørende godkjennelse av oppdrag som rettslig medhjelper som del av prosedyrekravet

6 Overgangsordning
Etter departementets syn er det ikke behov for en overgangsordning ved endring av prosedyrekravene. Det avgjørende for hvorvidt søkeren kan få advokatbevilling, er hvorvidt vedkommende oppfyller vilkårene for dette på det tidspunkt det søkes om advokatbevilling.

Det må imidlertid presiseres at det kun er rettsmeklinger som har funnet sted med hjemmel i tvisteloven, dvs etter 1. januar 2008, som kan telle med i prosedyrekravet.

7 Økonomiske og administrative konsekvenser
En endring av prosedyrekravet innenfor de rammer som utkastet til høringsbrev legger opp til, vil ha marginale økonomiske og administrative konsekvenser. En kan tenke seg at Tilsynsrådet vil få noe økt arbeidsbelastning som følge av at det blir flere sakstyper som kan inngå i prosedyrekravet, og at det i hvert fall i en overgangsperiode vil medgå noe ekstra tid til å vurdere hva som er en større straffesak, og omfanget av rettsmekling. Forslaget innebærer ikke at andre aktører får nye/andre oppgaver. Justisdepartementet har vurdert hvorvidt dommerne bør pålegges å fylle ut et skjema som redegjør for advokatfullmektigens innsats i den enkelte sak, men har kommet til at dette fortsatt bør være frivillig, slik som ordningen er i dag.

Utover dette antas forslaget ikke å ha økonomiske og administrative konsekvenser.

8 Departementets forslag til endringer
Departementet foreslår følgende endring i forskrift til domstolloven kapittel 11 av 20.12.1996 nr. 1161(advokatforskriften):
§ 8-1 første ledd ny annet og tredje punkt skal lyde:
Inntil to av disse kan erstattes av hovedforhandling i straffesaker og rettsmeklinger. Hovedforhandling i en større straffesak tilsvarer en sivil sak, mens hovedforhandling i to straffesaker av et mindre omfang eller to rettsmeklinger tilsvarer en sivil sak.

De øvrige endringene foreslås inntatt i rundskriv G25/07 pkt 4. Dette gjelder kravet om at en småkravssak må være gjennomført med muntlig sluttbehandling for å kunne telle med som del av prosedyrekravet.
 
9 Høringsfrist
Høringsuttalelser sendes pr post til Justisdepartementet, postboks 8005 Dep, 0030 Oslo, eller som e-post til postmottak@jd.dep.no innen 1. februar 2010. Departementet ber om at høringsbrevet forelegges eventuelle underliggende organer og organisasjoner som ikke er oppført på høringslisten.

 

Med hilsen


Håvard Bekkelund
avdelingsdirektør

                                                                          Bente J. Kraugerud
                                                                          seniorrådgiver

 

 

 


 

Høringsinstanser

Advokatbevillingsnemnden
Akademikerne
Den norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Departementene
Disiplinærnemnden for advokatvirksomhet
Domstoladministrasjonen
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forsvarergruppen av 1977
HSH
Høyesterett
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
KS
Lagmannsrettene
Landsorganisasjonen i Norge
Norges Juristforbund
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Politidirektoratet
Politijuristene
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Spekter
Spesialenheten for politisaker
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Tingrettene
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Unio
YS

Til toppen